Pappa ville gifte seg med meg – 4

– Kan jeg bade i det deilige badekaret? sprudlet den unge jenta. – Og vil du vaske meg på ryggen, sånn som i går?

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen
Automatisk Google-oversættelse:

Neste morgen ble Reidar vekket – brått og plutselig – av ilter bjeffing og skraping av klør på den solide døren hans. En grov mannsstemme brølte utenfor:

– Lukk opp! Jeg vet at hun er der inne! Lukk opp!

Ved siden av ham sperret Batseba opp øynene og åpnet munnen i skrekk. Reidar fryktet at hun ville komme til å skrike, og la fort en stor hånd over ansiktet hennes. Bare de skrekkslagne øynene var synlige.

– Hysjjj! hvisket han. – Han kan ikke vite noe som helst. Bare ligg helt stille!

Han svingte de hårete leggene ut på sin side av sengen og satte føttene på gulvet. Det kom stadig ilter bjeffing fra ikke mindre enn to hunder der ute fra, et grovere mål og et lysere.

– Han har med seg både Belzebub og Bella, hvisket hun. – Belzebub er hissig og farlig, men Bella er snill og litt redd av seg. Han behandler dem ikke pent, noen av dem.

Batseba satt oppreist i sengen, stadig med et skremt uttrykk i ansiktet, mens hun dekket til brystene sine med teppet. Reidar undret seg litt over hvorfor hun plutselig var blitt så bluferdig, men gikk ut fra at det var fordi dagslyset nå var begynt å sive inn mellom vinduene og de smale sprekkene i skoddene.

Han gikk ut i peisestuen, og hun fulgte ham som en engstelig, liten hundehvalp, stadig med et teppe forsvarlig viklet rundt den tynne kroppen.

Nå hørtes utålmodig hamring på døren.

– I Vårherres navn, lukk opp! Jeg vet at hun er der inne!

– Her er ingen andre enn meg! brølte Reidar tilbake. – Men jeg kommer. Bare få de bikkjene bort fra trappa mi! Jeg kommer straks ut! gjentok han.

Han tok seg tid til å kle seg med både sokker, dongeribukser og solide støvler. Til slutt tok han på seg jakka og hektet det dobbeltløpede haglgeværet ned fra veggen. Stadig lød det hundebjeff og knurring utenfor den forsvarlig låste framdøren.

Bak seg hørte han at Batseba gispet:

– Du – du må ikke skyte ham! Da – da kommer du i fengsel!

– Det er ikke ham jeg er redd for, brummet Reidar. – Men han har to hissige bikkjer med seg.

– Det er bare den største som er farlig, understreket hun hviskende. – Men de holder dem helt sikkert i bånd, begge to.

Reidar ladet begge løpene og stakk noen ekstra patroner i jakkelomma. Deretter gikk han gjennom kjøkkenet og låste opp bakdøren. Vel utenfor låste han den igjen og stakk nøkkelen i en annen lomme.

Så snek han seg forsiktig rundt hushjørnet og fikk et glimt at to unggutter som sto så vidt innenfor den halvåpne hagegrinden. En høy, skjeggete mann i lang frakk sto halvveis oppå trappa, mens den ene gutten gjorde sitt beste for å holde styr på det knurrende og bjeffende beistet som skrapet på både trappa og ytterdøren hans.

Reidar tok tre skritt framover og brølte, med sint stemme:

– Få den bikkja bort fra trappa mi – og kom dere vekk, alle sammen. Her har dere ingenting å gjøre!

Knapt hadde han uttalt det siste ordet, før det store beistet snerret, glefset og viste tenner og kastet seg fram mot ham. Den spinkle gutten som holdt i det lange lærbåndet, klarte ikke å stagge det kraftige dyret. Armene hans ble strukket ut, han falt forover, mistet taket i båndet og ble liggende halvveis og på magen på kanten av den fire trinn høye trappen.

Straks lød to kraftige smell, og den sinte bjeffingen opphørte i samme sekund. Reidar hadde vært forberedt på nettopp noe slikt, og hadde passet på at ingen av de tre menneskene sto i siktelinjen da han skjøt.

Dyrekroppen deiset slapt ned på bakken. Halve hodet var blåst bort, og det strømmet blod ut fra det gapende såret som gikk fra halsen og dekket hele venstre side av den istykkerskutte hodeskallen.

Reidar brakk geværet, ristet ut de tomme, rykende patronhylsene og ladet geværet på nytt. Samtidig lød den rasende stemmen til den store mannen:

– Du skjøt bikkja mi! Jeg skal vel – – !!

Han tok to skritt mot Reidar, men bråstanset da han så hvor det nyladde geværet pekte.

– Det er mulig du klarer å gå med to istykkerskutte kneskåler, sa Reidar med rolig stemme.

– Men du må nok belage deg på å tilbringe atskillige måneder i rullestol – hvis du altså har tenkt å prøve deg på noe.

– Du djevelens yngel! skrek mannen og kom enda et skritt nærmere. – Jeg skal melde deg til lensmannen! Hvor har du gjemt datteren min?

Reidar løftet geværet noen centimeter, slik at det pekte direkte på mannens knær.

– Vi kan gå sammen til lensmannen, foreslo han rolig. – Du trenger deg inn på min eiendom med et digert beist som du ikke har kontroll på. Den bikkja er et dødelig våpen, akkurat som denne hagla her. Og jeg vet vel ikke hvilken jentunge du fabler om. Kanskje hun har gått i fossen, hun også, sånn som hun andre?

Mannen tidde plutselig stille, men Reidar kunne se at han kjempet for å bevare fatningen.

Han spyttet foraktelig til side og traff nesten det ødelagte hundekadaveret.

– Hvis bikkja di har snust seg fram til at jenta har vært her, så har hun kommet til stengt dør, erklærte han. – I går var det et forferdelig uvær, som du sikkert vet. Stormen ulte, det regnet og blåste, og jeg hadde radioen høyt på. Dessuten åpner jeg aldri hvis noen banker på om kvelden, for jeg venter ingen besøk.

Han rettet seg opp, og geværet fulgte med, slik at det nå pekte rett mot den lille kulemagen til den rasende «profeten», som nå hadde roet seg betraktelig. Mannen tok til og med et skritt tilbake, mens Reidar viftet truende med haglgeværet.

– Dere går ikke noe sted før dere har tatt med dere det bikkjekadaveret! forlangte han. – Jeg burde faktisk melde dere til lensmannen for å komme hit med et sånt villdyr! Få det vekk fra eiendommen min – nå!

Han festet blikket på den spinkle gutten, som sto tett sammen med kameraten sin – «broren hans», tenkte Reidar. Begge tviholdt på båndet til den fryktsomme tispen, som klynket og kvinket og ville fram til den døde hunden.

Den store mannen ga en kort ordre, deretter overtok han selv båndet til den mindre hunden. Guttene tok tak i hvert sitt bakben og trakk hundeliket med seg utenfor porten.

Reidar møtte blikket til «pastor Jakob» igjen. Så løftet han armen og pekte.

– Hvis jentungen din har vært her og banket på, så har ikke jeg hørt henne. Da har hun antagelig tatt veien oppover – der – etterpå. Omtrent halvannen kilometer gjennom skogen støter den på den andre bygdeveien, som går fra nabobygda og ned til jernbanestasjonen.

Han trakk pusten og så bistert på den andre.

– Og hvis hun ønsket å komme bort fra deg, fortsatte han – så har hun sikkert fått sitte på med en bil, enten den ene eller den andre veien . Jeg kan ikke hjelpe deg, ihvertfall!

Guttene hadde nå kommet seg utenfor porten med det tunge hundekadaveret, og mannen fulgte etter. Han lukket til og med grinden etter seg, uten å kaste et blikk på Reidar. Så ga han nok en ordre, og den ene gutten la på sprang oppover den slingrete skogsveien, med den ivrige tispen snusende foran seg.

Reidar ble stående og vente en stund, men han behøvde ikke vente lenge. Etter mindre enn ti minutter kom hunden og den andpustne unggutten tilbake. Gutten hadde en istykkerrevet klesfille i hånden, som han rakte faren.

– Jeg fant dette, hengende på en tornebusk oppi her, fortalte han. – Det er skautet hennes, jeg kjenner det igjen.

Stemmen var ikke noen typisk guttestemme, så Reidar regnet med at dette kanskje var Efraim, som nå måtte være omtrent nitten år eller så. Det kunne stemme med kroppsbygningen hans også, selv om han virket både tynn og skranglete. Den andre så ut til å være noen år yngre, til og med litt yngre enn Batseba, tenkte Reidar.

Gutten sa ikke mer, og Reidar hørte ikke noe fra de to andre, heller. Like etter ga de seg i vei nedover bygdeveien. «Profeten» leide tispen, som gikk tett inntil hans venstre ben, mens de to guttene slepte på kadaveret til – hva var det nå udyret het? – Belzebub, var det visst.

Han ventet til de var forsvunnet, deretter låste han opp bakdøren igjen og gikk inn. Før han fikk av seg støvlene engang, ble han møtt av en ekstatisk Batseba, som kastet seg om halsen hans i lutter begeistring.

– Åh, du er så flink! jublet hun. – Den fæle hunden er borte, og jeg så at Efraim kom tilbake med skautet mitt. De tror sikkert jeg har blitt borte i skogen eller noe.

– Eller at du har fått sitte på med en bil på den veien som går forbi oppi her, mente Reidar, som nå oppdaget at hun fremdeles var splitter naken.

– Herregud, jente, du må få på deg noen klær! utbrøt han. – Gå på badet og vask deg litt, så skal jeg lage frokost imens. De klærne du hadde på deg i går, er tørre nå.

– Kan jeg bade i det deilige badekaret? sprudlet den unge jenta. – Og vil du vaske meg på ryggen, sånn som i går? Og – –

– La oss vente med det til i kveld, jenta mi, smilte Reidar. – Bare vask deg i håndvasken nå, så kan du bade i kveld. Vi har mye å gjøre, skjønner du.

– Hva da?

– Det skal du få vite mens vi spiser frokost, lovte Reidar. – Gå på badet nå.

Han kikket et par sekunder etter den slanke, nakne jenteskikkelsen som nesten danset på lette føtter ut av kjøkkenet.

– Er hun plutselig «slank» nå, hva? – tanken dumpet brått ned i hodet hans. – Ikke «altfor tynn» lenger?

Han rødmet litt over seg selv.

Batseba vasket ansikt og hender grundig, mens hun hørte Reidar nynne så smått for seg selv ute i kjøkkenet. Ettersom hun var helt naken, vasket hun seg også under armene og på brystene. Til sin forbauselse kjente hun at brystvortene sto rett ut og var ekstra følsomme når hun nok på dem.

Det var også en ekstra spenning i kroppen hennes om hun ikke hadde kjent før. Sikkert spenningen ved det hun nettopp hadde opplevd, tenkte hun: geværskuddene, krangelen med den sinte «Profeten», og til slutt – gleden hun hadde følt da Efraim kom tilbake med det fillete skautet hennes. Nå var det ingen som visste hvor det var blitt av henne.

Da hun var ferdig påkledd – nå i de gamle klærne hun hadde hatt på seg da hun flyktet, kjente hun en liflig duft av stekt bacon fra kjøkkenet. Reidar snudde hodet og smilte til henne da den nyvaskede jenta kom tilbake fra badet, blussende rød i kinnene og med et stort, lettet smil om munnen.

– Åh, egg og bacon! brast det ut av henne. – Det har jeg spist bare én gang før i mitt liv, altså! Hva er det vi skal gjøre etterpå?

Reidar satte seg og nippet til den varme kaffekoppen.

– Vi skal en tur til lensmannen, erklærte han.

Batseba fikk et skremt uttrykk i ansiktet.

– Lensmannen? P- politiet? stammet hun. – Profeten sa alltid at det jordiske politiet ikke var til å stole på.

Reidar nikket, med et bistert ansikt.

– De som sier slikt, er gjerne folk som har noe utestående med politiet, brummet han. – Denne «profeten» trenger å bli undersøkt nærmere, tenker jeg!

– M- men tenk om vi møter ham på veien, da? spurte Batseba med ynkelig stemme.

Reidar lo kort.

– Det håper jeg nesten at vi gjør! Da kan han bli med til lensmannen og forklare seg. Jeg gjetter på at den mannen har mye å fortelle – som han ikke VIL fortelle! avsluttet han.

Det var andre gang på kort tid at Reidar tok i bruk sin gamle, trofaste Chevrolet, som han ellers nesten aldri brukte, for Batseba var redd for å gå langs veien.

Selv da hun satt i bilen, kikket hun engstelig ut, både gjennom frontruten og til høyre, men de passerte bare en eldre dame med handlekurv, som var på vei til landhandelen.

Det var bare noen få hundre meter igjen å gå, men Reidar stanset likevel og tok henne på. Gamle Anna var overstrømmende takknemlig da han satte henne av utenfor butikken.

– Det er for såvidt greit nok, sa han. – Vi kjører forbi her på hjemveien også, for vi må kjøpe inn forskjellige saker og ting.

– Det var der jeg så deg for første gang! strålte Batseba. – Du var så snill og hjelpsom allerede da.

Reidar smilte og klappet henne på kneet akkurat like før han svingte inn og parkerte foran lensmannskontoret, som lå bare et par hundre meter lenger nede i veien.

Hun var tydelig nervøs da de gikk gjennom den tunge døren til lensmannskontoret, og holdt seg fryktsomt bak Reidars brede rygg mens han hilste vennlig på lensmannsbetjenten.

– God morgen, Marius – er Embret ledig, eller?

– Jada, smilte den magre lensmannsbetjenten. – Han sitter der inne med beina på bordet og patter på den illeluktende snadden sin. Det er ikke så mye å gjøre for tida – heldigvis, la han til.

– Det kan kanskje bli mer å gjøre – ganske snart, brummet Reidar med alvorlig ansikt. Marius visste ikke om han spøkte, men det så ikke sånn ut, heller.

Reidar banket på døra til det innerste kontoret, og en dyp stemme ropte:

– Kom bare inn, Reidar, jeg så at du kom. Lensmannen hadde vindu mot oppkjørselen, visste Reidar.

– Herregud, Embret! utbrøt han – lufter du aldri her inne? Her kommer jeg med fint damebesøk, og så stinker det som ei skikkelig ølbule her!

Hjertet hoppet i brystet til Batseba – det var da veldig frekt å si noe slikt til lensmannen? Men hun ble litt roligere da hun så hvor godt de to kjente hverandre.

Lensmannen humret godmodig, men han slukket snadden og åpnet et vindu på gløtt før han håndhilste på Batseba. Hvis han syntes det var underlig at hun kom sammen med Reidar, så sa han ingenting.

– Jeg husker deg fra da vi kom hjem til dere med – det var kanskje søsteren din som – – ?

Han så spørrende på henne, og Batseba nikket – litt tvilrådig, og med tørre øyne, merket Reidar. Hun hadde vel grått fra seg i løpet av de ukene som var gått, tenkte han.

– J- jeg tror hun kanskje var – kusinen min, svarte hun med lav stemme. – Men Pastor Jakob sier at han – at han er far til oss alle sammen.

Reidar brøt inn.

– Ja, Batseba har litt av en historie å fortelle, opplyste han. – Egentlig burde vi hatt Elfrida her også, for dette angår henne, både som helsesøster og barnevernsformann.

Lensmannen grep telefonen.

– Jeg skal ringe bort til henne med det samme, jeg. Hun har jo kontoret sitt like i nærheten, så.

De to karene ble sittende og prate vennlig sammen mens de ventet på Elfrida. Batseba la merke til at Reidar ikke nevnte henne selv med et eneste ord. Han ville nok at den hyggelige Elfrida skulle få høre hele historien hennes samtidig som lensmannen, tenkte hun.

Litt nervøs ble hun da hun tenkte på det, men det var noe trygt ved begge disse mannfolkene, og hun visste jo at også søster Elfrida var snill. Nå prøvde hun febrilsk å tenke igjennom hva hun skulle si.

Hun var ikke vant til å snakke på egen hånd. Det var de voksne, særlig Pastor Jakob, som alltid skulle snakke, og de andre måtte både lytte – og lystre! Men her skulle hun få snakke fritt – for aller første gang i sitt liv.

Da Elfrida banket på, og kom inn – uten å vente på svar, merket Batseba, var hun fremdeles ikke helt ferdig med å tenke – eller sortere tankene sine.

Men Elfrida ga henne en varm, lang og god klem, og straks ble hun mye roligere.

De satte seg ned ved et konferansebord, der det var plass til seks stykker. Lensmannen satte seg ved den ene kortenden og Batseba og Reidar på den borteste langsiden., med Elfrida sittende ansikt til ansikt med Batseba.

Reidar så alvorlig på lensmannen.

– Kanskje vi skulle få Marius til å ta notater? foreslo han. – Batseba har mye å fortelle, og jeg tror det ville være bra å få det skrevet ned.

Lensmannen nikket og reiste seg. Han åpnet døren og kikket ut.

– Ta og steng kontoret en times tid, er du snill, ba han. – Heng opp skiltet vårt, og så tar du med deg skrivesaker og kommer inn her.

Møtet tok nesten to timer, for Batseba klarte ikke å holde tårene tilbake hele tiden. De tok en liten pause og Marius delte ut kaffekopper til dem alle sammen, så jenta skulle få roet seg.

Både lensmannen og Elfrida kom med spørsmål og forskrekkede utbrudd, mens hun fortalte om det strenge regimet under oppveksten, som Reidar heller ikke hadde hørt om før.

Hun fortalte om hvordan de hadde flyttet fra sted til sted, og om sin egen mamma, som ikke fikk hjelp av hverken jordmor eller sykehus, slik at både mor og barn døde bare noen timer etter fødselen.

Elfrida ristet på hodet og mumlet noe for seg selv da hun hørte det.

Den middelaldrende lensmannen fikk et rasende uttrykk i ansiktet da hun fortalte om «bryllupet» med Magdalena, og hennes jamrende protester da han ville lage barn med henne.

– Og neste morgen var hun borte! hikstet hun. – Jeg vet ikke om hun var den ordentlige datteren hans, men han sa at han var vår alles far – min også – og han ville gifte seg med meg etter at Magdalena var blitt – borte. Men det VIL jeg altså ikke!

Hun la armene ned på bordet, senket hodet og gråt så sårt at Reidar la armen trøstende om skuldrene hennes.

– Det skal du få slippe, vennen min, forsikret han. – Hverken jeg eller lensmannen vil tillate det.

– Ikke jeg heller! kom det bestemt fra Elfrida, som satt tvers over bordet for henne. Og lensmannsbetjenten nikket enig med hodet, mens han skrev som rasende.

Akkurat da var det noen som hamret på den låste ytterdøren. Lensmannen så på Marius.

– Du hengte opp skiltet, ikke sant?

Marius nikket.

– Joda, det står at kontoret er stengt inntil videre. Du kan bare fortsette, Batseba.

Men da dukket et rødt, forskrekket mannsansikt opp utenfor vinduet.

– Du må komme, lensmann – og søster Elfrida også! Det har skjedd en forferdelig ulykke! Kanskje han er død, til og med!

Alle reiste seg brått, og lensmannsbetjenten gikk ut og åpnet døren. To andpustne karer kom snublende inn. Batseba kjente straks igjen den ene.

– Efraim! utbrøt hun. – Hva har skjedd?

Gutten hikstet og tørket øynene.
Historien fortsætter under reklamen

– Det var ikke vår skyld! snufset han. – Han var så hissig, så brå, og Bella ble redd, og løp lengre oppover i ura. Han løp etter, men han gled, og så falt han – nedover i Svartura! Vi – vi rørte ham ikke engang!

Læs næste afsnit

10 kommentarer

1. Frank

   22/04/2025 kl 15:18

   Spennende kapittel, men får Batseba lov å bli boende hos Reidar videre da? Kom snart med en oppfølger.

   3+

   Besvar kommentar
2. Reha

   21/04/2025 kl 14:38

   Hej Onkel Waldo. Jeg kommer lige med en forklaring på hvordan jeg er kommet frem til de 400 historier:

   Jeg starter med siden 1. Der er 10 historier per side, så den starter med nr 1 og slutter med nr 10 . Side 2 starter med nr 11 og slutter med nr 20 . Side 3 starter med nr 21 og slutter med nr 30. Vi fortsætter til side 38 som starter med nr 381 og slutter med 390, som starter med nr 391 og slutter med nr 400.

   Nu kan du jo prøve at overbevise mig om at jeg skal have revideret min matematiske færdigheder 😉. Det er ihvertfald den måde jeg tæller eller regner mig frem til resultatet.

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/04/2025 kl 13:57 - som svar på Reha

     Jeg berømmer deg for din iherdige innsats, Reha, men,

     Med all respekt klarer jeg ikke å komme forbi følgende:

     39 sider x 10 kan umulig bli mer enn = 390.

     For det andre: Novellene er ikke nummerert på noen av sidene. Dermed vil en av sidene kunne inneholde bare 9 noveller.

     For det tredje utfordrer jeg deg til å håndtelle listen på min profilside, der bare titlene står oppført med rødt. Det har jeg nemlig gjort selv, for en halvtime siden.

     Og igjen – tusen takk for at du følger meg så trofast! Det setter jeg stor pris på.

     2+

     Besvar kommentar
3. Turid

   21/04/2025 kl 13:36

   Når kommer neste del av Vibekes nye pappa? Du kan vel ikke avslutte den enda.

   1+

   Besvar kommentar
4. Reha

   19/04/2025 kl 7:46

   Hej Onkel Waldo. Det er svar på mængden af dine historier 😉. Der er startet på side 39, dvs 39×10=390 . Den første historie på denne side er nr 391. Hvis du tæller videre til 10, hvor langt når du så? Jeg kommer i hvert fald frem til 400. Fortsat god påske 😂

   0

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     19/04/2025 kl 12:07 - som svar på Reha

     God påske til deg også, Reha, du trofaste. Jeg forstår ikke helt hvordan du regner – «starter på side 39» osv?

     Jeg fører en egen, nummerert oversikt, med tittelen «Publiseringsplan  2016 – 2025, der hvert kapittel blir oppført fortløpende, med publiseringsdato. Den begynner med Nr. 1 «Jomfrubruden», publisert den  8. august 2016. Den listen kan du gjerne få en kopi av, om du ønsker.

     Det foreløpig siste nummeret på denne oversikten er 389 «Pappa ville gifte seg med meg – 4», publisert den 18. april i år.

     Jeg TROR ikke at jeg har oversett eller utelatt så mye som elleve kapitler, og når jeg teller etter på min profilside, ser det ikke slik ut, heller. Men selvsagt kan også jeg ta feil!

     Du skal i alle fall ha takk for at du følger så godt med, Reha! Bemerkelsesverdig!

     👍👏🏻👏🏻👏🏻

     1+

     Besvar kommentar
5. Turid

   19/04/2025 kl 0:36

   OnkelWaldo leverer igjen. En klar femmer👍 Gleder meg til fortsettelsen.

   God påske 🐣🐥

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     19/04/2025 kl 2:46 - som svar på Turid

     I like måte, Turid, og takk for gode ord! 😁💕

     1+

     Besvar kommentar
6. Reha

   18/04/2025 kl 18:01

   Hej Onkel Waldo. Det var en lidt anderledes historie, men absolut ikke dårligere, er og så må det jo være nr 400. Tillykke med det 🇩🇰. Jeg glæder mig til hvad du ellers kan fortælle.

   5+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     18/04/2025 kl 18:39 - som svar på Reha

     Tusen takk for riktig hyggelige ord, Reha. Men jeg tror nok du er litt for tidlig ute med din lykkønskning. Ifølge mine opptegnelser mangler jeg fremdeles elleve kapitler på de 400.

     Kanskje du har lest noen av historiene mine to ganger? 😜

     3+

     Besvar kommentar