Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs første afsnit

«Min kjære grandnevø»

– slik begynte brevet. – Du verden! – helt perfekt norsk! tenkte jeg. Av en eller annen grunn hadde jeg forestilt meg at han ville uttrykke seg på kav svensk. Det var kanskje ikke så unaturlig, heller – mannen hadde et svensk navn, og så vidt jeg visste, hadde han bodd i Sverige hele sitt liv. Men det slo meg straks at – egentlig vet du jo ikke noe særlig om ham, gjør du vel? Kanskje vet du mere når du har lest ferdig.

Brevet var åpenbart skrevet med en av de dyre fyllepennene som lå foran meg på skrivebordet. Håndskriften var jevn og omstendelig, alle bokstavene var omhyggelig utformet, her var ingen slurvefeil å spore, så han måtte ha gitt seg svært god tid. Det tydet på at det var skrevet for – iallfall mange måneder siden – dette var ikke noe som var hastig rablet ned på sykeleiet. I tillegg hadde han jo omhyggelig limt igjen og forseglet konvolutten – i advokat Sjöbergs påsyn. Jeg var spent på fortsettelsen!

«Du undrer deg kanskje over at jeg skriver norsk?» fortsatte brevet – og ja, det gjorde jeg sannelig!

«Da er det antagelig mye du ikke vet om vår – eller min – familiehistorie. Du forstår – min far, Carl Michael Ekblad, var svensk, men drev forretning i Norge, nærmere bestemt i Trondheim, der han møtte min mor, som altså var norsk. Han fikk to barn – min bror Gustaf, som var åtte år eldre – og altså meg. Gustaf fikk et barn – bare ett – som relativt ung mann – nemlig din mor – mens jeg ikke giftet meg før mye senere.

Vi bodde i Trondheim, hele familien, til jeg var 26 år. Huset var stort og romslig, så vi bodde sammen, selv om altså Gustaf hadde giftet seg og fått en datter. Og det er her det begynner å bli litt pinlig, kjære Arve. Du forstår – vi ble svært gode venner, din mor og jeg, selv om jeg var tolv år eldre – og i tillegg hennes onkel. Jeg skynder meg med å understreke at det ALDRI skjedde noe uanstendig mellom oss – bortsett fra at vi utvekslet noen ganske varme kyss av og til. Og jeg må tilstå at – da hun nærmet seg puberteten, BLE jeg forelsket i henne – dypt forelsket, til og med, men noe intimt og varig forhold var det selvsagt umulig å tenke på. Og Norunn – som jeg elsker det navnet! – næret nok varme følelser for meg også. Vi likte hverandre altså svært godt, men jeg tror ikke hun gjengjeldte mine – ganske glødende, varme følelser – ikke i like stor grad, ihvertfall.

Jeg var ansatt i en fotoforretning den gangen og var ganske interessert i alt som hadde med kameraer og fotografering å gjøre. Her blir det enda litt mere pinlig, Arve – for etter at jeg hadde tatt en masse helt vanlige og uskyldige bilder av henne – ute i naturen, når vi gikk på tur sammen, mens vi var på fisketur i pappas store motorsnekke, eller på skiturer – ba jeg henne så pent – en dag vi var alene hjemme – om jeg kunne få ta noen nakenbilder av henne! Jeg rødmer når jeg skriver dette, Arve, for selvsagt burde jeg aldri ha gjort noe slikt – overfor min egen, bare fjorten år gamle niese! Men jeg var altså vilt forelsket, og da hender det at man begår dumme og ubetenksomme ting! Kanskje du har gjort det, du også?

Dette er iallfall det første pinlige overtramp jeg vil bekjenne for deg – både for å lette mitt hjerte og for å gi deg en forklaring på hvorfor det aldri har vært noen kontakt mellom din familie og meg selv gjennom alle disse årene».

Jeg lot brevet synke ned mot skrivebordsplaten og stirret ut i luften. Blikket mitt falt på tre bilder som hang på veggen over skrivebordet. Det ene var faktisk av mamma! – oppdaget jeg nå – men på dette bildet var hun høyst anstendig påkledd, i en kledelig, hvit sommerkjole som nådde litt nedenfor knærne, blid og smilende, mens hun satt avslappet på en blåmalt havebenk. Bildet var i svart/hvitt, så jeg kunne naturligvis ikke fastslå farven med sikkerhet, men jeg forestilte meg at den var blå. Hun så ut til å være tolv –tretten år på det bildet, så det var nok derfor jeg ikke hadde lagt merke til det tidligere. Det skarpe fotografiet var satt inn i en av disse gammeldagse, ovale bilderammene av mørkebrunt, blankpolert tre, slik at det faktisk virket enda eldre enn det var.

Det samme gjaldt det andre bildet, som var av to unge mennesker, smilende og glade, de også – mens de hjalp hverandre å heise seil på en middels stor seilbåt. Ganske sikkert var det barna til onkel Carsten, de som hadde omkommet så tragisk da de var bare – hva var det fru Wingmark hadde sagt? – «nitton och tjugoett år gamla». På dette bildet så de ut til å være – kanskje femten –seksten eller så. «Båda tyckte mycket om att segla», hadde fru Wingmark sagt – og på dette bildet så begge de unge menneskene ut til å være svært så muntre og glade.

Under disse to bildene så jeg et av en smilende ung kvinne med to barn på fanget, en jente på omtrent fire, og en gutt på – kanskje to. Det var helt åpenbart hvem disse var. Jeg tok opp brevet igjen.

«Jeg mente selv – og det gjorde unge Norunn også – at de bildene jeg tok av henne, var svært så anstendige. Ingen dristige eller utfordrende positurer, og hun var alltid alene på bildene. Selv rørte jeg henne aldri med så mye som en finger mens hun var naken! Og siden jeg arbeidet i en fotoforretning, både fremkalte og forstørret jeg bildene selv. Likevel, en dag kom min bror over noen av de bildene jeg hadde laget, og han ble aldeles rasende! Jeg fikk ikke lenger lov å bo i familiens hus, og han forbød meg å ha noen som helst kontakt med din mor igjen – noensinne!

For å gjøre en lang historie litt kortere – jeg sa opp jobben min i Trondheim og reiste til Sverige for å søke arbeid der. Jeg hadde noen svenske venner som hjalp meg til å begynne med, men etter bare et par års tid hadde jeg min egen forretning, egen leilighet, og jeg tjente svært gode penger.

De første få månedene utvekslet vi noen brev, din mor og jeg, et par ganger snakket vi i telefonen også, men det føltes både vanskelig og pinlig for oss begge to. Etter hvert utvekslet vi bare fødselsdagshilsener og julekort, i lange perioder oppholdt jeg meg i utlandet også, og etter hvert som tiden gikk, opphørte kontakten helt. Til å begynne med gradvis, men lenge før hun ble gift, hadde vi ikke lenger noen som helst forbindelse. Men jeg glemte henne aldri – når jeg tenker tilbake, så var det nok din mor som var min første virkelige kjærlighet, selv om et nærmere forhold mellom oss selvsagt ville ha vært helt utenkelig – det visste jeg allerede dengang.

Jeg giftet meg og fikk barn ganske sent i livet. Min kone var toogtyve år yngre enn meg, og vi hadde et svært lykkelig ekteskap – helt til en snikende kreftsykdom tok henne fra meg. Det var et fryktelig slag, både for meg og de to barna våre, som var bare elleve og ni år da de ble morløse. Heldigvis var det et svært godt forhold mellom oss tre, vi trøstet hverandre så godt vi kunne, og det var så inderlig godt for meg å se at de to søsknene åpenbart var hverandres beste venner også. Ja, de var utrolig glade i hverandre – kanskje litt FOR glade i hverandre, til og med!

Og det er her jeg kommer til mitt andre pinlige overtramp, Arve! Du skjønner – en dag kom jeg over de to mens de var splitter nakne og – vel, de koste seg med hverandre, for å si det slik! Begge begynte å gråte da jeg kom så overraskende på dem, men jeg unnskyldte meg og forsikret at det slett ikke hadde vært min mening å spionere på dem. Kerstin, som var eldst, skammet seg fryktelig, men jeg forsikret både henne og Johan at jeg ikke var sint på noen av dem, at jeg visste de sto hverandre svært nær, jeg sa også at – selv om verden omkring dem kanskje ville fordømme dem, så skulle de vite at jeg alltid ville være på deres side.

Begge to gråt i armene mine, og jeg følte at vi kom hverandre enda nærmere etter den dagen. Så det var ikke akkurat den episoden som representerer mitt «overtramp» – det var det som fulgte et par uker senere – den utilgivelige impulsen som fikk meg til å spørre om jeg kunne få lov å ta et par bilder av dem – mens de ikke hadde klær på seg! Dengang var nemlig Kerstin akkurat like gammel som din mor hadde vært – fjorten år – og aldeles nydelig, både av vesen og utseende. Om jeg får si det selv, så har jeg alltid vært ganske flink til å fotografere, så jeg tok en liten bildeserie med dem begge to – helt anstendig, vil jeg understreke! – ikke noe pornografisk over den – syntes jeg selv, iallfall – bortsett fra at de altså var nakne, begge to, og i tillegg altfor unge! Og akkurat som med din mor den gangen – mens de var nakne, rørte jeg dem ikke med en eneste finger! Ingen av dem – ikke da, og heller ikke senere!

Det var et sjokk for meg å få vite at din mor var gått bort, Arve! – jeg satt virkelig her og gråt i min ensomhet! Jeg har nemlig pleiet noen norske kontakter i alle disse årene, jeg har også alltid abonnert på et par norske aviser, og jeg har prøvd å følge litt med dere – som tross alt er de siste som er igjen av min familie. Men altså – først ble min elskede hustru borte, så mine vidunderlige barn, og nå sist – Norunn, min kjære niese! Aldri hadde jeg vel trodd at hun skulle forlate dette livet FØR meg! – i skrivende stund er jeg treognitti år, og har – forhåpentligvis – ikke så lenge igjen. Det var ellers din mor jeg hadde tiltenkt denne arven, men jeg har forstått at du er en riktig kjekk og flink ung mann, så derfor er det meg bare en glede å overlate deg alt det som blir igjen etter meg!

Jeg har enda en bekjennelse – en tredje – å komme med før jeg avslutter, Arve – en som gjør meg minst like forlegen og skamfull som de to foregående. En kopi av husnøklene vil bli overlatt til en pålitelig eldre kvinne i nabolaget – Helena Wingmark. Hennes barnebarn, som heter Karin, og som nå er blitt omtrent femten år, er en særdeles søt, beskjeden og utrolig hjelpsom ung pike! Hun har gjort meg mange små tjenester, og vet du, Arve – hun har alltid nektet plent å ta imot en eneste liten påskjønnelse, selv om hun faktisk har gjort rent i hele huset ved flere anledninger! Derfor håper jeg at du, som min enearving, ikke har noe imot at jeg har opprettet en bankkonto i hennes navn. Bankboken er vedlagt i denne konvolutten, og jeg håper at du vil overlevere den til henne ved en passende anledning.

Så til min bekjennelse i den anledning: – jeg falt for fristelsen til å be også henne om å få ta noen – igjen høyst anstendige! – bilder av henne – i Evas drakt! Etter lang tids nøling og mye sjarmerende rødming, gikk hun med på det, og de bildene er blant de beste jeg har tatt noen gang! Men heller ikke henne har jeg rørt med så mye som en finger! Selvsagt ikke!

Jeg har ikke hatt hjerte til å kvitte meg med noen av de tre bildeseriene jeg har nevnt, Arve, selv om det nå er flere måneder siden jeg har så mye som sett på dem – eller hatt dem i hendene mine. Det er liksom ikke nødvendig – de står så vidunderlig levende for mitt indre blikk likevel! Derfor blir det opp til deg å gjøre akkurat hva du vil med dem. Kanskje blir du litt forlegen over å se din mor naken, selv om hun var ganske ung da det skjedde, mens du naturligvis husker henne bare som voksen og som en eldre kvinne. Selv har jeg jo ikke sett henne siden – ja, ikke siden hun giftet seg, faktisk – for da sørget jeg for å være til stede i kirken – i forkledning! Og jeg vet at ingen kjente meg igjen. Hun var så utrolig vakker som ung brud, din mor, Arve, og jeg håper så inderlig at hun ble lykkelig med den mannen hun valgte som din far. Men jeg undret meg over at det gikk så lang tid før hun fikk barn – hun var jo hele 45 år da du ble født – som hennes eneste sønn!»

Jeg senket brevet igjen og så rett fremfor meg mens jeg tenkte meg om. Det var jo helt riktig, det han sa, men hvorfor hadde jeg aldri tenkt over det før? – kanskje fordi mamma hadde virket så sprek og ungdommelig helt til det siste. Da pappa levde, var det alltid hun som heiste seilene på båten vår når vi la ut på tur – til og med storseilet! – mens pappa bare satt ved rorkulten og kommanderte. Jeg selv hadde selvsagt hjulpet til, helt fra jeg var ganske liten, men det var alltid bare mamma og jeg som var mannskap, mens pappa var «skipperen». Litt urettferdig, egentlig – hadde jeg tenkt allerede dengang. Kanskje det var fordi mamma var – hvor mye var det? – fjorten år yngre enn ham – du verden! – samme aldersforskjell som mellom henne og onkel Carsten, altså! Pussig sammentreff!

Jeg tok opp brevet og fortsatte å lese.

«De bildene jeg har nevnt i dette brevet, Arve, de ligger i den store kisten av kirsebærtre som står innerst på loftet, tett inntil den søndre gavlveggen. Den er forsvarlig låst, og nøkkelen finner du i en av de små skrivebordskuffene mine. Hvis du setter deg ved skrivebordet, vil du se at det er en seksjon på toppen, med seks små skuffer, som alle er ulåst. I den nederste til høyre ligger et knippe med små nøkler, som alle går til forskjellige kister – det står hele syv av dem oppe på loftet, og for det meste har jeg helt glemt hva de inneholder. Nøkkelen til den kisten jeg nevnte, er merket med rød lakk.

I dette brevet vil du også finne en liten konvolutt som inneholder nøkkelen til en bankboks – eller «bankfack» på svensk, som finnes i Svensk Värdeförvaring, Jakobsbergsgatan 13 i Stockholm. Telefonnummeret er 010 – 214 64 60 – og ring gjerne på forhånd for å avtale tid.

Hvis du blir overrasket over det du finner der, så skal du vite at alt er tilkommet på ærlig vis – jeg har reist mye rundt i verden, jeg har oppholdt meg i lengre tid på flere steder, og jeg hadde eierinteresser både i Afrika – der jeg oppholdt meg i et par år, faktisk – og fikk flere venner – og i det landet som dengang het Burma – det nåværende Myanmar. Dette var før jeg giftet meg, som du kanskje skjønner. Alle disse eierandelene avhendet jeg for elleve år siden, så det du finner i bankboksen, er det eneste jeg sitter igjen med.

Jeg har alltid hatt en fascinasjon for vakre edelstener – det forstår du nok av innholdet i bankboksen. Som naturlig er – har jeg derfor gjennom årene kommet i kontakt med flere juvelérer. Ihvertfall to av dem er bunn ærlige, så hvis du vil avhende noen av disse stenene – eller smykkene – på en diskret måte – eller få de ubehandlede stenene slipt eller innfattet, kan du kontakte en av dem. Begge er jøder, og jeg vedlegger visittkortene deres her. Som du ser, har jeg satt min signatur bak på hvert av dem, og hvis du viser dem dette kortet, vil de straks vite hvor du har fått disse verdisakene fra. Mange av stenene er allerede ferdig slipt, både av disse to svenske, og av dyktige belgiske juvelérer – pålitelige jøder, de også. Du vil finne også deres visittkort i denne konvolutten. Flere av de stenene du finner, er ganske – til og med svært! – verdifulle, men tro meg, Arve – det var aldri deres pengeverdi som fascinerte meg – det var deres utrolige skjønnhet! De relativt få gangene jeg har tatt dem frem og beundret dem, var det alltid deres glødende indre farver og deres glitrende og mangefarvede fasetter som betok meg! Noen av dem har jeg fått innfattet – til glede for min elskede hustru – og min datter, og disse smykkene ligger fremdeles i de to smykkeskrinene, som du også vil finne i denne bankboksen.

Det er ingen som kjenner til den bankboksen, heller ikke advokat Sjöberg. I tillegg til stener og smykker, vil du også finne noen kontanter og ihendehaverobligasjoner der. De midlene jeg har brukt for å erverve disse verdiene, er i sin helhet tjent i utlandet, derfor syntes jeg ikke det var nødvendig å skatte av dem her i landet. Noen av dem er også gaver fra mine afrikanske forretningsforbindelser, som ble mine venner.

I denne konvolutten ligger det også et lite brev til «lilla Karin» – som fru Wingmark kaller henne – sammen med bankboken hennes. Vær så snill å overlevere henne begge deler – og be om unnskyldning på mine vegne hvis jeg har gjort henne forlegen med den lille fotoseansen vår. Det skjedde bare én gang, nemlig!

Det er litt vemodig å tenke på at vi aldri har møttes, Arve – og at vi heller aldri kommer til å møtes – ansikt til ansikt. Likeledes – når du leser dette, vil du være den eneste som er igjen i vår familie. Som du vel vet – din bestefar, altså min bror, etterlot seg bare én arving, nemlig din mor, og du, som hennes eneste sønn, har – såvidt meg bekjent – ennå ikke skaffet deg etterkommere. Skjønt for deg er det jo ennå ikke for sent – – jeg selv giftet meg ikke før jeg var 42 år, nemlig, og fikk barn året etter. Ettersom min kone altså var 22 år yngre, hadde jeg jo aldri kunnet forestille meg at hun skulle bli borte før meg! – langt mindre mine to barn!

Det har vært ganske anstrengende å skrive dette brevet, Arve, men det var også godt for meg å få lettet mitt hjerte overfor min eneste gjenlevende slektning. Jeg håper du får et like langt og innholdsrikt liv som jeg har hatt. Og hvis du ennå ikke har funnet deg en livsledsager, så anbefaler jeg deg å ta en ekstra kikk på «lilla Karin». Ikke bare er hun søt og sjarmerende, hun har også et behagelig og inntagende vesen,hun er hjelpsom, hun er intelligent, som jeg forstår at du er også – så hvis jeg hadde vært sytti år yngre – og ugift, ville jeg ganske sikkert ha forsøkt å vekke hennes interesse. Karin er en meget sympatisk ung dame.

Det får være de siste ord du hører fra meg i dette livet, Arve. Lev vel, kjære grandnevø! Jeg er ikke HELT sikker på om jeg vil ønske deg et like langt liv som det jeg har oppnådd, for de siste årene har ikke vært udelt behagelige.

Mange varme og vennlige hilsener fra din gamle grandonkel,

Carsten Ekblad»

Langsomt lot jeg de mange håndskrevne arkene synke ned mot skrivebordsplaten. Jeg følte at jeg hadde fått ihvertfall et lite innblikk i onkel Carstens liv, selv om jeg fremdeles satt med ganske mange ubesvarte spørsmål i hodet.

Jeg brettet sammen brevet hans og la det tilbake i den store konvolutten. Så tok jeg ut de andre tingene han hadde nevnt – nøkkelen til bankboksen, brevet til Karin, videre en bankbok i hennes navn, som jeg åpnet – og gjorde store øyne. Ett eneste beløp var satt inn på kontoen, men det var til gjengjeld på hele én million svenske kroner! Nå ble jeg litt nysgjerrig på hva brevet til henne kunne inneholde, og siden konvolutten ikke var klebet igjen, tillot jeg meg å åpne det. Det var ikke noe langt brev, og denne gangen hadde han skrevet på svensk, som vel måtte ha vært det språket han hadde benyttet gjennom størsteparten av sitt lange liv:

«Kära lilla Karin.

Tack för att du har varit mig till sån utomordentlig tröst och hjälp under dom senaste åren. Efter att jag förlorade, först min älskade maka, och sen mina kära barn på så tragiskt sätt, har jag kommit att tänka på dig nästan som en dotter, trots den stora åldersskillnaden. Jag hoppas att den summa, som jag satt in på ditt konto, vill kunna vara dig till någon hjälp under din vidare utbildning.

Fast du ännu är mycket ung, Karin, så anser jag att du redan nu är en mycket fin människa, och jag har fullt förtroende till at den utvecklingen kommer att fortsätta. Måtte du få ett långt och lyckligt liv, lilla Karin. Och än en gång – tack för all din omsorg, all din hjälp, och alla dom trevliga stunder vi hade tillsammans.

Med vänlig hälsning,
Farbror Carsten»

Jeg syntes det var et varmt lite brev, jeg følte at det han skrev, kom fra hjertet, og jeg gledet meg til å overlevere henne både bankboken og dette lille brevet.

Men nå var jeg blitt nysgjerrig på to ting – den mystiske bankboksen og de bildene som onkel Carsten hadde skrevet om. Bildene var nærmest, siden de lå i en kiste på loftet, så jeg bestemte meg for å kikke på dem først.

Nøkkelen lå akkurat der han hadde sagt, den hang på et knippe med flere slike små nøkler, men det var altså den som var merket med rød lakk som gikk til denne spesielle kisten. Jeg tok det lille nøkkelknippet og reiste meg fra skrivebordet.

Men før jeg rakk å begi meg ut på turen opp trappene, ringte det på døren. Et raskt blikk på klokken fortalte meg at den var halv tre, og jeg smilte litt for meg selv. Karin var tidlig ute, sikkert ivrig etter å komme i gang med å rydde – og kanskje gå på oppdagelsesferd – i dette gamle huset, der hun nok var ganske godt kjent allerede. Mens jeg var på vei til utgangsdøren, slo det meg – hun visste selvsagt om disse famøse bildene – iallfall dem han hadde tatt av henne. Var hun kanskje redd for at jeg skulle finne dem – før henne?
Historien fortsætter under reklamen

Da jeg åpnet døren, var det ganske riktig en blid og smilende – men også sterkt rødmende – Karin som sto utenfor. – Ehhh – f- förlåt att jag kommer för tidigt! stammet hun – men jag såg att Eran – ehhh – att din – bil stod här utanför, och – mmm – och den har stått där en bra stund, så – –

Jeg åpnet døren helt og tok et lite skritt til siden. – Kom bare innenfor, du, Karin, smilte jeg. – Det er SÅ hyggelig å få besøk av deg!

Læs næste afsnit

5 kommentarer

1. Svein

   22/09/2022 kl 14:01

   Hei Onkel Waldo,

   Du skriver på en måte som er så fin og dine historier er så spennende å lese at jeg knapt kan vente på fortsettelsene. Tror jeg har lest alle fortellingene du har publisert hittil.

   Lykke til med skrivingen, håper du fortsetter laaangt inn i fremtiden.

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/09/2022 kl 14:25 - som svar på Svein

     SVÆRT hyggelig å lese, Svein! Jeg har noen flere historier/kapitler “på beddingen”, og kommentarer som din gir meg øket lyst til å fortsette en stund til! 😁

     0

     Besvar kommentar
2. TommySAA

   21/09/2022 kl 14:33

   Takk. Nok ett mesterverk i gryningen.

   3+

   Besvar kommentar
3. Reha

   21/09/2022 kl 7:35

   Der er da en spændende skattejagt i vente, jeg glæder mig til at læse om den. Jeg nyder din måde at fortælle en historie på 👍.

   1+

   Besvar kommentar
4. Anonym

   21/09/2022 kl 6:58

   Så spännande. Hoppas att han tar för sig av Karin och ser till att släkten inte dör ut med honom.

   4+

   Besvar kommentar