Pikene på pensjonatet – 4

Han la hånden forsiktig over det venstre struttebrystet hennes og lukket fingrene ganske lett. Alvilde rykket forskrekket til . .

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afnit
eller læs fra begyndelsen
Automatisk Google-oversættelse:

Det eksklusive selskapet ble en ubetinget – eller høyst betinget suksess, avhengig av hvilken synsvinkel man inntok. Andreas ble beleiret av de to andre – de yngste! – hovedpersonene i selskapet, mens to av bestemors bridgevenninner, den ene skilt, den andre enke, og begge tidlig i førtiårene, fikk rikelig med oppmerksomhet fra lensmannen og hans bror, der den første var enkemann og den andre uforbederlig ungkar – og kvinnejeger!

Fru Jerpeseth hadde invitert tre venninner til, som var noe eldre, ikke mannfolkinteressert, men glødende bridgeentusiaster. Etter en munter middag med diverse skåler og muntre replikker – også fra noen av damene! – benket de fire seg ved bridgebordet. Blindemann hadde som fast oppgave å holde vinglassene fylt.

Den aldrende pensjonatvertinnen hadde leid inn hele to medhjelpere: lensmannens egen husholderske – og elskerinne, var det noen onde tunger som hvisket – og en frodig bondedatter fra en av nabogårdene, som villig lot seg klappe på av de lystige mannfolkene. Andreas voktet seg vel for å «gå over streken», for det ante ham at også hun hørte til «de giftelystne», for ikke å si «giftegale».

Det var ingen andre der på jentenes alder. Skolen var slutt, og de tidligere klassekameratene var, for det første, ganske få, og for det andre fra en helt annen kant av den langstrakte bygda. Verken Amelia eller hennes yngre søster følte særlig fellesskap med dem.

Derfor søkte de seg til Andreas, som de følte seg trygge sammen med. Bestemor hadde aller nådigst tillatt dem å «nyte ett glass vin hver, dog ikke ublandet». Andreas påtok seg å «passe strengt på».

Det ble høy og munter stemning utover kvelden. Andreas fikk vekslet noen hyggelige ord med de fleste av dem, men Amelia og Alvilde hang stadig i armkroken hans, og selv om de ikke skravlet så mye, påkalte de hans oppmerksomhet.

Til å begynne med merket han seg at bestemor Jerpeseth fulgte årvåkent med fra sin plass ved bridgebordet, men etter hvert så han at hun ble stadig mere fraværende. Hun brøt opp tidligere enn hennes venninner hadde forventet, men heldigvis var det en av de innleide jentene som kunne overta hennes plass ved kortbordet.

Den gamle kvinnen sa et vennlig godnatt, tydelig sliten, og både Amelia og Alvilde hjalp henne i seng. De ble lenge borte, og da de kom tilbake til Andreas, fortalte de at de hadde fått grundige formaninger om å slukke lys, lukke alle dører og vinduer, og låse forsvarlig.

– Enda det har vi jo gjort mange ganger før også! sukket Alvilde.

– Det er nok for å understreke at dere får mer og mer ansvar, nå som dere snart er voksne, smilte Andreas. Han merket seg at særlig Alvilde likte godt de ordene.

Noen av gjestene benyttet anledningen til å overnatte, for pensjonatet var nesten tomt, og det var mange ledige værelser. Til slutt var det bare Andreas og de to søstrene igjen, og han hjalp dem å lukke alle vinduer og slukke lysene.

Da han til slutt sto i døra for å si godnatt, overrasket Alvilde ham ved å slå armene om halsen hans og kysse ham hett på munnen.

– Tusen takk for de fine gavene! hikstet hun – og for et veldig hyggelig selskap! Vi har aldri hatt noe sånt før!

Han klappet henne vennlig på den slanke ryggen, overrasket over lidenskapen hennes. Over hodet hennes så han at Amelia også var overrasket, nesten sjokkert, men da han slapp Alvilde, kom også hun i armene hans og ga ham en god klem. Igjen ble han minnet om hvor voksen hun var i kroppen.

Kapittel 9 – Plutselig blir det alvor!

I tiden framover kom de to søstrene også på uregelmessige besøk, og han spiste middag på pensjonatet et par ganger i uken.

Når de var hos ham, ble det oftere til varme omfavnelser enn før, og særlig Alvilde satte seg gjerne på fanget hans og ga ham kyss. Det gikk lengre tid før Amelia våget seg til det. Noe mer intimt enn det skjedde ikke mellom dem, men han syntes at særlig Alvilde lot de faste unge brystene sine hvilke ekstra lenge mot kroppen hans når hun satt på fanget hans.

– Snart femten år, tenkte han – og farlig fristende! Men han klarte å holde seg i skinnet – så vidt.

Åtte – ni måneder etter selskapet banket en tårevåt Amelia på døra hans mens han satt og leste.

– Du må komme – fort! hikstet hun. – Bestemor har – hun har fått slag, og – og legen er hos henne – og en mann til. Kom – vær så snill!

Bestemor Jerpeseth lå til sengs da Andreas ankom. I sykerommet var, foruten de to nervøse ungjentene, også den tårevåte kjøkkenhjelpen, bygdas lege, som Andreas så vidt hadde hilst på, og en ukjent mann med dokumentmappe, som han ikke kjente.

Han gikk frem til sengen og klemte den spinkle hånden hennes varmt.

– Hvordan er det med Dem, fru Jerpeseth? spurte han vennlig. – De arbeider nok for mye, nå må De bare hvile og komme til krefter igjen.

Den gamle ristet på hodet og smilte matt.

– Jeg går nok snart inn til den siste hvile nu, herr Bergsjø. Intet menneske lever evig, og jeg har jo for lengst passert de en og halvfems.

Andreas var overrasket. Nå, som hun var syk og lå til sengs, kunne han se at hun var mye eldre enn han hadde trodd, men før det hadde hun jo vært svært så aktiv og vital.

Han åpnet munnen for å si noen trøstens ord, men den gamle løftet hånden.

– Jeg har lært Dem å kjenne som en både ansvarlig og vennlig mann, fortsatte hun – og jeg har også brakt i erfaring at De alltid har drevet Deres forretninger på anstendig og redelig vis, og at De sitter godt i det.

Andreas var høyst forbauset. Den gamle kvinnen hadde tydeligvis spurt seg for inne i byen og kjente til bakgrunnen hans. Skulle han føle seg smigret eller irritert, mon tro? Han bestemte seg for å ikke tenke noe nærmere over det.

– Selv om de unge pikene kaller meg bestemor, fortsatte hun – så er jeg egentlig deres oldemor. Og jeg er den eneste, bortsett fra de to, som er igjen av min slekt.

Hun famlet etter vannglasset som sto på nattbordet, og Amelia, som satt nærmest, reiste seg straks og hjalp henne. Da hun hadde drukket, lente hun seg tilbake i putene og fortsatte:

– Herr Bergsjø, jeg ville sette stor pris på om De vil overta ansvaret for de to, inntil de når myndighetsalder. Det er jo noen år til, men jeg har en del midler i banken, slik at De ikke behøver å ha utgifter med dem. Dessuten går pensjonatet – i hvert fall enkelte år – med et visst overskudd. Advokat Wechselsen – hun slo ut med hånden mot den ukjente mannen – vil kunne sette Dem grundig inn i den økonomiske siden.

Hun lukket øynene, tydelig utmattet etter den lange enetalen. Etter en lengre pause, åpnet hun dem igjen og så rett på ham.

– Det er en ting til jeg kunne ønske meg før jeg lukker øynene for godt, erklærte hun.

Stemmen var svakere nå, men både Andreas og de andre ventet tålmodig på hva hun hadde å si. Hun famlet etter hånden hans og holdt den så fast hun kunne.

– Jeg er sikker på at De vil bli en god og ansvarlig verge for de to – Andreas nikket bekreftende og klemte hånden hennes – men jeg ville føle meg så mye tryggere hvis en av dem var gift. Amelia fyller snart sytten, det er gifteferdig alder, og jeg ville så gjerne se, herr Bergsjø – hun tok en liten pause – at De gifter Dem med henne så fort som mulig!

Det var ikke bare Andreas som trakk pusten dypt av overraskelse, rundt sengen lød hørbare gisp fra begge de unge jentene og den lubne kjøkkenhjelpen. Bare advokaten forholdt seg helt rolig og var antagelig informert på forhånd.

Men etter fire – fem lamslåtte sekunder kom et utbrudd fra Alvilde.

– Åhhh, neiii! hikstet hun, så slo hun hendene for ansiktet og løp ut av rommet.

Andreas så etter henne da hun forsvant, deretter rettet han blikket mot den gamle som lå i sengen. Hun hadde lukket øynene nå, tydelig utmattet etter å ha snakket så mye.

Advokaten kremtet og tok ordet.

– Fru Jerpeseth har nevnt dette for meg også, erklærte han – før hun fikk dette – dette beklagelige slagtilfellet. Hun – vel hun er en dame med høye moralske prinsipper, så hun føler at det er mer – hmmm – akseptabelt og anstendig at – når De nå snart skal bo sammen med og – hmmm – ta Dem av to unge mennesker – så å si unge kvinner – at De er gift med en av dem. For – skyndte han seg å legge til – jeg håper at De går med på å – å tre inn i rollen som verge?

Andreas nikket, litt fortumlet, for det var noe underlig å sitte her og snakke forretninger, som om kvinnen foran dem allerede var død. Hun hadde jo vært så levende, så vital og så myndig for bare få dager siden.

– Jada, svarte han endelig, og så i øyekroken at Amelia smilte lettet.

– Å fungere som verge, skal ikke bli noe problem. Men dette med ekteskap, det – ehhh, det kom så brått, så det må jeg få tenke over, og – og ikke minst må jo begge parter være enige – om et så stort skritt.

– Jeg er – villig! kom det spontant fra Amelia, riktignok med svak og forlegen stemme. Hun ble sprutrød i ansiktet straks hun hadde sagt det og slo blikket ned.

Fru Jerpeseth smilte matt og la en mager hånd på armen hennes.

– Takk skal du ha, barnet mitt. Du får en god mann som vil ta godt vare på deg. Og du må ta godt vare på søsteren din også, og sørge for at også hun får en voksen og omsorgsfull mann med tiden.

Hun lukket øynene, og alle de andre skjønte at nå ville hun hvile. De forlot rommet og ute i den store stuen ble advokaten fort enig med Andreas om vergemålet for begge jentene.

Han ble høylig forbauset da han fikk vite hvor mye den gamle damen hadde klart å spare gjennom de siste femti årene.

– De unge damene er jo slett ikke fattige! utbrøt han, og advokaten smilte og nikket.

– Nei, hun har vært ytterst sparsommelig, nesten gjerrig, gjennom alle år, smilte han.

Han så ikke noe til jentene da han forlot pensjonatet, men regnet med at de satt sammen på rommet sitt og lurte på hva fremtiden ville bringe for dem begge. Ikke minst – hvor lenge kom bestemor – eller oldemor – til å leve?

Akkurat det lurte også Andreas på mens han ruslet hjemover. Det var selvsagt stygt å tenke slik, men det enkleste – både for ham og for jentene – ville jo være om det ikke varte så altfor lenge. For – gifte seg med ei jente som var ung nok til å være datteren hans – med god margin!

Bevares! slikt hadde skjedd før, mange ganger også, selv i hans egen bekjentskapskrets inne i byen var det flere «fine fruer» som tidligere hadde vært – enten hushjelp, sekretær eller sykepleierske – og som var opptil to og tredve år yngre enn sine hengivne ektemenn!

Og Amelia hadde sagt at hun «var villig». Og du må jo innrømme, Andreas, at du har tenkt på den unge kroppen hennes både titt og ofte – og hvordan det ville være å få lov til å kjæle med den, utforske hennes intimiteter og høre henne klynke av lyst!

Joda, det var sant nok, det, og nå hadde han altså muligheten til å oppleve nettopp det – i helt lovlige og anstendige former.

Men Alvilde hadde altså utstøtt et fortvilet – Nei! – og styrtet ut av rommet. Hun var nok minst like villig, hun, kanskje ulykkelig forelsket, til og med? Ja, men hun er jo så ung – og du er bare hennes første forelskelse, så det går nok over.

Han låste seg inn – gammel vane fra livet i byen – bevilget seg en varm toddy og en kopp kaffe, og slo seg ned i godstolen. Så fant han fram litt dempet, hyggelig musikk på radioen og lot tankene vandre.

Toddyglasset var nesten tomt, og radioen var midt i en Rossini-ouverture da det banket forsiktig på døra. Han kikket på klokka – kvart over ti, men likevel, det kunne jo ikke være andre enn de to søstrene.

Men så var det bare den ene – en tårevåt, men tapper Alvilde, som så vidt klarte å holde gråten tilbake.

– Kan jeg – komme inn – vær så snill? spurte hun, så lavt at han nesten ikke hørte henne.

Han åpnet døra på vidt gap.

– Javisst, Alvilde, selvsagt kan du det. Du er sent oppe i kveld?

Hun gikk forbi ham inn i den lille gangen, tok av seg skaut og kåpe og stilte støvlene pent ved siden av hverandre under kleshylla. Det slo ham straks hvor liten og spinkel hun virket når hun fikk av seg støvlene. Hun hadde på seg blusen han hadde gitt henne og et ankelsidt, vidt foldeskjørt. De nette, små føttene stakk så vidt fram under skjørtekanten for hvert skritt hun tok over golvteppet.

Hun satte seg i sofaen uten å spørre, og han satte seg i en behagelig lenestol like overfor henne. Blikkene deres møttes. Øynene hennes var store, blå og blanke.

– Kommer du til å gifte deg med Amelia? buste hun ut.

Han hadde vært forberedt på et slikt spørsmål helt fra han forlot pensjonatet og hadde ikke tenkt på stort annet mens han satt med toddyglasset sitt og Brahms i bakgrunnen. Nå måtte han passe på å svare slik at han ikke såret noen av dem.

Men før han rakk å si noe, fortsatte hun av seg selv.

– Vi har snakket i mange timer, altså, Amelia og jeg, og vi har NESTEN slåss, men bare nesten, for vi er enige om at – at vi vil gifte oss med deg, begge to.

Her brast stemmen hennes.

– Men det er jo ikke mulig! hikstet hun og slo hendene for ansiktet. Andreas kunne se at tårene begynte å piple ut mellom de slanke, små fingrene hennes, men det kom ikke en lyd.

Han vurderte å reise seg, men ble sittende. Etter et langt minutt løftet hun det glinsende ansiktet og så tårevått på ham. Plutselig slo en tanke ned i ham som et lynglimt, og spontant strakte han armene ut etter henne. Samtidig , med venstre hånd, grep han en ren serviett som lå på det lille salongbordet.

Med en motløs mine reiste hun seg fra sofaen og sank ned på fanget hans. Hun hadde sittet der noen ganger før, men da hadde hun vært i godt og sprudlende humør. Et par ganger hadde han vært litt dristig med hendene og fått henne til å knise og vri seg i armene hans.

Denne gangen nøyde han seg med å tørke av det tårevåte ansiktet med servietten. Idéen som hadde slått ned i ham, modnet seg videre i løpet av de få sekundene det tok.

Så la han servietten fra seg og møtte det triste blikket hennes.

– Jeg har en idé, smilte han. – Men jeg vil ha en klem først.

Det myke kinnet var varmt mot hans eget, og de unge brystene minnet ham igjen om at det ikke var noe barn han hadde på fanget. Han kunne ikke se det, men han følte at hun smilte, og da han igjen så henne inn i øynene, kysset han henne lett på nesetippen.

– Jeg har et forslag, smilte han – og hvis du er fornøyd med det, og er enig, vil jeg ha et skikkelig kyss.

Nå smilte hun i hvert fall, selv om det kanskje var litt tynt, men samtidig fikk hun et spent uttrykk i det søte ansiktet. – Hva er det for et forslag, da?

Han kremtet og strammet grepet om livet hennes.

– Gamle fru Jerpeseth tror ikke at hun har så lenge igjen å leve, begynte han. – Det er jo rimelig også, siden hun er en og nitti år. Det er ikke mange som lever SÅ lenge engang. Så vil hun gjerne se at en av dere skal være trygt gift før hun går bort, og siden Amelia er den eldste, har hun pekt på henne. Hvis du hadde vært den eldste, ville det ha vært deg hun hadde valgt.

– Og jeg ville også sagt ja! brast det ut av Alvilde. Hun var tydeligvis på nippet til å briste i gråt igjen.

Andreas strøk henne beroligende – håpet han – over det glødende kinnet. Hun var aldeles nydelig når hun rødmet på den måten tenkte han. Men heldigvis ble lemmet liggende i ro under enden hennes denne gangen.

Han fortsatte:

– Det er jeg glad for å høre, Alvilde. Men for din gamle oldemors skyld bør jeg vel si ja til å gifte meg med Alvilde.

Nå skyet det litt over i det unge ansiktet, og han skyndte seg å tilføye:

– Men jeg er like glad i deg, jenta mi, og jeg skulle faktisk ønske det var mulig å gifte meg med dere begge to.

Nå smilte hun faktisk litt igjen.

– Hva var det for et forslag du ville komme med, da?

Han fuktet leppene, hun var så søt når hun smilte, og han hadde lyst til å kysse henne mere.

– Når noen gifter seg, får de et stykke papir som er underskrevet av presten, fortsatte han. – Men det som virkelig betyr noe, det er hva de føler – her inne!

Han la hånden forsiktig over det venstre struttebrystet hennes og lukket fingrene ganske lett. Alvilde rykket forskrekket til, det var første gang han gjorde noe så dristig, men heldigvis kniste hun.

– Altså, i hjertet ditt, presiserte han, og hun nikket at hun forsto.

Han tok hånden bort igjen, og syntes at det gikk et skuffet drag over ansiktet hennes. Hvis han ikke tok feil, hadde også den lille brystvorten begynt å reise seg i løpet av de få sekundene hånden hans hadde ligget der.

Han svelget, plutselig tørr i munnen, men både kaffekoppen og toddylasset var tomme.

– Og naturligvis i mitt, fortsatte han – men jeg har jo allerede sagt at jeg er like glad i dere begge to.

Alvilde nikket, litt lysere i ansiktet nå.

– Et ekteskap er egentlig bare en avtale mellom to mennesker som elsker hverandre, erklærte han videre. – Så det jeg foreslår, er at vi to – du og jeg – lager en like inderlig og høytidelig avtale, der vi sier at vi vil holde sammen, leve sammen, som om vi var gift, være like glade i hverandre og kjærlige med hverandre som søsteren din og jeg. Den eneste forskjellen blir da at det ikke kommer til å stå noen underskrift av presten på det papiret. Men i hjertene våre kommer den avtalen til å være akkurat like gyldig som den mellom Amelia og meg.

Han trakk pusten – dette var en lang tale til å være ham – og så på henne.

– Hva sier du til det forslaget?

Hun så stumt på ham – lenge, som om hun prøvde å få orden på tankene sine.

– Du mener at – du vil gifte deg med meg – uten prest?

Han nikket.

– Rett og slett fordi det ikke er lov for en mann å ha to hustruer, ikke her i landet, iallfall.

– Og du vil behandle meg på samme måte som Amelia?

– Nøyaktig på samme måte.

– Du er like glad i meg som i henne?

– Så absolutt – ja!

– Du – elsker oss – begge to?

Andreas nikket og svelget.

– Det gjør jeg, Alvilde. Det gjør jeg virkelig.

Det gikk enda noen lange sekunder, så rødmet hun plutselig – dypt.

– Vil du lage barn med oss også – med oss begge to?

Spørsmålet satte ham litt ut, men han hadde vel halvveis ventet det.

– Ehhh, akkurat det må – det må dere få bestemme – fullt ut – og hver for dere.

Han følte seg litt forlegen, men nå klarte han ikke å forhindre at lemmet hans svulmet og ble hardere under den myke tyngden hennes.

Smilet hennes var ertende nå.

– Så hvis jeg vil ha barn med deg, så sier jeg det bare, og så – så lager vi barn?

Han svelget igjen, nå var han virkelig tørr i halsen! Men nå hadde han jo forpliktet seg.

– Ehh, ja, det – det er riktig, og – og det kan vi gjøre, men – men altså, jeg håper jo at du vil vente et par år med det, da! For du er jo så ung! Aldeles nydelig, men så – så altfor, altfor ung!
Historien fortsætter under reklamen

Det kysset han hadde betinget seg før han satte fram forslaget, ble mer lidenskapelig og mer overveldende enn han hadde kunnet forestille seg. Samtidig, mens hun nærmest sugde seg fast til leppene hans, tok hun den store hånden hans og la den tilbake der den hadde ligget i noen ganske få sekunder – like over hjertet sitt.

2 kommentarer

1. Per Christophersen

   21/02/2026 kl 9:08

   En rigtig vidunderlig fortælling som kan udbygges med bryllupsnat og så videre for alle tre en trekant måske ?er næsten 82 så mit eget sexliv er gået og nu er det alt i mit hoved det store altså  Tak for denne Waldo.

   2+

   Besvar kommentar
2. Frank

   28/01/2026 kl 8:41

   Da får den heldige fyren sitt eget lille harem. (Såfremt ikke den andre søsteren slår seg vrang).

   5+

   Besvar kommentar