Hanako ble naken noen sekunder før sin eldre søster, og da de bittesmå trusene hang på bare den ene foten, løftet hun den andre


Forfatter: OnkelWaldo

Automatisk Google-oversættelse:

Dette kapitlet har ligget ferdigskrevet i mye over et halvt år, og grunnen til at det ikke er publisert, er rett og slett at jeg ikke engang har begynt på fortsettelsen. Jeg har nok en idé om hvordan det skal utvikle seg, men den er ikke helt klar, og slett ikke strukturert, riktig ennå.

Men nå tar jeg sjansen, ikke minst fordi jeg da legger et visst press på meg selv om å fortsette. Det KAN imidlertid ta sin tid!

******* *******

Etter å ha vært ansatt i firmaet i åtte år, var direktøren så fornøyd med meg at han ga meg hovedansvaret for hele det østasiatiske markedet. Jeg kunne velge om jeg ville ha kontoret i Kina, i Japan – eller i Sør-Korea. Jeg valgte å slå meg ned i en større by i Japan, iallfall til å begynne med. Tokyo valgte jeg bort, altfor overbefolket, altfor hektisk – og altfor forurenset, iallfall den gangen.

En av grunnene til at jeg valgte nettopp den byen jeg nå var i, var at jeg hadde fått et tips fra en forretningskollega – fra et helt annet firma – som hadde oppholdt seg i Østen i mange år. Han hadde til og med skaffet seg en smilende, blid – og langt yngre – ekteviv fra Korea. Over et glass vin hadde han betrodd meg at – dersom jeg gjerne ville ha villig og kvinnelig selskap – UNGT kvinnelig selskap – så var det slett ikke nødvendig å oppsøke prostituerte.

– Nei, smilte han mens han løftet glasset – i Japan er det mange skolejenter – fra tretten – fjorten og oppover – som kaster lange, fnisende blikk etter høyreiste, lyshårede utlendinger – ja, mørkhårede også, for den saks skyld! la han til med en liten latter.

– Du er både høy og lys, og selv om du er godt voksen, så er du jo fremdeles en relativt ung mann, ikke sant? smilte han og blunket megetsigende.

– Men nå snakker jeg jo svært dårlig japansk, da, innvendte jeg. – Så å si ingenting, for å være ærlig. Når jeg tenker etter, så kan jeg vel nesten telle mitt japanske vokabular på én hånd: – sayonara, konichiwa, bushido, harakiri, seppuku – – noen flere? – jo, «hai» betyr visst ja – og så må jeg vel finne ut hva «nei» heter for noe! Du verden! – sannelig trengte jeg begge hender likevel?

Vi lo kort sammen, men min venn ristet smilende på hodet.

– Ikke noe problem! erklærte han. – Det er svært sannsynlig at de jentene som – eventuelt – tar kontakt med deg, behersker engelsk, iallfall i NOEN grad. Ja, mange snakker det til og med ganske flytende.

De ser antagelig på YouTube, alle sammen! lo han. – Og du skal ikke se bort fra at noen tar kontakt – ikke bare for sex, men rett og slett for å lære bedre engelsk! Men, understreket han – også i Japan er nå den «lovlige» minimumsgrensen seksten år, akkurat som i Norge.

Derfor befant jeg meg nå – omtrent seks måneder senere – i en av Japans større byer, der jeg hadde etablert meg i en trivelig leilighet, som jeg også hadde til hensikt å bruke som kontor.

Det var for tidlig å ansette fast kontorhjelp, men jeg hadde fått kontakt med en svært dyktig og effektiv middelaldrende dame, som var strålende fornøyd med å ha deltidsjobb. Hun var også fleksibel, snakket glimrende engelsk, og hadde tidligere vært ansatt i utenlandsavdelingen i et stort japansk firma. Henne kunne jeg ringe når jeg hadde behov for sekretær- eller tolketjenester, og hun behøvde bare én dags varsel, fortalte hun. Helt perfekt for meg!

Jeg hadde foretatt noen rekognoseringstokter rundt i byen, og blant annet lokalisert et par videregående skoler. Det var flere av dem i byen, og en av dem var sågar kjønnsdelt – eller «segregert» er kanskje et bedre ord – for der gikk det bare jenter.

Denne ettermiddagen befant jeg meg i nærheten av en «kotogakkou» – eller videregående skole, og jeg hadde funnet ut at her gikk det bare jenter.

Jeg hadde vært i strøket noen få ganger tidligere, mest til fots, jeg hadde hatt dusinvis av skravlende, leende og knisende ungjenter rundt meg, noen av dem hadde kikket stjålent opp på meg og kommet med en lattermild kommentar til venninnene sine – noe som hadde utløst mere knising og latter.

Selv om asiatiske ungjenter ser ekstra unge ut for oss europeere, så hadde jeg ikke sett noen som jeg mistenkte for å være under lovlig alder – eller iallfall – ingen i nærheten av trettenårsalderen, iallfall. Et par av dem hadde nikket og smilt til meg, og jeg hadde smilt vennlig tilbake, men uten å gjøre noen forsøk på å innlede en samtale.

Dette var bare andre gang jeg parkerte ved fortauskanten i denne stille sidegaten – med motoren i gang og et eksemplar av New York Times i hånden. Jeg hadde fått med meg at «kõkõ» var den japanske forkortelsen for «videregående skole», og nå håpet jeg bare at en eller to av de muntre ungpikene ville være tilstrekkelig «kokko» til å sette seg inn i bilen min!

I løpet av mine få rekognoseringstokter hadde jeg funnet ut at denne gaten åpenbart var en naturlig del av hjemveien for mange av de søte små – unnskyld – de tiltrekkende unge! Men den første gangen hadde alle bare strømmet likegyldig forbi bilen min, de aller fleste uten å kaste et blikk inn i den engang.

Også i dag var strømmen av ungjenter i ferd med å ebbe ut – nå kom de bare enkeltvis og med lange mellomrom. På tide å gi opp «jakten», tenkte jeg, og begynte så smått å brette avisen omhyggelig sammen.

Da hørte jeg plutselig at den høyre bakdøren ble åpnet, og da jeg snudde hodet, møtte jeg blikkene til – TO knisende og rødmende jenter.

– Please drive – quickly! kom det fra den ene, og jeg var ikke sen om å adlyde.

Mens jeg kjørte, tittet jeg i sladrespeilet og noterte meg at de hadde klemt seg inn i hvert sitt hjørne for å være minst mulig synlig utenfra. Men leiebilen min var utstyrt med sotfargede vinduer, så det var ihvertfall ikke lett å identifisere noen utenfra mens bilen var i fart.

Det oppdaget de to jentene ganske snart, så de satte seg opp og kikket nysgjerrig ut for å se hvor jeg kjørte dem hen.

Leiligheten min lå i en diger høyblokk, der de åtte nederste etasjene tilhørte et hotell, med hovedrestauranten i første etasje, der også resepsjonen var.

Det var ikke mindre enn seks heiser, det var alltid mange mennesker i lobbyen, men resepsjonsbetjeningen hadde god oversikt, så jeg tenkte det var best at jentene gikk i forveien.

Da jeg hadde parkert, og vi var på vei mot den store inngangen, sa jeg dempet til henne som så ut til å være eldst:

– Ta heisen opp til tolvte etasje, OK? Leilighet nummer 1206.

Begge jentene nikket og forsvant inn døren.

Bare et halvt minutt senere fulgte jeg etter dem. For syns skyld gikk jeg bortom raden med postbokser som var montert på veggen ved siden av resepsjonen. Jeg visste at det ikke ville være noe post der, men jeg nikket vennlig til den middelaldrende resepsjonsvakten, som bukket ærbødig tilbake. Da jeg snudde meg mot heisene, så jeg ikke noe til jentene.

Heldigvis var det ikke et menneske å se i korridoren i tolvte etasje, heller. Jentene sto og kikket ut gjennom et vindu like i nærheten av inngangsdøren min. Dermed var de like i hælene på meg da jeg låste meg inn. Da døren klikket i lås bak dem, kniste de litt nervøst – eller kanskje opphisset? – det var jeg ikke helt sikker på.

Inne i leiligheten vendte jeg meg mot dem, bøyde meg lett forover og begynte å høste av mitt sparsomme japanske vokabular:

– Konnichiwa! sa jeg og smilte så vennlig jeg kunne. Det utløste mere forlegen knising, to par ungdommelige, kyssevennlige kinn rødmet kledelig, og jeg fikk et avdempet «konnichiwa» til svar fra den ene, mens den andre sa noe som hørtes ut som «hajimemashite» eller noe slikt.

– Do you speak English? var mitt neste spørsmål, og jeg fikk to litt forskjellige svar:

– «Yes, Sir» fra den ene – hun som så ut til å være eldst – og «Yes, a little» fra den andre.

Egentlig var det et dumt spørsmål, kom jeg på etterpå, for de hadde jo forstått min instruksjon om hvilken etasje de skulle ta heisen til.

Jeg tenkte at jeg ville gå litt gradvis til verks og spurte høflig om de ville ha te. Begge nikket, men den eldste tilføyde raskt:

– I can make it – I know how!

Det tilbudet tok jeg gladelig imot, for jeg hadde hørt om de kompliserte japanske teseremoniene, så her var det sikkert mye å lære. Men hun gjorde det enkelt – fylte vann i vannkokeren, fant frem en tebolle, og en pakke med grønn te – det var som om hun allerede visste hvor allting befant seg! – til og med noen småkaker som jeg hadde glemt at jeg hadde.

Mens hun tilberedte teen fortalte hun med lav stemme hva de forskjellige tingene var for noe: «matcha», «chawan», «chasen» og så videre, og mens vi ventet på at teen skulle trekke, prøvde jeg å studere de to unge gjestene mine så godt jeg kunne, uten å stirre.

De lignet litt på hverandre, men i øynene til en uvitende europeer ligner jo de fleste japanske ungjenter på hverandre, tenkte jeg. Men det var tydelig at de ikke var helt på samme alder, ihvertfall.

– Tell me something about yourselves? oppmuntret jeg, og fikk et par forlegne knis som svar – til å begynne med. Men snart fikk jeg vite at den eldste het Mei og den yngste Hanako. Jeg visste at de aller fleste japanske navn betyr et eller annet, som oftest noe vakkert, så jeg prøvde meg, og festet blikket på Hanako.

– Flower? smilte jeg med et spørrende uttrykk. Jentungen kniste og rødmet, tydeligvis både overrasket og smigret.

– Yes, Flower Child, nesten hvisket hun. – Thank you! – og hun bøyde seg lett fremover.

– And my name means «Budding Life», opplyste den eldste, som tydeligvis også ville ha noe av oppmerksomheten. Jeg bestemte meg for å være litt frekk – dristig, kanskje.

– Vel, kanskje du har et slikt et – her – når du går herfra! spøkte jeg og la en hånd lett på min egen mage. Samtidig blunket jeg og smilte, bare for å gjøre det tydelig at det VAR en spøk.

Den unge – og svært tiltrekkende – Mei ble heldigvis ikke fornærmet, men det var helt tydelig at hun ble ytterst forlegen. Hun ble blodrød og slo begge hendene for ansiktet, mens venninnen så spørrende på henne. Bak fingrenes gitter mumlet hun noen ord på japansk – tydeligvis en forklaring på hva jeg hadde sagt, og den yngste brast ut i en hjertelig latter.

– No no – my sister Mei – she take pill! kniste Hanako rødmende. – Me too, tilføyde hun, før hun slo blikket ned. Deretter kom hun med en nesten sjokkerende opplysning:

– But I am a virgin! opplyste hun.

Det føltes som et lite slag i magen da jeg hørte det. Ikke for å skryte, men jeg er relativt kraftig utstyrt – har jeg fått høre fra tidligere –voksne – kvinnelige bekjentskaper, jenter som hadde noe – eller noen å sammenligne med. Og jeg ville jo absolutt ha trodd at jenter som innlot seg – frivillig – med utlendinger, hadde LITT erfaring, iallfall!

Ønsket virkelig lille, spinkle Hanako å «go all the way» allerede denne første gangen?» undret jeg på. Jeg hadde ikke lyst til å spørre, heller.

Men nå var jeg rimelig sikker på hva de begge var ute etter – ja, hva vi ALLE var ute etter! Jeg kjente at pulsen økte, spenningsnivået også, og straks – eller nesten straks – begynte lemmet å vokse innenfor buksene.

Jeg lurte på om jeg skulle betale dem nå eller etterpå, men bestemte meg for å vente – inntil jeg kanskje fikk et lite signal om det. Det kunne jo hende at de ville bli fornærmet hvis jeg behandlet dem som regulære horer – eller prostituerte, er kanskje et penere ord.

Isteden smilte jeg varmt til dem, så reiste jeg meg og gikk bort til TV-en. Den brukte jeg sjelden, men jeg visste at det var myriader av kanaler å velge mellom. Etter å ha bladd raskt igjennom ti – femten av dem, fant jeg et passende japansk musikkprogram – mente jeg selv, ihvertfall. Deretter gikk jeg tilbake til stolen min og satte meg godt til rette.

– Dance for me – please! smilte jeg. – Show me how beautiful – and sexy – you are!

Jeg tok med ordet «sexy» for å antyde hva jeg forventet av dem, og det virket som om de forsto det med en eneste gang. Men deres første reaksjon overrasket meg litt. Mei skyndte seg bort til TV-en, grep fjernkontrollen og trykket fort på et par knapper.

Musikken som nå tonet ut av høyttalerne, var noe helt annet enn den dansemusikken jeg hadde valgt. Jeg er ikke særlig godt kjent i musikkens verden, men jeg hørte at det var klassisk musikk – europeisk klassisk musikk også – og jeg mente jeg hadde hørt stykket før også. Hanako smilte unnskyldende til meg.

– Chaikovsky, opplyste hun. – We go – ballet lessons, fortsatte hun. – Mei – very good dancer.

– You are very good also! forsikret den eldste, og Hanako bøyde seg takknemlig. Nå visste jeg altså at de var søstre.

Og det var helt åpenbart ballettmusikk som smøg seg ut av høyttalerne også. Det var et eller annet av Tsjajkovskij, ja, jeg hadde hørt den før – visste hva det var også, men kom ikke på det akkurat da.

For tankene mine ble distrahert av at de to yndighetene begynte å danse barbent over det myke gulvteppet. Selv om jeg hadde et relativt romslig værelse, var det selvsagt litt for begrenset gulvplass til at de slanke danserinnene kunne utfolde seg skikkelig.

Flinke var de også – smidige og grasiøse smøg de seg formelig over gulvteppet på de yndige små føttene sine, og de danset like mye med armene som med føttene, forekom det meg. De slanke – nesten tynne armene strakte seg oppover med intrikate bølgebevegelser, fingrene var samlet – for det meste, iallfall, og det gikk minst to – tre fulle minutter før de førte dem ned til midjen og løsnet de halvlange skjørtene – som var av silke, oppdaget jeg nå.

Snart gled de ned og la seg i myke folder rundt de små føttene deres. Helt samtidig tok de noen sekunder pause i dansen, plukket plaggene pent og ryddig opp fra gulvteppet og la dem over en stol som sto ved veggen. Deretter kunne jeg nyte synet av de smekre pikebena – og de slanke lårene, som til å begynne med var delvis dekket av overdelene – noen bluselignende plagg som var oversådd med små, glitrende paljetter. Gikk de slik til daglig? undret jeg på – eller hadde de pyntet seg for nettopp en slik anledning?

Jeg la merke til at Hanako, den yngste, stadig kastet noen lynraske små blikk bort på sin eldre søster. Mest på hendene, så det ut til, ikke så mye på føttene, som for liksom å se hva hun kom til å foreta seg. Og da Mei langsomt førte hendene opp til halsen og begynte å åpne de små knappene, gikk det ikke lenge før Hanako begynte å gjøre det samme.

Det var tydelig å se at hun var mere sjenert og forlegen, kanskje fordi hun hadde atskillig mindre bryster å vise fram. Kanskje også fordi hun jo hadde antydet at den eldste ikke var jomfru. Det beroliget meg faktisk litt. Men det var altså hun. Jeg lurte på hvor gammel – eller ung – hun var? Hun så ikke ut til å være mer enn tretten. Søsteren var kanskje seksten, anslo jeg

Det var uhyre spennende – og opphissende – å følge med på denne ungdommelige japanske striptease-forestillingen. Med den innsmigrende musikken i bakgrunnen, var det mer som om de to oppførte en spontan og umiddelbare erotisk ballett.

Helt uunngåelig fikk jeg snart en knallhard ereksjon innenfor buksene. Det oppfattet de årvåkne, unge øynene ganske snart, og særlig Hanako kniste, rødmet og slo blikket ned – men uten å komme ut av rytmen. Det var fristende å ta den fram, men jeg kviet meg for å bringe forstyrrelser inn i den yndige scenen foran meg, selv om den ble stadig mere opphissende, og buksene føltes stadig trangere.

Begge hadde yndige, blondebesatte bh-er på, Den til Mei var litt mere velfylt enn deb til hennes yngre søster, som jeg nå visste at hun var. Det var også hun som først førte hendene bak på ryggen og åpnet den lille hempen. To spente, runde tenåringsbryster liksom lyste mot meg, og jeg bare visste at jeg kom til å kjæle, kysse og suge på de følsomme knoppene til hun jamret seg av lyst.

Hanako nølte litt lenger, tydelig sjenert fordi hun ikke var så godt utrustet som søsteren. Hun tok hendene bak på ryggen to – tre ganger, uten å løsne bh-en, men hver gang vrikket hun litt ekstra på de slanke hoftene sine. «Yndig» var så avgjort det rette ordet når det gjaldt den jenta.

Til slutt virket det som om Mei ble litt utålmodig, hun danset tett bort til sin blyge lillesøster og hvisket henne noe i øret som Hanako rødmet og kniste av. Samtidig løsnet hun hempen, slik at det lysegrønne, lille plagget formelig spratt av og blottet et par nusselige, små, spisse, kysse- og sugevennlige skolepikebryster.

Nå hadde begge bare et par bittesmå silketruser på seg. Det så iallfall ut til å være silke. Heldigvis hadde de det ikke travelt med å få dem av seg, men dansen ble kanskje enda mer – sensuell, er kanskje ordet.

Alle de fire brystene var relativt små, men de til Mei var omtrent som på en norsk femtenåring, med mørkebrune, små knopper, som virket harde – var hun allerede opphisset, mon tro? Forventningen steg i meg, og jeg prøvde å lirke det verkende lemmet til en mer behagelig stilling uten å blotte meg.

Det var ikke helt lett, og jeg så at Mei smilte ertende da hun så det, mens Hanako ikke kunne la være å knise forlegent. Da dansetrinnene hennes brakte henne nærmere, la jeg merke til at brystvortene hennes var rosa, og faktisk større enn hos hennes eldre søster. Det var tydelig at de hadde svulmet og blitt hovne under dansen, og nå var de helt sikkert ekstra følsomme.

Spontant strakte jeg hendene ut etter henne, men den lille, smidige kroppen danset seg lett unna, og nå smilte hun like ertende som Mei hadde gjort tidligere.

De brukte all verdens tid på å få av seg trusene også – syntes jeg, iallfall, men i virkeligheten var det nok ikke mer enn to – tre minutter. Det var bare jeg som var utålmodig, selv om jeg nøt den hissende forestillingen i fulle drag. Innenfor buksene kunne jeg kjenne at det piplet fuktighet fra det sprengende stive lemmet, og nok en gang måtte jeg legge bånd på meg selv for ikke å ta det fram og runke meg selv til utløsning.

Hanako ble naken noen sekunder før sin eldre søster, og da de bittesmå trusene hang på bare den ene foten, løftet hun den andre, samtidig som hun la sin egen hånd beskyttende foran det – nesten hårløse kjønnet sitt. Det var både søtt, yndig og ulidelig opphissende på en gang.

Meis truser forsvant like etterpå. Da det lille plagget lå ved føttene hennes, rettet hun seg opp og smilte spørrende til meg. Armene hennes hang rett ned, hun prøvde ikke å skjule yndighetene sine, og da den yngste så det, gjorde hun på samme måte.

Den dempede, men fremmedartede musikken hadde begynt på en ny melodi, men jentene begynte ikke å danse igjen. Det var som om de ventet på en dommeravgjørelse, at jeg skulle gi dem et visst antall poeng eller noe slikt.

Begjæret verket i meg, men i et fullt minutt ble jeg sittende og beundre de fullkomne unge kroppene, den ene åpenbart ikke fullt utviklet, men like fristende. Uten å si noe, gjorde jeg en langsom, sirkelformet bevegelse med den ene hånden, og jentene dreide seg like langsomt om sin egen akse, 360 grader, inntil de igjen sto med full front mot meg.

De dansende brystene hadde jeg kunnet nyte en stund, nå ble blikket mitt trukket videre nedover, forbi de søte, små navlegropene og til – det som er nesten umulig å beskrive – en glinsende, mørk, liten vifte hos Mei, og en ganske fremtredende, lett svullen og helt hårløs kløft hos Hanako. Når jeg så nøye etter – og det gjorde jeg! – kunne jeg forresten se noen fine, sikkert barnemyke hår øverst på venusberget. Jeg håpet inderlig at hun var – ihvertfall litt mer enn tretten år!

– Absolutely breathtaking – both of you! sa jeg, nesten andektig. – Dere kunne lage et show ut av dette – en nakenballett, og tjene en masse penger!

Jeg bredte ut armene.
Historien fortsætter under reklamen

– Come to daddy! inviterte jeg, og bare sekunder senere hadde jeg favnen full av knisende, hissende, ung og naken japansk deilighet.

4 kommentarer

1. Anonym

   04/04/2026 kl 13:18

   Der må da meget gerne komme en efterfølger til den der. Rigtig godt skrevet

   0

   Besvar kommentar
2. Gutt

   23/03/2026 kl 16:02

   Flott og pirrrende…

   0

   Besvar kommentar
3. Anonym

   04/02/2026 kl 19:18

   Det var en frekk begynnelse

   3+

   Besvar kommentar
4. Frank

   04/02/2026 kl 11:48

   Fin begynnelse, han må jo få spurt dem om hvor gamle de er.  Håper de har god tid utover ettermiddagen til å «leke» med ham. Venter spent på del 2

   6+

   Besvar kommentar