Elskoven deres var sjelden dramatisk, hektisk og full av ekstatiske hyl og stønn – snarere en rolig, men pirrende forening

Forfatter: OnkelWaldo

Læs del 1 – del 2

Hjertet hamret i brystet hans og pulsen dunket i tinningene, mens han prøvde å strekke ut så godt han kunne. Tredve-førti meter foran ham danset og vrikket en bikinikledd pikeende, mens hun som eide den, kikket seg over skulderen og hylte frydefullt da hun så at forfølgeren nærmet seg faretruende. Elise var blitt stadig raskere til bens det siste året, følte han – eller var det kanskje bare det at alderen var i ferd med å innhente ham? Hun hadde fylt femten for fem måneder siden – selv hadde han bare halvannet år igjen til de femti.

Han tok innpå henne nå – antagelig var det hun som hadde slakket av på farten, tenkte han. Men plutselig saktnet hun farten ytterligere, stanset og bøyde seg fremover med begge hendene på knærne. Pusten hennes gikk i hurtige gisp da han stanset ved siden av henne. Begge var tydelig preget av den lange, anstrengende løpeturen.

Da pusten deres hadde roet seg – litt, rettet hun seg opp og la armene om halsen hans. De var nesten alene på den kilometerlange stranden. Bare to andre spaserende kunne skimtes som små insekter langt, langt der borte. Det var nesten vindstille, og dovne dønninger fra vest rullet tungt innover den hvite sanden. Den unge, smilende kjæresten hans var innrammet av en gråblå himmel, duvende, blekblått hav og hvit sand nesten så langt øyet kunne se.

Munnen hennes nærmet seg hans, og den varme pusten streifet kinnet hans. – Kjenner du deg igjen her? hvisket hun mykt.

Birger lot blikket gjøre et sveip utover den rolige havflaten. – Vi har jo gått – eller løpt – denne turen noen ganger nå, smilte han ned i det blussende, elskede ansiktet. Han løftet armen og pekte. – Der borte ser du litt av Fanø, og der er Esbjerg og skolen vår, og der – – –

Elise lo og kysset ham. – – og vi befinner oss på Jylland, på vestkysten av Danmark. Jeg er ikke ute etter en time i geografi – lærer – men kom her! Hun grep hånden hans og trakk ham med, bort fra stranden og opp i klittene, der hun kastet seg ned på en gressbevokst plett. Hun førte hendene bak på ryggen, og plutselig struttet de unge brystene hennes nakne mot ham. Knoppene var tydelig erigert, og da hun begynte å trekke ned bikinitrusene også, var det ingen tvil om hva hun ville.

Han kikket seg raskt omkring – ikke et menneske å se, og snart var de nakne, begge to – og dypt og intimt forbundet. Elise spente seg opp mot ham, klamret seg til ham og hvisket ekstatisk: – Ååååååhhh, Birger – hver gang vi er sammen, føles det som første gang! Jeg føler meg som – Ingrid Bergman i den filmen, vet du – – «Klokkene ringer for deg»? – Maria? innskjøt Birger. – – Ja, nettopp – jeg føler at «jorden bølger under meg» – hver gang! Hun sukket henført, og Birger følte at hun strammet seg rundt ham – igjen og igjen.

Han fulgte den stumme oppfordringen, og snart «bølget» de sammen i fullkommen harmoni, inntil Elise kniste i øret hans: – Åja, det glemte jeg – du svarte ikke på om du kjenner deg igjen – akkurat HER?

– Mmmmm – vi har kanskje elsket – akkurat her – før også?

Elise nikket mot kinnet hans. – Du er så flink, altså! ertet hun. Hoftene hennes gikk roligere nå – spente seg, slakket av, spente seg igjen – du verden, så fort de hadde funnet samhørigheten! tenkte han – det var tross alt mindre enn tre måneder siden – den aller første gangen. Den hadde vært fullkommen, den også – brennende etterlengtet som den var. Og det HADDE skjedd nettopp her – på en usedvanlig varm og himmelblå dag i begynnelsen av april. Tenk at han hadde klart å utsette – fullbyrdelsen – så lenge!

Elskoven deres var sjelden dramatisk, hektisk og full av ekstatiske hyl og stønn – snarere en rolig, men pirrende forening, som bygde seg langsomt opp mot et toppunkt – og ebbet ut, lik dovne dønninger mot stranden på en solfylt dag. Foreningen deres kunne vare i timer, der det med lange mellomrom gikk sitrende, strammende bevegelser gjennom de sammensmeltede kroppene. Han så opp mot den blå sommerhimmelen, nøt følelsen av de bølgende, mørke lokkene mot brystet og lot tankene vandre.

Etter at de hadde forlatt hjembygden, hadde de tatt noen ukers fri fra alt og reist litt rundt i landet – de hadde besøkt Oslo, der Birger hadde oppholdt seg i studietiden – «og du må jo bli litt kjent med hovedstaden vår» hadde han smilt til sin unge kjæreste. Men store byer var ikke noe for Elise, selv om hun syntes det var svært interessant å få oppleve Slottet, Nasjonalgalleriet, Nationaltheatret – der de hadde sett Ibsens «Fruen fra havet» – Folkemuseet på Bygdøy, som hun var blitt svært begeistret for – men etter noen dager – og flere severdigheter – var de reist videre, helt på måfå, og etter noen uker hadde de tilfeldigvis endt opp i en liten by som het Larvik. De gikk ned til havnen, og Elise, som bare såvidt hadde sett havet, beundret det ruvende, svarte skipsskroget som lå der. – «Peter Wessel» mumlet hun, og dermed våknet læreren i Birger. Han holdt et entusiastisk, lite foredrag om den store sjøhelten for sin unge kjæreste, samtidig som han minnet henne på at – «du er ikke HELT ferdig med skolen ennå, vet du» – Nei, men nå har jeg – utvidet sommerferie! kniste Elise.

Akkurat da var det – igjen tilfeldigvis – bare en time til båten skulle gå til Danmark.- Åh, kan vi ikke reise dit en tur? spurte Elise impulsivt, og siden de ikke hadde noen spesielle planer, skyndte de seg å kjøpe billetter. De kom seg om bord akkurat idet de siste bilene kjørte inn på bildekket, og siden de hadde fått lugar ganske høyt oppe, klatret de opp den brede trappen som gikk gjennom hele midten av skipet. – Skal vi spise litt? spurte Birger da han oppdaget restauranten. Elise strakte seg opp og hvisket i øret hans: – Nei, la oss gå og inspisere lugaren vår – før vi spiser middag! Birger hadde en anelse om hvordan den «inspeksjonen» ville ende! Det var bare med de aller største anstrengelser han klarte å avholde seg fra å gå «all the way» som amerikanerne gjerne uttrykte det. Mens de så hverandre dypt inn i øynene, elsket de til akkompagnement av de duvende – og litt uvante – bevegelsene i skipet. – Ååååhhh, jeg EEEEEELSKER å – elske – når vi er ute på havet, altså! hikstet Elise i øret hans, mens hoftene hennes spente seg i bue under ham og han sprøytet sin oppdemmede lengsel inn mellom de silkemyke lårene hennes – slik han hadde gjort så ofte før. Men hun forble jomfru – også denne gangen! Senere kom han til å tenke på at – nå var de på vei til Danmark, og der var jo aldersgrensen femten år! Så kanskje – – – ?

Det hadde vært aller første gang Elise følte et gyngende skipsdekk under føttene, og hun hadde klamret seg til Birgers arm, maven hennes følte seg -ihvertfall LITT – urolig. Men Fallang, den hyggelige purseren – – hadde et godt råd: «Ta en bar genever på fastende hjerte, frue!» hadde han oppfordret, – «så er all sjøsyke borte på et blunk!» Forbløffet og smigret over å bli kalt «frue» hadde hun fulgt rådet hans – men for sikkerhets skyld hadde hun latt Birger gå i baren og kjøpe den til henne. Til hennes overraskelse fungerte det også! – Det er sikkert på grunn av den forferdelige smaken! insisterte hun, og nok en gang lovet hun seg selv aldri å bli alkoholiker! Det var da også bare annen gang i sitt liv hun hadde hatt alkohol innenfor leppene. Men utpå kvelden våget hun seg inn i baren, hun også, der de fant et ledig bord for to. De danset litt, og selv om ihvertfall ikke Elise var så godt vant med tango, foxtrot, vals og denslags, fikk hun det da til på et vis, takket være sin innebygde rytmefølelse og danseglede. Da hun satte seg ned ved bordet etterpå, rødkinnet og smilende, kom bartenderen bort til dem med to glass – en whisky til Birger og en annen drink i et større glass, som han satte foran Elise. – Det var en fryd å se Dem på dansegulvet, frøken! smilte han. – Denne er på husets – eller båtens – regning!

Elise snuste mistenksomt på det svakt sprudlende innholdet. – Sitron, mumlet hun, – og – – einerbær? Bartender Wendel nikket anerkjennende. – Riktig god nese har De også, roste han. – Denne cocktailen heter Tom Collins, og den er ikke særlig sterk. Men drikk den langsomt likevel.

Etterpå erklærte Elise at dette var hennes yndlingscocktail, selv om Birger minnet henne på at det jo var den aller første «cocktailen» hun hadde smakt. – Kan jeg få en til? ba hun. – Jeg har lært to nye ord i kveld – «cocktail» og «Tom Collins». Kan ikke du spørre den hyggelig bartenderen hva han har hatt oppi den, er du snill?

Men Birger visste det allerede. Før de gikk i land neste morgen, stakk de innom kiosken og kjøpte med seg en flaske gin og og en flaske likør – en som han mente Elise ville like. Men Elise ristet bestemt på hodet. – Jeg drikker ikke! erklærte hun bestemt. Men da nyttårsaften kom, oppdaget Birger at likørflasken bare var halvfull!

Etter at de hadde lekt turister og oppdagelsesreisende i Danmark en god stund, hadde de blitt invitert hjem til en av Birgers gamle skolekamerater, som var dansk gift og bodde i Ringkøbing. Der hadde de feiret både jul og nyttår og i det livlige nyttårsselskapet hadde han kommet i snakk med en dame som var lærer på folkehøyskolen i Esbjerg. Hun ble overbegeistret da hun hørte at Birger var arbeidsløs lærer. – En av mine kolleger blev pludselig alvorlig syg, fortalte hun med sprudlende, dansk entusiasme, – og desværre vil det vare et stykke tid. Så vi har desperat brug for en erstatning nu lige efter det nye år! At han var norsk, avfeide hun med en håndbevegelse. – Det er så mænd kun en fordel! erklærte hun bestemt. – De nordiske højskoler har jo et MEGET godt samarbejde!

Nå brakte Elise ham ut av hans behagelige drømmerier med et plutselig og uventet spørsmål: – Hva skal vi kalle den første datteren vår? spurte hun, uten å forandre den rolige, dvelende elskovsrytmen. Det tok ham et par sekunder å komme på at de befant seg i de danske klitter. – Veeeeel, han trakk på det, – hun må jo bli født først, da – og så kan det jo hende at det blir en gutt også – når den tid kommer, tilføyde han. Hendene hans kjærtegnet mykt de velformede rumpeballene, som spente seg og slappet av – og spente seg påny.

Den ertende, lave latteren lød i øret hans igjen. – M-mmm – jeg har på følelsen at det blir en jente, altså! Hun løftet ansiktet – blikkene deres var bare centimeter fra hverandre. – Ikke bare var det nettopp HER jeg mistet jomfrudommen min! hvisket hun lattermildt,- vår førstefødte ble påbegynt akkurat HER også!

Det gikk noen lange sekunder før det gikk opp for ham hva hun nettopp hadde sagt. Han hørte bølgene bli brutt mot stranden tre – og nesten fire ganger – før han kom seg til å svare. Forbløffet møtte han det lattermilde blikket hennes. – M- mener du at – – du mener vel ikke at – – ? Han kom ikke lenger.

Elise lo lavt, nikket og trakk det vantro ansiktet hans nærmere. – Joda. Birthe og jeg var ute og shoppet litt for et par dager siden, og da stakk jeg innom legen en tur. Jeg er – NESTEN – tre måneder på vei! Så – hva synes du vi skal kalle henne?

Hoftene hennes ble ivrigere, og han kjente spenningen bygge seg opp. – Det – klarer jeg ikke å – tenke på – akkurat nåååååå! stønnet han hest. Elise sugde seg fast til munnen hans, og bare to minutter senere hikstet han til, da det silkeglatte, klyngende kjønnet hennes sørget for at de begge opplevde ekstasen nesten samtidig.

I de salige etterdønningene lå de tett sammen som vanlig, omgitt av hvit sand, blå himmel og blått hav. – «Blåvand» – for et passende navn! tenkte Elise og smilte for seg selv, der hun lå og hvilte ovenpå sin elskede – mens Birger tenkte på noe helt annet!

Han skulle bli far – for aller første gang! – med en av sine – mindreårige – elever! Riktig nok var hun ikke lenger eleven hans – og siden de nå bodde i Danmark, var hun kanskje ikke fullt så «mindreårig» heller – likevel følte han et stikk av dårlig samvittighet, som blandet seg med den sjokkerende, frydefulle følelsen. Hans elskede Elise skulle ha barn – med ham! Hendene hans vandret langsomt over den slanke kroppen, som de hadde gjort så ofte før, men denne gangen uten å registrere den silkemyke varmen fra den glatte, nakne huden. Snart femti år – og han skulle bli far for første gang! Hva var det nå Elise hadde spurt ham om?

– Solfrid! brast det plutselig ut av ham, og Elise skjønte øyeblikkelig hva han mente. – Det er et pent navn, Birger, smilte hun ned mot ham. – Det kommer mamma til å bli glad for også. Å ja, det glemte jeg nesten – det ligger et brev til deg hjemme – fra mamma. Skal vi gå?

— —

Kjære Birger. Jeg fikk brev fra Elise for noen dager siden, og som vanlig – det er rent så hun bobler over av lykke, og det gleder selvsagt et morshjerte. Det samme kan jeg dessverre ikke si om den eneste gjenværende jenta i syvende klasse. Stakkars Veronica har bare vært en skygge av seg selv dette siste skoleåret, og de andre ungene har vært ganske vanskelige å ha med å gjøre også. Den første vikaren reiste sin vei etter bare to måneder, den neste dro i begynnelsen av februar, og så måtte jeg overta derfra og ut skoleåret. Jeg tror jeg lyktes med å få opp humøret deres – i noen grad, ihvertfall – bortsett fra nettopp Veronica. Hun lengter seg syk etter Elise, stakkar. Nå er jo skoleåret slutt, – og nå er hun iallfall ferdig med folkeskolen, så – kanskje ville hun bli litt lysere til sinns hvis dere inviterte henne ned til dere noen uker nå i sommerferien? Ingeborg, moren hennes, ville kanskje være litt bekymret for å la henne reise alene, men jeg tror nok jeg skulle klare å overtale henne – hvis du altså er villig til å ta imot Veronica i noen uker?

La meg høre fra deg så snart som mulig, er du snill. Kjærlig hilsen og klem fra

din tilkommende svigermor,

Solvår.

P.S. Jeg skulle virkelig ønske du ville komme tilbake, Birger. Det vet jeg at barna ønsker seg også.

Han så opp fra brevet. – Moren din ber oss invitere Veronica hit i sommerferien. Hva sier du til det? Hun lengter seg syk etter deg, sier Solvår!
Historien fortsætter under reklamen

Som vanlig satt de tett ved siden av hverandre i den lille sofaen, og Elise smilte strålende mot ham igjen. – Du vet, vi skriver jo ofte med hverandre, Veronica og jeg også. Og jeg har allerede invitert henne, jeg! Hun så ertende inn i øynene hans, et lite smil lekte i munnvikene hennes. – Dessuten tror jeg ikke det bare er MEG hun lengter seg syk etter! Hun kommer om et par dager.

Birger rynket brynene i påtatt strenghet. – Uten å spørre din – – ehmmmm – mann, hva? Hun kom tett inntil ham med den slanke kroppen sin. Munnen hennes nærmet seg hans. – Vi er ikke gift ennå, minnet hun ham på. – Derfor tenkte jeg at jeg kunne bestemme litt, jeg også. Hun kysset ham sugende. – Dessuten, hvisket hun lavt mot leppene hans, – jeg skulle tro du ville glede deg til å få søte, blonde, blåøyde Veronica på besøk! Nå er hun ett år eldre også – og har sikkert blitt ENDA deiligere – tror du ikke det?

Han kløp henne spøkefullt i rumpa så hun hylte høyt – mest av overraskelse, for slikt pleide han ikke å gjøre. – Fisker du etter komplimenter, eller? Du vet jo at for meg er DU den deiligste som finnes!

Munnene deres søkte hverandre igjen, og som vanlig tok det ikke lang tid før lidenskapen flammet opp igjen, til tross for at det var bare et par-tre timer siden deres siste kjærlighetsmøte – der ute under den høye, blå sommerhimmelen. Hånden hans hadde allerede sluttet seg mykt om et spent ungpikebryst, og tommelen hadde såvidt begynt å leke med en struttende brystvorte – da det banket forsiktig på døren!

Begge rettet seg brått opp, og Elise ordnet febrilsk klærne sine. – Sikkert en av elevene dine, smilte hun. – Du har jo blitt svært så populær i løpet av dette halvåret.

Men Birger tvilte på at det var en av hans elever som sto utenfor døren. Det ville i tilfelle være første gang – dessuten hadde sommerferien nettopp begynt, og det var svært få elever igjen på skolen. De ventet på at sommerkursene skulle begynne.

Det var Elise som åpnet, og det viste seg at det likevel VAR en av Birgers – riktignok tidligere – elever som sto utenfor. – Veronica! smilte hun overrasket. – Du skulle jo ikke komme før om to dager! Men du er selvsagt hjertelig velkommen, skyndte hun seg å tilføye. – Kom inn, kom inn!

Hennes venninne kastet seg om halsen på henne så snart hun var kommet innenfor døren og hulket hjerteskjærende. – U- unnskyld så mye, Elise! hikstet hun, – men jeg ble så inderlig, inderlig glad da du inviterte meg at jeg slett ikke klarte å vente. Jeg har lengtet såååååå etter deg – et helt år! Hun kysset henne ekstatisk over hele ansiktet og avsluttet med et sugende kyss på munnen!

Det hadde hun faktisk aldri gjort før, og Elise stivnet av overraskelse. Veronica gråt i armene hennes i minst et helt minutt, og Elise klappet og strøk henne over ryggen til hun roet seg. I mellomtiden hadde Birger reist seg også, og Elise mumlet i øret hennes: – Du må jo hilse på mannen min også!

Veronica rykket til og så storøyd på dem begge to. – Har dere – giftet dere? gispet hun. Birger, som nå sto like ved siden av dem, humret lavt. – Neida, hun er nok LITT for ung ennå, men – –

Elise avbrøt ham brått. – Men vi er sultne, og nå har vi noe å feire, så – jeg foreslår at vi går på «Danmark».

Veronica så forvirret på henne. – Vi er jo i – Danmark, er vi ikke det, da? Begge de andre lo. – Joda, Veronica, det er vi, humret Birger, – men Elise vil gjerne spise på en restaurant som heter «Café Danmark». Du er invitert med, selvfølgelig.

På restauranten fikk Birger god anledning til å studere sin sommergjest litt mere inngående. Veronica hadde tatt ham pent i hånden da hun hilste på Birger , og hun hadde rødmet takknemlig da han ønsket henne velkommen. Du verden, som hun har utviklet seg på bare ett år! tenkte han. Ikke så mye fysisk, kanskje – eller jo, hun hadde vokst noen centimeter i høyden, og brystene var atskillig fullere og mere struttende under den ettersittende sommerkjolen. Fremdeles var hun slank, men hoftene var rundere og mere kvinnelige, og hun virket så mye mere moden og ettertenksom enn før. Var hun virkelig bare ETT år eldre? tenkte han. Han skammet seg litt da han plutselig tenkte på hvordan hun hadde sett ut sist han hadde sett henne – splitter naken og ventende på dusjen! Hvordan så hun ut – naken! – nå, mon tro? Den sprudlende ungjenta var nesten forsvunnet, ja, det var som om rollene var ombyttet mellom henne og hans kjære Elise. Nå var det HUN som var sprudlende, opplagt og utadvendt – det var hun som dominerte samtalen mellom de to, mens Veronica lyttet smilende, nikket og kommenterte bare av og til.

Birger hadde bestilt en flaske vin, og da den kom på bordet, kniste Veronica forlegent. – Vin har jeg aldri drukket før, smilte hun, – jeg fikk ikke et glass i konfirmasjonen min engang. Men utpå kvelden var det en av onklene mine som bød meg på hjemmebrent. Da sa jeg nei takk!

De tre vennene lo hjertelig sammen, og Birger løftet glasset til en skål. – Vi har to ting å feire i kveld, smilte han. – For det første – at vi har fått en god venninne på besøk, som vi ikke har sett på over et år – og for det andre – – –

Han så megetsigende på Elise og blunket. Hun overtok – – at vi skal bli foreldre om seks og en halv måned! Smilet hennes var både betagende og inntagende da blikkene deres møttes. Det samme uttrykket så han i Veronicas ansikt – – i to – tre – fire lange, vantro sekunder, mens det langsomt gikk opp for henne hva Elise hadde sagt – deretter var det som om det vakre ansiktet sluknet – ja, for hun VAR jo riktig vakker! gikk det plutselig opp for Birger, som om det med ett hadde falt skjell fra øynene hans.

Samtidig som smilet hennes døde bort, formet det seg langsomt to tårer i øyekrokene hennes, og med ett reiste hun seg så brått at servietten hennes falt på gulvet. – U- unnskyld, altså! stammet hun, og den klare stemmen var plutselig blitt hes, – jeg – jeg må – må på – – – hun skyndte seg bakover i lokalet, i retning toalettet, og det var såvidt hun ikke løp.

Elise så etter henne – i kanskje ti sekunder, så reiste hun seg og fulgte raskt etter. Før hun gikk, møtte hun Birgers forbausede blikk. – Jeg tror hun trenger meg, sa hun lavt – dermed forsvant hun også.

Like etter kom serveringsdamen med maten deres, men Birger så opp på henne og spurte høflig: – Unnskyld, men – kunne du være så vennlig å be kokken om å holde maten varm litt lenger? Jeg har på følelsen at de to unge damene kommer til å bli borte en stund! – Jah, s’følgelig, min herre! svarte damen forekommende og trakk seg smilende tilbake med det store brettet.

Det varte ganske riktig en god stund før de to venninnene dukket opp igjen. Veronica var litt rød i øynene og virket forgrått, men smilet dukket frem igjen da hun unnskyldte seg overfor Birger. Han viftet avvergende med hånden. – Helt i orden, Veronica! smilte han. – Det var jo også litt av en nyhet å få den aller første kvelden du er her!

I det samme dukket serveringsdamen opp for annen gang, like blid og smilende som før, og Birger bestilte en ny flaske vin. Den første var nesten tom, og Elise så spøkefullt bebreidende på ham. – Hmmmmm, jeg visste ikke at kjæresten vår drakk! smilte hun, før hun blunket til sin venninne. – Visste du det, Veronica? Tør vi bli med denne mannen hjem i kveld, tror du?

Det lille, underfundige smilet til Veronica slo plutselig ut i full blomst, og hun bøyde seg over bordet og hvisket noe i Elises øre. Deretter sprutet begge jentene ut i en overgiven, hjertelig latter, før de grep kniv og gaffel og gikk løs på den gode maten. Birger fikk ikke vite hva som var så ustyrtelig morsomt – eller hvorfor de hadde brukt nesten tyve minutter på toalettet! – før lenge etterpå!

Det ble et muntert og lystig måltid, og Veronica, som hittil ikke hadde sett ham i øynene, møtte nå blikket hans like frimodig som dengang hun hadde sittet i klasserommet hans. Hun fortalte at alle elevene hadde savnet ham, og at det ikke hadde blitt ro i klassen før Solvår overtok de siste fire månedene av skoleåret. – Alle vil gjerne at du skal komme tilbake! forsikret hun og løftet glasset mot ham. – Det skåler vi på, hva?

Birger bare nippet til glasset. – Det kan jeg ikke love, Veronica. Særlig ikke nå som vi skal ha barn sammen.

Det gikk en skygge over ansiktet hennes, og hun drakk kanskje litt dypere av glasset enn hun ellers ville ha gjort. – Da får jeg skåle for oss begge to – eller alle tre, smilte hun, mens hun møtte blikket til Elise. – Eller alle fire! kniste venninnen, og dermed lo de to hjertelig sammen igjen. Denne gangen var det Elise som lente seg over og hvisket noe i Veronicas øre, noe som Birger ikke kunne høre, men som utløste nok en hjertelig, konspiratorisk latter.

Birger bestilte nok en flaske vin – den første hadde han tømt nesten alene, mens jentene hadde sin – antagelig alvorlige, tenkte han – samtale ute på dametoalettet. Det forbauset ham litt at den blide serveringsdamen ikke protesterte, for selv om de to skjønnhetene hadde både sminket seg og tatt på seg pene kjoler, skulle det ganske mye velvilje til for å tro at de var atten år!

Men selv om de var livlige og lystige, selv om de tisket og hvisket og kniste sammen, så oppførte de seg helt eksemplarisk. Birger ga den hyggelige serveringsdamen rikelig med tips, og hun ønsket dem velkommen tilbake.

Han hadde leid et koselig, lite hus som lå omtrent midtveis mellom restauranten og skolen, dermed var det bare et kvarter å gå. De høyhælte skoene skiftet de av seg ute i garderoben. På hjemveien hektet Elise armen sin i venninnens, og de to fortsatte å stikke hodene sammen og hviske og spøke med hverandre, mens Birger gikk tre skritt bak dem og beundret de smidige, unge kroppene. Det forekom ham at begge kastet stjålne blikk over skulderen, hvoretter de kniste ertende og vrikket litt ekstra på hoftene. Han måtte innrømme for seg selv at Veronica hadde vokst seg både penere, mere utviklet, hun var blitt voksnere i kroppen – og ja, rett og slett mere – attråverdig – i løpet av det året han ikke hadde sett henne. Selvsagt ville han aldri innrømme det overfor sin unge kjæreste! Men hun fristet ham ikke, sa han til seg selv. Fremdeles var det Elise som var hans livs store kjærlighet.

Da de var kommet hjem og hadde tatt av seg yttertøyet, vendte Veronica seg mot ham, så ham smilende inn i øynene og la armene om halsen hans. – Jeg har jo ikke sagt ORDENTLIG takk for at jeg får lov å være her i sommer! kniste hun, – og det har jeg fått lov til av Elise!

Han kjente den varme pusten hennes stryke mykt over ansiktet sitt, og plutselig ble de bløte leppene presset mot hans egne – for aller første gang! Selv om hun ikke brukte tungen, var det en dirrende lidenskap i det uventede kysset som nesten sjokkerte ham. Helt automatisk besvarte han kysset – med større glød enn han hadde tenkt, og det var ikke til å unngå at han ble opphisset. Samtidig visste han at det måtte hun også merke, og hun ga ham en ny overraskelse ved å presse den slanke kroppen mot hans, og det rykket svakt i hoftene hennes – nesten som en taus invitasjon! tenkte han. DET hadde hun vel ihvertfall ikke fått lov til – av Elise! tenkte han og skottet til siden. Men kjæresten hans hadde bare et bredt smil om munnen.

Hvor lenge kysset varte, ante han ikke, men etterpå tenkte han at det måtte da ha gått minst et halvt minutt før hun slapp ham. Da hadde han full ereksjon, og Veronica var rød og blussende i ansiktet. Hun pustet fortere, og da hun festet blikket på venninnen, kom hun med en replikk som han ikke forsto noe av. – Jeg tror – vi må finne ut av det! Vil du – – mmmm – hjelpe meg? Han så at Elise nikket entusiastisk, deretter falt de to i armene til hverandre, og nå var det DEM som utvekslet et lidenskapelig kyss! Deretter løp de knisende inn på det ekstra soverommet, der Veronica skulle bo resten av sommeren. Ved tanken på det begynte en kriblende spenning å bre seg i kroppen hans.

Han åpnet kjøleskapet og fant seg en «Hof». Så slo han seg ned i sofaen og pustet ut. Han håpet at Veronica snart ville si godnatt, slik at han kunne få utløst noe av den ulidelige spenningen sammen med sin unge, lidenskapelige kjæreste. Nå som hun var gravid, behøvde han jo ikke tenke på beskyttelse heller. – Det burde jeg nok heller ha tenkt på før! slo det ham, men han smilte for seg selv – tenk! – jeg skal bli pappa! Om det ble gutt eller jente, spilte ingen rolle. Den tanken bestemte han seg for å holde fast ved.

Men overraskelsenes tid var såvisst ikke forbi! Døren til Veronicas rom åpnet seg, og ut kom to smilende, knisende – og splitter nakne! – tenåringsjenter! – Du er jo vant til å se oss sånn før vi går i dusjen, ikke sant, Birger? lo Elise.

Veronica stanset like foran ham – det blendende smilet var kanskje LITT forlegent. – Synes du at jeg har vokst – lærer? kniste hun og skjøt frem det struttende brystpartiet. – Hun har fått mye større pupper, har hun ikke – lærer? supplerte Elise, og begge venninnene lo hjertelig igjen.

Birger svelget – og nikket. – Joda – du er snart – stor jente – nå! kvekket han frem. Uvilkårlig gled blikket hans nedover, og Elise var ikke sen om å kommentere: – Mere hår på tissen har hun fått også, ikke sant – lærer?

Den lyse latteren deres klang i ørene hans mens han i noen få sekunder studerte den yndige, lyse dusken – og det svulmende, rosa kjønnet mellom de slanke lårene. Akkurat der hadde Elise utviklet seg til kvinne – Veronica var fremdeles en ungpike – en særdeles FRISTENDE ungpike! måtte han motvillig innrømme for seg selv.

Men det var ikke så lenge han fikk lov å nyte synet. Snart løp de fnisende venninnene mot badet – han var sikker på at de begge vrikket litt ekstra på de velskapte endene også. Raskt tømte han flasken med den grønne etiketten og gikk for å hente seg en ny. Fra badet lød jentehyl og fnisende latter som overdøvet bruset fra dusjen. I tankene var han med ett fjorten måneder tilbake i tiden, da – hvor mange var det nå? – femten nakne jentekropper i alderen ti til fjorten stormet inn i fellesdusjen. Det synet hadde aldri opphisset ham den gangen – nå kjente han til sin forlegenhet en sødmefylt, kriblende varme stige langsomt opp i seg. Han skammet seg litt over att han fremdeles satt der med en knallhard reisning, og lynsnart grep han Jyllands-Posten og la den over fanget. Det var ellers en avis han ikke brød seg så mye om, men akkurat nå gjorde den iallfall nytten.

Men ikke så lenge. Bare et par minutter senere kom de opprømte ungjentene ut av badet, fremdeles med noen vanndråper glinsende på de – etter hans mening – perfekte kroppene. Elise rev avisen bort og satte seg på fanget hans, kysset ham med spillende tunge og mumlet mot kinnet hans: – Jeg ligger hos Veronica i natt, jeg – elskede – vi har altså SÅ mye å snakke om – og finne ut av. Men i morgen – – – hun lot setningen bli hengene i luften før hun reiste seg og overlot plassen til sin like nakne og like velskapte venninne.

Veronica plasserte hele sin tyngde like oppå den verkende reisningen hans – hun kunne ikke unngå å merke den! fór det gjennom ham – og denne gangen brukte også hun den spillende, lekne tungen sin – i noen få, intense og knisende sekunder, før hun reiste seg fra fanget hans, og begge løp leende inn på det ekstra soverommet. Birger satt alene tilbake – med sin halvtømte Hof og dirrende av opphisselse.

Det tok lang tid før han sovnet, og det gjorde det ikke bedre at det kom mumlende stemmer gjennom veggen, avbrutt av knisende latterutbrudd og små, overraskede hyl. Hva VAR det de to måtte «finne ut av« lurte han på? Lå de splitter nakne der inne, begge to? – tett sammen? – kropp mot naken kropp? -kjælte de med hverandre? – hvilke hemmeligheter hadde de å betro hverandre? Ereksjonen – og opphisselsen – nektet å legge seg, den eneste lille trøsten han hadde, var det halvveis uttalte løftet – «men i morgen – – – » Plutselig kom han på noe Elise hadde sagt på restauranten – «jeg visste ikke at kjæresten vår drakk». «Kjæresten VÅR» – det hadde hun da faktisk sagt! Hva mente hun med DET, tro? Den tanken gjorde det heller ikke særlig mye lettere å få sove!
Historien fortsætter under reklamen

Den mumlende, intime samtalen og den kjælne, lave latteren kilte fremdeles ørene hans da han endelig gled inn i søvnen.

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. Gunnar

   11/01/2024 kl 15:33

   Onkel Waldo

   Jeg blir nysjerrig.  Du beskriver Fallang helt riktig. Han er jo forlengst død og må ha gått på land ca 1970 evt + et par år.  Wendel husker jeg ikke.  Dette må ha vært Cort Adeler, evt Peter Wessel 2.

    

   Gunnar

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     20/11/2024 kl 20:40 - som svar på Gunnar

     Beklager at det har tatt så lang tid å svare, Gunnar, men jeg ble ikke oppmerksom på kommentaren din før nå.

     Neida, dette er den første «Peter Wessel», den som ble levert i 1937. Jeg jobbet ombord der  en sommer, antagelig i 1960, da rederiet fremdeles het Larvik -Frederikshavnferjen. Hun gikk i trekantrute – ihvertfall den sommeren – mellom Larvik – Frederikshavn og Fredrikstad, der den lå over om natta. Fallang var purser, og bartenderen het Wendel, husker ikke fornavnet.

     Hun gikk ikke om vinteren den gangen, bare fra april til september, men jeg tror hun begynte med det året etter.

     Tusen takk for interessen!

     1+

     Besvar kommentar
     • Anonym

       21/11/2024 kl 0:26 - som svar på OnkelWaldo

       Takk!!!

       Du har nok rett i året 1960.

       Cort Adeler kom ca 20. Juni 1961. Jobbet der somrene 61 og 62. Så verneplikt.  Og Peter Wessel som purserassistent fra april ut august 1964 for Nilsen samt purser i uker. Så Cort Adeler 1965 og Peter Wessel 1966. Bortsett fra 64, var jeg kelner som finansierte studier. 66 var slutten på den karrieren. Utrolig moro og møtte mange interessante mennesker.

       Høsten 1967 fikk 2 studenter til og jeg muligheten til kjøpe Peter Wessel for 300 000 kroner. Vi hadde ikke penger, men vi kom langt i forretningsplan med en kjerne av kjentfolk ombord som hadde lyst på litt eventyr. Ta han ned til Italia og se på Napoli til Tynis eller Bizerte. I 1967 var de ingen tilsvarende. For uten lite penger,  ville det være visse utfordringer i Napoli havn. I Tunis ville forslaget bli mottatt med begeistring og offisiell støtte. Sannsynligvis ville den inngå i fransk utviklingshjelp fikk jeg bekreftet i 1971. Båten var i hpd snad da.

        

       Fallang tok oppgjørene våre hver kveld. Han var ganske festlig med en ganske spesiell bakgrunn  Det hadde mange av dem som var ombord på den tiden.

       Du skriver godt og lett.

        

       Gunnar

        

       0

       Besvar kommentar