Automatisk Google-oversættelse:

Læs første afsnit

Til leserne.
«Natura superat disciplina» betyr omtrent det samme som «Naturen overgår opptuktelsen».
– – –

Kapittel 2 – Forberedelser til den lange reisen

De neste dagene gjennomgikk Silviana en trening og en opplæring som hun aldri hadde drømt om at hun skulle få oppleve. For den unge nonnen føltes det som om den ene forskrekkelsen bare avløste den andre! Fader Mirandus hjalp henne til og med å feste knivbeltet på riktig måte – på hennes nakne hud! – mens hun febrilsk dekket til kjønnet sitt med den ene hånden, han fikk henne til å utvide de lange spaltene i klesplaggene hennes, og han festet en mindre knivslire under hennes venstre armhule, med et mykt lærbelte som gikk rundt de smale skuldrene hennes.

Da måtte hun blygt dekke til begge brystene sine mens han gjorde seg ferdig. Det rykket i henne da han berørte hennes nakne hud, selv om det var på helt nøytrale steder, men å være så tett innpå en mann – mens hun selv var halvnaken! – det var noe hun ALDRI før hadde opplevd! Flere ganger føltes det som om en søt bølge vandret – noen ganger langsomt, andre ganger fort og intenst – gjennom hele hennes kropp! Helt ubevisst klemte hun lårene sammen, selv om hun var helt tildekket der nede. Hvorfor skjedde dette med henne? Til og med følte hun – til sin store forlegenhet – at hun liksom ble ekstra følsom i – intimiteten sin! – da han smøg den myke, brede lærstroppen på plass over skulderen hennes. – Sånn! smilte han, og munnen hans var så nær at pusten hans strøk mykt over kinnet hennes. Den kriblende følelsen ble ikke noe mindre av det!

– Nå er du fullt bevæpnet, fortsatte han. – Men du må lære å bruke våpnene også! Selv om vi naturligvis håper – begge to – at du ALDRI får bruk for dem! Han demonstrerte den største kniven for henne, som var skarpslepen på begge sider og smalnet til en sylskarp spiss. – Slik skal du holde den, viste han – og se, det er en skarp egg på hver side, slik at du både kan stikke og skjære med den. Du stikker overfallsmannen der han er mykest, og det er – her – i maveregionen.– Og deretter beveger du kniven sideveis – fort og hardt – sånn! Mirandus pekte på sin egen kropp og gjorde en rask og bestemt sideveis bevegelse – som om han sprettet opp en stor høne! tenkte Silviana, og ansiktet hennes fortrakk seg i vemmelse. Abbeden nikket, med et bistert uttrykk i ansiktet. – Ja, Silviana – å kjempe for sitt liv og sin dyd – OG ikke minst – for å hjelpe andre mennesker som er i den ytterste livsfare! – det kan være et både blodig og avskyelig håndverk! Men det gjelder å være best mulig forberedt! La meg se hvordan skjeftet på kniven ligger i hånden din.

Igjen og igjen viste han henne hvordan hun skulle gripe, holde – og ikke minst bruke! – både den store og den lille kniven. Til å begynne med grøsset Silviana i avsky. men Mirandus innprentet henne at det de øvde på – å stikke og skjære i et annet menneske! – det skulle bare benyttes i ytterste nødsfall!

– Høyst sannsynlig vil du aldri få bruk for disse ferdighetene, beroliget han – selv om han innerst inne var – iallfall LITT – i tvil om sine egne ord. – Du skal absolutt ikke trekke kniven i utide! formante han. – Sannsynligvis får du bare EN sjanse til å bruke den! – og hvis du ikke lykkes da, så vil du enten bli drept – eller voldtatt! – eller begge deler!

De øvde igjen og igjen – hver dag – og hun ble stadig ivrigere, stadig mere oppsatt på å få det til. Han fant et par korte kjepper, som skulle illudere som kniver – på den måten kan vi både rispe og stikke hverandre uten å gjøre skade! smilte han. Han lærte henne også å fekte med en tung stokk som hun måtte bruke begge hendene på – og med begge knivene, både den store og den lille. Han oppdaget at hun var både rask og smidig, og en dag de brukte de korte kjeppene istedenfor skarpe kniver, overrasket hun ham ved å finte ham ut og rispe ham over maven med kjeppen – så det nesten gjorde vondt! Han gjorde en ufrivillig grimase. – Åhhh, unnskyld! kniste hun og ble rød, men Mirandus roste henne varmt. – Akkurat slik skal du gjøre, ja! utbrøt han. – Og husk – din motstander er som oftest mere enn dobbelt så sterk som deg, så hold deg unna armene hans, og når du får sjansen til å stikke, må du sørge for å skade ham alvorlig, for som jeg sa – han gjorde en betydningsfull pause – du får antagelig bare den ene sjansen! Men nå har vi vært så flinke en lang stund, så nå kan vi nyte det måltidet som Suzanne har gjort i stand til oss, smilte han. Silviana senket «kniven» og pustet lettet ut etter anstrengelsene. Hun var sjarmerende rød i kinnene, syntes Mirandus, særlig når hun var så ivrig konsentrert om en oppgave.

– Unnskyld, Fader Mirandus – hun nølte litt, så han. – Bare snakk fritt, Silviana, oppmuntret han – forresten – når vi er alene, synes jeg godt vi kan bruke bare navnene våre – jeg er Mirandus og du er Silviana – min trofaste følgesvenn og beskytter! spøkte han og blunket skøyeraktig. – Var det noe du ville spørre om? kom han plutselig på.

Den unge nonnen rødmet ytterligere, slo blikket ned og torde ikke riktig å se på ham. – Jo, altså, kom det lavt – du nevnte «voldtatt» – jeg har hørt det ordet bare én gang før, men da jeg spurte de andre nonnene hva det betyr, så var det ingen som ville svare. Men, tilføyde hun raskt – jeg skjønner jo at det er noe – noe forferdelig!

Nå var det Mirandus som følte seg forlegen. Denne unge nonnen var åpenbart både strengt oppdratt og blitt godt beskyttet fra livets harde realiteter! tenkte han. Han følte seg i et dilemma. Hvordan skulle han forklare en uskyldig ung nonne om – – – ??

Han kremtet. – Ehhmmm – vet du hvordan en kvinne får barn? spurte han vennlig. Til hans overraskelse nikket hun og smilte. – Å jada! I det klosteret jeg kommer fra, var det tre nonner som gjerne ble tilkalt når en kvinne skulle ha barn. Vi kalte dem «jordmødre», og da jeg ble femten år, pleide jeg å hjelpe den ene av dem. Hun smilte stolt. – Jeg hjalp henne flere ganger, så nå kan jeg faktisk kalle meg «jordmor», jeg også!

Fader Mirandus følte imidlertid at dilemmaet hans ikke var over riktig ennå. – Men – vet du hvordan en kvinne – BLIR gravid, da? spurte han. Silviana nikket igjen. – Når to mennesker blir velsignet av presten, så vil Gud senere velsigne dem med etterkommere! erklærte hun.

Han klødde seg ettertenksomt i hodet. – Hmmmm, kremtet han igjen – det er nok slik at – at Gud trenger litt hjelp fra – fra mannen – for å få til – akkurat det – forstår du. Han svelget og følte seg ille til mote. – Vet du – hvordan det – foregår, da?

Silviana så uforstående på ham. – Det går selvsagt litt tid – ni måneder, fortalte søster Klamydia, og så – – det er da hun trenger hjelp for å få barnet ut. Plutselig rødmet hun, men møtte likevel blikket hans. – Ehhh, selv om du er mann – Fader Mirandus, så – så vet du kanskje hvor barnet kommer ut – av kvinnen? Nå var hun ytterst forlegen, så han. Han nikket, og hun fortsatte. – Det er et Guds mirakel, det – at et barn kan komme ut av – av den lille åpningen. Så det er derfor vi jordmødre må hjelpe til med det, avsluttet hun.

Men Mirandus var ikke ferdig. – Alt du sier, Silviana, er helt riktig, men – vet du hvordan barnet – altså hvordan det blir et barn – der inne i – i kvinnen?

Den unge nonnen nikket igjen. – Det er et bittelite egg der inne, forklarte hun – som – når kvinnen blir velsignet av Gud, begynner å vokse og blir til et barn. Hun smilte triumferende. – Det er en hellig prosess, det, faktisk et lite mirakel, forklarte priorinnen for oss – dengang vi – nå rødmet hun voldsomt igjen – dengang vi begynte å blø – der nede fra. Du – du vet kanskje om det også? spurte hun håpefullt, med lav stemme.

Mirandus nikket igjen, fremdeles litt rådvill. Hvordan skulle han få forklart dette på en pen måte? Kunne han – ? – det var kanskje verdt å prøve!

– Det er riktig, alt du sier, Silviana, begynte han – men – hva er det som får det lille egget til å begynne å vokse? Har ikke MANNEN noe med det å gjøre også, da?

Nå var hun tydelig forvirret og usikker. – Joooo – vel – jeg vet ikke riktig, men – Søster Klamydia sa at det var Guds velsignelse som – som – –

Mirandus tok mot til seg. – Du har sikkert vært ute og vandret der det går dyr på beite, ikke sant, Silviana? – Kyr, hester, sauer – – ? Hun nikket. – Og noen ganger har du kanskje sett at to av dem står tett sammen – – at de parrer seg?

Hun var helt rød i toppen av forlegenhet, men nikket tappert likevel. – Vi mennesker er også en slags dyr, forstår du, fortsatte Mirandus – og det du har sett da, det er det dyrene gjør for at det skal bli avkom etter dem – slik at de kan føre slekten videre. Vi mennesker gjør akkurat det samme som dyrene, vi gjør det bare på en litt annen måte! Forstår du?

Silviana nikket, ildrød i hodet, hun fikk ikke frem et ord av bare forlegenhet. – U– unnskyld meg – Fader Mirandus! stammet hun, snudde seg og flyktet til det lille siderommet hun var blitt anvist. Der hadde hun sovet de siste nettene. Bare en tynn vegg skilte det fra abbedens soverom, som ikke var så mye større.

Nå lukket hun døren forsvarlig og la seg på den smale sengen – uten å ta av seg et eneste plagg, for det var fremdeles bare midt på dagen. Tankene hvirvlet rundt i hodet hennes – at mennesker ble sammenlignet med dyr, det opprørte henne virkelig! Hun hadde aldri TENKT på noe slikt engang! «Vi gjør akkurat det samme som dyrene, vi gjør det bare på en litt annen måte!» hadde abbeden sagt.

Hun husket bare én slik – dyreepisode – mens hun fremdeles var barn og at hun gikk tur langs veien sammen med noen andre småjenter som også var foreldreløse. Sammen med en eldre nonne som passet på dem, hadde de kommet forbi et jorde der det gikk flere hester og beitet. Plutselig hadde en av dem reist seg på bakbena og lagt seg innover bakparten på en annen – og litt mindre – hest. Silviana husket at en lang, tykk – tingest hadde hengt under buken på den største hesten, men før hun fikk sett noe mere, hadde den strenge nonnen skysset barna videre og formant: – Ikke se på det der! På et forsiktig spørsmål fra en av de andre småpikene, hadde nonnen sagt – med avvisende stemme: – Ikke tenk på det! Det er slikt som dyrene foretar seg!

Hva var det Fader Mirandus hadde sagt? – – «de parrer seg» – – «for å føre slekten videre». Og – «vi mennesker er også en slags dyr». Det KUNNE da ikke være riktig? – hun hadde jo lært at menneskene var Guds skapninger!

Silviana var i villrede, men også nysgjerrig. Hennes priorinne hadde sagt at hun var «vitebegjærlig», og det følte hun selv var riktig. Hun følte seg svært forvirret, og tanken på å stille Fader Mirandus flere spørsmål, gjorde henne ytterst forlegen, men hun ville gjerne få klarhet i dette. Fremdeles visste hun ikke hva ordet «voldtatt» hadde å gjøre med å «føre slekten videre».

Det ble ikke sagt så mye under kveldsmåltidet. Igjen var det den moderlige Suzanne som hadde laget maten, og Fader Mirandus var i godt humør, han spøkte med henne, roste maten, slik han pleide, og spurte hvordan det gikk med barnebarna. Han fikk vite at datteren skulle ha «en liten en» igjen, og abbeden gratulerte henne hjertelig og ba henne hilse.

Etter at de hadde reist seg fra bordet, og Suzanne hadde ryddet og vasket opp, tok hun et vennlig farvel og forsvant. Fader Mirandus smilte varmt til Silviana. – Du har vært så flink og iherdig disse dagene at jeg synes vi kan ta et lite krus vin sammen og slappe av! foreslo han. Silviana nikket takknemlig, og de satte seg inn i den lille stuen. Mirandus skjenket vin til dem begge.– Jeg har fått vite at en handelsmann og familien hans skal dra omtrent samme vei, fortalte han – og de reiser i overmorgen. Han var mere enn villig til å la oss slå følge. Abbeden løftet kruset. – Vi får skåle på en god reise! smilte han – og – som jeg har sagt før – vi må inderlig håpe at du aldri får bruk for de kunnskapene du har fått denne siste uken!

Søster Silviana nippet til kruset og satte det forsiktig ned på bordet igjen. Hun var ikke vant til å drikke, men det lille hun hadde drukket til maten, sammen med det hun fikk nå, gjorde at hun ble litt modigere. – Fader Mirandus, begynte hun – det er fremdeles noe jeg ikke forstår helt!

Så fortalte hun, lett rødmende, om det hun hadde opplevd som liten jente, at to hester parret seg ute på jordet. Hun festet et spørrende blikk på den vennlige abbeden. – Ehhhh, stammet hun usikkert – vil det si at den store hesten – at han prøvde å «voldta» den andre? Og – og hvordan ville han gjøre det?

Fader Mirandus undertrykte en liten latter og ristet på hodet. – Neida, det er faktisk bare mennesker som er så brutale at de driver med voldtekt! fastslo han med en dyster mine. – Hvis den hingsten hadde prøvd seg med noe slikt, ville den lille hoppen snudd seg lynraskt og bitt ham noe kraftig – der det VIRKELIG gjorde vondt! Du forstår, fortsatte han – dyrene gjør ikke slikt hvis ikke hunnen er villig – og det kan de faktisk lukte seg til!

Han gjorde en liten pause mens han tenkte seg om. – Både blant dyr og mennesker er det slik at – når begge parter er villige – da føles det som en ren nytelse å ha sex, vi mennesker kaller det å «ha samleie», og vi gjør det ofte bare for gledens og nytelsens skyld. Naturen er viselig innrettet slik, Silviana, for hvis det IKKE hadde vært noen glede forbundet med å ha sex, så ville ingen hatt noen interesse av det, og da ville det knapt nok bli født flere barn – dyrene ville ikke fått etterkommere, heller – ja, vi ville rett og slett ha dødd ut, alle sammen!

Også Silviana tenkte seg om – en lang stund. Merkelig nok følte hun seg ikke så forlegen lenger, for Fader Mirandus var jo så rolig og vennlig, han var liksom læreren hennes nå, følte hun. Hun hadde imidlertid et spørsmål til. – Men – kan du forklare meg – hvordan foregår et slikt – «samleie», da? Og hvorfor føles det – behagelig?

Mirandus stirret forbauset på henne, men så gikk det opp for ham at hun var fullstendig uvitende om det som foregikk mellom mann og kvinne! Hun hadde vært isolert i dette klosteret siden hun var ganske liten, og de strenge nonnene hadde naturligvis aldri kommet inn på NOE som hadde med det seksuelle å gjøre. Mens han gransket henne, møtte hun blikket hans, den lange tausheten fikk rødmen til å stige opp i kinnene hennes, og nok en gang slo det ham hvor vakker hun var! Nå var det flere uker siden han hadde hatt anledning til å forlyste seg med den lidenskapelige Alicia også, for mannen hennes hadde vært hjemme hele tiden.

Allerede før middagsmåltidet hadde han hengt av seg munkekutten og nå satt han med bare en vanlig arbeidsskjorte og en bukse på seg. Søster Silviana var kledd i en enkel, hvit linskjorte og et langt sort skjørt. Han regnet imidlertid med at hun hadde en serk under skjørtet. Håret hennes var dydig tildekket av et stramt knyttet, hvitt hodelin. Skjorten hennes satt løst, men han kunne tydelig se konturene av de faste, unge brystene gjennom stoffet. Plutselig ble han grepet av en ubendig trang til å røre ved dem – kjærtegne dem – få lidenskapen til å flamme opp i henne, slik det så lett skjedde med Alicia! Ja, med henne var det tilstrekkelig med et varmt kyss – deretter varte det ikke lenge før hun selv åpnet klærne sine med et vellystig, forventningsfullt smil på leppene! Abbeden kjente at lemmet hans ble stort, stivt og struttende bare ved tanken. Og han ville ikke få anledning eller tid til å ta skikkelig avskjed med Alicia før han reiste!

Silviana kunne selvsagt ikke se hvilke tanker som hvirvlet rundt i hodet til hennes overordnede, men hun følte en pirrende, voksende uro i kroppen under det granskende, ettertenksomme blikket. Plutselig kom hun på noe.

– Ehmmmm, Fader Mirandus, begynte hun, deretter fortalte hun rødmende om den blide og livlige søster Diana, som ofte ble hentet av priorinnen – sent om kvelden – og alltid bare hvis det var en prest eller biskop på besøk i klosteret. – Tror du – stammet hun – tror du at søster Diana kanskje – «hadde samleie» med – med biskopen – eller – med den presten?

Mirandus nikket bestemt med hodet. – Det tror jeg ganske sikkert, Silviana, svarte han. – Du skjønner – selv vi, som har avlagt kyskhetsløfte, klarer ikke alltid å overholde det. «Natura superat disciplina» – han ante ikke hvor han hadde uttrykket fra. – Og vi er bare mennesker, vi også, avsluttet han, med blikket limt til hennes. Hun var blitt hektisk rød i kinnene, og leppene hennes var fulle og sto glinsende halvåpne. Hun rykket forskrekket til da han plutselig sa – ganske lavmælt: – Hvis du hadde fortsatt å være i det klosteret – Silviana – så er jeg sikker på at biskopen ville ha tilkalt DEG neste gang han kom på visitas! Fordi – selv om jeg aldri har sett denne søster Diana, så – så er jeg overbevist om at du er enda mere tiltrekkende enn henne!

Silviana ble tomatrød i kinnene, hjertet hamret vilt, enda hun ikke helt forsto hva han mente. Hun var slett ikke vant til å få komplimenter for sitt utseende – det hadde faktisk aldri skjedd henne før! Men hun var modig nok, vitebegjærlig nok – og opphisset nok – til å stille enda et par spørsmål:

– Fader Mirandus – nå hvisket hun nesten – jeg vet jo fremdeles ikke hvordan et slikt – samleie – foregår? Og – den – den tingesten som – som hang under buken på den hesten – har den noe – – jeg mener – hva hadde han tenkt å gjøre – med den?

Mirandus trakk pusten dypt igjen – innenfor de løstsittende buksene sine hadde han nå full reisning – samtidig kunne han SE på den unge nonnen at også hun var seksuelt opphisset – men helt uten å være klar over det selv! Da han igjen tok ordet, hørte han selv at stemmen var litt ru og anstrengt.

– Den – tingesten – Silviana – den kalles en «penis», og den er hannens – eller mannens – kjønnsorgan. Og hunnen – eller kvinnen – har denne åpningen mellom bena, som du vet. Den kalles «vagina», som du sikkert også vet. Det er der barnet kommer ut – det har du jo selv vært med på å hjelpe til med. Et samleie mellom to mennesker foregår altså slik at – mannen stikker sin penis inn i kvinnens vagina – og avleverer sin sæd, som så kan befrukte egget hennes, slik at det kan bli barn av det.

Pusten hennes gikk nå merkbart fortere, så han, og de runde, faste brystene avtegnet seg enda tydeligere under den hvite linskjorten. Hun fuktet de fulle leppene.

– Men – søster Diana, hvisket hun – hun ville sikkert ikke ha barn med – med biskopen? Ikke han med henne heller – vel?

Mirandus nikket – også han var tørr i munnen nå. – Det er riktig, Silviana – de gjorde det for nytelsens skyld – fordi de hadde glede av det – begge to!

– M- men da begikk de en synd – ikke sant? Øynene hennes var store, mørke og blanke. Mirandus følte at han rent kunne drukne seg i det uskyldige, spørrende blikket. Han fuktet leppene og nikket. – De gjorde nok det, ja – begge to – men det er en synd som – som er ganske vanlig, også blant nonner og – prester – eller biskoper, fordi – som jeg sa – egentlig strider det mot den menneskelige natur å – å være kysk – og avholdende – hele livet!

Det unge, blussende ansiktet hennes var så nær – og så fristende! Han kunne nesten lese det som en åpen bok – og han visste at hun hadde mer å spørre om.

– Men det går an å – å få syndsforlatelse for – for slikt – ikke sant? Stemmen hennes var en myk, nesten kjælen hvisking. Mirandus svelget – og nikket, uten å svare. Igjen oppsto en pause mellom dem – dirrende, spent, som om en elektrisk gnist var i ferd med å springe over.

– Fader Mirandus – hun svelget nervøst, og en rosa tungespiss fór lynsnart over de myke leppene – hvis jeg skal – om et par år – gi syndsforlatelse til – til en nonne som har – syndet – da burde jeg jo vite – og forstå – hva hun har gjort – ikke sant?

Mirandus nikket stumt igjen. Det var som om det spørrende, intense blikket trakk ham stadig nærmere. Begge hadde reist seg fra bordet – uten å være klar over at de gjorde det. Nå sto hun så nær at ånden hennes strøk over kinnet hans. – Hv- hvordan begynner – en sånn syndig handling, da? hvisket hun.
Historien fortsætter under reklamen

Den – ikke helt fromme! – abbeden løftet hånden langsomt og løsnet det hvite hodelinet hennes – uten at hun protesterte. Det mørkebrune håret flommet utover hennes slanke skuldre, og plutselig var den unge nonnen forvandlet til en – svært attråverdig – kvinne. Han lot en finger gli langsomt og mykt over det blussende unge ansiktet, og med ett følte de begge at den gnisten som så lenge hadde vibrert i luften mellom dem, plutselig sprang over!

– Som regel begynner det med – et kyss! hvisket han.

Læs næste afsnit

5 kommentarer

1. OnkelWaldo

   05/03/2022 kl 5:49

   Jeg takker og bukker – til både Anonym og min trofaste jumfru – og kan bare beklage at det går litt tregt for tiden. Men også jeg er opptatt av den tragiske situasjonen i Europa, og det er ikke til å unngå at tankene går til det tapre Ukraina – der jeg faktisk har et par bekjente!

   Men det ER meningen at det skal komme en fortsettelse på “Fader Mirandus” også – etter hvert! 😁 Tusen takk for interessen!

   5+

   Besvar kommentar
2. Anonym

   05/03/2022 kl 5:29

   simpelthen forrygende..sproget..detaljerne..konceptet..opbygningen.. jeg kan kun komme i tanke om Ole poulsen,der mestrer samme fortælle stil,som du så fornemt leverer ..som i en film bygger du op ,så man er som fluen på væggen eller tilskueren i biografen.. Du deler nok vandene,pga din skrive stil..nogen er mere til tju bang og lige på & fair nok er det…er man til chokolade is,eller vanilie is ? ..jeg er helt klart til denne form for novelle fortælling & hold op,hvor gør du det bare godt.

   6+

   Besvar kommentar
3. Den gamle jumfru

   03/03/2022 kl 18:03

   Endnu en dejlig historie fra onkel.

   Stakkels Silviana, som er kommet i hænderne på en liderlig Mirandus, men heldig alligevel for Mirandus er en betænksom mand.

   Glæder mig til mere…

   6+

   Besvar kommentar
4. Jørgen Nielsen

   22/02/2022 kl 11:14

   Det var da en forhåbentlig en foreløbig slutning man næsten selv kunne mærke.

   5+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     02/03/2022 kl 8:13 - som svar på Jørgen Nielsen

     Jada, Jørgen – rent foreløpig – det tredje kapitlet er – skal vi si  – “godt påbegynt”! 😁

     5+

     Besvar kommentar