Det var bare såvidt han torde å klemme litt forsiktig på de nakne brystene mine  – senere fortalte han meg at det var aller første gang for ham, det også!

Forfatter: OnkelWaldo
Læs del 1 – del 2

Rettssaken var overstått. Både Andrine og Kjell var innkalt som vitner, krimlaboratoriet hadde gjort jobben sin, og bevisene var overveldende. Det VAR han som hadde voldtatt søsteren til Kjell, og det viste seg at han også hadde voldtatt to jenter til. Begge hadde stått frem og vært vitner i saken. Heldigvis hadde de overlevd, men selv om de nå var voksne, kunne alle se at det hadde gått sterkt innpå dem. Mannen ble dømt til tolv års ubetinget fengsel, noe som Andrine syntes var altfor lite.

Hun hadde hjulpet Kjell med å skrape og male huset, og de hadde blitt riktig gode venner etter hvert. De hadde gått turer sammen, noen av dem ganske lange også, men treningsturene, der hun løp så fort hun kunne, dem tok hun alene eller sammen med Marit. Håndballvenninnen hennes hadde tilbrakt ganske mange timer med malerkosten, hun også, og hun var veldig nøye med detaljer, så hun likte bedre å bruke kost eller pensel istedenfor rull.

Nå var huset ferdig nymalt, og det var rent som om det hadde våknet opp fra en langvarig dvale. Alle tre sto og kikket opp langs veggen, som nå hadde fått en varm, mellomblå farve, og smilte fornøyd til hverandre over en vel utført jobb. Spontant strakte Andrine seg opp og ga ham en god klem. Han var mye høyere enn henne, så hun måtte nesten stå på tærne. Faktisk var det første gang hun ga ham et spontant kjærtegn siden den gangen hun trøstet ham

– Vi har vært riktig flinke, ikke sant? smilte hun mot det halvt ubarberte kinnet hans. Han rykket til, litt overrasket, før han gjengjeldte klemmen. Andrine merket seg at Marit klemte armen hans fra den andre siden og at han smilte varmt ned til venninnen hennes. Alle tre var blitt gode venner i løpet av disse ukene, men det var Andrine som hadde tilbrakt mest tid sammen med ham.

Hun likte ham svært godt, men var slett ikke sikker på om hun var forelsket i ham – eller han i henne. Hun husket Marits replikk etter at de hadde hilst på ham første gang: «Du verden, så kjekk han har blitt!» Og det var jo riktig, det, men selv nå, etter flere måneders bekjentskap, følte hun ikke annet for ham enn varme, vennskapelige følelser. Til og med hadde hun prøvd, en ettermiddag de satt i sofaen hans og drakk kaffe, bare de to, å gi ham et spontant og kjærlig kyss på munnen. Han hadde blitt synlig overrasket, og armen hans, som la seg rundt livet hennes, hadde noe nølende ved seg. Hun hadde smilt inn i det litt forbløffede ansiktet hans.

– Du har vært så hyggelig mot meg, Kjell, og du kom så fort til hjelp den gangen – da jeg slåss med den fæle mannen, så jeg tenkte jeg ville takke deg ordentlig! Det var det hun hadde gitt som forklaring – eller var det unnskyldning? Han hadde ikke gitt henne noe svar på det, iallfall.

Hun fortsatte, med et forlegent smil: – Dessuten ville jeg gjerne vite hvordan det er å kysse en voksen mann, for du skjønner, jeg har egentlig aldri hatt noen kjæreste – eller en skikkelig god venn, innrømmet hun og følte at hun rødmet. Først nå våget han å svare, samtidig så hun at det gikk et drag av lettelse over ansiktet hans:

– Vet du, Andrine, jeg har antagelig enda mindre erfaring enn deg, enda jeg er – – ti år eldre. Du skjønner, det med Merete gikk så inn på meg at – hver gang jeg fikk en jente i armene – og hun prøvde å kysse meg, da – da fikk jeg straks dette bildet av søsteren min i hodet, og jeg ble stiv som en stokk. Jentene syntes jeg var merkelig og rar – og det var jeg nok også. Så skikkelig jentefølge har jeg egentlig ALDRI hatt, og – – – her gjorde han en pause, svelget og tenkte seg om en lang stund, før han festet blikket på henne igjen.

– Du skal ha takk for det kysset, Andrine, sa han med lav stemme. – For første gang fikk jeg ikke noe – skremmende – bilde i hodet mitt. Kan – – kan vi prøve en gang til?

Andrine smilte og nikket og la armen om halsen hans igjen. Det andre kysset ble lenger – undrende – søkende, hun følte at han var uøvd, selv om hun ikke var så erfaren, hun heller. Kysset ble varmt – og ømt, men det tente ingen virkelig gnist i henne. Ikke i ham heller, trodde hun.

Men da leppene deres skiltes, smilte han. – Vi er gode venner, ikke sant? mumlet han. Hun smilte strålende tilbake, faktisk lettet over at han ikke kom med noen kjærlighetserklæring. – Det er vi absolutt, Kjell! Hun ga ham en god klem og reiste seg. Plutselig kom hun på noe. – Jeg skal treffe Marit borte på kafeteriaen – blir du med? Hun hadde egentlig ikke noen tro på at han skulle si ja, men til hennes overraskelse nølte han litt, så nikket han. – Gå i forveien, du, så kommer jeg om – – ti-tolv minutter.

Nok en gang kunne fru Eriksen by på duftende, nystekte wienerbrød. Da hun satte kaffen på bordet, smilte hun. – De er ferdige om fem minutter. Vil dere ha ett eller to hver? Begge jentene bestilte to, og Andrine tlføyde. – Ta med et par ekstra, du, fru Eriksen, for Kjell kommer snart, han også. Hun kikket bort på Marit da hun sa det, og merket at venninnen ble både overrasket – og glad. Da fru Eriksen snudde ryggen til og gikk tilbake til kjøkkenet, lente Marit seg over bordet. – Er det blitt noe – mellom dere, eller? hun hvisket nesten, og Andrine kunne se at hun var spent på svaret.

Andrine smilte og ristet på hodet. – Neida, vi er bare venner, og det kommer ikke til å bli noe mere enn det, heller. Så senket hun stemmen fortrolig. – Han har – eller kanskje vi kan si – har hatt – slike forferdelige bilder i hodet sitt, skjønner du – etter den søsteren som – som hengte seg, så – – hun tok en liten pause og pustet dypt, mens hun så Marit inn i øynene. – Jeg tror at enhver jente som vil nærme seg ham, må gå SVÆRT forsiktig frem. Det er synd at du allerede har guttefølge, for du er nettopp en slik varm og omsorgsfull type som han trenger. Samtidig er du både livlig, munter og glad, og det trenger han også!

Marit kniste og rødmet, forlegen over all rosen. Det Andrine ikke visste, var at også dette siste «guttefølget» allerede var slutt – enda det bare hadde vart i ca. tre uker. Det hadde ikke rukket å bli noe skikkelig «forhold» engang – det heller. Og Kjell HADDE vist interesse for henne – og han VAR jo skikkelig kjekk! Og så var han VOKSEN. Kanskje var han FOR voksen – for henne? Men – han var jo skikkelig gode venner med Andrine – og Marit hadde slett ikke tenkt å – ødelegge det vennskapet – ikke på noen måte!

Marit var nesten et helt år eldre enn Andrine, men hun følte det som om de var jevnaldrende, ja – egentlig var vel venninnen litt MERE moden enn det hun selv var, når hun tenkte etter. Så kanskje ville Kjell føle at hun var for barnslig – – ?

Tankene hennes ble avbrutt ved at kaffen og wienerbrødene kom på bordet. Nesten samtidig dukket Kjell opp også. Marit lyste opp i ansiktet og rødmet – og Andrine følte at mistanken hennes ble ytterligere bekreftet. Hun hadde invitert begge to til attenårsdagen sin to måneder tidligere, og hadde merket seg at de stort sett satt sammen og pratet og lo, selv om det hendte at noen av de andre slo seg ned ved siden av dem også. Et par ganger hadde hun sett at Marit hadde grepet hånden hans og satt og strøk med fingrene over håndleddet hans.

Det var bra at Marit var så frimodig, tenkte Andrine, for Kjell var nok ikke den som var mest pågående overfor jenter – eller unge kvinner, som Marit var blitt nå. Skjønt – her på kaféen virket det som han var blitt litt modigere – nå var det HAN som satt og holdt Marit i hånden, riktignok diskret og halvveis under bordet. Og Andrine frydet seg i sitt innerste!

De hendene hadde tatt på den nakne rumpa hennes! tenkte hun plutselig, og det var det ingen andre mannshender som hadde gjort. Nå forestilte hun seg at de kjærtegnet den nydelige, veltrente kroppen til Marit – hun bare visste at de ville være ømme og forsiktige – kjærlige, for hun visste at nettopp de egenskapene hadde han – og hun gledet seg på venninnens vegne. Hadde de vært sammen i sengen ennå, tro? Hvis ikke, kom det sikkert ikke til å bli lenge til. Hun kniste innvendig, og var ikke klar over at det brøt frem et lite smil på leppene hennes også. Plutselig brøt Marit inn i tankerekken hennes:

– Du ser så glad ut i dag, Andrine – er det noe spesielt – eller noen spesiell – du tenker på?

Andrine møtte det spørrende, blå blikket hennes, og det var bare såvidt hun ikke sprutet ut i latter. – Ja, jeg er SÅ glad for at min beste venninne endelig ser ut til å ha funnet en kjekk og voksen mann! smilte hun. – Eller at dere to har funnet hverandre! tilføyde hun.

De to vennene hennes så på hverandre og ble sprutrøde i ansiktet. – Ehhh – hmmm, kremtet Marit forlegent. – Du – du er ikke sur på meg – på oss, altså? Vi har ikke vært sammen – ordentlig – særlig lenge, skjønner du.

Andrine ristet bestemt på hodet. – Absolutt ikke, Marit! Dere to er mine beste venner, og jeg gleder meg oppriktig på deres vegne! Vennskap er også en form for kjærlighet, slik jeg ser det. Har dere noen planer for påsken, forresten?

Denne gangen var det Kjell som tok ordet. – Mmmmm – jeg arvet en liten hytte etter bestefar – og mamma og pappa vil reise sydover – til Mallorca eller noe – så – så jeg lurte på om jeg skulle – invitere Marit – altså, hmmmmm – jeg har ikke spurt henne ennå! Unnskyld, Marit, men – – jeg visste ikke helt om jeg torde. Begge jentene så at han ble enda mere forlegen der han satt.

Marit kastet et nølende blikk på Andrine, som møtte det, og nikket oppmuntrende. – Det blir helt sikkert, hyggelig, Marit! smilte hun. – Du er jo god på ski, så da kan du jo kombinere trening og – peiskos – i påsken, ikke sant?

Andrine merket seg at begge vennene hennes rødmet og så – litt sjenert – på hverandre. Hun hadde snakket uten å tenke nærmere over hva hun sa, og nå gikk det opp for henne at de kanskje la en dobbelt betydning i den siste setningen hennes. – Det er peis i den gamle hytten vår også, tilføyde hun, – men om den går an å bruke, er jeg sannelig ikke sikker på. Heldigvis er pappa ganske flink med hendene, så – kanskje han klarer å fikse den i løpet av påskedagene. Hun lo spøkefullt. – Fikse – og fiske – det er vel det som kommer til å bli mottoet for MIN påske i år, iallfall.

De begynte å snakke om hva de pleide å ta med seg i sekken når de dro på ferie, og Andrine passet seg vel for å komme med dristige forslag! Hun kunne ikke være sikker, selvsagt, men det ante henne at ingen av dem hadde særlig seksuell erfaring – i likhet med henne selv, uansett om de nå var voksne, alle tre. For sin egen del var Andrine godt fornøyd med det, men nå var hun nesten sikker på at de to vennene hennes ville gjøre slutt på sin «jomfrutilværelse» i løpet av påskedagene.

Før de skiltes for å gå hver til sitt, måtte Kjell en snartur på toalettet. Mens de ventet på at han skulle komme tilbake, hvisket Marit rødmende i øret hennes: – Jeg har aldri – gjort DET før, altså! Hun kniste som en liten jentunge. – Det tror jeg ikke han har, heller! hvisket Andrine tilbake. Marit gjorde store øyne, men kommenterte det ikke nærmere, for nettopp da dukket han opp og sluttet seg til dem.

Andrine gikk langsomt hjemover mens hun smilte fornøyd for seg selv. Det begynte bare såvidt å bli mørkt da hun nærmet seg «den farlige snarveien», men hun valgte hovedveien likevel. Til tross for den tragiske hendelsen for femten – snart seksten år siden, så hadde den da ført NOE godt med seg, tenkte hun. Et varmt vennskap som hun følte ville bli varig, og et gryende kjærlighetsforhold som hun HÅPET – og også trodde – ville bli varig – pluss at et par sørgende foreldre endelig hadde fått ro i sjelen.

Og selv var hun blitt atten år – fremdeles jomfru og fremdeles fri som fuglen. Kanskje ville hun få «napp» i løpet av påskedagene? – og ikke bare få torsk på kroken, heller! Hun lo lavt for seg selv der hun gikk. Men egentlig var hun mere spent på hvordan Marit – og Kjell – kom til å oppleve påsken!

— —

Som hun selv hadde spådd – Andrine opplevde en hyggelig påske uten de helt store begivenheter. Pappa tok henne med på fisketurer, slik han pleide – og hun FIKK napp – både torsk og hvitting, ja, til og med en liten laks hadde forvillet seg inn mellom Hvalerøyene. Men i peiskosen var det bare mamma og pappa og hun selv som deltok – og av og til gamle Ingvart, en pensjonert sjømann som villig delte historier fra sjølivet – mens pappa – kanskje ikke SÅ villig, men uten å si noe – så at hans medbrakte beholdning av drikkevarer forsvant i sjømannens tørste strupe. Det er tydelig at man blir tørst av å fortelle historier! tenkte Andrine og smilte innvendig. Samtidig slo det henne: – undres om Marit også har en historie å fortelle når påskeferien er over?

— —

Da de to venninnene møttes etter påske – under en treningstur – var det tydelig at Marit HADDE mye på hjertet, men mens de løp og småpratet, var det bare dagligdagse ting som kom frem: – hadde du det hyggelig i påsken, da? – å, jaaaaa – fikk du noe fisk der nede på Hvaler, da? – jaaaa, en del – er han flink til å gå på ski, da? – å, jaaaaa – bedre enn deg, eller? – mmmmm, kanskje – nei, ikke helt – osv.

Etter løpeturen foreslo Andrine at Marit kunne dusje hjemme hos henne. – Mamma og pappa er i femtiårslag, fortalte hun, – så da blir jeg alene hele kvelden. Men jeg har et par flasker vin stående, så kanskje vi kan få oss en skikkelig venninneprat?

Først da ble det liv i ansiktet til Marit. – Å jaaaaa – det kunne være hyggelig! utbrøt hun, og det var tydelig at hun mente det. Hun fulgte opp med: – Kjell skulle reise ned til foreldrene sine, så det passer veldig bra! Hun skjønte straks at hun hadde røpet seg litt og rødmet kledelig.

Hjemme hos Andrine tok de begge en dusj – Marit i annen etasje og Andrine i første. Deretter vispet Andrine i en fart sammen en omelett og fant frem noen halvstekte rundstykker fra fryseren, mens Marit åpnet den ene vinflasken. Da maten sto på bordet og begge hadde satt seg godt til rette i sofaen, løftet Andrine glasset og tittet smilende på bestevenninnen sin.

– Ja, skål, da, Marit – for vel overstått – påskeferie!

Venninnen rødmet og nippet til rødvinsglasset. Det oppsto en liten pause mens hun tenkte seg om. Så var det som om hun tok mot til seg og møtte Andrines spørrende blikk Hun svelget og fuktet leppene.

– Du tror det kanskje ikke, Andrine, siden du vet at jeg har hatt guttefølge så mange ganger, men – jeg er faktisk jomfru!

– «Er»? smilte Andrine og blunket ertende. Marit rødmet helt ned til halsen og tok en skikkelig slurk av vinen.

– OK – «var», da – men jeg var det faktisk helt til den siste dagen vi var på hytten! Du skjønner – Kjell ha- hadde heller aldri vært sammen med en jente før – på den måten – akkurat som du sa!

Andrine drakk av sitt eget glass – samtidig – men sa ingenting, beholdt bare det forventningsfulle smilet. Marit satte fra seg glasset, lente seg tilbake i sofaen og foldet hendene i fanget.

– Vet du, Andrine – det ble så helt – HELT annerledes enn jeg hadde forestilt meg! Jeg har jo lest noen – uskikkelige -historier på Internett – det har sikkert du også? Andrine nikket og rødmet litt, hun også. Marit fortsatte.

– Vi snakket aldri om det, men – det var liksom underforstått at – når vi dro på påskeferie sammen – to voksne mennesker – så skulle vi selvsagt sove i samme seng, og – ehhhhh – gjøre det – med hverandre. Marit kniste forlegent.

– Men vi var liksom så sjenerte, begge to – han enda mere enn meg, tror jeg – så vi kledde av oss i mørket – på hver vår side av sengen – og da vi krøp under dynen og – kysset hverandre – nei, forresten – bare en klem til å begynne med! – så oppdaget vi at – at begge hadde beholdt trusene på!

De to jentene lo sammen og tok en ny slurk av vinglasset. Andrine pekte på maten, og begge tok opp hver sin kniv og begynte å smøre på et rundstykke. Etter å ha tatt en liten bit av omeletten, fortsatte Marit.

– Vi ble liggende en stund og holde om hverandre – og vet du, han – altså DEN – var ikke stiv engang! Begge jentene lo. – Han var nok veldig nervøs, smilte Andrine. Marit nikket bestemt. – Å ja, så absolutt! – men det var jo jeg også. Han trodde at jeg hadde erfaring, skjønner du – og jeg trodde at han hadde – – for han er jo ti år eldre enn meg, ikke sant?

Marit smilte, litt drømmende, syntes Andrine, og tok en liten slurk av vinglasset igjen. Hun ble sittende med det i hånden mens hun stirret rett frem for seg – uten egentlig å se på noe spesielt. Stemmen var myk og lavmælt da hun fortsatte.

– Vi ble bare liggende og klemme hverandre – kysse og kjærtegne hverandre – hele natten – eller ihvertfall helt til vi sovnet. Det var bare såvidt han torde å klemme litt forsiktig på de nakne brystene mine – hun kniste igjen – senere fortalte han meg at det var aller første gang for ham, det også! Tenk! – nesten tredve år gammel, og det var første gang han kjælte med et par kvinnebryster! Jeg vet ikke hvorfor, Andrine, men – jeg syntes liksom det var – sånn EKSTRA romantisk – og ekstra pirrende også! Hun gjorde en pause igjen, tømte vinglasset og tok en ny bit av rundstykket. Omeletten hennes var blitt kald, mens Andrine hadde spist opp mesteparten av sin. – Skal jeg varme den litt for deg, Marit? spurte hun.

Den andre ristet på hodet. – Neida, ikke nødvendig! forsikret hun. – Jeg var visst ikke så sulten likevel. Men hun spiste ihvertfall opp rundstykket sitt, og Andrine fylte glasset hennes. Marit møtte blikket hennes igjen.

– Det er altså SÅ vanskelig å beskrive, Andrine – det er ikke det at jeg ikke VIL, men det er så vanskelig å finne de rette ordene! Du skjønner – det var ikke først og fremst sex – det var følelsen av – – av nærhet og samhørighet, ja – det var som om vi begge følte at vi hørte sammen allerede den første kvelden vi lå sammen. Altså – vi LÅ sammen, men vi hadde ikke samleie! – dessuten hadde vi altså truser på oss, begge to!

Marit sukket, det lekte et litt drømmende smil om munnen hennes, så tok hun en ny slurk av vinglasset før hun fortsatte. – Vi holdt om hverandre, vi strøk og vi kjærtegnet hverandre, og leppene våre – – vi kjælte hverandre med leppene like mye som vi kysset – nei, mere! – og han var ikke HELT glattbarbert – Marit kniste – og det var liksom helt riktig, det også, for jeg kjente så tydelig at han var MANN, liksom! Men vet du, Andrine – det var ikke før den tredje natten at han rørte ved kjønnet mitt for første gang – og jeg rørte ved hans – da hadde vi endelig fått av oss trusene og var helt nakne – sammen – tett sammen, og selv da – det hastet liksom ikke – ingenting hastet, fordi – fordi vi VISSTE – begge to, helt uten å si noe, at vi hørte sammen, at vi skulle bli sammen – du vet – sånn! – snart – – –

Marit rødmet igjen, og Andrine syntes at hun aldri hadde sett henne vakrere. Og selv om hun snakket med helt alminnelige ord, følte Andrine at venninnen gjenopplevde en storm av følelser som verket etter å komme ut. Marit møtte blikket hennes igjen. – Du skal forresten ha tusen takk, Andrine!

Venninnen skakket forbauset på hodet. – For hva da?

– For at du – ikke beholdt ham for deg selv! Nå lo Andrine høyt. – Marit – Kjell og jeg er gode venner, jeg liker ham godt og han er veldig kjekk å se på også, men – det har aldri vært i tankene mine at jeg kunne – «beholde» ham på noen som helst måte! Ingen av oss har tenkt på hverandre som «kjærester» heller, så – jeg er bare overlykkelig på dine vegne – på DERES vegne – at dere har funnet hverandre! Hun løftet på glasset. – Skål for et vellykket kjæresteforhold, Marit! Har dere tenkt å flytte sammen, eller?

Marit kniste og skålte med henne. – Vet du – vi har ikke snakket om det engang, men – jeg tror – er nesten sikker på – at det kommer til å skje. Så lo hun. – Akkurat som da vi lå sammen i sengen på den hytten – bare LÅ sammen – i flere netter – og så bare skjedde det bare – som om kroppene våre fant hverandre – helt av seg selv, liksom! Det var så rart, Andrine!

Blikkene deres møtte hverandre igjen. – Tror du dette er – kjærlighet, Andrine? Stemmen hennes var nølende. – Jeg har aldri opplevd den, skjønner du – aldri!

Andrine tok hånden hennes. – Ikke jeg heller, Marit, men – etter det du har fortalt – og beskrevet så – – Hva tror du selv? Hva føler du?

Hendene deres klemte hverandre. – Det er som om det – synger inni meg, Andrine – når jeg tenker på ham – og så er jeg GLAD – hele tiden. Noen ganger er jeg sånn – jublende glad, sånn at jeg har lyst til å hoppe og danse rundt på gulvteppet, men – for det meste er jeg sånn – varmt og rolig glad, liksom – jeg føler at jeg smiler hele tiden, altså – ikke med ansiktet, men – inni meg har jeg et smil, føler jeg. Hele jeg er – tilfreds og trygg, liksom.

Hun trakk pusten dypt og så ettertenksomt rett frem for seg. – Jeg tror det ER kjærlighet, Andrine! Faktisk føler jeg meg mer og mer sikker på det!

Andrine holdt henne fremdeles i hånden, nå klemte hun fast om de slanke fingrene. – Da kan jeg bare gratulere, Marit! Og jeg er sikker på at Kjell føler det på samme måten.

Marit svelget. – Tror du det, altså? Han har ikke SAGT at han – elsker meg, men – – –

– Det kommer han til å gjøre, Marit! erklærte Andrine fast. – Det føler jeg meg s- – –

Plutselig ringte det på døren. Andrine reiste seg, gikk ut og åpnet. Utenfor sto en høy, kjekk mann med en blomsterbukett i hånden og et usikkert smil om munnen. – Hei, Kjell, smilte Andrine. – Værsågod, kom innenfor.

– Er – Marit – her? Tonefallet var spørrende og usikkert. – Jada, hun sitter i stuen. Vi tar et glass vin sammen. Vil du ha et glass, du også?

Han ristet på hodet. – Nei – takk. Jeg ville bare – –

– Ja, bare gå inn, du. Jeg kommer straks.

Kjell gikk inn i stuen, mens Andrine gikk ut på kjøkkenet og hentet et vinglass til. Hun hadde på følelsen at de – eller Kjell – ville komme til å trenge det! Da hun kom inn til dem, hadde han inntatt hennes plass i sofaen og satt og holdt Marit i begge hendene. Begge så glade ut, men Marit hadde et litt undrende uttrykk i ansiktet. Andrine merket seg at de ikke omfavnet hverandre, ikke ga hverandre noe kyss, ikke engang en klem – likevel utstrålte de begge en rolig, varm trygghet, nei – kjærlighet! – som Andrine ønsket at også hun ville få oppleve en gang.

Andrine satte det tomme vinglasset på bordet og smilte til dem begge. – Det er sannelig ikke ofte du kommer på besøk, Kjell, men – det var kanskje Marit du så etter? Hun tenkte plutselig på at det var nettopp i dette huset han hadde bodd den gangen det tragiske hadde skjedd med søsteren.

Kjell nikket. – Ja, det var faktisk det, Andrine, men jeg er skikkelig glad for at du er her, så jeg kan snakke med dere begge samtidig. Han festet blikket på den nye kjæresten sin. – Jeg utsatte å reise til foreldrene mine, for – altså, jeg bare MÅTTE snakke med deg! Marit rødmet og så forventningsfull ut. Så pustet han dypt og svelget, deretter så han seg raskt om i den romslige stuen, som Andrine og moren hadde ominnredet i fellesskap – faktisk flere ganger. – Dere har fått det skikkelig koselig her, kommenterte han, – og nå kjenner jeg at det ikke gjør vondt lenger å sitte her. Det brøt frem et lite halvsmil på den bestemte munnen – pussig, nå oppdaget hun det også – at den usikre munnen kunne være bestemt! tenkte Andrine. Men hvorfor ville han snakke med dem begge to? undret hun.

Det fikk hun snart svar på. Med ett tok Kjell den vakre blomsterbuketten og rakte den over bordet – til Andrine! Marits ansiktsuttrykk forandret seg øyeblikkelig fra undring til – forbløffelse! – Denne er til deg, Andrine, erklærte han, – som takk for at du har brakt meg sammen med mitt livs store kjærlighet! Andrine sprutet nesten ut i latter da hun så hvordan minespillet i venninnens ansikt forandret seg nok engang – nå var det et nesten overjordisk, henført smil som brøt frem.

Kjell grep til innerlommen og tok frem en blå, liten, fløyelsbetrukket eske. Så lot han hendene hvile i fanget et øyeblikk, mens han så «sitt livs store kjærlighet» dypt inn i øynene. – Du vet det kanskje ikke,Marit, men min bestemor døde relativt ung, stakkar. Hun fikk kreft som ble oppdaget så altfor sent. Men – like FØR det skjedde. var hun blitt gravid igjen, og bestefar hadde tjent en masse penger – jeg tror det var på børsen, eller kanskje en vellykket eiendomsspekulasjon. Han drev visst med litt av hvert, har jeg fått vite senere.

Han pustet dypt, og blikket hans falt på vinglasset som Andrine hadde tatt sjansen på å fylle halvveis opp. Nå tok han en nølende slurk av det og fortsatte: – Pappa har fortalt meg at begge to – både bestemor og bestefar – var overlykkelige akkurat da, for de trodde de ikke kunne få flere barn, pappa var jo allerede blitt sytten år – nesten atten, faktisk – og bestefar bestemte seg for å bruke de ekstra pengene på en overraskelse til bestemor. Han kunne ha betalt ut alt han skyldte på huset – den gangen bodde han HER, forresten – i det som nå er ditt hus, Andrine! – men så kjøpte han – – denne her isteden.

Kjell rakte den lille esken til Marit, som så på den – nesten andektig, syntes Andrine. – Bestemor rakk å ha den på seg bare én gang, fortsatte Kjell med dempet stemme, – for fire måneder senere var hun død – så pappa fikk aldri noen lillesøster. Jeg håper den passer deg – Marit – og at du liker den.

Marit åpnet den lille esken forsiktig, og både hun og Andrine gispet høyt i kor da de så hva den inneholdt. På en ring av platina sto det tett i tett med små, glitrende. klare diamanter, og på toppen tronet en stor, blå diamant, som selv for jentenes uøvde øyne fortonet seg som uhyre eksklusiv. – Er – er den – til meg? stammet Marit, helt overveldet av synet. Allerede kom tårene frem i øynene hennes og glitret om kapp med diamantene.

Kjell nikket bare – stumt. Blikket hans var som limt fast til det som for ham var det skjønneste syn på jorden – hans elskede som var helt overveldet av glede. Han svelget igjen. – Ehhhh – jeg håper at du vil ha – meg også – og ikke bare diamanten? stammet han, men Andrine merket seg glimtet i øynene hans. Han var nok trygg på svaret, tenkte hun.

Marit lo – høyt og hjertelig. – Ja, jeg – jeg kan jo ikke la hun lille her – hun la hånden på den flate maven sin – vokse opp uten pappa! smilte hun. Begge de to andre gispet av overraskelse. – Er du – gravid? stammet den mulige barnefaren vantro. Hans utkårede smilte ertende. – Jeg kan jo ikke være helt sikker, selvsagt – det er altfor tidlig – men jeg har regnet litt – etter at vi kom hjem, og – det er ihvertfall MULIG! slo hun fast.

Andrine hevet glasset sitt og så megetsigende på Kjell. – Jeg visste nok at det ville bli bruk for et ekstra glass! erklærte hun. – Nå skåler vi for – det nyforlovede paret – og den blivende mammaen – – den MULIG blivende mammaen! korrigerte Marit.
Historien fortsætter under reklamen

De to nyforlovede vennene hennes omfavnet hverandre varmt, men var altfor sjenerte til å gi hverandre et lidenskapelig kyss foran øynene til Andrine. Det varmet hjertet hennes å se at de to henførte blikkene møtte hverandre og liksom holdt hverandre fast. – Kommer jeg til å oppleve en slik hengivenhet noen gang, tro? undret hun.

Det var jo alltid lov å håpe, iallfall!

4 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   26/05/2020 kl 11:54

   Endnu engang en god historie fra onkel.

   Denne gang blev historien lidt anderledes, da hovedpersonen i den, Andrine, ikke blev den der fik deltaget i lidt senge gymnastik. 😛 Men hun var nu meget tilfreds på sine venners vegne alligevel. Og godt at politiet fik buret forbryderen inde. 🙂

   Glæder mig til næste historie.

   0

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     08/07/2020 kl 17:47 - som svar på Den gamle jumfru

     Takk takk, jumfru – det er godt å kunne overraske sine lesere iblant – og godt å se at de godtar det! ?

     0

     Besvar kommentar
2. Reha

   20/05/2020 kl 20:35

   Et dejligt gensyn, men en overraskende slutning. Den var absolut ikke dårligere end den jeg havde forestillet mig.
   Jeg kan kun sige, at jeg glæder mig til at høre nyt fra Onkel Waldo

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     20/05/2020 kl 22:56 - som svar på Reha

     Takk for oppmuntrende ord, Reha! Hyggelig at NOEN liker den, iallfall! ?

     0

     Besvar kommentar