Min svenske arv 8

Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.

Til slutt ble det nesten en liten julefortelling ut av dette, som jeg hadde tenkt skulle bli ett avsluttende kapittel, og det var slett ikke min opprinnelige mening! Dessuten ble det altfor langt for bare ETT kapittel også, derfor kommer det enda et helt til slutt. Til gjengjeld lover jeg å poste det niende og siste kapitlet bare noen timer etter dette åttende.

Dermed burde begge komme på et tidspunkt da det føles passende å ønske alle mine trofaste lesere en –

Riktig God Jul!
– – –

Kapittel 8 – Så ble det da endelig jul!

Karin følte seg ytterst forlegen og forvirret der hun sto – midt på gulvet i Annikas pikeværelse – mens hun møtte det vennlige, smilende blikket til – en fremmed mann! Nei, rettet hun på seg selv – han er vel ikke fremmed, han har jo sagt at han elsker deg! Tre ganger, til og med – til mormor, til Annika – mens Celine hørte på – og nå til henne selv!

Men – hvordan kunne det være mulig? spurte hun seg selv. Jeg kjenner ham jo ikke – nesten ikke, ihvertfall! Det var som om det foregikk en forvirret diskusjon inni hodet hennes – den forelskede Karin diskuterte vilt – eller kranglet! – med den fornuftige, ettertenksomme Karin. – Ja – elsker du HAM, da? – dette spørsmålet hadde dukket opp i hodet hennes flere ganger bare i løpet av de siste få minuttene. Åh jaaa! – jeg har jo vært forelsket i ham helt siden han ringte på døren til mormor! forsikret hun seg selv. – Eller var det kanskje da han ga deg det dyre smykket? spurte den andre Karin. –Nei! – skjente hun på sitt andre jeg – sånn er ikke jeg! Dyre smykker og vakre klær betyr ingenting for meg – ikke for følelsene mine, iallfall!

Plutselig ble hun oppmerksom på de store hendene hans, som knuget hennes egne så varmt – og kjærlig. Hun prøvde å trekke dem fri, ganske forsiktig, men han holdt dem fast, faktisk trakk han henne nærmere, og den åndeløse, nesten pinlige pausen ble brutt av Annikas muntre stemme: – Jag tycker att ni ska göra som Celine sa – kyssas! erklærte hun.

Arve registrerte at det begynnende smilet hos – den jenta som han nå hadde lov til å kalle «min lilla Karin» – vokste langsomt, det ble varmere, og to yndige smilehull, som han ikke hadde langt merke til før – vokste frem. Tungespissen hennes fuktet leppene lynraskt – la han også merke til – og allerede ved den første – myke, forsiktige og inderlige berøringen, forsvant alle bevisste tanker! Det var nesten som om han stupte fra et av sin barndoms svaberg og dukket under – HELT under! – det bruste lydløst om ørene hans, det var bare hennes ettergivende, inderlige, innlevende hengivenhet som var virkelig, og han visste ikke hvor lang tid som var gått før han igjen sanset seg – og ble seg bevisst at han holdt – nei, KNUGET – et levende vesen i armene sine – ikke før hun kniste, vred på seg, frigjorde de vidunderlige leppene fra hans og gispet andpustent: – Du klämmer ihjäl mig, ju! Men hun kniste samtidig, så han skjønte at han ikke hadde skadet henne. Forlegent slapp han henne og stammet frem: – U- unnskyld, Karin! – jeg er bare ikke vant til å – –

– Det där är va’ jag kallar en rejäl KYSS! lo Annika, som sto bare to skritt fra dem, og Karin lo henrykt sammen med henne, mens Arve følte seg høyst forlegen – enda en gang. Men hans «lilla Karin» smøg seg nå tett inntil ham med den slanke kroppen sin, la armene om halsen hans og hvisket kjælent: – Det där var min allra första RIKTIGA kyss! – och nu känner jag det som om – det är precis här jag hör hemma!

Mens Arve strøk leppene over det silkemyke kinnet hennes, hørte de Annikas lattermilde stemme: – Betyder det att jag måste flytta härifrån nu, då? Nå lo de alle tre sammen, og Arve fant ut at han satte pris på Annikas spøkefulle munterhet. Over Karins skulder smilte han til henne og blunket.

– Neida, Annika, det skal du slippe. Jeg har en masse ting å gjøre – men akkurat nå husker jeg ikke riktig hva! tilføyde han ettertenksomt, og opplevde at begge jentene lo hjertelig sammen. Hans nye kjæreste var nok en mer alvorlig type enn både Annika og Celine, trodde han, men samtidig slo det ham at – du verden, hvor lite jeg egentlig VET om henne! Men det kunne jo bli ytterst spennende å finne ut mere – MYE mere!

Plutselig hørte de et bilhorn som ga fra seg to–tre utålmodige klemt like utenfor, og Arve rykket til. – Åh – ja, taxien – flyet – jeg – jeg må ringe Christopher og avbestille – – eller kanskje – – hans opprinnelige plan dukket plutselig opp til overflaten – eller forresten – blir du med, Karin? – vær så snill?

Men hverken Karin eller Annika skjønte noe som helst. Hvis Celine fremdeles hadde vært der, ville hun ha kunne gi en fyllestgjørende forklaring!

– Vem är Christopher? spurte Karin forbauset. – Och – vilket flygplan? Vart vill du att jag ska följa med dig nånstans?

Han begynte febrilsk å forklare – litt hektisk og usammenhengende. – Jeg har et fly stående på flyplassen – Chris venter på oss – blir du med til London? – der kan vi feire jul sammen – – Karin?

Heldigvis oppfattet hun straks hva han mente – Karin var ikke «klassens smartaste» for ingenting. Men hun ristet bestemt på hodet. – Jag kan inte lämna min mormor nu – när det snart är – – Arve avbrøt henne: – Fru Wingmark kan jo bli med oss – – men Karin ristet på hodet igjen.

– Hon brukar jämt bjuda in två ensamstående, gamla väninnor på lilla julafton, erklærte hun. – Men du måste givetvis fira tilsammans med oss – ja,det MÅSTE du ju – nu! slo hun fast, mens hun smilte strålende og trykket seg inntil ham igjen. Så gikk det et engstelig drag over det blussende ansiktet igjen. – Är det verkligen sant att – att du älskar mig?

Arve hadde lyst til å kysse henne igjen, men han våget ikke, for han kjente en begynnende – heldigvis bare begynnende! – reisning. Hans nye kjæreste hadde ikke flyttet seg en eneste centimeter bort fra ham – så hvert eneste ett av hennes åndedrag strøk mildt og kjærtegnende over halsen hans. Nå frigjorde han seg lempelig fra henne og tok et ørlite skritt bakover, mens han beholdt et fast, men vennlig grep om skuldrene hennes. – Det – kan du stole trygt på – min lilla Karin! smilte han, med blikket festet på de uimotståelige, blå øynene hennes. – Men – skal jeg virkelig ringe og avbestille den flyturen til London, da? Det er jo bare – det er jo ikke lille julaften før i morgen! kom han plutselig på. – Og vi ville jo rekke tilbake før julaften, ihvertfall – hvis vi reiste NÅ? Lille julaften er jo bare en vanlig dag, og – brått falt en ny tanke inn i hodet hans, og han lyste opp. – Nei, forresten – du har rett! – vi blir her i Stockholm til over jul! Vi har ting å gjøre i morgen også! Kom!

Han grep hånden hennes og kastet et smilende blikk på hennes bestevenninne. – Takk for at du har tatt deg så godt av kjæresten min, Annika! Jeg blir nok nødt til å kjøpe en pen «julklapp» til deg i morgen!

Annika smilte – og neide spøkefullt. – Tack så mycket, snälla farbror Arve! lo hun – og Karin lo sammen med henne. – Jag utgår ifrån att du redan har köpt en till din nya fästmö? blunket hun.

Det hadde Arve selvsagt helt glemt, men han var rask til å improvisere. – Nei, ikke egentlig, innrømmet han – men jeg har visse planer – som jeg håper hun vil godkjenne! Kom så, Karin – vi må løpe!

Taxisjåføren var litt mutt over å ha måttet vente så lenge, men ansiktet hans lysnet betraktelig da de stanset utenfor «Arves villa», og han fikk fem hundre kroner i tips. Han forsøkte seg på en liten spøkefull bemerkning også: – Jag ser att du har ersatt en mörkhårig skönhet med en vacker blondin! smilte han og blunket lurt.

Karin kniste forlegent, mens Arve la armen kameratslig – eller faderlig? – rundt skuldrene hennes. – Ja, og denne her kommer jeg nok til å beholde! smilte han. – «Gentlemen prefer blondes», vet du!

Alle tre lo sammen, så vinket sjåføren og kjørte av gårde. – Uvant å være uten bil! tenkte Arve – min egen står jo hjemme i Norge. – Vet du om onkel Carsten hadde bil? spurte han, henvendt til Karin. Hun ristet på hodet.

– Jag såg honom aldrig köra själv nån gång, innrømmet hun, mens hun tenkte seg om. Så lyste hun opp. – Men det kan ju hända at något av hans barn hadde bil! foreslo hun. – Dom var ju båda vuxna när dom – drunknade. Arve så at hun svelget en liten klump i halsen ved den tanken, og han klemte henne varmt om skuldrene enda en gang.

– Det hadde de sikkert, mente Arve – iallfall en av dem. Men det er jo mange år siden de døde, så onkel Carsten har nok kvittet seg med den i mellomtiden.

Han låste opp den solide inngangsdøren – mahogni? undret han, og tok et lite skritt til siden for å slippe Karin inn først. Men på ren impuls bøyde han seg fort ned, la en arm bak ryggen hennes og den andre under knærne – deretter bar han henne over dørterskelen og satte henne pent ned på det myke gulvteppet i entréen. Karin hylte overrasket, men kniste fornøyd da han satte henne ned på føttene igjen. – Det där är ju sånt man gör när man nyss har gift sig, är det inte? smilte hun, og Arve kysset henne ømt på munnen. – Jo, det er visst det, så – tenk på dette som en generalprøve, du! humret han. – Kanskje vi har flere tilskuere når det skjer på ordentlig, og jeg vil jo ikke dumme meg ut! blunket han. De vidunderlige, blå øynene hennes holdt blikket hans fast, men ansiktsuttrykket hennes var alvorlig.

– Vill du verkligen – gifta dig – med mig, alltså? spurte hun lavt. – Ja takk, gjerne! svarte han – for jeg regner med at dette var et frieri – ikke sant? Han blunket spøkefullt til den blussende ungjenta, men Karin rødmet kledelig. – Ehhhh – menar du att – att det är JAG som har – friat till dig, alltså – just nu? spurte hun usikkert, tydeligvis litt forvirret. Arve trakk henne litt tettere inn til seg. – Javisst, for jeg kan ikke huske at jeg har fridd til DEG! smilte han og blunket spøkefullt. – Men nå kommer du ikke unna – du har fridd, og jeg har sagt ja! Dermed er det en bindende avtale! slo han fast.

Karin fuktet leppene sine med en lynrask, rosa tungespiss. Arve så at et begynnende smil begynte å danne seg på den fristende munnen hennes. – Betyder det att – att vi är – förlovade nu, då? kom det spørrende – men smilet vokste gradvis, merket han, så hun var nok ikke særlig i tvil.

Smilet forsvant imidlertid på et øyeblikk da Arve ristet på hodet. – Ikke riktig ennå! Først må jeg jo kjøpe ring til deg, ikke sant? Straks var det betagende smilet på plass igjen. Men plutselig rev hun seg ut av armene hans.

– Du behöver inte alls köpa nån ring till mig! smilte hun. – Kom – så vill jag visa dig!

Hun trakk ham inn på kontoret og skjøv ham ned i stolen foran skrivebordet. Det var kommet et par sjarmerende, hektisk røde flekker i de mykt avrundede kinnene. – Vänta här lite – snälla! bad hun – deretter åpnet hun den lille skuffen med alle nøklene, tok det vesle knippet som onkel Carsten hadde gjort ham oppmerksom på, og forsvant småløpende ut av døren. Mens hun var borte, benyttet han anledningen til å ringe Christopher og avbestille turen tilbake til London. – Bare send regningen til meg på e-post, Chris, ba han. – Og ha en riktig god jul!

Mens han ringte, hørte han Karins lette, raske fottrinn oppover trappen til annen etasje, deretter ble det stille en stund, så dukket de opp igjen, og denne gangen var det tydelig at hun var på vei nedover igjen. Han var ganske sikker på hvor hun hadde vært og hva hun hadde hentet.

Ganske riktig – da hun igjen dukket opp, litt forpustet, rødkinnet og tydelig ivrig, hadde hun den store dokumentmappen i hånden. Hun la den på skrivebordet foran ham og smilte unnskyldende.

– Du måste ursäkta, alltså – Arve, smilte hun forlegent – men jag har varit lite fräck og tittat ett par gånger på det som ligger i dom två smyckeskrinen. De vidunderlige blå øynene hennes var vidåpne i undring – og beundring. – Där är det alltså SÅÅÅÅÅ många vackra smycken, Arve! åndet hun – flera underbara ringar också.

Hun svelget og fuktet leppene, nølte litt – det var som om hun kviet seg for å komme ut med det hun tenkte på. – Kanske du vill ge mig – en utav dom ringarna – Arve? kom det endelig, med lav, spørrende stemme. – Inte en av dom allra dyraste – givetvis inte! tilføyde hun fort – fast dom ser ju – alla – ut att vara rätt dyra! avsluttet hun. Karin følte seg tydelig litt ille til mote, merket han, og ble enda varmere om hjertet.

Han la en beroligende hånd på armen hennes. – Min lilla Karin! mumlet han ømt, og hun kniste rødmende. – Når vi blir – gift, så – ja, da blir jo ALLE disse smykkene dine! forsikret han, og hun sperret øynene opp i undring? – Allt– – alltsammans? utbrøt hun vantro. Arve nikket alvorlig. – Alt sammen! understreket han fast.

Det begynte å danne seg tårer i de betagende øynene hennes, men hun ristet bestemt på hodet. – Det – det är alldeles för mycket – Arve! halvveis hvisket hun, og det virket som om hun var på nippet til å gråte. – Det är alldeles underbart vackra smycken, jag är säker på att dom är värd flera miljoner tillsammans! – och jag – jag – –

Hun tok seg sammen, tørket øynene og rettet seg opp. Igjen møttes blikkene deres. Plutselig smilte hun varmt til ham.

– Jag utgår ifrån att – det betyder att du älskar mig – sådär riktigt, inte sant? Arve nikket, med et lite smil i munnviken, han også. – Det kan du trygt gå ut ifra, ja! bekreftet han. Han var på vei til å fortsette, men hun avbrøt ham.

– Men du förstår, Arve, att jag är inte sån att jag kan gå omkring med dyra smycken! erklærte hun – mykt, men bestemt. – En liten ring – ifrån ett av dom underbara smyckeskrinen – och den vackra halskädjan du gav mig – det är tillräckligt – MER än tillräckligt – för min del!

Plutselig lo hun høyt. – Om du hade valt den underbart vackra Celine, så skulle nog hon ha hittat användning för dom allihopa!

Hennes muntre latter smittet over på Arve også, han reiste seg halvveis og trakk henne ned på fanget sitt – faktisk for første gang! slo det ham plutselig! Nå hadde han altså sagt ja til å gifte seg med henne – tenk – gifte seg med en tenåring! – jóg det gjennom ham, og dette var første gang hun satt på hans fang! Han trakk henne inntil seg og kysset henne sultent – og lenge, slik Celine hadde sagt at han burde gjøre. Da han slapp henne, pustet begge litt fortere, begge var også hektisk røde i kinnene.

– Nå har jeg altså valgt den «underbart vackra» Karin i stedet! mumlet han i øret hennes – men kanskje du vil ha Celine som din brudepike – kanskje Annika også?

Karin kniste henrykt og vred seg litt på fanget hans – hun var slett ikke vant til å sitte på fanget til NOEN – hverken menn eller kåte gutter. Et øyeblikk så hun litt forvirret ut. – «Brudepike»? – åja – brudtärna – hun rakk å le kort igjen, før Arve lukket munnen hennes med nok et lidenskapelig kyss. Hun følte at noe vokste under sin stramme ende, og et blaff av panikk skjøt opp i henne – herregud! – hva var det hun hadde gitt seg inn på? – han ville sikkert forvente at – – men det hete kysset varte heldigvis ikke så lenge, og det var han som frigjorde seg, til Karins store lettelse.

Han strakte hånden ut og pekte på den store dokumentmappen. – OK, Karin – siden du har sett hva som finnes i de smykkeskrinene, kan du kanskje prøve å finne en ring du liker, hva?

Hun åpnet det minste skrinet – det som sikkert hadde tilhørt farbror Carstens datter – der var det bare tre glitrende ringer, så han. – Kanske – en av dom här? – blikket hennes var litt spørrende og tvilrådig, syntes han. – Vil du at jeg skal velge for deg, kanskje? spurte han. Hun nikket. – Ja tack – mycket gärna! – det var et lettet uttrykk i ansiktet hennes, så antagelig var hun redd for å virke for kravstor, antok han.

Men han visste jo at det lå mere i dokumentmappen enn de to smykkeskrinene. Nå grep han dypere ned i den og tok opp de fire innpakkede stenene. – Egentlig har jeg mest lyst til å få laget en helt ny ring til deg, smilte han – en helt spesiell ring til en helt spesiell – kvinne! Han gjorde en ørliten pause foran det siste ordet, og opplevde at hans nye forlovede både rødmet og kniste forlegent.

Deretter holdt han opp den store, glitrende diamanten foran henne. – Denne her, for eksempel? Liker du den?

Karin brast i latter og ristet på hodet så de gylne lokkene danset rundt hennes blussende kinn. – O nej, nej! utbrøt hun. – Alltså – visst tycker jag om den, jag har faktisk tittat på den redan – och beundrat den – flera gånger, men jag kan överhuvudtaget INTE tänka mig att gå med den! erklærte hun bestemt.

– Hvorfor ikke det, da? spurte Arve forbauset. – Jeg vil jo gjerne vise verden hvor stor pris jeg setter på deg – min lilla Karin! smilte han.

Karin lo hjertelig igjen og strakte ut sin lille hånd. – «Lilla Karin» passar nog rätt bra, smilte hun. – inte bare på mig, men också på mina hånder! Hun tok den funklende, kjempestore diamanten og la den ovenpå baksiden av sin høyre hånd. – Titta! fniste hun. – Jag skulle se alldeles fånig ut om jag gick omkring med en sån här på handen! Vet du – den är på hela arton karat! – jag har vägt den! Den måste vara värd flera miljoner!

Arve var forbløffet, han hadde ikke peiling på verdien av diamanter. – Tror du virkelig det? spurte han vantro. Karin nikket bestemt. – Jag har sökt lite på Internett, och det tror jag absolut! MÅNGA – kanske även hundra – miljoner! understreket hun. Hun lente seg over og kysset ham lett på munnen. – Så du ska ha så oändligt många tack – men nej tack!

Hun la den store juvelen tilbake i hånden hans, og han ble sittende litt tvilrådig. – Hva skal vi gjøre med denne digre stenen da, synes du? Karin hadde svaret på rede hånd.

– Gå och få den värderat, sen lägger du den tillbaks i det bankfacket, foreslo hun. – Man kan inte ha såna dyra saker liggande hemma, det hade ju inte farbror Carsten heller. Hun møtte blikket hans med en alvorlig mine. – Jag tror förrästen inte att herr Ekblad var särskilt intresserad av hur mycket alla hans juveler var värda, erklærte hun. – Jag tror att han älskade dom för deras skönhet, och att han ibland tog fram dom, bara för att njuta av att titta på dom – och beundra dom.

Arve nikket enig, det hadde jo hans grandonkel også skrevet i det lange brevet. – I morgen er det lille julaften, sa han – og det er vel også bare en vanlig arbeidsdag, ikke sant? Så da kan vi gå til en av de juvelérene som onkel Carsten anbefalte, få ihvertfall denne ene stenen taksert, og så ser vi om han har en pen ring som du liker. OK?

Til hans forbauselse ristet hun på hodet igjen. – För det första så är jag inte särskilt intresserad av dyra smycken, erklærte hun bestemt. – Visst tycker jag dom är vackra, och – om jag hade på mig en dyr och elegant klänning, så skulle jag nog tycka om att ha på mig nånting glittrande vackert. Hun møtte blikket hans og smilte det uimotståelig strålende smilet sitt igen. – Och jag önskar absolut att kunna visa mina väninnor att jag har kaprat en snäll och underbar fästman! lo hun. – Så om du vill ge mig en av dom vackra ringarna som har tillhört stackars Kerstin, så skulle jag bli mer än nöjd! avsluttet hun

Arve tok den varme lille hånden hennes og smilte. Nok en gang ble han fascinert av det uttrykksfulle blikket hennes, som på samme tid var både varmt og litt reservert, men alltid direkte og vanskelig å løsrive seg fra. – Du är en alldeles underbar flicka! smilte han, og Kerstin kniste overrasket over hans overgang til svensk. Så gransket han de tre ringene nøye og plukket opp en som hadde en stor, glitrende smaragd, omkranset av små diamanter. – Helst burde det kanskje være en stor diamantring, kommenterte han – men jeg synes faktisk denne her er ganske pen. Karin nikket entusiastisk. – Jag tyckte också hemskt mycket om den där, redan första gång jag såg den! Hun lo begeistret. – Vill du ge mig den, alltså – som förlovningsring?

Arve nikket.– Mer enn gjerne – min älskade och underbara fästmö! smilte han. Plutselig kastet hun seg om halsen hans og brast i gråt. Arve ble forskrekket, men klemte henne tett inntil seg. – Ehhhhh – eller kanskje vi skal kjøpe en pen diamant likevel? mumlet han i øret hennes, mens Karin lo og gråt om hverandre. – Dumbom! skjente hun, mens gledestårene glitret på kinnene hennes. – Jag gråter, därför att jag är lycklig, begriper du väl!

Så kysset hun ham, varmt, sugende – og lenge. Arve kjente lenge undertrykte lengsler boble opp i ham, og det slo ham at – nå var de kanskje ikke så forbudte lenger?– Han frigjorde seg lempelig fra omfavnelsen, tok ringen og smøg den inn på den høyre ringfingeren hennes. Det betagende, blå blikket møtte hans nok en gang. – Säg det! – nå hvisket hun nesten, og heldigvis forsto han øyeblikkelig hva hun mente. Varsomt tok han hennes glødende ansikt mellom hendene og holdt blikket hennes fast.

– Min lilla Karin! sa han langsomt og dempet – jeg elsker deg! – jag älskar dig! – hun kniste henrykt, men han fortsatte: – I love you! – Ich liebe dich! – Je t’aime! – Te quiero! – Ti amo! – Tebja – – hun la en hånd over munnen hans – Jag har uppfattat det! lo hun overgivent. – Du er en riktig skarp jente, du! roste han. – Celine sa at du var «den allra smartaste i klassen». Hva sier du til at vi finner en pen restaurant og feirer forlovelsen vår? foreslo han.

Karin ristet bestemt på hodet. – Vi har en massa julmat där hemma! fastslo hun. – Som jag sa – varenda jul bjuder mormor in sina två väninnor på lilla julafton, och det är dom mycket tacksamma för. Men nu i kväll äter endast vi tre tilsammans.

Arve hadde ingen innvendinger, men plutselig slo en tanke ned i ham, og han klarte ikke å holde tilbake en liten latter. Karin så undrende på ham. – Vad skrattar du åt? ville hun vite. – Jeg kom til å tenke på at – Celine inviterte meg også på «en massa julmat» hjemme hos seg, smilte han. – Hennes mor skriver visstnok kokebøker, til og med.

Karin smilte – litt tynt, syntes han. – Bjöd hon på – nånting annat också? spurte hun – litt syrlig. Arve ristet på hodet og trakk henne tett inn til seg. – Ikke akkurat der og da, mumlet han i øret hennes. – Men hva hun hadde tenkt å tilby som – dessert – det vet jeg jo ikke! Han kysset henne – lenge og intenst, slik at Karin ikke fikk spurt ham om han i så fall ville ha tatt imot det tilbudet!

Det ble et riktig hyggelig førjulsmåltid for de tre. Fru Wingmark ble overbegeistret da hun først oppdaget den vakre smaragdringen, og de samtidig fortalte henne den glade nyheten. I løpet av måltidet fortalte Arve litt fra det dokumentarprosjektet som nå var nesten avsluttet, om de mange hektiske og travle reisene, og både Karin og mormor Wingmark fulgte interessert med. Da han reiste seg og takket for maten, reiste Karin seg også og fulgte ham ut i den lille entréen. Der fikk han et langt, varmt og ekte følt kyss – deretter frigjorde hun seg lempelig fra omfavnelsen hans.

– Då möts vi i morgon, inte sant? smilte hun. – Jag hoppas att du kommer hit och äter frokost med oss? – tonefallet var spørrende og hun hevet de smale øyebrynene.
Historien fortsætter under reklamen

Arve nikket, men til begges overraskelse hørtes mormor Wingmarks stemme fra kjøkkenet: – Karin – du måste följa med honom hem, nu när ni är ringförlovade! erklærte hun bestemt.

Etter noen sekunders nølende pause, svarte Karin: – Okej, mormor – deretter hjalp Arve henne på med den varme kåpen.
Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Anonym

   20/12/2022 kl 19:13

   Den er veldig fin, selv om den er litt lang og ingen sex hitil… Så kan man ikke la vær å lese. Den pirrer og er spendene..

   3+

   Besvar kommentar
2. Reha

   20/12/2022 kl 8:37

   Det er en skøn beskrivelse af to menneskers kærlighed. Jeg glæder mig til det sidste afsnit. God jul!

   4+

   Besvar kommentar