“Du liker visst å leke, du også, onkel,” kom det kvikt fra Janne. “Særlig med småjenter,” supplerte hennes tvillingsøster.


Forfatter: OnkelWaldo

Læs del 1 – del 2

Automatisk Google-oversættelse:

Vinteren ulte rundt veggene. OK, kanskje ikke skikkelig vinterstorm, akkurat, men jeg kunne ihvertfall høre at det blåste, og gjennom stuevinduet så jeg det som vel heter «snøblandet regn» piske i skrå striper mot østveggen min. Da gjorde den nok det mot de andre veggene mine også, regnet jeg ut, så jeg var glad for at jeg var innendørs. Jada, jeg KAN være friluftsmenneske – når jeg vil. Til og med på vinterstid, når det er vindstille og knirkeføre under føttene.

Men akkurat denne fredagen var det faktisk ganske koselig å være inne. Jeg hadde lagt i peisen, og nå satt jeg og stirret inn i flammene og lurte på hva jeg skulle koste på meg til kvelds. Et og annet hadde jeg jo i fryseren, både koteletter og karbonader – snitzel, kanskje? Riktignok bare av svinekjøtt, men jeg var flink til å lage både soppsaus og grønnsakstuing.

Ofte var det jo mine to samboere som sto for matlagingen, men jeg er en moderne innstilt mann. Kvinnens plass er slett ikke bare på kjøkkenet – etter min mening!

Mine to, hvorav den ene er min niese, var ikke hjemme. De hadde tatt med seg sine to små og dratt nordover, av alle ting, for å besøke min yngste søster, altså moren til Marit, og dermed bestemoren til lille Juliette, som var blitt hele seks år. Kristins – og min – søte lille Aurora var fire og hadde gledet seg vilt til å reise med fly for første gang.

Så det var rent uvant å være alene i huset. Jeg hadde jo en niese til, som jeg hadde vært – hmmm, intim med, men jeg ante ikke hvor Lisa var denne helgen. Eller hennes yngre søster Elin, som jeg også hadde lekt litt frekt med, men som fremdeles var jomfru – såvidt jeg visste, iallfall. Når de visste at jeg var alene, hendte det iblant at en av dem – eller begge – kom innom, for å trøste meg i min ensomhet.

Men altså ikke i dag. Jeg sukket, ikke akkurat «tilfreds», men sånn noenlunde fornøyd. Det spraket i kubbene i peisen, det bredte seg en behagelig varme i rommet, og jeg fortsatte å diskutere med meg selv hva jeg skulle ta ut av fryseren.

Skjønt det hastet jo ikke, heller. Jeg var alene – det var sjelden – og jeg kunne dovne meg, det var svært sjelden jeg kunne gjøre det også. Ingenting hastet. Så jeg strakte bena ut foran meg og sank tilbake i den behagelige lenestolen. Ingen forstyrrende telefoner engang.

Men selvsagt – det kunne ikke vare! Noen var frekke nok til å ringe på dørklokka mi. Jeg diskuterte med meg selv: Åpne – eller ikke åpne – that is the question!

Ikke et eksistensielt spørsmål, selvsagt – jeg kunne jo bare late som om jeg ikke hørte det. Det ville være det mest behagelige.

Dørklokka mi har en melodi på fire toner, og de bare gjentok seg – igjen og igjen – iherdig og standhaftig. Hvem i all verden kunne det være?

Jeg sukket resignert og reiste meg – langsomt. Like langsomt vandret jeg mot utgangsdøra, som jeg håpet ikke ville forvandle seg til en inngangsdør. Noe besøk ønsket jeg rett og slett ikke, og hvis jeg somlet tilstrekkelig, så kunne det jo hende at vedkommende til slutt resignerte og gikk sin vei. Det var jo et skikkelig ubehagelig vær utenfor også, så.

Men den iltre, intense ringelyden bare fortsatte helt til jeg nådde ytterdøra. Og da jeg motvillig låste opp, fikk jeg nesten døra i ansiktet. Jeg ble nesten skjøvet til side av to gjennomvåte, hutrende – og illsinte skikkelser som stormet inn, mens den kalde novembervinden dyttet på dem bakfra.

– Hvorfor somlet du sånn? freste en lys, forarget jentestemme.

– Sov du, eller? tilføyde den andre, mens begge vrengte av seg det dryppende våte yttertøyet.

– Hvorfor blir ikke dere hjemme og innendørs i et sånt drittvær? repliserte jeg.

– Kjeeeedelig, utbrøt Vilde og Janne i kor. – Mamma er ikke hjemme heller.

Begge kippet av seg de surklende våte støvlene, og ble plutselig så mye mindre. Janne var relativt høy og slank, mens Vilde var lavere og hadde mere svulmende former. De trådte tydeligere fram også nå, for det var ikke bare yttertøyet som var blitt gjennomvått. Vilde var den som lignet mest på moren sin i kroppen. Det var forresten lenge siden jeg hadde hatt «nærkontakt» med den nå.

– Hvor har Angela dratt hen, da? spurte jeg. – Og kommer hun tilbake i kveld, eller?

Tvillingene trakk på skuldrene, nesten helt synkront.

– Antagelig. Hun skulle på et sånt venninnetreff, men hun mener at vi er så store nå at vi kan klare oss selv.

– Så hun er ikke redd for at dere skal dra huset fullt av gutter, altså? smilte jeg.

Janne snøftet overlegent.

– Vi flyr ikke med gutter, så.

– Men vi har noe å snakke med deg om! tilføyde Vilde. Det hørtes litt illevarslende ut.

– Hva er det, da?

– Det kan vente, erklærte Janne bestemt og dultet litt borti tvillingsøsteren.

– For vi er sultne! supplerte Vilde. – Kan vi få noe å spise, eller?

– Jeg skulle nettopp se etter hva jeg har i fryseren, smilte jeg. – Kan dere lage mat selv, da?

Denne gangen var det Vildes tur til å fnyse overlegent.

– Vi er nok pent nødt til det, hvis vi ikke skal sulte i hjel! erklærte hun. – Mamma har det alltid altfor travelt til slikt.

Jeg kastet et – veldig kort – blikk på de struttende formene hennes, men sa ingenting. Så snudde jeg meg og gikk foran dem ut på kjøkkenet. Men så kom jeg til å tenke på noe og snudde meg igjen.

– Mens jeg ser etter hva jeg finner i fryseren, så kan jo dere gå og få av dere de våte klærne, foreslo jeg. – Hvorfor ikke ta en dusj, og så kan dere gå til – mmmm – Kristins rom, tenker jeg, og finne noe tørt tøy?

Kristin var ikke så nøye med dette med klær, eller hvem hun delte dem med, visste jeg.

– Det er i den retningen. Jeg pekte.

– Vi vet det.

De travet av sted, men Janne snudde hodet og smilte over skulderen.

– Forresten kan du vel bestille pizza, onkel, kan du ikke det? Mye fortere og enklere, du behøver ikke ha noe bryderi med oss, vet du!

– Og be dem ta med både Cola og Sprite, supplerte Vilde.

– Og Fanta, kom det fra Janne idet de begge forsvant rundt hjørnet.

Jeg sukket for meg selv. Tvillingene kom ikke så ofte på besøk, men det var alltid hyggelig når de gjorde det. Og vi hadde aldri utvekslet mer enn en klem og et kyss på kinnet, men vi var gode venner. De hadde bestemte meninger, og ofte kunne det oppstå livlige diskusjoner om et eller annet TV-program eller om et eller annet som var blitt sagt på skolen.

Av og til hendte det også at de tok fram sjakkbrettet mitt. Da ble det gjerne stille en lang stund, før diskusjonen brøt løs igjen, med analyser og peking på stillingen på brettet, eller henvisning til sjakkprogrammer de hadde sett på internett.

Det var Janne og Vilde som hadde gjort meg kjent med de nydelige, kanadiske – og sjakkspillende Botez-søstrene. Jeg burde kanskje skamme meg litt når jeg innrømmer at det mest var utseendet og sjarmen deres som opptok meg mest – mye mer enn hvor dyktige de er til å spille.

Siden da har det hendt at jeg har klikket meg fram til et sjakkprogram eller to, jeg også. Men jeg er altså litt interessert i spillet også, bare så det er sagt!

Litt.

Nå sto jeg altså overfor et dilemma: Pizza eller ikke pizza? Jeg ville nok få god hjelp fra de to med å lage egen middag, men det ville helt sikkert bli diskusjon om hva som skulle lages og hvordan det skulle gjøres, og hvem som skulle gjøre hva. Det ville unektelig bli både lettere – og færre diskusjoner – hvis jeg bestilte pizza. Og det ville ta såpass lang tid for budbilen å komme, at jentene sannsynligvis ville bli ferdige på badet akkurat tidsnok! Fristende!

Så jeg bestilte tre av de største – tre forskjellige, som jeg visste ville være altfor mye. Cola og Fanta hadde jeg nok av selv, men jeg bestilte likevel mere Cola – som det aldri ble nok av! – pluss Sprite i tillegg.

Deretter fant jeg fram noe hyggelig, avslappende musikk på anlegget mitt og satte meg til å vente. Utenfor var det nå blitt mørkt, og både vinden og regnet var i ferd med å avta. Når jentene skulle hjemover, ville det sikkert være oppholdsvær, og bussholdeplassen var ikke så langt unna.

Det tok visst tid å få av seg de våte klærne – eller kanskje de diskuterte hvordan de skulle plyndre klesskapet til Kristin. For pizzabudet rakk faktisk å ringe på døra tre – fire minutter før jeg så noe til tvillingene. Det var forresten ei riktig blid og sjarmerende jente som kom med varene også, så derfor fikk hun litt ekstra tips.

Jeg tok de varme eskene ut på kjøkkenet for å pakke ut. Og det var mens jeg gjorde det at tvillingene kom småløpende, mens de snuste ut i luften som sultne hundevalper.

– Mmmm, summet de i kor – jeg er SULTEN, altså!

Vi tok maten med inn i stua og satte oss rundt det avlange salongbordet. Jentene satte seg i sofaen, mens jeg satte meg i en behagelig stol tvers overfor dem.

Nå oppdaget jeg også at, istedenfor å velge seg ut hver sin topp og et par jeans fra Kristins relativt beskjedne klessamling, var de iført hver sin morgenkåpe. Begge kjente jeg igjen, for jeg hadde vært med de to samboerne mine på en liten shoppingrunde før jul året før, og da hadde de fått hver sin. De så ut som de var av silke, men det var nok kunststoff av et eller annet slag, og de var ganske fargerike.

Da de bøyde seg fram for å gripe hvert sitt pizzastykke, gikk det et lite støkk gjennom meg, for det åpnet seg en liten glipe øverst i Vildes glinsende antrekk, og hun hadde ingenting under! – vel, ikke noen behå, iallfall. Hun var også den yppigste av dem, så en del av hennes venstre struttebryst var godt synlig.

Jeg tok blikket fort til meg og grep et pizzastykke, jeg også. Samtidig tok jeg meg i å undres om de to søte tvillingene heller ikke hadde truser på seg under morgenkåpene.

Det virket ikke som om noen av dem hadde lagt merke til det litt nærgående blikket mitt, så jeg pustet lettet ut – i noen få sekunder.

– Likte du det du så, eller?

Den kom fra Janne, og Vilde fulgte opp med:

– Og hvis du lurte, så – nei, vi har ikke truser på oss, heller!

De to skøyerfantene kniste sammen, mens de gumlet i seg pizza, og hadde selvsagt stor moro av at jeg rødmet, sånn – ja, skyldbevisst. Men jeg prøvde å ta meg sammen og oppføre meg – sånn mandig og onkel-aktig, liksom. Skjønt jeg hadde jo ikke vært særlig flink til det med de andre niesene mine, da!

– Vel, hmmm – hittil har jeg jo tenkt på dere som et par søte, trivelige småjenter, begynte jeg. Som barn, liksom. Men nå ser jeg jo at dere begynner å bli riktig store jenter. Jeg er sikker på at de store guttene kikker på dere også, ikke sant?

– Vilde nikket med munnen full av pizza, så det var Janne som svarte for dem.

– Joda, kikke kan de jo alltids få lov til, men hvis de prøver seg på noe mere, så får de dask på lanken, smilte hun.

Vilde hadde svelget, nå brøt hun inn, hun også.

– «Begynner å bli store jenter», sier du, onkel, men – –

– – men du er vel ikke så nøye på alderen, du, er du vel? innskjøt Janne kvikt.

– Hmmm, kremtet jeg – både Marit og Kristin var jo gamle nok da de – –

– – da du satte barn på dem, mener du? kom det kvikt fra Vilde, og begge to brast i latter igjen. Det var bare pizzastykkene de holdt i hendene som hindret dem i å omfavne hverandre.

– Gamle nok – hmmm, kanskje så vidt, innrømmet Janne – men – –

– – men det var verken Lisa eller Elin! fullførte Vilde. Samtidig sørget hun for at foldene på morgenkåpen gled litt til side, slik at jeg så mesteparten av det venstre låret hennes. Satt hun der og prøvde å hisse meg opp? undret jeg. Ihvertfall virket det som om begge var ute etter å mobbe meg, av en eller annen grunn.

– Vel, hmmm – jeg har jo ikke – ehhh – gjort noe alvorlig med lille Elin, da, forsvarte jeg meg.

Jentene lo av meg igjen.

– «Lille Elin», du liksom, kom det fra Janne. – Hun har større pupper enn meg allerede, og hun er bare åtte måneder yngre enn oss. Og hun er klar for mer enn en sugejobb nå, sier hun.

Nå ble jeg virkelig sjokkert!

– Hv- har – hva har Elin sagt? Er dere – ehhh – mye sammen med henne, kanskje?

Begge hodene – et mørkt og et lyst – nikket samtidig.

– Elin er bestevenninna vår, hun – det har hun vært lenge – fra Vilde.

– Hun har altså såååå mye å fortelle! meddelte Janne. – Og forresten er vi gode venner, alle vi fem søskenbarna, så.

– Så vi vet at hun har sugd pikken din siden hun var – hva var det, Vilde? – ti år gammel eller så?

– Ehhh – nesten elleve, protesterte jeg svakt. – Og – og det var bare sånn – lek, liksom. Elin har alltid vært veldig – leken.

– Du liker visst å leke, du også, onkel, kom det kvikt fra Janne.

– Særlig med småjenter, supplerte hennes tvillingsøster.

Jeg begynte så smått å bli irritert.

– Si meg, spurte jeg, og hørte selv at jeg var skarp i stemmen – har dere kommet hit i kveld for å mobbe meg, eller? – for å ødelegge helgen for meg? For i så fall kan dere kle skikkelig på dere, så kjører jeg dere hjem! Jeg hadde sett fram til en rolig og fredelig helg, nemlig, nå som begge ungene er borte – og jentene mine også.

Øyeblikkelig ble de unge ansiktene alvorlige, nesten engstelige.

– Åh, nei nei! brast det ut av dem begge to – helt unisont. De la skyndsomt fra seg de halvspiste pizzastykkene på tallerkenene, reiste seg – helt samtidig – og skyndte seg rundt bordet, der de – faktisk! – knelte ned på hver sin side av meg og la hver sin slanke, lille hånd på knærne mine.

. Unnskyld så mye onkel, kom det spakt fra Janne. Hun sperret opp de nydelige, lyseblå øynene sine, og det så faktisk ut som hun klarte å presse fram en liten tåre også.

– Vi mente absolutt ikke å fornærme deg, altså, overtok Vilde – men – nå kastet hun et raskt sideblikk på søsteren, som nikket svakt –

– men vi er altså både litt lei oss og –

– – kanskje litt såret, fullførte Janne.

Jeg ble forbløffet. Egentlig hadde jeg jo ikke vært ordentlig sint, så kanskje hadde jeg såret dem med det lille utbruddet mitt?

Derfor la jeg mine store hender over deres små og klemte dem lett – og beroligende, mente jeg.

– Det var ikke min mening å såre dere, jenter, forsikret jeg. – Jeg liker godt å ha deres selskap, så – bare sitt ned og spis mere pizza, dere.

De to tvillingene utvekslet et lynraskt blikk, men ble stående på kne like ved siden av meg. Det rykket litt i den ene munnviken til Janne, men det var Vilde som tok ordet.

– Nei, onkel, vi er ikke såret for at du snakket strengt til oss, men vi er litt lei oss – –

– – mer enn bare litt! korrigerte hennes søster – –

– – for at du gjør slik forskjell på oss! avsluttet Vilde.

Nå var jeg forbauset.

– Jeg behandler dere jo helt likt! protesterte jeg. – Kanskje FOR likt, til og med, fordi dere er tvillinger, men – –

Jeg ble avbrutt igjen, av Janne denne gangen.

– Nei, det er ikke oss to du behandler forskjellig, onkel, men du viser så mye mere – ehh – omsorg – for de andre søskenbarna våre!

Vilde overtok:

– Marit bor du sammen med, og henne har du barn med – –

– – og så puler du med både Lisa og Elin, supplerte Janne.

Men da måtte jeg protestere igjen:

– Nei, Janne, jeg gjør da – ehh – ikke noe sånt med lille Elin, kan du skjønne!

De to utvekslet blikk igjen og nikket svakt, som om de nettopp hadde fått bekreftelse på en mistanke.

– Men du puler altså med Lisa. fastslo Vilde.

– Da Elin fortalte oss det, så trodde vi ikke helt på det, kom det fra Vilde. – Men vi burde jo visst at den jenta legger merke til allting.

– Og hun er fast bestemt på at hun skal bli den neste som gjør det med deg – sånn ordentlig, bidro Janne.

– Så da er det altså bare oss to du har forsømt – hele tida!

Vilde laget furtemunn, som minnet faretruende om en sugemunn – var den tanken som falt meg inn.

Jeg svelget og prøvde å samle tankene – si noe voksent og fornuftig. Men det var ikke lett, for nå så det ut som om begge tvillingene hadde løsnet litt på morgenkåpene sine – eller de lånte morgenkåpene fra Kristin og Marit, og de kunne være ganske avslørende. Hos Janne hadde den glidd litt ned over høyre skulder, for Kristin var en del større enn henne, så den var ganske romslig. Det var bare så vidt det venstre brystet hennes ikke blottet seg helt. Mens Vilde – helt bevisst, er jeg sikker på! – presset sitt høyre struttebryst provoserende mot kneet mitt.

– Hør her, jenter, begynte jeg – jeg innrømmer at jeg har gått litt for langt med – med Marit og – og Lisa – –

– – og med Elin! kom det raskt fra Vilde.

– Men, fortsatte jeg – jeg setter nøyaktig like stor pris på dere to, dere er også mine elskede nieser, og jeg er svært glad i dere!

Nå smilte de begge, tydelig smigret, men også – – hva var det uttrykket? – ytterst forførerisk. Syntes jeg, iallfall, men jeg fortsatte – voksent og tappert:

– Så det at – hmmmm – at jeg egentlig har gått litt over streken med – med et par av dere, så – så håper jeg at vi kan være like gode venner for det, avsluttet jeg.

Litt tamt, kanskje, og det tror jeg jentene syntes også.

For plutselig reiste de seg raskt opp – helt samtidig – og smilte skjelmsk til meg.

– Har du sett mye av kunsten til Marit i det siste, onkel? spurte Janne.

Jeg ristet på hodet.

– Nei, ikke på lenge, faktisk. Men jeg tror hun jobber med en utstilling, sammen med to andre jenter som også går på den skolen.

Plutselig så jeg bare ryggene på de to, mens de forsvant i retning trappen ned til underetasjen, der Marit hadde atelieret sitt – blant annet. Vilde slengte en kort replikk over skulderen før hun forsvant:

– Vent litt, onkel – straks tilbake.

Pussig nok holdt de ord også, for det varte ikke lenge før de dukket opp igjen, lett andpustne, litt røde i ansiktene, og med hver sin mappe klemt fast inn til bryst-ene. Det var slike mapper som Marit pleide å oppbevare skissene sine i før hun overførte – noen av dem, men slett ikke alle – til lerretet.

Litt overrasket var jeg jo over at de hadde så godt kjennskap til Marits ting, men jeg sa ikke noe.
Historien fortsætter under reklamen

Igjen knelte de ned på hver sin side av meg og Vilde åpnet den ene mappen.

– Her skal du se, onkel! smilte hun lurt.

Læs næste afsnit

Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER

3 kommentarer

1. Frank

   08/04/2025 kl 18:14

   Ja, det er vel 7 år siden forrige kapittel, så denne serien hadde jeg nesten glemt. Når kommer neste?

   6+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     08/05/2025 kl 7:41 - som svar på Frank

     Godt spørsmål, Frank – er det ikke det man sier når man ikke vet svaret? 😜

     Men nettopp i dag opprettet jeg et nytt dokument med overskriften: «Mine elskede nieser  – 4», så da har jeg vel iallfall forpliktet meg – overfor meg selv.

     Vi får se.

     1+

     Besvar kommentar
     • Frank

       30/05/2025 kl 13:20 - som svar på OnkelWaldo

       Venter i spenning.  (Og har litt dårlig samvittighet fordi jeg maser sånn på deg…)

       0

       Besvar kommentar