- Dragens legetøj – del 1
- Vinterferie
- Bedækket af bæstet
- Pensionistens lyster
- Hvis jeg må se din, må du se min
- De 2 sinker i nabohuset 1
- Doktor Nielsen
- Efter skoletid
- Thor den lille supermand
- Andreas og Thomas – Drenge til sex
- Mødet med far på chatten del 1
- Amanda – En Fan
- Mia – En Sjæl i Frihed
- En sensommer rejse
- 5 år efter skole
- Mosters store gravide bryster
- Bellas sommerferie 3 – Lærkes oplevelser
- Min fætters lektiehjælp
- Ida
- Forsømte Moster Tove
Klassen, jentene og favorittlæreren
Automatisk Google-oversættelse:
Hun likte veldig godt å vise seg fram, vise hvor myk og atletisk hun var. Til og med den ..
Forfatter: Onkel Waldo og kinky1
Alle jentene ble sittende som lamslått da Jesper hadde forlatt klasserommet. Skulle han virkelig slutte? Det gikk bare ikke an! Han hadde vært bare DERES lærer helt siden barneskolen, jo! – i hvert fall var det mange av dem som følte det slik. Selvsagt hadde han hatt timer i andre klasser også, men det telte liksom ikke. Jesper tilhørte DEM – klasse 8C, og ingen andre!
De hadde likt ham fra første stund. Han hadde lest høyt for dem fra Snorre og fått dem til å se for seg hvordan Norge var i vikingtida. De var antagelig den eneste klassen på skolen som likte nynorsk og ifølge dem selv var det fordi de hadde den beste læreren. Og når de skulle skrive, gikk han rundt og hjalp hver enkelt av dem med tips og idéer.
De kunne ikke forstå hvorfor han ville forlate dem. Hva hadde de gjort galt? «Jeg har blitt utvalgt til å jobbe med et interkommunalt, regionalt prosjekt, koordinering av forsøk med ny eksamensordning» – hadde han sagt. For de fleste i klassen hørtes det ut som det rene sprøyt! Fullstendig ubegripelig!
I første omgang var det bare fram til sommeren, så de ville få vikar. Det hadde de slett ikke lyst til. Når de hadde vikar, var timene rotete og bråkete. I timene til Jesper, var det aldri noe tull. Alle hørte etter når han snakket og særlig når han leste høyt. Det var høytidsstund. De elsket det. De elsket stemmen hans, den var varm, han snakket så engasjert, og han rev dem alle med seg – i hvert fall de aller fleste. Og det føltes så trygt når han forklarte hva de skulle gjøre, og forsikret seg om at alle hadde forstått før de fikk sette i gang. Det var jo også en grunn til at det aldri var noe tull, for alle visste alltid hva de skulle gjøre, noe som ikke alltid var tilfellet i timer med andre lærere.
Og så var det ikke sikkert han kom tilbake i det hele tatt. Kanskje prosjektet ble forlenget. Da ville stillingen hans bli lyst ut, og så ville de miste ham for godt.
Særlig for tre av dem – Penelope, Scarlett og Delilah – var dette dråpen som fikk begeret til å renne over – bokstavelig talt. Etter at han hadde forlatt klasserommet, og de andre forsvant – liksom motvillig, en etter en, satt de stumme, med tårevåte øyne og blanke striper piplende nedover de myke, runde kinnene. Tanken på at han snart skulle forsvinne og kanskje ikke komme tilbake, var helt uutholdelig. Det måtte bare ikke skje!
Penelope ble ofte kalt bare Lope, for de kunne også si navnet hennes som Pene Lope. Det var slik de tenkte på henne, og det var det hun var. Hun var sikkert den peneste jenta på hele skolen.
Scarlett ble kalt Letti eller noen ganger Scary, men det siste var ironisk ment. Hun var absolutt ikke skremmende, men veldig søt, svært slank, blek, lyshåret, og veldig leken. Ofte danset og turnet hun for de andre, både i klasserommet, i gangen og ute. Ofte var hun ikke ferdig når det ringte inn til neste time, men selv om lærerne dukket opp, sto de gjerne og beundret henne inntil hun var ferdig. Hun likte veldig godt å vise seg fram, vise hvor myk og atletisk hun var. Til og med den strenge frøken Almqvist, som var gymlærerinne, hadde rost henne og sagt at hun burde bli danserinne.
Delilah ble kalt Deli og de kalte henne gjerne deilige Deli eller «Deli er deilig». Og så kunne delikat vris til «deilig kåt». Hun likte også å strekke på seg og vri på seg, slik at de struttende formene trådte tydelig fram under de tynne, glinsende plaggene hun ofte hadde på seg.Hun hadde merket seg at både voksne menn og halvvoksne gutter kastet lange – og ikke alltid så stjålne – øyekast etter henne. Venninnene kalte henne for «ekshibisjonist», og det var hun antagelig også, måtte hun innrømme for seg selv. Men det var da sannelig Letti også, mente Deli.
Penelope var den eneste av de tre som faktisk var litt sjenert!
– Vi må altså få Jesper på andre tanker! brast det plutselig ut av Deli. – Skolen blir ikke til å holde ut hvis han forsvinner! Er dere ikke enige?
De andre nikket motløst. – Men han virket nokså bestemt, sukket Lope. – Kanskje han ser dette – prosjektet – som en sjanse til å fremme karrieren sin eller noe, Da kan det bli vanskelig å få han til å ombestemme seg.
– Kanskje kona hans dytter på også, innskjøt Letti. – Kanskje hun lengter etter luftforandring – kanskje hun synes denne byen er kjedelig – at hun vil oppleve noe nytt. Menn gjør jo ofte det som konene dere vil…
– Nei! utbrøt plutselig Deli og rettet seg ivrig opp i stolen.- Jesper er skilt – for to år siden! Husker dere ikke? – jeg tror hun forlot ham sånn plutselig, men det var ingen av de voksne som ville snakke om det. Jesper bor alene – og jeg tror ikke han har noen ny kjæreste heller!
– Han synes kanskje han er for gammel, mente Penelope. – Hvor gammel er han, forresten?
– Ikke mer enn et par og førti, ihvertfall, erklærte Deli. – «En mann i sin beste alder» – er det ikke det folk pleier å si?
De andre lo og nikket.
Det oppsto en liten pause mens de tre venninnene falt i hver sine tanker.
– Et par og førti, mumlet Penelope – skilt – og ingen kjæreste.
– Bor alene, for seg selv, kom det fra Scarlett. – Er han mye ute på byen, tro?
Penelope ristet bestemt på hodet. – Nei, jeg har sett ham løpe turer når det nærmer seg kvelden, og etterpå sitter han mye ved skrivebordet, sikkert med skolearbeid og forberedelser.
Hvordan vet du det? innskjøt Scarlett. Penelope rødmet litt.
– Jeg kan se ham fra vinduet mitt, innrømmet hun. Det er helt fri siktlinje mellom vår blokk og den blokka han bor i. Litt langt, kanskje, men hvis jeg bruker kikkert, kan jeg tydelig se at han sitter og arbeider.
– Ser du på ham med kikkert? innskjøt Scarlett nysgjerrig. Lope ristet forlegent på hodet.
Historien fortsætter under reklamen
– Bare et par ganger, mumlet hun – litt ille til mote. – Det er jo ikke SÅ interessant å kikke på en mann som sitter ved skrivebordet, da!
De to andre kikket megetsigende på hverandre.
Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER





kinky1
30/12/2023 kl 9:36
Takk, alle sammen! Vi har postet fortsettelse nå.
marco
24/12/2023 kl 12:01
gleder meg til fortsettelsen og håper dere gjør dere flid med å beskrive de tre jentene mer i detalj med utseende og figurer. Håper de tar på seg noe sexy når de skal besøke og forføre læreren: la de ha på seg noen stramme topper uten bh, slik at de ligner små utgaver av Kendoll Jenner med sine synlige pupper, og håper alle er slanke med lange bein og små og stramme rommer;)
Adlyd Mig
23/12/2023 kl 17:20
Interessant oplæg.. Spændende hvad pigerne finder på?
Jeg har en lille mistanke, men vi får se.! 🙂
Lidt forstyrrende med bindestreger foran sætningerne.. Måske en Onkel Waldo ting?
kinky1
31/12/2023 kl 18:45 - som svar på Adlyd Mig
Det er ikke bindestreker, men replikkstreker. De er dobbelt så lange som bindestreker omtrent, hvis du ser nøye etter. Det er anbefalt at hvis du skal skrive en tekst med mye dialog, skal du bruke slike streker til å markere hvor en replikk begynner. Andre måter å markere det på er anførselstegn, som jeg ellers bruker. Enda en annen måte er at du skrive navnet på den som sier noe med kolon etter, foran det som personen sier. Det siste er mest vanlig når du skriver skuespill. Ellers så er det anbefalt å variere språket, med noe direkte sitat, noe indirekte sitat og noe tankereferat. Som du sier, er det en Onkel Waldo-ting. Han liker at det er mye dialog, mer enn jeg vanligvis har i tekstene jeg skriver alene. Da mener jeg også at det er riktig å bruke replikkstreker. Vi har ganske forskjellige måter å skrive på, men prøver å møtes på halvveien.
TSAA
23/12/2023 kl 10:19
Klart det blir en klassiker når to av de beste går sammen om en novelleserie. For det blir en serie, ikke sant?