Pleiedøtrene 1

Nok en gang ble han pinlig oppmerksom på at han hadde to nakne jenter i nærheten av pubertetsalder bare noen centimeter foran seg

Forfatter: OnkelWaldo

Kapittel 1

I denne historien blar vi enda lengre tilbake i kalenderen enn det jeg har gjort før. Ikke til noe bestemt årstall, kanskje, men oppmerksomme lesere vil snart finne ut hvilken tidsperiode vi befinner oss i. Men temaet er det stadige og evig unge – pirrende, våknende, ømme og stormende følelser på tvers av generasjonene.

Også denne novellen ble (for?) lang – derfor er den delt i to kapitler, men likevel postet i ett. «Betyg» er selvsagt kjærkomne, men kommentarer enda mer! – ros og ris, og aller helst: konstruktive merknader – gjerne med forslag.

Vermund sto ved kjøkkenvinduet og stirret ut i høstmørket. Akkurat denne kvelden var humøret hans særdeles dårlig, for snart skulle det komme en barnehjemsunge som han måtte ta seg av. Det lokale barnehjemmet skulle nedlegges, bygda hadde dårlig råd. Både presten og lensmannen hadde kommet på døra hans og snakket så inntrengende og så innsmigrende. – Du er jo en betydelig mann i bygda, selv om du ikke har noen gård, hadde den joviale lensmannen sagt. – Du har god råd, du har et stort hus, og du kunne trenge litt kvinnfolkhjelp. Vi har en jentunge på tretten år, som snart må ut i tjeneste likevel. Alt du behøver å gi henne, er kost og losji.

– Jeg trenger ikke noen kvinnfolkhjelp! hadde han brummet. – Selv om jeg – ikke har noen kjerring i huset lenger, kan jeg da godt svinge ei skurefille av og til. Unger er bare til bryderi! Han svelget litt da han sa det. Hans egne barn – – den ene var blitt borte på sjøen, bare seksten år gammel, og den andre var blitt overfalt og slått ihjel inne i byen. Kona var død av tæring for seks år siden. Av og til følte han seg rent som Job i det gamle testamentet. Det var liksom ikke måte på.

Men han måtte jo innrømme at han hadde god plass og god råd. Og siden lensmannen var en venn av ham helt fra ungdommen av, hadde han motstrebende gått med på å ta denne hersens jentungen i huset. Det var kanskje riktig som presten sa, at det var mer synd på de ungene som ikke hadde noen til å ta seg av dem – og snart ikke noe sted å bo, heller.

Det skrek i et par kjerrehjul, og han hørte et svakt – Ptroooo! da hesten stanset ute på gårdsplassen. Han åpnet, gikk ut på trappa og ble stående og glo bistert på de to som klatret ned fra den gebrekkelige doningen. Han skjønte at det måtte være bestyrerinnen for bygdas barnehjem. Hun var et middelaldrende, robust kvinnfolk, innhyllet i en romslig kåpe og et sjal rundt hodet som vern mot den sure høstvinden. Ved siden av henne, med små, trippende skritt, gikk en jentunge med bare legger, et ankelsidt skjørt og ei ulljakke som var for kort på ermene. Under skjørtekanten så han et par bare, tynne ankler og et par slitte sko. Hun hutret og skalv, og stanset foran trappa med armene klemt rundt den spinkle kroppen.

– Hadde dere ikke klær å gi den stakkars jentungen? brummet han. Kvinnfolket trakk på skuldrene. – Barnehjemmet er fattig, meddelte hun med likegyldig stemme. – Og vi hadde altfor mange munner å mette. Og nå skal det jo stenges også, tilføyde hun. – Det er derfor vi må – – prøve å få plassert disse stakkars barna.

– Ser ikke ut til at hun der har fått stort i seg, iallfall! brummet han. – Kom deg innenfor døra, jente, før du fryser ihjel.

Jentungen nærmet seg trappa, nølende og med bøyd hode. Da hun satte foten på det første trinnet, stanset hun og kastet et blikk over skulderen mot den lille skikkelsen som satt igjen på kjerra, sammen med kjørekaren. Det lød et fortvilet hikst der borte fra, og det som åpenbart var enda en jentunge, skar i å gråte sårt. Jenta ved foten av trappa hikstet også, men klarte å rope til den andre. – Vær tapper, lillesøster! Kanskje ses vi igjen – når jeg – når vi er blitt voksne!

– Ti stille med dere nå! bjeffet kvinnfolket med skarp stemme. – Takk for hjelpen, herr Ja-

Hun ble avbrutt av en enda skarpere stemme. Mannen tok de par skrittene ned på bakken og sto nå like foran den bistert utseende bestyrerinnen. – Hørte jeg riktig? Er disse to stakkarene søsken? Hvor skal den andre hen?

– Å, hun kommer til et skikkelig fint hjem, hun også, forsikret kvinnen. – Det kom en fin herremann helt borte fra Vestlandet, og han lovte å ta seg riktig godt av vesla. Hun skottet opp på den store mannen som ruvet over henne og smilte. Men hun fikk ikke noe smil tilbake. Mannen skulte ned på henne og rynket brynene.

– Jaså, ja, en fin herremann fra Vestlandet. Har han stor familie, han, da?

– Nei, han er enkemann, akkurat som – – som Dem. Nå prøvde hun åpenbart å være så høflig som mulig, merket han. – Da han var her, fortsatte hun, – var det fortsatt flere barn igjen, men han valgte henne spesielt. Han sa at – at hun minnet ham sånn om en datter som – som døde fra ham altfor tidlig. Han sa han skulle ta ekstra godt vare på henne, så hun får det sikkert veldig bra, Hun smilte igjen, litt nervøst denne gangen.

Han fortsatte å glo bistert på henne. Så vendte han hodet mot den lille skikkelsen som satt hikstende oppi kjerra og ropte. – Kom ned hit!

Kvinnfolket begynte å protestere: – Nei, vi må videre – – men et blikk fra den store mannen fikk henne til å tie. Jentungen klatret skyndsomt ned fra kjerra og kom bort til dem. Hun var like tynnkledd og hutrende som søsteren, og kikket skremt opp på ham med tårevåte øyne.

Han hadde bare fått et kort glimt av den eldre søsteren, som fremdeles sto ved foten av trappa, og hadde lagt merke til at hun var ganske tynn og mager, med gustenblek hud og mørkebrunt, pistrete hår. Hun som sto foran ham nå, hadde lyst hår, blå, riktignok triste øyne, og kinnene var runde, glatte og litt barnslige. Folk som likte unger, ville sikkert kalle henne for en liten engel, tenkte han.

– Hvor gammel er du? Den barske stemmen fikk jentungen til å fare sammen, men hun svarte med svak, skjelvende røst: – El- elleve år! – Og søsteren din er tretten? Hun nikket, og underleppen begynte skjelve igjen.

Mannen rettet blikket mot bestyrerinnen igjen. – Ville det ikke vært bedre for denne «fine herremannen» å velge den eldste da, hvis han ville ha hjelp i huset?

Kvinnen forsøkte å smile innsmigrende igjen, men lyktes heller dårlig. – Å nei, han trenger ikke hjelp i huset. Men han føler seg ensom, nå som kona er borte og barna – – Han sa han trengte litt selskap og – og noen å ta seg av – – Stemmen hennes døde bort da han avbrøt henne skarpt: – Og han valgte denne her spesielt, hva? Hun nikket. – Å ja da. Han sa hun minnet ham om – – jeg tror det var datteren eller barnebarnet, og han skulle ta seg ekstra godt av henne, sa han.

– Kan tenke meg det, ja! brummet mannen. Så rettet han blikket mot den vesle lyshårete jenta. – Hva heter du? bjeffet han. – J- Jenny, stammet det forskremte barnet. – Vil du gjerne reise til denne fine mannen på Vestlandet, som har sånt stort flott hus – eller vil du være her, sammen med søsteren din?

– Det går ik- – innskjøt kvinnen så skarpt og bestemt hun kunne, men mannen hevet bare den store neven sin, og hun torde ikke annet enn å tie. Jentungen svelget og kjempet med gråten. – Jeg vil helst v- være hos – hos Marte, jeg – – så klarte hun ikke mer og brast i gråt igjen. – Marte er søsteren din? Hun nikket. – Så gå til henne. Dere blir her, begge to!

– Det går ikke! hylte kvinnen. – Herren har – vi har undertegnet papirer og han har allerede – –

Den yngste hadde allerede pilt bort til søsteren som sto ved foten av trappa, og de to klamret seg til hverandre. Mannen gikk et skritt nærmere den rasende kvinnen og bøyde seg truende over henne. – Herren har allerede betalt godt for vesla – var det dét du skulle til å si, hmmm? knurret han.
– J- ja – n–nei – – det vil si – han har – ytt et pent bidrag til barnehjemmet, stammet hun forvirret.

– Til et barnehjem som skal stenges – nedlegges? hveste mannen og gikk enda nærmere den forskremte kvinnen. Han grep henne i kåpa, og nå var ansiktene deres bare centimeter fra hverandre. Raseriet hennes var nå gått over i skjelvende frykt. – Ik- ikke rør meg! pep hun fortvilet.

– Jeg tenker både du og jeg er fullstendig klar over hvorfor den fine herren har valgt nettopp den jentungen, jeg, knurret mannen og ristet henne så hun nesten ble løftet fra bakken. – Og hvorfor han har vært så – generøs, hmmm? Han ville så gjerne ha selskap i huset, var det så? Hvor i huset tror du han gjerne vil ha selskap, hmmmmm? I hvilket værelse tror du jentungen ville bli plassert, hva? I hvilken – SENG! det siste ordet spyttet han inn i øret hennes, så slapp han henne så brått at hun vaklet bakover. Nå hikstet hun av skrekk.

Mannen rettet seg opp og tok et skritt tilbake. – Lensmannen er en god venn av meg, erklærte han med fast stemme. – Sørg for at de nødvendige papirene er klar på hans kontor i morgen – for BEGGE jentene! Så smilte han – et smil som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på den forskremte bestyrerinnen – og senket stemmen. – Og når det gjelder det – selskapet – som den fine herren savner så sårt, så foreslår jeg at du tar den turen og – hmmm – gjør opp for de pengene han har betalt. Du er kanskje i eldste laget – for hans smak, men du duger kanskje i et knipetak!

– Hvis ikke de nødvendige papirene er der når jeg kommer i morgen, fortsatte han, mens det mørke blikket boret seg inn i hennes, – så skal jeg fortelle min gamle venn, lensmannen, en interessant historie om dette – opplegget ditt!

– Nei, nei, utbrøt kvinnen, mens hun vred hendene nervøst, – papirene skal være klare, de!

– Best for deg, det! brummet mannen og snudde ryggen til henne. Han vinket et kort farvel til kjørekaren, så ruslet han rolig tilbake til jentene, som sto hutrende og holdt om hverandre ved foten av trappa. Bak seg hørte han at Nils smattet på hesten, og at kjerra satte seg knirkende i bevegelse.

I bygda gikk Vermund Jansen for å være en bister, barsk, innesluttet og ufølsom mann. Respektert, men ikke lett å komme innpå. Den rollen trivdes han med, for sammen med andre mennesker – hvis det var fler enn to av dem – følte han seg keitet og utilpass.

Nå, da han sto og så ned i de to forskremte jenteansiktene, gikk det plutselig en varm bølge av medlidenhet gjennom ham. Her var det to som følte seg enda mere hjelpeløse enn han selv. To som var alene i verden, akkurat som han selv. – Men nå har de ihvertfall hverandre, tenkte han, og var litt tilfreds med at han hadde fått i stand akkurat det.

– Stå ikke her og frys, jenter, se til å komme dere i hus! beordret han. Han hørte selv at det lød altfor barskt, men det var vanskelig å komme ut av gammel vane. Jentene snublet seg skyndsomt opp de få trappetrinnene som et par forskremte kyllinger.

Inne i gangen var de ihvertfall i ly for den sure snoen som blåste rundt hushjørnene utenfor. Han så på de forhutlede skikkelsene med et bistert blikk. Det skyldtes ikke jentene selv, men de loslitte og elendige klesplaggene de hadde på seg. Ikke noe rart at de skalv som aspeløv, tenkte han. Skitne og ustelte virket de også.

– Dere to trenger et varmt bad! slo han fast. – Så får dere varmen i kroppen, og imens skal jeg legge godt på peisen. Kom med meg!

Han hørte selv at han uttrykte seg kort og bryskt, at han ga ordrer istedenfor å komme med vennlige anmodninger. Det var jo ikke nødvendig å skremme vettet av jentungene, heller.

I baderommet prøvde han å anlegge en vennlig tone. – Se her er badekaret, jenter, og her er kranene for varmt og kaldt vann. Det varme er VELDIG varmt, så pass dere så dere ikke brenner dere.

Badekaret var et stort monster på løveføtter, som til og med sto oppe på en liten plattform. Jentene kikket fryktsomt på både det, på kranene og på det store dusjhodet som var montert på veggen. Noe slikt hadde de aldri sett før.

– Her er såpe, brummet den skremmende mannen videre, og her ligger håndklær som dere kan tørke dere med. Bare vent litt her nå, så går jeg og henter noen klær som dere kan ha på dere etterpå

Jenteklær hadde han selvsagt ikke, så han valgte ut et par av sine varmeste og mykeste skjorter og noen tykke ullsokker som de kunne ha på føttene. Da han kom tilbake til baderommet, rykket han til og kom med et forskrekket utbrudd. – Hv- – ??

Foran ham sto to splitter nakne jenter og holdt hutrende om hverandre. De virket ikke brydd eller forlegne, heller, så han bestemte seg for å overse nakenheten. – Har dere ikke tappet i vann, da, jenter? – nå prøvde han å gjøre stemmen litt mindre barsk enn han pleide.

– Vi – vi torde ikke! stammet den yngste jenta. – Vi har aldri – badet i en sånn en – – før.

– Hmmm, javel da, mumlet han forlegent og skrudde på varmtvannet. Det buldret i rørene, og en sky av vanndamp sto opp fra badekaret. Jentene klynket forskremt igjen, men Vermund blandet inn kaldt vann til han mente det var passe. – Kom hit og kjenn om dette er for kaldt eller for varmt! beordret han, og igjen tok han seg i å gi en ordre heller enn en vennlig oppfordring. Det var den yngste som steg opp på plattformen, og løftet benet modig over badekarkanten. Det gikk et lite rykk gjennom Vermund da hun så frimodig blottet den lubne, vesle sprekken sin, og mentalt ga han seg selv en liten smekk fordi han i det hele tatt la merke til det. – Ååååååhhh, det er for varmt! kniste hun og trakk foten raskt til seg igjen.

Han tappet i mere kaldt vann, og snart var vesla fornøyd. Hun klatret lettvint opp i det digre karet og smilte strålende for første gang. Det skjedde noe med den morske mannen da han så det smilet, og til sin egen store forbauselse smilte han tilbake. Han steg skyndsomt ned fra badeplattformen da den eldste jenta nærmet seg. – Greit, jenter, da går jeg og ordner med litt mat, for dere er sikkert sultne? – igjen anstrengte han seg for å gjøre stemmen så vennlig som mulig.

– Å nei, ikke gå, vær så snill, tigget den yngste jenta. Det engstelige uttrykket var tilbake i det vesle, søte ansiktet. – Jeg – er ikke helt trygg – i – i denne store – store stampen – –

– Ikke jeg heller, kom det spakt fra den eldste, som sto og trippet litt nervøst foran det ene trinnet hun måtte ta for å stige opp i badekaret.

Han følte seg litt forlegen ved å være sammen med to splitter nakne jenter når de var så store. Da han var barn, hadde han ikke fått lov å se søstrene sine nakne etter at de var omtrent sju-åtte år, husket han. Disse her hadde jo begynt å få – kvinnelige former, begge to. Men han grep albuen til den eldste og hjalp henne opp i karet, hun også, og ble belønnet med et litt unnselig smil.

– Hadde dere ikke badekar på barnehjemmet, da? spurte han da de satt i badekaret med vannet helt opp til de bittesmå brystene, som han prøvde å unngå å legge merke til.

Begge ristet på hodet. – Nei, bare en sånn stor vaskestamp av tre, som ble fylt med vann hver lørdag, fortalte den yngste. – Og oppi der var det bare plass til en av gangen.

– Og alle badet i det samme vannet? Jentene nikket igjen. – Herregud! knurret mannen morskt, og jentene så litt engstelig på hverandre igjen.

– Det er ikke deres skyld, jenter, skyndte han seg å legge til. – Men at voksne mennesker kan være så skittenferdige – – mumlet han halvt for seg selv.

Blikket hans falt på de sammenfiltrede hårmankene deres. – Kanskje jeg skal vaske håret deres med litt skikkelig god såpe? foreslo han. Begge jentungene strålte opp og nikket takknemlig.

I et glimt var han femten-tjue år tilbake i tiden, til lykkeligere dager, da kona hans levde. Selv hadde de bare de to sønnene, men kona hans hadde et par nieser, livlige, trivelige småjenter som kom på besøk av og til. De elsket å bli badet og få håret sitt vasket og stelt. Minnene strømmet på ham da han såpet inn og masserte hodebunnen på de to – ja, hva var de? – pleiedøtrene hans – ihvertfall to små mennesker som han plutselig hadde ansvaret for. Disse to stakkars forpjuskete småjentene hadde bare hverandre – og nå var det ham som skulle ta seg av dem, passe på dem og se til at de hadde det bra.

Det var som om morskheten, barskheten og iskappen rundt hjertet hans smeltet bort der han sto og såpet inn de små hodene og prøvde å glatte ut det sammenfiltrede håret. Han måtte skaffe seg – nei, hårbørste hadde han et sted – og selv om såpen hans var grei nok, måtte han kjøpe noe som passet bedre til småjenter. Og klær – herregud! – jentungene hadde jo ikke et eneste skikkelig klesplagg å ha på kroppen!

Da han var ferdig med å såpe inn håret deres, skylte han hårmankene deres omhyggelig. – Reis dere opp, jenter, brummet han, – så skal jeg såpe inn ryggene deres også. Jentene la øyeblikkelig merke til at brummingen hans ikke virket så skremmende lenger. Det dukket opp forsiktige smil på de bleke ansiktene, og de kikket på hverandre der de sto med ryggen til og følte de store hendene gli varsomt over de våte, smale ryggene sine.

Igjen skylte han med hånddusjen, men ble litt forskrekket da begge to, som på kommando, snudde seg mot ham og så på ham med oppfordrende blikk. – V- vil dere ikke vaske dere selv – der, da? – og for første gang hørte jentene usikkerhet i stemmen hans. Begge ristet på hodet samtidig og smilte søtt og uskyldig til ham. Nok en gang ble han pinlig oppmerksom på at han hadde to nakne jenter i nærheten av pubertetsalder bare noen centimeter foran seg. Ja, den eldste hadde kanskje nådd den allerede, for da han lot blikket gli nedover den tynne kroppen, la han merke til noen ganske få, myke hårstrå på det vesle venusberget hennes. Men brystene var ikke stort større enn på hennes to år yngre søster.

Han tvang seg til å løfte hendene og såpe inn den glatte jentehuden – først den eldste. For å avlede sin egen, pinlig fokuserte oppmerksomhet, brummet han: – Bevare meg vel hvor mager du er, jente! Fikk dere ikke mat på det hersens barnehjemmet?

Det var den yngre søsteren som svarte: – Ikke så mye, men Marte var ikke veldig sulten, så hun ga ofte meg halvparten av maten sin.

Han møtte blikket til den eldste, og det jóg en varm bølge av ømhet gjennom ham. – Du har nok tatt deg ekstra godt av lillesøsteren din, du, Marte! mumlet han og smilte igjen. Hun rødmet, og plutselig var den bleke jenta nesten vakker. – Jeg – spiser ikke så mye, jeg, hun nesten hvisket fram ordene.

Hendene hans hadde beveget seg ned til de tynne bena hennes, og han var ekstra forsiktig da han såpet innsiden av lårene. Det rykket litt til i den spinkle kroppen, som om hun rent ufrivillig skjøv hoftene framover. Hoftekammene syntes tydelig, det samme gjorde den hvelvede kløvningen der bena hennes møttes. Han møtte blikket hennes igjen. – Du kan kanskje vaske – tissen din – selv? det var såvidt han fikk fram ordene, uvant som han var med å snakke om intime ting, særlig med unge jenter.

Marte smilte og rødmet igjen. Hendene hans var så store, gode og varme, og nå hadde hun oppdaget at han ikke var skummel eller farlig, selv om han hørtes både barsk og sint ut når han snakket. – Gjør det, du! hun hvisket nesten nå, og en ørliten tungespiss kom fram et sekund og fuktet de tørre leppene.

Vermund så ned på det han holdt på med og oppdaget plutselig at hendene hans var bare centimeter ifra en spalte som glinset fuktig – riktignok på grunn av vannet, men som hadde tre-fire mørke hårstrå, og – og – Skamrødmen skyllet opp i kinnene hans, ikke minst fordi han merket at hans egen kropp begynte å reagere på den yndige nakenheten.

Brått dyttet han kluten i hånden på den yngste og brummet barskt. – Se her! – dere er store nok til å vaske hverandre! Deretter snudde han seg og gikk med raske skritt mot døra. Uten å snu på hodet ga han en siste ordre: – Når dere er ferdige, skyll bort såpa, tørk dere med håndklærne, ta på skjorter og sokker og kom ut i kjøkkenet! Dermed forsvant han.

De to søstrene kikket forskremt på hverandre igjen. – B-best å gjøre som han sier, stammet den yngste – hun tenkte på at det bare var såvidt hun ikke var blitt sendt langt avgårde og bort fra storesøsteren sin. – V- vi må ikke gjøre ham sinna – kanskje han sender meg bort likevel!

Den eldste – Marte – prøvde å berolige henne. – Det tror jeg ikke han gjør, Jenny, forsikret hun. – Du hørte hvor sinna han var på hun vemmelige frøken Moen. Jenny kniste henrykt. – Ja, så du hvordan han tok tak i henne – jeg trodde nesten han skulle fike henne opp!

De to søstrene kniste sammen, og mens de skyndte seg å gjøre ferdig badeprosessen, tenkte Marte på de store varme hendene som hadde glidd over brystene hennes, magen, lårene – og som NESTEN hadde tatt på henne – der. Det hadde kriblet mye sterkere og – deiligere – i henne da, enn nå når søsteren gjorde det samme. Marte lurte på hvorfor. Sikkert fordi han var fremmed – og litt skremmende – og fordi det var første gang en mann tok på kroppen hennes mens hun var helt naken.

Da de omsider dukket opp i kjøkkenet, ble de møtt av en liflig duft av stekt flesk og ertesuppe. De spraket friskt fra en glovarm komfyr, og den bistre mannen var rød i kinnene av varmen. Han smilte til dem, og Marte syntes han var mye mindre skummel nå. Det knurret i begge de to små magene da nesene deres oppfanget matlukten.

– Jeg tenkte kanskje dere var litt sultne, jenter, brummet mannen vennlig. – Hva har dere spist før i dag, da?

Jentene kikket på hverandre, og det var den yngste som tok ordet. – Vi fikk et stykke brød hver til frokost, fortalte hun, – men Marte spiste bare et halvt.

Nå skyet det over i det morske ansiktet igjen. – Ett stykke brød? Og etter det har dere ikke fått noe mat? Begge ristet på hodet. Han så på Jenny. – Og den – heksa – hadde tenkt å sende deg helt til Vestlandet på tom mage?

Hun nikket. – Mmmm. Det var derfor Marte ga meg halvparten av sin brødskive. Begge fór skremt sammen da den bistre mannen fikk et enda mere rasende uttrykk i ansiktet og mumlet noe som de ikke kunne oppfatte. Matlukten fikk det til å knurre i magene deres igjen, denne gangen så høyt at mannen hørte det også. – Herregud! utbrøt han, – jeg glemmer jo helt – – Sett dere til bords, jenter. Dette var det jeg hadde i skapet, vi skal gjøre innkjøp i morgen.

De to jentene så med store øyne på oppdekningen. På bordet sto et fat med stekt flesk, varme, stekte poteter, stekte egg, brød, smør, ost og syltetøy, pluss en stor bolle med varm suppe. Martes øyne ble fylt av tårer, og plutselig brast hun ut i hikstende gråt. Den yngre søsteren slo armen om henne, og øynene hennes ble fuktige, de også.

Mannen ble forskrekket. – Hva – – er det noe i veien, jenter? Liker dere ikke – noe av det dere ser? Kanskje var de bare vant til grøt, tenkte han. Og en skive brød til frokost.

Marte svelget, tok seg sammen og tørket øynene med håndbaken. – Vi har aldri – aldri sett – så mye og så god mat før, snufset hun. Søsteren hennes nikket enig.

Vermund satte seg ned sammen med dem, strakte hånden over bordet og la den forsiktig på armen til den eldste. – Og du – du spiste så lite – fordi du ville gi lillesøsteren din litt ekstra, ikke sant? Marte rødmet, nikket og så ned i bordet. – Du er et fint og godt lite menneske, du, vesla, brummet han, men det var ikke noe skremmende ved stemmen hans denne gangen. Tvertimot var den litt grøtete og uklar, syntes Jenny. Men forbausende – varm. Hun våget seg til å titte opp i det bistre ansiktet, som heller ikke var så bistert lenger – og merket seg at øynene hans var blanke. – Marte er verdens beste søster! erklærte hun bestemt, og fikk oppleve at mannen smilte varmt til henne. – Det har du sikkert rett i, Jenny, svarte han.

Ingen av jentene hadde begynt å spise ennå, og mannen rettet seg opp i stolen. – Nå skal dere høre litt på meg, jenter, begynte han, og begge rettet lydig øynene mot ham. – Først vil jeg si at så lenge dere bor hos meg, behøver dere ALDRI gå sultne. Aldri! Forstår dere det? Begge nikket. – Vi spiser sammen tre ganger om dagen, fortsatte han, – men hvis dere blir sultne ellers, så kan dere bare gå på kjøkkenet og finne mat selv. Begge nikket, helt overveldet av tanken på å kunne spise så mye de ville.

Han rettet blikket mot Marte. – Marte, i badet la jeg merke til at du er ekstra tynn, nesten mager – sikkert fordi du har delt den skrale kosten med søsteren din, ikke sant? Jenta slo blikket ned og svarte ikke. – Som jeg sa, fortsatte han. – du kan spise så mye du vil, men – – Her gjorde han en pause, og begge så på ham igjen. – Men, Marte, hvis du stapper den lille magen din full her og nå, så kommer den ikke til å tåle det. Du har gått sulten så lenge at magen din har vennet seg til å få lite mat i seg. Hvis du spiser deg stappmett nå, så kommer du til å kaste opp alt sammen om en halvtimes tid. Derfor ber jeg deg – spis akkurat nok til at du ikke er sulten lenger – når du tenker «nå er jeg nesten mett», da bør du slutte å spise. Forstår du det?

Marte nikket, litt nølende. – Dere kan smøre dere et par ekstra brødskiver, fortsatte mannen, – og dem tar dere med opp på rommet når dere legger dere. Hvis dere så våkner og er sultne om et par timers tid, da har dere litt å spise på fram til frokost. Er det greit? Har dere forstått hva jeg mener?

Begge nikket igjen. – Vi kan spise så mye vi vil – men bare litt av gangen, fordi magene våre ikke er vant til så mye? Det var Jenny som rettet sitt spørrende blå blikk mot den strenge mannen, som slett ikke var så skremmende lenger. Nå smilte han igjen. – Akkurat, Jenny. Det er bedre å spise lite og ofte – enn en masse på en gang. Og når vi rydder av bordet etterpå, så vet dere hvor alt sammen står. Dere kan til og med tasse ned her midt på natta, om dere vil.

Deretter ble det ikke pratet så mye. Han ville ikke forstyrre dem mens de spiste, men han fulgte nøye med for å se om de hadde oppfattet det han sa. Marte spiste én skive brød – uten smør – én skive flesk og en halv tallerken med suppe. Deretter så hun på ham og smilte blygt. – Nå er jeg – nesten mett, kniste hun, og han la merke til at hun var riktig søt når hun smilte og var rød i kinnene. – Det er bra, Marte, roste han. – Nå skal jeg smøre et par skiver brød til dere, og så tar dere det med opp på rommet. Melk har jeg dessverre ikke, men det skal vi kjøpe i morgen. Det er i det hele tatt MYE vi må kjøpe i morgen.

Jenny fikk i seg nesten dobbelt så mye som søsteren, merket han, men han regnet med at hun tålte det. Etter at de hadde ryddet av bordet og satt alt på plass, var det hun som kom bort til ham, la armene om livet hans og klemte ham hardt. – Du er verdens snilleste mann! erklærte hun, og også hennes mer beskjedne søster kom bort og la kinnet inntil brystet hans. – Tusen takk for maten, hvisket hun, – og for at jeg fikk ha søsteren min hos meg!

Han la armene litt klosset om dem og klemte dem inn til seg. – Takk for at dere kom, jenter. Jeg har bodd alene i så mange år nå, at – jeg trodde ikke jeg trengte noen. Men nå – nå er jeg glad for at dere er her!

Etterpå tok han dem med inn i peisestua, der han la noen skikkelige bjørkekubber på varmen. Så ga han dem et teppe hver og flyttet et par lenestoler nærmere peisen. – Nå kan dere sitte her og bli gode og varme, sa han vennlig. – Se det – du kan hvis du vil, Vermund! tenkte han og smilte innvendig.

– Dere kan jo fortelle meg litt om hvordan dere hadde det på barnehjemmet? foreslo han. Det ble stille en lang stund. – Ikke så – bra, akkurat, kom det til slutt forsiktig fra den yngste. – Vi fikk ofte – ris – og lite mat.

– Ris? – for hva da? undret mannen med rynkede bryn. – Å, det kunne være for alt mulig, det – hvis vi knuste en kopp, kanskje – eller ropte for høyt – eller – eller for syndene våre.

– Syndene deres? Hvilke synder? ville Vermund vite. Denne gangen var det den eldste – Marte – som svarte.

– Det var gjerne presten som – straffet oss for syndene våre – hver fredag, svarte hun og rødmet. – Da måtte alle – vel, ikke alle, men alle som var over ti år, stille seg opp og få seks slag – på bar rumpe.

– Uansett om de hadde gjort noe galt eller ikke? Mannens stemme lød barsk og vantro. Begge jentene nikket. – Ja, for – han sa at vi alle hadde syndige tanker, og dem kunne Vårherre se – så han hadde bedt presten om å straffe oss for de tankene.

Det hørtes en knurrende lyd fra den bistre mannen, og jentene krøp sammen igjen. – Hmmmm, jaså, så det sa presten, ja! Vermund bestemte seg der og da for å ta en prat med den hellige prestemannen.

– Men for – kanskje to-tre måneder siden ble det slutt med – med fredagspiskingen, skyndte Jenny seg å si. – Vi vet ikke hvorfor, men da hadde noen av de største begynt å reise fra barnehjemmet, fordi det skulle stenge snart.

Vermund kom plutselig på at presten hadde vært enkemann i flere år. – Var det noen som kom til presten også, kanskje? spurte han. Marte så fryktsomt på ham. Munnen hans var stram, og det var bistre rynker mellom øynene hans. Nå så han streng og sinna ut igjen, men hun visste at han ikke var sinna på henne og Jenny. Hun nikket. – Mmmm. Det var ei av de største jentene som fikk post hos presten – Rannveig. Hun var skikkelig grei, og hun holdt bedre orden på de slemme guttene enn det frøken Moen klarte. Alle vi jentene var skikkelig lei oss da hun reiste.

– Hvor gammel er Rannveig, da? – Hun er – fjorten – nesten femten, svarte Jenny.

Det ble en liten pause, så merket Vermund at Marte så på ham, rød i kinnene av forlegenhet. – Det var – Rannveig du skulle hatt, vet du, for hun er så flink og snill – og det er du også!

– Men vi er veldig, veldig glade for at det var vi som var de heldige, skyndte Jenny seg å legge til. – Det er ikke sikkert at – at Rannveig var så heldig som oss.

Vermund fikk en klump i halsen. – Kom hit til meg! kommanderte han og bredte ut armene. Jentene reiste seg og skyndte seg bort til ham, Så klemte han begge de spinkle skikkelsene godt inn til seg. – Jeg synes ihvertfall at jeg har vært veldig heldig som har fått to slike søte og kjekke jenter i huset, brummet han. – Men nå er det sengetid. Kom, så skal jeg vise dere hvor dere skal sove.

På ren impuls, og liksom for å kompensere for barskheten sin, tok han og løftet begge to opp på hver sin arm. Jentene hvinte av overraskelse, men da de skjønte at det ikke var farlig, kniste de og slo armene om nakken hans for å holde seg fast. Det Vermund ikke hadde tenkt på, var selvsagt at de store mannfolkskjortene var alt de hadde på seg, så da han bar dem opp trappa til annen etasje, merket han godt at det var to nakne jenterumper som hvilte på armene hans. Heldigvis hadde han også selv på seg en tykk skjorte, slik at det ikke ble direkte hudkontakt. Likevel følte han seg smått forlegen da han puffet opp døra til et av de ekstra soverommene og lot de to pleiedøtrene sine gli ned på golvet.

– Se, her er rommet ditt, Marte, sa han så vennlig han kunne, idet han prøvde å holde den barske brummingen borte fra den dype stemmen sin. – Jeg hadde jo ventet meg bare EI jente, men hvis dere kan sove sammen nå i natt, så skal jeg gjøre klart et rom til deg i morgen – Jenny.

Jentene kikket seg rundt i det halvmørke rommet, deretter så de opp på ham med bedende, blanke øyne. Det var Jenny som tok ordet. – >På barnehjemmet sov vi seks stykker sammen på et rom som – som ikke var større enn dette her, fortalte hun. – Heller mindre, innskjøt søsteren, og Jenny nikket. – Så derfor, fortsatte hun, – hvis vi får lov, så vil vi gjerne sove sammen her, vi.

– Selvsagt kan dere det, jenter, smilte Vermund og strøk dem over hodet. – Men dere vil vel ha hver deres seng, ihvertfall? Marte ristet på hodet. – Mmmmmm – helst ikke – hvis vi ikke må. Det er så koselig å ligge i samme seng – og da kan vi varme hverandre også.

Vermund smilte til dem – og med ett slo det ham at denne dagen hadde han smilt flere ganger enn han hadde gjort de siste – fem årene, kanskje! – Det er helt greit, det, jenter. Dette er deres rom fra nå av, så her kan dere gjøre akkurat som dere vil – bare dere ikke river ned huset, føyde han spøkefullt til. Jentene kniste takknemlig. – Vi lover å ikke gjøre det! lo Jenny mot ham, med funklende, blå øyne.

Begge kravlet opp i sengen, og Vermund pakket dyna rundt dem. – Får håpe den er varm nok, da, mumlet han, – hvis ikke, så skal jeg finne noen tepper til dere. Da han så de to smilende ansiktene som stakk fram over dyna, vellet nok et minne opp i ham. Han bøyde seg over dem og kysset dem på panna. – Sov godt nå, da, småjentene mine. Plutselig kom han på noe. – Heisan, vi glemte jo nattmaten deres. Vent litt, så skal jeg hente den.

Han skyndte seg ned på kjøkkenet og hentet den overdekkede tallerkenen med smørbrødene. En halv mugge med eplesaft fant han også. Da han kom opp igjen med maten, hadde den yngste allerede sovnet, men Marte så på ham med store, blanke øyne. – Du er – veldig, veldig snill, altså! hvisket hun med gråtkvalt stemme, og to store tårer trillet langsomt nedover kinnene hennes. Så strakte hun de tynne armene mot ham. Vermund bøyde seg over henne nok en gang og fikk, ikke bare en god klem, men også et klosset, men inderlig ment kyss midt på munnen. Det uskyldige kysset vekket følelser i ham som han helt hadde glemt at han hadde, og han strøk henne ømt over kinnet da han frigjorde seg fra henne. – Du er ordentlig snill, du også, Marte, mumlet han rørt. – sånn som du tar deg av lillesøsteren din!

– Hun er – den eneste jeg har! hvisket hun tilbake, og han så at hun kjempet med gråten. – Ikke nå lenger, Marte, svarte han lavt, og kjente at han mente hvert ord. – Fra og med i dag har du meg også – en ny pappa. Både du og Jenny.

Dermed brast hun i gråt og hulket sånn at han måtte ta henne i armene helt til hun roet seg. Han skjønte naturligvis at det var gledestårer og merket at han fikk en klump i halsen selv også. – Sov godt og trygt nå, Marte, mumlet han ned i det duftende, nyvaskede håret. – I morgen har vi mye å gjøre.

Før han la seg, tok han og vasket de miserable kjolene de hadde hatt på seg og strøk dem tørre med strykejernet. Deretter hengte han dem foran peisen, så de skulle være varme når jentene tok dem på seg dagen etter. Noe måtte de jo ha på seg når de skulle på bytur.

DAGEN ETTER VEKKET HAN DEM GANSKE TIDLIG. Etter at de hadde vært på badet og vasket ansiktene sine, viste han dem klærne som hang foran peisen, der det fremdeles kom litt varme fra glørne som han hadde raket over kvelden i forveien. Han ble belønnet med takknemlige smil, men igjen ble han litt forlegen da de raskt trakk de store mannfolkskjortene av seg og sto splitter nakne foran ham mens de tok på seg de slitte, men rene klærne.

Marte hadde spist de to smørbrødene i løpet av natten, så hun var ikke særlig sulten til frokost. Jenny, derimot, spiste seg god og mett, og Vermund forsikret dem om at de skulle få mat i byen også, når de var ferdige med å handle. – Kjenner du noen i byen, da? undret Jenny. – Nei, smilte Vermund, men der finnes det både kaféer og restauranter, der vi kan kjøpe ferdig laget mat. Og når vi har kjøpt alt dere trenger, så tenker jeg dere er skrubbsultne igjen! Jentene smilte forventningsfullt.

Han hadde vært tidlig oppe for å bestille den beste vogna til kjørekaren Nils. De var nok litt merkelig kledd, for han hadde utstyrt dem med sine egne ullstrømper, som han festet rundt lårene deres med hyssing. De hadde knist veldig da han lå på kne foran dem og pakket inn de tynne bena deres så godt han kunne. Det var en råkald høstmorgen og det var langt å kjøre til byen.

Da han var ferdig og reiste seg opp, hørte han at Nils stanset hesten utenfor. Han hadde tatt fram et par av sine egne jakker, som de nesten forsvant i, og ulluer og skjerf som dekket nesten alt av de knisende, rødmende ansiktene. Det siste han gjorde, var å vikle et ullteppe rundt hver av dem. Da kunne de ikke gå, så han løftet dem opp og bar dem ut i den staselige vogna, som hadde kalesje til beskyttelse mot vær og vind. Nils hadde tatt med et par skinnfeller også, og gliste bredt da han så Vermund komme med de godt innpakkede småjentene.

– Du tar deg nok bedre av de stakkarene du, enn hu derre frøken Moen! knegget han, da de tre passasjerene hans var vel installert i vogna hans. – Det skal såvisst ikke mye til det! brummet Vermund, med ett dyster til sinns da han tenkte på gårsdagens krangel med den bryske bestyrerinnen.

– Nei, hu var så gjerrig at hu ikke ville bli kjørt i annet enn den gamle kjerra du så i går, kom det fra kjørekaren, idet han smattet på hesten og de svingte ut på veien. – Enda var det såvidt hu fikk seg til å gi meg en aldri så liten slant.

– Ja, i dag skal du få godt betalt, Nils, for vi vil gjerne at du holder deg i byen til vi skal hjem igjen. Så har vi den fine vogna di til å legge alle pakkene i, smilte Vermund og så bort på det værbitte ansiktet til kjørekaren som satt ved siden av ham. Nils smilte bredt og spyttet en lang, svart stråle ut i høyre veikant.

LANGT OM LENGE kom de fram til byen. Det var fremdeles morgen, men nå var den våknet til liv, og jentene så seg storøyd omkring da Vermund endelig hadde fått pakket dem ut. – Frøs dere på veien, jenter? spurte han omsorgsfullt. Begge ristet smilende på hodet. – Neida, vi hadde det så godt og varmt, så! forsikret Jenny, rød i kinnene av forventning. Ingen av søstrene hadde vært i den store byen før.

Han hadde dirigert Nils fram dit hvor han husket det lå en klesforretning. Der hadde de fått god behandling dengang kona hans levde og de kom for å kjøpe klær, både til guttene og til henne. Han husket en ung, litt lubben dame som hadde vært svært så hjelpsom og forekommende. Nå var hun blitt tolv-femten år eldre, og han visste at hun hadde overtatt hele forretningen i mellomtida. Hun smilte over hele ansiktet da hun fikk se ham igjen. – Nei, så hyggelig, strålte hun. Så ble hun alvorlig og la hånden på armen hans. – Jeg har jo hørt om – om Agnete – og guttene. Jeg har familie der oppe i bygda, vet du. Vermund nikket uten å si noe, og begge sto tause i noen sekunder.

-Men – nå har du fått deg to søte småjenter, ser jeg. Har du giftet deg igjen? Han ristet på hodet, glad for å kunne tenke på noe annet. – Nei, dette er to som jeg har – tatt til meg, for barnehjemmet skulle nedlegges. Han møtte blikket til den moderlige skikkelsen. – Og dette er alt de eier og har av klær – Johanne! Nå vil jeg at du kler dem opp fra topp til tå, med alt de trenger, særlig nå som det nærmer seg vinteren. De må ha varme klær og – og – ja, du vet best selv hva de må ha. Tre skift, ihvertfall – hver. Ikke tenk på prisen, det skal være skikkelige ting. Og etterpå kaster du det de har på seg nå, i søppelkassa!

Han hørte at jentene kniste forskrekket da de hørte hva han sa, men han smilte beroligende til dem. – Når dere ikke lenger har noe som engang minner om barnehjemmet, da – da er dere liksom – jentene MINE fra nå av! Da står det ikke bare i papirene. Han så at Marte ble blank i øynene og strøk henne ømt over hodet. Og Johanne la hånden på armen hans igjen. – Du er en god mann, du, Vermund Jansen, sa hun lavt, og det runde, rødmussede ansiktet blusset av bevegelse. – Jeg skal ta meg godt av jentene dine, det kan du stole på. Og du skal få en skikkelig pris også!

– Ta det du må ha, Johanne, jeg vet at du er et ærlig menneske, smilte Vermund. Han pekte over gata. Nå går jeg bort på den kaféen der og tar en kopp kaffe sammen med Nils, og så sier en av dere fra når dere er ferdige. Sånne jentesaker kan ikke jeg noe med, vet du! han blunket lurt til jentene, – men jeg regner med at det kommer til å ta tid!

OG DET FIKK HAN RETT I! Etter halvannen time hadde det gått med atskillige kopper kaffe, og begge hadde vært en tur ute i bakgården, der det sto en ruvende fem seters utedass. Etterpå bestilte Vermund et karbonadesmørbrød til dem hver, og da kafévertinna snudde ryggen til, listet han fram ei lita lommelerke og helte en dugelig slant oppi hver av koppene. – Vi unner oss bare én, Nils, flirte han, – for det er lang vei hjem. Men jeg regner med at hesten kan veien! Nils gliste bredt og nikket, så løftet han koppen til en skål.

Det gikk enda en halvtimes tid før begge jentene dukket opp i døra, med blussende røde kinn, begge kledd i ankelside kåper med pelsforede hetter, som rammet inn de smilende, men forlegne jenteansiktene. – Du verden, så fine dere er! kom det spontant fra Nils, som var blitt litt rød i kinnene av den sterke drammen. Vermund smilte for seg selv, han kunne ikke huske at Nils, som ofte kunne være både sur og gretten, hadde sagt et rosende ord til noen – noen gang!

– Johanne sa at vi måtte gå og spørre deg om – disse her, forklarte Jenny. – Hun har nettopp fått dem inn i butikken, og de er de dyreste hun har, sier hun. – Du skulle få ekstra god pris, skyndte hun seg å tilføye. – Men jeg synes de er altfor dyre! innvendte Marte og så rett på ham – Og Johanne har lagt fram altfor mange klær også!

Vermund bredte ut armene, og begge jentene kom inn i omfavnelsen hans. – Er dere ferdige med å handle? spurte han. Marte nikket. – Ja, men det er ALTFOR mye! protesterte hun. Han ga dem en varm klem. – Nå går dere tilbake til Johanne og ber henne legge alle pakkene i vogna til Nils, forlangte han. – Deretter sier dere til henne at hun skal ta en pause – hun har jo et par andre i butikken også – og så kommer hun hit og spiser sammen med oss. Da får hun oppgjør for handelen samtidig.

Han nikket til Nils, som reiste seg for å hjelpe til. Men Marte nølte litt. – Disse – fine kåpene også? spurte hun nølende. Vermund nikket bestemt. – Alt sammen! Ingenting er FOR godt for mine jenter!

Deretter opplevde han et lite sjokk. Blyge, beskjedne Marte slo armene om halsen hans og ga ham et langt og inderlig kyss på munnen! Forskrekket så han seg rundt mens hun fremdeles hang om halsen hans, men det var nesten ingen til stede i kaféen, og Nils og Jenny var på vei ut døra. Flau og forlegen, men dypt rørt også, frigjorde han seg fra de tynne armene og klappet henne på kinnet. – Så så, jenta mi, mumlet han. – Skynd deg nå – jeg tenker alle er veldig sultne. Ikke glem å få med dere Johanne også!

DET BLE ET RIKTIG TRIVELIG måltid på den hyggelige, lille kaféen. Hverken Nils eller jentene hadde noengang spist på restaurant før. Mens de ventet på maten, gjorde de store øyne over alle dalersedlene som Vermund telte opp i hånden til Johanne. – Ja, de gjelder vel fremdeles, brummet Vermund og så spørrende på den trivelige butikkdama. Johanne nikket smilende. – Jada, det er jo ikke så lenge siden vi begynte med dette kroner-og-øre-greiene, så. Det er flere enn deg som kommer med dalere, Vermund, så jeg er i banken minst to ganger i uka og veksler, jeg.

Nils var mektig imponert, merket Vermund, og Jenny utbrøt spontant: – Du er visst veldig rik du – tante Johanne! Hun smilte til de to lykkelige jentungene. – Nåja, det er ikke mine penger, alt dette, må dere tro – det meste går ut igjen, for jeg må jo betale for varene, og lønn til dem som jobber for meg, for lys og brensel og transport og så videre. Så jeg sitter ikke igjen med så mye til meg selv, skjønner dere!

Vermund visste at Johanne var blitt enke for mange år siden – og at Nils var innbitt ungkar. Han hadde også lagt merke til at kjørekaren hans kastet beundrende øyekast på den frodige, blide og fremdeles ganske unge enken. – Du kunne kanskje trenge mannfolkhjelp i butikken, du, Johanne, smilte han og blunket, – og Nils her er jo fri og frank, flink til både kjøring og mye annet. Han kan brukes både til reparasjoner og tunge løft, ikke sant, Nils?

Nils rødmet og stammet og visste ikke hva han skulle si, men Johanne rettet et ettertenksomt blikk mot kjørekaren. – Tja, det kunne være noe å tenke på det, men Nils kunne vel ikke tenke seg å bo i byen, kunne du vel, Nils? Det er god plass i det huset jeg har bak butikken, så det skulle ikke mangle på tak over hodet, heller.

Nils mumlet forlegent mens han tok en slurk av ølglasset, men fikk da til slutt harket fram at – hrmmmm, det kunne være noe å tenke på, kanskje – og – æææææhhhh, hrrrrmmm, – – neste gang jeg er innover så – mmmmm – så kunne vi kanskje – øøøøøhhhhh – – snakke om det – – –

Johanne nikket smilende og erklærte: – Fint, Nils, da er det en avtale! – og jentene så på hverandre og kniste henrykt. Selv om de var unge, så ante de at her var det noe som – kanskje – var i ferd med å skje.

JENTENE KOSTE SEG i de nye, varme kåpene sine på hjemturen. Tidligere hadde de vært både sjenerte og litt engstelige, men nå satt de og hvisket, kniste og lo under hele hjemturen, mens Nils på sin side fikk tvunget ut av seg flere setninger enn Vermund hadde hørt i alle de årene han hadde kjent ham. Og etter en halv time med betraktninger om været og forsikring om at hesten var godt skodd – med lange pauser innimellom – kom den fåmælte kjørekaren fram med det som nok hadde romstert i tankene hans helt siden middagen.

– Ehhhmmmmm – grepa kvinnfolk, hu Johanne – – – ?? – hmmmmmm – – ? Vermund nikket bestemt.
– Javisst, hun er både driftig og ikke minst ærlig – en du kan stole på, forsikret han. Så ble det en lang pause igjen. – Øøøøøhhhhh – hu er enke, hmmmm – – – ? Jada, svarte Vermund, – hun giftet seg da hun var ganske ung, så reiste mannen til sjøs mens Johanne var gravid, og så kom han aldri hjem igjen. Johanne fikk ei datter som nå er blitt – – fjorten, femten år, tenker jeg.

Han snudde seg mot Nils og blunket lurt. – Såvidt jeg har hørt, så har det ikke manglet på mannfolk som har prøvd seg, men Johanne har vært opptatt med å bygge opp forretningen sin og ta seg av jentungen på beste måte. Det er som du sier, Nils – et grepa kvinnfolk – og ikke noen flyfille.

Mere ble ikke sagt mellom de to mannfolkene, men Vermund kunne se at den gamle – vel ikke SÅ gamle – ungkaren hadde fått noe å tenke på. Nils var bare et par år eldre enn han selv, men hadde aldri vært gift. – Bygda kom kanskje til å trenge en ny kjørekar snart, tenkte han og smilte for seg selv, mens han hørte på den ivrige tiskingen og knisingen i baksetet.

VEL HJEMME betalte han Nils så godt at den ellers så gretne og tause mannen faktisk smilte. Noe hjalp det nok også at begge jentene ga ham en klem til avskjed – og kanskje – eller helt sikkert! – tenkte han også på den trivelige enken som han nettopp var blitt kjent med.

Inne i peisestua la Vermund godt innpå med bjørkeved, for jentene insisterte på å vise ham hvert eneste plagg de hadde kjøpt. Som han begynte å bli vant til nå – begge var fullstendig usjenert, så det første de gjorde, var å kle av seg til det nye undertøyet Johanne hadde gitt dem. Bare ikledd små, hvite underbukser og livstykke viste de seg fram, smilende og knisende, snudde seg rundt og smilte til ham over skulderen. Nok en gang følte han en urolig kribling i kroppen da blikket hans falt på de struttende, små knoppene som avtegnet seg så tydelig gjennom stoffet. Så, i løpet av få sekunder var de splitter nakne igjen – og han så de lyserøde brystvortene og de loddrette, lubne små spaltene i all sin uskyldige prakt. Han minnet seg selv på det, at ingen av disse småjentene tenkte på at en voksen mann satt og så dem helt nakne, så alle yndighetene deres. – Rene som nyfallen snø, tenkte han, – de har ingen anelse om hva en mann tenker når han ser dem slik!

Deretter tok de på seg et nytt sett undertøy, som for Vermunds øyne så akkurat likt ut. Og de insisterte på å skifte enda en gang, og fremdeles kunne han ikke se forskjell.

Heldigvis beholdt de undertøyet på da de skulle prøve alle kjolene, alle skjørt og bluser som Johanne mente de trengte. Og heldigvis klarte Vermund å tenke på andre ting, slik at den gryende opphisselsen hans ikke skulle vises. Dessuten – tenkte han – OM det skulle ha dukket opp en bule i buksene hans, ville de små uskyldighetene sikkert ikke visst hva det var engang.!

Så han roste dem og smilte anerkjennende for hvert plagg de tok på og tok av, og småjentene solte seg i beundringen hans. Til slutt var det bare ett plagg igjen, og før de tok på seg det, kledde de seg helt nakne igjen. – Johanne mente vi trengte disse, fortalte Jenny og holdt plagget opp foran den spirende kroppen sin. – Vi skal ta på oss disse etter at vi har vasket oss om kvelden.
Har dere aldri brukt nattkjoler før, da? undret Vermund. Begge ristet på hodet. – Jaja, det er jo enda litt for tidlig å legge seg, smilte Vermund, – og nå skal vi lage til litt kveldsmat. Det er best dere tar på dere en av hverdagskjolene igjen.

Martes øyne ble blanke, så han. – Vi synes alle kjolene er – søndagskjoler, vi! – hun svelget, og det dukket opp et par blanke tårer. – Aldri, aldri trodde vi at vi skulle få så fine klær – og så mange! Plutselig slapp hun nattkjolen rett ned, styrtet fram og kastet seg om halsen hans. Søsteren gjorde det samme, og med ett hadde han favnen full av ung, varm og glatt nakenhet.

Begge to la armene om halsen hans, klemte seg inntil ham og kysset ham over hele ansiktet, mens han kjente gledestårene til Marte fukte kinnet hans. Han strøk dem varmt over de silkeglatte ryggene og merket seg nok en gang hvor tynn Marte var, fingrene hans kunne følge ribbena hennes. Kanskje det var det som gjorde at han ikke fikk reisning, for på hans høyre side hadde Jenny plassert sin runde rumpe på låret hans, der hun satt i en slags ridestilling, og han var pinlig klar over at den lille sprekken hennes gned seg mot buksestoffet.

Han ble fylt av ømhet for de to nye pleiedøtrene sine, men også av noe annet, som foruroliget ham. Det var nødvendig, allerede nå, å trekke opp noen grenser! Han kysset dem begge lett på pannen, klappet dem på ryggen og satte dem varsomt ned på golvteppet. Så kremtet han forlegent og gjorde seg litt streng igjen. Plutselig var det blitt vanskelig, det som hadde falt ham så naturlig de siste seks årene. – Jenter! begynte han, – ta på dere undertøy og et skjørt – og en bluse. Det er noe jeg må snakke med dere om!

Begge hørte at noe av den gamle barskheten var tilbake i stemmen hans, og de skyndte seg å lystre ordre. – Sett dere ned, lød den neste ordren, og de to små skikkelsene krøp opp i en av de store lenestolene og satte seg tett sammen. – Fra nå av, fortsatte han, – vil jeg ikke se dere nakne mer! Det minste dere skal ha på dere, er – er underbukser og et liv! Dere er store jenter nå – ehmmmm – dere blir det snart, iallfall – og da er det ikke riktig å la voksne menn – eller gutter – ehh – eller folk – se dere helt nakne! Har dere forstått det?

Han tok seg i at han kanskje hørtes barskere ut enn strengt tatt nødvendig, så han prøvde å mildne ordrene med et lite smil. De var blitt alvorlige i ansiktene, så han, og det ble stille en stund mens søstrene så på hverandre. Så var det til slutt Jenny som tok mot til seg. – Er det fordi – det er syndig – å være naken? – frøken Moen sa at – kroppene våre er syndige.

– Det var presten som sa at – at det bor synd i kroppene våre – før han pisket oss, kom det svakt fra Marte. Nå skyet det faretruende over i ansiktet til den store mannen, så de, og krøp enda tettere sammen.

Vermund måtte ta seg kraftig sammen nå, han kjente at raseriet bygde seg opp i ham. – Nei! bjeffet han, og så med en gang at Marte fór sammen. Han dempet seg, og for å berolige dem ytterligere, strakte han ut en stor hånd og strøk dem begge vennlig over kinnet. – Dere skal ikke høre på sånt – sånt tullprat! – enten det kommer fra presten eller klokkeren! formante han. – Det er INGENTING syndig ved de nydelige kroppene deres – han burde ikke ha brukt det ordet! tenkte han og skammet seg litt over å ha røpet seg – men, fortsatte han, – det er bare ikke riktig at – at jenter som – som snart kommer til å bli voksne, at de viser seg nakne – for – for mannfolk!

Han tok en liten pause og tenkte seg om. – Heretter, avgjorde han, – skal dere ikke vise dere nakne for andre enn – enn – den mannen dere blir glad i og har lyst til å gifte dere med! Bare han skal få lov til å se dere – uten klær – ingen andre har rett til det!

Vermund følte seg ytterst pinlig berørt og reiste seg brått. – Nå kan dere rydde bort de nye klærne deres, jenter, og etterpå kan dere komme ned og hjelpe meg med å lage kveldsmat – og spise den! smilte han.

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (104 har stemt, 4,50 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

10 kommentarer

  1. Lars E

    06/01/2017 kl 0:38

    Meget bra skrevet. Fin flyt i teksten og engasjerende innhold. Blir dratt med inn i den ene sinnsstemningen etter den andre. Gleder meg til del 2.

    2+
  2. Anonym

    05/01/2017 kl 14:39

    Jeg sidder med tåre i øjene og tænker sådan en fantastisk fortælling en rigtig god og indlevende fortælling, ja jeg kan se det hele for mig, deres spinkle kroppe, den store mand, forstander og jeg kunne blive ved

    forsæt endelig 😉

    2+
  3. Kaptajn Bligh

    05/01/2017 kl 12:34

    Tak Waldo
    Dette er helt uden sammenligning den bedste og mest positive læse oplevelse jeg har haft herinde.
    Godt nok er Totalsex selvfølgeligt en sex side. Men jeg elsker, at du har turdet indsende en smuk historie, hvor kapitel 1 ikke er sex, men derimod handling og menneskelig forståelse.
    5 stjerner er på ingen måde nok
    I sin kategori er denne historie fuldstændigt uden sidestykke.
    Yak for den vidunderlige tekst

    4+
    • OnkelWaldo

      05/01/2017 kl 12:49 - som svar på Kaptajn Bligh

      Kaptein! – jeg føler meg ydmyk, her jeg sitter. Takk for din varme kommentar – og så håper jeg at du også vil kunne goutere det andre og avsluttende kapitlet!

      0
      • Kaptajn Bligh

        05/01/2017 kl 19:59 - som svar på OnkelWaldo

        Jwg er så begejstret for din beskrivelse af personerne og det menneskelige element.
        Mine noveller ligger jo ofte i en meget hårdere genre, mwn ind i mellem forsøger jeg ar vise ægte følelser i det jeg skriver.
        Jeg magter det ikke så godt sim du gør, men i min bedste serie er der lidt af det.
        Prøv at læse denne:

        1+
  4. OnkelWaldo

    05/01/2017 kl 9:15

    Beklager! – feil innledning – den var PLANLAGT postet i ett, men det kommer altså en del 2.

    0
  5. Misskat

    05/01/2017 kl 9:03

    Sidder jo med våde øjne,al den mad og al den kærlige omsorg, kan ikke gøre andet end en mor blød om hjertet. tak Waldo for påmindelsen om at vi ska passe på hinanden,mens vi har dem nær..????? funklende stjerner til dig.

    2+
    • OnkelWaldo

      05/01/2017 kl 9:18 - som svar på Misskat

      Tusen takk, Misskat, ja – de unge piker har jo så MANGE behov – og vi får håpe at deres nye pleiefar formår å oppfylle dem alle! ?

      1+
  6. OnkelWaldo

    05/01/2017 kl 7:50

    Tusen, tusen takk! Håper du liker annen del også!

    0
  7. Anonym

    04/01/2017 kl 20:11

    Super. Tak for en dejlig historie. Lige min stil. 5 stjerner herfra 🙂

    3+

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.