Liker du den nye BH-en min, Andersen? fniste Margrethe, strakte de slanke armene opp i været og dreide seg langsomt rundt

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Til leserne.
«Rosekjeller’n» var en nattklubb som lå i kjelleren under revyteateret Chat Noir i Klingenberggata 5 i Oslo. Utestedet ble etablert i 1936 av revyartisten Einar Rose (1898–1979) (Fra Wikipedia)
— — —

For første gang den dagen møtte hun blikket hans og holdt det fast. – Vet du hva den gamle heksen sa, eller? Andersen ristet på hodet, men Margrethe bare fortsatte, uten å vente på svar. – Hun sa – «Du kan godt sprike for ham, for da har du taket på ham – og jeg tror han har penger i banken!»

Tårene begynte å sile nedover kinnene hennes, men det kom ikke en lyd over de myke leppene – som nå ikke var så myke lenger – de hadde fått et stramt og bittert utrykk. – Vet du hva hun sa for noe mere, eller? «Det er bare bra hvis du lar ham sette unge på deg, nå som du skal bo for deg selv, for da må han betale barnebidrag hver måned, og du får litt fra staten ved siden av også».

Nå gråt hun høyt, med halvåpen munn og stirrende øyne. Andersen hadde aldri sett et sånt ansiktsuttrykk på en ung jente før – og slett ikke på Margrethe! Han ville legge armen om skulderen hennes, men hun vred seg fri og fortsatte, mens hun hulket sårt. – Jeg følte meg så – – sååååååå – skitten, altså! Den gamle HEKSEN! gjentok hun med bittert ettertrykk, – jeg er GLAD for at hun snart reiser til Sverige – selv om jeg må bo på gaten!

Hun begravde ansiktet i hendene, og det var bare såvidt Andersen oppfattet hva hun sa mellom hikstene. – Jeg føler meg – skitten – nå også! Det er nok det – du har trodd – når jeg har – ligget oppå deg og – gnidd musa mi – mot ståpikken din! – at jeg vil sprike for deg – og at du skal – lage barn i meg – og – og gi meg penger! Hun løftet ansiktet og skrek – rett ut i luften: – ÅÅÅÅHHH – jeg skulle ønske at jeg var DØD, altså!

Deretter ga hun seg helt over til gråten, og det var som om den aldri ville stanse. Andersen la armen om skuldrene hennes igjen, og denne gangen gjorde hun ikke motstand. Den spente, spinkle kroppen ség inn mot ham, nesten som tidligere, bortsett fra at de såre hulkene rev og slet i henne, og Andersen ante ikke hvordan han skulle trøste henne. Han hadde aldri hatt barn selv, aldri bodd sammen med en kvinne, og uansett om Margrethe fortsatt var et barn – eller var hun en ung kvinne? – så følte han seg aldeles hjelpeløs. Han hadde hatt venner som hadde barn, og de hadde av og til klatret opp på fanget hans, han hadde til og med hørt at han hadde «barnetekke», men det hadde han egentlig aldri trodd noe på.

Med ett kom han på det. Han tok armen bort fra skulderen hennes og reiste seg brått. Margrethe fortsatte å hulke, hun så ikke på ham, og hodet hennes hang motløst ned. Andersen strakte hånden ut og tok hennes lille, spinkle hånd i sin. – Kom! sa han – med vennlig, men bestemt stemme. Hun adlød, uten motstand eller protester.

Han tok henne med ut på badet, der han tok en ren vaskeklut og vasket ansiktet hennes med myke, men kanskje litt klossete bevegelser. Det lokket frem et tynt, lite smil på det tårevåte ansiktet. – Jeg kan da gjøre det selv! kniste hun, og Andersen ble glad da han hørte den velkjente lyden. Men han gjorde jobben ferdig, deretter tørret han henne med et mykt håndkle.

Så tok han henne med inn på det rommet som han hadde pleid å kalle «roterommet» sitt, der han hadde ryddet og vasket og stått i de siste par dagene. Det sto en stor, gammel kommode der, en gammel, gebrekkelig seng, to-tre stoler av høyst forskjellig slag og noen esker og kasser med forskjellige ting i. Han vinket Margrethe ned på den litt vaklevorne sengen – hun kniste forskrekket da hun hørte hvordan det knirket i den – og selv satte han seg på en av de høyryggede stolene.

Han kremtet litt forlegent. – Ehmmmm – du sa at du var «nesten fjorten» – når har du bursdag, Margrethe? Hun rødmet litt og fuktet leppene. – I neste måned – den tolvte november.

– Fint, smilte han. – Nå skal du høre – jeg har tenkt litt de dagene jeg ikke har sett noe til deg – ja, hvor har du vært, forresten? Margrethe fikk et hardt uttrykk i ansiktet – han kunne nesten lese hva hun tenkte! – På Deichman, for det meste – og i parken, men det begynner å bli litt kaldt å sitte ute nå. Hun møtte blikket hans igjen, det var alvorlig – og kanskje litt trassig. – Etter det stygge som bestemor sa, var jeg altfor flau til å besøke deg, så jeg stjal noen tiøringer fra henne og tok trikken ned til byen. Så satt jeg på biblioteket – på Deichman – og leste og bladde i bøker – til det stengte.

Andersen bøyde seg frem og klemte forsiktig om den ene lille hånden hennes. – Lov meg at du ALLTID kommer til meg når det er noe du er – – opprørt eller sint for, hva? – uansett hva det er! Han holdt blikket hennes fast helt til hun nikket svakt. – Fint, Margrethe. Nå skal du høre: For det første – jeg vil at du skal glemme ALT det bestemoren din har sagt til deg! Bortsett fra det med at du må passe deg for fremmede mannfolk! la han til og blunket, slik at hun skulle skjønne at det var ihvertfall en halvveis spøk. Det så det ut til at hun gjorde, for hun rødmet litt dypere og kniste – NESTEN slik han var vant til å høre henne.

– Altså – han kremtet igjen, – jeg vil SVÆRT gjerne at du fortsetter å besøke meg – og at vi er gode venner. Men – han gjorde en liten pause – du skal IKKE «sprike» for meg, og jeg skal IKKE «sette unge på deg». Det skal du aldri behøve å tenke på – eller være redd for!

Margrethe var rød som en tomat i ansiktet. Blikket hennes var stivt festet på hans, men ikke et ord kom over leppene hennes. – Stoler du på meg? spurte han lavt, og det gledet ham at det bekreftende nikket kom umiddelbart. – Bra! smilte han lettet. – Da har jeg et forslag. Om noen måneder reiser bestemoren din til Sverige, og du må klare deg selv, fortsatte han. Margrethe nikket og svelget, men sa fortsatt ingenting. Andersen slo ut med armen for å vise til det lille rommet de satt i. – Dette rommet her har jeg aldri brukt til noe fornuftig, fortsatte han. – Det har vært fylt med forskjellige ting som jeg ikke har hatt bruk for, men nå har jeg ryddet bort og kastet mesteparten av det. Hvis du vil hjelpe meg litt med resten, altså se igjennom de tingene som er igjen, så kan du beholde det du vil og så kaster vi det andre. Og så vil jeg gjerne at du velger en farve du liker, slik at vi kan få disse veggene til å se litt triveligere ut!

Han lo litt, og pekte på den vaklevorne sengen og den slitte kommoden. – Jeg er ganske nevenyttig – som båtsmann til sjøs blir man gjerne det, så de gamle møblene kan jeg sette i stand selv, og så kan kanskje du hjelpe meg å male dem også i en farve du liker.

Fremdeles sa hun ingenting, så Andersen trakk pusten dypt og fortsatte. – Du er altså ferdig med folkeskolen nå til våren, men – hvis du vil ha mitt råd, så begynner du på realskolen til høsten. Du bestemmer selv, naturligvis, skyndte han seg å legge til, – men jeg synes du er altfor ung for arbeidslivet riktig ennå. Du kan kanskje komme i lære et sted, men det er vanskelig å få plass, og du tjener nesten ingenting likevel, så det er bedre å fortsette på skolen. Gjør du det godt på skolen, forresten? Margrethe nikket bestemt. – Bra! Da kommer du sikkert til å klare deg fint på realskolen også. Den tar tre år, da er du ihvertfall sytten – og LITT mere voksen – men hvis du gjør det bra der også, så kan du fortsette på gymnaset, og da er du tyve år når du er ferdig. Da kan du til og med begynne på universitetet hvis du har lyst, smilte han, – kanskje du vil bli lege – eller advokat – eller noe – – – avsluttet han.

Det ble stille lenge, mens hun stirret ham stivt inn i ansiktet. Endelig åpnet hun munnen. – Mener du at – at jeg kan bo her, da kanskje? – på dette rommet? Andersen nikket. — Hele tiden? – realskole? – gymnas? – til og med universitetet? Han nikket igjen. – Og spise frokost og middag med meg hver dag – og holde meg med selskap – når du ikke er sammen med venninnene dine – eller vennene.

Igjen ble det stille. Hun kikket rundt seg – på de malingslitte veggene, på de gamle møblene – Andersen tenkte at det kunne nok ikke se særlig innbydende ut, men Margrethe virket som hun var helt betatt. – Jeg har ALDRI hatt mitt eget rom før! mumlet hun for seg selv, så lavt at han nesten ikke kunne høre det. Til slutt så hun spørrende på ham. – Helt – gratis? spurte hun med lav stemme. – For – jeg har jo ingen penger å betale med? – Helt gratis! forsikret Andersen med ettertrykk. – Og jeg skal pusse opp her, så det blir litt mere – ehhh – koselig å være her. Margrethe kniste lavt. – Det er bare en glede for meg å ha deg rundt meg, fortsatte han, – se at du liker den maten jeg lager – å få kose med deg av og til – hvis du har lyst, selvsagt! skyndte han seg å legge til. – OG – som sagt! – plutselig hevet han stemmen slik at han hørtes nesten sint ut, og Margrethe skvatt til: – du skal glemme ALT det som bestemoren din kom med – det som fikk deg til å føle deg så skitten! Vi er venner, du og jeg – og venner driver ikke og utnytter hverandre – de HJELPER hverandre! avsluttet han,

Etter noen uendelig lange sekunder brast hun i gråt igjen, men denne gangen skjønte Andersen at hun ikke var lei seg. Han flyttet seg over på den knirkende sengen og omfavnet henne varmt. Hun klynget seg til ham, og ga ikke slipp på ham før skjortebrystet hans var gjennomvått av gledestårene hennes. Da hun endelig slapp ham og løftet ansiktet, varte det ikke engang to sekunder før leppene hennes nærmest sugde seg fast til hans, og han ble pinlig minnet på at hun var en ung pike som antagelig nettopp var ferdig med puberteten – og at han selv kanskje ikke var så ALTFOR gammel, likevel!

— —

Det ble en hektisk og travel tid de neste ukene. Sammen malte de veggene i rommet hennes, Andersen gjorde en del snekkerarbeid nede i kjellerboden sin mens Margrethe var på skolen, og han fikk inntrykk av at hun ikke gikk hjem til bestemoren engang før hun banket på døren hans – eller oppsøkte ham nede i kjelleren. Da sengen var ferdig og sto støtt på fire solide ben, ville hun male den selv. – Den skal være RØD! slo hun fast, og Andersen protesterte ikke, selv om han hadde sine egne – uskikkelige! – tanker om hva den farven representerte! Den gamle kommoden fikk to strøk med – – tja, var det himmelblått eller mellomblått, mon tro? – Da kan du bli minnet om havet og sjømannslivet hver gang du besøker meg! kniste Margrethe, men Andersen tenkte i sitt stille sinn at – HVIS han besøkte henne på rommet, så ville det nok være helt andre ting han ble minnet om! Det HADDE hendt noen få ganger – da han var helt ung – at han hadde besøkt en jente på rommet hennes!

Men det var tydelig at det uanstendige, kyniske forslaget fra hennes bestemor hadde satt sine dype spor i den unge, sårbare jenta! Andersen fikk stadig varme klemmer og små kyss når de møttes etter skoletid og når hun gikk hjem om kvelden, men det var slutt på den intime – og litt dristige – «kosen» på sofaen som hadde pirret og hisset dem begge to. De arbeidet ivrig og godt sammen for å gjøre rommet hennes så hyggelig og innbydende som mulig. Rommet var for lite til et skrivebord, noe Andersen mente hun kom til å trenge, så han fikk tak i et lite et på et loppemarked. Det pusset han opp og plasserte i et hjørne av stuen, ved siden av den store bokhyllen. – Så kan vi holde hverandre med selskap mens du gjør lekser og jeg leser avisen, smilte han. For det fikk han en ekstra klem og et varmt, men kortvarig kyss. Likevel følte han at hun var i ferd med å slappe av sammen med ham igjen og legge det ekle og pinlige forslaget til bestemoren bak seg.

Alt var ferdig noen dager før fjortenårsdagen hennes i november. To dager før dukket et par arbeidsfolk opp mens hun var på skolen. De boret hull i flere vegger, strakk noen ledninger, og monterte et merkelig apparat på veggen i rommet hennes. Da hun kom fra skolen, var imidlertid den døren låst. – Hvor er nøkkelen til rommet mitt? ville hun gjerne vite. Andersen ristet smilende på hodet. – Det er en hemmelighet! Du får vente til bursdagen din! I stillhet frydet han seg over at hun allerede hadde begynt å kalle det «rommet mitt».

Hun gjorde trutmunn og lot som hun var fornærmet, men det var ikke vanskelig å se på henne at hun var spent på hvorfor han hadde låst rommet – «hennes». Litt blidere ble hun da han tok henne med ned til sentrum, og hun fikk besøke stormagasinet Steen & Strøm for første gang. – Du verden, så mange butikker! åndet hun og så seg imponert omkring. Men da hun fikk hjelp av en vennlig, eldre dame til å velge en kjole hun likte, spratt tårene i øynene hennes. Hun var på nippet til å kaste seg om halsen hans og rundkysse ham, men Andersen fik avverget det ved å rynke brynene og riste avvisende på hodet. Den vennlige damen syntes nok hun var litt for tynn, for hun tilbød seg å legge den ut for henne – helt gratis – «når du blir litt rundere i formene», som hun uttrykte det. På ren innskytelse ba han henne å velge seg en kjole til – «så har du litt å bytte på» – og igjen kom tårene frem i øynene hennes. Da han hadde betalt og de skulle gå, kom han plutselig på noe. – Vent litt! – du må jo ha et par pene sko til de kjolene også, mente han, – to par, kanskje? Pluss noen til skolebruk, for de du har, er jo nesten utslitt! Den vennlige ekspeditrisen smilte og nikket, og han kunne se at Margrethe kjempet med gråten da hun takket ham. – Og, tilføyde den hjelpsomme damen, – kanskje den unge damen trenger en – hmmmm – bysteholder også?

Margrethe rødmet til hårroten, hun syntes ikke hun hadde noen særlig «byste» å snakke om, men Andersen nikket enig, og dermed bar det inn i prøverommet igjen. – Ehhhh, kanskje noe – hmmmmm – undertøy også! sa han til ryggene deres. Den vennlige damen smilte over skulderen og nikket anerkjennende. Han fikk ikke se det ferdige resultatet – ikke uten at hun hadde på seg en dydig tilknappet bluse som den snille damen hadde funnet frem. Han ante det nyinnkjøpte plagget innenfor blusestoffet. og syntes nok at den beskjedne «bysten» hennes struttet litt ekstra nå. Ekspeditrisen så megetsigende på ham. – Ehhhh, liker du den blusen, altså? spurte han, og Margrethe nikket entusiastisk. – Vi får vel ta med oss den også, da, bestemte Andersen og ble belønnet med et blendende smil.

Da de kom hjem, skjøv hun ham ned i sofaen, satte seg på fanget hans, og kysset var så langvarig og så lidenskapelig som noe han hadde opplevd av henne før. – Jeg er så glad i deg, Andersen! hvisket hun gråtkvalt i øret hans. – Og du vet jo at jeg er veldig glad i deg også – Margrethe! mumlet han tilbake, og kom plutselig på at han ikke visste etternavnet hennes engang! Og hun visste ikke fornavnet hans, for på dørskiltet hans sto det bare H.K. Andersen. Han måtte huske å spørre, men de tankene druknet i et knisende hav av takknemlige kyss og kjærtegn – med en påfølgende «kosestund».

Fødselsdagen hennes var på en vanlig skoledag, så han så ikke noe til henne før om ettermiddagen. I mellomtiden gikk han igjennom de mange roteskuffene sine, for han hadde et vagt minne i bakhodet fra ca. femogtredve år tilbake, da han var blitt venn med en egyptisk handelsmann mens de lå ved kai i Alexandria. De hadde drukket sammen – ganske beskjedent, for Andersen var ytterst forsiktig med alkohol allerede som ung, og egypteren var – riktignok en temmelig avslappet og frisinnet – muslim. Til avskjedsgave hadde han fått en slags medaljong – eller et halssmykke, utformet som et kvinnehode. – Det er dronning Nefertiti! hadde han fått vite, og på det tidspunktet hadde ikke Andersen en anelse om hvem han snakket om. Heller ikke hadde han hatt noen kvinne å gi det til – – var det forsvunnet i løpet av alle disse årene? undret han. Men han lette videre, helt til han endelig fant det – på bunnen av en skuff med muttere og små bolter – og noen gamle medaljer han hadde kjøpt på et marked i Ceuta engang. Medaljene var i sølv, visste han, og det lille, vakre Nefertiti-hodet var ganske tungt, så han lurte på om det kunne være av gull. Uansett så kunne det vel være en passende fjortenårsgave, mente han. Han fant frem noe pussemiddel og gned det lille smykket til det skinte – som gull, ihvertfall. Sannelig fant han en ørliten eske å legge det i også.

Da hun kom hjem, fikk han en lang, øm og kjærlig omfavnelse – og et sugende kyss. – Tusen, tusen takk for de pene kjolene! hvisket hun i øret hans. – Du takket jo så pent for dem i går også, mumlet han forlegent. Så ga han henne nøkkelen til det nyinnredede rommet. – Nå kan du gå på rommet ditt og ta på deg den du liker best, for i kveld skal vi ut og spise! erklærte han.

Da hun låste opp døren, hørte han et overrasket – og begeistret utrop. – En telefon! jublet hun. – Har du virkelig lagt inn telefon – og så på mitt rom? Andersen nikket og blunket. – Ja, jeg er så vant til å leve uten telefon at jeg kommer nok ikke til å bruke den stort likevel. Men du – nå kan du jo snakke med Amanda hver dag om du vil. Ja – har hun – eller pappaen hennes – telefon, forresten?

Margrethe strålte som en sol – hun kom småløpende ut av rommet og kastet seg om halsen på ham. Det glødende kinnet var silkemykt mot hans. – Jada, for moren hennes er sykepleierske, og det må være lett for sykehuset – eller en lege – å få tak i henne. Tusen, TUSEN takk skal du ha! Jeg – jeg ELSKER deg, altså!

Det hadde hun aldri sagt før, og hun ble nok litt overrasket, selv også, for hun løftet ansiktet og så ham inn i øynene. – Jeg mener det! hvisket hun, og øyeblikket etter møttes leppene deres igjen. Kosestunden på sofaen ble enda lenger – og mere opphissende – denne gangen. Helt usjenert så hun ham inn i øynene og blunket lurt – deretter gjorde hun noe hun aldri hadde gjort før og som gjorde ham helt målløs – hun åpnet buksene hans, der det kraftige lemmet hans struttet stivt bak det hvite undertøyet. – M-Margrethe! stammet han, men hun la den ene hånden over munnen hans, mens den andre vrikket pikken hans ut i friluft. – Hysssjjj! hvisket hun smilende. – Nå som jeg har telefon, må jeg jo ha noe å fortelle Amanda, ikke sant? Hun lo ertende, så ga hun seg til å studere den nye tingesten hun hadde funnet. – Så det er DEN som lager barn, altså! hvisket hun andektig, – og som gjør det deilig for kvinnen – ikke sant, Andersen?

Han kunne bare nikke stumt – å føle de nysgjerrige fingrene hennes gli langsomt oppover og nedover hans mest intime organ – i hans alder! – var som et eventyr – helt og aldeles uvirkelig! Men da hun bøyde hodet nærmere og nærmere, da MÅTTE han bare protestere: – neiiiiiiii, Margrethe, du måååååå ik- – – men det var allerede for sent – den lille tungen hennes ga ham allerede et elektrisk støt, og han utstøtte et forskrekket stønn – – ååååhhhhhh neiiiiiiii – – det var så intenst at det var nesten pinefullt – og det varte i ti – femten – tyve kriblende sekunder, men heldigvis avbrøt hun før han eksploderte i munnen hennes og smilte engleaktig opp mot ham: – Sånn! – nå er det ikke bare Amanda som har gjort det! Han så spørrende på henne. – Hvaaaa? – har hun – – har de – – ? Men hun ristet smilende på hodet og reiste seg opp. – Senere, Andersen – jeg forteller mere senere – kanskje!

Han hadde opprinnelig tenkt å være råflott og bestille bord på Oslos beste restaurant, men tenkte at der ville nok ingen av dem føle seg helt vel – han som helt vanlig sjømann, og hun som pur ung og helt uvant med restaurantbesøk. Så valget falt på «Rosekjeller’n» – et sted hun kanskje var LITT for ung for, men de gikk jo dit for å spise, resonnerte han – det var underholdning der, visste han, og i den dunkle belysningen ville nok ingen legge merke til hennes ungdom – håpet han.

Det gikk bra også, hovmesteren så kanskje litt tvilrådig ut da han så henne, han rynket brynene, men to diskret overleverte tikronesedler fikk snart smilene og bukkene på plass. Andersen hadde da også dresset seg opp som han ikke hadde gjort siden han var i sin brors bryllup for toogtredve år siden og nå så han ut som en velhavende forretningsmann. Margrethe var diskret sminket – det var også noe som den moderlig utseende ekspeditrisen hos Steen Strøm hadde gitt henne et lynkurs i, og hun hadde da også fått rikelig med tips for sine anstrengelser. Deretter hadde Margrethe fått med seg både en leppestift og en pudderdåse.

Det beste Margrethe visste, var svinestek – det hadde hun spist i et selskap engang, og Andersen var heller ikke noen feinschmecker, så han bestilte det samme, pluss en halv flaske rødvin. Kelneren kom med to glass, uten å være bedt om det, og han kunne se på Margrethes strålende ansiktsuttrykk at nå følte hun seg voksen! Som vanlig skjenket han bare litt i Andersens glass, deretter ventet han, og Andersen var såpass verdensvant at han prøvesmakte – og nikket til kelneren at vinen var godkjent. Deretter skjenket kelneren den unge damens glass omtrent to tredjedeler fullt, og Margrethe passet på å plassere det utenfor sin kavalers rekkevidde, slik at han ikke skulle ta det fra henne! Hun smilte ertende mot ham da hun løftet glasset og skålte med ham – såpass hadde hun lagt merke til gjennom oppveksten – og igjen ble Andersen fascinert av hvordan de myke leppene formet seg etter kanten på glasset, og de fiolblå øynene nærmest glitret mot ham i den litt dunkle belysningen.

Etter middagen dukket naturligvis den ruvende Einar Rose opp på scenen, fremførte sine humørfylte viser og rev av seg morsomheter så latteren runget i salen. Da så orkesteret spilte opp til dans, dukket det straks opp en – ikke helt ung mann, men atskillig yngre enn Andersen, som bukket elegant for den unge skjønnheten. Han hadde en kledelig mørk mustasje og skinnende hvite tenner, men Margrethe ristet på hodet og grep Andersens grove sjømannsneve. – Nei, nå vil jeg danse med kjæresten min! erklærte hun med et søtt smil og halte ham opp fra stolen. – Heldiggrisen! kom det lavt fra den velkledde sjarmøren, men Andersen kunne egentlig ikke fordra å danse og hadde vel ikke satt føttene sine på et dansegulv på tyve år!

Men nå måtte han, så det ut til! Heldigvis var det en langsom – var det slowfox det het? – vals var det iallfall ikke, og Andersen prøvde å ta små skritt og fremfor alt – IKKE tråkke på de yndige små føttene til sin – – hadde hun virkelig kalt ham «kjæreste»? Ihvertfall smøg hun den slanke kroppen tett inntil hans, og han følte hver eneste smekre kurve – de slanke lårene, der et av dem av og til befant seg MELLOM hans egne, slik at han tydelig følte det hvelvede venusberget gjennom den tynne kjolen og de små trusene – nesten som å «kose» midt på dansegulvet! – tenkte han og forsøkte å følge den bølgende rytmen fra musikken så godt han kunne. Når han tenkte etter, så HADDE han faktisk danset en del i sin grønne ungdom, for han hadde vært storvokst og vennlig til sinns også den gangen, og jentene hadde stadig sendt ham inviterende øyekast. Slik som Margrethe gjorde nå, hver gang hun løftet det rødmende, smilende ansiktet sitt fra den brede brystkassen hans! Tenk! – i dag var hun hele fjorten år – nei! – BARE fjorten år! minnet han seg selv om.

Det kom flere håpefulle kavalerer bort til bordet deres i løpet av kvelden, men Margrethe nektet plent å danse med andre enn «kjæresten min». Andersen følte seg litt forlegen, men regnet med at alle som hørte det, ville ta det som en spøk og betrakte ham som en gammel onkel – eller bestefar, kanskje. Hun snek seg til å nippe til vinglasset sitt litt oftere enn hun strengt tatt hadde lov til, og merkelig nok dukket det opp en ny flaske på bordet da den lille halvflasken var tømt – uten at Andersen kunne huske at han hadde bestilt en til! Han så den ikke på regningen heller, men det var flere av de andre gjestene som hadde smilt og nikket til den sprudlende unge skjønnheten som var så ivrig etter å danse, så antagelig var det en av dem som hadde gitt kelneren et lite, diskret vink.

For at «kjæresten hans» ikke skulle drikke seg aldeles for full, drakk Andersen mer enn han ellers ville ha gjort, selv om han passet godt på å ikke overdrive. Men Margrethe ble stadig muntrere og livligere og slapp ham ikke av dansegulvet. Heldigvis var det langsommere danser innimellom, slik at han fikk tid til å få pusten igjen. Noen av dem kjente han igjen fra «gamle dager» også, men han var ikke klar over at han sang med av og til, inn i det rosa, lille øret til sin unge dansepartner. Ikke før musikken stanset brått – da befant de seg like i nærheten av scenen, og selveste Einar Rose kom ned og slo ham på skulderen. – Kom opp på scenen, kamerat! buldret han. – Den der må du synge for oss alle sammen!

Andersen ble aldeles forfjamset og ville nekte plent. – J- jeg husker ikke hele teksten! protesterte han, men nå kom den kvinnelige vokalisten også og halte ham i den andre armen. – Oui, oui, oui! – kvitret hun, – jeg skal hjelpe deg, bien sûr! Andersen hørte at hun var fransk, men var ikke engang klar over at han hadde nynnet på en fransk vise fra mange år tilbake, da skipet hans lå på verksted i Marseille i flere uker. Hadde det ikke vært fordi han hadde drukket mere enn han pleide, ville han ha avvist tilbudet kontant, men Margrethe var også vilt begeistret og nærmest skjøv ham opp på scenen.

Da han sto foran mikrofonen og orkesteret spilte opp, dukket dette langvarige oppholdet i Frankrike krystallklart opp i minnet hans. Jacqueline het hun – husket han plutselig, og hun hadde sunget sangen i øret hans mens de lå tett sammenslynget på sengen hennes.

Parlez moi d’amour
Redites-moi des choses tendres
Votre beau discours, mon coeur n’est pas las de l’entendre
Pourvu que toujours
Vous répétiez ces mots suprêmes:
Je vous aime ………

Hun hadde lært ham betydningen av teksten også, og de siste ordene fikk tårene til å piple frem i øynene hans. Heldigvis så den kvinnelige vokalisten at ordene betød noe for ham, og hun klemte ham fast i armen, mens hun så ham dypt inn i øynene: «Je vous aime» kurret hun med den slørete, sensuelle stemmen sin, Andersen sang med – lavt, nesten gråtkvalt, med sin dype sjømannsbass. Publikum var stormende begeistret, de klappet vilt og ville ha mere, men Andersen ristet bare bestemt på hodet og hoppet ned fra scenen.

Han følte seg ør i hodet og kunne ikke få betalt regningen fort nok. Den var nesten latterlig lav, syntes han. Rose kom bort til ham igjen og buldret jovialt: – Hvis dere kommer igjen, og du synger et par sanger med orkesteret, så er både mat og drikke på husets regning! Andersen bare ristet på hodet, men Margrethe strålte og klemte både Einar Rose og den hyggelige kelneren.

Heldigvis tok det ikke så altfor lang tid å få tak i drosje. For Margrethe var også dette en helt ny opplevelse, og hun boblet rent over av alle de nye inntrykkene – det var ikke bare vinen som gikk henne til hodet i kveld. Andersen hadde sin fulle hyre med å hindre henne i å kysse ham over hele ansiktet mens de satt i drosjen. Men så kom hun plutselig på noe. – Hun syngedamen – hun likte visst deg VELDIG godt! – og du likte visst HENNE veldig godt også! – hun gjorde trutmunn og lot som om hun var fornærmet – ok, LITT sjalu var hun kanskje også. Andersen la armen rundt henne og ristet på hodet. – Neida, hun var bare glad for at jeg kunne synge den sangen sammen med henne, hun! Margrethe nynnet – «Parlez-moi d’amour ……. » – – hva betyr det, Andersen? Du må lære meg den sangen, altså!

– Jada, jenta mi, jeg skal lære deg den i morgen, forsikret han. – Det er en kjærlighetssang: «Tal til meg om kjærlighet» sang han lavt inn i øret hennes, – «gjenta de deilige ordene for meg …….. » Margrethe kniste og vred på seg i armene hans. – Men nå er vi altfor trette, begge to. – Jeg er IKKE trett, så! protesterte hun, men hun hang allerede litt med hodet, og da drosjen stanset utenfor de ruvende, grå boligblokkene, var det bare såvidt hun klarte å holde seg våken. – Ikke til bestemor! mumlet hun, – jeg vil sove i det nye rommet mitt!

Det var vel greit nok, tenkte Andersen, «den gamle heksen» hadde jo nærmest oppfordret jentungen til å gå til sengs med ham! Så han bukserte den halvsovende jenta opp de tre etasjene og inn i leiligheten. Da han hadde fått henne inn på rommet, kysset han henne på pannen og ville si god natt, men hun insisterte: – Du må hjelpe meg av med kjolen! Så det gjorde han – under tvil – og svelget da han for første gang så den diminutive «bysteholderen». De rosa knoppene nærmest lyste mot ham gjennom det tynne stoffet. – Liker du den nye BH-en min, Andersen? fniste Margrethe, strakte de slanke armene opp i været og dreide seg langsomt rundt. De unge hoftene rundet seg mykt og innbydende, de beskjedne formene hennes struttet friskt – og fristende, måtte han motvillig innrømme – men bare for seg selv!

– Veldig – fin! mumlet han forlegent. – Håper du får sove godt nå – du kan dusje i morgen! Men han slapp ikke unna et sugende kyss og en varm omfavnelse fra sin unge «kjæreste» – og nå var hun så å si halvnaken – kledd i bare truser og BH!

Han trakk seg skyndsomt tilbake, kledde fort av seg og nøyde seg med å vaske ansikt og overkropp – dusjingen fikk vente til i morgen for ham også. Men tankene og kveldens mange – heldigvis hyggelige – opplevelser holdt ham lenge våken. I Margrethes rom var det helt stille. Hun er nok aldeles utslitt, stakkar! tenkte han med et lite smil, før han lukket øynene.
Historien fortsætter under reklamen

Men han fikk et lite sjokk da han våknet neste morgen – og følte en slank, varm kropp tett ved siden av seg. Det var naturligvis Margrethe som sov søtt mot skulderen hans – og hun var splitter naken!

Læs næste afsnit

5 kommentarer

1. Anonym

   23/06/2020 kl 9:27

   Wow blir bara bättre och bättre veldigt bra skrivit 5 *

   4+

   Besvar kommentar
2. Anonym

   22/06/2020 kl 16:56

   Hei OnkelWaldo..

   Takk for en deilig og pirrende historie.. Har hørt mye om Rose kjelleren… Håper du tar “pennen” fatt fort.. Venter spent..;-)
   Det er jo ikke bare denne av dine historier som jeg syntes er så bra, gleder meg til hver historie fra deg..;-)

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/06/2020 kl 17:10 - som svar på

     Takker og bukker! ? ?

     1+

     Besvar kommentar
3. Reha

   22/06/2020 kl 12:06

   Det er lige meget, du er eminent til at lave en god historie som fortjener en fortsættelse. Ven ter spændt på det næste fra Onkel.

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/06/2020 kl 12:54 - som svar på Reha

     Takk for det, Reha – og jeg HAR faktisk planlagt et femte og avsluttende kapittel, men dette er et av de få tilfeller hvor jeg ikke engang har skrevet en eneste linje ennå! Så vi får se hvordan det går! ?

     1+

     Besvar kommentar