Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.
Marion, som vi møter i denne novellen, er den samme Marion som vi såvidt ble kjent med mot slutten av «Onkel Bjørn og tvillingene».

De sto litt sent opp, så Peter utsatte frokosten til de var fremme ved hotellet. Han var lommekjent i «Køben» fra sine yngre og viltrere dager, så han hadde ingen vanskeligheter med å tråkle seg gjennom den travle byen og frem til det han fremdeles tenkte på som SAS-hotellet. Brukbar gangavstand til både Tivoli og Rådhuspladsen, tenkte han – og Glyptoteket, som han aldri ble lei av.

De fikk to riktig pene værelser ved siden av hverandre, slik de hadde hatt på hotellet i Karlstad. Det sto to store senger i hvert rom, så det var rikelig med soveplasser. Men – som han hadde fryktet, oppsto det livlig diskusjon om hvem som skulle sove hvor, men den avbrøt han fort og forkynte – Frokost!

På veien ned til spisesalen forklarte han dem at danskenes aller første måltid for dagen egentlig heter «morgenmad» og er relativt enkelt, men næringsrikt, mens «frokost» egentlig spises ved lunsjtider. – Men her kommer vi nok til å se en frokostbuffé i likhet med den vi fikk i Karlstad, smilte han, – så dere kan spise dere skikkelig mette. Etterpå skal vi ut og gå litt – ikke altfor langt, skyndte han seg å tilføye.

Historisk og kunstinteressert som han var, la han først turen til Glyptoteket, fordi han fryktet at de mange fristelsene i Tivoli ville fjerne enhver entusiasme for ting som lå opptil flere tusen år tilbake i tiden. Derfor ble han gledelig overrasket da særlig Leona fulgte ivrig med på alt som guiden sa, at hun ble helt fascinert av de mange vakre skulpturene, og Noi filmet flittig, da hun fikk vite at dette var tillatt. Peter bidro også med sitt og pekte ut noen av sine favoritter for de storøyde unge jentene. Faktisk brukte de så lang tid der at da Marie klaget over at hun var sulten, ble de alle overrasket over å finne ut at det var gått nesten fem timer! Og det viste seg at de to søstrene hennes var «litt sultne», de også.

Den siste halvtimen eller så hadde det lille følget hatt selskap av en ung pike – antagelig på Nois alder – og det som så ut til å være hennes far. Hun hadde omtrent samme kroppsbygning som Noi også – slank, men normalt utviklet, og hun hadde også mørkt hår og mørkebrune øyne. I løpet av rundturen hadde hun av og til vekslet noen ord med Noi – hun snakket et svært tydelig svensk, så det var lett å forstå henne.

Nå hadde hun hørt at Marie ville ha mat, og innskjøt ivrig: – Om ni ska gå och äta, så kan vi kanske följa med? Noi kikket opp på den mannen hun nå tenkte på som «snille onkel», og Peter smilte velvillig. – Ja, selvfølgelig, bare hyggelig, det. Han kastet et blikk på mannen som sto litt bak den svenske jenta, og som åpenbart var i følge med henne, og rakte frem hånden. – Jeg heter Peter, forresten, og dette er mine tre nieser – han pekte – Noi – Leona – og Marie.

– Göran, smilte den andre, håndtrykket hans var fast, men ikke overdrevent hardt. – Och jag heter Marion, opplyste den unge – og frimodige – tenåringsjenta. Var hun datteren hans, tro? – tenkte Noi, men hun lignet overhodet ikke på ham, det syntes ikke Peter eller noen av de andre jentene, heller. Men Marion var rask med å oppklare mysteriet, som om hun hadde lest tankene deres. – Göran är min pojkvän, smilte hun, og de andre sperret opp øynene i undring. – Han var min mammas pojkvän förut, men hon blev svartsjuk när hon såg at Göran och jag var kära i varann. Så vi flyttade ihop för – sådär tre månader sen, när jag blev femton.

– Så dere hadde vært – kjærester – før det også, altså? spurte Noi med vidåpne, spørrende øyne. – O ja, ända sen jag var – sådär tolv, svarte Marion med et lurt blunk i de mørke øynene.

– Tolv år? pustet Leona. – Jeg er tolv og et halvt – nå! Marion smilte vennlig og nikket megetsigende. – Och du har nyss börjat med pillen, va’? – ni båda två? konstaterte Marion, henvendt til både Noi og Leona. Begge merket seg at det ikke hørtes ut som et spørsmål, det var som om hun bare VISSTE det! Det løp en kald, liten gysning nedover ryggen på dem begge, og søstrene kikket – litt sjokkert – på hverandre.

– Oroa er inte, jag är inte någon häxa, heller! smilte Marion med blikket festet på Nois rødmende ansikt.

– Det är du visst, det! innskjøt Göran. Han grep henne om livet og klemte henne ømt inn til seg. – Du är min egen lilla, helt speciella häxa! Du vet ju att du har alldeles – förhäxat mej, inte sant? Han kysset henne på kinnet, men Marion vred seg fri og så bebreidende på ham. – Du får inte säga sådär! skjente hun mildt. – Det är tillräckligt med männniskor som TROR på såna saker!

Göran modererte seg. – Javisst, min lilla sötnos. Om du är en häxa, så är du i alla fall en VIT häxa! smilte han. Marion nøyde seg med å rekke tunge til ham.

Noi la hodet på skakke og så ettertenksomt på henne. – Men du – VET litt mere enn oss andre, ikke sant? spurte hun lavmælt. Det hørtes ut som hun konstaterte et faktum, hun også.

To mørkebrune blikk møtte hverandre, og det oppsto noen sekunders pause. Det var som om den svenske jenta vurderte om hun kunne stole på den andre. Svaret hun kom til, var tydeligvis «ja», for til slutt smilte hun: – Inte «vet», sådär riktigt, innvendte hun. – Det är mera som en – aning, liksom, och jag vet aldrig själv när jag får en sån. Hun tok om skuldrene til Noi og hvisket lavt i øret hennes: – Men det du önskar dej, kommer att hända mycket snart – kanske redan i natt!

Noi rykket til og så seg rundt, men det var tydelig at ingen av de andre hadde hørt det Marion sa. Hun rødmet kledelig da Marion blunket lurt til henne.

Men nå var de kommet frem til Tivoli, og onkel betalte inngangsbilletten for dem alle sammen. Göran tok opp lommeboken, men Peter avfeide ham smilende. – Nei, det ser ut til at jentene mine har funnet en ny venninne, bemerket han – så det er bare hyggelig, det. Marion strakte seg opp og kysset ham takknemlig – på munnen! Etterpå så hun ham inn i øynene og nikket – med et lite sideblikk på Noi. Deretter hvisket hun noe i øret hennes igjen, som ingen av de andre hørte, men som fikk Noi til å rødme nok en gang.

Middagen ble et særdeles hyggelig måltid. Alle de fire jentene skravlet muntert med hverandre, og Peter syntes han fikk riktig god kontakt med Göran også. Han fortalte at han hadde «overtatt» døtrene til sin avdøde bror – «litt motvillig til å begynne med», innrømmet han. – Men nå er vi blitt riktig gode venner, alle sammen. – Litet mera än bara «goda vänner» också – inte sant? innskjøt en smilende Marion, som satt ved siden av dem. Peter ble litt forlegen, for det hadde jo sett ut som om hun satt i ivrig samtale med Noi og Leona – ja, lille Marie så ut til å følge godt med, hun også. Men Göran kløp sin unge kjæreste spøkefullt i øret. – Det är inte mycket dom här små öronen går miste om! humret han godmodig, men Marion tok det pent. – Jag måste ju följa med på vad ni vuxna pratar om, smilte hun ertende – så att jeg kan lära mej saker.

Peter så på henne og blunket. – Jeg har på følelsen at du allerede kan det meste av det du trenger å vite, jeg, Marion! smilte han. Marion nikket, fremdeles med et lurt smil på leppene. – Jooooo, innrømmet hun – Göran har nog lärt mej ganska mycket – så kastet hun et sideblikk på de tre andre som satt ved bordet – precis vad du kommer att lära dom här tre sötnosarna – om inte så länge! fastslo hun, så lo hun høyt av sine egne dypsindigheter. Det var bare Noi som rødmet, de to yngste tok på seg det samme ertende smilet som Marion.

Etter måltidet løp alle de fire jentene avsted for å benytte seg av Tivolis mange muligheter til forlystelse. Både Göran og Peter ga dem rikelig med penger til atspredelse. De to mannfolkene ble sittende igjen ved kafébordet, og Göran bestilte en ny runde med øl.

Peter følte seg en smule forlegen på grunn av Marions replikk: «Litet mera än bara «goda vänner» också – inte sant?» – men han løftet iallfall sin Hof til en vennlig skål. Göran gjorde det samme. – Det var jo hyggelig at jentene mine kom så godt overens med din Marion, smilte han. – Jeg tror ikke de har så mange venninner utenom hverandre, nemlig, så jeg håper de kan holde kontakten videre også – for eksempel over Internett?

– Det tror jag säkert att dom kommer att göra, smilte Göran og tok frem sin lommebok. – Här har du våra kort, där står våra telefonnummer, e-post-adresser och så vidare. Peter studerte de to visittkortene og ble imponert. – Så Marion har sitt eget visittkort, altså? bemerket han. – Det skal jeg sannelig prøve å ordne for mine jenter også. Har hun tegnet det selv, eller? Han pekte på en kryptisk tegning i øvre høyre hjørne av kortet.

Göran nikket. – Den symbolen hittade hon på nätet, forklarte han – så viste han Peter at det var en sammenvevning av et hjerte og et liggende åttetall – symbolet for «uendelig». Peter nikket – symbolikken var lett å fatte.

De to mennene fant ut at de hadde mye til felles, og de ble sittende og snakke hyggelig sammen helt til jentene kom tilbake – rødkinnede, oppspilte – og strålende lykkelige, så det ut som. Peter følte at han ble glad bare ved å se på dem, og det så det ut som Göran ble også.

Men de ble begge overrasket da jentene – det vil si Marie – nok en gang – erklærte høyt og tydelig at de var sultne! – Har det virkelig gått så lang tid? undret Peter, og Göran tilføyde: – Vi har bara nått at dricka fem öl var, ju! – og jentene brast ut i latter. – Då behöver ni att röra på benen! erklærte Marion bestemt. – Känner du till en bra restaurang i närheten, Peter?

Det gjorde han – og det var heller ikke lange spaserturen til et trivelig sted som lå like ved Rådhuspladsen, – der hadde han vært flere ganger før. Jentene hang i armkrokene deres – «for å holde dere oppe hvis dere skulle snuble etter alt det ølet!» kniste Leona.

Det var en riktig trivelig restaurant også, maten var helt utmerket, og alle trivdes svært godt sammen med Göran og Marion. Av en eller annen grunn foregikk den livligste samtalen mellom de to mannfolkene, som helt tydelig hadde funnet hverandre – og de to yngste, Marie og Leona, som stadig blandet seg inn i det de voksne sa. Begge lot seg villig sjarmere av de to livlige ungjentene.

Dermed ble Noi sittende og prate fortrolig med Marion, som gjerne ville høre om den turbulente oppveksten hennes. Igjen fikk Noi tårer i øynene da hun gjenopplevde de innpåslitne mannfolkene, farens stoffmisbruk og de to nesten-voldtektene. Også Marion ble blank i øynene, og Noi følte at den andre forsto henne på en helt spesiell måte, ja – at hun opplevde alt det ubehagelige sammen med henne – nesten like mye som hun selv gjorde! Da hun hadde lettet sitt hjerte, hadde hun en riktig god følelse i maven, og Marion la en vennlig hånd på armen hennes. Så lente hun seg over mot sin nye venninne og mumlet i øret hennes: – I natt, Noi – i natt kommer du att bli mycket lycklig! Deretter ble de plutselig avbrutt av Marie og Leona, som hadde tyvlånt glassene til de voksne og ville skåle med dem!

De to yngste hadde også glass med Cola foran seg, men ved en anledning la Noi merke til at de to voksne, som begge hadde bestilt «en lille en», i all hemmelighet tømte halvparten av de små glassene sine over i jentenes glass mens de skravlet med Marion. Hun så det også, men lot seg ikke merke med noe, bare blunket megetsigende til Noi. – Kanske kommer dom att sova litet bättre nu till natten! kniste hun i øret hennes. – Då kan du knulla med din farbror riktigt länge, ju! Noi blusset heftig, men sa ingenting – bare kniste sammen med sin nye svenske venninne. – Det gjør vel du hver natt, du, tenker jeg? hvisket hun tilbake, og Marion nikket. – Jag bara älskar att ha hans kuk i mej hela natten! mumlet hun, så lavt at ingen av de andre hørte det. – Det kommer du också att göra! Noi rødmet dypt igjen.

De brøt opp fra restauranten i høy stemning, alle sammen. Utenfor restauranten skiltes de ad, alle jentene klemte hverandre varmt, og Göran og Peter lovte å holde kontakten. Det samme gjorde Noi og Marion.

Hotellet deres lå innenfor passelig gangavstand, likevel var jentene slitne da de kom frem. Peter ble litt overrasket da Leona tydeligvis avtalte med sin eldre søster – ved hjelp av et meningsfylt blikk – at HUN ville dusje sammen med onkel Peter. Noi forsvant inn på det andre badet sammen med lillesøsteren,

Han lurte på om Leona hadde tenkt å sove sammen med ham også, men det hadde hun tydeligvis ikke. For etter at de hadde lekt og kysset og kilt hverandre under dusjen en stund, skylte hun ham med hånddusjen, skrudde av vannet – og knelte ned foran ham.

– Jeg vil gjerne gjøre deg ekstra kåt når du skal ligge med Noi i natt! mumlet hun lavt. De nydelige, mørkebrune øynene så opp på ham med et lattermildt uttrykk. – For i natt kommer dere ikke bare til å SOVE – det vet jeg bare!

Dermed åpnet hun sin varme, fuktige munn, og Peter stønnet lavt da han følte de myke leppene hennes gli oppover og nedover den sprengende, stive staken. Etter et snaut minutt grep han henne i det lange håret og hikstet frem: – Ikke – ikke – – og Leona forsto øyeblikkelig. Hun reiste seg opp, strakte seg opp på tærne, og kysset ham – lenge. Den unge kroppen, som var godt i gang med å utvikle seg, ble presset mot hans i noen lange, hissende sekunder. Så slapp hun ham og smilte opp mot ham.

– Jeg er kanskje litt sjalu på Noi! lo hun lavt. – Men snart er det min tur også! Du vet jo at vi bruker pillen begge to, ikke sant? minnet hun ham om. Peter nikket stumt, både ør og yr av undertrykt lyst og spent forventning. Først da grep hun badehåndkleet for å tørre av kroppen sin.

– Vær snill mot henne, hva? ba hun, idet den vrikkende, lille enden hennes forsvant inn på det andre rommet. – Det vet jeg forresten at du blir! tilføyde hun med et smilende blikk over skulderen – mens hun lukket døren bak seg, stille og forsiktig.

Peter brukte god tid på å frottere seg over hele kroppen. Deretter barberte han seg så glatt han kunne, og sørget omhyggelig for at barberhøvelen ikke trakk blod. After shave? – nei. hva med deo? – nei, avgjorde han. Vanlig såpe fikk være nok.

Spenningen i kroppen hans holdt seg under hele prosessen, helt til han smøg seg inn mellom de nystrøkne sengklærne. Han hørte lavmælt mumling fra sideværelset, blandet med små latterutbrudd og undertrykt knising. Antagelig ertet de livet av stakkars Noi – og utmalte med bred pensel hvilke prøvelser hun kom til å bli utsatt for! Kanskje ville hun ombestemme seg, til og med? – og sove sammen med søstrene sine? Den standhaftige ereksjonen hans falt litt sammen ved den tanken – men ikke helt.

Lenge lå han med en spent og kriblende følelse i maven – og stirret opp i taket. Han syntes det gikk lang tid, men det hadde nok gått bare noen få minutter, før den ivrige småpraten stilnet av der inne – og døren åpnet seg.

Han merket seg at det ikke kom noe lys fra det andre rommet, så de to yngste var nok slitne. Selv hadde han bare nattbordlampen på, og det svake, gule lyset nådde ikke helt frem til den yndige åpenbaringen som nå viste seg i døråpningen. Noi lukket døren bak seg, forsiktig og omhyggelig, deretter vendte hun seg mot ham – og møtte blikket hans.

Selv om hun fremdeles var noen meter fra ham – rommet var ganske stort – så følte han at han fikk et kildrende støt i mellomgulvet da hun kom langsomt mot ham – eller mot den store dobbeltsengen, for det kunne jo tenkes at hun kom bare for å sove! Den tanken streifet ham såvidt, men han trodde egentlig ikke noe på den. Han reiste seg opp på den ene albuen, og blikkene deres slapp ikke hverandre et eneste øyeblikk.

Noi brettet selv den lette dynen til side og smøg seg innunder den. Hun hadde på seg en løvtynn, lyseblå nattkjole som nådde henne til midt på lårene, og Peter rakk å registrere at det var det eneste plagget hun hadde på seg, før hun ålet seg inntil ham og ga fra seg et lite knis.

– Åh! – du er naken! hvisket hun – det burde jeg jo ha visst! Hun kniste henrykt, dermed satte hun seg opp og trakk det lette plagget over hodet med en grasiøs bevegelse. Peters puls hadde begynt å banke fortere straks han så henne i døråpningen, men nå økte den tempoet merkbart, og han kjente den dunke i tinningene. – Herregud! tenkte han – jeg HAR jo sett henne naken tidligere også! Men nå – det var som om han visste nøyaktig hvorfor hun var kommet – ikke bare for å sove! – og pikken hans visste det også!

Han beundret de faste, spente ungpikebrystene som pekte rett ut i luften, og da hun la seg bakover mot den store, hvite hodeputen, pekte de rett oppover. Synet var så betagende at han nesten kviet seg for å berøre dem med den store mannfolkneven sin – enda han visste at det var det hun ønsket seg. Og da han virkelig gjorde det, la han først hånden på den silkemyke maven hennes – og lot den hvile der – før han tillot seg å la den bevege seg oppover, uhyre langsomt og forsiktig.

Noi kniste og vred litt på seg. – Du kiiiiiiiiler! hvisket hun mykt, og Peter senket ansiktet mot hennes akkurat i det fingrene hans berørte den ene struttende, følsomme knoppen. Men samtidig så han at øynene hennes lukket seg halvveis – i spent forventning – og at de fulle, myke leppene åpnet seg, villig og ettergivende.

Han hadde jo kysset henne før – ikke så ofte, riktignok – men dette var første gang han følte at hun var trygg og tillitsfull – hennes nakne kropp var dirrende spent, der den lå tett inntil hans egen, men det var en sødmefylt, forventningsfull spenning, følte han. De slanke armene hennes, som gled rundt nakken hans og presset munnene deres enda fastere mot hverandre, bekreftet det også – dette var øyeblikket de lenge hadde ventet på – og lengtet etter – begge to.

Armene hans lå fast, men ikke krevende, om det slanke livet hennes, og da han la seg bakover mot putene, fulgte hun villig med, slik at hun snart lå over ham, og han følte, mer enn han hørte, at hun lo frydefullt inn i munnen hans. Og hun slapp ikke grepet om halsen hans da hun – uøvet, men smidig – manøvrerte seg på plass. Bare en lav, summende lyd hørtes fra halsen hennes da de ble inderlig og dypt forenet.

I et hotellværelse på en annen kant av byen lå Marion og Göran i omtrent samme stilling som Noi og Peter, slik de hadde gjort så mange ganger tidligere. Plutselig stanset Marion sine bevegelser og løftet ansiktet. Göran møtte hennes smilende blikk med sitt eget – spørrende.

– Nu är Noi inte längre oskuld! kniste hun. – Är du alldeles säker på det, lilla raring? spurte han og klemte ømt om den faste lille enden hennes.

– Bergsäker! svarte Marion og gjenopptok sine rytmiske hoftebevegelser. Göran tvilte ikke et øyeblikk på at hun hadde rett!

I det andre rommet var det bare Leona som hadde sovnet, mens Marie var lys våken og lyttet spent til hva som mon foregikk inne hos onkel Peter. Det svake lyset som hadde sivet frem under døren, det var nå slukket, men det kom ikke en eneste liten lyd derfra – hadde de sovnet, kanskje? – lurte hun på. Hun lå lenge og diskuterte med seg selv, så tok nysgjerrigheten overhånd. Stillferdig sto hun opp av sengen og listet seg bort til døren som skilte de to værelsene. Gardinene i deres eget rom var trukket for, så Marie visste at det ikke ville komme noen avslørende lysstripe da hun – uendelig varsomt – åpnet døren på gløtt og stakk sitt lille hode inn.

Der inne var gardinene bare trukket halvveis for, men selv om de bodde i sjette etasje, kom det inn litt lys fra gatelykter og reklameskilt utenfor. Det første hun la merke til, var onkel Peters store hender, som gled langsomt og kjærtegnende oppover og nedover Nois slanke rygg. Det lange, skinnende mørke håret hennes dekket nesten ansiktet hans, og det var ikke vanskelig å forstå at de kysset hverandre – lenge, ømt og dvelende. Den lette dynen dekket dem fra livet og ned, men Marie ante en vedvarende, langsom bølgebevegelse under den. Det var ikke vanskelig å forstå hva den kom av, heller!

Innenfor Maries spirende, små bryster banket hennes lille hjerte heftig, mens hun sto og betraktet de to elskende. – Så vakkert det er! slo det henne plutselig, og hun ble stående – helt fascinert – i nesten to fulle minutter, før hun trakk seg stille tilbake og lukket døren uten en lyd. Hun krøp inn under den lette dynen og la seg ved siden av Leonas varme kropp. Søsteren sov fremdeles, men Marie lå lenge og stirret opp i taket, der flakkende glimt fra billysene som passerte forbi, laget underlige mønstre. Hun berørte forsiktig de spente, små brystknoppene sine gjennom nattkjolen – aiii, så følsomme de var! – så trakk hun det lette plagget opp til hoftene, og lot en kjælende finger gli inn mellom sine hårløse, men fuktige skamlepper.
Historien fortsætter under reklamen

Snart rislet det søtt gjennom hele henne, og hun spente sin slanke, skjelvende kropp i små rykk opp mot sin egen kilende finger. Så sank hun tilbake mot putene, sukket tilfreds, og smilte dovent ut i sengemørket. – Noi har det sikkert enda deiligere! tenkte hun for seg selv. Hun løftet hodet og lyttet, og syntes hun hørte en svak, langtrukken lyd fra rommet til onkel Peter. Deretter ble det stille – lenge. Til slutt lukket hun øynene og sovnet, hun også.

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. Reha

   16/07/2022 kl 10:04

   Det er helt i orden. Det er da også en fin afslutning, hvor der er plads til at fantasien kan få lov til at arbejde 🤣. Nu kan jeg så bare glæde mig til dit næste udspil, Onkel Waldo!

   3+

   Besvar kommentar
2. Reha

   14/07/2022 kl 13:22

   Du har nu en skøn måde at brygge en historie sammen på. Der er en god fortælling inden øvelserne starter for alvor. Men så kommer det store spørgsmål, var det sidste afsnit, eller pønser du på mere Onkel Waldo? 👍

   7+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     16/07/2022 kl 3:24 - som svar på Reha

     Ja, jeg hadde nok tenkt meg dette kapitlet som en slags avrunding på hiatorien. Ihvertfall er ingen fortsettelse planlagt.

     Takk for at du følger så trofast med, Reha! 😁

     3+

     Besvar kommentar