Min svenske arv 9

Automatisk Google-oversættelse:

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Kapittel 9 – Så ble det da endelig jul! (forts.)

Det var omtrent ti–tolv minutter å gå fra mormor Wingmarks rekkehusleilighet og til det som nå var «Arves villa», men det nyforlovede paret brukte nok et kvarters tid – minst. Stjernene blinket på den mørke desemberhimmelen, og etter den livlige og muntre samtalen over det veldekkede kveldsbordet, hadde det nå senket seg en litt forlegen taushet over de to. Men de gikk hånd i hånd, begge følte en god og varm samhørighet, men det var bare av og til at hoftene deres dultet borti hverandre.

Bare én gang stanset de opp – helt samtidig – og ble stående og lytte. Fra et glitrende, juledekorert vindu trengte dempede toner ut gjennom de doble vindusrutene:

I’m dreaming of a White Christmas.
Just like the ones I used to know – –

Da sangen var slutt, gikk de rolig videre, og Karin smilte opp mot sin nye «fästman» – Min mormor tycker alltså SÅ mycket om Bing Crosby! kniste hun. – Det blir liksom inte riktig jul utan att hon hör den där. Så du måste nog räkna med at hon spelar den i övermorgon ockxå!

Arve klemte armen hennes. – Helt OK, det. Det er jo en riktig stemningsfull julesang, så.

De gikk videre i taushet, begge tenkte omtrent det samme, men uten å si noe til hverandre om det. Da de sto i entréen, kremtet Arve litt forlegent og møtte blikket til sin nye forlovede. Fremdeles hadde han ikke helt vennet seg til tanken – «forlovede» – «fästmö» – «kjæreste».

– Ehhh – hmmm – det er jo ikke ALTFOR sent – kanskje, så kanskje du vil se et – juleprogram på TV – eller noe – før vi legger oss?

Karin ristet på sine lyse lokker. – Näää – jag tycker nog vi skall gå i säng med det samma. Det har varit en ganska lång dag.

Og med det mente hun sikkert at hun var trett og ville sove, tenkte Arve. Om han var skuffet, lot han seg ikke merke med det. Da de kom opp i den mørklagte annenetasjen. tente han lyset i korridoren og møtte blikket hennes. – Kanskje du vil dusje først? foreslo han. – Du vet nok hvor det ligger rene håndklær også, ikke sant?

Karin lo lavt og nikket. – O ja, mycket väl! forsikret hun. – Jag har redan använt tvättmaskinen flera gånger. Jag bodde ju nästan här mycket av den tiden då du var borta!

Han dristet seg til å legge armene om hennes smale midje og trekke henne ømt inntil seg. Hun fulgte villig med, merket han. – Du skal ha tusen takk for at du passet så godt på huset vårt mens jeg var bortreist! mumlet han mot munnen hennes. – Jeg tror faktisk ikke jeg vil selge det likevel – ikke på en god stund, iallfall.

«Huset vårt» tenkte Karin mens han kysset henne – varmt, ømt – og opphissende for dem begge. Hun følte tydelig at – den – vokste mot maven hennes, like før han rev seg løs fra omfavnelsen. – Jeg – jeg kan forresten gå ned i første etasje og dusje, stammet han. – Det er et badeværelse der også. Og jeg – jeg har bare sovet her én natt, men da sov jeg i – i Johans rom. – Og jag brukar sova i Kerstins rum, smilte Karin, i sitt innerste overveldet ved tanken på at han skulle beholde huset – og at de to kanskje ville bli boende her i mange år fremover!

Arve tok seg god tid på badet, han passet på å barbere seg helt glatt, pusset tennene grundig, tok sjampo i håret og sto lenge under den varme, behagelige dusjen. Det hang to slåbroker på badet, som tydeligvis var nyvasket, begge to – han husket at Karin hadde sagt at hun hadde brukt vaskemaskinen flere ganger.

Da han kom opp i annen etasje igjen, var døren til Kerstins værelse lukket, og det kom heller ingen lysstripe ut gjennom nøkkelhullet. Han husket hva hun hadde sagt – «det har varit en lång dag» – og det slo ham at rent følelsesmessig måtte det jo også ha vært en «berg-og-dalbane»-dag! Riktignok hadde de ikke sagt godnatt til hverandre, sånn rent formelt, men deres siste omfavnelse, før de begge gikk og dusjet, hadde jo vært både varm og intim. Han bestemte seg for å la det være med det.

Det var litt kjølig i det soverommet han hadde benyttet fire–fem måneder tidligere. Pyjamas brukte han aldri, så han la seg i T-skjorte og boksershorts, slik han var vant til. Han merket seg at sengetøyet var nyvasket og nystrøket, noe som egentlig var unødvendig,, tenkte han, siden han hadde sovet i det bare én eneste gang. Det falt ham ikke inn at Karin hadde løyet litt for ham, ettersom det var hun som hadde sovet i hans brukte sengetøy i to–tre uker før hun hadde skiftet til rent og begynt å sove i Kerstins rom.

Den store villaen var åpenbart svært godt isolert. Ikke en lyd utenfra trengte inn, bare to ganger la han merke til at billys lyste opp taket over ham, men han hørte ikke noe til den sparsomme trafikken, heller. Men gatelysene gjorde at rommet bare lå i et delvis halvmørke.

Han var lys våken, fikk ikke sove, men så hadde han en god del å tenke på også. Først over nyttår måtte han ta en tur tilbake til London for å være med på å legge aller siste hånd på prosjektet, og så kunne han dra hjem igjen.

Men hvor skulle «hjem» være den nærmeste tiden? – lurte han på. Nå hadde han plutselig to «hjem» – et i Norge, der han hadde bodd og trivdes godt i ganske mange år, og så denne trivelige, gamle villaen her. Karin hadde blitt synlig glad da han hadde sagt at han ikke ville selge den med det første. Og han gledet seg til å bo sammen med henne og lære henne nærmere å kjen- – –

Tankerekken hans ble brått avbrutt da han følte, mer enn han så, at det sto en skikkelse ved siden av sengen hans. Selvsagt visste han straks hvem det var, men før han fikk sagt noe, var det Karins myke, hviskende stemme som trengte gjennom halvmørket. – Sover du, Arve?

Av en eller annen grunn hvisket han da han svarte også. – Neida, lilla Karin – jeg lå faktisk og tenkte på deg akkurat nå, jeg – så jeg fikk ikke sove.

Det var jo bare en halvveis løgn, og hennes velkjente, henrykte lille knis kilte ørene hans. – Får jag krypa in bredvid dig, kanske? Mina fötter är lite kalla, även om jag har på mig ett par av Kerstins tofflor.

– Selvfølgelig kan du det, min lilla Karin! Arve smilte gjennom sengemørket, selv om hans forlovede selvsagt ikke kunne se det. Og i neste øyeblikk smøg en slank, varm – og splitter naken! – jentekropp inn under den lette dundynen!

Arve fikk nesten sjokk – blyge, litt reserverte Karin – hun var tydeligvis ikke så blyg likevel! Han følte den varme, litt stakkåndete pusten mot kinnet, og en myk, kjælende hvisking:

– Mormor säger att – när man är förlovade – sån på riktigt – med ring och det hela – då får man sova tillsammans också!

– Visst – får man det! hvisket han tilbake, og var ikke engang klar over at han snakket svensk! Tanker og tvil hvirvlet rundt i hodet hans – var hun BARE kommet for å «sova tillsammans» – eller – – ?

Hun ga selv svaret nesten i samme øyeblikk. – Men du – älskade? – kom det nølende, stadig med den sammme hviskende, kjælende stemmen – kunde vi inte – vänta lite med – – det där? Hun kniste forlegent, men Arve forsto selvsagt straks hva hun mente. – Selvsagt kan vi det – elskede! forsikret han, trakk den deilige, nakne kroppen inntil seg og kysset henne – varmt og lenge.

Kysset begynte å bli hett, men han klarte å beherske seg, selv om han nå hadde en full og verkende ereksjon. Han visste at Karin MÅTTE føle den mot kroppen sin – gjennom stoffet i boksershortsen hans, som var det eneste plagget som forhindret at de lå hud mot hud. Det – og den trange T-skjorten.

Men til hans store glede var Karin modig nok – og nysgjerrig nok – til å ta tak i den nederste kanten av T-skjorten hans og trekke den forsiktig oppover. – Tag av den – snälla! lød den hviskende stemmen igjen. – Tag av dig – alltsammans! Jag vill känna dig – hela dig – mot min nakna kropp!

Den fuktige munnen hennes var halvåpen mot det glattbarberte kinnet hans. – Jag vill att våra kroppar ska känna av varann – bli bekanta med varann! hvisket hun – att dom ska längta efter varann – innan vi – –

Hun fullførte ikke setningen, men det var ikke nødvendig heller. – Jeg er helt og fullstendig enig, min lilla Karin! hvisket han inn i øret hennes, før han strakte ut tungespissen og slikket den lille muslingen. Som han hadde forventet – den sjarmerende lille kniselyden kom øyeblikkelig. – Ooooo, vad du kittlas!

Nå lot han den lekende tungespissen gli langsomt over kinnet hennes og frem til den smilende, halvåpne munnen. – Jeg skal kile deg – over det hele – hele natten! lovet han, før han nok en gang lot seg oppsluke av kyssene hennes. Karin var et veritabelt naturtalent når det gjaldt å kysse, hadde han funnet ut. NOE erfaring måtte hun selvsagt ha – det hadde hun for såvidt innrømmet også. Men hun var altså fremdeles jomfru – utrolig nok – i en alder av sytten – – kanskje nærmere atten år? Han visste faktisk ikke når fødselsdagen hennes var!

Hun gispet og kniste henrykt da den slikkende, frekke tungen hans nærmet seg brystene hennes – og de følsomme brystknoppene. Men da skjøv hun hodet hans bestemt bort med de små hendene sine. – V- vänta – snälla! ba hun andpustent. – Låt oss kyssas – och smekas – jag tycker alltså hemskt mycket om det, men – när du gör sådär, så kan jag överhuvudtaget inte tänka! Tror du att vi kan smekas – och älska – och prata – samtidigt? Jag har ju alltså SÅÅÅÅ många frågor – såååå mycket att tänka över – så många känslor – –

Plutselig tok hun ansiktet hans mellom begge sine hender, og øynene hennes vokste foran blikket hans – han visste at de var vidunderlig blå, men her i sengemørket kunne han bare såvidt skimte dem. – Vet du, Arve, hvisket hun – jag har aldrig – ALDRIG – varit sådär riktigt – kär nån gång – inte förrän – just nu – efter att jag träffat dig!

Hun kysset ham igjen – varmt og mykt, men bare kort, før hun fortsatte. – Kanske var det inte – kärlek vid första ögonkastet – inte sådär riktigt, det har jag aldrig trott på, heller – inte helt, men alltså – hun kniste forlegent igjen – redan när jag såg dig där – utanför dörren – det var som om det spred sig en värme inom mig – en omedelbar sympati, liksom – hörs jag fånig ut nu, tycker du?

Igjen denne knisende forlegenheten, som om hun var fjorten – og ikke sytten, tenkte Arve, men den lavmælte stemmen hans var varm da han svarte – ømt og langsomt: – Min – älskade – lilla Karin! – en knapt hørbar, liten latter steg opp fra strupen hennes, og han fortsatte: – merkelig nok så føler jeg det på akkurat samme måte! Heller ikke jeg ble forelsket i deg så snart jeg så deg – men – understreket han – jeg blir da heller ikke lett forelsket – slett ikke! Selv om jeg nå nærmer meg førti år – det visste du ikke, hva? – han følte at hun ristet lett på hodet – så kan jeg telle på én hånd – lett! – de gangene jeg har vært forelsket!

Han trakk pusten og tenkte seg om – i kanskje tyve lange sekunder – mens han følte hennes varme ånde kjærtegne halsen sin. – Derfor ble jeg egentlig ganske overrasket over meg selv, fortsatte han – kanskje sjokkert også – da jeg oppdaget at jeg faktisk HADDE varme følelser for deg – jeg skjente på meg selv, Karin! – «hun er jo bare en jentunge, Arve!» – «du har ikke kjent henne i mer enn et døgn!» – det – det PRØVDE jeg å si til meg selv, men det nyttet bare ikke!

Karin svarte fremdeles ikke, trykket bare de spente, nakne brystene sine tettere inn mot kroppen hans. Det var som om hun instinktivt visste at han hadde mere på hjertet.

– Faktisk, fortsatte han, nå brukte han stemmen, hørte hun, ganske lavmælt, men tydelig – det var ikke før ETTER at jeg hadde hatt den samtalen med din bestemor – der jeg sa at – at hun kunne si til deg at jeg elsket deg – det var først DA det gikk opp for meg at – det var jo faktisk sant! – og det har iallfall ALDRI hendt meg før – etter så kort tids bekjentskap!

Han ristet undrende på hodet over seg selv, og Karin følte bevegelsen i mørket. Samtidig følte hun også en annen bevegelse – lengre nede – det var en pulserende del av hennes nye «fästman» som hadde våknet til live, og som nå snuste på låret hennes. Hun kniste henrykt – ikke det spor engstelig. – Jag tror att han tycker om mig! lo hun lavt, og strøk en leken pekefinger langsmed det pulserende lemmet – fra roten og helt opp til tuppen.

Arve rykket til. – Forsiktig! gispet han – den er like følsom, den, som – denne her! Karin ikke bare gispet, hun hylte – like inn i øret hans, da en frekk mannsfinger berørte hennes mest følsomme punkt for aller første gang. – Ooooooo – neeeeeejjjjj! protesterte hun, da den uvante følelsen gnistret gjennom hele hennes slanke kropp. Men Arve fortsatte – ømt og varsomt – å kjærtegne den lille knoppen, som han hadde lokket frem fra dens lune, lille gjemmested.

Karin jamret seg mot skulderen hans, det rykket ukontrollert i de slanke hoftene, og det tok forbausende kort tid før hun skalv. spente seg i en dirrende bue, uten at hun var klar over det, klemte hun fingrene så hardt rundt lemmet hans at det nesten gjorde vondt! – så skrek hun til, bet ham i skulderen – helt ubevisst, det også – og kom i en salig, intens utløsning mot den kjælende hånden hans.

Hun ble liggende lenge og puste ut mot skulderen hans. Det harde grepet om penisen hans slappet av, helt av seg selv, og hun kniste litt forskrekket, da hun ble oppmerksom på det. – Åhh – förlåt – gjorde jag dig ont? spurte hun og de sterke, små fingrene forsvant helt. Men han fant hånden hennes og la den tilbake, mens han kysset henne – mykt og varmt. – Inte alls! mumlet han mot munnen hennes – men jeg håper at jeg gjorde det godt for deg?

– Mmmmm – OM! pustet hun, og kysset hennes ble intenst og lidenskapelig. Stemmen hennes summet svakt inn i munnen hans: – Det allra skönaste jag har känt – NÅN gång! forsikret hun, og presset hele den nakne kvinne/jentekroppen mot hans. – Du får – ta mig om du vill – göra ALLT med mig! hvisket hun hett og kjælte innbydende med lemmet hans.

Men han nøyde seg med å hviske mot det glødende kinnet hennes: – Vi ble jo enige om å vente – litt – ikke sant? Dessuten er det ikke jul riktig ennå! tilføyde han spøkefullt.

– M- men jag vill – just NUUUUUU! klaget hun og beveget sin varme lille hånd kjærtegnende oppover og nedover hans lengtende organ. – Och det vet jag att – denne här! – önskar också! kniste hun og klemte til.

Men Arve stålsatte seg. – «Intet är som väntans tider» mumlet han i øret hennes, og Karin kniste igjen. – Det där är ju en vårdikt! protesterte hun, men det var latter i stemmen hennes. Arve lukket munnen hennes med et ømt kyss. – «Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves» mumlet han – akkurat idet leppene deres fant hverandre. Og det måtte Karin nøye seg med – den kvelden.
– –

– Så när vill ni gifta er, då? Det var ikke mormor Wingmark som spurte, men en av hennes nysgjerrige venninner. Julemiddagen var fortært, og fem mette og tilfredse mennesker satt rundt fru Wingmarks salongbord med hvert sitt vinglass i hånden. I bakgrunnen hørtes med ett Jussi Björlings mektige tenor:

«O helga natt, o helga stund för världen

då gudamänskan till jorden steg ner – – »

Arve skulle til å svare på den eldre damens spørsmål, men Karin holdt opp en hysjende hånd. – Mormor vill alltid lyssna til just den här sången på lilla julafton! hvisket hun i øret hans. – Fast hon måste ha hört den varenda jul ända sen hon var liten flicka! kniste hun lavt, og Arve så at ikke bare fru Wingmark, men alle de tre gamle venninnene vendte ansiktet mot TV-skjermen og lyttet oppmerksomt. Skjønt der vistes nå bare et stillbilde av den berømte sangeren.

Da sangen var slutt, var det Karin som svarte. – Vi kommer nog att vänta lite med bröllop och sådar, erklærte hun med fast og bestemt stemme. Arve moret seg i stillhet og lot henne fortsette. Hun vendte blikket mot ham og blunket skøyeraktig

– Arve läste den där vackra vårdikten av Karlfeldt för mig i går kväll, smilte hun. – Bare første linje, innskjøt Arve – jeg kan ikke hele diktet.

– Men det gör jag! forkynte hans «fästmö» triumferende – och jag håller med honom. Våren är sån en vacker tid att gifta sig på. Dessutom – vi har inte känt varann så fruktansvärt länge, och – som du sa, Arve – «intet är som väntans tider» Vi behöver den tiden för att bli – närare bekanta! avsluttet hun med et skjevt, lite smil. De tre eldre kvinnene smilte forståelsesfullt og nikket svært så velvillig.

Og «närare bekanta» – det var hva de ble den natten – OG de påfølgende! I likhet med natten før, dusjet de hver for seg – og Arve gikk til sengs i Johans tidligere rom, som han nå begynte å betrakte som «sitt». Denne gangen lot han nattbordlampen være på, og mens han lå og ventet, tenkte han på om kanskje den unge gutten hadde ligget slik og ventet på sin elskede søster? – eller om han kanskje pleide å besøke henne? – i det soverommet som nå ble benyttet av Karin.

Denne forbudte tanken pirret ham ytterligere, måtte han innrømme, og da HANS elskede viste seg i døråpningen – blygt smilende – var han mer enn klar for henne. Hun var kledd i en tynn, ganske kort og nesten gjennomsiktig nattkjole – hadde den tilhørt Kerstin, mon tro? – den virket iallfall uhyre sexy på «hans lilla Karin»!

Da hun ville smyge seg inn under dynen hans, stanset han henne. – Nei, Karin! smilte han – du har ALTFOR mye klær på deg! Hun stanset brått, rødmet ytterst kledelig og utstøtte den sjarmerende lille kniselyden sin. Helt åpenbart ble hun plutselig klar over at dette ville være første gang han fikk SE henne naken! – til tross for at de jo hadde tilbrakt hele den forrige natten i hverandres armer – splitter nakne! Men hun var altså fremdeles jomfru – og følte seg pinlig forlegen!

Hun slikket seg litt nervøst om munnen og lot sine nølende hender gli – langsomt og litt famlende – nedover den formfullendte – – ungpikekroppen! tenkte han, for en FULLT utviklet kvinne var hun nok ikke ennå. Men særdeles forlokkende – det var hun såvisst! – hans blikk møtte hennes, men ble uimotståelig lokket nedover, dit den fristende kløften avtegnet seg mot det løvtynne, lyseblå stoffet.

Det var som om hun ble litt modigere da hun merket hvor fascinert han var av yndighetene hennes. – Fula gubben! lo hun skjelmsk – du vill se mig ALLDELES naken, vill du inte? han nikket, uten å si noe. Fingrene hennes krummet seg om det lette stoffet og trakk plagget – litt – oppover.

– Tycker du om at ttta på nakna flickor? fortsatte hun – kjælent og lavmælt. Han nikket igjen. – Men bare på jenter som jeg – som jeg er glad i! forsikret han. – Som jeg er SVÆRT glad i! understreket han.

De små fingerbevegelsene hennes hadde nå fått trukket nattkjolen så mye opp at det aller meste av lårene hennes var blottet – bare den fristende – intimiteten hennes – var fortsatt skjult – såvidt! – den som han hadde fått lov å kjærtegne natten før. Ikke bare «fått lov», heller – hun hadde sprikt med de glatte lårene sine og invitert ham til å gjøre enda mere! Hvordan han hadde klart å stå imot DEN fristelsen, ante han rett og slett ikke, for nå var han hamrende stiv under dynen, noe hun selvsagt ikke kunne se.

Men hun ante det nok – nei, hun visste det! – for det ertende smilet hennes ble bredere, og bare et halvt minutt senere blottet hun seg helt for ham! – viste ham det glatte, svulne kjønnet sitt, med den vesle, blonde dusken på toppen av venusberget. Han visste allerede at de små krøllene føltes myke under fingertuppene, og igjen slo det ham at – slik hadde kanskje – eller ganske sikkert – unge Kerstin lokket sin to år yngre bror – for Arve var nesten sikker på at det var hun som hadde forført ham – og ikke omvendt!

Av en eller annen pervers grunn hisset den tanken ham ytterligere, og det var som om hans nye forlovede ante at det hvirvlet noen uanstendige tanker rundt i hans opphetede hode. For nå hadde kanten av nattkjolen nådd så høyt at også den søte lille navlegropen lå blottet – «innovernavle» tenkte han i et kort blaff, før hun med en rask, men smidig bevegelse trakk plagget over hodet og lot det falle på gulvet. Et aldeles betagende syn sto foran ham!

Ja, han var – betatt – av hennes intense blå blikk – litt spørrende, litt forskende,kanskje? – eller forventningsfullt? – det lå så mye i det blikket at han hadde vanskelig for å tolke det. Og de rosa brystvortene struttet så stivt at det nesten så smertefullt ut.

– Kom – min elskede! Stemmen hans var hes da han strakte frem den ene hånden – han våget ikke å slå dynen til side, ville ikke avsløre sin erigerte og sterkt opphissede tilstand. Men hun ble stående – fullt bevisst om hvilken virkning hun hadde på ham! Langsomt gjorde hun en yndig, liten piruett, slik at han fikk se HELE hennes unge, faste kropp – også bakfra!. Hun vrikket til og med litt på den kløvde enden sin, før hun igjen sto med full front mot ham og møtte hans sultne, lengtende blikk.

Først nå tok hun de siste par skrittene, inntil hun sto tett inntil sengen hans – eller kanskje Johans seng, like før hans yppige storesøster hadde smøget seg inn i armene hans. Bildene som onkel Carsten ikke hadde hatt hjerte til å kvitte seg med, blandet seg stadig med bildene av hans – ikke lenger så «lilla» Karin – både de som onkelen hadde tatt og den herlige virkeligheten som nå – endelig! – smatt inn ved siden av ham under den lette dynen.

Huden hennes var kanskje LITT kald, men innenfor den glødet hun rent! – Jag fryser lite! kniste hun – får jag värma mig – hos dig?

Og fra da av varmet de hverandre – søkte sammen, ikke bare munn mot munn – eller kropp mot kropp, men sinn mot sinn – neida, de «smeltet ikke sammen», men følte at de hørte sammen – de «ble ikke til ett», de var to selvstendige mennesker som ikke bare følte, men også opplevde en dyp og vedvarende samhørighet. Og da de virkelig ble forent – også fysisk – skjedde det liksom helt av seg selv – blikkene deres var i hverandre da det skjedde, og det var så inderlig åpenbart at dette var en helt ny opplevelse for hans unge «fästmö». Absolutt ikke skremmende, det kunne han lese i ansiktet hennes, som var så levende, så ekstatisk, så – undrende – at han følte at dette var første gang – også for ham selv! Fordi – hele det lange, sødmefylte øyeblikket var fullstendig fylt av – henne – hun tok ham inn i seg, omsluttet – ikke bare hans penis, men hele ham – slik føltes det! – og han visste at dette ville de begge ønske å oppleve – igjen – igjen – og igjen!
Historien fortsætter under reklamen

Hele tiden var blikkene deres som limt til hverandre, som om de så inn i hverandre, kroppene deres beveget seg bare langsomt – faktisk tenkte han ikke engang på det, han var bare så dypt konsentrert om Karin – «min lilla Karin» – oppslukt av henne – i dobbel forstand! – i ettertid trodde han at han hadde hvisket det i øret hennes et par ganger – før ekstasen skyllet dem begge med til et svimlende høydepunkt, og hun sa noe – pustet frem noen hviskende, nesten drømmende ord: – Nu vet jag – alldeles säkert – vad kärlek är för nånting!

– Jeg også, Karin! hvisket han tilbake. – Først nå – vet jeg det – jeg også!

6 kommentarer

1. per eide

   22/12/2022 kl 22:41

   Mange flåtte fortelinger, Men jeg savner avslutninger på flere av dem, som min lille harlem. m m flere

    

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     23/12/2022 kl 1:57 - som svar på per eide

     Ja, jeg HAR faktisk tenkt på et avsluttende kapittel i “Mitt lille harem”- serien, men foreløpig har det blitt med tanken. Men – jeg ser ikke HELT bort fra at det kan dukke opp en lys idé – med tid og stunder! 😁😜

     Takk for interessen, og ha en riktig god jul! Det gjelder dere alle sammen! 😁 ☃️😇

     8+

     Besvar kommentar
2. TSAA

   22/12/2022 kl 9:13

   Takk for en hyggelig historie i julestria. God  Jul og ett Godt Nyttår.

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/12/2022 kl 11:04 - som svar på TSAA

     Takk i like måte, TSAA. 😁☃️

     3+

     Besvar kommentar
3. Reha

   22/12/2022 kl 8:30

   Det er en pragtfuld afslutning på Min svenske arv. Du har en skøn måde at brygge en historie sammen på Onkel Waldo 😉, jeg vil sige du er antydningens mester.

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/12/2022 kl 9:16 - som svar på Reha

     Tusen takk for ditt trofaste følge gjennom lang tid, Reha! Ha en riktig god jul! 😁👍😇

     3+

     Besvar kommentar