Hun måtte få ham til å trives med å bo sammen med henne. Oppføre seg mere voksent, selv om hun ikke helt visste hvordan hun skulle få til det.

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen
Automatisk Google-oversættelse:

Det ble et helt lite følge som dro avsted. Elfrida hadde en båre på kontoret sitt, og den tok Marius og Reidar seg av. Batseba prøvde å berolige en svært opprørt Efraim, som snufset og fortalte usammenhengende om at de hadde vært ute og lett etter henne, og hvor hadde hun vært hen? og så videre, inntil lensmannen brøt inn:

– Du skal få forklare deg på mitt kontor, Efraim, sa han med rolig stemme – slik Batseba har gjort, og det var ikke farlig, var det vel?

Jenta smilte og ristet på hodet.

– Neida, ikke farlig i det hele tatt, forsikret hun og klemte armen til Efraim.

Det tok dem cirka tjue minutter å nå fram til det stedet der ulykken hadde skjedd. Reidar kjente stedet godt, han hadde lekt mye der som guttunge.

Opp gjennom tidene hadde det gått flere store steinras der, men nå var det lenge siden det siste, for det hadde begynt å gro mose på mange av de store, skarpe steinblokkene. Ura var bratt og nesten uframkommelig, for den endte på bunnen av et nesten uttørket elveleie, der det fremdeles rant litt vann mellom steinene helt nederst.

Når det hadde regnet, rant vannet ned mellom steinene i ura, og da kunne de være både sleipe og glatte. Det visste Reidar, men det hadde nok ikke Profeten og guttene vært klar over.

Da de nærmet seg, hørte de klagende hundebjeff og ynkelig piping fra en skremt og engstelig hund.

– Aron og Bella er der og passer på ham, snufset Efraim og tørket seg om nesa med skjorteermet. – M- men jeg er redd han er d- død, altså. Han falt så stygt.

De stanset ved kanten av den bratte skrenten og kikket ned. Det siplende vannet hadde blitt til en brusende bekk etter det kraftige regnværet, og nesten nede ved vannkanten så de en velkjent skikkelse ligge utstrakt på bakken, kledd i lang frakk og støvler.

– Det er vanskelig å komme seg ned der, Elfrida, advarte Reidar. – Aron har klart det fint, ser jeg, men guttunger er lette på foten. Jeg er godt kjent, så Marius og jeg kan ta med båren og klatre ned.

Jeg ser fort om han lever eller er død, jeg også. Og hvis han lever, så har jeg tatt flere kurs i førstehjelp. Jeg tror til og med at du ledet det ene, smilte han, og Elfrida nikket med alvorlig mine.

– Ja, jeg husker det, Reidar, og jeg stoler på deg, forsikret hun.

Lensmannen, Elfrida og Batseba ble stående, men Efraim syntes han måtte klatre ned, han også. Da Reidar bøyde seg over den ubevegelige kroppen, så han fort at det ikke var noe å gjøre. Hele den høyre tinningen hans var slått inn, så han hadde tydeligvis falt med hodet først. Han så opp på Elfrida og ristet beklagende på hodet.

Reidar og Marius spente ham fast til båren, og med felles anstrengelser fikk de buksert ham opp den bratte ura til noenlunde flat mark. Den livløse kroppen var tung, og alle fire pustet tungt etter å ha kravlet seg opp den bratte steinura.

– Dere var riktig flinke, gutter, roste Reidar. – Det var sannelig godt vi var fire, ikke sant, Marius?

Lensmannsbetjenten nikket og klappet den yngste gutten på skulderen.

Elfrida bøyde seg over den fastspente Profeten, som lå med lukkede øyne og blodig ansikt. Hun brukte ikke mange sekundene for å fastslå at Reidar hadde rett. Her var det ingenting mer å gjøre.

De brakte ham hjem til småbruket, der de ble møtt av to storøyde og forskrekkede kvinner. Elfrida og lensmannen kjente dem allerede, men de presenterte seg for Reidar som Naomi og Rakel.

Den avdøde ble lagt i det eneste sengekammerset som fantes i den enkle boligen. Marius hadde gått for å hende begravelsesmannen, for Batseba hadde fortalt at det ikke var noen telefon i den enkle boligen.

Mens de ventet, samlet alle seg rundt et stort bord av sammenspikrede planker som de to guttene satte opp. Det ble ganske tettpakket rundt bordet, foruten lensmannen, Elfrida og Reidar, var det Batseba, som sikret seg plass like ved siden av ham, så var det de to nervøse guttene, Efraim og Aron, og de to kvinnene, Naomi og Rakel.

Lensmannen kremtet og så på Reidar.

– Eh-hmm, ettersom Marius ikke er kommet ennå, så tar du kanskje referat av det vi kommer til å snakke om, Reidar? foreslo han.

Reidar nikket, og Rakel reiste seg fort og kom tilbake med en stor skriveblokk og to kulepenner.

– Bare i tilfelle den ene ikke virker, smilte hun forlegent.

Reidar lot blikket gli langsomt over det som nå var igjen av den lille «menigheten». Begge de to kvinnene så ut til å være i trettiårene – Naomi var kraftig og storbrystet, men ganske velskapt, mens Rakel var slankere, med små, faste bryster, Hun hadde langt, rødgyllent hår, mens Naomi var mørk blond. Hun lurte på om de to guttene kunne være sønnene deres, men de lignet ikke noe særlig, og han ville ikke spørre.

Han merket seg også at alles øyne var tørre, det var ingen tegn til sorg, gråt eller fortvilelse. Bare guttene virket nervøse, selv om heller ikke de felte noen tårer.

– Sikkert fordi det er dem som har opplevd det dramatiske da Pastor Jakob falt utfor den bratte, glatte steinura, tenkte han. Det måtte ha vært en fryktelig opplevelse for to unggutter.

Lensmann Embret rettet blikket mot de to. De så på hverandre, usikre i blikket, og politimannen i ham ble et øyeblikk mistenksom: – har de noe å skjule, mon tro?

Men Reidar, som husket hva Batseba hadde sagt samme morgen, og som skjønte hva lensmannen tenkte, tok ordet først:

– Jeg vet at Pastor Jakob har sagt til dere at det jordiske politiet ikke er å stole på, gutter. Men lensmann Embret her, han vil dere ikke noe vondt. Ham kan dere trygt stole på.

Det ble litt knising og humring rundt bordet, og Batseba tilføyde med et smil:

– Og når Reidar har sagt det, kan dere føle dere ekstra trygge! forsikret hun.

Nå ble det alminnelig latter, stemningen ble litt lettere, og begge guttene slappet tydelig av.

Reidar ble overrasket da Batseba tok ordet nok en gang:

– Fortell du, Efraim, for du er jo voksen, oppfordret hun.

De ordene styrket nok selvtilliten hans, for han rettet seg opp i stolen og rensket halsen.

Så fortalte han omtrent det samme som han hadde stammet frem på lensmannskontoret, mens den yngre gutten satt stum ved siden av ham og nikket bekreftende med hodet.

– Vi hadde jo på oss sånne tunge, glatte støvler, alle sammen, avsluttet han og nikket bort mot kroken ved døra. Der hadde kvinnene plassert støvlene som den døde hadde hatt på bena, før de la ham inn i sengekammerset.

Øverst på arket sitt skrev Reidar navnene på alle som var til stede. Deretter skrev han ned det gutten fortalte, med korte, knappe og lett forståelige setninger. Da gutten tidde, kikket han bort på Elfrida.

– Det er vel ingen tvil om dødsårsaken, er det vel, Elfrida?

Hun ristet bestemt på hodet.

– Neida, hele tinningen hans var slått inn av en skarp stein, så det har nok ikke tatt mange sekundene. Jeg mistenker forresten at han har brukket nakken også, for han var en stor og tung mann.

Det oppsto noen sekunders pause, for alle ventet nok at lensmannen skulle stille noen spørsmål. Ihvertfall Reidar undret seg over at han ikke gjorde det.

Men til slutt kremtet han.

– Da skal jeg få Marius til å renskrive referatet ditt når vi kommer på kontoret, Reidar, og så underskriver vi på det, alle tre. Eller, forresten – alle fire, for du er vel over atten, Efraim, ikke sant?

Efraim nikket.

– Nesten nitten.

– Du behøver ikke å gjøre det i dag, men kom bare innom kontoret når det passer, du, Efraim.

Lensmannen var vennlig i stemmen da han tilføyde:

– Det haster ikke.

Gutten nikket takknemlig, alvorlig i ansiktet ved tanken på at han skulle underskrive et offentlig dokument.

I det samme kom Marius tilbake sammen med begravelsesmannen og en til, og Rakel viste dem inn i sovekammerset. Elfrida reiste seg og ble med dem.

Naomi rettet blikket mot lensmannen:

– Det blir kanskje litt papirarbeid med overføring av eierskapet til dette småbruket her? spurte hun.

Lensmannen smilte til henne.

– Jeg tror ikke det blir noe problem, Naomi. Det er menigheten som eier denne lille gården, så det er dere alle sammen som sitter her som nå er arvinger.

– Jeg også? brast det ut av Batseba. – Jeg har jo – –

– Du også, Batseba, forsikret lensmannen. – Moren din var en av dem som undertegnet skjøtet, og du arver hennes del.

– M- men jeg vil ikke – – protesterte Batseba, hun var ikke helt sikker på hva hun skulle si. Nå som Profeten var borte, ville kanskje ikke Reidar ha henne, og da måtte hun kanskje bo her likevel? En engstelig følelse bredte seg i magegropen hennes.

– Det kan vi snakke mer om senere, Batseba, avgjorde lensmannen. – Nå må vi tenke på – på han som har forlatt oss. Han nikket mot sovekammerset.

Batseba nikket, litt beskjemmet.

Kapittel 7 – Hva skal nå skje med Batseba?

Reidar og Marius hjalp begravelsesfolkene å bære Profeten til det lille kapellet, der de skulle stelle ham, legge ham i kiste og gjøre alt klart til begravelsen. Deretter overlot han notatene sine til Marius, og satte seg inn i sin gamle Chevrolet, sammen med Batseba.

Hun hadde fulgt ham i hælene som en trofast hund, og nå snudde han hodet og kikket på henne.

– Nå som – Pastor Jakob er død, behøver du jo ikke å være redd lenger, ikke sant? Så – nå vil du kanskje tilbake til vennene dine – i Menigheten?

Han så at øynene hennes ble fuktige.

– Vil du ikke at – at jeg skal bo – sammen med deg, altså? Liker du meg ikke?

Reidar kremtet forlegent, mens hendene knuget rattet.

– Ehhh, joda, Batseba, jeg liker deg svært godt, stammet han, litt uviss på hvordan han skulle ordlegge seg.

– Du er ei – veldig grei jente, Batseba men – er ikke det familien din, da? – og nå som – han – er borte, så kan du vel føle deg helt trygg der, ikke sant?

I det samme svingte den tunge lastebilen til Marvin Myrflaten opp bak ham og stanset. Marvin tutet og vinket, og Reidar vinket tilbake. Han skjønte at han sto i veien, og startet straks motoren.

– Vi kan jo snakke litt mer om det – når vi kommer hjem, avgjorde han.

Batseba frydet seg i all stillhet. «Vi» og «hjem» – det var to ord hun likte.

Men i løpet av den korte hjemoverturen tok hun en rask avgjørelse. Hun ville ikke klenge seg inn på ham, heller ikke mase om at de skulle være kjærester. Hun skulle ikke gjøre seg lekker for ham – eller friste ham.

Det var tydelig at hun syntes hun var for ung, og han hadde visst aldri vært gift, så han hadde kanskje ikke vært vant til å bo sammen med en kvinne. Men han måtte da ha hatt kjærester? tenkte hun – som kanskje hadde sviktet ham og gjort ham lei seg – sånn at han var blitt lei av kvinner også?

Hun måtte få ham til å trives med å bo sammen med henne. Oppføre seg mere voksent, selv om hun ikke helt visste hvordan hun skulle få til det.

De stanset foran landhandelen, og Batseba ble med Reidar inn i butikken. Da de sto ved disken, spurte hun:

– Liker du hjemmebakt brød? Baker du selv, forresten?

Reidar ristet undrende på hodet.

– Ja, jeg liker godt hjemmebakt brød, jeg. Men jeg kjøper det vanligvis her hos Torjus.

Batseba ble ivrig.

– Mamma lærte meg å bake brød. Kan vi kjøpe rugmel og gjær og slikt, vær så snill?

Kanskje hørtes hun ikke så voksen ut akkurat nå, tenkte hun straks, men hun ville gjerne vise at hun kunne gjøre voksne ting.

Og heldigvis nikket han velvillig og kjøpte både rugmel, hvetemel, gjør, sukker og egg. Noe hadde han hjemme i skapet, men han husket ikke riktig hva.

Han kjøpte flere andre matvarer også, og Batseba tenkte at – det der må da være mye mer enn han trenger selv, så da har han kanskje ikke tenkt å jage meg ut med det første, iallfall.

Igjen følte hun denne behagelige kriblingen i magen og minnet seg selv om hva hun hadde bestemt seg for.

Vel hjemme hjalp hun ham inn med varene og så nøye etter hvor han plasserte dem i de forskjellige skapene.

– Er du sulten? spurte han mens han satte over kaffen.

Hun ristet på hodet.

– Nei takk, bare en kopp kaffe, er du snill.

Litt sulten var hun, men hun tenkte det ville være mere voksent å vente.

Reidar kikket på klokken på veggen. Egentlig var det snart tid for lunsj, men jenta var så alvorlig i ansiktet at han skjønte det var noe hun ville snakke med ham om.

De satte seg ned ved kjøkkenbordet og begge nippet til den varme kaffen. Så møttes blikkene deres.

– Reidar, begynte hun – det er kanskje stygt å si det, men jeg er faktisk lettet – ja, nesten glad for at han er – borte.

Han nikket forståelsesfullt, men før han rakk å si noe, fortsatte hun:

– Jeg vil helst ikke tilbake – dit. Hun gjorde et lite kast bakover med hodet, men Reidar skjønte selvsagt straks hva hun mente.

– Selv om de som er igjen, er ganske greie og hyggelige, så – så er de ikke familien min, ikke egentlig, og særlig ikke etter at mamma døde.

Hun trakk pusten og svelget den lille klumpen i halsen.

– Det er for mange vonde minner, for det første, og for det andre har jeg ikke særlig lyst til å drive med – med jordbruk og høns og – og sånn. Jeg er seksten år, jeg vil finne meg en jobb, men – hvis jeg får lov, Reidar, så vil jeg gjerne bo hos deg mens jeg leter etter noe.

Han fuktet leppene, men Batseba var ikke ferdig.

– Den første kvelden – altså da jeg kom, da – da tilbød du meg et sånt lite ekstra rom som du har – bak der.

Hun gjorde et lite kast med hodet.

– Hvis jeg kan få bo der så lenge, jeg kan ikke betale noe foreløpig, men – jeg kan hjelpe deg i huset, jeg kan lage mat, gjøre rent både inne og ute, og – og jeg lover å ikke plage deg med – med kjæresteprat og slikt.

Hun trakk pusten dypt og svelget.

– Jeg skjønner at du – at du ikke vil ha meg som kjæreste, men hvis jeg kan få bo her – til jeg får meg jobb, så – så kan jeg – enten betale deg husleie eller – eller flytte hvis du ikke vil ha meg her lenger. Vær så snill, hva?

Nå hadde det dukket fram en liten tåre i øyekroken hennes, så han, og uten å tenke seg noe særlig om, la han en stor, beroligende hånd over hennes lille og klemte den varmt.

– Det er helt i orden, jenta mi, du kan bo her så -han var på nippet til å si «så lenge du vil», men tok seg i det – ehh – uten å tenke på penger og jobb og alt det der – på en god stund, iallfall. Du er ei riktig grei jente, og jeg tror vi kan få det hyggelig sammen – inntil du finner ut hva du vil gjøre med – med livet ditt.

Batseba trakk et lettelsens sukk, kunne han se, og i noen sekunder så det ut til at hun hadde lyst til å kaste seg om halsen hans. Men hun behersket seg, la sin andre hånd over hans og klemte den.

– Takk skal du ha, Reidar, da kan jeg endelig føle meg trygg, smilte hun.

Han fant ut at han likte det glade smilet hennes. Det var ikke så ofte han hadde sett det, og det var kanskje ikke så underlig, heller. Etter hva hun hadde fortalt på lensmannskontoret, hadde hun nok ikke opplevd så mye lykke i livet sitt, kom han på. Stakkars jente.

Det ble en trivelig tid framover – det syntes de begge, men hver for seg, for begge passet godt på å ikke snakke altfor fortrolig med den andre. Reidar var borte store deler av dagen, han hadde fortalt henne at han jobbet på et sagbruk, men det gikk et par uker før hun skjønte at han faktisk eide det.

Det var seks andre som jobbet der også, og under en av samtalene deres la hun merke til at han sa: «det er folk som jeg har ansvaret for».

– Akkurat slik han tenker om meg, tenkte Batseba, for under et møte på lensmannskontoret, sammen med Elfrida, hadde den hyggelige sykepleiersken lagt hånden på armen til Reidar og smilt varmt til ham.

– Da har du altså ansvaret for denne jenta her til hun er atten år, er det greit, eller?

Og Reidar hadde rødmet litt, men nikket at han var enig, og så hadde han undertegnet et papir som Elfrida la fram for ham.

– Til jeg er atten år, tenkte Batseba. – Det er nesten to år, det. Og innen da, så – –

Hun tenkte ikke tanken helt ut, men visse planer hadde begynt å forme seg i det skarpe, lille hodet hennes.

Ganske naturlig falt de snart inn i en rolig, hverdagslig rutine. Reidar kjøpte et par solide bukser til henne, og gode støvler med gummisåler, som egnet seg til å gå i skogen med. Hun fikk vite at Reidar var medeier av skogen som omga dem også, og selv om han ikke hogg tømmeret selv, var han ofte ute og merket seg trær som han ville ha til sagbruket sitt.

– Se her, sa han til Batseba – nå hogger jeg vekk litt av barken på det flotte treet her.. Gå litt til side, er du snill.

Han løftet øksen, og en hvit flekk dukket fram på det store grantreet.

– Det der kalles en blink, forklarte han – og da vet tømmerhoggerne at det treet skal felles.

– Felles? undret Batseba.

– Det betyr at det skal hogges ned, smilte Reidar. – Og så setter jeg et blått merke – her – som viser at det skal til sagbruket mitt.

Det var mye nytt å lære for Batseba. Dette var også første gang hun hadde på seg mannfolkbukser, og hun følte seg ganske sjenert for det. Men heldigvis møtte de ikke så mange folk her ute i skogen.

Men så snart de kom hjem, skyndte hun seg å skifte til bluse og skjørt. Hun følte liksom at hun var mere jente da. Eller kanskje hun burde tenke på seg selv som «kvinne» snart?

Ihvertfall følte hun at de ble stadig bedre venner ettersom ukene gikk, og det var hun glad for. Men – hun ønsket seg jo noe mere enn bare vennskap også. For det var fremdeles helt sant, det som hadde plumpet ut av henne allerede den andre dagen hun var hos ham.

Hun hadde aldri glemt det, men det hadde kanskje han, tenkte hun. Og hvis han husket det, tenkte han sikkert at det var noe hun hadde sagt fordi han hadde vist henne vennlighet.

Batseba var ikke redd for å gå langs veien lenger, heller ikke når hun var alene, og en dag som Reidar hadde trasket i vei til sagbruket, bestemte hun seg.

Bygda hadde blitt koblet til telefonnettet, via en manuell sentral, for bare et snaut år siden, hadde Reidar fortalt, men Batseba hadde aldri brukt en telefon. Men hun hadde sett hvordan Reidar gjorde det, og etter at hun hadde vasket opp etter frokosten, gikk hun inn i stua og løftet det svarte telefonrøret av gaffelen.

Hun sveivet en gang, og straks var det en blid kvinnestemme som svarte:

– Sentralen, værsågod?

– Ehhh, unnskyld, men – kan du sette meg over til søster Elfrida, er du snill?

– Ja, selvfølgelig, Batseba, bare et øyeblikk, så.

Hun rykket til av overraskelse – hvordan i all verden kunne den fremmede damen vite hva hun het?

Hun visste selvsagt ikke at på den store, sorte veggtavlen i telefonsentralen ble det tent et lite lys ved Reidars nummer, som telefondamen forlengst kunne utenat, i likhet med alle de andre numrene.

Etter noen sekunder hørtes søster Elfridas velkjente, varme stemme:

– God morgen, Batseba, hva kan jeg hjelpe deg med i dag, da?

– Ehhh, det er litt vanskelig å forklare, men – har du tid til – – altså kan jeg komme ned til kontoret ditt i dag?

– Jada, Batseba, lød den vennlige stemmen – bare kom, du. Helst før klokken tolv, er du snill.

Batseba så på vegguret, nå var den ikke mere enn litt over åtte.

– Jeg kan være der sånn omtrent klokka halv ni, hvis det er i orden?

– Helt i orden, vennen min.

Da søster Elfrida la på røret, undret hun litt på hva den unge jenta kunne ha å snakke med henne om. Hun hadde vært litt nervøs i stemmen, hadde hun lagt merke til.

Med sine seksten år hadde hun sikkert hatt menstruasjon forlengst, så da var det kanskje «det andre» hun ville snakke om, tenkte hun, det som de aller fleste av bygdens unge jenter kom for, med blussende kinn og nedslått blikk.
Historien fortsætter under reklamen

Hun smilte for seg selv da hun reiste seg for å se om hun hadde noen pakninger i skapet sitt. Hadde Reidar endelig tatt mot til seg nå, mon tro? Det var sannelig på tide, i så fall.

Læs næste afsnit

1 kommentar

1. Frank

   11/05/2025 kl 23:39

   I neste kapittel tenker jeg de skal pule?

   5+

   Besvar kommentar