Og fjorten år gamle Alvilde var faktisk sivslank, det hadde de – litt frekke hendene hans kunnet bekrefte ..


Forfatter: OnkelWaldo
Automatisk Google-oversættelse:

Også i denne historien skal vi en god del år tilbake i tiden, til lenge før TV- og pornoalderen, i hvert fall. Men følelsene, nysgjerrigheten og spenningen omkring det som var «forbudt», var noenlunde den samme, da som nå.

Menns sans for ungdommelig ynde og skjønnhet likeså.

– – –

Kapittel 1 – Bridgeaften

– Mormor, kan jeg gå og – -?

En forsagt liten skikkelse nappet mormor Kristina i bluseermet. Den gamle, men energiske kvinnen kastet så vidt et lynraskt blikk på sin beskjedne og lavmælte datterdatter. Uff! – jentungen var da stor nok til å klare seg selv nå!

– Ja ja, bare ikke forstyrr oss når du kommer tilbake igjen!

– Neida, jeg skal gå like opp på rommet mitt – –

– Ja ja, gjør det du. Jada, Asta – alle kortene ligger ferdig – der borte!

Mormors store stue var allerede fullpakket av folk. Fem kvadratiske bord med grønne duker sto oppstilt, med fire stoler rundt hver- På en lang kommode lå det diverse kortmapper av tre, to store kaffekanner, fire store fat med kaker og gode snitter, og flere flasker med vin, både hvit og rød.

I tillegg til de tyve spillerne var det flere venninner som gikk rundt og så etter at alt var på plass, som hjalp til, som sto klare til å smøre flere snitter, koke mere kaffe, men som gjerne ville spille også. Dessverre var det ikke plass til flere bord. Kristina hadde imidlertid lovet at til neste spillekveld skulle hun ha ommøblert siderommet, slik at det ble plass til ihvertfall tre bord til.

Den lille, private bridgeklubben hennes hadde blitt mer populær enn hun hadde våget å drømme om. Spillekveldene var mere festlige sammenkomster enn rene bridgeaftener, og de kunne godt vare til langt over midnatt. Noen kunne finne på å overnatte også, fordi de hadde drukket for mye, så den femten år gamle Amelia passet alltid på å låse døren til sitt eget værelse, slik at ingen skulle forville seg inn der. Det var til og med mormor som hadde rådet henne til det.

– Da går jeg, da.

Nå snakket hun halvveis til mormorens rygg, for Kristina var allerede på vei inn i spillelokalet. Hun kastet et svar over skulderen:

– Ja, gjør det, du. Ta på deg en varm kåpe, det blåser og regner ute.

Amelia var allerede ferdig påkledd, med lang varm kåpe, med lue på hodet og skjerf rundt halsen.

– Adjø, da mormor, ha det hyg– – men bestemoren var allerede forsvunnet inn i den store stuen. Amelia sukket lettet og åpnet ytterdøren.

Det kjølige høstværet slo straks imot henne, men Amelia syntes det var forfriskende. Og det var ikke mer enn et kvarters tid å gå.

Bestemor ville ha rynket strengt på sine øyebryn om hun hadde visst hvor jeg har tenkt seg, men det er ikke sikkert hun hadde forbudt det heller, tenkte Amelia der hun trasket av gårde og gjorde sitt beste for å unngå de største vanndammene. Håper bare han er hjemme – men det er han jo alltid – og at han ikke har besøk – men det har han jo aldri.

Kanskje han føler seg litt ensom? filosoferte hun videre. For han er jo alltid så vennlig når vi kommer. Det hadde nemlig hendt at både hun og lillesøsteren hadde tatt disse stjålne turene sammen.

Kapittel 2 – Den nye naboen

Andreas hadde mer eller mindre trukket seg tilbake fra forretningslivet. Det hadde vært både trivelig og svært innbringende, han var blitt en rik mann, med en tiltrekkende hustru, tre veloppdragne barn, som nå var voksne, men bare en av dem var gift. Dessverre var hans eget ekteskap gått over styr noen år tidligere, noe som hadde forårsaket skandale i den middelstore byen der han hadde hatt sitt tilholdssted de seneste tyve årene. Men det hadde vært hans egen skyld, måtte han innrømme.

Fremdeles regnet han seg som en forholdsvis ung mann, selv om han nylig hadde passert de femti. Han holdt seg i god form, tok lange, daglige spaserturer, og skiturer om vinteren. Til og med trivdes han med praktisk arbeid, som å flikke på og utbedre det huset han nettopp hadde flyttet inn i.

Det lå ganske idyllisk til, syntes han, ved enden av en sidevei, omtrent hundreogfemti meter fra den lite trafikkerte bygdeveien. Den endte i sin tur omtrent fire – fem hundre meter lengre oppe i den trange dalen, på det store tunet til en ruvende, gammel bygning, som sikkert var mer enn to hundre år gammel. Nå ble den brukt til pensjonat, men den hadde nok tidligere vært hovedhuset på en ganske stor gård, der hans eget hus hadde tilhørt et av småbrukene. Det var imidlertid blitt både påbygd og modernisert i nyere tid.

Han kikket ut på det trøstesløse høstværet. Regnværet var bare moderat, men det blåste litt i tillegg, ujevne kast som pisket vannet mot vindusrutene, Han hadde bodd her i godt over et år nå, og hadde fått god bruk for sin praktiske sans, med maling, snekring, til og med taktekking, mens han hadde fått profesjonell hjelp med det elektriske og med å få lagt inn et moderne baderom. Det var det slett ikke alle som hadde i denne avsidesliggende bygda, mens det begynte å bli mere vanlig inne i byen, der han kom fra.

Langs den smale sideveien, som nesten kunne kalles en lang oppkjørsel, vokste det noen slanke bjørketrær, med små granbusker imellom, så for det meste så han ikke noe til den vesle trafikken som var på bygdeveien.

Ettersom den veien sluttet oppe ved pensjonatet, var det ikke mange skolebarn som trasket forbi, heller – på vei til eller fra skolen. Bare de to «pikene fra pensjonatet», som han kalte dem for seg selv, og de var nok ferdige på skolen nå, regnet han med. I hvert fall den eldste.

Han lo lavt, for seg selv da han kom på hvordan han først hadde – kanskje ikke blitt kjent med, men lagt merke til – de to pikene. Den gangen visste han ikke engang at de bodde der oppe, for han hadde kjøpt huset bare tre uker tidligere.

Den gang, som nå, hadde han sittet innenfor et stengt kjøkkenvindu med kaffekoppen foran seg på bordet. Gjennom de tynne stores-gardinene skimtet han to jenteskikkelser i lange skjørter som kom småløpende opp fra bygdeveien. De stanset skrått overfor huset hans og huket seg ned. En andpusten, lys jentestemme hørtes så vidt gjennom vinduet:

– Åååhh, jeg må sååå tisse, altså!

– Ja, jeg også!

To tynne, lysegule stråler sto i glitrende buer gjennom luften og landet i det høye gresset. Det hørtes en lav kniselyd fra den ene:

– Tenk om noen ser oss, Amelia!

– Neida, det bor ingen i det huset.

– Jeg syntes jeg så gardinen bevege seg, jeg!

Han hadde reist seg halvt for å gløtte på gardinen, men hadde ombestemt seg. Kanskje han hadde kommet borti den likevel.

– Kom, la oss løpe!

– Vent litt, da – straks ferdig.

Noen dager senere hadde han avlagt pensjonatet et besøk for å innta sin middag. Etter skilsmissen var han vant til å lage sin egen mat, men han var litt nysgjerrig.

Det var visst også den gamle, myndige damen som drev stedet, for hun hadde blitt stående ved bordet etter at han hadde bestilt, og begynt et veritabelt forhør. Han hadde moret seg mer enn han hadde blitt irritert. Det skjedde nok ikke så mye nytt her i denne avkroken.

– Så det er Dem som har kjøpt det gamle stedet til avdøde kjøpmann Myrflaten, hører jeg?

– Ja, det stemmer nok, det.

– Det er et solid hus, men trenger litt oppussing.

– Ja, jeg har så vidt begynt.

– Det har stått tomt lenge.

– Ja, jeg har skjønt det, men heldigvis er både tak og vinduer tette, iallfall.

– Det er Tore Moen, broren til lensmannen, som har hatt ansvaret for det. Han er en dyktig snekker.

– Ja, jeg har snakket en del med lensmannen, og kommer nok til å engasjere hans bror hvis jeg trenger det.

– Det sies at De driver forretninger inne i byen?

– Jeg gjorde det tidligere, men har delvis trukket meg tilbake. Nå reiser jeg innover bare av og til for å ordne mine affærer.

Det var tydelig at hun verket etter å spørre mer, men akkurat i det samme kom en blussende ung pike med middagen hans. Den spørrelystne damen tok seg imidlertid tid til å presentere henne.

– Dette er mitt eldste barnebarn, opplyste den gamle. – Amelia, hils pent på herren. Han skal bli naboen vår.

Pikebarnet hadde tatt ham pent i hånden og neide blygt. Han husket navnet – det var hun som eide en av de yndige, små rumpene han hadde fått et glimt av noen dager tidligere. Den gang hadde han jo ikke sett ansiktet hennes, nå kunne han konstatere at hun absolutt var både søt og sjarmerende.

Han sendte henne et varmt, men forholdsvis nøytralt smil. Den vaktsomme bestemoren sto ved siden av, og hun burde ikke få inntrykk av at han viste noen utilbørlig interesse.

Men i sitt stille sinn håpet han på en hyggelig nabovisitt nå og da.

Kapittel 3 – Et trivelig, men kanskje litt forbudt kveldsbesøk

Dette hadde altså skjedd for omtrent halvannet år siden. Han ble rykket tilbake til nåtida ved et par ekstra, piskende vindkast mot vindusruten – og en forsiktig banking på døren.

Akkurat det siste var litt overraskende. Det var svært sjelden han fikk besøk, og slett ikke i dette været. Noen få hyggelige visitter hadde han riktignok hatt, men det kunne vel ikke være noen av de to – -?

Men det var det sannelig.

– Amelia, smilte han henrykt da han så den litt forpjuskede skikkelsen som sto utenfor.

– Er du virkelig ute og spaserer i dette været? Kom inn, kom inn.

Han trådte et par skritt til siden for å slippe inn sin unge gjest.

– La meg hjelpe deg av med den våte kåpen, tilbød han og overhørte hennes beskjedne innvending – «jeg kan da gjøre det selv». Til og med knelte han ned og trakk av henne de solide støvlene.

– Jeg har det godt og varmt inne i peisestuen, smilte han.

Han tok henne varsomt i hånden og ledet henne inn, plasserte henne i en behagelig lenestol og satte seg ved siden av henne, ikke altfor nær. Fremdeles hadde hun ikke sagt et ord, men et blygt smil lå fremdeles om den myke munnen.

Hun var kledd i det sedvanlige, høyst dydige, ankelside mørke skjørtet. En mørkeblå og hvitmønstret strikkegenser skjulte overkroppen, slik at han bare kunne ane omrisset av de unge brystene innenfor.

– Har du strikket den genseren selv? smilte han.

Amelia nikket.

– Bestemor formaner oss alltid om at vi ikke må sitte med hendene i skjødet.

– Ja, hvor er den yngre søsteren din i dag da? kom han plutselig på.

Amelia rødmet og slo blikket ned.

– Hun er ikke helt – bra, kom det lavt. – Hun har vondt i – –

Her avbrøt hun seg selv, men Andreas forsto straks hva hun mente. Han løftet hånden avvergende.

– Du behøver ikke si noe mer, Amelia, forsikret han. – Jeg har vært gift, så jeg vet godt hva unge piker – og kvinner – må gjennomlide hver måned. Hvor gammel er hun – – jeg husker sannelig ikke hva hun heter, jeg? løy han.

– Alvilde, kom det med nesten uhørlig stemme. – Hun er fjorten år.

Det visste Andreas godt. Lillesøsteren hadde faktisk vært på besøk hos ham flere ganger enn Amelia, og noen ganger hadde de to kommet sammen. Alvilde var litt mere frimodig enn sin eldre søster. Lemmet hans svulmet da han tenkte på akkurat det, selv om han aldri hadde vært direkte nærgående mot noen av dem. I så fall ville de nok ha sluttet helt med disse hyggelige besøkene sine, tenkte han. Han så alltid fram til dem. Muligens var det innbilning og ønsketenkning, men han syntes det lå noe mere løfterikt i dem for hver gang.

Fremdeles hadde han ikke fortalt noen av dem at han hadde fått et glimt av de nakne rumpene deres. Men han trodde at de ante det, for Amelia hadde spurt når han hadde flyttet inn, og da han hadde svart med en omtrentlig dato, kunne han se at hun regnet etter – og rødmet for seg selv.

Hun satte seg pent og dannet ned i den store, myke sofaen hans, og til hennes litt forskrekkede overraskelse satte han seg ved siden av henne, på hennes venstre side. Det hadde han ikke gjort før, og hun følte at hun fikk et litt nervøst sug i magen når han satt så nær.

Men han smilte så vennlig til henne og pekte på en skål med glitrende innpakkete konfektbiter.

– Bare forsyn deg, smilte han. – Jeg var en tur i byen for noen dager siden, og da passet jeg på å kjøpe med noe godt for å ha til folk som kommer på besøk.

Amelia strakte fram en nølende hånd og forsynte seg med en kuleformet konfekt som var innpakket i gull– og sølvglitrende papir. Forsiktig tok hun av papiret, uten å rive det i stykker, og puttet konfektbiten i munnen.

– Mmmm, åndet hun, og øynene gled halvt igjen i nytelse. – Deilig. Sjokolade og litt – appelsinsmak?

Andreas nikket. Han nøt å se de myke leppene trekke seg ut i et drømmende smil. – Ja, det er likørkonfekt, det der. Appelsinlikør.

Hun fikk et forskrekket uttrykk i ansiktet.

– Likør? D- det er alkohol, ikke sant? Sånt som man blir beruset av? Mormor har et par sånne flasker stående i et skap som er avlåst hele tiden.

Han lo lavt og la en beroligende hånd på den slanke armen hennes.

– Du kan ta det helt med ro, Amelia, forsikret han. – Det som måtte være av alkohol i disse her – den gang de ble laget på sjokoladefabrikken – det er nok fordunstet for lengst. Og det var forsvinnende lite den gangen også, det var mest for å sette en litt spennende smak på konfekten. Du kan trygt spise både fire og fem slike til – ja, enda mere – uten å merke noe som helst. Bare vær så god! nødet han.

Amelia kniste henrykt mens hun lot den deilige konfektbiten smelte i munnen. – Hvis jeg skulle spise så mye sjokolade, så ville jeg bli ALTFOR tykk, altså!

Mannen ristet bestemt på hodet.

– Absolutt ikke! Du er jo slank som en lilje – aldeles henrivende perfekt.

Han overdrev litt – med vilje. Amelia var nok smal om livet, men ikke akkurat sylslank, heller. Det kriblet i hendene hans etter å undersøke nærmere, men han våget ikke – ikke riktig ennå. Amelia var atskillig mere sky og sjenert enn sin yngre søster, som hadde sittet på fanget hans tre ganger allerede. Han lurte på om hun hadde fortalt det til sin eldre søster. Og fjorten år gamle Alvilde var faktisk sivslank, det hadde de – litt frekke hendene hans kunnet bekrefte. I all anstendighet, selvsagt, og bare til halvhjertede, knisende protester.

– Åja, da jeg var i byen – – kom han på – eller lot som han plutselig kom på.

Han reiste seg brått.

– Bare et øyeblikk, så.

Ryggen forsvant inn den døren som Amelia visste førte til «kontoret» hans. Hun så spent etter ham. Var det noe han skulle hente, mon tro?

Kort etter kom han tilbake med en pakke i hendene. Han la den på en stol ved siden av salongbordet, og begynte å pakke opp.

Da han rettet seg opp, sto han med et glinsende plagg i hendene, en bluse i en varm rødfarge, men små, blanke knapper og en hvit, blondebesatt krage.

– Se her, smilte han – prøv om denne passer deg. – Men ta av deg den genseren først.

Amelia gispet og rødmet dypt.

– T- ta av? M- men jeg har jo ingenting under!

Andreas humret, en lav liten latter.

– Jeg er sikker på at du har både livstykke og underkjole under den genseren, ikke sant?

Brystholder var fremdeles ikke blitt særlig vanlig, visste han, spesielt ikke på landsbygda.

Hun nikket, beskjemmet og forlegen. Undertøy var noe man ikke snakket om, spesielt ikke med en mann.

Andreas pekte.

– Gå inn der og ta av deg genseren. Så tar du på deg denne og kommer ut hit og viser meg.

Den unge jenta nølte litt. Det var et nydelig plagg han holdt i hendene, Amelia hadde aldri eid noe så pent. Og det var jo ikke soveromsdøren han hadde pekt på, så ………

Takknemlig tok hun imot plagget og skyndte seg inn døren han hadde pekt på. Hun lukket den forsvarlig bak seg og kikket etter – jo, det sto en nøkkel der også. Men – hvis hun låste, ville han tenke at hun ikke stolte på ham. Så – selv om hun var litt i tvil, lot hun det være.

Men hun følte seg litt ille til mote etter at hun hadde smøget genseren over hodet og sto der med bare armer og skuldre. Hun hadde nemlig ikke underkjole på seg, slik mannen trodde, bare et livstykke som nådde henne til hoftene. Nederst var det fire stropper som holdt strømpene på plass.

Og så hadde hun selvsagt «underbenklær», men ikke noe underskjørt. Hun skammet seg litt for det siste, bestemor ville ha skjent på henne om hun hadde visst det.

Hun holdt det glinsende plagget opp foran seg – tenk! – ekte silke. Vakkert var det også, hun elsket den varme, røde fargen, Men hun ble litt betenkt da hun tok det på seg, Det glatte stoffet kjærtegnet huden hennes og sendte frydefulle gysninger gjennom den unge kroppen.

Borte i hjørnet sto et klesskap med et ovalt speil i døren. Da hun så seg i det speilet, gispet hun og rødmet en gang til. Hun tok seg riktig pent ut, syntes hun selv, men – men «bysten» var jo altfor fremtredende! Riktignok syntes den ikke – syntes DE ikke gjennom stoffet, men det var som om blusen føyde seg liksom kjærtegnende om – formene hennes og gjorde henne både forlegen og rødkinnet.

Våget hun virkelig å vise seg for – en mann – i dette plagget? Hun snudde og vendte på seg, glattet på stoffet, enda det lå helt glatt fra før også, det var som om hun kviet seg for å åpne døren og virkelig – vise seg fram.

Men det måtte hun jo.

– Du verden! noe så nydelig! var ordene hun ble møtt med da hun våget seg til å åpne døren til den varme, koselige peisestuen. Herr – Andreas satt fremdeles smilende i sofaen, og nå strakte han ut en inviterende hånd mot henne.

– Kom bare nærmere, bød han. – Stans der litt, er du snill – sånn, ja. Drei deg rundt litt – og så den andre veien. Aldeles nydelig! fastslo han og reiste seg.

Et isnende øyeblikk fryktet Amelia at han skulle – røre ved henne, ta rundt henne – kanskje til og med kysse henne! Men det gjorde han heldigvis ikke.

I stedet gikk han langsomt rundt henne og betraktet henne fra alle kanter.

– Du kler den blusen, fastslo han. – Liker du den?

Amelia nikket entusiastisk.

– Å jaaaa – den er aldeles skjønn! åndet hun.

– Da er den din! erklærte han fast. – Vent litt, forresten.

Et øyeblikk fryktet hun at han hadde ombestemt seg, men isteden gikk han bort til den åpnede pakken og tok fram en annen bluse, denne gang i lyseblått, med et gyllent mønster.

– Jeg kjøpte en til den søte, lille søsteren din også, blunket han – for jeg kan jo ikke gjøre forskjell, ikke sant? Men nå kan du prøve denne også, så da blir det du som får velge først. Du er eldst, ikke sant? Mere – voksen, hmmm?

Amelia var blussende rød av smigeren, nå tok hun imot blusen som han rakte henne. Den var riktig pen, den også, men – – var den ikke LITT mindre, mon tro? Hun var ikke sikker.

– Vil du at jeg skal prøve den også, altså?

Han nikket bestemt.

– Ja takk, jeg liker å se pene jenter prøve pene klær, skjønner du. Det blir liksom min – belønning – for å gi dem bort.

Amelia kniste igjen, og under tvil forsvant hun inn på kontoret hans igjen og lukket døren.

Denne blusen var avgjort mindre enn den røde. Ikke så mye, men nok til at den strammet over brystene og gjorde dem enda mere fremtredende. Nei, denne kunne hun absolutt ikke gå med! Men – kunne Alvilde? Kanskje, for hun var slankere enn henne selv, spinklere i kroppen. Hun hadde bryster, hun også, men de var mindre og spissere. Kanskje ville de ikke synes så godt. Hun kunne be søsteren ta på seg BÅDE livstykke og underkjole neste gang hun besøkte – herren, som bestemor hadde kalt ham.

Amelia visste hva han het, men hadde ikke helt vennet seg til å tenke på ham som «Andreas» ennå. Nå tok hun mot til seg og gikk ut i peisestuen for annen gang. Hun stanset midt på gulvteppet og smilte usikkert.

– Den er helt nydelig, denne her også. Men – den er altså lite grann mindre, så den vil passe mye bedre til Alvilde. Dessuten er hun lyshåret, så fargene passer bedre også.

Andreas nikket samtykkende. Denne gangen reiste han seg ikke fra sofaen, satt bare og beundret de unge formene som avtegnet seg så tydelig under silkestoffet. Han gledet seg til å se Alvilde i det samme plagget. Helst helt uten det, selvsagt, men det fikk vente.

– Da sier vi det sånn, fastslo han. – Den røde blusen er din.

– Tusen, tusen takk!

Ordene var knapt hørbare, men de var helt åpenbart inderlig følt. Amelia lurte på om hun burde klemme ham – eller kysse ham? Nei, det våget hun i hvert fall ikke, men en klem burde han kanskje få?
Historien fortsætter under reklamen

Det tryggeste var nok å vente med det til hun skulle gå, for da ville hun være fullt påkledd igjen.

Læs næste afsnit

3 kommentarer

1. Anonym

   15/09/2025 kl 13:33

   Fantastiskt som vanlig.

   Takk, og vi ser fram til fortsettelsen.

   1+

   Besvar kommentar
2. Frank

   04/09/2025 kl 18:22

   Dette ser spennende ut.  Neste gang får vi håpe han får lov til å kjæle litt med dem, og kanskje de til gjengjeld kan runke ham?  Venter spent på nr 2.

   4+

   Besvar kommentar
3. Anonym

   04/09/2025 kl 7:03

   Känns som han har halva inne i båda systrarna. Bara lite mer smicker så kan han strax avfyra 🍆💦💦🌊🌊 sin kanon i de två unga och småkåta  tonåringarna och med lite tur få flera barn. Tanken får mig så kåt att jag måste ta fram min kuk och smeka den tills jag avfyrar min egen kanon.

   7+

   Besvar kommentar