Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.
Det kan kanskje se ut som et avsluttende kapittel, dette, men det er det altså ikke! Jeg HAR faktisk planlagt et åttende kapittel også!

Kapittel 7

En påtrengende ringetone trengte seg inn i bakhodet til Karin og forstyrret den vakre sørgemarsjen til – var det ikke Händel, mon tro? Hun lå fortsatt på sengen til Annika med et headsett over ørene og nesen begravet i farverike brosjyrer, mens hun prøvde å late som hun IKKE deppet.

– Annikaaaaaaa! hylte hun. – Telefon till dig! Venninnen var antagelig nede i første etasje, tenkte hun likegyldig.

– Kan inte du svara, va’? lød det svakt der nedefra. – Jag är upptagen just nu!

Karin sukket oppgitt og reiste seg opp på den ene albuen. – Hallå? Annika Wahlgrens telefon!

– Är det du, Karin? hørtes Celines stemme i den andre enden. – Du, det är en tokig kille som har stått och hamrat på dörren till herr Ekblads hus – och skrikit ditt namn hela tiden!

Karin sukket igjen. – Å ja, nycklarna, tenkte hun sløvt. – Dom ligger ju i min jacka!

– Var är du nånstans nu, Celine? spurte hun. – Vi är nästan där nu, strax utanför huset, lød svaret. – Jag tänkte väl att du var hos Annika.

– «Vi»? spurte Karin forundret og hørte Celine knise henrykt gjennom telefonen. – Ja, din norska pojkvän och jag. Han gav mig fem hundra spänn för att jag skulle visa honom var du är nånstans. Kommer du ner och öppnar, eller? Han verkar vara ganske desperat, tycker jag! Celine lo igjen og brøt forbindelsen.

– «Pojkvän» tenkte Karin bittert. – Jag HAR ju ingen pojkvän!

– –
Utenfor den hvite, toetasjers villaen, der Annika tydeligvis bodde, sto Arve ved siden av taxien og ventet, sammen med en yppig og mørkhåret svensk «flicka» som visstnok het – Celine. – Kjenner du Karin godt? spurte han høflig. Jenta smilte og nikket, åpenbart i svært godt humør på grunn av pengene han hadde gitt henne. – O ja! forsikret hun. – Hon går i min gymnasieklass, ju – och hon är en av dom allra smartaste i klassen! understreket hun. – Kanske även DEN smartaste, tilføyde hun ettertenksomt.

– Så det är alltså du som är hennes mystiska pojkvän, då? fortsatte hun med et sjarmerende smil, tydelig nysgjerrig. – Hur länge har ni varit tillsammans, då?

Han smilte litt forlegent. – Jeg vet ikke riktig om vi har vært «tillsammans» i det hele tatt, innrømmet han. – Vi ble kjent da jeg kom hit for å overta dette huset etter min mors onkel.

– Gamla herr Ekblad? innskjøt hun raskt. Arve nikket. – Ja, nettopp. Og vi har ikke kjent hverandre mere enn – et døgn, omtrent. Så fikk jeg en viktig telefon og måtte plutselig reise hjem igjen. Jeg har ikke – hverken sett henne eller snakket med henne siden da – og nå er det nesten fire måneder siden.

– Såååå – ni är inte sådär – riktigt förlovade då, kanske? fortsatte forhøret. Hun hørtes ivrig ut i stemmen, syntes Arve, og smilet var både – sjarmerende, riktig søtt – og innsmigrende, kanskje. Prøvde hun å flørte med ham, mon tro? Hun var jo en riktig tiltrekkende, ung – kvinne, var det kanskje riktig å si – omtrent sytten år, hun også, anslo han. Nydelig ansikt, og noen viltre, mørke krøller tittet frem fra den pelsforede luen. Den minnet ham om at det jo var vinter, og han var såvisst ikke vinterkledd! Han skuttet seg litt og åpnet bakdøren til taxien, samtidig som han svarte på spørsmålet hennes.

– N- neeeeiiiiiii, jeg kan vel ikke akkurat påstå at vi er – forlovet, men – – jeg liker henne godt, selvsagt – – Nå synes jeg hun blir lenge, skal vi sette oss inn i bilen igjen, kanskje?

Det var varmt og godt i baksetet på taxien, det brummet svakt fra motoren, og Celine satte seg tett ved siden av ham – litt FOR tett, kanskje? undret han. For sikkerhets skyld flyttet han seg noen få centimeter til siden og betraktet hvordan de slanke fingrene trakk ned glidelåsen i den romslige vinterkåpen, som var blå, med rød hette og hvit nylonpels som innrammet det blussende ansiktet. Hun slo hetten tilbake også og ristet på de mørke krøllene – minst skulderlangt hår, tenkte han – og nå som hun satt i den oppvarmede bilen, trakk hun også glidelåsen så langt ned at de spente – og ganske spenstige! – brystene trådte tydelig frem – selv om hun hadde en tykk ullgenser innenfor kåpen. Joda, ingen tvil om at hun visste hvor tiltrekkende hun var!

Straks de hadde lukket bildørene, kom en ung pike småløpende, med et nøkkelknippe i hånden. Hun var barhodet og hadde bare en lett jakke på seg, så han, og han forsto at dette måtte være Annika, som Celine hadde nevnt navnet på, og sagt at hun var Karins bestevenninne. Arve rullet ned vinduet på sin side, og jenta bøyde seg ned og stakk hodet halvveis inn. – Är det du som är Arve? spurte hun. Hun hadde mørkebrunt hår, nesten som Celine, men til forskjell fra henne, var det ikke noe smil å spore på det – ganske bleke – ansiktet hennes. Arve nikket, og hun rakte ham nøklene gjennom det åpne bilvinduet.

– Ehhhh – kommer ikke Karin, da? spurte han forvirret. Annika ristet stumt på hodet. Arve så på henne, og hun stirret tilbake, med et ubevegelig ansiktsuttrykk. Det blåste en svak, men iskald vind inn gjennom vinduet, og sjåføren knurret misfornøyd. – Âr ni färdiga nu, eller?

Arve svelget en liten klump i halsen. – Men – jeg tenkte vi kunne feire jul sammen? stammet han. Annika ristet på hodet igjen. – Hon brukar jämt fira jul tillsammans med sin mormor, svarte hun. – Jamen – fru Wingmark kan jo bli med oss! utbrøt han i et øyeblikks inspirasjon. – Jeg har et privatfly som står og venter på meg! Der er det plass til ti mennesker!

– Woooow! utbrøt en tydelig imponert Celine. – Vart tänker du resa då?

– Tilbake til London, svarte han – det er der jeg har leid flyet.

– Ahaaaa, så det är inte ditt flygplan, då? Hørtes hun litt skuffet ut, undret Arve. Han ristet på hodet. – Å nei, nei! Jeg har ikke kjøpt eget fly – –

– – än! kom det raskt fra den smilende unge skjønnheten. Han stirret forbløffet på henne, men før han rakk å svare, kom et et irritert utbrudd fra taxisjåføren: – Kunde ni vara så vänliga att stänga det fönstret innan jag fryser ihjäl mig!

– Åh, förlåt! kom det raskt fra Annika. Hun trakk hodet til seg, men før Arve rakk å rulle opp vinduet, spurte hun fort: – Så du menade ingenting med det du sa till Karins mormor, då?

Arve ble forvirret igjen. – Hva – hva var det jeg sa, da?

– Att du älskade henne! kom det fra Celine, som satt ved siden av ham. Det var tydelig at den korte samtalen han hadde hatt med fru Wingmark hadde vært samtaleemne i venninnekretsen!

– Jo – jovisst mente jeg det! forsikret Arve hastig, han så at vinduet var på vei til å bli lukket av sjåføren. – Men jeg kunne selvsagt ikke vente at en så ung jente – – dermed ble vinduet lukket helt igjen – skulle gjengjelde mine følelser! fullførte han, men Annika fikk antagelig ikke med seg det siste han sa. Ihvertfall så han at hun skyndte seg tilbake til huset igjen. – Stakkar! – hun var jo ganske tynnkledd også! tenkte han da ryggen hennes forsvant inn døren.

Sjåføren snudde seg halvt og så spørrende på dem. – Såååå – vart önskar herrskapet att jag kör Er nu? spurte han, og Celine kniste lavt ved siden av ham ved bruken av ordet «herrskapet».

Arve var i tvil, Karin var åpenbart ikke interessert i å møte ham, hun var kanskje sur på ham også, fordi han ikke hadde ringt. Det vil si – nettopp i dag hadde han jo prøvd flere ganger, uten å få svar. Men så husket han med ett at hun hadde kastet telefonen «i papperskorgen», som fru Wingmark hadde sagt.

Han møtte blikket til den unge jenta ved siden av ham – det glitret litt spøkefullt i de mørke øynene hennes, og nok en gang slo det ham hvor nydelig hun var. Så kom han plutselig på flyet som sto og ventet på ham for å bringe ham – og Karin, hadde han ihvertfall HÅPET på! – tilbake til London, og en vill tanke falt ham inn: – hvorfor ikke ta med denne mørkhårede deiligheten i stedet? Det var noe som sa ham at hun ville være villig – både til å bli med ham og til å – – men han slo straks den uskikkelige tanken fra seg. Den lyshårede og blåøyde Karin hadde liksom smøget seg stillferdig inn i hjertet hans – trodde han iallfall at han følte! – men så prøvde han øyeblikkelig å undertrykke den tåpelige tanken igjen.

– Jeg bør vel dra tilbake til huset mitt, iallfall, avgjorde han – og det slo ham at dette faktisk var første gang han tenkte på det som «sitt», og ikke som «farbror Carstens villa». – Får jag följa med? kom det spontant fra Celine – för jag föreslår att du blir med mig hem och äter middag efteråt – du måste väl vara hungrig nu? – och det är ju strax jul, vettja! Det är bara mina föraldrar och min lillasyster där hemma, fortsatte hun – och vi har OTROLIGT mycket god mat! understreket hun. – Min mamma älskar att laga till mat, och hon har faktiskt skrivit TVÅ kokböcker! smilte hun stolt.

Arve var sterkt i tvil, men – han VAR faktisk sulten, og hvis han tok imot tilbudet, så ville han jo være i nærheten av Karin en stund til, iallfall – og det kunne jo tenkes at hun ville ombestemme seg – nok en gang! – og fant ut at hun ville snakke med ham senere.

– Har Karin fått seg kjæreste? spurte han.

 Celine lo – med nydelige hvite tenner – og ristet på de lange mørke lokkene sine. – Oooo nej! forsikret hun – jag var alldeles säker på at det var DU som var hennes – – det var Annika också!

Nå var det gått en stund siden Annika hadde levert fra seg husnøklene, og ingen Karin hadde dukket opp. Han kastet enda et granskende blikk på den tause villaen, men så ingen.

– Da tror jeg at jeg tar imot tilbudet ditt, Celine! avgjorde han brått. – Men først må vi dra tilbake til huset, jeg må hente noen ting der – og så må jeg ringe piloten min og avbestille den tilbaketuren til London.

Sjåføren nikket, så snudde han seg igjen, og bilen satte seg i bevegelse.

– –
Oppe i sitt rom i annen etasje sto Annika ved vinduet og så at taxien – etter en lang pause – langsomt rullet ut fra fortauskanten og satte kursen mot det boligstrøket der hun visste at både «farbror Carstens villa» og huset til deres venninne Celine lå.

– Nu kör dom äntligen, opplyste hun til Karin, som satt på sengekanten og stirret litt motløst frem for seg. Hun løftet hodet og så spørrende på venninnen. – Båda två? spurte hun. Annika nikket. – Visst! Dom kör i riktning mot Celines hus, och det såg ut till at Celine gillade honom bra mycket, la hun til, bare for å erte sin venninne litt. Annika visste selvsagt at også «Arves hus» lå i samme retning. Men Celine var kjent for å være klassens skjønnhet, klassens store flørt, omsvermet av gutter, og til og med populær blant lærerne – særlig de mannlige! Akkurat det visste selvsagt Karin også!

Hennes lille list så ut til å lykkes også. Karin knurret, halvveis for seg selv: – Det tror jag så gärna hon gjorde, den – den – – !! – så rettet hun ryggen og spurte – igjen: – Vad var det han SA, då – när du pratade med honom genom bilfönstret?

Annika sukket oppgitt og gjentok – for tredje gang: – Alltså – jag frågade om han inte menade nånting med det han sa till din mormor, va’?

Karin nikket. – Och vad svarade han då? Det hadde Annika også fortalt henne to ganger før, men hun gjentok lydig: – Han hade visst glömt vad det var för nånting, men Celine påminde honom – «att du älskade henne» – och då sa han – «visst menade jag det, men – – » – och sen hörde jag inte det övriga så bra, därför att taxichauffören stängde igen fönstret just då.

– Vad TROR du han sa, då? boret Karin videre. Dette hadde hun ikke spurt om før, og Annika tenkte seg om litt. – Jag hörde det endast rätt svagt, men jag såg hans mun, och det såg ut som han sade: – «jag kunde ju inte förvänta att en så ung tjej skulle återgälda mina känslor» – eller nånting åt det hållet, avsluttet Annika, som nå halvveis gjettet og ikke var klar over at hun så å si hadde truffet blink! Karin tenkte også at – det var nettopp noe som Arve kunne ha sagt!

Brått fikk hun fart på seg. – Har du numret till den – den – – på din mobil? ville hun vite. – Du menar Celine? smilte Annika. – Javisst, vem annars! Ring henne – NU! – snälla! – det siste ordet tilføyde hun fordi hun selv syntes det hun hadde sagt, lød som en streng ordre.

Annika sperret opp øynene i forbauselse, det var så ulikt Karin å være så skarp i stemmen. Men hun fant fort frem til Celines nummer på mobilen sin og trykket på knappen. Hun hadde koblet inn høyttalerfunksjonen, så begge hørte at det ringte, og at Celine svarte etter det tredje signalet. – Hejsann, det är Celine – – men før hun kom lenger, snappet Karin til seg venninnens mobil og freste inn i mikrofonen: – Kom tillbaks med honom – genast! Du får honom inte – han är MIN! – hör du vad jag säger? Deretter brøt hun forbindelsen og kastet telefonen til en målløs Annika. Hun hadde aldri sett den vanligvis så rolige, stillferdige og avbalanserte Karin så opphisset før!

– –
Celines telefon hadde ikke stått på høyttalerfunksjon, så Arve hadde ikke oppfattet alle ordene, men han hadde gjenkjent stemmen til Karin – og at hun virket sint og opprørt. Han så spørrende på den smilende skjønnheten som satt ved siden av ham. Hun blunket skøyeraktig til ham. – Det var inte länge jag fick behålla dig – tyvärr! smålo hun. – Vi måste nog vända om och köra tillbaka – annars blir hon fruktansvärd arg på mig!

Sjåføren vendte spørrende på hodet igjen, og Arve nikket – om enn litt nølende. – Hva var det hun sa egentlig? spurte han. – Var hun virkelig – sint – altså?

Celine nikket bestemt – det skjelmske smilet var fremdeles på plass. – Det var hon verkligen, ja! Faktisk är det första gången jag hört henne så där, tilføyde hun med en ettertenksom mine.

Det trodde Arve så gjerne. «Lilla Karin» ga slett ikke inntrykk av å være en som hisset seg opp unødig – eller i det hele tatt!

To minutter senere svingte taxien nok en gang inn foran huset til Annika og stanset.

– –
Karin stirret med vidt oppspilte øyne på Annika, som fremdeles sto ved vinduet med den stumme telefonen i hånden. – Jisses, Annika! utbrøt hun, sjokkert over seg selv – va’ var det jag SA åt henne, egentligen – åt Celine – i telefonen?

Annika kniste skøyeraktig. – Du sa att hon inte fick ta honom med sig – att han tillhörde DIG! – sa du!

Karin var rød som en tomat i kinnene og slo hendene for ansiktet. – Sa jag verkligen det? Men – det är ju inte sant – inte alls! Arve har aldrig lovat mig – nånting!

– Han har gett dig ett dyrt och vackert smycke! innvendte Annika – ett GULDsmycke! understreket hun. – Och han har sagt att han älskar dig!

– Det har han inte sagt åt mig! protesterte Karin – bara åt min mormor – kanske – det kan jag ju heller inte vara säker på!

– Tror du verkligen att din mormor ljuger för dig? spurte Annika ertende. – Iövrigt så sa han det åt mig också, där nere vid taxin – – ahhh, där är dom tillbaks redan. Nu står den strax här utanför.

– Jag vågar inte gå ner! hikstet Karin. – Jag skäms alltså så fruktansvärt! Karin satt sammensunket på Annikas sengekant med bøyd hode. Det oppsto en liten pinlig pause mens Annika strevde for å holde latteren tilbake. Til slutt åpnet hun munnen.

– Okej, då får väl jag gå ner och säga till den sköna Celine att hon får överta honom då, va’? Hon kommer säkert att uppskatta din stora julklapp! Du vet ju hur mycket hon tycker om karlar – och hur mycket karlar tycker om henne! tilføyde hun, mens hun prøvde så godt hun kunne å holde seg alvorlig.

Karin spratt opp fra sengen. – NEJ! nesten ropte hun, så senket hun stemmen. – Kan inte du gå ner och – och – – ??

Annika så stumt på henne. Blikkene deres møttes, og Karin forsto straks hva hun mente. Hun fikk en hektisk rødme i kinnene. – Han – han väntar – där nere – jag måste snygga upp mig – – ! Var är min väska – – nej, tusan! – jag har ju ingen väska med mig – – får jag låna din läppstift, Annika? – – och din mascara – – och – –

– Nej, Karin! kom det bestemt – og nesten skarpt – fra Annika. Karin så forbauset på henne. – Hade du snyggat upp dig första gången du såg honom? Venninnen ristet på hodet. – Då ska du bara möta honom som du gjorde den gången! Du ska inte försöka konkurrera med vackra Celine – OM han är kär i dig, så är det dig han vill se – då är det dig han vill möta – precis så som du ser ut till vanlig! Annika smilte litt skjevt. – Och du är ju inte direkt ful, du heller – tycker du väl?

Karin tenkte seg om og fikk et trassig uttrykk i ansiktet. – Om han verkligen vill möta mig, så kan väl han komma upp hit! erklærte hun bestemt, og Annika kjente henne for godt til å komme med innvendinger. Hun sukket oppgitt og beveget seg mot døren.

– –
Arve følte seg forvirret og usikker der han sto og hutret utenfor taxien – for annen gang den dagen! Han hadde bare en lett jakke på seg, og om det kanskje ikke var så mange kuldegrader, var det faktisk noen lette snøfnugg som dalte sakte ned, og som hadde begynt å skape julestemning i det idylliske nabolaget, der flere av husene allerede var pyntet med små, mangefarvede, glitrende lys. Snøfillene la seg mykt – nesten kjærtegnende – på skuldrene hans, og laget små, dekorative mønstre på det skinnende, mørke håret til Celine, som sto ved siden av ham. Men hun hadde iallfall vinterkåpe på seg, selv om hun nå hadde skjøvet hetten tilbake i nakken. Til gjengjeld hadde hun nå trukket opp glidelåsen, slik at hennes to tydelige – fortrinn – ikke var fullt så synlige.

– Hun – hun kommer vel ut? – han rettet et spørrende blikk mot Celine. Hun trakk på skuldrene. – Inte vet jag, hon hördes rätt arg ut i telefonen, smilte hun, som om hun ikke tok det så altfor høytidelig.

Men Arve ble bare enda mere usikker. Jenter i syttenårsalderen kunne snu på en femøring, visste han, så kanskje hadde hun nå ombestemt seg nok en gang, slik at hun IKKE ville møte ham likevel! Hun hadde jo bare sendt – sin andre venninne – ned med husnøklene. På den annen side hadde hun altså ringt til Celine og vært «arg i telefonen». Han følte seg enda kaldere i den lette jakken, men syntes ikke han kunne sette seg inn i taxien igjen, heller.

Til hans store lettelse ble døren til Annikas hus åpnet, men den unge jenta ble bare stående i døråpningen og vinke til ham. – Hon vill att du ska komma upp till henne! ropte hun lavt.

– Önskar herrskapet att jag ska vänta, eller? lød det fra taxisjåføren, som hadde åpnet frontvinduet på gløtt. – Ja takk, bare vent, er du snill! svarte Arve, og begynte å gå mot huset.

Annika gikk foran og Arve la merke til at Celine fulgte i hælene på ham da de gikk opp trappen til annen etasje. Inne på Annikas rom sto Karin, stiv og forlegen, foran en uoppredd seng. Annika stilte seg ved siden av henne og møtte blikket hans med et vennlig smil. Karin, derimot, hadde et nærmest forstenet uttrykk i ansiktet – syntes iallfall Arve.

Han kremtet og følte seg svært utilpass – her sto han sammen med hele tre tiltrekkende syttenåringer! – Ehhh, hei, Karin, stammet han – det – det var sannelig lenge siden vi så hverandre sist. Hvordan har du det?

– Tack, bra, lød det korte svaret. – Och du själv?

Ikke akkurat noen overstrømmende velkomst! tenkte Arve, som ble enda mere usikker. Han hadde jo ikke vært sammen med en kvinne på flere år – langt mindre en ungpike – som han nesten ikke kjente engang!

– Ehhhh, hmmmm – beklager at jeg ikke har ringt, men – alt har vært så forferdelig – hektisk, forstår du, stammet han videre. – Men det var virkelig – svært hyggelig å se deg igjen – Karin! Han klarte å prestere et blekt smil, men Karin sto fremdeles stiv som en saltstøtte og bare nikket. – Tack det samma, var det andre korte svaret hennes. Så ble det igjen stille i Annikas jenteværelse.

Merkelig nok var det Celine som brøt den pinlige stillheten. – Tycker du inte att du skulle säga nånting till henne nu – Arve? spurte hun, med et ertende, lite smil. Arve så forvirret på henne – han sto jo her og snakket med henne akkurat nå, ikke sant? Tenkte han, men han sa ingenting. – Nånting som – betyder nånting? presiserte den smilende, mørkhårede skjønnheten, og plutselig gikk det et lys opp for ham.

– Åja, Karin – ehhh hmmmm, begynte han – det høres kanskje dumt ut – for deg – for du er jo så ung – i forhold til meg, mener jeg – og så vakker – så husket han hva Celine hadde sagt: «kanske den allra smartaste i klassen» – og så intelligent, tilføyde han raskt – men – ehhhhh – jeg – jeg elsker deg altså – Karin – lilla Karin – selv om vi jo har kjent hverandre så – så altfor kort!

Utrolig klossete uttrykt, Arve! skjente han på seg selv, men han følte seg særdeles klossete også! Han merket seg imidlertid at ansiktsuttrykket hennes myknet betraktelig, og noe som lignet et smil begynte å vokse frem på de fulle leppene.

– Menar du det – verkligen? spurte hun lavt, og det var tydelig tvil i stemmen hennes.

Arve nikket bestemt, og nå våget han å ta et skritt nærmere henne. – Javisst mener jeg det – lilla Karin! forsikret han og grep hendene hennes. – Men – kan jeg virkelig håpe på – – kan jeg få lov å kalle deg – «MIN lilla Karin» – kanskje?

Han så på ansiktsuttrykket hennes at det fikk han lov til! Det var kommet et nytt lys i øynene hennes nå, og bak sin høyre skulder hørte han Celines lattermilde stemme: – Jag tycker att du ska kyssa henne nu – Arve – länge! Sen får nog jag ge mig i väg, tror jag. God jul, ni båda – ja, du också, Annika!

Det var bare Annika som svarte: – God jul till dig också, Celine. De to andre hørte henne ikke, de bare sto der og stirret hverandre dypt inn i øynene.
Historien fortsætter under reklamen

Det var også bare Annika som hørte Celines lette, rappe fottrinn, da hun forsvant nedover trappen.
Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. Anders

   28/11/2022 kl 16:29

   Håper virkelig det kommer et avsnitt mer. Du skriver godt, og historien er riktig god.

   Mvh Anders

   2+

   Besvar kommentar
2. Reha

   28/11/2022 kl 14:35

   Det er egentlig en lidt mærkelig slutning, men det er måske oplæg til et sidste afsnit? Jeg venter spændt på hvad du finder på Onkel Waldo.

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     28/11/2022 kl 16:09 - som svar på Reha

     Ja, som jeg skrev i forordet, så kommer det et åttende kapittel – kanskje til og med før jul! 😁

     4+

     Besvar kommentar
     • Anders Nabo

       28/11/2022 kl 16:55 - som svar på OnkelWaldo

       Da venter vi i spenning på julebrevet fra OnkelWaldo!

       2+

       Besvar kommentar