Nå som de tre unge niesene hans var så avhengige av ham, ville han antagelig kunne – få dem – hvis han ..
Forfatter: OnkelWaldo

Det regnet, lynte og tordnet da den store Chevroleten svingte inn på parkeringsplassen foran stasjonen. Venterommet var stengt, så de som nylig var kommet med toget, måtte vente ute. De fleste hadde allerede gått sin vei, blitt hentet, eller hadde tatt taxi. De eneste som var igjen, var fire skjelvende skikkelser som klemte seg inntil veggen på stasjonsbygningen, to av dem innhyllet i regnkapper, de to andre i gjennomvåte ulljakker.

Mannen i bilen stirret uttrykksløst ut gjennom frontvinduet i et helt minutt før han åpnet døren og steg ut. Han ruvet over de fire småvokste skikkelsene, som tittet forskremt opp på ham og neide ærbødig. Da han nærmet seg, bukket alle dypt, den eldste dypest av dem alle. Mannen svarte med et kort nikk og grep det som så ut til å være en tung koffert. Det var den da også, og den eldste jenta hadde hjulpet moren sin, først PÅ toget, deretter AV to timer senere, da de måtte bytte tog, og deretter hadde de strevd seg om bord i et langsomtgående tog med gammeldagse vogner og høye stigetrinn, som hadde brakt dem til denne lille lokalstasjonen. I tillegg hadde alle de tre jentene passet godt på sine egne små kofferter. Der de nå sto på dette fremmede stedet, var de både utmattet og engstelige.

Han åpnet bagasjerommet og la den største kofferten på plass. Deretter ga han tegn til jentene at de skulle gjøre det samme. Imidlertid grep han selv en av de små koffertene og tok den med seg inn i kupéen. Der plasserte han den ved siden av førersetet, så vinket han hele den lille familien inn i baksetet. Selv om de var fire stykker, hadde de god plass, for alle var småvokste. Bare den tårevåte moren var hva man kan kalle lubben. Under hele kjøreturen, som tok bortimot tyve minutter, satt hun og knuget et hvitt lommetørkle, mens hun småsnufset, tørket øynene og utstøtte et lite hikst nå og da. Peter irriterte seg grønn, men forholdt seg taus helt til han svingte inn på tunet foran det romslige huset.

Den praktfulle bygningen hadde engang vært hovedhuset på en stor gård. Den var i to fulle etasjer pluss en kjelleretasje som rommet en hybelleilighet på to rom, kjøkken og bad, foruten vaskerom, lagerrom, tre romslige fryseskap og enda et par rom som ikke hadde vært i bruk på mange år. Det samme gjaldt den lille leiligheten, og Peter gikk bare ned i kjelleretasjen for å hente opp ting fra en av fryserne når han trengte det. Han visste knapt nok hva som fantes i de andre rommene.

Selv oppholdt han seg mest i første etasje, der han hadde innredet sitt eget romslige soveværelse med tilstøtende baderom, kontor og bibliotek. Her fantes også en stor dagligstue – som han aldri brukte – to salonger, spisestue og et stort, velutstyrt kjøkken.

Annenetasjen ble heller aldri brukt, for det var SVÆRT sjelden han hadde overnattingsgjester. Det var fire soverom der, to badeværelser og en intim, liten dagligstue. Det hadde tidligere bodd to små familier der, men de var flyttet året før Peter overtok eiendommen.

Han samlet dem rundt det store kjøkkenbordet, og satte seg selv ved den ene bordenden. Fremdeles hadde ingen av dem sagt et ord til hverandre. Den store skremmende mannen lot blikket gli langsomt rundt bordet, mens han glodde bistert på hver av dem. Moren og de to eldste krøp engstelig sammen og gjorde seg så små som mulig. Bare den yngste møtte blikket hans, åpent og frimodig, mens hun smilte litt usikkert. – Så stort og fint hus du har! prøvde hun seg.

Mannen svarte ikke, og det oppsto en lang, pinlig pause. Jentene tittet fryktsomt på den nye onkelen sin. De så en mann som kanskje lignet LITT på pappa, men som åpenbart var noen år eldre. Munnen hans var stram, han hadde noen rynker i pannen, men ellers var huden ganske glatt. Brunbarket, som om han tilbrakte mye tid ute i skog og mark. Det gjorde han da også.

Endelig åpnet han den stramme munnen. – Jeg ville helst ikke ha dere her! bjeffet han morskt. Den lubne, lille moren snufset og begynte så smått å hikste igjen. Han så strengt på henne og hun tørket øynene med det lille, hvite lommetørkleet sitt. – Men siden den udugelige broren min har etterlatt dere uten penger og uten noe sted å bo, så kan dere bli værende – iallfall til jeg ombestemmer meg!

De siste ordene lød skremmende, syntes alle sammen. Den lyse stemmen til yngstejenta hørtes igjen. – Du er veldig snill som – – begynte hun, men ble raskt avbrutt. – Jeg er IKKE snill! bjeffet han igjen. – Jeg er ikke noen snill mann i det hele tatt! – og jeg HATER kvinnfolk! Stemmen steg til et brøl, og nå brast den fryktsomme moren ut i hikstende gråt. Også de unge jentene satt med en klump i halsen og fuktige øyne.

– Men vi er – bare barn, kom det forsiktig fra den yngste, og han så bistert på henne. Vesla er ihvertfall modig! tenkte han for seg selv. – Jeg HATER unger også! lød det skarpe svaret, og denne gangen var det den eldste som brast i gråt.

– VÆR STILLE! brølte han igjen, og både mor og datter kvalte hikstene. – Dere kan bo her så lenge dere gjør AKKURAT SOM JEG SIER! – denne gangen brølte han ikke, men hevet stemmen til et truende nivå – syntes de andre rundt bordet.

Det var blitt stille igjen, og han festet blikket på den tårevåte moren. Ganske pent ansikt, noterte han seg, men kroppen var rund og uformelig – ikke særlig tiltrekkende, men han ville ikke vært interessert uansett. Hans første kone hadde funnet en annen da de fremdeles var ganske unge – det hadde etterlatt et sår i ham som det hadde tatt lang tid å lege. Hans annen kone hadde nesten ruinert ham, og henne måtte han regelrett kaste ut. Heldigvis hadde ingen av dem gitt ham noen unger å tenke på! Men siden da hadde han blitt både bitter og innbitt kvinnehater – og holdt seg langt unna det annet kjønn – med ett lite unntak!

Etter en lang og illevarslende pause tok han ordet igjen. – Kan du lage mat? spurte han, med blikket festet på den skjelvende kvinnen. Hun nikket forskremt. – J- jada – jeg hjelpe til – restaurant – – – Han avbrøt henne bryskt. Bra!

Han pekte på en dør i det ene hjørnet. – Der er nedgangen til en liten leilighet i underetasjen, brummet han. – Der kan DU bo. Han la vekt på ordet «du», for å understreke at ordren gjaldt bare henne. – Ta med deg kofferten din ned dit, du kan godt pakke den ut også. Deretter kommer du opp hit igjen og lager mat til oss alle sammen. Han hadde gjort innkjøp dagen før og visste at både spiskammer og kjøleskap var velfylt. – Den døren der borte, pekte han, – går til spiskammeret. Både hun og jentene så helt uforstående ut, og den modige yngstejenta våget seg frempå igjen. – Spiss- kammeret? kom det forsiktig med spørrende stemme.

Den nye onkelen deres så bistert på henne igjen, og hun krøp sammen på stolen. Det slo ham med ett at de nok aldri hadde bodd i et hus som hadde eget spiskammer – det var jo også et begrep fra gamle dager, tenkte han. Med litt vennligere stemme forklarte han: – Det kommer av ordet «spise» – det er et lite rom der man oppbevarer slike matvarer som ikke behøver å stå i kjøleskapet.

Det dukket opp små smil på de unge ansiktene da det ble snakk om mat. – Det er kanskje lenge siden dere har spist? spurte han og ble forundret over seg selv for at stemmen hørtes – iallfall nesten – vennlig.

– Neida, skyndte den mellomste seg å si, vi spiste litt i går, vi.

Han kastet et blikk på vinduet – det var allerede begynt å bli mørkt utenfor. – Vi spiser om en time! brummet han med et blikk på den forskremte moren, – eller når du har gjort maten ferdig, rettet han på seg selv. Hun nikket gjentatte ganger. – J- javel – herre! Hun reiste seg fra stolen, bøyde seg ærbødig og la hendene sammen i – – hva var det nå den hilsenen het for noe? Det kom han ikke på. Hun grep den lille kofferten sin og skyndte seg ned trappen til underetasjen.

Peter reiste seg også, og jentene skyndte seg å gjøre det samme. – Dere blir med meg! kommanderte han. Jentene grep hver sin lille koffert, og han pekte på den største. – Hva er det i den der?

Igjen var det den yngste som svarte. – Det er – sånne ting som vi trenger – alle sammen, forklarte hun. – OK, brummet han, – da lar vi den bare bli her så lenge! Jentene nikket. – Det er – alt vi eier, kom det med spak stemme fra den mellomste. Han lot som han ikke hørte det, førte bare an opp trappen. Jentene fulgte taust etter ham, som kyllinger etter en andemor.

Annen etasje var ombygd for mange år siden til en full leilighet, med fire soverom et stort badeværelse og en liten stue. Ved siden av det fjerde soverommet hadde det tidligere vært et kjøkken, men de to rommene hadde han selv bygget om til et sove- og oppholdsrom pluss baderom. Men han hadde aldri behøvd å leie ut til noen, så både den store leiligheten og hybelen hadde bare blitt stående ubenyttet.

Først tok han dem med inn i hvert av soverommene. – Du kan sove her! brummet han til den eldste. Hun gjorde straks en dyp, ærbødig – «wai» het det, kom han plutselig på. – Sett fra deg kofferten og bli med her! lød den neste ordren. Det neste rommet ga han til den mellomste, og det som lå nærmest hybelen ble tildelt den yngste. – Jeg har mitt eget soverom og bad i første etasje, brummet han. Hvorfor han ga den opplysningen, visste han ikke helt selv.

Da alle hadde satt fra seg de små koffertene sine, vinket han dem med seg inn i den lille stuen, som var komfortabelt innredet med sofa, tre lenestoler, et langstrakt salongbord, TV og to store bokhyller. Uten et ord pekte han på sofaen og satte seg selv i en av de dype, behagelige stolene. Sofaen var stor og romslig, men de tre engstelige ungjentene satte seg likevel tett sammen.

Han la armene over kors og glodde strengt på dem – en lang stund. – Hva heter dere? – han pekte på den yngste. – Jeg heter Marie og jeg er ti – og et halvt år, svarte hun med spak stemme. Ikke fullt så frimodig lenger, merket han seg. Samtidig ble han overrasket over svaret – hun så ikke ut til å være mere enn åtte, etter hans mening – høyst ni. – Og du? han rettet det mørke blikket mot den mellomste. – Jeg heter – Leona, og jeg er tolv, kom det – så forsiktig at han nesten ikke hørte henne. Uten å si noe, møtte han blikket til den eldste – i to sekunder, før hun slo øynene ned. Hun skalv om munnen da hun hvisket frem: – Jeg heter – Noi – og jeg er – snart femten år. Hun så ikke ut til å være mere enn tolv, hun heller, syntes han. Antagelig er de underernærte, alle sammen, kom han til.

– Noi har thailandsk pappa, opplyste Marie – uten å bli spurt, merket han seg, men han sa ingenting. – Han var veldig slem, så mamma måtte rømme fra ham – – og så traff hun han som ble pappaen VÅR – hun pekte på seg selv og Leona.

Broren min, tenkte Peter bittert. Den udugelige broren min! Uten å egentlig ville det, stilte han et spørsmål: – Var han veldig slem, han også, eller?

Det ble en pinlig pause mens jentene så usikkert på hverandre. Antagelig var de redde for å si noe negativt om broren hans. Overraskende nok var det Noi som først åpnet munnen – hun var jo den eldste, så hun husket selvsagt lenger tilbake.

– Han var – veldig snill – i begynnelsen – da jeg var liten, kom det forsiktig. – Men så – så begynte han å drikke mer og mer – og brukte – sånne farlige piller – –

– Dop! innskjøt Leona, og de andre nikket.

– Og så fikk han besøk av – av sånne – – menn – bråkete mannfolk – – kom det fra den aller yngste, – sånne som – som tullet med mamma – – og sånn – – Hun stanset da hun så at det skyet over i det strenge ansiktet til deres nye onkel – han likte sikkert ikke at de snakket stygt om – pappa hadde jo vært broren hans, tenkte hun. Hun gjemte det forlegne, lille ansiktet ved skulderen til sin eldre søster. Leona la armen trøstende om skulderen hennes, og de trykket seg inntil hverandre.

– Hmmmmmm, brummet han, og jentene kunne se at han var misfornøyd med et eller annet. Alle håpet at det ikke var dem, iallfall.

– Så – hva har dere lært i dag? bjeffet han plutselig. Det ble stille en stund igjen, mens de tenkte seg om. Denne gangen var det tolv år gamle Leona som dristet seg til å svare. – Vi kan – få bo her – så lenge vi gjør – akkurat som du sier! kom det endelig. Han så at den eldste skalv rundt munnen og så ut som om hun kunne briste ut i gråt når som helst.

– Nettopp! bekreftet han. – Dere får mat og klær og det dere trenger til skolen – kanskje også litt lommepenger, hvis jeg blir fornøyd med dere. Jentene så på det biske ansiktsuttrykket hans at det kunne bli svært vanskelig å gjøre ham fornøyd – og pulsen deres – særlig hos den eldste – begynte å banke fortere. Hva måtte de gjøre for at han skulle bli – «fornøyd»? lurte hun på. Det knøt seg litt i mavegropen hennes da hun tenkte på det!

– Dere deler det store baderommet ved siden av her, han pekte med tommelen over skulderen. – Der er det både badekar og dusj. Dere velger selv hva dere vil bruke, men jeg forventer at dere – ihvertfall dusjer – minst en gang om dagen. Han pekte på en annen, liten dør ved siden av badet. – I det kottet finner dere rene håndklær, vaskekluter, såpe, tannbørster og tannkrem. Er det noe som mangler, sier dere fra.

Han trakk pusten dypt og lot blikket gli langsomt fra den ene til den andre. Alle jentene var slanke, på grensen til å være tynne. Snart femten år gamle Noi, den mest fryktsomme av dem, hadde ikke stort større bryster enn Leona på tolv. – Det er bare én betingelse, erklærte han endelig. – Én gang i uken kommer jeg til å bade én av dere – han pekte på dem etter tur – Marie på mandager, Leona på onsdager og Noi på fredager. Han hørte et lite, forskrekket gisp, så gjorde han en pause igjen, og merket seg med tilfredshet at tre par øyne var vidåpne av frykt. – Etter badet, fortsatte han, – skal den som jeg har badet, sove i min seng! Det hørtes et trestemt gisp av engstelse. – Det er en stor dobbeltseng, så ingen av oss behøver å komme borti hverandre. Men tre netter i uken vil jeg ha selskap i sengen mens jeg sover.

Igjen ble det dødsstille, og han så to store tårer trille langsomt nedover kinnene til den eldste.

Denne gangen var det den mellomste – Leona – som våget å åpne munnen, selv om leppene hennes skalv lett av frykt. – N- nakne? spurte hun med engstelig stemme. – Selvfølgelig! bjeffet den strenge onkelen. – Det er vel ingen som bader med klær på, heller!

– Hun mener – i sengen, kom den forsiktige forklaringen fra Marie. Han så på henne med rynkede bryn. – Ja – i sengen også! Han gjorde en ørliten pause. – Men JEG kommer til å ha på meg pyjamas – eller boksershorts.

Marie tok mot til seg igjen. – Kommer du til å – pule oss? Peter rykket til. – Selvsagt IKKE! – stemmen nærmet seg et brøl, og han lød ytterst forarget. – Jeg VOLDTAR ingen! – særlig ikke småjenter – men – – igjen gjorde han en lengre pause – jeg må innrømme at jeg liker å se nakne jenter – en gang iblant! Og dere er – ganske søte – å SE PÅ, iallfall! Han klarte ikke helt å hindre at et ørlite smil dukket opp i de stramme munnvikene sine. Heller ikke at det begynte å krible litt innenfor buksene hans. Allerede begynte han å forestille seg hvordan de ville se ut – splitter nakne – selv om de alle var i tynneste laget. Han kunne ihvertfall passe på at de fikk nok mat, tenkte han. Da ville de nok fort få mere fristende former også.

De tre jentene så på hverandre – deretter på den morske mannen – så begynte de å hviske ivrig seg imellom – på sitt eget språk. Han åpnet munnen for å kreve at de snakket norsk, men lukket den igjen. Han visste selvsagt ikke at lille Marie var den eneste som hadde lagt merke til det ørlille smilet hans, og som nå argumenterte ivrig for at de skulle godta tilbudet.

– Husk hvordan vi hadde det før! hvisket hun. – Og mamma er jo sååååå svak – hun klarer ikke å passe på oss enten vi bor her eller sammen med bare henne. Hvis vi ikke får lov å bo her, må hun finne både jobb og et sted å bo – og hun snakker dårlig norsk også, husk det!

– Men jeg er redd! sutret Noi. – Jeg ble nesten – voldtatt – to ganger!

– Det var da pappa levde! innvendte Leona. – Og han både drakk – og gikk på stoff – og hadde veldig dårlige kamerater! – de to gangene ville han selge deg for å få penger til dop!

– Og mamma skrek og hylte den ene gangen, fortsatte Marie, – sånn at han mannen ga seg – og vi to hjalp deg den andre gangen. Husk – Strenge Onkel her har lovt at vi bare skal ligge ved siden av ham i en diger seng. Vi har jo opplevd det som er verre! Og vi skal hjelpe deg igjen – hvis det blir nødvendig.

Overraskende nok var det Leona som fikk det siste ordet. – Jeg tror ikke det blir nødvendig! erklærte hun, og Marie nikket enig. Noi stirret forbauset på henne, men sa ingenting. Leona smilte tynt. – Jeg tror ikke at han er så farlig som han høres ut! hvisket hun – fremdeles på thai, og lillesøsteren nikket at hun var enig. Noi så mere skeptisk ut – hun var den som hadde de dårligste erfaringene med mannfolk.

Peter lurte på hva den ivrige diskusjonen dreide seg om – hadde de noe valg, egentlig? tenkte han. Likevel ble han litt overrasket da de til slutt reiste seg, la hendene mot hverandre, bøyde seg ydmykt mot ham og hvisket i kor: – Tusen takk – onkel!

Forbauset ble han også da lille Marie tilføyde: – Men vi sier ingenting om dette til mamma, hva? – hun kommer bare til å bli engstelig! Begge de andre nikket – uten å si noe. Men han merket seg at Leona rødmet litt ekstra.

Hun tenkte på at pappa alltid hadde drukket for mye, og vennene hans hadde ikke vært stort bedre. Han hadde aldri rørt dem – eller slått dem – men de hadde aldri fått klem eller kos, heller. De fleste vennene hans hadde som regel vært mest opptatt med å drikke og skråle og se på fotballkamper på TV – jentene hadde som regel blitt oversett. Men mannfolkene hadde vært lystige og spøkefulle, noen hadde trukket dem ned på fanget og bedt om en klem – et par av dem hadde av og til forlangt et kyss, som jentene alltid hadde nektet. Men siden de så å si aldri fikk lommepenger, hadde de av og til gitt etter hvis en halvfull skjeggape hadde snøvlet – gi meg et kyss, da, søta – så får du en hundrings! Hundre kroner var MANGE penger, både for Noi og Leona, selv om de syntes det var ekkelt å bli kysset av en svett, halvgammel gubbe, som til og med luktet vondt! Marie hadde som regel sluppet unna slike ubehageligheter, siden hun var så ung og ikke hadde utviklet kvinnelige former ennå. Men søstrene hadde alltid delt med henne etterpå.

De frekke tilnærmelsene hadde ikke begynt før Leona nærmet seg elleve og begynte å få bryster. Da hadde Noi allerede vært plaget et halvt års tid, men hadde klart å gjemme seg eller løpe unna de mest nærgående. Men etter de to voldtektsforsøkene var hun blitt livredd for mannfolk. Leona hadde vært heldigere – et par av de hyggeligere mennene hadde holdt henne fast på fanget mens de mumlet beroligende ord i øret hennes, samtidig som de hadde latt de frekke hendene krype langsomt innunder skjørtet hennes – eller nattkjolen, hvis det nærmet seg leggetid. Hverken mamma eller pappa hadde sagt noe – pappa hadde sett en annen vei, og mamma hadde som regel vært opptatt med et nærgående mannfolk selv, som ofte hadde trukket henne med inn på soveværelset. Leona visste godt hva de gjorde der inne, og det hadde kriblet søtt i den spirende pubertetskroppen hennes da hun hørte lydene der inne fra – selv om det hendte at mamma hikstet og gråt iblant. Den mannen hun satt på fanget til, kjælte og kilte de bittesmå, begynnende brystene hennes – og strøk henne oppover lårene. To ganger hadde fingrene hans nådd helt frem dit hvor hun fremdeles ikke hadde noe hår, da hadde hun sutret og klynket av engstelse, mens han prøvde å berolige henne. – Sssshhh, vesla – du er så nydelig og sexy, skjønner du – onkel skal gjøre det deilig for den vesle musa di – – !! Fingrene hans hadde glidd langsmed sprekken hennes – lett og langsomt – to ganger – tre ganger! – og det HADDE kilt ganske deilig også. Heldigvis hadde hun alltid hatt truser på seg! Men hun var livredd for at han skulle gjøre mere, så hun hadde vridd seg unna og løpt sin vei så snart hun fikk sjansen.

Noi hadde en nervøs klump i maven da moren deres plutselig sto foran dem og bøyde hodet i en ærbødig og dyp «wai» for sin nye herre. – Mat – ferdig – onkel! – nærmest hvisket hun. Peter nikket, reiste seg og gjorde tegn til jentene at de skulle følge med.

Den nervøse moren hadde stilt frem rikelig med mat på det store kjøkkenbordet – brød, flere sorter pålegg, hardkokte egg, syltetøy osv. – og til husets herre hadde hun stekt to store svinekoteletter, med slikt tilbehør som hun visste at norske mannfolk likte: poteter, brun saus, og to slags grønnsaker. Ved siden av tallerkenen hans sto et ølkrus og en duggfrisk flaske øl. Til hennes store lettelse nikket han og brummet anerkjennende. – Hmmmmm, du kan lage mat, ser jeg! Men jeg pleier ikke å spise stort på denne tiden. Hun svelget nervøst og vred hendene. – Skal jeg lage – – en omelett, kanskje? Han ristet på hodet og skjøv kotelettene og det andre over til jentene. – Dere skal ihvertfall spise skikkelig! forlangte han, – både nå og senere! Jeg liker ikke magre jenter, så dere får se til å få litt kjøtt på kroppen! Spis nå!

Hans tre forskremte, nylig funne nieser våget ikke annet enn å lystre. Det overrasket ham litt at han faktisk fant glede i å se dem spise. Men det var jo bare fordi han visste at da ville de få mere kvinnelige former, sa han til seg selv.

—– —–

Peter satt på rommet sitt, og det kriblet i kroppen hans av spenning og forventning. Det var blitt mandag – snart var det leggetid, og lille Marie var den første som skulle sitte i det store badekaret og bli såpet inn over hele kroppen. Det var egentlig ikke henne han så MEST frem til å se naken – det var de to eldste – men den yngste var både søt og sjarmerende, måtte han motvillig innrømme for seg selv. Det så ut til at hun var den modigste av søstrene også.

Han låste opp den nederste skuffen i skrivebordet sitt og løftet opp en tung ringperm. Under den hadde han to magasiner med tittelen «Lolita», utgitt i Nederland på 1970-tallet. Han likte ikke å tenke på seg selv som «pedofil», men måtte motvillig innrømme – bare for seg selv! – at han nok hadde pedofile tendenser. Disse bladene inneholdt bilder, både av nakne jentunger helt ned i syv-åtteårsalderen og jenter som hadde nådd puberteten. Han bladde litt i det ene magasinet og fant tre av sine yndlingsbilder – en ung, lyshåret pike på ca tolv-tretten år med en – åpenbart voksen – penis i hånden. Hun smilte ertende og forførerisk mot fotografen. På det neste bildet slikket hun på den, og det siste bildet viste bare underlivet hennes – men den stive penisen pekte rett mot en halvåpen, rosa kjønnsspalte, der det var en ørliten vifte av små, lyse hår øverst på venusberget. Han hadde aldri funnet flere bilder med denne jenta, men gjettet på at hele bildeserien viste både at hun tok pikken helt inn i munnen, at mannen trengte inn i henne – kanskje helt til roten! – og sprøytet gråhvit sæd – enten opp i henne – eller over det yndige venusberget – eller kanskje den piplet ut av den svulne sprekken hennes. Det ville han aldri få vite.

Han la de forbudte magasinene på plass på gjemmestedet sitt, låste skrivebordsskuffen og la nøkkelen på et annet gjemmested. Ingen av disse «gjemmestedene» var særlig vanskelige å finne, dersom noen lette grundig, men hittil hadde han bodd alene, og det hadde ikke vært nødvendig å være mer forsiktig – trodde han. Antagelig måtte han begynne å tenke annerledes fra nå av, kanskje til og med kvitte seg med de to bladene – som var de eneste han hadde. Han hadde skaffet seg dem av ren nysgjerrighet, men funnet ut at de faktisk pirret ham når han bladde igjennom dem.

Egentlig skammet han seg litt når han tenkte på det han hadde tenkt å gjøre. Hittil hadde han bare sett på bilder og fantasert om hvordan det ville være å la hendene gli over nakne jentekropper. Og når det gjaldt ham selv, hadde ikke fantasibildene strukket seg så langt som til – fullbyrdet sex. Nå som de tre unge niesene hans var så avhengige av ham, ville han antagelig kunne – få dem – hvis han forlangte det. Men det ville være ensbetydende med voldtekt, og SÅ langt var han ikke villig til å gå! Det han skulle til å gjøre nå, var slemt nok – men han var for fristet til å la det være!
Historien fortsætter under reklamen

Han hadde reisning da han så på klokken. Flaut, kanskje, men han tok på seg en løstsittende joggebukse og en T-skjorte med korte ermer. Litt våt kom han vel til å bli når han badet henne. Marie – ti og et halvt år – selv om hun var tynn, var puberteten kanskje bare noen måneder unna? Søt jentunge, tenkte han da han ga seg i vei mot badet.

Læs næste afsnit

7 kommentarer

1. Hannah

   11/01/2021 kl 6:07

   God novelle. Spændt på hvad der sker. Norsk er egentlig nemt at forstå.

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     16/01/2021 kl 15:52 - som svar på Hannah

     Tak for det, Hannah! 😁 – ja, selv synes jeg det er ligeså nemt som dansk! 😜

     1+

     Besvar kommentar
     • Hannah

       17/01/2021 kl 3:33 - som svar på OnkelWaldo

       Ha ha. Norsk er faktisk sex i armhulen 😀

       1+

       Besvar kommentar
2. kinky1

   07/01/2021 kl 18:23

   Hei, onkel! Jeg liker denne historien og er spent på fortsettelsen. Klem

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     10/01/2021 kl 9:12 - som svar på kinky1

     Hyggelig at du sier det, Renate. Jeg har NESTEN skrevet ferdig neste kapittel.

     1+

     Besvar kommentar
3. Reha

   07/01/2021 kl 14:13

   Godt nytår, Onkel Waldo. Det tegner til en rigtig god historie. Det bliver fascinerende at følge hvordan de tre unger får tøet onklen op 😉.

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     10/01/2021 kl 9:14 - som svar på Reha

     Ja, det er mye  som tyder på at han ER mottagelig for kvinnelig – eller “pikelig” sjarm, tross alt! 🙂

      

     0

     Besvar kommentar