Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs del 1 – del 2

Kapittel 3

Jeg tok henne med ut på kjøkkenet, der sto fremdeles min tomme ølflaske, glasset og tallerkenen jeg hadde hatt smørbrødene på. – Jeg har nettopp spist en enkel lunsj, fortalte jeg – vil du ha litt mat, du også, kanskje? Jeg kan sette over kaffen.

Hun ristet bestemt på hodet. – Nej tack, jag är inte hungrig, erklærte hun. – Men du kanske vill at jag ska – diska eller – städa eller – nånting?

Vi hadde satt oss ved bordet, hun satt ved den ene kortenden, og jeg hadde tatt plass ved den langsiden som vendte mot vinduet. Jeg la merke til at hun var kledd i mørkeblå jeans – av dongeristoff, en lett jakke av samme stoff og en langermet, lyseblå genser under. Jeg ristet på hodet. – Nei, rengjøring og slikt, det kan vente, Karin, smilte jeg. – Det venter vi med til jeg finner ut hva jeg vil gjøre med møbler og innbo – og inntil jeg finner en kjøper til huset. Det kan ta tid – både å tømme huset og sette det på markedet. Men det haster jo ikke med det, heller.

Karin hadde fått et litt bekymret uttrykk i ansiktet. – Så Ni – så du – kommer inte att stanna här, då? – bo här i huset, menar jag?

Jeg ristet på hodet. – Nei, jeg har et bra hus hjemme i Norge, jeg – og der trives jeg riktig godt, smilte jeg. Karin var klar med et nytt spørsmål. – Förlåt att jag frågar, men – du har väl familj, kanske? – fru och – barn och sånt där? Jeg ristet på hodet igjen.

– Nei, jeg ble skilt for flere år siden, svarte jeg – og min eks bor på en helt annen kant av landet. Så hun kanskje litt lettet ut? undret jeg – nei, det var nok bare innbilning.

Det så ut som hun hadde lyst til å stille flere spørsmål, men jeg kom henne i forkjøpet. – Da gjør vi det på følgende listige måte, Karin, smilte jeg, og hun kniste forlegent tilbake. – Her er et hus på to etasjer pluss et loft – med mange skap og kommoder, og skuffer som er fulle av saker og ting som jeg ikke aner noenting om. Jeg foreslår at du begynner i første etasje, går igjennom det som finnes der, og hvis du finner noen sånne – kvinneting, vet du – klær, kanskje – eller smykker og slikt – så kan du betrakte det som ditt!

Karin gispet overrasket. – Smycken också? brast det ut av henne. – För jag tror at farbror Carsten hade mycket pengar, förstår du – det säger mormor också – och hans fru – och dotter, dom hade säkert många rätt värdefulla smycken, så – – De vidåpne, blå øynene så spørrende på meg. Jeg strakte ut hånden og strøk henne mykt over det ene kinnet. Karin rødmet enda dypere, men smilet forlot ikke det søte, lille ansiktet.

– Jeg bruker ikke smykker, lilla Karin, humret jeg, og hun kniste da hun hørte kjælenavnet som hennes mormor alltid brukte. – Heller ikke dameklær. Så hvis du finner noe du liker, så bare – værsågod!

– Har du ingen – flickvän, då? brast det spontant ut av henne, som om dette var et spørsmål som bare verket etter å komme ut. Jeg ristet på hodet igjen. – Nei, ingen i det hele tatt, forsikret jeg. – Så bare forsyn deg, du.

– T- tack så mycket! stammet hun frem. Det så ut som om hun hadde lyst til å gi meg en klem, men siden vi satt ved bordet, var jo det vanskelig.

– Da begynner jeg oppe på loftet, foreslo jeg. – Det er sikkert fort gjort, for det har nok ikke vært noen der på flere år, tenker jeg. Karin nikket forstående, og vi reiste oss fra bordet, begge to.

– Du kan godt ta en rask titt ned i kjelleren også – eller underetasjen, sa jeg til ryggen hennes da hun forsvant inn i den stuen som lå nærmest. Hun snudde såvidt på hodet, mens hun smilte og nikket.

Jeg gikk selvsagt først inn på onkel Carstens kontor, der jeg la de to konvoluttene ned i den øverste skuffen, deretter fant jeg frem det nøkkelknippet som han hadde nevnt i brevet og satte så kursen mot den aller øverste etasjen.

Fra annen etasje gikk det en noe brattere trapp opp til loftsetasjen, som nærmest besto av to store karnapp med full takhøyde og to store vinduer i hvert. Det lå et anselig, men ikke direkte tykt støvlag over både gulv, møbler – og diverse metallbeslåtte kister. Noen halvt utviskede fotspor viste vei inn i det søndre karnappet – joda, de førte ganske riktig til den kisten av – var det ikke kirsebærtre? – som onkel Carsten hadde nevnt i brevet.

Jeg la meg på kne foran den og tok frem det lille nøkkelknippet. Den som var merket med rød lakk, gled ganske lett rundt i låsen, så den påpasselige gamle mannen hadde nok hatt med seg en liten oljekanne, tenkte jeg. Blikket mitt møtte først en pent sammenfoldet – faktisk norsk! – herrebunad, uten at jeg kunne fastslå hvilket dalføre eller område den stammet fra. Under den lå det nok en – nei, det het kanskje ikke bunad når den var så tydelig svensk? – folkedrakt, kanskje? Ved siden av lå enda en – tydelig svensk kvinnedrakt, også riktig pent sammenfoldet, og det steg en tydelig duft av kamfer opp fra klærne. Jeg visste at dette ble brukt som møllmiddel i gamle dager, men kanskje det var i bruk fremdeles?

Helt på bunnen av kisten, under alle de vakre draktene, lå en stor mappe i A2–format. Den tok jeg opp, la draktene pent på plass igjen, og lukket kisten, uten å låse den. Nå kunne jeg åpne mappen med kistelokket som underlag.

Den inneholdt i sin tur tre mapper i litt mindre format, og jeg åpnet den øverste. Hjertet mitt gjorde et lite byks da jeg gjenkjente det smilende ansiktet til min mor som ung pike! I et av våre familiealbum hadde jeg nok tidligere sett noen vanlige ungdomsbilder av henne, men da hadde hun selvsagt alltid vært dydig og ordentlig påkledd. På disse bildene – det var fem i alt – var hun imidlertid splitter naken! Jeg skammet meg – kanskje litt – da jeg følte en viss opphisselse bre seg i kroppen. – Ærlig talt, Arve! skjente jeg på meg selv – det er mammaen din du sitter der og sikler over!

Men det var ytterst sjarmerende bilder – og jada – litt pirrende også, måtte jeg motvillig innrømme for meg selv. På det første sto hun oppreist, med – nesten – full front mot kamera, mens den ene hånden, liksom «tilfeldig», dekket over kjønnet hennes. Brystene var små og spente – ut fra brevet visste jeg jo at hun var fjorten år – og det kunne se ut som om brystvortene var – iallfall litt – erigerte. Det andre viste henne halvveis i profil, mens hun kikket seg kokett over skulderen og smilte skjelmsk til kamera – eller kanskje til fotografen. Riktig søtt, det også.

Så var det to bilder der hun lå makelig henslengt på en sofa, på det ene lå hun med ryggen mot en stor sofapute, mens hun bladde gjennom et magasin eller – et ukeblad – ja, det var «Hjemmet», så jeg, altså høyst anstendig og liketil, på det andre lå hun på maven og tittet gjennom det samme ukebladet, og der kunne jeg følge en nydelig, kurvet linje som gikk helt fra den blottede nakkegropen, langs den slanke ryggen og over den faste enden – helt ned til den venstre, helt utstrakte foten. Hennes høyre ben var bøyd opp i en vinkel som skjulte «hemmeligheten» hennes – den hadde jo ikke vært helt «hemmelig» for fotgrafen, da – altså onkel Carsten, tenkte jeg – men han hadde jo forsikret at han ikke hadde «rørt henne med en eneste finger» engang. Det KUNNE selvsagt være sant!

Hva, Arve? – mistenker du din egen mor for å ha begått incest med sin fars bror??? Nei, selvsagt ikke! Men han har nok vært særdeles fristet – han innrømmet jo at han hadde vært dypt forelsket i henne.

Det var bare ett bilde til, der satt hun i en helt vanlig lenestol med en stor teddybjørn på fanget. Bamsen dekket både «skjødet» hennes og – nesten – begge brystene. På dette bildet sprikte hun – kanskje litt for mye – med bena, selv om bamsen sørget for at hun ikke avslørte noe som helst – og hun så like inn i kamera – altså rett på fotografen. Ansiktsuttrykket var helt nøytralt, mente jeg å se, men leppene var svakt atskilt, og hun hadde åpenbart fuktet dem like før bildet ble tatt. Selv om dette var det bildet som avslørte minst, var det samtidig også det som var best egnet til å sette fantasien i sving – for jeg syntes nok at jeg ante et skjelmsk, lite smil i munnvikene hennes. Men kanskje har du nå litt FOR skitten fantasi, Arve? Ja, kanskje det.

«Jeg har ikke hatt hjerte til å kvitte med med noen av de tre bildeseriene», hadde onkel Carsten skrevet, og jeg kom nok til å beholde denne, jeg også. Det var slett ikke noen uanstendige bilder – selv om de nok hadde en erotisk undertone, alle sammen – men det var slik jeg tenkte NÅ – i 2007. Dengang – det måtte ha vært i – – 1939! – regnet jeg ut – da hadde nok onkel Carstens eldre bror – altså min bestefar – sett HELT annerledes på det, ja!

Dessuten – tenkte jeg, idet jeg la bildene tilbake i mappen – det KUNNE jo tenkes at han ikke hadde vært helt sannferdig i det brevet, og at det kanskje hadde skjedd – iallfall LITT mer enn bare noen få kyss mellom min mor og hennes onkel! Han hadde vært – 26 år, og hun 14 – ingen avskrekkende aldersforskjell, det! Jeg åpnet den neste mappen.

Bare fire bilder i denne – som forventet var det en ung pike på fjorten år og hennes tolv år gamle bror. Hva var det nå de het? – jo, Kerstin og Johan, var det. Begge var tydelig forlegne på alle bildene – på det første sto de og holdt hverandre i hendene, mens de smilte – litt tvungent – til hverandre. Johan var bare litt mindre enn sin søster, han hadde en relativt spinkel kroppsbygning, mens Kerstin hadde overraskende fulle, faste bryster, nesten litt overdådige til å være bare fjorten. Men hun var slank om midjen, velskapt, og også lårene var slanke, smidige og virket spenstige.

Hun viste usjenert frem kjønnet sitt, der venusberget var nesten helt dekket av en – antagelig myk, småkrøllete hårvekst. Johan var helt hårløs, og på det første bildet holdt han sin ledige hånd – ihvertfall delvis – foran den lille pikken sin. Den pekte sørgmodig nedover, men på det neste bildet hadde den vokst merkbart, uten at den kunne kalles erigert. På dette bildet satt de to i en sofa, og Kerstin hadde sin ene arm om brorens skuldre, mens de smilte til hverandre, og pannene deres berørte hverandre. Det tredje bildet sjokkerte meg faktisk litt! For her kysset de hverandre på munnen – riktignok med spissede lepper, slik at det skulle se ut som et høyst anstendig bror-søster-kyss. Men her hadde den unge gutten ihvertfall halvveis ereksjon, og Kerstin hvilte sin høyre hånd mot brystkassen hans. Det var også hun som var den dominerende i dette kysset, selv om det helt klart var frivillig fra dem begge. Og på det fjerde og siste bildet var det motsatt – der var det han som kysset henne, dette virket også som et mer intimt og inderlig kyss – og hans venstre hånd lå ganske lett like nedenfor Kerstins høyre bryst – uten egentlig å berøre det. Like nedenfor – jo! – tommelen hans berørte såvidt begynnelsen på den mykt rundede halvkulen.

Etter å ha sett igjennom disse fire bildene, var det ikke tvil i min sjel om at det hadde vært et seksuelt forhold mellom de to søsknene! Sannsynligvis hadde det pågått – – tja, antagelig helt fra følelsene hadde våknet til live hos dem. Jeg gjettet på at faren – altså onkel Carsten – hadde overrasket dem – kanskje midt i et samleie? – men det kunne jeg selvsagt ikke vite sikkert! «Begge to gråt i armene mine» hadde han skrevet, og det var jo ikke det minste rart, i så fall! Jeg beundret ham for at han hadde tatt det så pent og vist dem slik varme og omsorg. Hva var det han hadde skrevet for noe mer? – «det som fulgte et par uker senere – – » – disse bildene var altså tatt bare kort tid etter at han hadde overrasket dem – tilgitt dem – og trøstet dem. Derfor hadde de også gått med på å ta disse bildene – pappa hadde jo allerede sett dem nakne sammen – han visste alt!

Også disse bildene la jeg pent tilbake i mappen sin – om jeg kom til å beholde dem, var jeg imidlertid slett ikke sikker på! De kunne kanskje ikke – – jo, de kunne vel nesten betegnes som «barnepornografi» – Johan hadde hatt en tydelig – om enn bare halvveis – ereksjon på to av bildene! – selv om ingen av de to søsknene berørte hverandre intimt.

Ingen av disse unge menneskene hadde jeg kjent personlig – min mor ble jeg jo ikke kjent med før hun var en middelaldrende kvinne – så jeg var litt spent da jeg åpnet den tredje mappen.

Der fant jeg fire bilder av «lilla Karin». Og det virket som om hun følte seg litt ille til mote på alle bildene – selv om de var ytterst smakfullt fotografert – ja, nesten kunstnerisk, tenkte jeg. Alle ville uten vanskelighet bli både akseptert og beundret på en fotoutstilling. Det var helt riktig som onkel Carsten hadde skrevet: « – jeg har alltid vært ganske flink til å fotografere», og det kunne jeg bare nikke bekreftende til. Ingen av bildene var tatt rett forfra – på to av dem sto hun i halvprofil, smilet var litt «Mona Lisa-aktig», og det var åpenbart at hun ikke følte seg HELT vel med å være aktmodell. Også her var det et bilde som lignet på det ene av mamma, der hun lå på maven på sofaen, med den yndige, lille enden struttende like til værs. Hun så seg over skulderen, begge bena var utstrakt, anklene sprikte lett, men bildet var tatt fra en slik vinkel at hennes høyre lår skjulte kjønnet hennes. Hodet hennes hvilte på den ene underarmen, og hun så rett på fotografen – kanskje ørlite anspent, forekom det meg. Riktig nydelig var h- – – Her ble min tankerekke brått avbrutt!

– Oooohhhhh, snälla Arve, titta på dessa snygga klänn- – setningen endte i et forskrekket skrik. Jeg snudde på hodet og oppdaget «lilla Karin» – med vidåpne øyne, stiv av skrekk, og en haug med klær rundt føttene. Da jeg møtte blikket hennes, begynte tårene å strømme nedover begge kinnene hennes.

– J- jag hadde hoppat att – att du inte skulle hitta dom där! hikstet hun og slo hendene for ansiktet. De neste ordene kom liksom piplende ut mellom fingrene hennes, sammen med tårene. – Jag skäms alltså – så förfärligt! hulket hun. Så tok hun plutselig hendene bort og møtte blikket mitt.

– M- men jag är alltså ingen – dålig flicka! hikstet hun. – Dom där – förfärliga – korten, dom – det var alltså bara den ena – den ENDA gången! – och han – han var jämt så snäll med mej, och – han frågade mej – så snällt – SÅÅÅÅ mjukt och vänligt – – !! Hun la hendene foran ansiktet igjen, som om hun ikke engang klarte å se på de – etter hennes oppfatning – «förfärliga» bildene.

Jeg reiste meg fra min knelende stilling og tok forsiktig de små hendene bort fra det tårevåte ansiktet. Hun tittet beskjemmet opp på meg, og jeg beholdt et varmt, vennlig grep om hendene hennes. Men hun våget liksom ikke helt å møte blikket mitt.

– Lilla Karin – jeg prøvde å bruke en så varm og faderlig stemme som mulig, og heldigvis kom det en lav, liten kniselyd fra den velformede munnen. «Kysstäck» var det ordet som falt meg inn, men jeg foretok meg selvsagt ingenting i den retning.

– Karin, gjentok jeg – jeg synes altså slett IKKE at de søte bildene av deg er «förfärliga». Inte alls! – hun smilte tynt, med nedslått blikk – så absolutt ikke! understreket jeg. – Du har sikkert vært på kunstgallerier noen ganger, ikke sant? Hun nikket, fremdeles uten å se meg i øynene. – Og der har det vært mange bilder av nakne kvinner, ikke sant? Et umerkelig nikk. – Og disse – jeg pekte mot bildene som var spredt utover kistelokket – disse ser jeg på som KUNST, Karin – hvilken som helst fotoutstilling ville ha akseptert dem – gjort dem tilgjengelig for publikum!

Her var jeg riktignok på høyst usikker grunn – for bildende kunst forstår jeg meg slett ikke på, men at bildene var gode – og ikke pornografiske på noe vis – det var jeg iallfall sikker på.

Jeg la en finger under haken hennes og løftet den, slik at blikkene våre møttes. – Ingen ville finne på å si at du er en «dålig flicka», Karin! forsikret jeg. – Du är ju så hemskt snygg också! smigret jeg – og endelig brast hun ut i en liten latter – kanskje på grunn av min dårlige svensk. – M- menar du verkligen det? – smilte hun, mens de tårevåte, blå øynene glitret. – Javisst mener jeg det, Karin! forsikret jeg. – Disse bildene er riktig VAKRE, er de!

Så samlet jeg dem sammen og la dem tilbake i mappen. – Jeg vil svært gjerne beholde dem – Karin, understreket jeg, mens jeg holdt mappen tett inntil brystet. – Men det er bare rett og rimelig at – det må du – og du alene – bestemme! Så – værsågod – nå er de DINE! Jeg er sikker på at det ikke finnes noen kopier.

Jeg gjorde en liten – kunstpause. – Men jeg synes altså fremdeles at det er stor synd å ødelegge slike vakre bilder! avsluttet jeg, idet jeg rakte henne mappen.

Hun grep den takknemlig og trykket dem inntil sitt eget bryst. Fremdeles glimtet det noen små tårer i øyekrokene hennes. – Tack – o tack! – snälla Arve! hvisket hun. Du kan altså inte ANA vad jag har varit nervös – ända sen du kom hit!

Jeg smilte til henne igjen og strøk henne lett over det blussende varme kinnet. – Nå behøver du ikke være nervøs lenger, Karin! Nå er bildene DINE – hvis du da ikke vil gi dem til et kunstgalleri, selvsagt! Jeg blunket, for å vise at det var iallfall en halvveis spøk.

Men nå lo hun – høyt og befriende. – Du är en snäll karl, alltså! erklærte hun. – Precis som din farbror var. Plutselig ble hun alvorlig. – Det var alltså så sorgligt, snufset hun – det var nästan ingen där i hans begravning – endast mormor och jag – och advokaten – och jag var den enda som grät! hikstet hun.

Jeg tok henne om skuldrene. – Takk for at du viste ham slik omsorg mot slutten av hans liv, Karin. Min grandonkel hadde helt rett da han skrev at du er et fint menneske!

Hun så forbauset på meg. – Skrev – farbror Carsten – till dej – om mej? Men jag trodde att – –

Jeg samlet opp de to andre mappene fra kistelokket, men unnlot å låse kisten. – Ta med deg de klærne, Karin, så går vi ned på hans kontor, inviterte jeg. – Der har jeg noe å vise deg, nemlig!

Uten å flytte på seg, bøyde hun seg og plukket opp en skinnende blank, dyprosa kjole fra gulvet, der hun hadde sluppet den – ermeløs, og oversådd med glitrende paljetter. For mine ukyndige øyne så den ut som en slags ballkjole. –Vänta lite! ba hun. – Menar du verkligen att – att jag kan FÅ den här – alldeles gratis? F- för jag tror att den här är alldeles – förfärligt dyr, alltså!

Hun var så utrolig yndig og søt der hun sto og holdt den glitrende kjolen opp foran sin slanke kropp. Den hadde helt sikkert tilhørt Kerstin, tenkte jeg – neppe hans kone, som var død ti år tidligere. Jeg humret og nikket godkjennende.

– Du kommer helt sikkert til å ta deg praktfullt ut i den, Karin! forsikret jeg. – Og den passer slett ikke til meg – rosa er liksom ikke min farve! blunket jeg spøkefullt.

Nå lo hun hjertelig, og mens hun fremdeles holdt et godt tak i kjolen, kastet hun seg om halsen på meg og kysset meg varmt og inderlig – på munnen! Det kom fullstendig overraskende på meg, og jeg følte at det gikk et rykk gjennom oss begge to. – Vårt aller første kyss! fór det gjennom meg – men det var jo bare av takknemlighet! minnet jeg meg selv om.
Historien fortsætter under reklamen

Jeg frigjorde meg lempelig, mens hun hvisket – ekstatisk og jublende – i øret mitt: – Ooooo Arve! – du – du är så himla snäll, altså! Tack så – så hemskt mycket!

– Bare hyggelig, Karin, forsikret jeg. – Kom nå – jeg har en liten «överraskning» til deg! Og ta nå med deg alle de klærne, er du snill!

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. TommySAA

   02/10/2022 kl 4:17

   Venter med STOR spenning på neste kapitel. Har sagt det før, men du skriver fordømt bra.

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     03/10/2022 kl 13:53 - som svar på TommySAA

     Svært hyggelig å høre, Tommy! – tusen takk skal du ha! 😁

     0

     Besvar kommentar