Pappa ville gifte seg med meg – 6

Den blide, varme helsesøsteren hadde hatt flere gode, men litt sjokkerende råd å komme med da hun skjønte hva Batseba følte

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Kapittel 8 – Batseba legger planer

Batseba var forlegen og rød i hodet da hun forlot kontoret til den hyggelige helsesøsteren. Elfrida hadde hatt kaffe og wienerbrød klar til henne da hun kom, og hun hadde fått den nervøse ungjenta til å slappe helt av mens de pratet hyggelig sammen. Men nå hadde hun fått mye å tenke på!

Fremdeles følte hun seg varm i kinnene av forlegenhet. Elfrida hadde trodd at hun kom for – for én bestemt ting, og hun hadde allerede et par forskjellige pakninger liggende foran seg på bordet, pilleesker som Batseba overhodet ikke kjente igjen.

– Hei, Batseba, smilte hun da den unge jenta kom inn, med rødmende kinn og nedslått blikk.

– Hvordan går det med deg og Reidar, da? fortsatte hun, da de hadde satt seg ved det et lite rundt bord som sto i hjørnet. – Bare forsyn deg med wienerbrød, pekte hun. Jeg kjøpte dem oppe hos Embret i dag tidlig, så de er helt ferske.

Batseba takket pent og nippet forsiktig til kaffekoppen.

– Behandler han deg pent, da? fortsatte den vennlige utspørringen.

Batseba hadde forsikret at det gjorde han så absolutt, og Elfrida hadde nikket forstående.

– Det er jeg glad for å høre, Batseba, smilte hun. – Jeg hadde ikke ventet noe annet, heller.

Deretter grep hun etter en av de små\ pilleeskene som hun hadde tatt med seg fra skrivebordet sitt.

– Men du er vel kommet for å få noen slike, tenker jeg? blunket hun, med et skjelmsk uttrykk i øynene. – Du synes nok at det er litt for tidlig å bli mamma riktig ennå, hva?

Batseba hadde rødmet helt ned til halsen, da hun skjønte hva den hyggelige helsesøsteren hadde i tankene.

– N– nei, nei! hadde hun stammet, helt forfjamset. – Han har aldri – – jeg mener – vi har aldri – – hun visste ikke hvordan hun skulle fortsette, så hun tidde helt stille, med det uspiste wienerbrødet halvveis opp til munnen.

Elfrida hadde gjort store øyne.

– Sier du det? Så da er du kanskje – – jeg mener, du har ikke – – ??

Batseba skjønte hva hun mente, og ristet bestemt på hodet.

– Nei, aldri – ikke med noen.

Kanskje hadde hun ikke vært helt ærlig, tenkte hun, der hun sto på trappen foran den brunbeisede bygningen, som rommet både helsesøsterkontoret, lensmannskontoret og et par til.

Hun smilte for seg selv da hun kom på at hun hadde «hjulpet» Efraim to ganger. Men det var jo bare med hånden, og hun hadde vært så ung da.

Batseba kikket på armbåndsuret som Reidar hadde gitt henne. Sannelig hadde hun sittet og pratet – og ledd – og knist sjokkert, i nesten to timer. De hadde fått snakke sammen helt uforstyrret også, for telefonen til søster Elfrida hadde ringt bare én gang i løpet av de to timene.

Hun rødmet litt for seg selv da hun tenkte på hva de hadde snakket om, og hvordan hun hadde betrodd seg til den forståelsesfulle voksne damen. Hun husket Reidars ord fra en av de aller første dagene: – Elfrida er lykkelig gift, og hun har tre barn.

Den blide, varme helsesøsteren hadde hatt flere gode, men litt sjokkerende råd å komme med da hun skjønte hva Batseba følte for mannen som hun bodde sammen med. Samtalen hadde endt med at Batseba likevel hadde tatt imot en av de små pilleeskene som Elfrida hadde funnet fram. Nå lå den i hennes høyre jakkelomme, og det føltes nesten som om den brant hull i stoffet. Hun måtte passe på å gjemme den godt, så Reidar ikke fikk øye på den. Men hun hadde IKKE tenkt å begynne å bruke dem – ikke for alt i verden! Ikke ennå, iallfall.

Fremdeles var ikke klokka mer enn kvart på elleve om formiddagen. Reidar var på jobb på sagbruket sitt og skulle ikke komme hjem før ved firetiden en gang. Hun kunne jo gå og besøke ham, for det var ikke så langt å gå, men hun visste at han ikke hadde lunsjpause før klokka tolv.

Plutselig kom hun på at det var lenge siden hun hadde sett noen av sin tidligere «familie». Begravelsen til pastor Jakob hadde vært for nesten to måneder siden, og Batseba hadde faktisk ikke vært og besøkt dem siden da. Hun hadde så vidt truffet Naomi og Efraim på butikken, og de hadde spurt om hun nå ville flytte tilbake til dem. Batseba hadde ristet på hodet, og da syntes hun at de hadde sett lettet ut, særlig Naomi. Hun hadde en liten anelse om hvorfor også.

Efraim var nok ikke sønnen hennes likevel, tenkte hun, ikke etter måten han så på den – ikke eldre, men voksne kvinnen på. Naomi var en riktig flott dame, like pen som Elfrida, med store, runde bryster og stramme, velskapte hofter. Og Efraim var nitten år.

Hun begynte å gå langsomt mot småbruket, som rommet så mange skremmende og ubehagelige minner. Men nå bodde det ihvertfall bare hyggelige mennesker der, tenkte hun.

Bare hyggelige dyr også, smilte hun for seg selv, da Bella kom logrende mot henne, uten å gjø og uten å varsle. Hun bøyde seg ned og klappet den slanke schäfertispen før hun gikk videre inn på tunet. Naomi kom ut og hilste smilende på henne og bød henne inn på kjøkkenet.

– Så hyggelig at du kommer på besøk, sa hun muntert. – Vil du ha en kopp kaffe og noe å bite i?

Batseba ristet forlegent på hodet.

– Nei takk, jeg har nettopp sittet og pratet med søster Elfrida i nesten to timer, svarte hun. – Og hun serverte så deilige wienerbrød.

– Sikkert kjøpt hos Embret på landhandelen, svarte Naomi. – Kona hans er så veldig flink til å bake. Men sett deg ned, iallfall, for vi har en del å snakke om.

De satte seg ned ved kjøkkenbordet, alle sammen, og Rakel satte fram kaffekopper, selv om Batseba hadde sagt nei takk.

– Det passet veldig fint at du kom i dag, skiftet hun tema – for jeg hadde faktisk tenkt å ta en tur for å besøke deg, enten i dag eller i morgen.

– Helt i orden, det, Naomi, smilte Batseba – bare kom, du, for verken Reidar eller jeg får særlig mye besøk.

– Ja, har det blitt til noe mellom deg og den kjekke mannen, da? spurte Naomi nysgjerrig. Batseba merket seg at hun brukte ordet «kjekk», men hun så også at Efraim, som satt ved siden av henne, smilte ertende.

Batseba rødmet og ristet på hodet.

– Neida, vi er bare venner. Jeg har mitt eget rom, men foreløpig kan jeg jo ikke betale husleie eller noe. Jeg håper at jeg kan få meg jobb snart, men det er nok vanskelig her i denne lille bygda, tror jeg. Ikke så mange arbeidsplasser, akkurat.

Det ble plutselig liv i Naomi.

– Det har du så evig rett i, Batseba! Ja, det var nettopp derfor jeg hadde tenkt å besøke deg nå snart. Du skjønner – hun snudde hodet og nikket til Rakel, som reiste seg og forsvant ut på bakrommet.

– For det første har vi holdt en skikkelig opprydning her, vi har plukket ut de tingene som tilhører deg og mammaen din – –

Rakel kom tilbake med en stor handleveske som hun satte på gulvet ved siden av Batseba, så la hun en stor, tykk konvolutt på bordet foran henne.

– Dette er dine og din mors klær, forklarte Rakel og pekte på den store vesken. – Dere var jo ganske like av størrelse, så du kan sikkert bruke noe av det hun etterlot seg. Det er forresten noen få smykker der også, som hun måtte gjemme bort da hun ble sammen med Profeten.

– Og her – Naomi la hånden på den store tykke konvolutten – her er dåpsattestene til både din mor og deg og et par andre viktige papirer. Og – hun gjorde en betydningsfull pause – der ligger også din del av pengene.

– Pengene? Batseba var som et eneste stort spørsmålstegn. – Hvilke penger? Pap– – ehh – Profeten hadde da ingen penger! Det var jo bare så vidt vi fikk mat! – og ikke alltid, det heller.

De andre smilte av hennes åpenbare forbløffelse, og begge guttene nikket forstående. Naomi begynte å forklare.

– Nei, han var utrolig streng og gjerrig med alt, så vi trodde jo at vi var fattige hele tida, vi. Men da vi begynte å rydde i alle sakene etter ham, så fant vi et ganske stort pengeskrin, skjønner du.

Naomi gjorde en dramatisk pause, og Batseba lyttet spent med store øyne.

– Vi fant ikke nøkkelen, fortsatte Naomi – men Rakel husket at han alltid gikk med en sånn tynn lenke om halsen, som det hang noe i. Det var antagelig nøkkelen, så den har han nok tatt med seg i graven.

Hun tok en liten slurk av kaffen, og Batseba gjorde det samme. Hun var rent tørr i halsen av spenning. «Mange penger» var ikke akkurat noe hun var vant til.

– Så vi brøt opp det skrinet, fortsatte Naomi – og der fant vi en masse penger! Sikkert slikt som han har fått på grunn av alle prekenene sine gjennom mange år, der han har lovet evig frelse til ensomme gamle damer og slikt. Jeg husker flere slike, som kom fram til ham med tårer i øynene og en konvolutt i hånden.

Rakel overtok.

– De pengene har vi delt likt mellom oss fem, helt likt, og ikke bare det – hun tidde og så på Naomi, som smilte lurt.

– Ja, der ligger også din del av salgssummen for dette lille småbruket, erklærte hun. – En femtedel, det også. Vi har vært helt ærlige med deg, Batseba.

Batseba gispet av overraskelse.

– Det tviler jeg ikke et øyeblikk på, Naomi, men – skal dere flytte, altså? Alle sammen?

Alle sammen nikket, også guttene.

– Vi er ikke så interessert i jordbruk og husdyr og sånt, noen av oss, erklærte Rakel – og Aron her vil gjerne gå mere på skole. Vi tror at vi andre kan skaffe oss jobber inne i byen, og nå har vi nok penger til å klare oss en lang stund, mens vi søker arbeid.

Batseba var nesten stum av overraskelse. Hun åpnet ikke den store konvolutten, heller, og etter at hun hadde pratet et kvarters tid om løst og fast, reiste hun seg og tok farvel. Alle klemte henne varmt til avskjed, men Batseba syntes at Naomi fulgte ekstra godt med da Efraim omfavnet henne. Heldigvis prøvde han ikke å kysse henne, slik han hadde gjort den første natten hun hadde «hjulpet ham» for over to år siden.

– Jeg håper du får huket tak i den kjekke karen du bor hos, da, smilte Naomi og blunket. – Nå har du jo penger også, så du behøver ikke føle deg flau og forlegen lenger. Men pass godt på dem, og ikke sløs med dem, for du vet aldri når du kan få bruk for dem til noe viktig. Og hvis du må flytte derfra, så har du noe å leve av en lang stund.

Da hun hadde tatt et endelig farvel med sin tidligere «familie», hadde hun fått enda mer å tenke på. Mye, mye mere! Bærevesken med klær var ikke så tung, men den store konvolutten, som hun ennå ikke hadde åpnet, den inneholdt hemmeligheter som hun ikke ante noe om Kanskje først og fremst «masse penger», som Naomi hadde sagt. Det meste Batseba hadde sett i sitt liv, var – femten kroner!

På veien hjem gikk hun innom landhandelen til Embret, Hun ville kjøpe noe skikkelig godt til middag for å feire. Noe som Reidar likte – og noe som det var enkelt å lage. Det hadde ikke akkurat vært servert så mye «god mat» i Menigheten, så hun hadde egentlig aldri lært særlig mye om matlaging.

Men hun husket at Reidar hadde servert svinekoteletter et par ganger, og det var jo enkelt å få til. Det hadde Embret, så hun kjøpte fire stykker, i tilfelle Reidar var sulten. Grønnsaker og poteter visste hun at de hadde hjemme, men på ren impuls spurte hun:

– Tror du Reidar liker øl til maten?

– Å ja da, smilte Embret. – Han liker godt pils. Vil du ha, du også?

Batseba ristet bestemt på hodet.

– Nei, nei, tusen takk. Men – litt brus, kanskje? – Solo, for eksempel.

Plutselig kom hun til å tenke på betalingen. Hun hadde jo ingen penger – bortsett fra de som lå i den store konvolutten. Men den hadde hun ikke lyst til å åpne der i butikken. Hun så litt usikkert på den hyggelige kjøpmannen.

– Tror du jeg kan få lov å skrive det så lenge? Jeg kan komme og betale deg i morgen – helt sikkert.

– Ikke noe problem, Batseba, smilte Embret godmodig. – Jeg vet at jeg kan stole på både deg og Reidar. Og det haster ikke med i morgen, heller.

Han fant fram en bok med solide, sorte permer og skrev ned beløpet.

– Det er flere som gjør sånn, forstår du, forklarte han – for mange får lønn bare hver fjortende dag, noen kanskje bare en gang i måneden også.

Kapittel 9 – Batseba blir «gjenfødt» – eller iallfall gjendøpt

Snart strevet Batseba seg hjemover med bærevesken til mamma i den ene hånden og to tunge bæreposer i den andre. Bæreposene var av papir, og hun håpet de ville holde til hun var helt hjemme.

Det gjorde de heldigvis, og da hun vel var hjemme, satte hun de tre ølflaskene i kjøleskapet og de andre varene på plass. Deretter vasket hun grønnsaker og poteter, og la kotelettene klar til steking. To til Reidar og en til henne selv. Skulle hun ta sjansen på å lage brun saus, som hun visste han likte godt? Reidar hadde laget det to ganger, og hun hadde fulgt nøye med. Jo – hun ville ta sjansen, men – –

Et blikk opp på klokka fortalte henne at det fremdeles var nesten tre timer til han skulle komme hjem. Den tykke konvolutten lå liksom og verket i tankene hennes, men hun ville gjøre unna mest mulig av det praktiske før hun satte seg til med den. Og så ville hun ha god tid på seg til å tenke.

Hun tok med seg mammas store handleveske inn på det lille soverommet sitt og fikk en liten klump i halsen da hun tok opp klærne hennes. Det overrasket henne å finne en pen rød og hvit bluse som var omhyggelig sammenbrettet, sikkert av den omsorgsfulle Naomi. Batseba hadde aldri sett mamma med slike klær. Det ville nok ikke Profeten ha tillatt, heller.

Helt på bunnen av vesken fant hun en ørliten glassflaske som var litt over halvfull. Hun måtte tenke seg om før hun kom på hva det var – jo, parfyme, het det! Slikt hadde jo vært absolutt forbudt under Profetens strenge styre, så det måtte være noe mamma hadde brukt før hun traff ham – og som hun hadde gjemt godt.

Potetene, grønnsakene og ingrediensene til sausen sto klar da hun endelig satte seg ned ved bordet med den store, tykke konvolutten i hendene. Den var godt limt igjen, og hun brukte en av de små, skarpe knivene i kjøkkenskuffen for å åpne den. Hun ville ikke ødelegge den helt.

Med skjelvende hender tok hun først opp noen fotografier. Det første viste en smilende ung kvinne med et barn på armen. Hun kjente straks igjen sin egen mamma og fikk en klump i halsen. Mamma så glad ut på det bildet. Barnet så ut til å være omtrent to år gammelt, og det var nokså sikkert at det måtte være henne selv. Hun kunne ikke huske at bildet ble tatt, men det gikk en varm bølge gjennom henne da hun så det.

Det var to bilder til i konvolutten, det ene var av henne selv, det også, det andre av et eldre ektepar som satt ved et hvitt hagebord. Begge var alvorlige, nesten høytidelige i ansiktet, og Batseba gjettet at dette var mammas foreldre. Altså hennes egne besteforeldre.

Hun lot bildene synke ned på bordet og stirret fram for seg. Mamma var død, men kanskje bestemor og bestefar levde fremdeles? De så ikke så gamle ut på det bildet, i hvert fall.

Batseba kjente et kriblende sug i magen. Skulle hun prøve å finne dem, tro – oppsøke dem? Så langt tilbake hun kunne huske, hadde ikke mamma hatt kontakt med noen i sin «ordentlige» familie. Det samme gjaldt Naomi og Rakel – og Debora, som hadde reist sin vei like før mamma døde.

Enda en tanke slo plutselig ned i henne. De bildene av henne og mamma, de hadde i hvert fall ikke Pastor Jakob tatt! Sannsynligvis hadde han aldri sett dem. Det betydde at han kanskje ikke var hennes ordentlige pappa, heller! Hun håpet inderlig at det var tilfellet.

Hun tok for seg de andre papirene. Der var mammas dåpsattest, og der sto navnet på begge hennes foreldre også. Så visste hun iallfall hva de het. Og der – der var hennes egen – måtte det vel være?

Men det papiret var veldig forvirrende. Øverst, der barnets navn skulle stå, der sto det ikke Batseba, men Ingrid Ellinor. På linjen for «mors navn» sto det Asbjørg – med bestefars etternavn. Pastor Jakob hadde alltid kalt henne Hannah.

Batseba – eller Ingrid Ellinor – frydet seg over endelig å få vite hva som var hennes egentlige navn. Der og da bestemte hun seg for å bruke bare Ingrid.

Hun kikket ned på papiret igjen. På den linjen der farens navn skulle stå, sto det «ukjent». Visste ikke mamma hvem som var – Ingrids pappa, tro? – eller hadde hun kanskje nektet å si det?

Ingrid følte at hun hadde fått vite mye nytt i dag, men hun satt også med mange spørsmål. Og – å ja, pengene. Dem hadde hun nesten glemt i gleden over å få vite både mammas og sitt eget riktige navn, og ikke minst – at den strenge Profeten tydeligvis ikke var hennes pappa! Det gledet hun seg aller
mest over.

Nå tok hun pengebunkene forsiktig, nesten andektig, ut av konvolutten og la papirene og bildene inn i den igjen. Penger var hun ikke vant til å telle, men Naomi – eller Rakel – hadde ordnet dem i bunker og satt en smal papirstrimmel rundt hver av dem. Faktisk sto det små, sirlige tall på hver av dem også: 25.000 – allerede da kjente Ingrid at hjertet hoppet i brystet. Kunne det virkelig være mulig? Men det var flere – i alt seks bunker med 25.000 i hver, så tre med ti tusen, og til slutt noen løse pengesedler. Dem telte hun langsomt og omhyggelig – to ganger – og fikk det til 6.850 kroner.

Ingrid hadde aldri gått på vanlig skole. Pastor Jakob hadde fortalt om bibelen, om en som het Martin Luther, om viktige salmevers, som de måtte lære utenat, mens mamma hadde lært henne, både å lese og skrive, og litt enkel regning.

Nå satte hun opp et regnestykke: 6 x 25.000 + 3 x 10.000 + 6.850, det ble – hun regnet langsomt, og for sikkerhets skyld to ganger. Svaret ble 186.850 kroner. Hun visste ikke hvordan hun skulle lese det store tallet engang! Men hun tok godt vare på lappen med utregningen og la den i konvolutten sammen med alle pengene. Ved nærmere ettertanke tok hun ut igjen bildene og papirene, for å vise dem til Reidar, mens hun puttet konvolutten med pengene under madrassen i det lille rommet sitt.

Hun kastet et nervøst blikk på klokka – fremdeles to timer til Reidar skulle komme. Men hun hadde en del å gjøre før det.
Historien fortsætter under reklamen

Da klokka viste kvart på fire, var maten ferdig, bordet dekket, og Ingrid satt i sofaen med hendene nervøst knyttet i fanget. Hun hadde tatt på seg den pene blusen moren hadde etterlatt seg – «det eneste jeg har å pynte meg med», tenkte hun, og hun hadde våget seg til å ta en ørliten dråpe parfyme på det ene kinnet.

Hun hadde altså så mye å snakke med Reidar om.

Læs næste afsnit

Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER