– Åpne munnen! befalte han. – Ååååhhh, n-n-neiiiii! Hun hadde aldri sugd noen før. Men han rykket i håret hennes og hun adlød.

Forfatter: OnkelWaldo

Andrine var i høy stemning da hun ruslet hjemover etter håndballtreningen. Hun var en av de yngste på juniorlaget, likevel hadde hun scoret fem mål under treningskampen og fått skryt av treneren. Hun var nesten sikker på å bli tatt ut på laget når sesongen begynte for alvor, og det var hun litt stolt av, for det var kamp om plassene. Der hun gikk gjennom det silkemyke høstmørket, nynnet hun litt for seg selv, selv om hun følte seg dyktig sliten. Men slik skulle man vel føle seg etter en vellykket treningskveld, skulle man ikke det, da?

Nå var det ikke langt igjen før hun var hjemme. Det var slutt på den skikkelige veibelysningen, her var det langt mellom gatelyktene, men hun var lommekjent, denne veien hadde hun trasket i mange, mange år, helt siden hun holdt moren fast i hånden på vei til den aller første skoledagen. Like bak det store eiketreet der gikk det en liten stikkvei til venstre, som kom frem like bak huset hennes, og som forkortet turen med flere minutter. Sannelig skulle det bli godt å komme hjem! Og selv om hun hadde dusjet etter treningen, skulle hun unne seg enda en lang, behagelig dusj, bestemte hun seg for. Deretter en liten snack før hun la seg, hun visste at mamma hadde noe kald kylling i kjøleskapet.

Hun svingte inn på den smale stien og løftet benet over den krokete treroten som hun såvidt kunne se, men som hun hadde snublet i et par ganger tidligere, fordi hun hadde gått i andre tanker. Nå visste hun at det var under to hundre meter igjen. Hjemme satt mamma og pappa og småpratet foran TV-en, slik de pleide. Kveldsmaten måtte hun nok lage selv, ja!

Plutselig følte hun en kraftig arm om livet og en stor hånd som la seg over munnen hennes. I neste øyeblikk hørte hun en hes, halvt hviskende stemme i øret: – Ikke en lyd, ellers kommer det til å sprute en masse blod her! Like etter følte hun kaldt stål mot halsen, og det føltes som om hun skulle besvime av skrekk.

– Hvis jeg snur dette knivbladet, så er du DØD! freste den skremmende stemmen. – Har du forstått? Nikk på hodet hvis du skjønner alvoret!

Det var såvidt Andrine klarte å bevege hodet to ganger opp og ned. Bena føltes som gelé, og det var bare den kraftige armen rundt livet hennes som holdt henne oppe.

– Bra! fortsatte stemmen. – Stå helt stille nå! Andrine turde ikke annet, selv om bena skalv som aspeløv. Han smøg den ene hånden under genseren hennes og fattet om et av de struttende brystene. Hun sutret igjen, hun visste hva som kom til å skje, men klarte ikke å protestere. Hvis hun skrek om hjelp, ville han – drepe henne! – Fine, faste pupper du har! pustet han i øret hennes. Så masserte han det høyre brystet hennes utenpå bh-en – forbausende nok klemte han ikke hardt, slik Erik og Tore hadde gjort før hun slo vekk hendene deres. – Nå tar jeg hånden bort fra munnen din, men du fortsetter å være stum som en østers, hvis du vil leve til neste håndballtrening, OK! Andrine nikket igjen, enda mere skrekkslagen nå. Han visste hvor hun hadde vært! Han visste hva hun drev med om torsdagskveldene – antagelig tirsdagskveldene også, og kanskje alle de andre dagene! Kanskje han overvåket henne, slik hun leste om i spenningsromanene som hun av og til leste?

– Gi meg mobilen din! lød den neste ordren. Hun lystret og våget å kaste et lynsnart blikk opp dit hun mente ansiktet hans måtte være. Men nå var det blitt stummende mørkt, egentlig så hun ingenting, men mente hun kunne skimte en heldekkende, svart ansiktsmaske og en høy mannsskikkelse, kledd helt i svart, den også.

– Åpne beltet på jeansen din og trekk ned bukse og truse! Hun klynket redd, men turde ikke skrike. Nå kom hun til å bli – voldtatt! – det visste hun bare. – V- vær så snill! tigget hun, – j- jeg er jomfru, altså! Hun hikstet og kjente at tårene begynte å piple frem. – Gjør som jeg sier! freste han, med en stemme som minnet henne om ulven i en av de eventyrfilmene hun hadde sett som barn. Med dirrende fingre løsnet hun beltet, og snart etter lå bukse og truser rundt knærne hennes. En kjølig høstvind strøk over den nakne rumpa hennes. Hun var som lammet av skrekk nå, det var som om hun var blitt til en mekanisk dukke som bare lystret ordrene hun fikk.

– Knel ned! lød det. Andrine ség ned på knærne, bakken var heldigvis helt tørr. Mannen grep tak i det halvlange håret hennes og rykket hodet hennes oppover. Så følte hun det kalde knivbladet mot strupen igjen og fikk nesten panikk. – Nei, nei, neiiiiiiiii!! sutret hun, samtidig merket hun at det igjen var ryggen av knivbladet hun følte og ikke den skarpe eggen.

Så hørtes en rrrrrritsjende lyd av en glidelås som ble trukket ned. Hun kunne ikke se noe, men gjettet på at han hadde åpnet buksene sine – kanskje hadde han tatt frem – den – også? Hjelp! – hun skrek stumt inni seg. – Kom med den varme, lille hånden din! Fingrene hennes ble lukket rundt noe varmt, rundt og hardt. – Åpne munnen! befalte han. – Ååååhhh, n-n-neiiiii! Hun hadde aldri sugd noen før, selv om ikke mindre enn tre gutter hadde prøvd seg. Men han rykket i håret hennes og hun adlød. – Strekk ut tungen! Igjen gjorde hun som han sa.

Det kom et plutselig, blendende lysglimt, og hun skjønte at han hadde tatt et bilde av den halvåpne munnen hennes og – og – – – men munnen hennes ble ikke fylt av – av noe – ekkelt, heller – – – Isteden kom det et nytt lysglimt – og en ny, skremmende ordre.

– Bøy deg fremover og støtt deg med hendene på bakken! Hun hikstet – nå skulle det skje, altså! – det var her, i det stummende høstmørket, bare to hundre meter fra det trygge hjemmet hennes, at hun skulle miste – jomfrudommen sin! – til en fremmed mann – til en voldtektsforbryter!

Hjertet dunket som en damphammer da hun følte to store, varme hender stryke over de nakne rumpeballene sine. Tommelfingrene nærmet seg hennes mest intime sted – langsomt, langsomt, nesten kjærtegnende. Der! – der følte hun den runde, glatte – – tuppen også! – hun turde ikke engang tenke det fæle, skremmende ordet – den strøk lett over den høyre rumpeballen hennes, på vei mot – mot – – Hun merket et nytt lysglimt, han hadde tenkt å ta bilde av – av – når – når han – – – Hun hikstet, pulsen økte, men hun turde ikke skrike heller – nå flyttet – den! – seg over på den andre rumpeballen – den venstre – og nå var den enda nærmere – – !! Hun var nær ved å besvime av skrekk, men tvang seg til å tenke: – så gjør det da! – ta meg! – bli ferdig med det! – ventetiden var nesten mer uutholdelig enn forventningen om den sviende smerten hun snart ville føle! – få det overstått! – den trassige tanken gjorde henne roligere – merkelig nok – det var som om den stålsatte henne, og hun gjorde slik hun hadde lært hun skulle gjøre for å slappe av – hun trakk pusten dypt inn – to ganger – tre ganger – der blaffet den lille blitzen opp igjen – og så – så – –

Med ett forsvant begge de store hendene fra rumpa hennes – det gjorde – – den! – også – og igjen følte hun bare den kjølige høstvinden stryke mot det – litt fuktige! – kjønnet hennes. Begynte hun virkelig å bli – fuktig? – hun skammet seg dypt og stålsatte seg nok en gang.

Men nå lød plutselig den hese, grove stemmen hans igjen – høyere oppe fra denne gangen, og hun skjønte at han hadde reist seg opp i sin fulle høyde – hun husket at han var en høy mann. – Har du lyst til å bli voldtatt, eller? – Neiiiiii, hikster hun. – Da burde du ikke gå denne stien – aldri mere! Vet du ikke at jenter har blitt voldtatt her før? – Neiiiiii!

Det ble en liten pause, og hun syntes hun hørte at han ordnet klærne sine. – Bli liggende slik! kommanderte han barskt. – Og hør nøye etter hva jeg sier nå: – Hvis du går denne stien bare én gang til, kommer du til å bli voldtatt neste gang jeg treffer på deg her! Eller kanskje det blir en annen som treffer på deg først! Bli liggende og tell langsomt til hundre, så kan du gå hjem!

Deretter stakk han mobiltelefonen tilbake i hånden hennes, og hun hørte skritt som raskt fjernet seg – de gikk i den retningen som hun nettopp var kommet fra. Så døde lyden bort, men hun turde ikke annet enn å bli liggende stille, selv om hun nok telte raskere enn hun hadde fått beskjed om.

Hun var rimelig sikker på at han var langt borte da hun endelig reiste seg opp på dirrende, skjelvende ben. Hun begynte å gå før hun hadde ordnet klærne sine skikkelig, og denne gangen snublet hun i treroten, men klarte såvidt å holde seg på bena. Så kom hun seg ut på hovedveien, som egentlig bare var en vanlig bygdevei, der det var langt mellom gatelyktene. Men her lå det hus med jevne mellomrom, og de fleste av dem hadde utelys, som hjalp til å holde veien opplyst.

Da hun kom hjem,vinket hun et kort hei! til foreldrene. De satt foran fjernsynet, slik hun hadde regnet med, og snudde ikke på hodet engang. Deretter styrtet hun rett i dusjen, enda hun hadde dusjet etter treningen også. Hun sto der lenge, det varme vannet som liksom omhyllet kroppen hennes, beroliget henne mere og mere, inntil hun kunne tenke klart igjen.

For han HADDE jo ikke voldtatt henne, han hadde ikke prøvd engang! Han hadde vært ute etter å skremme henne, og det hadde han sannelig klart også! – «Vet du ikke at jenter har blitt voldtatt her før?» hadde han spurt, og det hadde hun aldri hørt om så lenge hun hadde bodd her. Riktignok var hun ikke født i dette huset, de hadde flyttet hit for femten år siden, og da var hun bare såvidt fylt to år. Hun måtte tenke seg om for å huske det.

Det siste halvminuttet dusjet hun i iskaldt vann, slik hun pleide. Det klarnet tankene ytterligere. Så ble hun stående lenge foran speilet mens hun børstet det halvlange, kastanjebrune håret sitt. De nøttebrune øynene i speilet møtte hennes eget, fremdeles litt forskremte blikk. – Men du er da ingen reddhare, Andrine! skjente hun på seg selv. Hun smilte prøvende til speilbildet sitt – munnen var myk, med en tydelig amorbue, men hun mente selv at den var bestemt. Ihvertfall var det slik hun ønsket å fremstå – en viljesterk og bestemt ung – kvinne – det var vel slik hun burde tenke på seg selv, nå som hun nærmet seg atten år! Men kinnene var fremdeles litt runde og – barnslige, slik at hun så yngre ut enn hun var – noen av guttene hun hadde vært sammen med, hadde kalt henne «søt», og det kunne hun ikke fordra!

Hun tok på seg en lang T-skjorte og et par truser og satte seg til å granske de siste bildene på mobilen sin. På de to første så det faktisk ut til at hun ØNSKET å suge den grove pikken som var bare centimeter ifra den halvåpne munnen hennes. Hun grøsset og kjente at hun ble varm i kinnene. Men hun husket at han IKKE hadde latt den gli inn mellom leppene hennes. Hun ville ikke ha våget å gjøre motstand hvis han hadde gjort det heller! tenkte hun. På bilde nr. tre og fire så det også ut som om hun bare sto og ventet på å bli tatt, og her berørte han huden hennes med pikken sin – bare et par centimeter fra selve åpningen. Hun husket godt den berøringen!

Andrine gransket bildene nøye – hun måtte jo slette dem, for det var altfor flaut å ha dem liggende på minnebrikken, og hun hadde allerede bestemt seg for å ikke anmelde det som var skjedd. Det hadde vært svært skremmende, og uhyre pinlig, men – han hadde jo faktisk gjort det i beste mening, kom hun til. Selvfølgelig kunne han istedet ha henvendt seg til henne på en høflig måte og gjort henne oppmerksom på at – den snarveien kan det være farlig å gå! – men da var det nok store sjanser for at hun ville ha glemt hele advarselen etter bare noen få dager. Nå kom hun ihvertfall aldri til å glemme den!

Hun kikket igjennom bildene en siste gang – og stanset ved ett av dem. Der så hun hvordan han liksom pekte på åpningen hennes med pikken – og der så hun også litt av fingeren hans!

Raskt overførte hun bildet til laptopen sin, slik at hun kunne gjøre det større. Hun ble varm i kinnene da hun så seg selv – bakfra – med det lemmet bare et par centimeter ifra – – det var så altfor – intimt, liksom!

Hun brukte beskjæringsverktøyet for å ta bort alt bortsett fra – nettopp fingeren – eller fingrene, for hun så litt av tommelen og litt mere av pekefingeren hans, der de lukket seg om den – litt skremmende – penisen.

Det var tommelen hans hun fokuserte på. Den virket litt – deformert, neglen var ikke helt glatt og jevn, og det var et lite hakk i selve fingeren også, i det ytterste leddet, som om noen hadde brukt en stor kniv på den. Hun gransket bildet lenge, zoomet inn på fingeren, og til slutt lagret hun utsnittet på laptopen. Deretter slettet hun alle de andre bildene, og på ren impuls tilbakeførte hun det redigerte bildet av den skadde fingeren til mobiltelefonen sin. Da var det ikke mulig å se at den hadde holdt rundt en penis – heller ikke hva den penisen hadde pekt på.

Hun lente seg tilbake i stolen og pustet lettet ut. Om noen skulle bli nysgjerrig og bla igjennom bildene hennes, fantes det ikke et eneste der som kunne kalles kompromitterende!
— —
Noen dager senere skulle moren ned til “kiosken”, som de kalte den, og Andrine slo følge. – Hvis vi tar snarveien, mamma, så blir det ikke så langt å gå, foreslo hun, og mamma hadde ingen innvendinger. Det var en lys og strålende høstdag, og spaserturen tok mindre enn ti minutter.

«Kiosken» var egentlig en kombinert kiosk og kafeteria, som ble drevet av fru Eriksen, en trivelig, middelaldrende dame, som smilte vennlig til dem da de kom inn. Moren snuste ut i luften. – Mmmmm, det dufter nystekte wienerbrød! smilte hun. – Det elsker jeg, altså! Vi slår oss ned og tar en kopp kaffe, ikke sant, Andrine? Datteren nikket enig.

Det var nesten ikke folk i kafeteriaen, så Mathilde Eriksen ble stående ved bordet deres og prate etter å ha servert dem kaffen og wienerbrødene. – Han dere kjøpte huset av, døde for noen uker siden, opplyste hun. – Det var vel sønnen hans vi kjøpte av? innvendte Eldrid. Fru Eriksen ristet på hodet. – Ja, det var nok Erik og familien som bodde der, og som viste dere huset, men det var gammel’n som eide begge husene.

– Begge – husene? undret Andrine. – Den eldre kvinnen nikket. – Ja, han bodde jo i det store, rødbrune huset rett rundt svingen her nede, pekte hun, – så han hadde kort vei til familien – helt til de flyttet sånn plutselig, da dere kjøpte huset. De flyttet ganske langt vekk også, så han var nok mye alene, stakkar – særlig de siste par årene, for da var han dårlig og gikk ikke ut så mye.

– Hvorfor flyttet de så langt vekk sånn plutselig, da? spurte Andrine. Mathilde ristet sørgmodig på hodet. – Å, de orket bare ikke å bo her lenger – etter det triste som skjedde. Riktig tragisk var det!

Andrine så undrende på henne – hun turde ikke riktig spørre rett ut, heller. – Så dere har ikke hørt det, altså? Både mor og datter ristet på hodet.

Fru Eriksen sukket og satte seg ned ved det lille bordet deres. Det var bare ett bord til som var opptatt, og hun senket stemmen fortrolig. – Altså, jeg kjenner ikke alle detaljene, men datteren deres døde helt plutselig – det ble sagt at hun begikk selvmord! – og hun var bare femten år, stakkar! Ingen skjønte noen ting – og det var jo en SÅ harmonisk og trivelig familie også.

– Vi traff bare det ekteparet som bodde der, vi, fortalte Eldrid, – barna traff vi ikke. Men datteren var allerede død, altså?

Fru Eriksen nikket igjen. – Bare noen måneder før dere kjøpte det. Da hadde de bare sønnen igjen – en riktig kjekk gutt på tolv-tretten år. Ham så jeg forresten for noen dager siden – ja, han er jo voksen nå, selvsagt. Han har visst arvet huset etter bestefaren sin.

En gryende mistanke slo plutselig ned i Andrine. – Det må ha vært fælt for ham, stakkar – å miste søsteren sin sånn plutselig, når de var så nær hverandre i alder også!

Fru Eriksen møtte blikket hennes. – Ja, det var et par riktig kjekke ungdommer, de to, slo hun fast. – Flinke på skolen, flinke i sport – han gikk på ski om vinteren og Merete spilte håndball.

Det kvakk til i Andrine. – Spilte hun – håndball? Mathilde smilte til henne. – Javisst, og det gjør du også, ikke sant? Jeg har sett at du slår følge med Marit når dere skal på trening.

Andrine nikket stumt, ute av stand til å få frem et ord. Moren fortsatte å prate med den hyggelige damen, men hun ble sittende i sine egne tanker helt til det var på tide å gå hjem igjen.

Hjemme på rommet sitt fant hun frem skriveblokk og en kulepenn og begynte å sette ned noen notater.

* Vi kjøpte huset for femten år siden.
* Selgerne hadde nylig mistet datteren sin i selvmord.
* Hun var femten år.
* Hun spilte håndball.
* Hun hadde en to år yngre bror – ca. 13 år den gangen.
* Søsknene var gode venner – eller var de det?
* Familien solgte huset og flyttet kort tid etter selvmordet.
* Sønnen er nå ca. 28 år. Han har nylig arvet huset til bestefaren.
* Det huset ligger i nærheten – ikke så langt fra vårt hus.
* Fru Eriksen så ham for noen dager siden. Han kan ha flyttet hit igjen.

Andrine lot pennen synke og tenkte seg om en lang stund. Så skrev hun:

* Jeg ble overfalt og skremt for noen dager siden.
* Jeg ble ikke forsøkt voldtatt.
* Mannen spurte: – Vet du ikke at jenter har blitt voldtatt her før?

Hun tenkte seg om igjen. Så tilføyde hun enda noen punkter:

* Fru Eriksen fortalte ikke om noen voldtekt. Antagelig visste hun ikke om noen heller.
* Hun visste ikke hvorfor jenta hadde begått selvmord.
* Men mannen visste om en voldtekt!
* Kanskje var han den eneste som visste om den?
* Kanskje var det søsteren som ble voldtatt?
* Kanskje søsteren betrodde seg bare til ham og ikke til noen andre?

Andrine ble sittende lenge og studere notatene sine, mens tankene fikk flagre fritt omkring. Hun elsket å lese spennings- og kriminalromaner, og nå prøvde hun å tenke så fritt og så logisk som mulig – slik en detektiv kanskje ville ha gjort.

Hvis det var broren som hadde skremt henne – han var en høy mann, mente hun – så hadde han kanskje vært stor og sterk allerede som trettenåring? Så kanskje HAN hadde voldtatt søsteren sin, og så hadde det gått så inn på henne at hun hadde tatt livet sitt? Nei! – den tanken slo hun fort fra seg – da var det ikke særlig logisk at han skulle skremme vettet av henne femten år senere! Da var det mere sannsynlig at søsteren VAR blitt voldtatt – av en eller annen ukjent person, at broren hadde fått vite det, og at det hadde vært en så fæl og ubehagelig opplevelse for henne at hun ikke klarte å leve med den. Og hvis foreldrene også visste om det, var det sannelig ikke rart at de solgte huset og flyttet langt bort. OK, så var det bestefaren som eide huset, men kanskje de hadde fått hjelp av ham for å etablere seg et annet sted i landet.
Historien fortsætter under reklamen

Og nå var bestefaren død, og gutten, som nå var blitt voksen, hadde overtatt huset hans – og ville kanskje flytte inn der permanent? Så hadde han oppdaget at hun – Andrine – gikk frem og tilbake til håndballtrening to ganger i uken, og hendelsen fra dengang satt så sterkt i ham at han ville skremme henne fra å ta den snarveien igjen – iallfall om kvelden, alene og etter at det var blitt mørkt! Ja, det virket logisk.

Men hvordan skulle hun få bekreftet denne mistanken sin? Det måtte hun tenke alvorlig over.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   22/03/2020 kl 15:19

   Spændende, lidt anderledes historie fra onkel 🙂
   Glæder mig… 🙂

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     23/03/2020 kl 0:08 - som svar på Den gamle jumfru

     Takk for det, jumfru, ja hele historien er annerledes! Fremdeles har jeg ikke skrevet ferdig avslutningskapitlet – det tredje – men det kan nok bli overraskende, det også – håper jeg! ?

     3+

     Besvar kommentar