Hun sto der helt naken og forlegen. På den andre siden av veggen var det en vilt fremmed mann!

Forfatter: OnkelWaldo

Automatisk Google-oversættelse:

Ingen tvil om at høsten allerede hadde festet grepet, nei! tenkte Reidar da han skrudde av tenningen på den gamle Chevroleten sin og trakk til håndbrekket. Vindusviskerne stanset halvveis oppe på den regnvåte frontruten, og han tok på seg den lange regnfrakken da han klatret ut av forsetet. Foran ham lå den opplyste døren og det store utstillingsvinduet til landhandelen til Torjus Berntsen, og han skyndte seg inn der.

Det nærmet seg stengetid, de fleste hadde handlet ferdig, og ruslet mot utgangen med handlenettene og handlekurvene sine. En jentunge i langt, fotsidt skjørt og med lange, lyse fletter strevde seg i vei med en fullastet handlekurv. Reidar oppdaget at en pose med hvetemel var på vei til å tippe over og grep den før den rakk å falle på gulvet. Den unge jenta smilte takknemlig mot ham, og Reidar smilte tilbake.

– Den kunne nok ha sprukket hvis den hadde falt på gulvet! bemerket han med vennlig stemme.

– Ja, t- tusen takk skal du ha! stammet jenta og kastet et engstelig blikk mot utgangsdøren, der en mann som var på vei ut, snudde hodet og bjeffet til henne:

– Skynd deg nå – og jeg har jo sagt at du ikke har lov til å snakke med fremmede!

– Det var jeg som snakket til henne, innvendte Reidar. – Jeg plukket opp en pose som – – men mannen avbrøt ham bryskt:

– Du har ikke noe med å snakke til mine jenter, heller!

– Jeg prøvde bare å være hjelpsom. sa Reidar så vennlig han kunne, men den andre bare fnyste.

– Javisst, ja! Dermed forsvant både den bryske karen og den tungt lastede jentungen ut gjennom døren. Hun kastet et forsiktig, unnskyldende smil over skulderen idet den lukket seg bak henne.

– Skikkelig ubehagelig type, han der! bemerket Torjus bak ham, og Reidar snudde seg mot den litt tykkfalne, joviale landhandleren. Han nikket enig.

– Ja, jeg har sett ham noen ganger langs veien, men han hilser aldri. Jeg vet ikke hva han heter engang, eller hva han driver med. Gjør du?

Det var Ingebjørg, en litt kraftig, middelaldrende kvinne, som svarte. Vanligvis var hun både blid og hyggelig, men nå hadde hun et bistert uttrykk i ansiktet.

– Han er forstander for den lille menigheten som holder til på det småbruket som gamle Engebret etterlot seg. Det sto Olaves Underskog på de papirene han måtte undertegne, men han kaller seg visst Pastor Jakob.

– Ja, det sto jo tomt og forlatt lenge, det småbruket, innskjøt Torjus – og så ble det solgt til denne menigheten for – et par år siden, var det vel?

Ingebjørg nikket, stadig med et dystert ansiktsuttrykk, helt ulikt henne.

– Og siden da har de bare holdt seg for seg selv, de snakker ikke med noen, og de holder egen skole for ungene sine også.

– Måtte han undertegne noen papirer, sier du? spurte Torjus undrende. – Hva var det dét gjaldt, da? Unnskyld om jeg er for nysgjerrig, Ingebjørg.

Nå var også Marius, lensmannsbetjenten, dukket opp. Han var en høy, mager mann, rundt førti år, med vennlige øyne og begynnende grått hår.

– Ja, vi fant jo en av ungene hans i elva for et par uker siden, sa han, og de andre nikket. De husket godt den triste saken, for det var ikke så ofte det skjedde noe dramatisk i det lille bygdesamfunnet.

– En jentunge, ikke sant? spurte Reidar. og lensmannsbetjenten nikket.

– Fjorten – femten år, kanskje, og hun var ille forslått, for vi fant henne nedenfor fossen. Elva går stri akkurat der, så hvis hun ikke hadde druknet, hadde hun helt sikkert blitt slått ihjel mot de skarpe steinene.

– Og det ble fastslått at hun tilhørte den menigheten? fortsatte Reidar,

Denne gangen var det Ingebjørg som svarte.

– Jada, det var faren hennes som kom og hentet henne, sammen med et par forskremte guttunger.

– Han viste ikke særlig følelser over å ha mistet datteren sin, iallfall! innskjøt Ingebjørg. – Jeg snakket med Elfrida, helsesøsteren, hun var der da de kom og hentet henne. Han er visst prest eller noe.

– «Forstander» tror jeg de kaller det i sånne menigheter, kom det fra Torjus. – De ser visst på seg selv som ekstra «hellige» – ihvertfall holder de seg strengt for seg selv. Jeg kjenner ingen her i bygda som har kontakt med dem.

Praten fortsatte en stund til om stort og smått – mest smått, inntil Reidar plukket sammen tingene sine, hilste kort til avskjed og ruslet rolig tilbake til den gamle bilen sin.

Kapittel 2 – Hva stormen brakte med seg

Morgenen etter var det oppholdsvær, men utpå ettermiddagen blåste det opp igjen. Tunge, mørke skyer drev truende over himmelen, og vind og isnende regn begynte å piske mot rutene nok en gang. Reidar gikk ut for å feste skoddene foran vinduene, for dette så ut til å bli et skikkelig uvær. Men de var kommet et godt stykke ut i november måned, så det var vel ikke annet å vente Høststormene ble ofte avløst av en vinterstorm eller to, og dette året så det ut bil å bli ekstra ille. Heldigvis hadde han solide skodder, som han nå skrudde fast og festet omhyggelig. Riktignok ble det da ganske mørkt innendørs, men han hadde da elektrisk lys, og vedskjulet hans var fylt godt opp med både kull og ved for bare noen uker siden. Til og med hyllene i spiskammerset var særdeles velfylte.

– Skulle det bli krig igjen, så tåler jeg til og med en lengre beleiring! tenkte Reidar og smilte for seg selv. Men det hadde bare gått noen få år siden den forrige sluttet, så det var nok ikke særlig sannsynlig.

Da han skrudde på plass den siste skodden foran et av de bakerste vinduene, kom et ekstra kraftig vindkast – nærmest et stormkast – som nesten blåste ham over ende. Han klarte å holde seg på bena, men i det samme lød en knakende lyd fra det store furutreet som sto i skråningen opp mot den slingrete tømmerveien som nesten aldri ble brukt lenger. En tung gren deiset ned på bakken, og det lød et forskremt skrik, enten fra et barn eller en ung jente, tenkte Reidar.

Han gikk bort og løftet opp grenen, og ble møtt av et par forskremte øyne som så engstelig opp på ham.

– Ble du skadet? spurte han omsorgsfullt, men jenta ristet på hodet,

– N- neida, stammet hun. – U- unnskyld at jeg er her – på eiendommen din. Nå skal jeg straks – løpe min vei. Unnskyld så mye!

Det begynte å blåse enda kraftigere, og regnet tiltok i styrke, det også. Reidar strakte hånden ut mot den gjennomvåte og forskremte jentungen.

– Du får iallfall komme innendørs til det slutter å regne, sa han. – Du har jo ikke regntøy på deg engang. Hva skulle du ut og gjøre i dette forferdelige været, da?

Han snakket så vennlig han kunne, men jenta tok ikke imot hånden hans. Hun bare krøp sammen og ristet på hodet enda en gang.

– Nei, nei – jeg må bort – bort! insisterte hun. – B- bare langt vekk – fort-fort fort!

Nå holdt hun på å briste i gråt, så han. Det var tydelig at hun var vettskremt – for et eller annet.

– Har du rømt hjemmefra, kanskje? spurte han så vennlig han kunne.

Jenta hikstet, senket hodet og nikket. Det var tydelig at hun gråt sårt, men regnet som pisket ned over det lille hodet, gjorde at det ikke var mulig å se tårene. Det sorte skautet hun hadde på seg, var glidd ned mot halsen, slik at hun var helt barhodet. Hun var skitten nærmest fra topp til tå, fordi hun hadde sklidd og falt i den bratte, gjørmete skråningen. Hva i all verden hadde hun gjort der? lurte han på – men straks han hadde tenkt tanken, ante han svaret. Hun hadde tenkt å flykte langs den gamle tømmerveien.

Nå kjente han henne plutselig igjen også – det var den jenta han såvidt hadde vekslet noen ord med på landhandelen, og blitt så bryskt avvist av den aggressive faren.

– Du kan ikke bli liggende her i regnværet, iallfall, insisterte han. – Kom og bli med inn – jeg skal ikke gjøre deg noe. Det ser ut som du fryser også – du er jo gjennomvåt, stakkar!

Han bøyde seg ned og grep om albuen hennes med en vennlig, men bestemt hånd. Hun sutret skremt, men gjorde ikke motstand, og lot seg hjelpe opp på føttene. Hun hadde på seg et par støvler som var altfor store, muligens arvet etter eldre brødre, for de så ikke ut til å være av ny dato, heller.

Jentungen skalv som et helt aspetre da han førte henne inn gjennom hoveddøren, og hun klynket engstelig da han låste den bak dem. Reidar var usikker selv også på hvorfor han gjorde det, for slikt var ikke vanlig der i bygden før folk skulle til å legge seg for natten. Men han hadde en gnagende usikkerhet inni seg – denne jenta var på flukt fra noe – eller noen, trodde han. Nå måtte han først få henne ren og tørr – og varm, slik at han kunne få ut av henne hva hun var så engstelig for.

Hun var gjennomvåt og skitten fra topp til tå, både på grunn av regnværet og den sølete skråningen hun hadde sklidd nedover. Da de sto på badet, tenkte han at det nok var best å få av henne de våte klærne, men hun var ikke noe barn lenger, så han kunne ikke godt be henne å kle av seg foran øynene hans, heller.

– Se her smilte han og pekte på håndvasken – her kan du tappe i varmt vann og vaske deg. Nå skal jeg gå og hente noen varme og tørre klær til deg. Ta av deg de våte du har på deg, og så kan vi få vasket og tørket dem også. Jeg lover å banke på døren når jeg kommer tilbake – åja, se her!

Han viste henne den lille metallslåen som hun kunne stenge døren med innenfra,, men plutselig kom han til å tenke på noe.

– Nei, vi gjør det heller slik, foreslo han. – Når jeg kommer tilbake med de tørre klærne, så legger jeg dem bare her, like utenfor badedøren, og så kan du stikke armen ut og ta dem. Jeg skal rope til deg fra stuen, så kan du høre at jeg ikke står like utenfor og kikker på deg.

Han trakk pusten og så på henne – hun så fremdeles svært engstelig ut.

– Du kan være helt trygg for meg, forsikret han så vennlig han kunne. Så smilte han unnskyldende.

– Du tenker sikkert at – en mann som virkelig ville gjøre deg noe, han ville si akkurat det samme, humret han godmodig. – Men hvis vi gjør det slik som jeg sa, så er du ihvertfall så trygg som mulig, selv om vi altså er alene i huset. Nå går jeg og finner noen klær. Du er gjennomvåt, og du fryser sikkert. Jeg skal skynde meg så godt jeg kan.

Han fant frem en varm, langermet skjorte, pluss et par av sine egne bukser. Alt var selvfølgelig for stort for den slanke, nesten spinkle kroppen hennes, regnet han med, men han hadde aldri vært gift, aldri hatt barn og eide ikke et eneste kvinneplagg i huset. Faktisk rødmet han litt da han tok opp et par av sine egne, korte underbukser fra kommodeskuffen., sammen med en hvit, langermet undertrøye.

Med klesbunken i armene skyndte han seg tilbake til den lukkede badedøren. Uten å heve stemmen altfor mye, sa han:

– Jeg legger noen klær utenfor døren her – søren, han ante jo ikke hva jenta het for noe, kom han på.

– Når du har tatt av deg klærne, fortsatte han – så kan du ta på deg disse her. Det er mannsklær, alt sammen, og selvsagt altfor stort for deg, men jeg har aldri hatt kvinner i huset, forstår du. Etterpå finner du meg inne i peisestuen, jeg skal sørge for at det blir godt og varmt for deg. Bare ta den tiden du trenger, du behøver ikke skynde deg. Jeg skal finne frem noe mat i mellomtiden også, for du er sikkert sulten, kan jeg tenke meg.

Det kom ikke noe svar der innefra, men han syntes han hørte et svakt, lite hikst. Stakkar, hun er sikkert livredd! tenkte han.

– Nå går jeg igjen, så nå kan du hente klærne, avsluttet han. Han håpet at hun ville høre skrittene hans når han fjernet seg.

Inne på det lune badeværelset sto Batseba, spent som en dirrende fiolinstreng og lyttet til de tunge skrittene som stadig ble svakere. Han hadde sagt at han skulle gå til peisestuen, og det hørtes ut som om han gjorde nettopp det. Den skjelvende unge jenta våget ikke å stole på et eneste menneske, særlig ikke menn. Ikke engang sin egen pappa – nei, særlig ikke ham!

Hun grøsset i de våte klærne, som denne fremmede mannen hadde sagt at hun skulle ta av seg. Men torde hun det?

Plutselig hørte hun sang der innefra. Han hadde jo sagt at han skulle rope, men så sang han i stedet! Hun måtte knise for seg selv – nei, den mannen var sikkert ikke farlig, tenkte hun og ble straks litt roligere.

Uten å ta av seg noe, gløttet hun forsiktig på døren. Det sto ingen mann utenfor, ingen i nærheten, heller. Fra den andre siden av en annen lukket dør – peisestuen, antagelig – lød det nå svak nynning fra en dyp, brummende mannsstemme. Sang han virkelig for seg selv? Slikt hadde hun aldri hørt der hjemme.

Som barn hadde de blitt pålagt å lære noen salmevers utenat, og en tante, som nå var død, hadde lært dem melodiene. Hvis de ikke lærte dem fort nok, fikk de ris – på bar rumpe! Det var gjerne pappa som delte ut julingen også.

Men her – her følte hun seg litt tryggere da hun hørte de ukjente tonene. På en stol like ved siden av badedøren lå det ganske riktig en pent sammenfoldet bunke med mannsklær. Hun snappet dem fort til seg og lukket badedøren forsvarlig med den lille metallslåen han hadde vist henne. Deretter begynte hun å ta av seg de våte klærne.

Da hun sto der helt naken, følte hun seg forferdelig forlegen. På den andre siden av veggen – eller kanskje litt lenger borte – var det en vilt fremmed mann! Hun visste ikke navnet hans engang! Men hun trøstet seg med at han hadde snakket vennlig til henne – også den dagen de hadde møtt hverandre – ganske kort – i landhandelen, og han hadde gjort henne oppmerksom på at hun kunne låse badedøren, slik at hun kunne føle seg trygg. Han var sikkert ikke farlig.

Likevel kikket hun bare ganske kort i det lille speilet over håndvasken – hjemme hadde de ikke speil i det hele tatt! Det var bare et lite speil, og alt hun kunne se av seg selv, var det litt magre ansiktet. Det blå merket etter ørefiken hun hadde fått for to dager siden, var i ferd med å bli svakere, og hun visste at det ville være helt borte om enda et par dager.

Litt usikkert smilte hun til seg selv i speilet og tenkte: «du er jo en ganske pen jente», men straks skammet hun seg dypt. Slikt hadde ikke en jente – eller en from kvinne – lov til å tenke! Dessuten var hun altfor tynn – ikke pen i det hele tatt! Men heldigvis kunne hun ikke se kroppen sin i speilet. Kusinen hennes, som hadde druknet så tragisk for bare et par uker siden, hun hadde vært riktig pen, med runde kinn, som rødmet når hun slo blikket blygt ned, og det gjorde hun ganske ofte. Tårene vellet opp i Batsebas øyne da hun tenkte på hvor mye hun savnet henne.

Fort og nervøst vasket hun ansikt og hender. Så tok hun opp de altfor store, men forbausende myke mannsklærne. Hun kniste lavt for seg selv da hun trakk på seg de romlige mannfolkunderb- – nei det het «underbenklær», påminnet hun seg selv. Hennes strenge tante, som var pappas søster, var nøye med slikt, at hun skulle «føre et propert sprog».

Hun trakk «underbenklærne» så godt opp hun kunne, og i et glimt av – frykt! – tenkte hun på det skremmende organet som pleide å befinne seg innenfor slike plagg. Hun grøsset og begynte nesten å gråte igjen, men klarte å svelge tårene. Stakkars, stakkars Magdalena! tenkte hun. Hun hadde vært bare ett år eldre enn Batseba selv, og de to hadde vært verdens beste venninner.

Den fremmede mannen hadde heldigvis lagt et bredt lærbelte sammen med klærne. Nå spente hun det fast rund sin slanke midje, og håpet at det ville klare å holde både de digre buksene og – det mer intime plagget – på plass.

Til tross for sin fortvilte situasjon, måtte hun knise for seg selv da hun så sitt eget speilbilde i det lille speilet over vasken. Faktisk var det første gang hun så et slikt, for speil var strengt forbudt i den lukkede menigheten hun kom fra og der hun var vokst opp.

«Speil er Djevelens redskap, og avler bare forfengelighet blant dumme kvinner!» – hadde både hun og de andre jentene i menigheten fått høre ganske ofte. De eneste gangene Batseba hadde sett sitt eget speilbilde, var når hun hadde bøyd seg over vaskevannsfatet, eller når hun var ute i skogen for å lete etter bær, og kom over en stillestående vannpytt.

Hun visste ikke riktig hvor hun skulle gjøre av de våte og skitne klærne sine, så hun lot dem bare bli liggende på badegulvet hans så lenge. Hun måtte huske på å spørre ham hvor hun skulle gjøre av dem. De måtte jo henges til tørk, ihvertfall.

Mannen hadde forlengst sluttet å synge, men da hun med forsiktige, fryktsomme skritt gikk i den retningen hvor mente at peisestuen var, hørte hun dempet musikk – noe hun aldri hadde hørt hjemme – hvis det da kunne kalles for et «hjem» tenkte hun – plutselig bitter og nedslått.

Da hun sto i døråpningen til hans koselige, varme peisestue, lå han på kne foran peisen og la et par ekstra kubber godt til rette. Han smilte da han fikk øye på henne og nikket mot en kubbestol med pute på setet.

– Bare sett deg der og få varmen i deg, inviterte han. Det var en vennlig invitasjon, ikke noen bjeffende ordre, som hun var vant til fra sin far – som hun slett ikke likte å tenke på som noen «far». Men hun tok seg raskt i det – slike tanker var syndige! Inni seg mumlet hun raskt: «Hedre din far og din mor, at det vil gå deg vel – – » – lenger rakk hun ikke før han avbrøt tankene hennes:

– Du hadde et slags skjerf eller halstørkle da jeg fant deg – ligger det på badet, eller?

Hun nikket fryktsomt.

J- ja – unnskyld – alle klærne mine er våte og skitne, og – og jeg visste ikke – –

Men han avbrøt henne igjen:

– Fint, bare sett deg ned og slapp av, du, jeg kommer snart igjen.

Hun stirret forbløffet etter ham da han først forsvant ut på badet, og like etter kom tilbake med det våte skautet hennes i hånden. Deretter tok han på seg en regnfrakk, en sydvest på hodet og åpnet utgangsdøren. Et gufs av iskald vind slo inn gjennom døren, men han var rask til å lukke den bak seg.

Ute blåste og regnet det like ille som før, men han knyttet sydvesten godt fast på hodet, bøyde hodet mot vinden og skrittet avsted. Han passet på at døren var forsvarlig lukket, slik at det som nå nesten var en liten storm, ikke skulle få blåst den opp.

Deretter tok han den veien som jenta antagelig var slått inn på, uten å vite hvor den førte hen. Men Reidar visste at den krysset en annen og litt større vei lengre oppe, en som førte til nabobygda, men som også gikk ned til den lille stasjonsbyen.

Veien han gikk på, var ujevn og steinete, og han prøvde å sette støvlene på stein så ofte som mulig, for ikke å etterlate seg fotspor. Et par hundre meter fra huset hans hang det et tornekratt halvveis ut over veien, der stanset han og rev et lite stykket av sjalet hennes. Det hektet han fast i en av greinene, så fortsatte han videre oppover.

Da det var omtrent tre hundre meter igjen til veikrysset, kom han forbi enda en frodig tornebusk. Der sørget han for å hekte fast resten av det istykkerrevne sjalet. Så fortsatte han til selve veikrysset, for i tilfelle han hadde etterlatt seg spor, ville han at eventuelle forfølgere skulle tro at det var hennes. Hun hadde da sannelig hatt store nok støvler på bena! tenkte han med et bistert smil.

Deretter snudde han og gikk tilbake. Men denne gangen dukket han inn i selve skogen, der han visste at det gikk en nesten gjengrodd sti, som han hadde vandret mange ganger. Det tok litt lengre tid, men til slutt sto han da igjen innenfor sin egen hagegrind, nesten gjennomvåt, til tross for regntøyet han hadde på seg.

Jenta så forskremt opp da døren ble åpnet, men smilte lettet da hun så hvem det var.

– Nå – nå er du klissvåt, du også,jo! kniste hun da han hadde tatt av seg regnfrakken.

– Ja, bare vent litt til, så skal jeg skifte, jeg også, smilte han vennlig, og gikk inn på soveværelset.

Da han kom ut igjen, satt hun fremdeles sammenkrøpet i stolen foran den sprakende peisen. Reidar satte seg ned i den andre, lente seg godt tilbake, og betrakte det lille ansiktet. Nå så han at noen tårestriper hadde funnet seg vei nedover de magre kinnene. Han ville strekke hendene ut for å trøste henne, men tok seg i det.

– Ikke vær lei deg, vennen min, beroliget han. – Du er helt trygg her hos meg, jeg lover! Hva er det du er så redd for, da?
Historien fortsætter under reklamen

Hun så på ham med store, blanke og forskremte øyne.

– Pappa – ville gifte seg med meg! brast det ut av henne.

Læs næste afsnit

1 kommentar

1. Even

   26/10/2024 kl 15:05

   Noe sier meg at Reidar etterhvert får det faren hennes ble snytt for..

   4+

   Besvar kommentar