Andreas visste at den unge jenta lengtet etter enda mer intimitet, etter enda flere lidenskapelige kyss, og han var ..


Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Det ble en underlig tid framover – både for Andreas og hans to «forloveder». For Alvilde hadde erklært – mens søsteren var til stede: ­– «Vi er forlovet med deg, begge to, bare at jeg er hemmelig». Og Amelia hadde knist og nikket at hun var helt enig.

Gamle fru Jerpeseth hadde kommet seg litt etter slaget, men hun var tydelig svekket, og orket ikke så mye lenger. Jentene ble mere opptatt, både på kjøkkenet, i spisesalen og med å holde værelsene rene og i orden. Og en av dem måtte alltid være ved oldemorens side etter at både kokkepiken og den innleide hjelpen var gått hjem.

Hun var oppegående, men bare halvtimesvis av gangen, og da satt hun som oftest bare i en behagelig stol og fulgte – i hvert fall halvveis – med på det som foregikk.

Av en eller annen grunn ble Andreas litt mere tilbakeholden, nå som han så å si hadde lovet både jentene og deres gamle oldemor å – ikke bare ha ansvaret for dem, men også gifte seg med Amelia, den eldste. Han ante også at hun ikke ville avvise ham hvis han kom med dristige tilnærmelser før bryllupet.

Jentene ble litt mer frimodige, særlig Alvilde. Når hun besøkte ham, enten alene eller sammen med søsteren, hadde hun alltid på seg den lyseblå, glinsende og pene blusen han hadde gitt henne. Og han oppdaget fort at nå hadde hun aldri mer enn den tynne chemisen under.

Han syntes også at hun var nøyere med å putte den nederste delen godt innenfor skjørtet, slik at linningen sørget for at stoffet strammet seg. Dermed avtegnet de unge, faste brystene seg mye tydeligere enn de hadde fått lov til før. Det var helt åpenbart at nå ønsket hun å vise fram de kvinnelige formene sine, ja, å vise at «snart er jeg kvinne».

Når hun så på ham med de funklende, blå øynene sine, var det alltid med et direkte blikk, ikke utfordrende, men frimodig – og kanskje litt spørrende. Og munnen var halvåpen, litt fuktig, som om den spurte: – Skal du ikke snart kysse meg – igjen, da?»

For – selv om det nå var gått over seks uker siden de inngikk sin egen private «ekteskapsavtale», hadde det ikke blitt til så mange fler enn det ene kysset som liksom beseglet avtalen. Andreas visste at den unge jenta lengtet etter enda mer intimitet, etter enda flere lidenskapelige kyss, og han var redd for at han ikke ville klare å beherske seg hvis han ga etter for det – eller for sine egne drifter. Fremdeles var hun ikke fylt seksten år.

Søstrene kom nesten alltid samtidig nå. Han mistenkte at de passet på hverandre, slik at ikke en av dem skulle få flere – og kanskje dristigere – kjærtegn enn den andre. Begge lot seg villig omfavne og kysse, mens den andre satt smilende og så på.

Det betydde også at de kom på ettermiddagen, mens det var lite å gjøre på pensjonatet, og mens det var andre til stede der. Om kvelden måtte en av dem sitte hos oldemoren til hun sovnet. Besøkene var også sjeldnere nå,

Men etter en stund bestemte han seg ihvertfall for å ta dem med på en bytur, for å kjøpe noen flere klær til dem, kanskje noen smykker også, pluss å ta dem med på en pen restaurant.

Kapittel 11 – Du kan godt være først!

Noe som Andreas ikke var klar over, det var at hans to «forloveder» hadde hatt sine egne intime, og faktisk til tider opphetede, samtaler om det som snart skulle skje – skjønt ingen av dem, heller ikke Andreas, visste nøyaktig når. Den siste samtalen hadde skjedd bare en uke tidligere,

Amelia var den eneste som var igjen i spisesalen da den siste gjesten hadde gått. Han hadde bestilt en flaske vin, men hadde bare drukket to tredjedeler av den.

Oldemor, som de nå visste at hun var, hadde gått og lagt seg, og Alvilde hadde fulgt henne til sengs.

Amelia hadde gitt kokkepiken fri for en time siden, og nå gikk hun runden for å slukke, lukke og låse. Deretter fant hun noen småkaker i en av de mange kakeboksene de hadde, la dem på et fat, og tok med seg både det og vinflasken opp på rommet, som de fremdeles delte.
Alvilde var allerede der, og hun smilte da hun så hva søsteren hadde med seg.

– Du verden! – har vi noe å feire, eller?

Amelia smilte lurt da hun satte fra seg flasken og kakefatet på det lille salongbordet deres. Glass og asjetter hadde de allerede i skapet.

– Kanskje, svarte hun med et lite blunk. – Ihvertfall har jeg noe alvorlig å snakke med deg om.

Alvilde ble nysgjerrig.

– Hva er det, da?

Amelia tok fram to glass og to asjetter før hun svarte. Så skjenket hun glassene halvfulle og løftet sitt eget.

– Skål, søster – selv om vi egentlig ikke er gamle nok til å drikke vin.

Alvilde kniste. Denne lille seremonien hadde de funnet på selv.

– Hvis vi er gamle nok til å gifte oss, må vi vel kunne ta et glass vin også!

Hennes eldre søster smilte kort, men ble straks alvorlig igjen.

– Og i kveld er det akkurat det jeg vil snakke med deg om.

– Om hva da?

Til sin forbauselse så hun at søsteren rødmet dypt og slo blikket ned.

– Ehhh, altså – det med menn og sånt – – vet du?

Alvilde lot som hun ikke skjønte noe som helst. Amelia svelget og fuktet leppene nervøst.

– Ja, altså – du er den som har snakket mest med Hilde, kokkepiken – hun som har vært forlovet to ganger, men som aldri har blitt ferdig til å gifte seg. Hun vet jo en del om – om menn – som hun har fortalt deg.

Alvilde kniste ertende.

– Ja, og som jeg har fortalt videre til deg – alt sammen – så du vet like mye som meg.

– Eller like lite, innvendte søsteren – for ingen av oss har jo – gjort noe – noe av det som Hilde forteller om.

– Nei, men hun liker det jo, sier hun, og Andreas er jo verdens hyggeligste og snilleste mann, så du har ikke noe å være engstelig for – når det kommer til bryllupsnatten, mener jeg.

Alvilde lo og blunket.

– Hvis dere orker å vente til bryllupsnatten, da – for jeg synes nok at han kysset deg ganske – mmm – sultent forrige gang!

Amelia rødmet igjen.

– Han kysser deg like sultent, så.

Nå lo Alvilde høyt.

– Ja, han har jo sagt at han elsker oss begge to, så – han har nok lyst til å gjøre – DET – med oss begge to også. Er du redd for det, altså? Skål, forresten, vi glemmer jo helt å drikke.

Amelia drakk litt dypere enn søsteren, så forsynte hun seg med en kake. Dermed slapp hun å svare – tenkte hun.
Men Alvilde var ikke ferdig med å erte henne.

– Gleder du deg ikke til å oppleve det som Hilde forteller så levende om, da?

Amelia ville ikke møte blikket hennes.

– Ehh, hmmm – jeg vet ikke riktig, Alvilde. Jeg – gruer meg vel ikke, akkurat, men – jeg er veldig usikker.

Hun drakk litt av vinglasset igjen, så møtte hun endelig søsterens blikk.

– Alvilde, det er du som er den – den modigste av oss – og den mest frimodige, så – altså, jeg har ikke NOE imot at – at du blir den første av oss – altså at du gjør det med ham først! brast det ut av henne så fort at hun nesten snublet i ordene.

Hennes yngre søster var ikke veldig sjokkert, men iallfall mildt overrasket. Hun hadde tenkt at Amelia ville være sjalu når hun så at Andreas kysset henne så varmt og – og sultent, men det var hun tydeligvis ikke.

Det begynte å krible mellom lårene hennes, og hun klemte dem godt sammen under det vide skjørtet. Hun tenkte på noe av det som Hilde hadde betrodd henne med dempet stemme, mens bestemor sov trygt i et annet værelse:

– «Når en kraftig kar med skikkelig utstyr kjører den grove tissetassen sin langt opp i deg, sånn at det gnistrer både sol, måne og stjerner for øynene dine, da bare MÅ du hyle av fryd, altså, du klarer ikke å holde deg!»

Og nå hadde hun altså fått grønt lys av Amelia. Hun lurte på om Andreas hadde sånt «skikkelig utstyr»? Han var jo unektelig en «kraftig kar», ihvertfall!

«Gjør det ikke fryktelig vondt, da?» hadde hun spurt Hilde. «Hvis han har sånt grovt utstyr, mener jeg?»

Men Hilde hadde smilt og svart ganske kontant: «Du må bare ikke la ham slippe til for fort, jenta mi. Først må dere kysse og kose og kjæle hverandre over hele kroppen, og når du kjenner at den vesle musa di er skikkelig, dryppende våt, først da skiller du bena og slipper ham inn».

Alvilde gledet seg til at Andreas skulle kjæle henne over hele kroppen!

Det hadde oppstått en liten pause, og Amelia kikket nysgjerrig på henne.

– Er du litt engstelig, du også, kanskje?

Alvilde ristet på hodet.

– Nee-ii, ikke egentlig. Bare spent – veldig spent!

Kapittel 12 – En begivenhetsrik bytur

To dager senere tok Andreas jentene med til byen. Han hadde skaffet seg en av disse nymotens automobilene, en romslig Daimler med lukket kupé, og dem var det fremdeles ikke mange av langs veien. Noen hester var nervøse, og kyr som beitet, flyktet gjerne langt inn på jordene når de hørte de fremmede lydene.

Men Andreas kjørte langsomt og forsiktig, saktnet farten når han møtte hestevogner, og et par ganger stanset han helt, gikk ut av bilen og klappet hesten. Så ga han den en neve havre eller et eple fra en sekk han hadde med seg, og deretter var både hesten og bonden fornøyde.

Derfor tok turen også bortimot to timer, men de hadde startet tidlig, og var framme i rimelig tid likevel.

Ingen av dem hadde noen brudekjole i tankene ennå, men i den største kjoleforretningen ba Andreas dem finne to pene kjoler hver seg som de likte. De fikk streng beskjed om å ikke se på prislappene, det viktigste var at de likte kjolene.

I tillegg fikk de beskjed om å kjøpe andre ting de trengte, såsom skjerf, jakker eller undertøy. Begge jentene rødmet og kniste da han sa det siste ordet.

– I mellomtiden går jeg inn på det lille konditoriet skrått over gaten her, pekte han – og så kommer en av dere og sier fra når dere er ferdige. Etterpå tenker jeg vi spiser en bedre middag – eller lunsj, blir det kanskje, for det er fremdeles tidlig på dagen.

Andreas kjøpte seg et wienerbrød og en kopp kaffe, og for sikkerhets skyld en avis også. Og som han hadde mistenkt, tok det nesten en og en halv time før en rødkinnet Alvilde kom løpende og sa de var ferdige.

Før lunsj tok han dem med til en gullsmedforretning.

– Jeg må jo kjøpe forlovelsesringer til dere, smilte han.

Begge to fikk tårer i øynene. De klemte ham i hver sin arm, men torde ikke gi ham ordentlig klem eller kyss, der midt på fortauet.

Amelia kom brått på noe:

– Vil det ikke se litt merkelig ut at vi begge går med forlovelsesring, da? undret hun, og Andreas tenkte seg litt om.

– Hmm, det – – men Alvilde hadde et kvikt hode:

– Jeg kan ha min ring på langfingeren, smilte hun – og så kan Amelia ha sin på ringfingeren.

Det syntes alle var en god idé, og så toget de inn i butikken.

Amelia valgte en smal gullring med en dyprød rubin, og Alvilde en maken, men med en intenst blå safir. Begge var litt dyrere enn Andreas hadde planlagt, men han sa ingenting.

Han var imidlertid glad for at prisforskjellen mellom de to ringene var ganske beskjeden, slik at ingen av søstrene behøvde å føle seg forfordelt. Safiren til Alvilde var faktisk ørlite grann dyrere.

Før de forlot forretningen, kom han på en ting til. Han ba om to par glitrende øreklips med bergkrystaller, og lot dem velge hvert sitt. Noe slikt hadde de ikke fra før.

– Bestemor kommer ikke til å like disse! kniste Alvilde. – Altfor – hva er det hun pleier å si – frivolt?

Søstrene lo konspiratorisk og kikket på Andreas. Han smilte beroligende.

– Hun skjønner sikkert at dere snart er voksne damer, mente han.

Begge jentene var nesten overstadig sprudlende da de kom ut av juvelérforretningen. Igjen så det ut som om de hadde lyst til å kysse ham midt på gaten, men som de unge damene de var i ferd med å bli, behersket de seg mesterlig.

Etter en overdådig lunsj tok de en rolig spasertur rundt i byen. Jentene hadde vært der bare én gang før, da de var ganske små, så alt var nytt for dem.

De stanset foran et stort glassvindu, der det var satt opp to kinoplakater innenfor. Jentene stirret storøyde.

– «Kinematograf» åndet Amelia. – Levende bilder, jeg har lest om det i avisen. Men vi har aldri sett det, har vi vel, Alvilde?

Søsteren ristet på hodet.

– Nei, aldri.

Andreas bestemte seg fort.

– Det begynner en ny film allerede om en halv time, leste han. – Og det er en dansk film, så dere kan lett følge med på mellomtekstene. Vil dere kanskje ha en kopp kaffe mens vi venter.

Begge jentene ristet bestemt på hodet.

– Nei, takk, vi er veldig mette, begge to, erklærte Alvilde.

Så lente hun seg over og hvisket noe i øret på søsteren, som rødmet. Andreas oppfattet så vidt hva hun sa:

– Da må vi bare tisse etterpå!

Mens de ventet, forklarte Andreas dem litt om film og kino.

– «Kinematograf» er et langt og vanskelig ord for mange, så folk har begynt å si «kino» isteden, forklarte han. – Det var visstnok tyskerne som begynte med det først, for der heter det også «Kinematograph» – stavet med «ph» på slutten.

Og danskene er blitt ganske flinke til å lage gode filmer, fortsatte han. – Vi er heldige som får se Asta Nielsen nå i dag, for hun er den aller største skuespillerinnen i Danmark akkurat nå. Følg bare godt med på mellomtekstene, så får dere med dere fortellingen også.

Jentene satt som tente lys under – nesten – hele forestillingen. Men under den dristige «apache»-dansen gjemte Amelia ansiktet mot skulderen til Andreas, og han kunne formelig føle at hun rødmet i kinomørket. Alvilde fulgte fascinert med på alt som skjedde.

Og det var ikke hennes stemme som lød da det nærmet seg klimaks mot slutten av filmen:

– Min Gud, hun dreper ham! lød en forferdet kvinnestemme fra en av de forreste radene.

Etterpå hadde begge tårer i øynene og løp for å finne et dametoalett. Da de langt om lenge kom tilbake, hadde Andreas allerede kjøpt tre nye billetter.

– Etter å ha besøkt «Afgrunden», smilte han – tenkte jeg dere kunne trenge noe å le av.

Og etter å ha klappet og hikstet seg gjennom noen korte Max Linder-filmer, kom de igjen ut med tårer i øynene. Men denne gangen var det lattertårer.

Det begynte så smått å mørkne, og Andreas kunne godt ha tatt turen hjemover, men han hadde sagt til fru Jerpeseth at de kanskje kom til å overnatte i byen. Hun hadde ikke hatt noen innvendinger til det, for hun regnet ham tydeligvis for Amelias kommende – og ansvarlige! – ektemann allerede.

Så han tok dem med til byens beste hotell – det var bare to av dem – og jentene hadde heller ingen innvendinger. For dem var det bare spennende.

Begge undret i sitt stille sinn på om de kom til å overnatte på samme rom, men ingen av dem spurte. Og Andreas bestilte to rom – «helst ved siden av hverandre, eller gjerne en suite», som han sa ved resepsjonsskranken.

Og en suite var nettopp hva de fikk – to soverom med en liten salong, for direktøren så selvsagt sitt snitt til å få leid ut et par av de dyreste rommene!

Søstrene var da også behørig imponert. Andreas ba dem ta på seg hver sin nye kjole, mens han selv gikk ned i spisesalen og reserverte bord.

Mens han ventet, bestilte han en flaske vin. Kelneren skjenket en skvett til godkjenning, og Andreas nikket anerkjennende etter at han hadde smakt på den.

Det tok sin tid før de unge damene hans dukket opp i spisesalen, og de vakte tydelig og forlegen oppsikt. Forlegen, iallfall for jentene, for det var en eldre dame som kjente dem igjen, og som reiste seg og kom smilende bort til bordet deres.

– Nei, du verden, hvor store og voksne dere har blitt, roste hun. – Hvordan står det til med oldemoren deres, da?

Det var for det meste Alvilde som svarte, høflig, men så kort som mulig, Etter to-tre nysgjerrige spørsmål, rettet damen blikket mot Andreas, som hun tydeligvis også kjente igjen.

– Jeg hører at De har trukket Dem tilbake fra forretningene Deres, herr Bergsjø, og at De nå er nabo til gamle fru Jerpeseth – og pensjonatet hennes?

Andreas lurte på hvor hun hadde sine opplysninger fra, for de var ikke SÅ nær bekjente, heller, men han smilte forbindtlig.

– Det er riktig, så nå har jeg både trivelig naboskap, idylliske omgivelser og en rolig og fredelig tilværelse, erlklærte han. – Noen forretningsaffærer har jeg riktignok fremdeles, men byen her er jo godt innenfor rekkevidde, så.

Akkurat i det øyeblikket kvalte Alvilde en gjesp bak en diskré liten hånd, noe som både den nysgjerrige damen og Andreas oppdaget omtrent samtidig.

Dermed fikk han en god anledning til å runde av samtalen uten at fruen behøvde å føle seg støtt. Han møtte blikket til Amelia.

– Ja, vi bør vel tenke på å trekke oss tilbake. Det har vært en lang og strevsom dag. Vil de unge damene kanskje ha en deilig dessert før vi avslutter?

Begge jentene ristet bestemt på hodet, og Alvilde innskjøt:

– Nei, jeg er stappmett, altså. Tusen takk for maten, ehh – herr Bergsjø.

Andreas var imponert over hennes snarrådighet og omtenksomhet. Det KUNNE kanskje virke merkelig om de hadde tiltalt ham med fornavn.

Fruen hadde ihvertfall åpenbart ingen mistanke.

– Ja, unnskyld så meget at jeg forstyrrer. Hils deres oldemor så meget, da, småpiker.

«Småpikene» nikket høflig, men kanskje litt tvungent, og Andreas måtte anstrenge seg for å holde seg alvorlig.

– God aften, fru Pontoppidan, hilste han vennlig til avskjed. I siste sekund kom han på navnet og gratulerte seg selv. Hun var ellers et ganske flyktig bekjentskap.

Det var heis på hotellet, men den var i ustand, så de unge damene måtte holde opp de lange kjoleskjørtene sine ørlite grann da de trippet oppover de teppebelagte trappene.

Begge var litt røde i ansiktet da de nådde opp i fjerde etasje. Andreas tenkte at det KUNNE selvsagt skyldes anstrengelsen, men også det at de hadde stanset på hver eneste avsats og knist og hvisket sammen før de fortsatte.

Derfor var han også omtrent en etasje foran dem, og hadde låst opp døren til suiten deres før de nådde fram.

Han lot dem gå først inn i den lille salongen, før han lukket og låste døren bak dem. Så møtte han deres blikk, først Amelia, deretter hennes yngre søster.

– Nååå, undret han med et lite glimt i øyet – hvordan synes dere denne dagen har vært?

Som om en demning plutselig brast, forsvant Alvildes timelange forsøk på å spille ung dame, under og etter en bedre middag. Helt spontant strakte hun oppe begge armer og kastet seg om halsen på ham. Tårene spratt i de nydelige, blå øynene hennes.

– Åååhh, Andreas! hulket hun – dette har vært den vidunderligste dagen i hele mitt liv – helt sikkert i Amelias også!

Andreas rakk å legge merke til at Amelia nikket i bakgrunnen, før Alvildes myke lepper nærmest sugde seg fast til hans. Det var det mest lidenskapelige kysset han noen gang hadde fått av henne – ja, av noen av dem.

Pulsen hans begynte øyeblikkelig å slå raskere, og det var ikke til å unngå at noe annet skjedde med kroppen hans også. Han gjengjeldte kysset varmt og strøk henne ømt over den slanke ryggen.

Fremdeles sto hun på tå, fremdeles lå de små hendene fast rundt nakken hans, og det var vanskelig å frigjøre seg. Han hadde ikke lyst til å skyve henne bort, heller, men til hans overraskelse var det Amelia som overtok omfavnelsen.

Hun strakte seg opp, la kinnet inntil hans eget, og mumlet forlegent:

– Alvilde sier det så mye bedre enn meg, og hun har helt redd. Tusen, tuen takk for i dag, og for – for alt sammen!

Deretter kysset hun ham, faktisk for første gang på eget initiativ, slo det ham. Tidligere var det alltid han som hadde åpnet favnen for henne, men hun hadde også alltid kommet ham villig i møtet.

Kysset ble kanskje ikke fullt så lidenskapelig som det til Alvilde, men det var varmt nok, inderlig og ektefølt nok, og det varte faktisk enda litt lenger også.

Til slutt frigjorde de seg fra hverandre, som ved en felles avtale, og alle tre smilte hengivent. Andreas tok dem begge i armene og klemte dem varmt nok en gang, før han slapp dem igjen.

– Takk skal dere ha, jentene mine. Han gjorde en liten pause, og søstrene så at han var beveget. Så fortsatte han:

– Som dere ser, har vi hvert vårt bad, og det foreslår jeg at vi alle benytter oss av. I skapet der borte finner dere både nok av håndklær og til og med hver deres nystrøkne nattkjole, smilte han.

– Jeg håper dere får sove godt, og så ses vi til frokost i morgen, avsluttet han.

Denne gangen nøyde han seg med å kysse dem på pannen før han trakk seg tilbake til sitt eget værelse.
Historien fortsætter under reklamen

Søstrene ble stående og se på hverandre, røde og blussende i ansiktet, inntil de hørte at vannet begynte å bruse i naboværelset. Da begynte, først Alvilde, så Amelia, å åpne klærne sine.