En krønike om forbuden sex 7

jeg måtte med skam innrømme – bare overfor meg selv! – at min unge, halvt svenske niese fikk det til å krible alvorlig i min etter hvert middelaldrende kropp!

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.
En liten oppfriskning:

I dette året fyller min søster Audhild 50 år – i oktober
Jeg, Eivind, er 47
Min kone Jasmine er 30
Vår datter Charlotte er 12

Det var jo meningen at denne historien skulle sluttet i fjor – 1944, for da hadde jeg liksom ikke mere å fortelle. Men så kom frigjøringen året etter – altså nå i år – og alle jublet og var glade. Det skjedde så mye det året, både av gledelige, tragiske – og ikke minst overraskende ting, at jeg fant ut at det måtte kvalifisere til et syvende kapittel – og et åttende! Jeg håper dere er enige. Og sannelig – så var det ikke HELT slutt på «forbuden sex» likevel – – viser det seg etter hvert!
Til slutt: Det ER selvfølgelig en fordel å ha lest de foregående kapitlene, særlig det sjette – men det er ikke HELT nødvendig!

Historien fortsætter under reklamen
DILDO GLIDECREME MASTURBATOR SEXMASKINE

Kapittel 7

1945

Det var et yrende liv i hovedstaden, selv om frigjøringsdagen nå lå nesten en uke bak oss, var det nesten bare smil å se på leppene til folk flest. Men jeg kunne jo tenke meg at de som hadde mistet noen av sine kjære i løpet av de siste fem årene, gikk med blandede følelser – eller rett og slett satt hjemme. Kanskje de ikke orket å høre på radioen engang. Ja, kanskje mange ikke hadde fått tilbake radioene sine ennå – de var jo blitt konfiskert av tyskerne, og mange av dem sto sikkert fremdeles på et lager et eller annet sted.

Hele familien hadde ventet til denne dagen med å reise inn til Oslo. Den 8. mai hadde vi sittet og lyttet til radioen, alle sammen (vi hadde jukset litt der og gjemt bort radioen under krigen!) – flagget vaiet utenfor huset, og Jasmine og Audhild hadde samarbeidet om å sette noe godt på bordet den første frigjøringsdagen.

Men denne søndagen, den trettende mai, hadde vi bestilt bord på Ekebergrestauranten i Oslo, der vi kunne sitte og nyte utsikten over fjorden og følge med på folkelivet. Særlig Charlotte frydet seg umåtelig, hun skravlet og kniste og pekte og hvisket hemmeligheter i øret til sin mor. Også Audhild og jeg hadde en livlig samtale gående. Jeg så at flere av de andre gjestene kikket bort på bordet vårt og åpenbart gledet seg stort over den sprudlende datteren min. Hun nærmet seg tolv år nå, og ville sikkert bli like vakker som sin mor.

En av dem som tydeligvis hadde merket seg den gode stemningen ved bordet vårt, nærmet seg forsiktig og bukket høflig. Han så ut til å være midt i tyveårene og hadde en åpenbart tung veske hengende over skulderen. – Förlåt, men – är det inte Eivind Andersen? spurte han.

Det var noe kjent ved ham, men jeg kunne ikke helt plassere ham. – Jooo, men – kjenner jeg Dem? svarte jeg.

Han smilte unnskyldende. – Vi har mötts en gång förut, när jag intervjuade herr Wallenberg i Stockholm, då var Ni tillsammans med honom, forklarte han. – Jag jobbade som tidnigsjournalist på den tiden.

I løpet av krigsårene hadde jeg, ved hjelp av noen diskrete bestikkelser, klart å skaffe meg et par reisetillatelser, i tillegg til at jeg hadde krysset grensen på ulovlig vis flere ganger også. Den unge mannen strakte en høflig hånd over bordet og presenterte seg for de kvinnelige gjestene først. – Lennart Hyland. – Javisst! gikk det plutselig opp for meg. Jeg kikket på den tunge bærevesken hans, som hadde en velkjent logo. – Nå er De journalist i Sveriges Radio, ikke sant?

Han nikket. – Just precis. Och nu är jag här i Norge och intervjuar glada norrmän i förbindelse med att kriget ju är slut. Om jag kunde få några ord med Er och Er familj – – ? – han så spørrende på meg, og Charlotte brøt entusiastisk inn: – Å ja, pappa, gjør det – da får vi høre deg i radioen senere, ikke sant? Hun så på den svenske journalisten med et engleaktig smil. – Kanskje du vil intervjue meg også?

Herr Hyland kunne selvsagt ikke stå for Charlottes uforlignelige sjarm. – Javisst, fröken! forsikret han. – Det kommer att bli en MYCKET bättre intervju med Er vackra röst! smigret han, og alle rundt bordet lo hjertelig.

— —

– Mamma, kan vi få sitta i vardagsrummet och lyssna på radion? De to rødkinnede ungdommene kom stormende inn i stuen og så forventningsfullt opp på moren. – Dom är så oerhört glada där borta i Norge, vet du, mamma, och det har varit en sån där – – reporter, innskjøt venninnen – just det, han har rest runt med en sån där – – bandspelare, lød det fra den samme venninnen – ja, precis, och han har – –

Moren løftet smilende hånden og avbrøt ordstrømmen. – Jada, jenter, bare gå inn i stuen og hør på radioen, dere. Jeg kommer inn med noen smørbrød til dere, jeg, bare vent litt, så.

Christina hvisket lavmælt til venninnen: – Varför pratar din mamma plötsligt norska? «Smørbrød» – det är «smörgås» på svenska, är det inte?

Åshild nikket. – Jovisst, så är det. Min mamma är född i Norge, som du vet, och nu, som det nyss blivit fred där borta, så – – -. Och jag KAN tala norska, jag också – om jag vill!

– Och din mamma gav dej ett norskt namn, inte sant? – Åshild – det låter norsk? Venninnen nikket. – M-hmmm. Jag är uppkallad efter mammas syster – hon hette Audhild.

– Är hon död, hon, då? spurte Christina medfølende. Åshild ristet på hodet. – Det vet vi inte. När pappa levde, så ville inte han at vi skulle leta rätt på mammas familj. Han sa att det var ett avslutat kapitel.

– Va’ tråkigt! brast det ut av Christina. – Så nu har du endast en svensk familj, inte sant? Saknar du – – – hun avbrøt seg selv da Sophie kom inn med et fat med smørbrød. – Hva vil dere ha å drikke? spurte hun smilende. – Jag tar gärna kaffe, om du har, svarte Christina. – Jeg også, svarte Åshild, og venninnen merket seg at hun plutselig var gått over til norsk, hun også. – Du verden! smilte moren ertende, – begynner dere å bli voksne, eller?

– Javisst, svarte begge jentene i kor. – Vi är ju redan konfirmerade, så! erklærte Christina triumferende. – Forlengst! tilføyde Åshild med en viktig mine.

– Hysj! avbrøt moren. – Nå begynner sendingen!

— —

– Så Ni är född i USA, då – men Ni pratar ju alldeles perfekt norska, så vitt jag förstår? lød den svenske journalistens stemme. – Jada, det var smil i stemmen til Jasmine, – jeg var jo ganske ung da jeg kom hit, og jeg hadde allerede både norsk familie og norske venninner, så jeg lærte fort.

– Og så ble hun gift med pappa ganske fort også! hørtes Charlottes lattermilde stemme. Alle lo, og Hyland humret velvillig. – Och Ni upplevde inget särskilt tråkigt under kriget?

– Å, det kunne såvisst være spennende nok! innvendte Audhild. – Noen av våre venner og bekjente ble dessverre borte – vi så dem aldri igjen – og vi hadde stadig besøk på gården, både av motstandsfolk og mistenksomme tyskere – – –

– – vi bodde jo såpass nær svenskegrensen, fortsatte jeg, – og jeg var lommekjent i de traktene, så jeg fikk hjulpet en del over til sikkerhet i nabolandet. Særlig jøder, naturligvis, men også folk som var med i motstandsarbeidet, og som det var blitt FOR farlig for!

– Men Ni förlorade ingen medlemmer av familjen under kriget, då? lød Lennart Hylands stemme igjen.

– Nei, UNDER krigen mistet vi ikke noen, – denne gangen var det Audhild som svarte, – men – men – – hun nølte litt, og jeg tok over. – Men mamma og yngstesøsteren vår ble borte mens vi fremdeles var barn – eller iallfall ganske unge – og dessverre har vi ingen anelse om hvor det er blitt av dem.

– Og samme dag ble jo du borte også, Audhilds stemme var gråtkvalt nå, – så da ble jeg alene sammen med – med de to – –

– Med Eran pappa och farbror? innskjøt intervjueren.

– Ja, nettopp, – det var jeg som tok ordet igjen, – vi kan vel si det nå, for begge to er døde – grunnen til at mamma forsvant – og tok med seg Sophie – det var at – at pappa og onkel hadde begynt å – misbruke storesøsteren min, hun som sitter her – og mamma ville ikke at det samme skulle skje med den aller yngste – og det forstår vi jo godt.

Nå hørtes plutselig den lyse stemmen til Charlotte. – Tenk om – eller – jeg HÅPER så inderlig at – at bestemor og tante Sophie lever fremdeles, slik at vi kanskje kan finne dem igjen! Ville ikke det vært flott, pappa? Den unge stemmen lød entusiastisk og forventningsfull.

– Jo, det ville virkelig være oppfyllelsen av en – over tredve år gammel drøm! svarte jeg, og hørte selv hvor tonløs og motløs stemmen min lød. – Ja, virkelig! istemte Audhild.

— —

– – och vår resande reporter, Lennart Hyland, är tillbaka i morgon med flera glada nyheter ifrån vårt nyss befriade grannland – Norge!

Klikk!

De to jentene kikket forbauset opp på moren til Åshild, som plutselig hadde slått av radioen. – Men mamma – – – begynte Åshild, men stanset brått, da hun så at moren var blitt kritthvit i ansiktet og langsomt sank ned i sofaen, der hun ble sittende og stirre rett frem for seg.

– Er du – syk, mamma? stammet Åshild bekymret, men Sophie svarte fremdeles ikke. Resolutt spratt datteren hennes opp, løp ut på badet og hentet en kald, fuktig klut som hun omsorgsfullt la på pannen hennes. Men da livnet plutselig moren til igjen. Hun kvakk til og smilte takknemlig opp til datteren. – Neida, vennen min, det er ingenting i veien med meg. Men – – radioen – det programmet – fra Norge – – –

– Lengter du tilbake, mamma? spurte Åshild. Begge to snakket norsk nå, merket Christina. – Vi HAR råd til å reise dit en tur, ikke sant? – nå som det er fred og allting? Og nå som – pappa ikke lever lenger, heller, så – – – – ?

Sophie var blitt enke for fire år siden – ett år etter at tyskerne hadde okkupert Norge. Göran hadde vært toogtyve år eldre enn henne, han hadde vært en god forsørger, men absolutt motstander av at hun skulle oppsøke gamle trakter – eller lete etter familien sin. – Det er et avsluttet kapittel! hadde vært gjennomgangsmelodien hans.

– Joda, vennen min, vi har god råd til det, svarte Sophie, litt åndsfraværende. – Og det er egentlig ikke det at – – – vent litt, er du snill!

Hun grep telefonkatalogen og bladde febrilsk en liten stund. Så tok hun opp telefonen og slo et nummer. Også jentene hørte at det svarte i den andre enden.

– Sveriges Radio, varsågod?

– Ja, förlåt, kunde jag få tala med journalisten – Lennart Hyland?

– Tyvärr, han är på reportageresa i Norge just nu.

– Ja, jag vet det, kunde jag få veta vilket hotell han bor på?

– Tyvärr, det har vi inte anledning att upplysa!

– Men snälla – – det lød et hikst fra Sophie, og plutselig slo hun over i norsk. – De forstår, i det programmet dere sendte nettopp, der – – hun trakk pusten dypt og det oppsto en liten pause – – der tror jeg han snakket med min bror – og ham har jeg ikke sett på – – over tredve – trettio – år!

Stemmen hennes var gråtkvalt nå. – Jeg var redd han var død! hikstet hun. – Snälla, snälla – – låt mej få tala med – med Lennart Hyland, snälla!

Nå oppsto det en pause i den andre enden også. – Ett ögonblick, jag måste tala med redaktionssekreteraren – – Ett ögonblick, bara.

Etter en pause på ca. tyve sekunder var den vennlige kvinnestemmen tilbake. – Herr Hyland bor på hotell Bristol i Oslo – telefonnumret är – – Har Ni något att skriva med?

– Ja ja, bara ett ögonblick, så – – Sophie lette febrilsk etter papir og blyant, men Åshild hadde vært forutseende nok til å finne det frem allerede. – Her, mamma!

— —

– Så fint at vi kunne bli værende i Oslo en stund, pappa! sprudlet Charlotte. – Jeg ELSKER å bo på hotell, altså! – SÅ god frokost – jeg kan spise så mye jeg vil, og – nå om kvelden kan vi sitte her og se ut på alle de glade menneskene i – hva heter det, pappa? – Studenterlunden, smilte jeg. – ja, nettopp, og nå er det musikk der også – hør! – folk synger, pappa – er det ikke flott? De tidde stille et øyeblikk, og gjennom det halvåpne vinduet lød stemmene fra en gruppe menn og kvinner som nok hadde sunget sammen før:

«En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund, der sitter han og hun.
To unge nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss, i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet av det norske flagg …. »

– Så flinke de er, mamma! utbrøt Charlotte entusiastisk. – Og den sangen er så vakker, altså!

Jasmine smilte og strøk den livlige datteren vår over håret. Radioen var nettopp slått av, og Charlotte hadde vært sprudlende fornøyd over å høre mamma og pappa – men særlig seg selv! – gjennom høyttaleren. Vi hadde vært svineheldige og fått et rom på Grand med utsikt over Karl Johan, takket være Amandas gode forbindelse med direktøren. Hun hadde med et smil forsikret meg – bare en god FORRETNINGSforbindelse, altså! Fremdeles – i en alder av treogfemti – var Amanda en flott, vakker, staselig – og ugift! – kvinne – som kunne sjarmere nær sagt hvem som helst i senk. Men det var LENGE siden hun og jeg hadde delt seng nå – selv om Jasmine, generøst og godmodig, hadde gitt sin fulle tilslutning. – Hun var din første kjærlighet, ikke sant? – og moren til din datter Annlaug! Du skylder henne å gi henne litt sengekos en gang iblant, Eivind!

Mens tankene mine kretset rundt søte ungdomsminner, ringte plutselig telefonen. Audhild satt nærmest og hadde allerede strakt ut hånden for å ta den, da min kvikke, livlige datter spratt opp og snappet til seg telefonrøret. – Hallo, værsågod? kvitret hun. – Å ja, det er du som er den hyggelige svenske journalisten! Det var altså sååååååååå interessant å høre det programmet – – hva? Ja, et øyeblikk, så. – Pappa, det er han – herr Hyland – som vil snakke med deg. Hun rakte meg telefonrøret. – Hallo, ja? Eivind Andersen her.

– Förlåt att jag stör Er ännu en gång, herr Andersen, men vi tyckte att vi fick så alldeles för lite tid med den där intervjun. Och Ni har en så intressant familj att vi skulle gärna vilja göra ett nytt och bättre program, där vi har litet bättre tid. Går det bra?

– Joo, jeg trakk litt på det, men Charlotte, som hadde skjønt hva det dreide seg om, nikket begeistret på hodet, så jeg fullførte –

– det skulle vel kunne la seg gjøre, det. Når og hvor hadde De tenkt?

Mens Charlotte klappet entusiastisk i hendene ved tanken på at hun skulle få være med i radioen enda en gang, avtalte vi at familien skulle møte opp dagen etter på Bristol, der Hyland bodde, og der han hadde leid seg et konferanserom. Denne gangen hadde han med seg tungt opptaksutstyr med tilhørende tekniker, hele tre mikrofoner, en assistent til å ta seg av dem, pluss en fotograf. Du verden! tenkte jeg, – det var da voldsomt!

Hyland visste nøyaktig hvordan han ville ha oss til å sitte også, fotografen var tydeligvis instruert på forhånd, mikrofonene ble plassert på strategiske steder – en av dem til og med på en bevegelig bom som hang over hodene våre, og så kunne det hele begynne. – Litt av et sirkus! tenkte jeg, og kunne igrunnen godt ha vært det foruten, men Jasmine var rolig smilende, som vanlig, og Charlotte nærmest hoppet på stolen av spenning.

– Låt oss gå litet tilbaka i historien, begynte Hyland. – Ni och Er syster växte altså opp på et lite småbruk på Østlandet – det vi kallar «torp» hemma i Sverige? Vi nikket og svarte bekreftende på det, og han tok oss forsiktig igjennom det lille vi hadde av felles barndom, berørte såvidt og diskret Audhilds bedrøvelige skjebne, og gjorde et lite drama ut av den dagen både mamma, Sophie og jeg forsvant fra gården. Audhild brast i gråt ved tanken, og jeg trøstet henne så godt jeg kunne – nå hadde jeg til og med litt dårlig samvittighet for at jeg hadde latt henne bli igjen alene. Det slo meg plutselig at – kanskje burde jeg ha spurt henne om hun ville rømme sammen med meg. Men – det var hun som var eldst, det var hun som alltid hadde bestemt over meg når mamma ikke var der, og jeg trodde ikke hun hadde noe imot det pappa og onkel Egil gjorde med henne. Dette sa jeg selvsagt ikke, men det var faktisk første gang jeg TENKTE på det også.

– Så ni har alltså inte sett eran lillasyster sen – – ?

– August 1911, fullførte jeg, – nesten fireogtredve år siden. Ikke mamma heller.

– Og vi håper så INDERLIG at de lever! lød Charlottes lyse stemme. – Det vet jeg at pappa og tante Audhild gjør ogs-

Hun avbrøt seg selv og sperret opp øynene. For første gang opplevde jeg at den livlige datteren min ble stum. Hyland hadde gitt et tegn til mikrofonassistenten, som nå gikk bort og åpnet døren, og der sto – – en kvinne på min alder og en jentunge i tenårene,
Historien fortsætter under reklamen

– TANTE SOPHIE! hylte Charlotte, hun hadde øyeblikkelig skjønt hvem det var. Hun styrtet frem mot dem med utbredte armer, mikrofonbommen svingte etter henne, og Sophie bøyde seg litt ned og klemte henne godt inn til seg. Audhild og jeg fulgte etter, litt mere behersket, men da vi omfavnet hverandre, rant tårene på oss alle sammen. Selv klarte jeg ikke å få frem et ord da jeg – endelig – etter nesten fireogtredve år! – møtte det blå blikket til min elskede lillesøster – den første jeg hadde vært SKIKKELIG intim med! – og de runde kinnene hennes var våte av tårer, de også. Langt om lenge fikk jeg tilbake talens bruk. — Sophie! – jeg tror jeg hvisket det frem – Sophie! – er det virkelig – deg? – er det virkelig – mulig?

– Ja, Eivind, den gråtkvalte stemmen hennes ble godt oppfanget av mikrofonene, det hørte vi på opptaket senere, – jeg trodde egentlig ikke det var mulig, jeg heller – ikke før jeg hørte deg på svensk radio!

Vi sto og holdt hverandre i hendene, for det meste bare stirret vi på hverandre, men Hyland gjorde flere opptak med oss etterpå, så han fikk mer enn nok til programmet sitt. Og Audhild sto bak lillesøsteren vår og holdt fast rundt henne, mens hun hulket høyt og tårene bare strømmet nedover kinnene hennes. Hun fikk ikke frem et eneste ord, stakkar. Jeg merket at Charlotte og – – jeg ante selvsagt ikke hva datteren til Sophie het! – så ut til å ha funnet hverandre, for de sto og holdt om hverandre, de også, og de unge smilene gikk nesten fra øre til øre – mens munnen gikk livlig på dem begge to! Hvordan de fikk til akkurat det, kommer alltid til å være et mysterium for meg.

Det tok faktisk litt tid før jeg rakk å få en god klem av Åshild også – min andre niese – og jeg må med skam innrømme at det gikk et lite støt av vellyst gjennom meg da jeg fikk henne i armene og hun klemte seg inn til meg. – Onkel Eivind! hvisket hun i øret mitt mens hun klemte den forbausende yppige kroppen mot min. – Mamma har altså fortalt såååååå mye om deg – hun har savnet deg veeeeeeeldig mye!

Så kysset hun meg, og jeg fikk et nytt, elektrisk støt! Kysset ble kanskje ørlite grann lenger enn det burde, men heldigvis avbrøt jeg det før lemmet mitt fikk reist sitt uskikkelige hode og presset seg mot den stramme maven hennes – men det var bare såvidt! Hun var rød i kinnene da vi slapp hverandre og – – var det et lite, vitende smil jeg ante i de blå øynene hennes – som hadde nøyaktig samme farve som mine – og Sophies!

Endelig var familien samlet igjen! Bare så synd at mamma ikke fikk oppleve det.

— —

Tre måneder senere hadde vi så smått begynt å fordøye alle de nye inntrykkene. Det følelsesmessige hadde vært litt av en påkjenning, men en behagelig påkjenning! Vi tre søsknene tilbrakte så mye tid sammen som mulig, og de to kusinene, som nettopp hadde funnet hverandre, de også, så ut til å trives usedvanlig godt sammen, til tross for aldersforskjellen på over tre år. Charlotte var da også en særdeles oppvakt jentunge, og selv om Åshild heller ikke var noen sinke – det var helt åpenbart – så virket det som om hennes yngre kusine var den – kanskje ikke dominerende, for det passet ikke på Charlotte, men – den mest initiativrike og impulsive av de to. Ofte forsvant de i timevis av gangen, særlig når vi var i Norge, for Charlotte hadde så mye hun ville vise sin nye slektning, så mye hun ville fortelle henne, og hun ville helt klart vise frem sin halvt svenske kusine for alle vennene sine også.

Vi tilbrakte en del tid i Sverige også, nemlig, fordi Sophies svenske ektemann hadde etterlatt henne en pen leilighet i Stockholm, pluss det lille småbruket – «torpet» – der han selv hadde vokst opp. Det hadde ikke krevd mye overtalelse å få Sophie til å flytte til Norge, og her hadde datteren hennes vært en entusiastisk pådriver – godt hjulpet av sin yngre norske kusine!

Sophie ville helst selge både leiligheten og småbruket, men jeg rådet henne til å beholde begge deler, for «torpet» lå i nærheten av en større by, og med min langvarige erfaring fra eiendomsmarkedet visste jeg at det ville stige kraftig i verdi i løpet av bare fem til ti år. – Og leiligheten i Stockholm kan vi benytte når vi drar dit på ferie, argumenterte jeg, – pluss at jeg ofte drar dit på forretningsreise. Penger behøver du IKKE å tenke på, Sophie – dem har jeg mer enn nok av. Jeg åpner en konto for deg i en norsk bank, så behøver du ikke spørre meg hele tiden.

– Kan jeg også ta ut penger fra den kontoen, onkel Eivind? spurte Åshild, som hadde sittet ved siden av oss og hørt på. Jeg la en vennlig arm om skuldrene hennes, og hun trykket seg villig inntil meg. Vi hadde blitt godt fortrolige, vi også, og jeg hadde fått mange klemmer av henne i løpet av disse tre månedene – et par varme kyss også, men bare vanlige «onkel-niese-kyss» – sa jeg til meg selv. – Det kan du godt, Åshild, smilte jeg, – men kanskje jeg heller skal åpne en egen konto i ditt navn? Du er jo blitt stor jente nå – – er det femten – eller seksten?

– Jeg blir seksten år om tre måneder, smilte hun mot meg med de nydelige, blå øynene sine. – Tusen takk skal du ha, onkel! Dermed fikk jeg en ny, varm klem av den formfullendte unge kroppen – og et nytt, ikke altfor langt kyss – heldigvis! Hun lignet så på Sophie at det gjorde nesten vondt i brystet. Slik måtte også hun ha sett ut da hun var tenåring – den perioden som jeg hadde gått helt glipp av! Den barnslige lidenskapen jeg hadde følt for lillesøsteren min da vi vokste opp, var heldigvis blitt erstattet av varm søskenkjærlighet, men jeg måtte med skam innrømme – bare overfor meg selv! – at min unge, halvt svenske niese fikk det til å krible alvorlig i min etter hvert middelaldrende kropp! Men heldigvis var jeg jo lykkelig gift med min Jasmine, som ga meg all den sengekos jeg kunne ønske meg. Så jeg sa til meg selv – det må jo være lov å beundre ung skjønnhet og sjarm – på litt avstand! Men nå bodde de altså i huset mitt, både hun og min elskede lillesøster, så – selv om vi hadde god plass, bodde vi jo likevel ganske tett innpå hverandre. Det var nesten ikke til å unngå at vi så hverandre i bare undertøyet av og til. Jeg hadde tilbudt meg å kjøpe et hus i nærheten, der mor og datter kunne ha litt privatliv, men alle hadde ristet på hodet – også min egen datter, som åpenbart så på Åshild mere som sin storesøster enn som sin kusine. Det var helt utrolig å se hvor nær de to var kommet hverandre i løpet av bare et par måneder. Men Charlotte var moden for alderen, hun var særdeles kvikk og oppvakt og deltok gjerne i samtaler med voksne – med fornuftige voksne! Hvis det var noen som tøyset med henne og behandlet henne som en åtte-ni-åring, da så hun bare langt på dem og snudde seg bort for å prate med noen andre – eller for å ta opp den boken hun alltid hadde liggende. Det trengtes som regel bare én slik episode før hun ble behandlet med respekt. Men så snart det skjedde, skrudde hun da også sjarmen på for fullt.

Charlotte var nesten like lys i huden som det jeg var, men hun hadde arvet det mørke håret etter sin mor. Dertil hadde hun knall blå øyne, som jeg, mens Jasmine hadde nøttebrune. Hun hadde undret seg over det i en samtale like etter en biologitime hun hadde hatt på skolen.

– Pappa, hvordan kan jeg ha blå øyne, når mamma har brune? Vi har lært i biologitimen at genet for brune øyne er dominant over blå?

Vi satt ved siden av hverandre i sofaen, og ansiktsuttrykket hennes fortalte meg at dette var et saklig spørsmål, og at nå var ikke det rette tidspunktet for klapp og kos og uhøytidelig far-datter-spøk. Så jeg anla en nøktern, men vennlig tone. – Det er riktig, det, vennen min, mamma har brune øyne, og det har mammaen hennes også, Charmaine – som du sikkert har sett. Men mammas pappa, det er onkel Walther, vet du, og han har blå øyne. Derfor har mamma fått ett brunt gen fra sin mamma – bestemor Charmaine, og et blått et, etter pappaen sin, som er onkel Walther. Og siden det brune genet er dominant, som du helt riktig sier, så har Jasmine brune øyne – selv om hun også bærer på et blått gen etter sin far. Det blå genet har du arvet, og siden jeg også har blå øyne, så har du fått et slikt gen fra hver av oss – altså har du to blå gener og ingen brune.

Charlotte hadde fulgt oppmerksomt og årvåkent med på hva jeg sa, og nå nikket hun forstående. – Men mamma har altså et brunt gen også, ikke sant? Jeg nikket. – Så – hvis dere lager en liten søster eller bror til meg, så kan hun – eller han – godt få brune øyne? Jeg nikket igjen. Nå fikk hun et ertelystent glimt i de intelligente øynene sine. – Men hvis du og jeg lager et barn sammen, pappa – da MÅ det barnet få blå øyne, ikke sant? Fordi ingen av oss bærer på brune gener?

Jeg lo og rusket henne i det skinnende mørke håret. – Det er helt riktig, vennen min, men det kommer naturligvis aldri til å skje! Pappaer lager ikke barn med døtrene sine, vet du!

Men skarpe Charlotte hadde lest sin bibelhistorie. – Hva med Lot i det gamle testamentet da, pappa? Det skøyeraktige blikket hadde fått selskap av et skjevt lite halvsmil, der den venstre munnviken var trukket litt oppover.

Nå lo jeg høyt og ga henne en god klem. – Det var nok en helt spesiell situasjon, det, jenta mi. De to døtrene var barnløse og var redde for at slekten – eller stammen – skulle dø ut. Og dette med slekt var særdeles viktig i det gamle Israel, vet du. Derfor sørget de to luringene for å skjenke pappaen sin full og fikk ham til å gjøre dem gravide. Det er ikke slikt som skjer nå for tiden.

– Ikke som vi vet om, nei! mumlet Charlotte halvhøyt da jeg reiste meg og gikk mot døren. Like før jeg gikk ut, hørte jeg stemmen hennes igjen: – Har du lest om farao Ramses den annen, pappa? Han giftet seg med ikke mindre enn FIRE av døtrene sine, han!

Jeg hørte den lille latteren hennes gjennom døren etter at jeg hadde lukket den. Hva i all verden var det som hadde fått min unge datter så interessert i oldtidshistorie? undret jeg på. Jeg unnlot å gjøre henne oppmerksom på at Ramses ikke hadde fått barn med noen av de fire døtrene han hadde giftet seg med. Da ville jeg antagelig ha hørt det samme mumlende svaret som sist, tenkte jeg – og egentlig ville hun jo hatt rett i det også! Det var mye vi ikke visste om de gamle faraoene – som jo ikke var «gamle» gjennom hele livet, de heller – men at de var både kåte og potente, var iallfall helt klart!

I det hele tatt virket gjensynet med min nå voksne lillesøster og datteren hennes som en vitamininnsprøytning på hele familien. Oppholdet vårt i Oslo ble mye lenger enn opprinnelig planlagt, og ikke bare på grunn av Lennart Hyland og Sveriges Radio, heller. Også NRK og flere aviser ville ha en bit av den nylig gjenforente familien vår. Dessuten måtte de selvsagt bli kjent med Aina, Amanda og deres familie – som også var en del av vår, og en dag kom jeg over Åshild mens hun satt i vestibylen på Grand og skrev flittig i en stor notatbok.

– Det er vel litt tidlig å begynne på memoarene dine? spøkte jeg og strøk henne over den lyse hårmanken. Hun smilte strålende mot meg. – Det er så mange nye inntrykk å fordøye, onkel, at jeg bare MÅ skrive det ned! Så dette er en blanding av dagbok og – – og familiekrønike. Jeg rykket litt til da jeg hørte henne bruke akkurat det ordet! – La meg se om jeg har fått det riktig, hva? Tante Amanda var din første – – hmmm – kjæreste da du var gutt, ikke sant? Jeg nikket. – Og du ble pappa til Annlaug? – jeg nikket igjen, – så da blir hun min – kusine? Det kunne jeg også bekrefte. Hun bladde i boken og kniste litt. – Og du er også pappa til Einar? – som er min fetter? – mm-hmmm, nikket jeg, – som er gift med Solveig, som egentlig er HANS kusine – og min også? Hodet mitt gikk opp og ned i smilende enighet.

– Du har oppfattet det helt riktig, jenta mi, humret jeg. Jeg unnlot å fortelle henne at Solveigs eldste barn, som var en gutt, også var min sønn. Minnet var så tydelig at det var nesten så jeg hørte den dempede, fortrolige stemmen til Solveig i bakhodet: – «jeg er HELT sikker, onkel Eivind, for akkurat de dagene jeg var og besøkte deg og Jasmine – og tante Audhild, da hadde jeg eggløsning – har jeg regnet ut etterpå». Akkurat det fikk forbli hennes og min hemmelighet – og Jasmines, som smilende hadde tillatt at Solveig og jeg delte seng for aller siste gang. Ja, for vi hadde blitt enige om at vi ikke kunne fortsette å bedra sønnen min på den måten – det hadde ingen av oss samvittighet til! Én gang – sånn til avskjed – fikk være nok! At dette «avskjedsnummeret» også skulle få følger, det hadde ingen av oss regnet med – og slett ikke planlagt! Når jeg nå tenkte tilbake på det, hadde det vært et riktig deilig «avskjedsnummer» også – som varte det meste av natten. Jasmine hadde kommet med noen små, smilende «stikkpiller» neste morgen.

Det gikk faktisk to hele uker før vi forlot rommene våre på Grand Hotel – der regningen var blitt ganske betydelig! – og reiste hjem til roligere omgivelser. Selvsagt hadde vi tatt oss tid til både sightseeing og teaterbesøk, men jeg minnet min livlige og nysgjerrige familie på at hovedstaden nok ville være tilgjengelig for senere besøk også. Dessuten hadde jeg visse forretninger å ta meg av, og det gjorde jeg helst hjemmefra.

Hjemme hadde jeg riktig god plass, for jeg hadde fått satt opp et tilbygg som var forbundet med «gamlehuset» med en overbygd svalgang. Charlotte ville gjerne at hennes nye kusine flyttet inn på hennes rom – «så kan vi ligge og skravle sammen om kvelden», argumenterte hun. Men jeg satte foten ned og mente at Åshild, som snart var en ung kvinne, trengte sitt eget rom. – Kanskje får hun snart kjæreste – som vil overnatte! argumenterte jeg, halvveis som spøk, men Charlotte tok det helt alvorlig. – Å ja, det tenkte jeg ikke på! Åshild ble sprutrød og ristet bestemt på hodet. Så hun flyttet faktisk inn på Charlottes store, romslige værelse – liksom for å understreke at – noen kjæreste på overnatting – DET skulle det ihvertfall ikke bli noe av! Etter konferanse de to imellom, ble det til at jeg måtte sette inn en dobbeltseng der også, istedenfor to enkeltsenger! I et uskikkelig øyeblikk lurte jeg på hva som mon kom til å skje i den romslige dobbeltsengen! For det var ikke bare intellektuelt at min datter var mere utviklet enn andre tolvåringer!

På hjemstedet hadde vi også den sprudlende Charmaine og hennes – etter hvert hele tre barn – som våre nærmeste naboer, og jeg måtte forklare Åshild hvordan vi var i familie med dem også. Min nye niese skrev flittig ned alt jeg sa, og jeg spøkte med at jeg kanskje burde ansette henne som min sekretær. Det var hun både villig og ivrig med på. Men selvsagt trengte jeg ikke noen sekretær, og hadde aldri hatt noen – hvis jeg da ikke skulle regne med Florence, som var onkel Walthers sekretær, og som også delvis hadde bestyrt mine forretninger i USA opp gjennom årene.

Vi var kommet inn i august, og det var fremdeles skoleferie da jeg måtte reise tilbake over grensen for å ta meg av noen eiendomsforretninger i Sverige. I tillegg hadde jeg avtalt et møte i Stockholm med en tysk forretningsforbindelse, som hadde tatt seg av mine interesser i Tyskland siden lenge før krigen, og som behendig hadde klart å holde dem unna nazistenes klamme grep. Jeg planla å reise alene, og spurte Sophie om jeg kunne låne hennes leilighet i noen dager. – Selvfølgelig! smilte hun og gikk straks for å hente nøklene, selv om jeg ikke skulle reise før to dager senere.

– Åh, onkel, kan ikke jeg få være med? utbrøt Åshild, som hadde overhørt den lille samtalen vår. – Jeg har jo noen venninner der borte, som jeg gjerne vil se igjen! Og så kan du kanskje ta meg med på en pen restaurant? smilte hun flørtende og blafret med de lange øyevippene sine. Både Sophie og jeg lo velvillig, og jeg hadde ikke noe imot å få selskap i bilen på den relativt lange kjøreturen. Charlotte ville nok ha blitt med, hun også, men hun var med i både idrettslaget og ungdomslaget – og «speider’n», og hun hadde meldt seg på en ukes sommerleir.

Åshild viste seg å være riktig hyggelig selskap, slik jeg hadde regnet med. I tiden som hadde gått siden det gledelige og nesten sjokkerende overraskende familiegjensynet, hadde det selvsagt blitt til mange pratestunder mellom oss tre søsken, som nå endelig var sammen for første gang siden barndommen. Det hadde gledet meg stort at jeg også kom nærmere min eldste søster i løpet av disse ukene og månedene. Åshild hadde ofte sittet og hørt på oss, hadde av og til skutt inn et spørsmål, men ellers holdt seg litt i bakgrunnen. Nå var vi på tomannshånd, så å si for første gang, og det var en glede å lære min nye niese å kjenne også. Hun lignet så på min elskede lillesøster at jeg stadig måtte minne meg selv på at hun jo var et helt annet menneske, et selvstendig individ som var i ferd med å bli voksen.

Det var ikke mere enn ca. syv timer å kjøre, men vi stanset i Örebro likevel og spiste en lett lunsj. Over lunsjen spøkte jeg med henne. – Du lengter kanskje til din «pojkvän» i Stockholm? smilte jeg og fikk gleden av å se henne rødme som en rose. – Jag har inte alls nån pojkvän! protesterte hun, og jeg kunne høre at hun var litt indignert. – Det har jag inte havt sen jag var sådär elva år, och vi gick och höll varann i handen – och sådär.- «Och sådär?» ertet jeg henne videre. – Kysstes, då – – eller – – – ? – Ja, vi kysstes litet, innrømte hun, – men ingenting mera. Plutselig rettet hun seg opp og de blå øynene lynte. – Nå har du lurt meg til å snakke svensk også! klaget hun. – Jeg er NORSK nå, onkel – akkurat som deg og mamma!

Jeg unnlot å minne henne om at hun hadde svensk pappa og smilte forsonende til henne. – Unnskyld at jeg ertet deg, Åshild, men du er så forbasket søt når du er sint. Det er forresten første gang jeg ser det, så kanskje jeg må erte deg litt oftere.

Heldigvis smilte hun og strakte lynsnart ut en lyserød, liten tungespiss, så ble hun alvorlig igjen. – Nei, det er sant, altså, onkel, jeg har aldri hatt guttefølge – sånn ordentlig – etter at jeg ble tenåring. Og jeg fikk en bestevenninne som har det på akkurat samme måten. Henne skal jeg forresten besøke nå mens vi er i Stockholm. Vi hadde gutteVENNER, selvfølgelig, men det var ingenting seksuelt, vi pratet bare hyggelig sammen, gikk på kino og slikt.

– Jaja, smilte jeg, du har jo god tid på deg, du er jo bare – femten, ikke sant? Hun nikket. – Nesten seksten, presiserte hun. – Men jeg føler meg mere voksen, det sier mamma også.

– Du ligner veldig på moren din, glapp det ut av meg. Åshild smilte og nikket. – Ja, jeg vet det. Øynene våre møttes. – Savnet du mamma veldig da bestemor – tok henne med seg?

Historien fortsætter under reklamen

VAGINAL KUGLER SEXDUKKER SEXGYNGER DILDO

Det steg en klump opp i halsen min. – Ja, jeg ble – svært lei meg, tilsto jeg. Så reiste jeg meg fra bordet. – Skal vi kjøre videre?

Læs næste afsnit

Giv feedback:

Giv stjerner: - Skriv en kommentar
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (53har stemt 4,28 af 5)
Loading...

4 kommentarer

  1. Den gamle jumfru

    5. juli 2020 kl 10:48

    Igen en fortsættelse af en ældre historie. Og den er meget god, dejligt at høre mere fra Eivind og hans efter hånden STORE familie.

    Venter spændt på mere fra vores onkel. 🙂

    2+
    • OnkelWaldo

      5. juli 2020 kl 19:39 - som svar på Den gamle jumfru

      Takk for det, jumfru – nå ser jeg at det ihvertfall blir to – kanskje tre kapitle4 til. Får håpe du liker dem også! ?

      1+
  2. Reha

    4. juli 2020 kl 15:27

    Hej Onkel. Det var et dejligt gensyn med Krøniken, jeg glæder mig til fortsættelsen.

    3+
    • OnkelWaldo

      4. juli 2020 kl 19:17 - som svar på Reha

      Takk for det, Reha, det kommer ihvertfall ett, kanskje to kapitler til.

      0

Send kommentar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.