Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.
Denne historien foregår i en for oss svunnen tid – en tid da den raskeste reisemåten var på hesteryggen – for dem som hadde råd til det – og for alle andre – «apostlenes hester». Men også veinettet var både dårlig utbygget og dårlig vedlikeholdt. Det var en tid da befolkningen var mye mindre, byene var mye mindre, landsbyene lå spredt, og lovens lange arm var på ingen måte i stand til å beskytte alle veifarende.
– – –

Kapittel 1 – Den nye abbeden

Fader Mirandus sto foran den mektige biskopen, som satt bak skrivebordet sitt og skrev flittig med fjærpennen sin. Han bøyde hodet ærbødig og kremtet diskret bak hånden. – De har tilkalt meg, Deres Eksellense? sa han med dempet stemme.

Biskopen så opp fra sitt arbeid og smilte bredt. Han la fra seg fjærpennen, reiste seg og kom rundt skrivebordet med fremstrakt hånd. – Ahhhh, Mirandus! utbrøt han vennlig. – La oss sitte ned her borte og få oss en prat!

Han knipset med fingrene og førte an bort til et lite bord, som var omgitt av fire behagelige stoler. Straks de hadde satt seg, dukket en ung munk opp med en vinkrukke og to krus, som han skjenket i og satte foran de to. Deretter trakk han seg diskret tilbake. Biskopen smilte vennlig til Fader Mirandus og hevet kruset til en skål.

– Jeg forstår at du har vært en god prest for landsbyen din, Mirandus! fastslo biskopen. – Ingen skandaler har kommet meg for øre – gudskjelov for det! tenkte presten lettet – og din trofaste menighet kommer nok til å savne deg når du ikke lenger kan være blant dem og lede dem på rett vei!

Fader Mirandus så forbløffet og spørrende på sin biskop. – Deres Eksellense, stammet han – jeg har da ingen planer om å flytte på meg – ikke har jeg lyst til det, heller!

Men biskopen smilte trygt til ham. – Jeg vet det, Mirandus. Men kirken kan gjøre bedre bruk av dine evner og egenskaper andre steder, forstår du.

Han tok en slurk av vinkruset, og Fader Mirandus gjorde det samme. – Det ligger et lite kloster – vel, ikke SÅ lite, forresten! – i det som kanskje er et litt avsidesliggende område, begynte han. – Ingen av de munkene som holder til der – heller ikke deres prior – er særlig flinke til å administrere – hverken seg selv, sitt eget kloster – eller de spredte gårdene som hører til. Så de trenger en dyktig mann til å lede seg, Mirandus, og jeg tenkte at du kunne bli prior for det klosteret. Faktisk, tilføyde han – siden du fremdeles er en relativt ung mann, så gir jeg deg tittelen abbed, for å gi din posisjon enda større tyngde og verdighet. Det kan jeg gjøre, fordi du også får ansvaret for et kloster til – et mindre nonnekloster, som ligger bare en snau dagsmarsj fra ditt eget.

Fader Mirandus satt som lamslått. «Mitt» kloster! tenkte han – nei – TO klostre! Og ikke bare prior, men abbed! Det var litt av et sprang oppover i hierarkiet for en fattig landsbyprest.

– Deres Eksellense, stammet han – det er da en både uventet og høyst ufortjent ære! Biskopen hevet en myndig hånd. – Ikke «ufortjent», Mirandus! innvendte han. – Du har oppført deg slik en prest skal oppføre seg – du har støttet og hjulpet mennesker i nød, du har trøstet enker og faderløse, og du har vært en trygg, myndig og sikker hyrde for dine får.

Mirandus likte ikke riktig å tenke på sine flittige og strevsomme landsbyboere som «får», men han sa ingenting. – Hvor ligger dette klosteret da – om jeg tør spørre – Deres Eksellense?

Den unge munken hadde ikke trukket seg lengre tilbake enn at han straks var på plass da biskopen knipset med fingrene. Nå flyttet han vinkrusene litt til side og rullet ut et litt primitivt tegnet kart på bordet mellom dem.

Biskopen lente seg frem og plasserte en tykk pekefinger ut til høyre på kartet. – Den ligger litt bortgjemt, denne bygden, forklarte han. – Ditt kloster ligger på et lite høydedrag, med god utsikt over omegnen, det renner en liten elv gjennom dalen – her. Omtrent ti-tolv dagsmarsjer borte – kanskje litt lenger, fordi du må ta med deg en ung nonne – til et lite nonnekloster – som altså ligger en snau dagsmarsj enda lenger borte – omtrent – her! Biskopens finger flyttet seg litt høyere opp på kartet.

Han så opp på den unge munken, som åpenbart fungerte som hans sekretær, og nikket. Munken skyndte seg bort til døren og åpnet den. Inn kom en ung kvinne i nonneklær med blygt nedslått blikk. – La meg presentere deg for søster Silviana, smilte biskopen. – Hun er bare atten år, men hennes priorinne skryter av henne, hun er både dydig og oppvakt, hun kan sin bibel grundig, priorinnen forteller at hun er kunnskapsrik, til tross for sin unge alder, og særdeles lærevillig, så jeg tenkte at hun med tiden kunne overta ledelsen av dette lille, men litt fjerntliggende klosteret. De aller fleste nonnene der er gamle eller halvgamle, de er fromme og gudfryktige, men ingen av dem har noe initiativ i seg, ingen av dem egner seg til å lede andre, så den rollen hadde jeg tiltenkte denne unge nonnen her. Biskopen smilte nådig til søster Silviana, som sto ved siden av dem med bøyd hode. – Under din kyndige veiledning, Mirandus, er jeg sikker på at hun vil kunne påta seg verdigheten som priorinne – kanskje allerede om et år, eller iallfall to.

Alle tre satte seg ned ved bordet, og biskopen tilbød også søster Silviana et krus vin, som hun høflig avslo. Biskopen og den nyutnevnte abbeden gjennomgikk noen flere detaljer, og Mirandus fikk med seg en liste over de aldrende munkene som befant seg i klosteret, samt de få og mangelfulle opplysningene som biskopen hadde om hver av dem. Han så på Silviana og rystet sørgmodig på hodet. – Her har jeg noen navn, Søster, men dessverre svært få nyttige opplysninger. Du får bare lytte deg frem som best du kan. Husk at slike aldrende nonner – akkurat som vi aldrende menn! – la han til med en liten latter – er vant til og mest komfortable med å tråkke sine vante, oppgåtte stier. Vær ydmyk og forståelsesfull – men ikke altfor ydmyk – la din autoritet bare langsomt skinne igjennom til å begynne med.

Biskopen reiste seg, og de to andre gjorde øyeblikkelig det samme. Hans overordnede gikk bort til sitt store skrivebord, der han fant frem en liten, men tung lærpose fra en av skuffene. – Her får du med deg litt penger, Mirandus – benytt dem nå med omhu og forsiktighet! formante han.

Fader Mirandus og den unge nonnen bøyde seg ærbødig for sin overordnede, som rakte dem hånden, slik at de kunne kysse hans ring. – Ta med dere mat for ihvertfall to uker, formante han – det kan være vanskelig å få tak i noe langs veien, for dere kommer til å gå gjennom et ganske øde område, med ganske spredt bebyggelse. Han tok en pause og så betydningsfullt på dem. – Det bor ikke mange mennesker langs den ruten dere kommer til å vandre, men – dere risikerer kanskje å støte på omstreifere, så vær på vakt, begge to! Dere må også over et lite fjellpass, der det kan bli kaldt om natten, så se til at dere har varme klær også. Det beste ville selvsagt være om dere kunne ta følge med en handelsmann – en som kanskje har både hester og flere tjenere som kan passe på. Mirandus nikket ettertenksomt – i løpet av sine vandringsår hadde han ofte tatt følge med slike omreisende handelsmenn, der de var mange som reiste sammen.

Da de skulle ta farvel, kom Mirandus plutselig på noe. – Deres Eksellense – min menighet trenger jo en ny prest, nå som jeg blir borte? Han så spørrende på biskopen, som smilte trygt. – Jeg har tenkt på det, Mirandus, forsikret han. – Jeg kunne nok ha brukt Pacificus her, men han er i yngste laget, og jeg trenger ham som min sekretær. Men jeg har sendt bud etter en munk fra det nærmeste klosteret, og han burde være her om bare fem-seks dager. Prioren der forsikrer meg om at han er en både from og pliktoppfyllende Herrens tjener. Og dere trenger nok minst den tiden på å forberede reisen. Han blunket smilende til Mirandus, som bøyde seg ærbødig, og den unge, nyutnevnte priorinnen gjorde det samme. Deretter forlot han biskopens residens, med søster Silviana i hælene. Nå hadde han sannelig fått noe å tenke på! tenkte han da han gikk nedover den hellelagte stien gjennom biskopens have.

«Relativt ung» hadde biskopen sagt om ham. Mirandus nærmet seg de førti nå, og før han overtok ansvaret for kirken i denne landsbyen, hadde han brukt noen år på å vandre både vidt og bredt – han hadde besøkt Det hellige land og nådd helt til østgrensen av det persiske riket før han vendte nesen tilbake, og vandret gjennom både hele Italia, Austria, Hungaria og Polonia, helt til han ble stanset av noe som ble kalt Det baltiske hav. Og på veien sydover gikk – og noen ganger red – han gjennom flere av de germanske fyrstedømmene, før han oppsøkte biskopen i dette idylliske området, som lå bare tre-fire dagsmarsjer fra det som engang hadde vært hjemtraktene hans. Mye hadde han opplevd, mange forskjellige mennesker hadde han møtt, og det hadde ikke vært fritt for dramatiske hendelser heller!

Da han oppga vandringen, hadde han trodd at han skulle bli værende i denne fredelige landsbyen til sine dagers ende. Etter hva biskopen sa, måtte han ha oppført seg svært så diskret og forsiktig, for han kunne ikke si seg helt fri for å ha overtrådt det sjette bud ved noen få anledninger! Under en intim hyrdestund for bare noen uker siden, hadde den blonde og yppige Alicia hvisket ham i øret at nå bar hun på et nytt barn, som ville melde sin ankomst om seks-syv måneders tid. Men hun var gift og hadde to barn med sin ektemann, så Mirandus kunne jo ikke være HELT sikker på at det var han som var faren. Skjønt – Alicia hadde forsikret ham at – «det skjedde mens Mason var beordret til å utføre reparasjonsarbeider på grevens borg, husker du?», så kanskje hun hadde rett. Men hun var en varmblodig kvinne, og Mirandus var LITT i tvil om han var hennes eneste elsker også!

Det var imidlertid ikke dette den nyutnevnte abbeden først og fremst tenkte på der han gikk ved siden av – eller litt foran – den tause unge nonnen som han plutselig hadde fått ansvaret for. Han måtte planlegge den lange vandreturen, ikke bare for seg selv, men også for Silviana – han måtte vel venne seg til å bruke hennes egentlige navn nå – «Søster Silviana». Han hadde nesten ikke hatt kontakt med en eneste nonne i sitt liv, men regnet med at det måtte være omtrent det samme som å være munk. Kvinner visste han derimot en del om – selv om han antagelig ikke burde det! – takket være at han hadde et avslappet forhold til kyskhetsløftet – og at han – som ung og vitebegjærlig munk – hadde vært mange år på vandring. Han visste at mange andre munker følte og tenkte som han selv gjorde – kanskje til og med biskopen som han nettopp hadde snakket med? Ved den tanken smilte han litt for seg selv. Dessuten – nå slo det ham for første gang at – det var jo ikke sikkert at kvinner forandret seg så mye heller, selv om de tok nonnesløret! Under den strenge, mørke drakten, som dekket dem fra topp til tå, var de jo fremdeles – kvinner! Han kastet et raskt blikk på søster Silviana, men hun hadde trukket det hvite hodelinet godt fremover, slik at ansiktet var nesten helt skjult. Åpenbart en både kysk, dydig og beskjeden ung kvinne, tenkte Mirandus.

Da han kom frem til sin beskjedne prestebolig, kjente han at det luktet mat. Han hadde aldri ansatt noen husholderske, som vandrende munk var han vant til å klare seg selv – alltid – men det var hele tre oppofrende, eldre kvinner i menigheten som hadde påtatt seg å stelle for ham – helt ubedt, for han var fullt ut i stand til å klare seg selv også som landsbyprest.

Denne dagen var det Suzanne – en enke på seksti år eller så – som både hadde gjort rent i huset og satt mat på bordet. Det luktet godt av den lett krydrede kjøttstuingen, og Fader Mirandus smilte og nikket velvillig til den eldre kvinnen, som var en av hans mest trofaste kirkegjengere. – Du er en både flittig og hengiven Herrens tjenerinne, Suzanne! roste han, og kvinnen slo blikket ned og rødmet av rosen. – Vær så snill å sette frem en bolle til, ba presten – og så må du hilse på den unge priorinnen her – Søster Silviana.

Den eldre kvinnen gispet overrasket og bøyde straks hodet ærbødig. – Du verden – priorinne! – og så ung! stammet hun. – Du må da være – særdeles dyktig – Søster Silviana!

Den yngre følte seg tydelig ille til mote. – Jeg er ikke – priorinne – riktig ennå! – hun hvisket nesten, så forlegen var hun. – Men den gode abbeden – Fader Mirandus – skal lære meg opp! rødmet hun.

Suzanne gispet igjen, både imponert og overrasket. – Har du virkelig blitt utnevnt til – abbed – Fader Mirandus? Presten nikket, og gamle Suzanne bøyde kne for ham i ren ærbødighet. – Da har du fått en særdeles dyktig og gudfryktig lærer! smilte den moderlig utseende kvinnen. – Sett dere nå inntil bordet, jeg håper maten smaker!

Ved siden av kjøttstuingen sto det nybakt brød, ost og en kanne vin på bordet. Mirandus snuste velbehagelig. – Mmmmm, Suzanne, man skulle tro du allerede visste at det er en spesiell dag i dag! Nå må du ta godt for deg, søster Silviana – for om bare noen dager legger vi ut på en både lang og anstrengende tur.

Suzanne stirret forferdet på ham. – Skal du virkelig – dra langt av gårde – Fader Mirandus? Presten nikket. – Ja, biskopen har beordret søster Silviana og meg til å overta hvert vårt kloster. De ligger begge omtrent to ukers marsj herfra, så – dessverre – det kan nok bli lenge til jeg igjen får nyte godt av din eminente kokekunst, Suzanne! Svært lenge! understreket han.

Nå sto tårene i øynene på den fromme kvinnen. – Noe så trist! snufset hun. – Hele landsbyen kommer til å sørge når du drar din vei! Men – nå får dere spise godt, begge to, da! Jeg kommer tilbake i morgen – Fader Mirandus!

Dermed tok hun av seg det enkle forkleet, la det på en stol og forsvant ut døren. Mirandus møtte blikket til Silviana og blunket. – Dette var den absolutt beste måten å spre nyheten i landsbyen på! smilte han.

Søster Silviana smilte blygt tilbake, men sa ingenting.

Den unge nonnen var svært betenkt –nesten sjokkert – over å måtte overnatte i huset til en enslig mann! – selv om han var prest – nei, abbed! – aldri så mye. Men Fader Mirandus gjorde det klart for henne at snart skulle de vandre på fremmede stier i minst to uker, de måtte overnatte under åpen himmel, der de måtte sove tett inntil hverandre, og der han måtte være i stand til å beskytte henne mot både ville dyr og landeveisrøvere.

– De siste er kanskje de verste! brummet Mirandus med en alvorlig mine. – Det gjelder å være så godt forberedt som mulig. Han gransket henne nøye, fra hode til fot, og Silviana rødmet dypere enn vanlig og slo blikket ned. Hun var slett ikke vant til å være alene sammen med en mann!

Søster Silviana hadde nå skjøvet tilbake hodelinet, og den nyutnevnte abbedens granskende blikk avslørte en ung, tiltrekkende – måtte han innrømme – kvinne med slank, på grensen til spinkel kroppsbygning. Det var tydelig at granskningen gjorde henne ille til mote, og bedre ble det ikke da han plutselig spurte: – Hva har du på deg under det lange skjørtet, søster?

Hun fór forskrekket sammen og stammet: – Hv- hvorfor spør du om det? – Fader Mirandus, la hun skyndsomt til da hun så at han rynket brynene.

– Fordi vi må forberede oss godt til denne lange vandringen! fastslo abbeden. – Og jeg har flere års erfaring med å gå lange strekninger – i timevis – dagevis – og ukevis av gangen! Har du en linserk under? Han visste – av egen erfaring! – at det var vanlig blant kvinner, både i denne landsbyen og ellers.

Søster Silviana rødmet som en rose. – U- unnskyld, Fader Mirandus, men – hvorfor spør du om det?

Abbeden bevarte en streng og alvorlig mine. – Ingenting uanstendig, søster, men vi må antagelig forandre litt på klesdrakten din! Det skjørtet du har på deg – er det vidt og romslig?

Den unge kvinnen nikket stumt. – Ta det av deg, er du snill! var den neste beskjeden. Hun rykket til og nølte litt. – Du har jo serk under, ikke sant? fortsatte Mirandus. – Og vi skal være såpass lenge på vandring at vi nok kommer til å se hverandre med enda mindre klær enn det! Han holdt opp en bydende hånd. – Igjen – selvsagt i all anstendighet og sømmelighet. Men det er visse ting du må vite – visse ting du må være forberedt på!

Silviana var rød som en tomat i ansiktet – «skikkelig søt jente» – tenkte den fromme abbeden spontant, men tok seg øyeblikkelig i den uanstendige tanken og minnet seg selv om at dette var en dydig ung kvinne – som han til og med skulle skolere til å bli priorinne for et nonnekloster!

Hun var imidlertid vant til å adlyde de som sto over henne i rang, og litt nølende og sjenert gjorde hun som han sa.

Fader Mirandus fikk et pirrende glimt av de slanke leggene og de nette, små føttene hennes da hun tok av seg det lange, sorte skjørtet og ga det til ham. – Du pleier å gå barføtt, ikke sant? spurte han vennlig, og Silviana nikket, stadig med et blygt, senket blikk. – Da må vi nok skaffe deg skikkelige støvler, erklærte han, men den unge kvinnen løftet blikket og ristet svakt på hodet. – Jeg er vant til – å gå barbent – helt siden jeg var barn! nærmest hvisket hun. Mirandus smilte forståelsesfullt.

– Jeg også, søster Silviana, forsikret han. – Men det terrenget vi kommer til å vandre gjennom, er såpass steinete og ulendt at vi begge kommer til å ødelegge føttene våre lenge før vi er halvveis – hvis vi ikke har noe på dem. Men jeg kjenner en flink skomaker her i landsbyen som vil hjelpe oss.

Han reiste seg og ble borte en stund. Søster Silviana så ettertenksomt etter den ruvende mannsskikkelsen. Hun hadde blitt sendt til et kloster allerede da hun var tre år gammel, og hadde ikke engang sett sine foreldre siden da. Hun visste at hun hadde mange eldre søsken, men hadde aldri hatt kontakt med dem heller. Av og til hadde en myndig prest – eller til og med en biskop – besøkt klosteret, men ingen av dem hadde verdiget noen av barna et eneste blikk – for det var flere barn der, alle sammen piker i forskjellige aldre.

De første årene – mens hun var barn – hadde de alle sovet i et stort rom som ble kalt «sovesalen». Det var overvåket av en streng, eldre nonne, som passet på at ingen hvisket eller snakket sammen etter at de hadde lagt seg. Da hun fylte fjorten, hadde hun blitt flyttet over i et mye mindre rom – en celle, som det ble kalt – der det bare sov én annen – og litt eldre novise, altså en som ennå ikke hadde avlagt det endelige nonneløftet. Ved et par anledninger hadde det hendt at selveste priorinnen hadde kommet og hvisket noe i øret til hennes cellekamerat, som da hadde stått opp og blitt med henne. Silviana hadde sovnet uten at den andre var kommet tilbake, men da det ringte til prim, var hun på plass på den andre sovebrisken. Men hun hadde ikke vært å se under matutin, noe som alltid hadde undret Silviana.

Først mye senere, etter at hun hadde avlagt nonneløftet – og fått sin egen celle, hadde hun kommet til å tenke på at disse nattlige fraværene – tre eller fire ganger, såvidt hun husket – de hadde alltid forekommet når klosteret hadde hatt et av sine sjeldne besøk av biskopen eller en prest – altså en mannlig person. I de mellomliggende årene hadde hun også fått noen forsiktige, lavmælte – ofte litt ondskapsfulle – antydninger fra noen av de voksne nonnene. Men straks hadde det skyllet en bølge av skam gjennom henne for at hun kunne tenke noe uanstendig om den alltid blide og muntre Søster Diana. Navnet til den fire år eldre novisen passet jo så utmerket på henne også, tenkte Silviana. Hun husket henne som litt rund, blid og svært trivelig, vennlig og imøtekommende – og etter at hun var blitt voksen, skjønte hun godt at menn følte seg tiltrukket av henne.

Nå kom Mirandus tilbake med en stor saks og en liten pose med sysaker i hånden. – Er du flink til å sy? smilte han. Silviana nikket. – Jada, jeg har undervist de yngre i forskjellige sorter håndarbeid, svarte hun lavmælt, nesten hviskende. – Utmerket! nikket abbeden anerkjennende. Han tok det lange, sorte skjørtet hennes, og til hennes forskrekkelse tok han den store saksen og klippet en lang splitt langsetter sidesømmen – helt fra skjørtelinningen og omtrent ned til knehøyde. – Nå tar du og falder denne splitten, instruerte han – slik at den ikke revner videre. Så tar du og gjør det samme med den serken du har på deg – det må være en like lang og like romslig åpning der også! – H- hvorfor det, da? spurte Silviana forskrekket. Fader Mirandus nikket og reiste seg igjen. – Det skal jeg snart vise deg! forsikret han. – Nå blir jeg borte en liten stund, og i mellomtiden tar du av deg den linserken også og gjør slik jeg har forklart deg. Jeg går ut fra at den skjorten du har innerst, er såpass lang at den dekker – ehhhmmmm – intimiteten din? Tonen var spørrende, men vennlig, og Silviana ble enda mer forlegen. Hun nikket stumt og følte at hun ble brennende varm i kinnene.

Fader Mirandus forsvant, og Silviana var sprutrød i kinnene da hun også tok av seg den lange linserken. Alt hun nå hadde på seg, var en lang, hvit skjorte, som nådde litt mere enn halvveis ned på lårene hennes. Skjorten gikk heldigvis langt opp i halsen, dermed dekket den hele overkroppen, men Silviana følte at brystene hennes syntes ALTFOR tydelig, der de avtegnet seg under det enkle, hvite stoffet. Og Fader Mirandus – abbeden – oppholdt seg altså i et annet rom i det ikke altfor store huset! Igjen kom hun til å tenke på hva de sladrelystne nonnene hadde hvisket til henne om søster Diana og at hun var blitt borte hele natten, mens det var en prest – eller biskop – som overnattet i klosteret. Men Fader Mirandus var ikke en sånn mann! prøvde hun å overbevise seg selv, mens fingrene hennes arbeidet febrilsk. Fader Mirandus var helt sikkert like kysk – og like from – som hun selv var! Men hvorfor følte hun da denne uforklarlige – denne forbudte – kriblingen i kroppen?

Idet hun skulle til å ta på seg serken igjen, hørte hun stemmen hans. – Vent litt med det, søster Silviana – er du snill! tilføyde han. Hun fór nervøst sammen, men hun VAR jo anstendig tildekket – nesten, iallfall – selv om hun hadde bare ett plagg på seg. Da hun snudde på hodet, sto han der med noe merkelig i hånden – en kniv? – nei, TO kniver, en stor og en liten. Men han hadde noe mere også, som han rakte henne. – Se her, søster Silviana, ta på deg dette, er du snill – helt innerst mot kroppen! ba han. – Dette er et spesielt laget belte, som du ser, det spenner du fast om livet, og her – denne stroppen binder du rundt låret, slik at kniven ikke henger og slenger. Den må være like innenfor de spaltene i skjørtet og serken som du nettopp har sydd ferdig. Da er det lett å få tak i kniven når du trenger den – når du trenger den FORT! la han til.

– Hvorfor skulle jeg trenge den så fort, da? undret den unge nonnen. Mirandus smilte barskt, men det var overhodet ingen glede i ansiktet hans nå, la hun merke til. Hun rykket plutselig til, idet en forferdelig tanke plutselig slo ned i henne. – Fader M- Mirandus, stammet hun – j- jeg kunne jo ALDRI tenke meg å – bruke den kniven mot – et annet menneske! – ikke noen sinne!

Han satte seg ned rett overfor henne og så henne inn i øynene. – Søster Silviana, begynte han – jeg har vandret både vidt og bredt – i mange år – før jeg slo meg ned i denne fredelige landsbyen. Og tro meg – det finnes mennesker der ute som ville drepe både deg og meg for mindre enn halvparten av det som finnes i den lille pungen som biskopen ga meg!
Historien fortsætter under reklamen

Han trakk pusten dypt og hans alvorlige – og intense! – blikk nesten boret seg inn i hennes. – Og du – Søster Silviana – du er en svært tiltrekkende kvinne, selv om du er nonne aldri så mye – deg ville de – ehhhh – forlyste seg med – skjende deg på det grusomste! – kanskje ville det være både fem og seks av dem – helt til de gikk lei! Han trakk pusten dypt, det var kommet røde, hissige flekker i kinnene hans, merket hun. – Og etterpå, avsluttet han – når de var ferdige med deg! – hvis du da ikke var død allerede, ville de knuse hodet ditt mot en sten, eller – stikke en stor kniv tvers igjennom hjertet ditt! Så ville de tørke blodet av kniven på det istykkerrevne skjørtet ditt! – og la gribber og ville dyr ta seg av det som var igjen av deg!

Fader Mirandus reiste seg fort og gikk ut av rommet, mens søster Silviana satt som lamslått tilbake.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Christian

   29/01/2022 kl 10:16

   Kanon skrevet,glæder mig til næste del.

   3+

   Besvar kommentar
2. Reha

   29/01/2022 kl 7:34

   Det ligner starten på en god stribe historier, jeg glæder mig til de næste afsnit.

   4+

   Besvar kommentar