Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Etter at jeg hadde avsluttet samtalen med fru Wingmark, ble jeg sittende lenge med mobiltelefonen i fanget. Det var særlig én setning som kvernet rundt og rundt i hodet mitt: «Jag tror nämligen – nej, jag är rätt så säker på att – hon är kär – i Er!»

Hvordan KUNNE det være mulig? Jeg hadde da ikke foretatt meg NOE for å få den jentungen forelsket i meg – hadde jeg vel? Jeg hadde ikke engang kysset henne – OK, så hun hadde kysset MEG – én gang, men bare av pur takknemlighet. Så hadde jeg gitt henne en bankbok på én million – men den var jo ikke fra meg, den var fra onkel Carsten, som takk for at hun hadde vært så hyggelig og hjelpsom mot ham. Så hadde jeg gitt henne noen gamle klær – som jeg ikke kunne bruke uansett – og så hadde jeg bedt henne på lunsj. Det var det hele – åja, bortsett fra det halskjedet, som antagelig hadde tilhørt Kerstin. Det var da ikke nok til å fremkalle noen stormende forelskelse – var det vel?

Nå hadde jeg altså telefonnummeret hennes, men jeg kviet meg for å ringe. For hva skulle jeg si til henne? Jeg hadde ikke hatt mange forhold til kvinner i mitt liv, og slett ikke mange faste og forpliktende forhold. Og det var noe som sa meg at det var nettopp et slikt forhold Karin ville ønske seg når hun ble forelsket i en mann! Et fast forhold – kanskje ekteskap, til og med! Jeg grøsset ved tanken. Bevares! – «lilla Karin» var både søt og sjarmerende, sikkert intelligent også, slik onkel Carsten hadde antydet. Flink på skolen var hun sikkert også – ganske sikkert – hun var liksom den typen.

Ingenting negativt å si om Karin, altså – men det hadde det ikke vært om min eks heller. Arnhild hadde vært særdeles lett å leve sammen med, vi hadde mange felles interesser, hadde alltid noe å snakke om eller diskutere, ja, vi var vel til og med glade i hverandre, men likevel. En morgen ved frokostbordet – til og med etter en natt med vellykket og tilfredsstillende sex – hadde hun sagt – på sin sedvanlige, rolige måte: – Jeg har tenkt å flytte for meg selv, Arve! Jeg tror ikke jeg passer til å være gift!

Og etter den første overraskelsen, hadde jeg faktisk sittet igjen med en følelse av – lettelse! Arnhild og jeg var fortsatt venner, men jeg hadde kommet frem til at hun hadde helt rett! – ingen av oss passet til å være gift – ihvertfall ikke med hverandre. Og følelsen av lettelse – og frihet – den hadde jeg fremdeles. Allerede lenge før vi giftet oss, var vi blitt – nesten stilltiende – enige om at vi ikke skulle ha barn. Vi hadde det jo så bra sammen, bare vi to.

Men Karin – når hun engang giftet seg – eller fant seg en livspartner – følte jeg meg sikker på at hun ville ønske seg barn. Hun ville passe glimrende som ung mor – varm, vennlig, omsorgsfull – til og med entusiastisk når hun oppdaget noe nytt. En ytterst sympatisk ung jente – ikke for alt i verden ønsket jeg å såre henne! Jeg orket ikke tanken på å se inn i det spørrende øynene og si: – «beklager, Karin, du er en usedvanlig kjekk og søt og sympatisk jente – men jeg elsker deg altså ikke!» Helt – helt umulig!

OK, jeg måtte vel ringe henne før eller siden – men ikke akkurat nå. Og selv om det ikke var så hektisk lenger, så hadde jeg fortsatt arbeid å gjøre, som holdt meg i England en stund til. Men jada – jeg SKULLE ringe henne!
– – –

– Så berätta, mormor – Arve ringde dej verkligen? Fru Wingmark nikket mot de tindrende blå øynene. – Hva sa han då? Frågade han efter mej?

Karin var ellers en både rolig og reflektert ung jente, men akkurat nå satt hun ytterst på stolen og nærmest skalv av opphisselse. Fru Wingmark syntes synd på henne – nå visste hun at hun hadde hatt fullstendig rett i sin mistanke. – Han frågade först hur jag mådde – en mycket hövlig och artig ung man – Karin nikket og smilte, full av forventning, kunne bestemoren se – sen frågade han efter ditt mobilnummer, avsluttet hun.

– Och det gav du till honom, inte sant? Fru Wingmark nikket bekreftende. – Och det var i går? Mormoren nikket igjen. – Då ringer han nog om inte så länge, smilte Karin fortrøstningsfullt. – Ja, vi får hoppas det, svarte den gamle kvinnen med en helt nøytral stemme. Hun husket den lange, lamslåtte pausen som hadde oppstått da hun hadde fortalt ham om sin mistanke. Det hadde – helt åpenbart – kommet som et sjokk på ham.

Karin reiste seg brått fra frokostbordet. – Okej, mormor, då måste jag rusa i väg till skolan. Ännu är det ju över en vecka till jullovet! smilte hun lykkelig. – Hej då! Hun kysset bestemoren på kinnet og løp av gårde på lette føtter. Nynnet hun ikke på en liten melodi også? syntes fru Wingmark at hun hørte.

På skoleveien møtte hun som vanlig Madeleine og Victoria, som ble kalt «prinsessene», fordi de var oppkalt etter kronprinsessen og hennes søster. – Hejsan, flickor – vilket härligt väder i dag! sprudlet Karin da hun fikk se dem. «Prinsessene» tittet opp på en blygrå vinterhimmel, deretter så de på hverandre og ristet svakt på hodet. – Vad du verkar glad och munter i dag, då, bemerket Madeleine. – Jag tror att hon är kär! innskjøt søsteren hennes.

Karin rødmet dypt, men hun beholdt smilet. – Kanske det, svarte hun, uten å utdype det nærmere.

Hun beholdt smilet og sin sprudlende munterhet gjennom hele skoledagen, og unnvek alle nysgjerrige og nærgående spørsmål så smidig hun kunne. Men da hun ikke hørte noe fra Arve, hverken den neste dagen eller de påfølgende, bleknet smilet etter hvert, og hun gjenopptok sin rolle som den tilbakeholdne – og kanskje litt pregløse Karin. Hun hadde aldri vært noe midtpunkt i jenteflokken tidligere heller, og nå – etter to-tre dagers nysgjerrig oppmerksomhet – befant hun seg igjen i utkanten, slik hun var vant til. Men nå lå det en sår verkebyll i brystet hennes, som langsomt vokste seg større – nesten for hver dag som gikk.

Etter to dager sluttet hun å spørre sin mormor også – fru Wingmark hadde jo tross alt oppgitt nummeret til HENNES nye mobiltelefon – som hun nesten aldri brukte. Nå kom hun også til å tenke på hva hun hadde gjort med HANS mobil like før han reiste – kopiert et av de «fæle» bildene inn på den! Kanskje det var derfor han ikke ringte? – kanskje han ikke hadde oppdaget det før nå nylig – ETTER at han hadde bedt hennes mormor om nummeret hennes! Hun rødmet av skam bare ved tanken!

Like etter at han hadde reist – nå var det over fire måneder siden – hadde hun begynt å overnatte i det store huset hans, der hun hadde valgt det samme soverommet som han hadde benyttet den ene natten. Hun hadde ventet en god stund med å bytte sengetøy også, for hun nøt å snuse inn duften av kroppen hans, som hang svakt igjen i puter og laken.

Men de siste dagene, etter at mormor hadde gitt ham mobilnummeret hennes – og han IKKE hadde ringt! – hadde hun blitt stadig mere fortvilet, stadig mere deprimert, og etter at hun kom på den fadesen hun hadde begått med å kopiere det bildet – tenk! – hun hadde gitt ham et nakenbilde av seg selv! – hadde hun grått seg i søvn hver eneste kveld. Skolearbeidet hadde bare gått på autopilot – hun hadde ikke sluntret unna, for det lå ikke i hennes natur – men ingenting var lystbetont lenger, alt var bare grått og trist, både i hjertet hennes og når hun kikket ut av vinduet, der isnende regnbyger stadig pisket ned over – både huset og den overgrodde og dårlig vedlikeholdte haven til farb- til Arve. En eiendom han kom til å selge så snart han kom tilbake – og så ville hun aldri få se ham mere!

Nei, det var nok like godt å glemme ham så fort som mulig, bestemte hun seg for. Det hun følte, var sikkert bare et sånt «crush» som alle ungpiker opplevde – til og med flere ganger i sitt liv. Og om han endelig en dag skulle finne på å ringe, ville hun ikke snakke med ham engang, avgjorde hun for seg selv. Bare det å høre stemmen hans, ville gjøre altfor vondt!

– Noe så tøvete, Karin! skjente hun på seg selv. – Han har jo aldri lovet deg noe som helst, aldri gitt deg et kyss engang! OK, så har han gitt deg noen små gaver, men hva så? Det betyr selvsagt ikke noe for ham, for nå er han jo rik! Og på disse fire månedene – disse fire LANGE månedene – har han hatt god tid til å finne en både søt og smart – og sexy snelle! Get over it, baby!

Men smerten i brystet hennes fortalte henne at det ville ta lang tid å komme over ham! Hun gråt seg i søvn den kvelden også.
– –

Det var gått – hvor lenge var det? – ti – nei, tolv dager siden jeg hadde hatt den sjokkerende samtalen med fru Wingmark. Og hennes siste beskjed sluttet aldri å romstere rundt i samvittigheten min: «Jag är rätt så säker på att hon är kär i Er!»

Den setningen fikk jeg ikke ut av hodet. At en ungpike kan falle for en mann som er gammel nok til å være hennes far, det skjer selvsagt fra tid til annen, det visste jeg jo godt, men – som regel kom de ganske fort over det, ikke sant? «Ute av øye, ute av sinn» – var det ikke slik det gjerne var, da?

Men nå var det altså gått over fire måneder, og ifølge fru Wingmark hadde ikke hennes «lilla Karin» funnet seg noen kjæreste ennå.

«Jag är rätt så säker på att hon är kär i Er!»

Hvordan kunne det være mulig? – gjentok jeg for meg selv – om og om igjen. Jeg hadde jo slett ikke oppmuntret henne – jeg hadde ikke engang sett på henne som en MULIG – kjæreste – og slett ikke som noen mulig – sengekamerat, heller!

Og likevel – jeg kunne når som helst fremkalle bilder av henne i erindringen – hennes spørrende – og ikke minst, oppmerksomme – blå blikk, det halvlange, litt viltre, lyse håret – halsen, som virket så underlig sårbar da hun bøyde hodet fremover og jeg smøg gullkjedet over det lille hodet, hennes glede og begeistring da hun lot hånden gli opp for å føle på sitt nye smykke – hennes strålende smil, hennes tårevåte takknemlighet

– «Från din – fästman, möjligen? – Ooooo nej! – tyvärr inte. Vi är bara goda vänner».

«Tyvärr inte» – det hadde hun faktisk sagt til den serveringsdamen! – og det var kommet helt spontant også, som om hun i sitt innerste faktisk beklaget at hun ikke var min «fästmö» – at vi bare var «goda vänner».

Heldigvis hadde jeg stadig arbeid å gjøre, selv om prosjektet nå var nesten ferdig. Det som gjensto, kunne en av mine kolleger gjøre like godt som jeg. Og jeg måtte jo – nei, jeg burde absolutt ringe henne tilbake – nå hadde jeg mobilnummeret hennes, nå hadde jeg egentlig ingen unnskyldning lenger, så hvorfor utsatte jeg det uunngåelige? – utsatte det – igjen og igjen? «Det ligner da ikke deg å være så feig, Arve!» skjente jeg på meg selv. Nei, men – jeg vil jo ikke såre henne, heller – hvordan kan jeg si til henne – over telefonen – at det ikke kan bli noe mellom oss? Hvordan sier man til en jente at – «jeg elsker deg ikke»?

«Men du sårer henne sikkert enda mere ved å være taus!» prøvde jeg å si til meg selv.

«Dessuten – er du nå så sikker på det, da? – at du ikke elsker henne?»

«Selvsagt er jeg sikker – hun er jo bare jentungen!»

«Hun er fylt sytten forlengst nå – snart myndig!»

Jeg lot det gå enda en dag, så bet jeg tennene sammen og fant frem mobiltelefonen, der jeg hadde lagret det nummeret fru Wingmark hadde gitt meg. Det tok lang tid før noen svarte, og til min overraskelse var det nok en gang Helena Wingmarks spinkle stemme jeg hørte.

– Varsågod? – Karin Wingmarks telefon? Vem talar jag med?

Det tok noen sekunder før jeg kom meg av forbløffelsen. – Ehhhhmmm – unnskyld, fru Wingmark – hvordan står det til?

Det oppsto nok en liten pause. – Med mig själv – rätt så bra, med Karin – – hun nølte litt, hørte jeg – hon är nog lite – deprimerad för tiden, tror jag. Jag har inte sett av henne på tre dar nu.

Jeg følte en nagende følelse av stigende engstelse. – Men – hvor er hun, da?

– Hon sover nog fortfarande i Eran villa, vill jag mena.

– Og hun tok ikke med seg sin mobiltelefon?

Mormor Wingmark ble litt mere meddelsom. – Nej, efter at vi ätit frukost tillsammans den sista skoldagen innan jullovet, så reste hon sig, grep sin väska – sen kastade hon mobilen i papperskorgen och försvann. Då var hon nog inte på särskilt bra humör, inte!

Min engstelse begynte å nærme seg panikk. – I – papperskorgen? gjentok jeg. – Og siden da har De ikke sett noe til henne? Har De vært – der borte og – ringt på døren, da?

– Flera gånger! bekreftet fru Wingmark – men hon öppnar inte. Hun hørtes irriterende rolig ut, syntes jeg. – Herregud! utbrøt jeg – hun kan vel ikke ha – gjort seg noe? – skadet seg selv – på noen måte? I bakhodet mitt utspant det seg allerede flere skremmende scenarioer! Men hennes mormor avviste den tanken bestemt. – O nej! fastslo hun. – Lilla Karin gör inte såna dumma saker!

Ikke «lilla Karin», kanskje, tenkte jeg – men nå var hun snart en «ung dam» –hun var vel midt i den mest sårbare – kanskje også ustabile – alderen! Underbevisstheten min hadde jobbet på høygir, og nå tok jeg en rask beslutning. – Fru Wingmark, hørte jeg meg selv si – hvis De får kontakt med henne, så si at – jeg kommer så fort jeg kan! Vil De gjøre det for meg – vær så snill?

Igjen denne irriterende, ettertenksomme pausen. – Vad skall jag säga till henne, då? kom det endelig. Sannelig visste hun å sette fingeren på det mest kritiske punktet, ja! Jeg prøvde å svelge klumpen i halsen, men klarte det ikke helt.

– Si til henne at – at jeg elsker henne! brast det ut av meg. – Og si at jeg kommer til Sverige – til Stockholm – så fort jeg kan. Farvel så lenge, fru Wingmark!

Raskt brøt jeg forbindelsen, før hun kunne stille flere inkvisitoriske spørsmål. Mens jeg febrilsk lette etter telefonnummeret til et reisebyrå, tenkte jeg over hva jeg hadde plumpet ut med. «Si til henne at jeg elsker henne!» Det var sagt helt spontant – i øyeblikkets opphisselse, men – mente jeg det – litt, iallfall? Kanskje – hvis det går an å elske noen – «litt»? Nå satt det iallfall en ulykkelig forelsket jente i Stockholm – det var nesten to uker siden jeg hadde fått telefonnummeret hennes, og hun hadde ikke hørt så mye som et lite pip fra meg! Så nå måtte jeg iallfall «hive meg rundt», som Torfinn påsto at jeg var så flink til!
– –

– Vad har du för planer för jullovet, då? Lille, mørkhårede Annika lå på ryggen på sengen og stirret dovent opp i det gulmalte taket. Var det nå egentlig «gult»? lurte hun på. Nei, forresten – det het visst «off-white», kom hun på. Ikke at det spilte særlig stor rolle, akkurat, nå som juleferien nettopp hadde begynt, og hun ikke hadde en bekymring i verden – iallfall ikke på de neste to ukene.

Det samme gjaldt hennes lyshårede venninne – det vil si – iallfall nesten. Hun visste at Karin prøvde å komme over en kjærlighetssorg, og den siste uken hadde hun vekslet mellom å gråte i Annikas armer og å bla febrilsk i diverse fargerike brosjyrer. – Vad säger du om Rivieran i nyårshelgen, Annika? Jag bjuder – jag har ju pengar nu, som du vet. Vi kunde ha tagit i väg redan NU, men jag måste nästan fira jul tillsammans med mormor, annars blir hon så ledsen!

Deretter hadde hun kastet seg om halsen på Annika nok en gang og brutt ut i heftig gråt. – Ååååhhh, Annika – jag är så oooooooo-lycklig! hadde hun snufset for n-te gang – Annika var kommet helt ut av tellingen. Hun hadde trøstet sin venninne så godt hun kunne. – Så-så, Karin, hadde hun mumlet ned i den uryddige, blonde hårmanken – han har säkert inte glömt dej, begriper du väl!

– Jooo – oooo, det har han visst, det! Mormor gav honom mitt telefonnummer för mer än två veckor sen – och han har inte hört av sej – en – enda – gång! Han har ju varit borta så länge – han har säkert hittat en annan tjej!

– Det har säkert kommit nånting i vägen, förstår du väl, Karin. Han har nog fått rusa i väg i något uppdrag på mycket kort varsel, innvendte Annika, så rolig og fornuftig hun bare kunne, men Karin nektet å høre på det øret. Annika undret seg storlig, for vanligvis var det Karin som var den veloverveide, den saklige og fornuftige av de to. Men hun visste også at dette var aller første gang at hennes bestevenninne opplevde virkelig kjærlighetssorg!

Der hun lå ved siden av henne akkurat nå, hadde hun tatt på seg hodetelefoner, det tårevåte ansiktet var begravd i Annikas hodepute, og Annika, som gikk og tok spilletimer, syntes at hun kjente igjen de melankolske tonene av en cellosonate – var det ikke Brahms, mon tro? Hun ristet på hodet og skrudde opp volumet på sine egne høretelefoner.

Karins mobiltelefon, som mormor Wingmark hadde plukket opp igjen fra papirkurven, lå akkurat i dette øyeblikk på kjøkkenbenken og ringte – igjen, igjen og igjen. Men fru Wingmark var fullt opptatt i et helt annet kjøkken, der hun hjalp en venninne med julebaksten. Den livlige og muntre samtalen deres sto i skarp kontrast til den dystre stemningen som hersket på Annikas jenteværelse.
– –

– Sorry, Sir – no tickets to Sweden until – let me check – the 28th of December! Den behagelige kvinnestemmen var vennlig, men beklagende. – Alt er opptatt, dessverre, fikk jeg vite – men – så ble stemmen hennes lysere og mer optimistisk – De kunne kanskje ta ferjen fra Harwich til Esbjerg, og deretter tog – eller leie en bil? foreslo hun.

– Men det tar jo ALTFOR lang tid! utbrøt jeg fortvilet. Jeg hadde ringt Karins mobiltelefon utallige ganger, men hun hadde aldri svart. Nå kom jeg på at hennes mormor hadde sagt at hun hadde kastet telefonen i søppelkurven – så oppgitt og fortvilet hadde hun altså vært! – og nå fikk jeg ikke svar på fru Wingmarks hjemmetelefon, heller! Jeg utmalte meg alle mulige skremmende scenarioer – eldre damer pleide å ha sovetabletter liggende, ikke sant? – fru Wingmarks trygge forsikring om at «lilla Karin gör inte såna dumma saker!» hadde absolutt ingen beroligende innvirkning på meg! Dessuten – hvis hun var bunnløst fortvilet og blindet av gråt, ville hun kanskje ikke se seg skikkelig for når hun gikk over et gatekryss – eller – –

– Dette HASTER! brast det ut av meg – jeg bare MÅ komme meg til Stockholm – nå i kveld, nei – I DAG!
Historien fortsætter under reklamen

Den vennlige damen smekket medfølende med tungen. – Da ser jeg ingen annen utvei enn at De må leie et privatfly! bemerket hun. – Det er naturligvis altfor, altfor dyrt, men – – Jeg avbrøt henne ivrig.

– Ja, selvfølgelig! – privatfly! utbrøt jeg. – Det behøver jo ikke være så stort, heller! Har De et nummer jeg kan ringe, er De snill? Og det bør aller helst være et jetfly!

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Reha

   07/11/2022 kl 13:39

   En skøn beskrivelse af en ung piges kvaler med en forelskelse hun ikke ved om den er gengældt. Det giver smag efter det næste afsnit 👍. Så gå bare igang Onkel Waldo 😉.

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     09/11/2022 kl 15:40 - som svar på Reha

     Takk skal du ha, Reha – ja, jeg er litt spent på avslutningen, jeg også  😁😜

     1+

     Besvar kommentar