Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Ferden fortsatte i fire dager til. Hver kveld spiste de sammen, og hver kveld drev Mirandus og Silviana med kamptrening og våpenøvelser, til stor munterhet, særlig fra de to kraftige guttene, som etter kveldsmåltidet satt og nøt det sterke ølet som de hadde brakt med seg. Hverken Mirandus eller Silviana brydde seg om de ufine kommentarene, men den tredje kvelden overrasket Silviana dem alle sammen – også Mirandus – da hun kastet av seg skjørtet og fremsto i et plagg som ingen av dem hadde sett før. Det var en slags bukse, som hun hadde sydd selv, av et lysebrunt lerretstoff, som satt stramt rundt lårene og skrittet hennes og rakk henne nesten til knærne. Det sto klart for Mirandus at hun nå kunne bevege seg mye lettere og smidigere, uten å bli hemmet av det lange, anstendige skjørtet, og han smilte anerkjennende til hennes oppfinnsomhet.

Men de tre mannfolkene huiet og slo seg på lårene. – Nå blir det lettere adgang til fitta di, vesla! skrattet den broren som var yngst, men også den største og kraftigste. Moren hans hysjet på ham og skjente på ham, og faren tidde stille, men gutten bare fortsatte: – Ta av deg det der også, da – så skal du få smake skikkelig redskap! skrattet han og lo så tårene trillet.

Silviana stanset brått øvelsen med Mirandus og satte blikket i den kraftige, unge mannen. Nå opplevde Mirandus til sin forbløffelse – og for aller første gang – at hun var virkelig sint! Med en hard, men rolig stemme sa hun: – Du kan jo komme og ta dem av meg, du, hvis du tør!

Gutten tørket lattertårene og spurte – med et lystent flir: – Får jeg bruke fitta di hvis jeg klarer det, da? Silviana nikket. – Men ikke noe bruk av kniv! formante hun. Mirandus merket seg at hun hadde skiftet grep på den kraftige vandrestaven sin, slik han hadde lært henne, og at hun nå var klar til kamp.

Mannen flirte forventningsfullt da han reiste seg. – Nei, det ville jo være synd å stikke hull i en så pen jente, da! lo han og tok et par skritt mot henne. – Jeg er sikker på at de hullene du allerede har, er mer enn bra nok! flirte han med et lystent blunk. Hans bror lo svakt i bakgrunnen, men ingen av de andre ga en lyd fra seg. Silviana hvirvlet stokken i luften foran ham og holdt ham på stavlengdes avstand.

Den storvokste unggutten hadde ingen stokk, men det var lett å se at han stolte på de kraftige armene og de store nevene sine. Mirandus var engstelig for at han skulle klare å rive stokken fra henne, og det var da også det han først prøvde på. Han grep etter den og ble belønnet med et kraftig slag over den ene underarmen. Han hylte og bannet grovt. Så gjorde han et byks fremover.

Silviana danset lett unna, og da han strakte ut den andre armen, fikk han et nytt slag, som fikk ham til å stanse og ta seg til armen. – Fa’n hente deg, jente! skrek han – jeg skal jaggu meg knulle den fitta di helt til du besvimer!

Hun svarte ikke, holdt bare blikket festet på ham, med stokken klar. Nå prøvde han å gå i en halvsirkel rundt henne, kanskje for å få henne til å snuble, men Mirandus hadde formant henne å alltid holde et øye på hvordan terrenget rundt henne var, og hun dreide seg langsomt rundt, stadig med blikket fast rettet mot ham, og det var klart for Mirandus at hun utmerket godt visste hvor hun satte føttene. Et nytt utfall ble møtt med to stokkeslag – det ene mot hans venstre albue. det andre traff ham på innsiden av høyre lår. Mannen hylte igjen, det gjorde opplagt vondt, og nå var det tydelig for alle at han ble rasende. – Fa’n i heite helvete, jente! skrek han – skal du slå pikken av meg også nå? Den kommer jeg snart til å få god bruk for, skjønner du – og du kommer til å få mye glede av den! flirte han. – Den lille fitta di skal bli pløyd noe skikkelig, bare vent!

Han gjorde et sprang mens han snakket, men det hadde Silviana vært forberedt på. Mirandus hadde advart henne om at en overfallsmann ofte snakket – for å avlede oppmerksomheten – før han slo til – og det var akkurat det han gjorde nå. Men Silviana traff ham – hardt! – over den høyre kneskålen, og nå falt han på kne, mens han hylte av raseri – og trakk kniven sin!

Begge foreldrene og hans eldre bror ropte ut en skarp advarsel: – Nei, Konrad – ikke kniv! – og Mirandus gjorde seg klar til å gripe inn. Han hadde til hensikt å uskadeliggjøre ham med sin egen vandrestav, men Silviana vinket ham bestemt av. Hun ristet på hodet, mens blikket hennes var som limt til den hissige unggutten, som nå hadde kravlet seg opp på bena igjen, med den store kniven sin i hånden.

Med ett ble han utsatt for den rene hvirvelstorm av stokkeslag. Silviana slo ham hardt, først på siden av hodet, deretter på albuen til knivarmen, slik at kniven bare fór ut av hånden hans, det tredje slaget traff ham i venstre side, mens det fjerde rammet ham – hardt! – midt i skrittet. Og da han hylte høyt og knakk halvveis sammen av smerte, hektet hun stokken bak hans ene ankel, slik at han tumlet om på ryggen.

Med et sprang var hun like ved siden av ham, plasserte sin ene støvel på brystkassen hans og satte den ene enden av den tunge stokken mot strupehodet hans. med et fast, bestemt trykk som fikk ham til å gispe av skrekk. Unge Konrad visste at nå var han bare en hårsbredd fra døden, og det visste alle de andre også! Moren skrek opp og styrtet frem, men snublet og falt på kne, hun også, og faren ropte ut: – Ikke drep ham, søster – vær så snill! Den eneste som forholdt seg rolig, var Mirandus. – Søster Silviana dreper ingen! beroliget han – hvis det ikke er absolutt nødvendig!

Bakhodet til Konrad ble nå smertefullt presset mot en hard, knudrete sten som lå på bakken, og da han så opp, så han inn i et par blå, riktignok vakre, men glassharde øyne. – N- nåde, s- søster! kvekket han fortvilet, mens strupen hans verket, og smertene rev og slet i kroppen hans. – J- jeg mente det ikke! – om forlatelse! Nå oppdaget han at Mirandus var kommet til og sto ved siden av henne. – Nåde, Fader! hikstet han – forlat meg min synd – – v- vær så snill. Presset mot strupen hans var fremdeles smertefullt – Silviana var ubønnhørlig stø på hånden.

Nå la Mirandus en forsiktig hånd på armen hennes, hun møtte det milde blikket hans, og plutselig slapp hun stokken og løp bort dit de hadde oppakningene sine og soveteppet sitt. Mirandus hjalp den slukørede Konrad på bena, og han haltet i vei bort mot familiens soveplass, der moren hans skjente kraftig på ham, samtidig som hun tok seg omsorgsfullt av ham. Mirandus tok opp stokken til Silviana, samtidig som faren kom og plukket opp kniven til Konrad. Han klemte abbedens hånd varmt. – Unnskyld, Fader, på vegne av hele familien! mumlet han forlegent. – Konrad kan være – både frekk og – stygg i munnen, men det er ikke noe vondt i ham, og han – – han ville aldri ha – – her rødmet han og stammet – han ville ikke ha – – og jeg ville ikke ha tillatt det, heller!

Mirandus smilte barskt. – Og søster Silviana ville aldri ha drept ham! forsikret han. – Hun ville bare gi ham en lærepenge!

– Det har han fått nå! erklærte faren bestemt. – Og jeg skal snakke et alvorsord med ham før vi legger oss også!

Ved frokosten neste morgen var det bemerkelsesverdig stille. Silviana snakket dempet med datteren, Lisette, som hun hver kveld hadde sittet sammen med og gjort håndarbeid, blant annet hadde de reparert klærne til mannfolkene, som var både slitt og fulle av huller. – Du gjør det altså SÅ mye bedre enn jeg kan! hadde hun sagt til Silviana med beundring i stemmen.

Da de brøt opp etter måltidet, kom de alle bort og bøyde seg for abbeden og den unge priorinnen. Konrad falt plutselig på kne og kysset føttene hennes, og moren knuget hendene hennes i begge sine – hun våget ikke riktig å omfavne henne. – Tusen takk for at du ikke skadet sønnen min alvorlig! mumlet hun med gråtkvalt stemme, og fikk oppleve at den unge nonnen smilte varmt til henne. – Det ville aldri falle meg inn å gjøre noe slikt! svarte hun vennlig. – Gå i fred, alle sammen!

Mirandus gjentok de samme ordene, dermed ble de to stående og se etter det lille handelsfølget som snart rundet en sving i veien og var ute av syne. Deretter slo de inn på en sti som helt tydelig var mye mindre trafikkert enn den veien de hadde gått på hittil.

Etter bare én dags vandring, ble stien så ulendt, så svingete og bratt – og så fullt av store stener – at de måtte forlate den nyttige, lille vognen. Mirandus fordelte bagasjen deres slik at han selv bar mer enn dobbelt så tungt som Silviana, selv om hun protesterte. – Jeg kan da bære mere enn det! innvendte hun, men Mirandus smilte og strøk henne mykt over kinnet. – Tro meg, Silviana, du kommer til å bli mere enn sliten nok med det du har, erklærte han. – Og du må holde deg våken mye lenger enn du er vant til også!

Hun stusset litt over hva han sa, men da det begynte å mørkne, og Mirandus ga tegn til at de skulle stanse, var hun så sliten at hun tenkte – «hvis han vil elske med meg nå, så kommer jeg til å sovne!» Men det ville han åpenbart ikke, han begynte å samle tørre kvister og grener for å gjøre opp bål, og da de var ferdige med å spise, ga han beskjed om at bare HUN skulle legge seg til å sove. – Vi må holde vakt hele natten, både på grunn av ville dyr og på grunn av – rovdyr på to ben, forklarte han. – De siste er de farligste!

Han hadde samlet nok grener til at bålet kunne brenne – riktignok med lav flamme – hele natten. – Dyr er redde for ild, forklarte han – hvis du fekter med en brennende gren, vil de som regel flykte. Sov nå, min elskede – du har vært flink og tapper i hele dag. Jeg vekker deg om et par timer, da er det din tur til å holde vakt.

Silviana lukket øynene med en varm og god følelse i kroppen. Han hadde kalt henne «elskede»! Nå gruet hun seg for at hun snart måtte skilles fra ham, hun skulle jo bli priorinne for et nonnekloster – som lå langt borte fra hans kloster. Men han skulle jo lære henne opp, trøstet hun seg med – så kanskje hun fikk se ham av og til, iallfall.

Ingenting skjedde den natten – Silviana ble vekket bare én gang, så det var Mirandus som holdt seg våken det meste av tiden. Men natten etter ble hun vekket to ganger, og i løpet av den andre vakten sovnet hun ved siden av bålet. Mirandus våknet av seg selv, og Silviana ble ytterst skamfull. Men han beroliget henne. – Dette er helt uvant for deg, jenta mi! smilte han. – Husk, jeg har vært omvandrende munk i mange år.

Denne gangen kunne hun falle i søvn med to varme og kjærlig ord klingende i ørene – «elskede» og «jenta mi». Like før hun sovnet, falt det henne inn at – selv om de nå hadde vært alene i to dager, hadde han ennå ikke ytret noe ønske om å elske med henne, og selv var hun både for blyg – og altfor sliten – til å ta noe initiativ.

Først den tredje dagen skjedde det noe som brøt med den strevsomme vandringen og de vanlige rutinene når mørket falt på. Det var bare tidlig ettermiddag, de hadde tatt seg en pust i bakken, satt fra seg oppakningene, og Silviana sank takknemlig sammen på en stor, knudrete trerot for å hvile seg. Plutselig holdt Mirandus en advarende hånd i været og la en finger mot leppene. Deretter la han seg på kne og presset et lyttende øret mot bakken. Da han reiste seg opp, var han alvorlig i ansiktet. – Hester, mumlet han lavt – flere stykker også. Iallfall hører jeg hovslag, ganske langsomme hovslag, så det kan være både esler og muldyr.

– Selvsagt kan det være bare vanlige veifarende, fortsatte han – men det er best å være forberedt på alle eventualiteter. Silviana nikket og reiste seg. Hun tok av seg den lange kappen hun alltid bar når hun var utendørs. Under hadde hun en kort jakke som hun knappet opp, slik at den hang løst utenpå den hvite linskjorten. Hun lurte på om hun skulle ta av seg det lange skjørtet også, for under det hadde hun det merkelige, tettsittende og bukselignende plagget som de unge guttene hadde gjort seg så lystige over. Men hun bestemte seg for å vente, grep bare den tunge vandrestaven sin – som hun nå tenkte på som «kampstaven» og satte seg ned igjen på treroten. Det neste minuttet brukte hun på å granske bakken og terrenget rundt seg, slik hun hadde lært. Hun visste at hennes følgesvenn forlengst hadde gjort det samme.

Mirandus ble stående og lene seg til SIN vandrestav, som var en mye lengre krokstav, etter mønster av «hyrdene på marken», som jo hadde vært sauegjetere. Den store kroken på toppen var utformet for å fange inn villfarne lam eller får.

To–tre minutter senere dukket to uflidde og skjeggete menn opp – til fots. Mirandus regnet med at det antagelig var en tredje mann også, som nå passet på hestene – eller eslene. Han hevet den ene hånden. – Velkommen, fremmede! sa han med fast og høytidelig stemme. – Måtte Vår Herre velsigne Eders ferd gjennom livet. Gå i fred!

De to mennene så på hverandre og flirte. – Ja, en velsignelse fra en hellig mann kan være godt å ha med seg! skrattet han hånlig. – Og du har med deg litt sengehygge også, ser jeg. Hvis du deler litt med oss, så kan dere få gå i fred etterpå – begge to.

– Søster Silviana er en from priorinne som har biskopens velsignelse og tillit! erklærte Mirandus. – Det er nok best for dere at dere lar henne være i fred – og meg også!

– Hvis vi får lov å hygge oss litt med vesla her, så kan du få gå i fred så mye du vil, lo den andre med et lystent blikk på Silviana. – Faktisk synes jeg du burde fjerne deg nå med det samme, så skal nok vi sørge for at denne nydelige damen får det hun trenger! Hvis du ikke vil gå inn til den evige fred, da – som jeg skjønner at dere prester lengter slik etter!

Han trakk frem en stor, blinkende kniv og hevet den truende.

Silviana forsto øyeblikkelig at nå sto de foran en kamp på liv og død! Hun rykket så hardt i skjørtelinningen sin at de to knappene spratt langt av gårde. Bandittene skrålte av fryd da det stramtsittende, bukselignende plagget kom til syne. – Se der, ja! skrattet den ene. – Vesla gjør seg klar til å få voksenpikk! Han senket kniven og strakte en grådig arm ut mot henne.

Men i neste øyeblikk utstøtte han et hyl av smerte. Silviana hadde siktet slaget inn mot albuen hans, og hun traff perfekt, slik at kniven fløy ut av hånden hans og landet to–tre meter til venstre for henne. Samtidig ropte hun med skarp stemme: – Bak deg, Mirandus! – da en tredje mann dukket opp like bak ham. Mirandus rakk såvidt å snu seg da et knyttneveslag rammet ham i ryggen, slik at han vaklet og måtte ned på kne. Men han dukket unna for det neste slaget, spratt opp på føttene og hevet den lange vandringsstaven sin til forsvar.

Den ene av de to første skiftet nå sin oppmerksomhet fra Silviana til den kraftige munken, som han tenkte det ville være lett å uskadeliggjøre, særlig når de var to. Så kunne de ta seg av den lekre, lille nonnen senere, tenkte de. Det ville nok bli litt av en forskjell fra den lubne bondejenta som de hadde forlystet seg med for noen dager siden.

Den første angriperen hadde nå trukket en ny kniv – en mindre en, for han torde ikke å plukke opp den som Silviana hadde slått ut av hånden hans. Men den høyre albuen hans var fremdeles lammet etter slaget, så han skiftet kniven over i venstre hånd. Han flirte lystent mot henne. – Best for deg om du legger fra deg den kjeppen, vesla, for den kommer jeg bare til å gi deg juling med, når du ligger på bakken – naken, og med rumpa i været! Det gleder jeg meg til, skjønner du!

Silviana var taus – det var også noe hun var blitt rådet til av Fader Mirandus. – Bruk ikke opp kreftene dine på å skrike og hyle – eller snakke! hadde han formant. – De som skravler mye når de slåss, gjør det gjerne for å sette mot i seg selv, men de bruker unødvendig mye krefter på det samtidig. Og de mister konsentrasjonen! Konsentrasjon er svært viktig når man er i kamp!

Nå registrerte hun såvidt at Mirandus var i kamp med to stykker på en gang, så hun visste at hun måtte uskadeliggjøre denne her så fort som mulig. Hun ønsket absolutt ikke å bruke kniv, hun grøsset bare ved tanken, men motstanderen hennes hadde den andre kniven sin i hånden, og nå kastet han seg frem mot henne. Hun hoppet bakover, så han rakk bare å rispe henne i foten, men knivbladet trengte heldigvis ikke gjennom skinnet i støvelen hennes. I neste øyeblikk traff hun ham i tinningen med et hardt slag fra stokken sin, og han stupte bevisstløs i bakken. Dessverre var han ikke bevisstløs så lenge! Etter bare noen sekunder kom han seg på bena igjen – noe omtåket – og kastet seg inn i kampen igjen.

Silviana oppdaget til sin forferdelse at Mirandus nå kjempet med hele TRE menn. Den sist ankomne måtte ha vært den som passet på hestene, for det var bare en unggutt, så hun.

Hun slo den ene over ryggen så hardt hun kunne, han brølte av smerte, men kastet seg rundt og så på henne med et stygt, skjeggete ansikt. – Nå, vesla! flirte han med gule tenner – de få han hadde igjen – nå skal du virkelig få kjørt deg!

Nå hadde Mirandus ihvertfall bare to motstandere, men den ene hadde fått tak i den store kroken på toppen av staven hans. Han gliste triumferende og holdt godt fast da han så at kameraten hans nærmet seg den kraftige presten bakfra. – Nå kan du jo prøve å bruke hyrdestaven din, prest! skrattet han. – Her ser du en sau som ikke lar seg fange så lett!

Men fliret hans bleknet da Mirandus foretok en vridende bevegelse med hendene, og den mordlystne røveren sto plutselig der med toppen av krokstaven i hånden. Isteden dukket det frem en lang, blinkende og skarpslepen spydspiss!

Mirandus hadde pgså holdt øye med mannen som hadde våknet til live igjen. Han kom nå bakfra og hadde hevet kniven til hugg. Nå som kroken hadde løsnet og spydspissen kom frem, støtte han den andre enden av stokken hardt bakover og traff ham i maven, slik at han ramlet bakover med et høyt skrik av smerte. Fordi han gjerne ville komme Silviana til unnsetning, kunne han ikke vise noen nåde, så han støtte den skarpe spydspissen inn i strupen på mannen foran seg, slik at den kom ut på den andre siden. Mannen falt om med et gurglende skrik.

Men han som hadde fått støtet i maven, kom seg vaklende på bena nok en gang. Han hadde beholdt taket i kniven, nå grep han fatt i den nederste delen av staven og bøyde den til side, mens han knurret triumferende: – Nå, prest, nå er du straks ferdig! Han gjorde et utfall med kniven, men til hans forferdelse løsnet også den nederste delen av staven og avslørte nok en skarp og truende – men riktignok noe mindre – spydspiss!

Den rammet ham nå i brystet, glapp mellom to ribben og punkterte den ene lungen hans. Det visste imidlertid ingen av dem, men den sårede mannen vaklet, skrek høyt, og tok seg til brystet, akkurat idet Mirandus hørte et høyt og fortvilet skrik fra Silviana. Han var nødt til å drepe også denne mannen, så han rykket spydspissen fri, samtidig som han trakk sin ene kniv, gjorde et sprang fremover og skar over halsen hans med en lynrask, sideveis bevegelse. Deretter hvirvlet han rundt for å hjelpe Silviana.

Hun lå nå på bakken med den store mannen over seg, men til Mirandus’ fortvilelse dukket nå den yngste banditten opp, som åpenbart ble aldeles rasende ved synet av en død og en døende kamerat. Mirandus var rett og slett nødt til å ta seg av ham også, før han kunne gjøre noe for å hjelpe henne!.

Silviana lå på ryggen, naglet til den harde bakken av mannens tunge, overvektige kropp. Med det røde hodetørkleet sitt så han ut som en sjørøver, men Silviana visste naturligvis ikke hva en sjørøver var engang. Hun utstøtte nok et hjerteskjærende skrik, som fikk Mirandus til å fordoble sine anstrengelser Mannen gliste mot henne med råtne tenner og begynte å rive i den hvite linskjorten hennes, slik at det ene brystet hennes ble blottet. – F- fine pupper, vesla! stammet han. – L- la meg se det andre også, hva? Han begynte å rive og slite i det gjenstridige plagget, og hans skitne negler laget røde striper i den hvite huden hennes.

Den unge nonnen tenkte lynraskt. Hun smilte strålende opp mot ham og kurret med sin søteste stemme. – Åhhhh, du er så stor og sterk, altså! Vær så snill, ikke riv i stykker den pene skjorten min, hva? – så skal jeg selv ta den av meg!

Mannen ble helt forbløffet da han hørte hennes myke stemme og så inn i det vakre, unge ansiktet. Helt fascinert av det blendende smilet hennes, løftet han litt på den store kroppen sin. Dermed fikk Silviana den ene armen fri, og dette var sjansen hun hadde håpet på. Med en lynrask bevegelse trakk hun den store kniven hun hadde spent fast til det høyre låret sitt, og uten å nøle et øyeblikk, jóg hun den inn i den tykke maven hans, like til skjeftet. Mannen brølte av smerte og rullet seg halvveis av henne. Dermed fikk Silviana rykket løs kniven sin igjen, og så hardt hun kunne, støtte hun den inn i brystet hans, mens hun mumlet for seg selv – «mellom fjerde og femte ribben» – for det hadde Mirandus lært henne. Det rykket et par ganger i den tunge kroppen, før han falt sammen, halvveis oppå henne. Silviana strevde for å komme løs, for ut av øyekroken hadde hun registrert at Mirandus var i vanskeligheter.

Men to av motstanderne deres var nå allerede døde, og en tredje trakk sitt siste, rallende sukk akkurat idet hun fikk strevd seg opp på føttene. Den siste mannen var helt åpenbart en erfaren slåsskjempe, og dyktig med kniven. Silviana så at han beveget seg kattemykt, og at han satte føttene helt riktig, slik Mirandus også gjorde. Hun plukket opp stokken sin, og idet mannen gjorde et utfall mot abbeden hennes, plasserte hun den mellom leggene hans, slik at han snublet og falt. Øyeblikkelig var Mirandus over ham – og skar over halsen hans med et lynraskt snitt.

Kampen var over! Ingen av dem var klar over det, men hele bataljen hadde tatt mindre enn fem minutter!
Historien fortsætter under reklamen

Et langt, lamslått minutt ble de stående og se på den blodige scenen rundt seg – fire døde kropper som lå i forskjellige, forvridde stillinger. Plutselig brøt Silviana ut i en sår, hikstende gråt og sank hulkende ned på kne ved siden av den ene, livløse overfallsmannen. Mirandus stirret forbauset på henne.

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. OnkelWaldo

   05/06/2022 kl 4:48

   Jeg takker og bukker til dere begge to, Reha og Anonym. Det pussige er imidlertid at jeg ikke er helt sikker på fortsettelsen! Dette er to voksne mennesker, så jeg er også litt spent på hva de kommer til å foreta seg! 😁

   2+

   Besvar kommentar
2. Anonym

   05/06/2022 kl 4:01

   det er intet mindre end fremragende det her Waldo…simpelthen..det at du holder stilen i nu 4 forrygende kapitler, med spirende romantik,spænding,drama og en blændende fortælle stil,gør at den her,simpelthen MÅ kandidere til en af årets noveller. vi VED at du kan skrive så gnistrende erotisk,så skærmen næsten rødmer & dugger 🙂 men her laver du noget helt nyt og anderledes.i en historisk lille novelle roman,så man i spænding venter på næste kapitel . bravo.

   4+

   Besvar kommentar
3. Reha

   04/06/2022 kl 7:43

   Hej Onkel Waldo. Det udvikler sig til en spændende historie, som egentlig godt kunne være foregået en gang i fortiden. Det bliver spændende at høre hvad der sker inden de når frem. Go’ helg! 👍

   8+

   Besvar kommentar