Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs del 1 – del 2

Kapittel 3 – Kan Silviana fortsatt være nonne?

Allerede ved den første forsiktige berøringen – munn mot munn – lynte det gjennom Silvianas opphissede hode – «mitt aller første kyss!» Helt impulsivt slynget hun sine slanke armer om abbedens kraftige nakke – «så sterk han må være!» – tenkte hun, og hun ga seg helt hen i den fremmede, men ubeskrivelig sødmefylte følelsen av varme som skylte langsomt og velbehagelig gjennom hennes unge, skjelvende kropp. Det var første gang i sitt unge liv at hun var SÅ tett inntil en mannskropp – og det pulserende organet hun følte mot øverste del av maven – det måtte være «penisen» hans! lynte det gjennom hodet hennes. Samtidig tenkte hun – en from nonne burde vel ikke engang tenke på slikt? – det MÅ da være syndig?

Etter noen lange sekunder slapp han endelig de myke, uerfarne leppene, og smilte til henne – stumt – ordløst – og fikk et henført, strålende smil tilbake. Hvem av dem som innledet det andre kysset – lengre og enda mere inderlig enn det første – det ble de aldri enige om, men begge følte det som om de sank ned i en hvirvlende strøm, fylt av varmt lys og kriblende nærhet. Det var en helt ny opplevelse for dem begge – selv om Mirandus hadde erfaring med kvinner fra før, hadde han aldri våget seg så nær innpå en nonne noen gang – og det var første gang i Silvianas snart nittenårige liv at hun ble omfavnet av – tenk! – en MANN! Da leppene deres endelig slapp hverandre, sukket hun tilfreds og la hodet inntil brystet hans. Nå ble hun ENDA mer oppmerksom på det rykkende pulserende – «mannens kjønnsorgan», hadde abbeden sagt. Hun husket også ordene – « stikker sin penis inn i kvinnens vagina» – og så hadde han sagt – «de gjorde det for nytelsens skyld – fordi de hadde glede av det – begge to!»

Den unge nonnen følte en yr og kriblende fornemmelse mellom sine spente, skjelvende lår. Gjennom oppveksten hadde hun alltid vært lydig mot de strenge, fromme nonnenes formaninger – hun hadde aldri berørt seg selv – «der nede» – det eneste hun hadde gjort – noen få ganger – var å klemme lårene rytmisk mot hverandre, slik at det – en sjelden gang – rislet en varm, behagelig bølge gjennom hele henne. Hun håpet at det ikke var altfor «syndig». Men nå – nå kom hun kanskje til å foreta seg noe som var VIRKELIG «syndig» – hvis abbeden var villig til å – undervise henne videre!

Hun følte at den store hånden hans strøk henne ømt over det glatte, myke håret da hun løftet sitt glødende ansikt mot ham. Det varme blikket hans – og vennligheten som lå i det – gjorde at hun fikk mot til å komme med enda et spørsmål:

– Du sa at – det begynner med et kyss, men – hvordan fortsetter det, da!

Han skjøv henne noen få centimeter fra seg og så henne inn i øynene – dypt og alvorlig.

– Hvis vi – «fortsetter» – Silviana – forstår du da hva som kommer til å hende – til slutt?

Silviana svelget og blusset kledelig. Så nikket hun – stumt til å begynne med, så hvisket hun blygt: – J- jeg tror det – ja!

Mirandus så på den unge, slanke nonnen – kvinnen – i noen lange, åndeløse sekunder. Øynene hennes var blanke – store og spørrende, men ikke fryktsomme, trodde han – forventningsfulle, kanskje? Det litt uryddige håret fløt mykt utover de hvitkledde skuldrene. Den enkle, tekkelige linskjorten var det eneste som hindret blikket hans fra å nå de faste, spente halvkulene som han nå bare kunne ane.

Han løftet hånden og begynte langsomt å åpne knappene i sin egen arbeidsskjorte, mens han stadig holdt blikket hennes fast. Etter bare tre – fire nølende sekunder løftet hun hånden, og de slanke fingrene begynte å løsne båndene som holdt hennes lange linskjorte på plass i halsen.

Mirandus ble ferdig litt før henne, han lot den grove arbeidsskjorten gli nedover sine muskuløse armer, inntil han kunne legge den fra seg på stolen, stadig uten å ta blikket bort fra den nervøse, unge kvinnen. Da også hun hadde åpnet den lange, hvite skjorten, strakte han hånden ut, hjalp henne av med plagget og la det på den samme stolen.

Han rettet seg opp igjen, og så at hun hadde krysset begge armene over de nakne brystene. Hun var rød som en tomat i ansiktet. Mirandus smilte beroligende til henne.

– Det er jo veldig synd å skjule noe så vakkert, da – – åja, du vil at jeg skal hjelpe deg av med skjørtet! spøkte han og la hånden på skjørtelinningen hennes. – Åååh NEIIIII! protesterte hun heftig. Men hun innså straks at hun ikke kunne gjøre begge deler – BÅDE gjemme brystene – OG hindre at hun snart ville være helt naken! Hun forsto også at – hvis de skulle «fortsette», så MÅTTE hun være naken! – la ham se – alt sammen! Hun lot ham løsne skjørtet, og den hvite linserken gled nedover bena hennes samtidig med det lange, beskyttende plagget. Silviana klynket som en liten pike. Nonnene badet ofte sammen, flere stykker, men aldri HELT nakne – alle hadde gjerne en lett linserk på seg og passet godt på å skjule sine – intimiteter – for hverandre. Silviana hadde aldri sett et eneste voksent menneske helt nakent – aldri en kvinne og slett ikke en mann!

Nå skyndte hun seg å legge en beskyttende arm over brystene, mens hun dekket sitt aller mest intime sted med den andre hånden. Det var som om hun kunne føle det beundrende blikket hans gli langsomt over hennes nakne kropp – og det føltes nesten som om han kunne se tvers igjennom hennes beskyttende hender også! Silviana kjente en brennende varme i kinnene og visste at de måtte være blussende røde. Samtidig ble hennes eget blikk trukket mot den kraftige mannskroppen. Armene hans var nesten helt hårløse, og musklene avtegnet seg tydelig under den svakt gyllenbrune huden. Fader Mirandus hadde alltid vært klar til å bistå sine landsbyboere, ikke bare med gode råd, han hadde også ofte tatt i et tak, både når det gjaldt å grave opp og fjerne tunge steiner fra et karrig jordstykke, eller rette opp falleferdige hus og bygge nye når det trengtes.

Men nå – Silviana holdt pusten av spenning da han skrittet ut av de løstsittende arbeidsbuksene – og hun oppdaget at han plutselig var – helt naken! Hun gispet høylytt av forskrekkelse, og blikket hennes var som naglet fast til – det som hun visste het – mannens «penis»! Den pekte skrått oppover mellom de kraftige lårene, og hun ble plutselig minnet om den eneste gangen hun hadde fått et glimt av noe lignende – da den store hingsten hadde reist seg på bakbena og lagt seg over den spinklere hoppen – som sto stille og klar – og ventet. Skulle hun nå gjøre det samme? fór det som et lynglimt igjennom henne, og hun blusset enda mere.

Fader Mirandus syntes hun var aldeles nydelig – nå var det ingenting som kunne skjule hennes mest intime steder for hans lystne blikk. Det var helt stille i rommet, mens de to gjensidig beundret – og undret seg over – hverandres nakne kropper. Silviana kjente et frydefullt, men litt engstelig grøss jage gjennom kroppen da blikket hennes gled langsomt over de tunge skuldrene, de massive musklene i armene, som bar vitne om anstrengende kroppsarbeid, den hårete brystkassen, og – det var nesten så hun kviet seg for å la sitt nysgjerrige blikk gli videre nedover, men hun klarte ikke å la være, heller! – «Penis erectus» tenkte hun opphisset, for hun var flink i både latin og gresk, og hvis hun ikke hadde vært kvinne, ville hun ha utdannet seg til prest.

Det klødde rent i fingrene hennes etter å berøre dette fremmedartede, skremmende – og forlokkende organet, som likom levde sitt eget liv – det rykket i takt med pulsslagene hans, det liksom nikket vennlig med det blanke hodet sitt, og hun undertrykte et ungpikeaktig knis før hun løftet blikket og møtte hans. Det lå både ømhet og sult i det blikket hans, trodde hun, og plutselig fikk hun en impuls: – Skal jeg snu meg og – og stå på alle fire, slik som – som den hoppen gjorde? – hennes eget spontane spørsmål fikk det til å krible ekstra søtt mellom bena hennes.

Fader Mirandus smilte og utstøtte en lav, varm latter. – Neida, Silviana, det behøver du ikke. Vi mennesker kan – elske – på flere måter, skjønner du. Men hvis jeg får lov å berøre – og kjærtegne – den deilige kroppen din, så kan vi bli enda nærmere kjent med hverandre – og du kan få svar på alle dine spørsmål – også de som du ikke har stilt meg ennå!

Silviana tilot seg å knise lavt, hun også, nå – og hun nikket blygt med hodet. Den store kroppen hans utstrålte både varme og trygghet, syntes hun, og nå kom han enda nærmere – og varmen steg i dem begge to. Også Fader Mirandus følte seg forlegen – han sto – helt naken – overfor en ung kvinne – en nonne! – en som snart skulle bli priorinne, til og med! Den tanken fikk nesten latteren til å bryte ut i ham, men han behersket seg. Han trakk henne varsomt tett inntil seg – og kysset henne igjen – hetere og mer lidenskapelig denne gangen.

Og det virket som om det tente en gnist i henne – første gang hun lå tett inntil en helt naken mannskropp, følte det stive, pulserende lemmet hans – og VISSTE hva som snart kom til å skje med henne! Den tanken fikk gnisten til å slå ut i full flamme, uten at hun var klar over det, kom det små, sultne klynk fra den slanke strupen – hun følte de store varme hendene gli kjærtegnende over sin sitrende kropp – penisen hans – den store, stive, pulserende penisen – presset seg mot henne, og alt hun klarte å tenke, var bare – åååhhh jaaaa! – mer! – mer! – meeer!

Fader Mirandus visste at hun nå var både villig og klar. Han hadde aldri tidligere vært sammen med en jomfru, men det ante ham at han måtte gå forsiktig frem – både for ikke å skremme henne og for å sørge for at hun ville ønske seg mere av det samme senere! De skulle vandre sammen i – kanskje to hele uker, størsteparten av tiden bare de to, og de måtte ligge tett sammen for å varme hverandre gjennom kalde netter. Den tanken pirret ham ytterligere, og han var forsiktig og hensynsfull da han la henne over ende på sengen. Han tok seg god tid til å kysse og kjærtegne hennne over hele kroppen, og ble belønnet med frydefulle gisp og et tillitsfullt smil da han la seg over henne for å ta henne i besittelse. Til sin lettelse merket han at de slanke lårene hennes gled fra hverandre – villig og inviterende.

Silviana så opp i det sterke, brunbarkede ansiktet, og i blikket hans leste hun bare ømhet og omsorg. Full av tillit smilte hun opp mot ham, samtidig som hun smøg de slanke armene om nakken hans – og overga seg helt.

Foreningen deres var bare LITT smertefull for hennes slanke kropp, men det varte ikke lenge før hun ivrig møtte ham, spente seg opp mot ham, tok ham inn i seg, igjen og igjen. Mirandus klarte ikke å se seg mett på det henførte smilet hennes – følelsen av absolutt nærhet, at de to var en enhet, atskilt fra resten av verden. Med Alicia hadde favntakene deres vært en intens, frydefull, men ofte kortvarig tilfredsstillelse av kroppens lyster – sammen med Silviana følte han at de inngikk en varig, ja – en evig forening! Da de begge nådde det endelige klimaks, var det ikke med stønn og ekstatiske utrop, slik han hadde opplevd med Alicia, denne gangen følte han seg som i en helt annen verden – og da den varme bølgen skyllet over ham og oppslukte dem begge, hvisket han hest i øret hennes: – Jeg kommer aldri til å gi slipp på deg, Silviana! Jeg tror at – jeg elsker deg!

De ordene hadde han aldri sagt til noen kvinne. Straks slo det ham at – nå forpliktet han seg på en måte som en nylig utnevnt abbed slett ikke hadde lov til! Var det dette som var «kjærlighet»? – han kjente selvsagt ordet, men egentlig visste han vel ikke helt hva begrepet innebar. Hennes eneste svar var å klemme armene om ham så fast hun kunne – og de hviskende ordene: – Jeg også!

Lenge lå de slik – tett sammen, utvekslet langsomme, ømme kjærtegn og hvisket ord til hverandre som ingen av dem hadde brukt før. Så elsket de nok en gang – lenge, langsomt og nytende – før de falt i en dyp og utmattet søvn, fremdeles tett omslynget. Men før hun sovnet, jóg det en bekymret tanke gjennom Silvianas hode: – Når jeg har slik syndig glede av en mannskropp – kan jeg da fortsatt være nonne?

Neste dag insisterte han på en siste, intens og grundig våpentrening, og igjen ble han imponert over hvor smidig, hvor rask – og ikke minst, hvor spenstig – hun var. Et par ganger hoppet hun høyt opp i luften og sparket «våpenet» ut av hånden hans – den korte kjeppen de brukte istedenfor en skarp kniv. Hver gang roste han henne varmt, og hun smilte fornøyd. De trente barføtt, men han minnet henne på at under den lange vandringen kom de til å ha solide støvler på bena. – Kanskje klarer du ikke å hoppe så høyt med dem, formante han – men treffer du riktig, kan føttene dine være formidable våpen, de også! Hun nikket, med en alvorlig og konsentrert mine. – Fingrene dine også, forresten, tilføyde han – for øynene er to av de mest sårbare punktene på hele kroppen! Det tredje er – her! – han tok seg til skrittet, og Silviana kniste forskrekket.

Begge pustet ut etter anstrengelsene, og han så henne dypt inn i øynene. – Husk bare, Silviana, at for slike landeveisrøvere betyr et menneskeliv ingenting! Så du må ikke nøle et sekund – enten du bruker stokken, kniven eller føttene! DU skal leve videre for å hjelpe andre mennesker – hvis DE lever videre, kommer de til å skade – voldta – eller drepe – andre mennesker – til og med kvinner og barn! Helst vil vi unngå å kjempe, aller helst vil vi selvsagt unngå å ta liv! – men hvis vi må, så må vi også være nådeløse!

Silviana nikket med et sammenbitt og bestemt ansiktsuttrykk, men han så at det gikk et grøss gjennom hele den slanke kroppen. Da de hadde pakket de siste tingene sine, gikk de tidlig til sengs, der de lå tett sammen og holdt godt om hverandre. Ingen av dem følte trang til å ha sex denne siste natten.

Neste morgen – avreisedagen – hadde det samlet seg mange mennesker utenfor hans beskjedne prestebolig. Silviana gjorde store øyne og tenkte at – milde jomfru Maria! – det må da være hele landsbyen? Mange hadde tårer i øynene, ikke minst Alicia, som ikke våget å gjøre det hun aller helst ville – kaste seg i armene hans og kysse ham over hele ansiktet!

Mirandus holdt en kort, men vennlig tale til dem. – Jeg kommer til å savne dere alle sammen! forsikret han. – Det er et godt samhold i denne landsbyen, dere har omsorg for hverandre, dere hjelper hverandre når noen er i nød, og det håper jeg dere vil fortsette med! Biskopen har lovet å sende en ny prest, og jeg regner med at han vil være her i løpet av kort tid.

Med noen flere varme og velvalgte ord tok han farvel med dem – det ble mange hender å trykke, og noen få kvinner – også Alicia – våget seg til en tårevåt omfavnelse. Den nevenyttige landsbysnekkeren hadde laget en liten og lett vogn til ham, med store hjul, som kunne avlaste skuldrene og ryggene deres, ihvertfall så lenge veien var noenlunde farbar for en vogn. Mirandus takket ham på det varmeste og stakk til ham et par mynter, som han hardnakket nektet å ta imot.

De første par timene gikk de alene, men veien var lett å gå, og den lette, lille vognen var til stor hjelp og nytte. Mirandus hadde vært svært nøye med å justere og få tilpasset de nye støvlene, både for Silviana og seg selv. Hun var selvsagt ikke så vant til å gå som Mirandus, men han ble imponert over hvor tapper og utholdende hun var.

I den neste landsbyen satt det en familie og ventet på dem utenfor landsbykroen. Den besto av to kvinner – mor og datter – og tre menn – faren og to voksne sønner. Alle hadde tunge bører, og i tillegg hadde de med seg to muldyr, som også var tungt lastet. De var handelsfolk, og dette var varer de hadde tenkt å selge på det store markedet i den nærmeste byen, men også den lå fem eller seks dagsmarsjer borte.

Alle hilste respektfullt, for de hadde fått vite på forhånd at Mirandus var abbed, og at han hadde med seg en nonne som skulle bli priorinne for et kloster. Skjønt de gjorde store øyne da de fikk se hvor ung Silviana var. – Ja, biskopen har stor respekt for søster Silviana! understreket Mirandus, mest for å høyne statusen hennes. – Hun er usedvanlig from, kunnskapsrik og dyktig, og til og med jeg regner med å kunne lære mye av henne. Om hun ikke hadde vært kvinne, ville hun helt sikkert ha vært prest, hun også!

Den middelaldrende moren ristet imponert på hodet, og hennes blide, frodige datter bøyde seg nok en gang for dem begge to. Etter at kroverten hadde servert dem et solid måltid, brøt de opp og bega seg i vei. De kraftige bondeguttene med sine tunge oppakninger kikket litt misunnelig på den lette vognen som Mirandus trakk etter seg. – Ja, den er praktisk så lenge vi ferdes på denne veien, smilte abbeden – men når vi skiller lag, kommer vi snart inn på en såpass smal og kronglete sti at vi må etterlate den. Da må vi bære alt sammen, vi også, for noe muldyr har vi dessverre ikke.

Da de slo leir for kvelden, tilbød handelsmannens kone de to geistlige å dele kveldsmåltidet med dem. Mirandus takket, men tilbød seg å bidra med noe av det han hadde tatt med også. Den trivelige konen ristet på hodet. – Vi har tatt med oss rikelig, forsikret hun – for jeg vet jo at disse guttene mine er usedvanlig grådige til å spise. – Men så er vi flinke til å bære også! flirte den ene av dem. – Jeg kan gjerne bære denne lille frøkenen her også, jeg! tilbød han, med et vellystig blunk mot Silviana – før han sanset seg og kom på at hun jo var en from kvinne med høy rang. Han rødmet og unnskyldte seg, moren hans skjente skarpt på ham, og Silviana nikket nådig at han var tilgitt.

Etter måltidet insisterte Mirandus på at Silviana skulle øve på noe av det han hadde lært henne. De tre mannfolkene gjorde store øyne, de flirte og ristet på hodet og kom med et par ufine kommentarer. mens de to gjorde utfall mot hverandre, dukket for slag, hoppet opp i luften, og da Silviana spente ben for ham så han falt over ende på ryggen, skrattet de høyt og slo seg henrykt på lårene.

– Hva gjør dere hvis dere kommer ut for en gjeng med landeveisrøvere, da? spurte Mirandus etter at de hadde satt seg ned igjen og pustet ut. Guttene flirte. – Å, de kan bare komme så mye de vil! forkynte han, skjøt frem sin kraftige brystkasse og spente sin muskuløse overarm. – Ja, jeg ser at du er sterk, sa Mirandus – men kan du slåss? – Hah, min Konrad er landsbyens beste bryter! skrøt faren til de to guttene.

– Men slike overfallsmenn gir seg ikke inn i brytekamper, innvendte Mirandus. – Noen av dem har kanskje pil og bue, de fleste har kniver på seg, og de slåss ikke på vanlig måte! Men de tre mannfolkene ville ikke høre på det øret. Hva vet vel en prest om å slåss? hørte Silviana at en av dem mumlet til de andre.

De lot bålet brenne for å skremme bort eventuelle rovdyr, deretter rullet de seg inn i teppene sine. Silviana og Mirandus lå tett sammen, et stykke fra den lille familien, og de nøyde seg med å stryke hverandre lett over ansiktet og hviske ømme ord, så lavt at ingen kunne høre dem. Men utpå natten våknet de ved noen merkelige lyder fra den lille familien – halvhøye utrop, hvisking og undertrykt – kvinnelatter. For vandringsmannen Mirandus var dette velkjente lyder, men han håpet at Silviana sov. Det gjorde hun imidlertid ikke – også hun sov lett, og hadde våknet ved de uvante lydene. Det gikk en stund før det gikk opp for henne hva som foregikk. – De – de GJØR det med henne! hvisket hun forferdet i øret hans. – Bare hør!
Historien fortsætter under reklamen

Mirandus nikket. – De er unge – og varmblodige! hvisket han tilbake. – Men – hun er jo SØSTEREN deres! pustet Silviana. Mirandus smilte i mørket. – Så lærte du noe nytt i natt også! – det var en liten latter i hans hviskende stemme. – Slikt er nok ikke så uvanlig når det er liten tilgang på kvinner! tilføyde han. – Men nå må vi sove – hvis du da ikke vil elske først, du også? smålo han spøkefullt. Silviana gispet. – Nei, er du gal! utbrøt hun halvhøyt – helt forskrekket, før hun skjønte at det var en spøk. Da kniste hun og kysset ham varmt på munnen.

– Jeg tror vi venter til vi er alene! hvisket hun i øret hans.

Læs næste afsnit

5 kommentarer

1. Anonym

   25/04/2022 kl 3:18

   det her er simpelthen fremragende Waldo..intet mindre end fremragende.. 3…TRE kapitler,hvor der på dansk ikke sker en SKID 🙂 andet end at historien bygges op…men HVILKEN historie..?? en historisk novelle, hvor der bruges det som Hitchcock kaldte ” suspence ” ..netop som man tror at NU går de til den..NU ryger de ned på madrassen og SÅ….næh nej..som et langvarigt forspil..holder du den gående,men HELE tiden med den der gnist liggende og gløde.. jeg kan ikke mindes at have læst noget lignende,selv blandt dine andre fantastiske noveller & dem er der snart maaange af 🙂 Din detalje rigdom..evnen til at beskrive så det næsten virker filmisk..du gir VIRKELIG Ole poulsen seriøs kamp til stregen her.. Jeg er godt klar over,at den måske ikke vil ryge ind på årets novelle den her..dels sproget,dels genren og måden den bygges op på ( suspence igen ) men for MIG er det her noget af det mest YPPERLIGE du til dato har leveret og den BURDE have en plads blandt årets noveller.. master class simpelthen.

   15+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     25/04/2022 kl 14:45 - som svar på

     Ehhhh – jeg blir både målløs, ydmyk og forlegen, Anonym, men selvsagt også ytterst takknemlig! Men – som jeg hørte i en dansk vise for lenge siden: – ” – d’er næsten – for meget!”

     5+

     Besvar kommentar
     • Anonym

       26/04/2022 kl 7:15 - som svar på OnkelWaldo

       hmm det ved jeg såmænd ikke om det er Waldo 🙂 det er bare straight from the heart…De fleste noveller er jo ret naturligt baseret på at komme til sagen 🙂 der skal knald på liggehønen så at sige 🙂 lidt plot & historie og SÅ ned på gulvet,op i høet,& hop hop hop,frem og tilbage 🙂 & det er mægtig fint….MEN når der så pludselig dukker en novelle op,i en historisk ramme..hvor der går 3…TRE kapitler uden så meget som en tur i høet ,men der bare bliver bygget op / suspence….og man ALLIGEVEL bliver hængende…& man = mig…så er det altså noget som man BARE ikke støder på hver dag & det synes jeg så sandelig fortjener at blive rost og påskønnet da…Det er gjort med en sproglig detalje rigdom og finesse,der hører til de absolut bedste..som sagt så er det jo tæt på,eller samme niveau som Ole poulsen og så bliver min ros sgutte større 🙂 som skrevet,så vil din novelle her nok dele vandene..dels på grund af sproget og dels dem der vil tænke ” arrgh..skal de da aldrig igang med det frække ?? ) men for mig er det en lille perle du her leverer 🙂 netop på grund af stilen og måden den bygges op på & jeg glæder mig til fortsættelsen..ros & respekt Waldo.

       7+

       Besvar kommentar
2. Reha

   24/04/2022 kl 7:24

   Tja, munke og nonner er også mennesker 😉, det kan der komme en rigtig god historie ud af, inden de når frem, hvis de da ikke får andre ideer inden. Jeg nyder din måde at brygge en historie sammen på 👍.

   6+

   Besvar kommentar
3. Anonym

   24/04/2022 kl 6:46

   Vilken skön historia, sprutade en skön sats till fantasin.

   11+

   Besvar kommentar