– MORDER! hylte hun så høyt hun kunne. Deretter rev hun armen løs og hvirvlet rundt mot den uflidde, skjeggete mannen

Forfatter: OnkelWaldo
Læs første del

De neste dagene gikk med til skolearbeid, lekser og trening, slik hun var vant til. Dette var det nest siste året på videregående, så hun prøvde å være så flink og flittig som mulig. Hver dag gikk hun forbi «det store, rødbrune huset rett rundt svingen», som fru Eriksen hadde nevnt, men hun så aldri noe til sønnen – eller sønnesønnen, han som hadde overtatt huset etter bestefaren. Kanskje han hadde tenkt å selge det? tenkte hun.

Men en ettermiddag som hun og Marit var på vei til trening, så de ham i haven, i ferd med å rake løv. Marit stanset utenfor porten, vinket og ropte: – Hei, Kjell, lenge siden jeg har sett deg!

Mannen sluttet å jobbe, kikket seg over skulderen og kom bort til porten med riven i hånden. – Ehmmmmm, kremtet han forlegent, – unnskyld, men – jeg kan ikke akkurat si at jeg kjenner deg igjen?

Marit lo hjertelig. – Nei, det er vel ikke så rart, kanskje. Jeg var vel ikke mer enn tre år da vi så hverandre sist. Søsteren din pleide å passe meg, og du var ofte med henne – – Å unnskyld! utbrøt hun og ble sprutrød. – Jeg mente ikke å – – –

Mannen smilte, men det virket litt anstrengt, syntes Andrine. – Helt i orden – – unnskyld, jeg husker nok ikke navnet ditt heller, jeg? – Marit, mumlet venninnen, hun var plutselig blitt mye mindre frimodig enn hun pleide å være, men hun stakk hånden inn gjennom den vidåpne porten og hilste pent. Andrine gjorde det samme. – Jeg heter Andrine, smilte hun. – Kjell smilte tilbake, og hånden hans var stor og varm. Hun var – nitti prosent sikker på at hun husket igjen både den og stemmen, selv om han åpenbart hadde gjort den ekstra skummel da han «overfalt» henne. Hun kikket lynraskt ned på hånden hans, men det var den høyre, og det bildeutsnittet hun hadde på mobilen sin, var av venstrehånden, husket hun.

Plutselig og spontant brast hun ut i knisende latter, og både Marit og – Kjell – så undrende på henne. – Andrine og Kjell, sa hun smilende, som om det burde forklare latteren hennes, men det var åpenbart at de to andre ikke skjønte noe som helst. – Det er tittelen på en bok av Gisken Wildenvey, opplyste hun, – men den er jo ganske gammel nå, da. – Å javisst, ja. Begge de to andre nikket megetsigende, selv om det var tydelig at ingen av dem hadde peiling.

– Nei, vi får skynde oss til treningen, vi, Andrine, innskjøt Marit. Begge vinket adjø til Kjell og begynte å småjogge mot den store gymsalen. – Du verden, så kjekk han har blitt! pustet Marit så snart de var utenfor hørevidde. Andrine bidro med et – Mhmmmmm, men det ble ikke sagt noe mere om den saken.

— —

De neste to ukene så hun ikke noe til ham, selv om hun et par ganger gjorde seg ens ærend forbi huset hans. Alltid var det mørkt og stengt, også når hun gikk til og fra treningen i følge med Marit. Og alltid når de hadde skilt lag, var hun flink jente og gikk hovedveien, heller enn den farlige snarveien.

Men en fredag ettermiddag da hun kom fra skolen, for en gangs skyld alene, fordi Marit skulle til byen, så hun ham stå på en stige og skrape veggen. Huset var malingslitt, så nå hadde han nok tenkt å pusse det opp. Hun stanset og hilste. – Hei, Kjell!

Han snudde hodet mot henne og smilte. – Hei – – Andrine! Han nølte bare et sekund, merket hun. Så tok han de tre trinnene ned til bakken og kom bort til porten, som sto halvåpen. – Du skal male, skjønner jeg? Han nikket. – Skal du flytte inn, eller?

I høyre hånd holdt han skrapen, så han løftet venstrehånden og tørket bort noen svettedråper fra pannen. Dermed var hun plutselig hundre prosent sikker! – Jeg er ikke helt sikker, svarte han på spørsmålet hennes, – men det blir kanskje til det. Jeg har fått jobb på det kjøpesenteret, du vet, og dit er det jo bare en halvtime å kjøre, så – – –

– Det er jo ikke så verst, smilte Andrine. – Litt lengre tid tar det vel om vinteren, men – – – Jeg må jo ta bussen til skolen, og det tar like lang tid, det. Så skiftet hun brått tema. – Har du skadet hånden din, eller? Hun pekte på venstrehånden hans, som nå hang ned langs låret hans igjen.

Han løftet hånden og viste henne. – Ja, jeg var litt uheldig med et hoggjern for tre år siden. Det glapp for meg og skar helt inn til benet. Jeg var faktisk heldig som ikke mistet hele fingeren.

Andrine tok hånden hans og strøk over det tydelige hakket i fingeren. Såret var fullstendig grodd igjen, selvsagt, men neglen var fremdeles deformert. Nå var hun helt sikker i sin sak! Hun slapp hånden og tok frem mobiltelefonen. – Jeg har et lite bilde her som jeg gjerne vil vise deg!

Allerede før hun begynte å bla i bildegalleriet sitt, forsto hun på ansiktsuttrykket hans at han skjønte hvilket bilde hun ville vise ham. Før hun rakk å finne det riktige, tok han henne i hånden og trakk henne innenfor porten. – Bli med meg, er du snill! ba han.

Uten et ord til protest fulgte hun med ham de femten skrittene bort til inngangsdøren – hun telte dem – opp de fire trappetrinnene, inn i gangen og deretter inn i den romslige, men litt mørklagte stuen. Møblene var av gammel dato, så hun, sikkert etter bestefaren, men det var lett å se at de hadde vært av god kvalitet da de ble kjøpt.

Like innenfor døren ble han stående med ansiktet halvveis bortvendt – i nesten et halvt minutt, så snudde han seg brått mot henne. Det dunkle lyset gjorde at det var vanskelig å tolke ansiktsuttrykket hans. Han løftet hendene, som for å gripe om skuldrene hennes, men lot dem synke igjen. – Jeg skylder deg en unnskyldning! brast det med ett ut av ham. – Det var jeg som – overfalt deg den kvelden – men det har du antagelig skjønt allerede!

Det oppsto en pause på kanskje fire-fem sekunder. – Pleide søsteren din å gå den snarveien? spurte hun lavt. Hun prøvde å være så mild og stillferdig i stemmen som mulig.

Mannen – som hun nå visste het Kjell – snudde seg brått, tok et par skritt bort fra henne, sank ned i sofaen og brast ut i hulkende, hivende gråt. Han slo begge hendene for ansiktet, og Andrine kunne se tårene piple frem mellom fingrene hans. De kraftige skuldrene hans ristet, og i løpet av et langt, åndeløst minutt var hun redd for at han skulle bryte fullstendig sammen.

Hun nærmet seg forsiktig, satte seg ned ved siden av ham og la en lett hånd på skulderen hans. Som et lite, hjelpeløst barn falt han slapt og viljeløst inn mot henne, klamret seg til skuldrene hennes og hulket hjerteskjærende. – Det var – jeg som – fant henne! kom det med så gråtkvalte ord at det var vanskelig å oppfatte hva han sa. Andrine sa ingenting, bare strøk ham langsomt og rolig over nakken helt til han roet seg.

– Fortell meg, Kjell! ba hun, mens hun beholdt en myk hånd om nakken hans. – Jeg har hørt at hun døde og at dere flyttet sånn brått og plutselig, men mere vet jeg ikke. Hun trakk pusten dypt. – Ble hun – voldtatt – mens hun gikk den snarveien?

Han nikket, fremdeles med ansiktet inn mot skulderen hennes. – Hun kom hjem – fra treningen – den kvelden – med istykkerrevne klær, blodig og forslått, og hun gråt i armene mine – akkurat slik jeg gjorde nå – med deg.

Han rettet seg opp, hun slapp ham og blikket hans møtte hennes – mørkt og fullt av bunnløs sorg. – Alt hun sa, var – «han var så fæl, Kjell! – så utrolig ond og ekkel – og det luktet så vondt av ham!» Mere ville hun ikke si, men så reiste hun seg brått, løp ut på badet og dusjet – lenge. Etterpå gikk hun og la seg, uten å si godnatt, hverken til meg eller mamma – eller pappa, og det pleide hun ellers alltid å gjøre.

Det var tydelig at han kjempet for å bevare likevekten, men han beholdt blikkontakten med Andrine. Et stivt, brennende blikk. – Det var jeg som fant henne – dagen etter! Stemmen hans var tonløs, nærmest mekanisk, som på en snakkende robot. – Jeg var inne hos henne om morgenen, jeg sa at hun måtte stå opp og gå på skolen, men hun snudde seg bare mot veggen uten å si noe.

Han beholdt øynene åpne, men det var slik en smerte i dem at Andrine var fristet til å vende blikket bort. Men hun gjorde det ikke, og etter en pause på noen lange sekunder trakk han pusten dypt og fortsatte:

– Jeg gikk alene til skolen den dagen, mamma og pappa gikk på jobb, sånn at – sånn at – – hun ble alene hjemme. Andrine kunne se at han kjempet med seg selv, hun tok hånden hans og klemte den mellom begge sine. Fremdeles ble det stille – i åtte-ti anspente, elektriske sekunder. Stemmen hans var hes da han endelig begynte å snakke igjen.

– Jeg var den første som kom hjem, jeg tok – den vanlige snarveien som – som vi pleide å ta – alle sammen – og der – der fant jeg henne!

Han lukket øynene, men det sto klart for Andrine at nettopp de forferdelige bildene var tydelige for hans indre blikk akkurat nå. Hun klemte fastere om hånden hans, fremdeles uten å si noe.

– Hun hang fra en gren i det store treet, fortsatte den monotone stemmen, – det som har den roten som det er så lett å snuble i – føttene hennes nådde nesten ned til bakken, hun må ha hoppet fra den gamle trestubben, og – og ansiktet hennes – det – det vakre ansiktet – –

Det brast for ham igjen, han rev hånden til seg, begravde ansiktet i begge hendene og hulket hjerteskjærende igjen. Andrine følte at tårene steg opp i hennes øyne også, hun hadde slik medfølelse med ham at det gjorde fysisk vondt i brystet hennes.

Han gråt lenge denne gangen. Etter en stund våget hun å legge armene om skuldrene hans og trekke ham varsomt inntil seg. Han fulgte villig med, hodet hans hvilte tungt mot skulderen hennes helt til de hivende hikstene endelig ga seg.

Da han endelig ble rolig, reiste han seg, gikk bort og rev av et par Kleenex, så tørket han øynene før han kom tilbake til sofaen og satte seg ved siden av henne. Blikket hans møtte hennes igjen, men nå var det bare en stille sorg i det.

– Det som er litt rart, sa han og svelget et par ganger, – det er at – da jeg kom tilbake hit nå – etter at bestefar var død – og så deg, så slo disse minnene ned i meg med full kraft!

Andrine så undrende på ham. – Ligner jeg – på henne, mener du? Han nikket.

– Men bare litt – og bare på avstand. Dere har samme kroppsbygning, samme hårfarve – og samme måte å gå på! Men nå som jeg ser deg på nært hold, ligner du ikke på henne – eller svært lite, iallfall.

– Så det var derfor dere solgte huset – til oss – altså? Kjell nikket igjen. – Jeg orket ikke å sove der engang etter at jeg hadde – funnet henne. Jeg flyttet hit – til bestefar – og noen uker senere ble huset avertert til salgs. Det tilhørte forresten bestefar, det også, men pappa fikk pengene – som forskudd på arv – slik at vi kunne kjøpe oss et nytt sted å bo.

Det ble stille mellom dem en lang stund – ihvertfall virket det slik for Andrine. Det var han som brøt stillheten. – Du er faktisk den første jeg forteller det til – det om voldtekten, mener jeg.

Andrine var forferdet. – Vet ikke foreldrene dine – om det, altså? Han ristet på hodet. – Jeg klarte aldri å snakke om det – selv om jeg tenkte på det fortvilte ansiktet hennes hver eneste dag – og selv i dag husker jeg det som om det var i går!

Han smilte, men det ble bare en grimase i ansiktet. – Jeg vet at akkurat det høres ut som en klisjé, men jeg kan når som helst fremkalle detaljene – både fra den dagen jeg holdt henne i armene mine – for siste gang – og dagen etter, da jeg – – fant henne. Men jeg klarte aldri å fortelle det – orket bare ikke å snakke om det!

Andrine var fullstendig sjokkert. – Da er det på høy tid at du forteller dem det, Kjell! utbrøt hun. – De bare MÅ få vite om det! Han ristet bedrøvet på hodet. – Jeg orker bare ikke – Andrine!

Hun ga seg ikke. – Se på meg! nærmest befalte hun. Det sorgtunge blikket møtte hennes, og hun holdt det fast. – Du MÅ! insisterte hun. – De har gått rundt i uvisshet lenge nok! De har gått med skyldfølelse lenge nok! Det er bare DU som kan hjelpe dem!

Han så forbauset på henne. – Skyldfølelse? Det var da ikke DERES skyld at – at – det – – skjedde!

Blikket hennes vek ikke fra hans. – Det vet DU – og det vet jeg også – nå – men det vet ikke foreldrene dine! Jeg er sikker på at – i alle disse årene – i femten år – har de spurt seg selv – om og om igjen – hva gjorde vi feil? – hva kunne vi ha gjort annerledes? – hvorfor gjorde hun dette? Hva kunne vi ha gjort for å hjelpe henne – for å forhindre det?

Hun trakk pusten dypt. Ansiktet til Kjell var som en stivnet maske, men han fastholdt likevel blikket hennes. – Tenk på hvordan de har grublet og tvilt og bekymret seg i alle disse årene, Kjell! fastholdt hun. – Og samtidig hadde de DEG å tenke på – og vise omsorg, fordi de visste at du også savnet søsteren din så sårt!

Langsomt begynte en tåre å forme seg i den venstre øyekroken hans – deretter også i det andre øyet. Etter noen lange, tause sekunder glinset kinnene hans av fuktighet, men han gjorde ikke noe for å tørke den bort. Plutselig reiste han seg brått og forlot rommet.

Han kom tilbake med en fast sammenpakket plastpose, men det var umulig å se hva den inneholdt, for den var pakket inn i nok en plastpose, som var forseglet med lange, kraftige taperemser. Den ytterste posen var tykkere og helt gjennomsiktig, den innerste var en Rimipose. Med pakken i fanget satte han seg ved siden av henne.

Han møtte blikket hennes igjen. – Jeg har mange bilder av – Merete – liggende, men jeg har aldri orket å se på dem. Den siste kvelden hun – levde – da kastet hun alle klærne sine i søppelkurven. Han pustet dypt og lukket øynene i noen sekunder.

– Etter at hun var – død, plukket jeg dem opp og tok vare på dem. Han løftet såvidt på pakken han hadde på knærne. – Selvsagt har jeg ikke orket å se på dem, heller – noen gang – men denne pakken har jeg hatt med meg hele tiden siden!

Igjen ble det stille mellom dem, mens Andrine tenkte seg om. – Da har du to ting å gjøre, sa hun, lavmælt og rolig. – Du må fortelle alt til foreldrene dine – og denne pakken må du gi til politiet!

Han ristet forferdet på hodet. – Det kan jeg ikke, Andrine! Det er det eneste minnet jeg har etter – søsteren min! Øynene hans begynte å bli blanke igjen.

Men Andrine var bestemt. – Du MÅ gjøre det, Kjell! insisterte hun for annen gang. – Det kan finnes både fingeravtrykk og DNA-spor på disse klærne! Kanskje har han overfalt andre jenter også! Hun så ham dypt inn i øynene.

– Og de viktigste minnene om – Merete – dem bærer du her inne! Hun pekte på hodet hans. – Dessuten har du bilder – fotografier – som du kan ta frem – av og til. Klærne som ligger i denne pakken kan kanskje hjelpe til med å fakke en voldtektsforbryter – og en drapsmann! For det er HAN som har bidratt til hennes død – selv om han ikke direkte har drept henne. Disse klærne kan – kanskje – være til hjelp for politiet. Synes du ikke det ville være verdt det – Kjell?

Øynene hans var som naglet til pakken han holdt i fanget. Hun så at han kjempet med seg selv, og da han endelig løftet blikket og møtte hennes, fortsatte hun med dempet stemme:

– Det er på tide å slippe taket nå, Kjell! Den pakken der minner deg om det vonde du opplevde den dagen. Men de gode minnene, dem har du i hjertet ditt og i fotoalbumet ditt. Dessuten, som jeg sa, kanskje de klærne kan føre noe nyttig med seg når de kommer i politiets hender.

Et par tårevåte øyne møtte hennes. Men mens han så på henne, syntes hun at det kom noe fast og besluttsomt i blikket hans. Til slutt nikket han langsomt. – Jeg tror du har rett – Andrine. Jeg skal snakke med foreldrene mine – og med politiet.

Han tenkte seg litt om, så nikket han igjen. – Vet du – jeg tror det vil bli en lettelse å få det unnagjort. Merkelig at jeg ikke har tenkt på det før, egentlig.

Han reiste seg fra sofaen, og Andrine gjorde det samme. Så la han pakken fra seg og omfavnet henne. Begge ga hverandre en god klem. – Takk skal du ha, Andrine! hørte hun – over hodet sitt, for han var mye høyere enn henne.

– Ingen årsak, mumlet hun inn mot brystet hans. – Hvis jeg har vært litt til nytte, så er jeg veldig glad for det!

— —

Den neste uken så hun ikke noe til ham. Det var blitt høst og mørkere om kveldene. Hun var glad for å ha håndballtrening to ganger i uken, men nå så hun mindre til Marit etterpå, for hun hadde fått følge med en gutt. Det hadde hun hatt et par ganger før også, men det hadde aldri vart lenger enn et par måneder av gangen.

Hun snuste inn den klare høstluften. Det hadde kommet et lite regnskyll tidligere på dagen, og hun kjente lukten av fuktig jord og råtnende løv – som ikke luktet råttent, bare – høst. Andrine likte høsten, ja, hun likte vel egentlig alle årstidene, hver av dem hadde sin egen sjarm, syntes hun. Det var fint å bo i et land som hadde alle fire.

Da hun gikk forbi huset til Kjell, så hun at det var lys i stuen. Et svakt lys, riktignok, kanskje han så på TV. Skulle hun gå inn og hilse på, mon tro? Nei, kom hun til, klokken var over ni om kvelden, og det syntes hun var for sent å gå på besøk. Tross alt var de bare bekjente – såvidt.

Hun nærmet seg det stedet der de var blitt kjent og smilte litt for seg selv. Litt av en måte å bli kjent på, tenkte hun – det aller første hun hadde sett av ham, det var – pikken hans! Det var litt flaut å tenke på akkurat det. Hun hadde ikke sett så mange av dem, akkurat, for, selv om hun nå var nesten atten år, hadde hun egentlig aldri hatt skikkelig guttefølge. Men et par av de mest pågående hadde mer enn gjerne vist den frem, og et par ganger hadde hun gått med på å runke dem. Da hadde de begynt å famle med klærne hennes, og hun hadde straks dyttet dem bort – fast og bestemt.

Like etter at hun passerte stedet der «den farlige snarveien» begynte, hørte hun at noen beveget seg bak henne. Deretter begynte ting å skje veldig fort!

Det raslet i løvet, hun hørte tung pust i nakken, og deretter kjente hun et fast grep om den venstre armen sin. En hes, rusten stemme hørtes i øret hennes:

– Hvorfor er du her? Jeg hørte at du var død! Hvorfor hjemsøker du meg? Hvorfor går du igjen? Hvorfor blir du ikke i graven din?

Andrine skjønte øyeblikkelig hvem det var. Det stinket av pusten hans også, ja, av hele mannen – slik søsteren til Kjell hadde fortalt. Hun frøs til et øyeblikk, men merkelig nok fikk hun ikke panikk. Isteden ble hun rasende, eitrende sint, så sint som hun aldri hadde vært før.

– MORDER! hylte hun så høyt hun kunne. Deretter rev hun armen løs og hvirvlet rundt mot den uflidde, skjeggete mannen. Hun så at han var stor og tung, overvektig, men han var ikke så mye høyere enn henne. – VOLDTEKTSFORBRYTER! skrek hun, deretter slo hun ham i ansiktet så hardt hun bare kunne. Hun var ikke vant til å slåss, men antagelig kom håndballtreningen til nytte, for han begynte å blø neseblod og vaklet bakover.

Merkelig nok var det ikke i tankene hennes å flykte, antagelig fordi hun var så rasende. Dette var mannen som hadde voldtatt søsteren til Kjell og gjort henne så fortvilet at hun tok sitt eget liv! – Jeg skal DREPE deg! skrek hun, før hun løftet foten og sparket ham hardt i skrittet. Nå var det hans tur til å stønne og jamre seg og hun så at han bøyde seg og grep seg der hun hadde sparket ham. Igjen slo hun ham i ansiktet, først med høyre hånd, så med venstre, og det frydet henne å se at blodet ble smurt utover kinnene hans. – Din MORDER! hylte hun og hamret løs på ham. Hun slo så hardt at hun fikk vondt i hendene og håpet at hun ikke hadde ødelagt noen av de små bena i håndroten. Det var mye tryggere å sparke, og hun hadde solide sko på seg. Nå holdt han begge hendene for ansiktet for å beskytte seg, merkelig nok gikk han ikke til motangrep, antagelig var han blitt både sjokkert og overrasket.

– Jeg – jeg er ikke noen morder jamret han bak de store, blodige hendene. Nå var skrittet hans ubeskyttet og hun sparket ham der igjen, slik at han hylte og sank ned på kne. – Nåde, nåde! hikstet han med hendene for ansiktet, men Andrine var ubønnhørlig. Hun fant en åpning mellom underarmene hans og sparket ham i halsen, slik at det kom en gurglende lyd og han falt over ende på bakken. Han ble liggende og gispe etter pusten, samtidig som han hulket av smerte, og hun rakk å sparke ham i skrittet to ganger til, slik at han hylte som en stukket gris og trakk bena opp i fosterstilling. – Du skal FAEN ikke få voldtatt noen flere jenter, ditt svin! hylte hun. – Jeg skal KASTRERE deg, skal jeg!

Mannen rullet seg hikstende om på maven, og Andrine tok sats og hoppet opp på ham med begge bena, samtidig som hun prøvde å treffe nyrene hans med skohælene. Antagelig lyktes hun noenlunde, for han kom igjen med et høyt, jamrende hyl, mens han vred på den tunge kroppen og prøvde å krype bort fra henne. Andrine gjorde seg klar til å hoppe på ham igjen, men nå ble hun grepet bakfra av to sterke armer og holdt i et fast grep. Hun kjempet for å komme seg fri, men så hørte hun Kjells stemme i øret sitt: – Det er nok nå, Andrine. Han kommer ikke til å reise seg på en stund!

– Det er han som voldtok søsteren din, Kjell! hylte hun. Nå så hun at flere naboer var kommet til også. – MORDER! skrek hun enda en gang mot den hulkende bylten som lå sammenkrøpet på veien. – Ring til politiet!

Nå meldte reaksjonen seg etter det voldsomme adrenalinkicket, og hun falt hikstende sammen i armene han. – Er du sikker på at det er ham? spurte Kjell lavmælt. – Helt sikker! snufset hun. – Han trodde at JEG var henne, som var kommet tilbake fra graven for å hjemsøke ham! Og han lukter så vondt også, akkurat slik søsteren din sa! Naboene som passet på ham, så forundret på henne. De hadde aldri hørt om noen voldtekt, men de visste jo at søsteren til Kjell hadde tatt livet sitt for femten år siden. – Jeg har allerede ringt, hørte hun en kvinnestemme si. – Og lensmannsbetjenten bor ikke så langt unna.

– Så fort du kom! snufset hun inn mot brystet hans. Han strøk henne ømt over håret. – Ja, jeg fikk et glimt av deg da du gikk forbi, fortalte han. – Så tok jeg på meg sko og jakke for å ta deg igjen, men da jeg kom ut, hørte jeg at du skrek, så da begynte jeg å løpe. Men da jeg kom hit, lå han allerede på bakken. Du er sannelig flink til å slåss! – hun hørte at nå var det et lite smil i stemmen hans.

Andrine kikket til side, mannen lå fremdeles sammenkrøpet midt på veien, og gamle Andersen sto over ham med en kraftig kjepp som han løftet truende over hodet hans. Men mannen hikstet og gråt fremdeles og hadde såvisst ikke tenkt å gjøre noen motstand.

– Jeg pleier ALDRI å slåss! protesterte hun forlegent. – Det har jeg ikke gjort siden jeg gikk i barnehaven – tre-fire år gammel. Og da fikk jeg juling, for hun andre var både større og sterkere – og et eller to år eldre!

Fru Andersen la en hånd på armen hans. – Så det var dét som skjedde med – Merete, altså? sa hun, dempet og omsorgsfullt. Kjell nikket, nesten ute av stand til å si noe. Han svelget og tok seg sammen. – Jeg – jeg greide bare ikke å fortelle det til noen – ikke før nå nylig – takket være Andrine! sa han lavt og klemte henne fastere inntil seg.

– Har du sagt det til foreldrene dine, altså? spurte Andrine. Kjell nikket igjen. – Og de ble SÅ lettet, akkurat som du sa! Det – selvmordet – har gnagd på dem i alle år, så nå – selv om det var triste nyheter, så var det som om en bør ble lettet fra skuldrene deres. Det sa både pappa og mamma, så – takk skal du ha, Andrine!

Gamle Andersen var blitt rød i toppen av sinne. – Så det er DEG som er skyld i at lille Merete gikk bort og – og – – – Han klarte ikke å fullføre setningen, det kom bare et hikst, og i neste øyeblikk hevet han den tunge kjeppen og dengte den over ryggen til den sammenkrøpne mannen – to ganger – tre ganger. Han hylte som besatt, før Kjell fikk grepet tak i armen til sin rasende nabo. – Ikke mere nå, Andersen, ba han. – Det er ikke VÅR jobb å straffe ham – og nå ser jeg forresten at politiet kommer. Nå så de alle at blålysene dukket frem bak svingen.

Betjenten satte håndjern på mannen for å sette ham i arresten, mens lensmannen selv ble med inn i stuen til Kjell for å ta opp forklaring fra både ham og Andrine. Det tok sin tid, men Andrine kunne se at det var en befrielse for ham å kunne lette seg – for tredje gang, for både Andrine og foreldrene hans hadde jo nå hørt historien. Mens Andrine forklarte seg, reiste Kjell seg fra sofaen og gikk og hentet den plastposen som hun allerede hadde sett. Han unnskyldte seg overfor lensmannen. – Dette er klærne hun hadde på seg den – den forferdelige dagen, forklarte han. – Jeg var blitt enig med Andrine om å levere dem inn,, men det er ikke så lenge siden hun overtalte meg til det, og jeg hadde tenkt å gjøre det så snart jeg hadde fortalt det til mamma og pappa. Ingen har rørt dem med så mye som en finger siden – siden dengang.
Historien fortsætter under reklamen

– Utmerket, Kjell! roste lensmannen. – Jeg skal få sendt dem til politilaboratoriet i Oslo så snart som mulig. Kanskje har vi noe om ham i arkivet allerede.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   31/03/2020 kl 2:04

   Et meget godt kapitel, hvor der er stærke følelser i spil…

   Venter spændt på næste kapitel.

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     14/04/2020 kl 0:44 - som svar på Den gamle jumfru

     Tusen takk for hyggelige ord, jumfru – det har jo ikke vært den helt store responsen, så – vi får se!

     1+

     Besvar kommentar