Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

«Lilla Karin»

Etter at de røde baklysene var forsvunnet rundt svingen, og den svake lukten av eksos hadde blitt viftet bort av den milde kveldsbrisen, gikk hun med langsomme skritt opp de brede trappetrinnene og inn i det huset som hun nå skulle holde et øye med så lenge Arve var borte. Hun hadde altså ansvaret, både for hus og innbo og alt det inneholdt forøvrig.

Døren klikket i lås bak henne, men hun skjøv den solide sikkerhetslåsen på plass også, før hun gikk inn på kontoret, der hun hadde fått sine siste beskjeder. Hun satte seg i den – ganske behagelige – skrivebordstolen, mens tankene malte rundt i hodet hennes. Tenk! – hun var forelsket – i en voksen mann! En mann som hun ikke hadde kjent i mer enn et døgn – et KNAPT døgn, til og med! Hvordan kunne slikt være mulig? Heldigvis visste ikke HAN om det! Da ville hun ha rødmet over hele kroppen, følte hun!

For unge Karin Wingmark var ikke den som ble lett forelsket – og aldri i voksne menn! Absolutt ikke! Hun hadde nok gått hånd i hånd med et par gutter, som også hadde fått lov å gi henne noen klossete kyss, men hverken kyssene eller guttene hadde gjort særlig inntrykk på henne. Ingen av dem hadde fått pulsen til å slå så heftig og intenst som – nå! Til og med hadde hun ikke blitt fullt klar over følelsene sine for ham før etter at han hadde kjørt sin vei!

Arve! tenkte hun – til og med en nordmann! Noe så underlig! Dem hadde hun ikke møtt mange av, og selv om Norge var et naboland, selv om de snakket nesten samme språk, så var det likevel noe – litt fremmedartet og nesten skremmende over ordet «norrman»! Eller «norrbagge», som hun av og til hadde hørt noen si. Til og med en voksen nordmann – ikke en «norsk gutt» engang! Han var ikke gift, hadde han sagt – som svar på hennes spørsmål – ja, hvorfor hadde hun spurt, egentlig? Det var vel kanskje litt frekt av henne? Karin rødmet litt for seg selv, der hun satt.

Og hvordan kunne hun egentlig vite at hun var forelsket – nå? Hun hadde jo aldri vært ordentlig forelsket før – og Arve hadde aldri gitt henne så mye som et kyss engang. Men – hun rødmet rent ved tanken – hun hadde jo kysset HAM, selv om det bare hadde vært av pur glede. Og hun hadde følte mer enn bare glede da leppene deres møttes – da var det liksom noe – varmt og godt som hadde bredt seg i kroppen hennes – var hun kanskje blitt forelsket allerede DA? – uten å være klar over det? Ja, slik måtte det være – hun følte seg varm og god nå også – og trygg, fordi hun var i huset hans. Nå var han på vei hjem til Norge, men han hadde sagt han skulle komme tilbake. Han hadde også bedt HENNE ta vare på – eller se etter – huset hans. Det måtte han jo – nå hadde han en masse verdifulle ting her – smykker og edelstener, kanskje hadde det vært penger i det «bankfacket» også – ja, forresten, hadde ikke «Farbror Carsten» skrevet noe om det i brevet? Hvor var nå det brevet?

Den store dokumentmappen lå fremdeles foran henne på skrivebordet. Hun åpnet den, fant den store konvolutten og tok ut alle de håndskrevne sidene. Fort bladde hun igjennom dem – joda, der sto det: «I tillegg til stener og smykker, vil du også finne noen kontanter og ihendehaverobligasjoner der». Hun visste ikke riktig hva «ihendehaverobligasjoner» var for noe, men det var nok noe med penger, det også. Det ante henne at Arve nå var en rik mann, takket være arven etter farbror Carsten. Men – kanskje var han en rik mann fra før av også? – det visste jo ikke Karin noe om.

Hun la brevet tilbake i dokumentmappen og skjøv den litt til side. Så åpnet hun den øverste skrivebordskuffen og tok ut de tre bildemappene som hun hadde lagt der. Hennes egen lå øverst, men hun åpnet først den underste. Den inneholdt de bildene som var av hans mor som ung – som fjortenåring, hadde farbror Carsten skrevet. Det var lett å skjønne at en ung, ugift mann kunne bli forelsket i henne – hun var så blid og avslappet, der hun sto – eller lå, for det gjorde hun på ett av bildene. Karin studerte hvert av dem nøye, før hun la dem tilbake og åpnet den neste – den med bildene av barna hans.

Uten å være klar over det, fikk hun akkurat samme tanke som Arve hadde fått: – disse to har hatt sex med hverandre! Det var noe med måten de så på hverandre på – og hvordan de berørte hverandre – og kysset hverandre, iallfall på det ene bildet, der Johan kysset søsteren sin. Der var den slanke, lille guttepikken hans merkbart større også. Karin kniste for seg selv da hun tenkte: – den der har det sikkert ikke gjort vondt å få inn i seg! Selv hadde hun bare sett én slik en – da hadde hun selv vært elleve, og den frekke gutten hadde gått to klasser over henne. Han hadde prøvd å få henne til å ta på den, men da hadde hun løpt sin vei. Gutten hadde vært tretten år den gangen, og hun hadde unngått ham siden.

Men på dette bildet var han – Johan – altså bare tolv år – og de to hadde sikkert ligget med hverandre helt til de begge omkom på sjøen. Karin fikk en klump i halsen da hun tenkte på det. Samtidig var det sjokkerende å tenke på at – en bror og søster lå med hverandre! Hva var det farbror Carsten hadde skrevet i det brevet? – «de var utrolig glade i hverandre – kanskje litt FOR glade i hverandre» – det hadde han skrevet! Og de hadde grått i armene hans – antagelig var han kommet over dem MENS de «gjorde det» med hverandre – som om de var kjærester eller noe! Slikt hadde hun aldri tenkt på før – heller ikke lest om – – jo, forresten! I en gammel roman, som sto i mormors bokhylle, var det ihvertfall en tydelig antydning om at noe slikt foregikk – selv om det selvsagt ikke var beskrevet i detalj. De som skrev romaner før i tiden, skrev lite om slikt – kanskje var det ikke lov engang!

Det hang et bilde på veggen foran henne også, der var de to søsknene fullt påkledd og opptatt med en seilbåt, muntre og glade. Sikkert den samme båten de hadde kantret med – og druknet – noen år senere. To søsken som hadde følt en ulovlig – og håpløs – kjærlighet til hverandre. Noe så uendelig trist! tenkte Karin og tørket bort et par tårer.

Bildene av henne selv lot hun være i mappen sin. Hun husket hva Arve hadde sagt – « – – jeg synes altså fremdeles at det er stor synd å ødelegge slike vakre bilder!» Og nå hadde hun vært frekk nok – freidig nok! – til å kopiere et av dem over på mobiltelefonen hans! Hun rødmet dypt over sin egen frimodighet – og skammet seg litt. Hun håpet inderlig at han ikke viste det bildet til noen andre, ihvertfall! Nei, huff! – det burde hun aldri ha gjort! Likevel bestemte hun seg for å gjøre som han hadde bedt om – og ikke kaste bildene!

Fremdeles var det tidlig på kvelden, det var bare såvidt begynt å bli mørkt. Det var jo ikke så lenge siden hun hadde spist lunsj sammen med Arve. Hun husket hva den hyggelige servitrisen hadde sagt da hun hadde grått så lykkelig over det fine halssmykket: « – Från din – fästman, möjligen?» Hun husket også hva hun selv hadde svart: « – Ooooo nej! – tyvärr inte. Vi är bara goda vänner».

«Tyvärr inte», hadde hun svart. Karin kjente rødmen stige opp i kinnene igjen. Hadde hun kanskje vært – eller blitt – forelsket i ham allerede da? Hadde Arve lagt merke til ordbruken hennes? – som akkurat da hadde vært helt ubevisst! Hun håpet ikke det – eller kanskje hun gjorde det? Nei, nå var hun visst helt forvirret i hodet! Hun måtte gjøre noe!

Det var jo bare såvidt hun hadde begynt å gjennomgå rommene i huset. Ved en ren tilfeldighet – eller kanskje ikke? – hadde hun begynt med Kerstins rom, der hun hadde funnet de nydelige kjolene i det store klesskapet. Det var så stort at man kunne gå inn i det, og det hadde lys i taket, til og med. Hun kunne jo fortsette der. Med ett kom hun til å tenke på at – farbror Carsten sikkert ikke hadde satt sine ben i det værelset siden datteren døde. Men hele rommet hadde vært pinlig rent og ryddig, så antagelig hadde rengjøringshjelpen hans gjort det en eller annen gang.

Først burde hun antagelig legge denne store dokumentmappen på loftet, slik hun hadde lovet Arve, og låse den ned i en av kistene. De tre mappene med bilder la hun tilbake i den øverste skrivebordskuffen, men uten å låse den. Deretter åpnet hun dokumentmappen og tok ut den store konvolutten. Den åpnet hun ikke, bare la den til side på den store, blankpolerte skrivebordsplaten. Det hun var mest nysgjerrig på, var de to aldeles praktfulle smykkeskrinene – bare skrinene, til og med uten innhold, måtte jo være verdt en liten formue! tenkte hun. Farbror Carsten hadde åpenbart ikke spart på noe når det gjaldt gaver til sin elskede hustru og datter. Hun lurte på hva Johan hadde fått – antagelig den flotte seilbåten, tenkte hun. Det måtte vel være en fin – for eksempel konfirmasjonsgave – til en ung gutt.

Men det lå også noen flere ting i dokumentmappen – fire små pakker av omhyggelig sammenfoldet semsket skinn. En av dem var større enn de andre, og da hun åpnet den, ikke bare gispet hun, hun mumlet halvhøyt: – åhhhh, mamma mia! – for den diamanten hun nå holdt i hånden, den måtte IHVERTFALL være verdt en formue! Selv om hun var fullstendig uvitende om slikt, så skjønte hun det. Den var slipt i mange glitrende fasetter, den var helt klar og gjennomsiktig, og den var STOR! Hun visste at diamanter ble målt i noe som het «karat», det ordet hadde hun lest, men hvor mye en karat var, det visste hun ikke. Hvor verdifull denne stenen var, ville hun nok ikke få vite før Arve kom hjem igjen. Men plutselig fikk hun en lys idé. I en stor bokhylle, som dekket halve veggen, så hun ryggene på en serie bøker som hun kjente igjen fra skolebiblioteket. Det var et leksikon i mange bind. Hun reiste seg, fant bokstaven K – og der fant hun ut at én karat – forkortet ct – var 0,2 gram. Wowwww! Denne diamanten måtte da veie – FLERE gram?

Det kriblet i maven hennes da hun forsiktig pakket den inn i den myke skinnbiten igjen, og mens hun trykket den fast mot brystet – brystene! – tenkte hun og kniste litt forlegent for seg selv – løp hun ned på kjøkkenet. Der sto det ganske riktig en kjøkkenvekt oppå kjøleskapet. Var den nøyaktig nok, mon tro? Men overraskende nok var den elektrisk – eller het det elektronisk? – iallfall var den ganske moderne. Hun tok den ned og satte den på kjøkkenbordet.

Diamanten veide 3,6 gram. Atten karat, regnet hun fort ut i hodet – den MÅTTE da være svært verdifull?

De andre, litt mindre pakkene, inneholdt nok en diamant, en god del mindre enn den første, men praktfull, den også – og to vakre, glødende stener som hun skjønte var rubiner. Også slike hadde hun bare lest om.

Pulsen hennes slo heftigere da hun pakket de glitrende juvelene forsiktig inn igjen og la dem i dokumentmappen. Opprinnelig hadde hun tenkt å se nærmere på de vakre smykkene, men nå våget hun ikke. Det var ikke ofte det skjedde noe dramatisk her i fredfylte Saltsjö-Boo, men nå torde hun ikke annet enn å ta med seg det lille nøkkelknippet og den verdifulle – den SVÆRT verdifulle dokumentmappen opp på loftet.

Heldigvis var det lys i begge de store rommene der oppe. Hun fant lett frem til kisten der de intime bildene hadde ligget, la dokumentmappen nedi – helt nederst, under de vakre draktene – og låste den igjen. Nå la hun merke til fotsporene i støvlaget også – både Arves og hennes egne. Fort løp hun ned i kjøkkenet, der visste hun at det var et kott med rengjøringsmidler. Hun tok med seg feiekost og brett – og ved nærmere ettertanke tok hun med en bøtte med varmt vann og såpe også.

Det tok sin tid, først å feie og deretter vaske over hele det store loftsgulvet, og etterpå var hun både sliten og andpusten. Hun slukket lysene i loftsetasjen og gikk ned i annen etasje, tilbake til Kerstins rom. Ved siden av sto en dør på gløtt, den åpnet hun og tittet inn. Enda et soverom, rent og ryddig, det også, bortsett fra at sengen tydeligvis hadde vært i bruk ganske nylig. – Her har Arve sovet! tenkte hun, og igjen kriblet det søtt i maven hennes.

På en plutselig innskytelse løp hun ned på kontoret igjen og ringte til mormoren. – Hejsan, mormor, vet du – Arve har rest hem til Norge, och han har bett mej sköta om huset – farbror Carstens hus, vet du.

Fru Wingmark uttrykte overraskelse over at han hadde tatt avskjed så raskt, og Karin forklarte hvorfor. – Men du mormor, tilføyde hun – jag är i hans hus just nu, jag har städat och röjat undan lite, och nu tänkte jag sova här. Så kan jag fortsätta jobba i morgon. Är det okej, eller?

– Jovisst, men, stammet hennes overraskede mormor – kommer du inte hem och äter kvällsmat, då?

– Det finns mat här i kylskåpet, mormor, inga problem alls. Jag kommer hem till frukost i morgon bitti, OK?

Fru Wingmark ga sin nølende tilslutning, og Karin la på det gammeldagse telefonrøret. Farbror Carsten hadde visst aldri skaffet seg mobiltelefon. Karin smilte litt for seg selv – han hadde jo vært rik nok til å kjøpe hundre mobiltelefoner, om han hadde ønsket! Men tenk! – den lille bankboken som nå lå i håndvesken hennes, gjorde også HENNE til millionær nå! Også det var det ganske pussig å tenke på. «Tänk att jag är miljonär!» tenkte hun og smilte for seg selv.

Plutselig kjente hun at hun var litt sulten – hun hadde ikke spist særlig mye til lunsj, for det hadde vært så mange nye inntrykk å fordøye. Hun tok seg til halsen og berørte den mørkeblå ametysten – og det tunge gullkjedet, så smilte hun for seg selv. « – Från din – fästman, möjligen? – Ooooo nej! – tyvärr inte. Vi är bara goda vänner».

Arve hadde sikkert kjøpt inn nok mat til å rekke noen dager, tenkte hun – han hadde jo ikke planlagt å reise SÅ fort, heller. Og i kjøleskapet fant hun da også både kryddersild, sursild, to forskjellige slags ost, «lingonsylt» – hun visste ikke hva det het på norsk – foruten egg, bacon, brød og smør. Faktisk sto det en liter melk der også. Hun skar seg to skiver brød og laget to smørbrød, et med ost og et med kryddersild, og satte seg ned ved kjøkkenbordet. Hun spiste langsomt, for nå hadde hun virkelig fått mye å tenke på! Deretter ryddet hun pent av bordet og vasket opp det lille som var.

Oppe i annen etasje kledde hun helt av seg og dusjet. Naken gikk hun fra badet og bort til – ikke Kerstins, men Arves soverom, der sengen fremdeles sto uoppredd. Hun krøp inn under den lette dynen, den duftet fremdeles svakt av – av «ham», tenkte hun, og smilte lett for seg selv igjen. En varm, sødmefylt tyngde ség langsomt innover henne – hun presset ansiktet inn mot dynen og snuste inn lukten av «ham» igjen. Uten at hun egentlig ville det, krøp fingrene på høyre hånd ned mellom bena hennes – hun spredte dem ytterligere og lukket øynene. Det var ikke ofte Karin tilfredsstilte seg selv, men denne gangen hadde hun én bestemt MANN å tenke på – og drømme om – og det gikk ikke lang tid før hun spente hoftene i bue – og ble skyllet med av en varm, duvende dønning. Med et fornøyd sukk gled hun langsomt inn i en drømmeløs søvn.
– –

Jeg visste nok at jeg ville få det travelt, men de neste tre månedene ble mer hektiske enn jeg hadde kunnet forestille meg! Vi skulle gjøre opptak på fem forskjellige lokasjoner, fordelt på fire forskjellige land – på tre forskjellige kontinenter! Doku-serien, som var planlagt til seks programmer, ble utvidet til åtte, og til slutt til ti. Noen åtte timers arbeidsdag var ikke å tenke på engang, knapt noen ti- eller tolvtimers dager heller! Tanken på «lilla Karin» var som blåst bort etter bare to-tre dager, men i bakhodet spøkte millionarven etter onkel Carsten. «Du er økonomisk uavhengig, Arve! – du behøver ikke jobbe ræva av deg – du kan gjøre akkurat hva du vil, reise hvor du vil – oppleve hva du vil!» Jada, men først MÅ du få unnagjort dette oppdraget, for det er mange andre som er helt avhengige av deg og av at du gjør jobben din skikkelig!

Etter drøyt tre måneder var vi ihvertfall godt i rute og kunne sette ned tempoet. Ikke slappe av, akkurat, men plutselig hadde jeg tid til å tenke på andre ting enn bare arbeid, arbeid og atter arbeid. Da husket jeg også at jeg hadde lovet å ringe Karin – hvis hun da ikke hadde glemt meg. Unge jenter i tenårene oppfører seg vel omtrent som sommerfugler, tenkte jeg – flyr fra blomst til blomst, danser og ler, kysser gutter og «henger ut» – det var visst et populært uttrykk blant nåtidens ungdom. Som jeg jo var vokst ifra.

I løpet av den hektiske arbeidsperioden hadde jeg benyttet en mobiltelefon kjøpt i England, for det var der vi hadde startet prosjektet vårt. Nå var jeg endelig tilbake i London og fikk gravd frem min norske mobiltelefon igjen. Jeg hadde jo gitt Karin penger til å kjøpe seg sin egen mobil, men det nummeret hadde jeg naturligvis ikke. Mens jeg tenkte meg om, bladde jeg litt likegyldig gjennom diverse bilder og beskjeder som var kommet inn, og som jeg slettet fortløpende. Brått rykket jeg til – der var jo sannelig et bilde av – Karin! – splitter naken! Jeg husket de bildene som onkel Carsten hadde tatt av henne da hun var fjorten år. Nydelig bilde! tenkte jeg nok en gang, og det var ikke helt fritt for at en lenge undertrykt lengsel begynte å boble opp i meg! Jeg tvang meg til å undertrykke den igjen.

Men hvor hadde jeg nå telefonnummeret til fru Wingmark? Det ante jeg ikke, antagelig lå det hjemme i Norge et sted, og Karin hadde visst sagt at hennes mormor ikke hadde mobiltelefon. Men fastnummeret hennes måtte det vel gå an å spore opp? Helena Wingmark – – Saltsjö-Boo, det hørte vel inn under Stockholm? Jada, det gjorde det. En litt skjelvende stemme svarte.

– Helena Wingmark, varsågod?

– Unnskyld at jeg ringer så altfor sent, fru Wingmark, dette er Arve Jacobsen, og jeg VET at jeg burde ha ringt for flere måneder siden.

– Jacobsen – ifrån Norge?

– Ja, nettopp – hvordan står det til?

– Carsten Ekblads – arvinge? lød den skjelvende stemmen igjen.

– Just precis – herregud! – begynte jeg å snakke svensk nå? – Hvordan har De det, fru Wingmark? Det oppsto en liten pause.

– Joooo tack, sådär – – Fast jag är nog lite bekymrad för lilla Karin!

– Karin? – hun er vel ikke syk? utbrøt jeg forferdet.

Hun trakk litt på det, hørte jeg. – Kanske inte sådär – riktigt sjuk, men – hon äter nästan ingenting, hon går till skolan, kommer hem, gör sitt hemarbete, och sedan ser jag inget av henne förrän vid frukosten nästa dag.

– Aha! smilte jeg – så hun overnatter hos kjæresten sin da, kanskje? Hun var jo forlengst fylt seksten, visste jeg – ja, nå var hun kanskje blitt sytten også. Nå kom det en skjelvende liten latter fra den gamle damen. – Inte riktigt – sån som Ni tänker, hon sover nog ensam varenda natt, men – hon sover jämt i Eran våning – den som Ni ärvde efter herr Ekblad.

Jeg følte meg litt forvirret nå. – Sover hun alene – i det huset? Men – hvorfor det, da?

– Därför att hon lovat Er att ta hand om huset under Eran frånvaro – säger hon.

– Ta hand om – – men herregud! – jeg mente jo ikke at hun skulle SOVE der, da! Fru Wingmark lo igjen – litt sterkere i stemmen denne gangen. – Nej, jag vet – det vet hon också, men – förstår Ni – jag tror att hon är kär.

– At hun er – – aha! – så hun HAR altså en kjæreste, da? Den eldre damen lo lavt igjen. – Det – hoppas hon nog i varje fall! – det lå et tydelig smil i den spinkle stemmen. – Hun – håper det – ? – jeg følte meg stadig like forvirret. Fru Wingmark moret seg tydelig. – Ja, jag tror nämligen – nej, jag är rätt så säker på att hon är kär – i Er! fastslo hun bestemt.

Jeg ble helt stum – sikkert i et halvt minutt! – Är Ni fortfarande där? lød fru Wingmarks stemme gjennom den lille høyttaleren.
Historien fortsætter under reklamen

– J- jada, fru Wingmark, jeg er her, stammet jeg. – Ehhhh – kunne jeg få Karins mobilnummer, er De snill?

Det fikk jeg, vi sa adjø, og deretter klikket det i telefonen. Litt rådvill satt jeg i den tomme leiligheten i London og stirret rett ut i luften.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Anders

   30/10/2022 kl 15:29

   Joda, du vet hvordan du skal holde ditt publikum i ånde!

   7+

   Besvar kommentar
2. Reha

   30/10/2022 kl 14:52

   Hold da op for en beskrivelse af en ung pige der er forelsket. Jeg kan kun glæde mig til det næste afsnit 👍.

   5+

   Besvar kommentar