Mon tro om hun hadde hår på den lille sprekken sin? Lyse hår, i så fall! – men kanskje LITT mørkere enn dem hun hadde på hodet?

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.
Det norske ordet «kose» betyr nærmest «putte» på dansk, altså at man sitter – eller ligger – tett sammen og har det «koselig» – eller «hyggelig». Det behøver slett ikke ligge noe seksuelt i det, men noe intimt og nært.
Og «kåt betyr altså fremdeles «liderlig!»
— — —

«Tuppen og Lillemor, bor gård i gård,
Begge har øyne blå, lysegult hår,
Sløyfer i flettene, sløyfer på sko…..»

Igjen var det de linjene fra den gamle barnesangen som meldte seg når han så ut av vinduet. Riktignok het de slett ikke «Tuppen og Lillemor», og det var bare den ene av dem som hadde «lysegult hår», men begge hadde blå øyne og begge gikk ofte med fletter, men slett ikke alltid. Særlig ikke nå som de hadde vokst seg større og sikkert ville markere seg som «store jenter» med hver sin identitet. I dag var det bare lyshårede Margrethe som hadde det, mens Amanda hadde bundet de mørke lokkene sine opp i en glinsende hestehale. Hun hadde også litt større bryster enn sin blonde venninne, og ofte syntes han å merke et litt skjelmsk blikk fra henne når hun møtte ham – og neide pent, som vanlig. Om bare et år eller to ville hun nok være et fristende objekt for lystne mannfolkblikk og grådige hender, tenkte han. Ja, kanskje hun var det allerede!

Akkurat nå holdt de på med å «hoppe paradis» sammen med tre mindre jenter. De yngre hadde ikke fått kvinnelige former ennå, men han nøt synet av de lange, slanke, nesten tynne bena, der de hoppet rundt på den hardpakkede grusbakken. De fire ruvende boligblokkene lå i et område av byen som ikke var fullt ut asfaltert ennå. Det var ungene såre fornøyd med, særlig nå som krigen var slutt, for her kunne de leke fritt, uten tanke på flyalarm, fallende bomber og voksne som jaget dem ned i tilfluktsrommene. Bomber hadde det heldigvis ikke vært så mange av, men noen flyalarmer hadde det vært, og lyden av et par kraftige eksplosjoner hadde runget over byen noen få ganger. – Sabotasje! hadde folk hvisket til hverandre, men ikke snakket så høyt om det. Alt slikt var heldigvis historie nå.

Andersen klødde seg ettertenksomt på den hårete maven sin. Sannelig hadde de vokst seg store og fristende bare i løpet av den siste sommerferien! tenkte han. Han hadde ikke sett dem på over to måneder, for han hadde dratt på fjelltur – med innlagte drikke- og fiskepauser sammen med to kamerater. Og da han kom tilbake, så han ikke noe til dem, men han regnet med at de var dratt på en eller annen sommerleir, for noe annet hadde nok ikke familiene deres råd til. Han visste at «Tuppen» egentlig het Margrethe, etter bestemoren sin, som hun bodde sammen med. Hun var et gammelt hespetre som av en eller annen merkelig grunn trodde hun var «finere» enn de andre i den slitte, grå boligblokken hun bodde i. Heldigvis bodde han selv i en av de andre blokkene, og selv om han gjerne nikket når de møtte hverandre, unngikk han henne så mye som mulig. Det var sjelden hun besvarte hilsenen hans også, men Andersen var av den gamle skolen, de fleste leieboerne hadde bodd her de siste syv-åtte årene – minst, så derfor syntes han at han måtte hilse, selv om han bare kjente noen få av dem. Alle de andre var forøvrig vennlige og hilste tilbake.

Men nå var jentene altså kommet hjem igjen, begge to – selvfølgelig, for skolen var jo begynt etter sommeferien. Margrethe var hun med «lysegult hår», som sto pent til de blå øynene hennes. Både hun og venninnen – «Lillemor», som egentlig het Amanda, hilste også pent hver gang de møtte ham, ja, de neide til og med. Av og til stakk han til dem en femtiøring – eller til og med en hel krone, men aldri noe mere, og ikke for ofte, heller. Han ville ikke at det skulle begynne å gå rykter om at han lokket småjenter med penger.

Han forlot vinduet og hentet seg en øl fra kjøleskapet. Da han slo seg ned i lenestolen, gikk tankene hans nok en gang til de to – helt uskyldige og ubetydelige episodene, som hadde skjedd med et par ukers mellomrom, like før sommerferien begynte.

Da han kom hjem etter et par ærender ute i byen, hørte han snufsing og såre hikst fra nedgangen til kjelleren. Han gikk ned til den første avsatsen, og der, under trappen, fant han en liten, sammenkrøpet skikkelse. Hvem var nå dette? Jo!

– Margrethe? utbrøt han. – Sitter du her? Hva har skjedd? Han satte seg på huk ved siden av henne. Hun løftet det tårevåte ansiktet, og han så mørke striper nedover kinnene hennes, som om hun hadde gnidd ansiktet i sølen.

– Det var noen gutter som – som dyttet meg – og slo meg! hikstet hun. – Jeg falt og – og slo leggen min – det gjør vondt ennå – og jeg tror at – klærne mine er – ødelagt også!

Hun hadde trukket opp det ankelside skjørtet, og det lystne blikket hans fulgte linjene til de slanke lårene, hvordan de langsomt utvidet seg og ble fyldigere, fra knærne opp til der de forsvant under det skitne og krøllete stoffet. Han forestilte seg stedet de møttes og følte det krible søtt i sin aldrende kropp. Det var SVÆRT lenge siden han hadde hatt – nærkontakt – med ungpikelår! Disse var riktignok i yngste laget, men unektelig svært lokkende. Hvor gammel kunne jentungen være, mon tro? Ikke gammel NOK, gammel’n! skjente han på seg selv, – så begynn straks å tenke på noe annet!

Andersen følte lemmet vokse innenfor buksene, heldigvis ikke til full størrelse, men han følte seg forlegen likevel. For å skjule sin tilstand, reiste han seg opp, kremtet forlegent, stakk den ene hånden liksom tilfeldig i lommen og strakte den andre ut mot den sammenkrøpne unge jenta. – Ehhh – hmmmm, jeg ser at du har et skrubbsår på den ene leggen, Margrethe – kom, så skal jeg følge deg hjem, så – – ehh, så bestemoren din kan se på det – og gjøre det rent!

Margrethe kikket opp på ham med tårevåte øyne og ristet på hodet. – Bestemor er ikke hjemme – som vanlig! mumlet hun, litt lavere, – og jeg har ikke nøkkel til leiligheten, heller. Hun snufset og tørket øynene med en skitten, liten hånd. – Dessuten kommer jeg bare til å få kjeft likevel. Bestemor er aldri til noe hjelp, så!

Han fuktet leppene, følte seg med ett så tørr i munnen. Skulle han våge det. – Hmmm, bestemoren din har sikkert sagt at du ikke skal bli med fremmede menn hjem, men – jeg er ikke fremmed, synes du vel? Jeg vet hva du heter, og du vet sikkert hva jeg heter også – ikke sant?

Hun kniste litt og smilte mot ham. – Mmmmm, bestemor kaller deg for «gamle Andersen» – men Amanda og jeg sier bare «Andersen», skyndte hun seg å tilføye. – Dessuten har du vært snill mot oss og gitt oss penger noen ganger.

– Hmm, jeg håper ikke du har fortalt det til bestemoren din? Hun ristet bestemt på hodet.

– Mmm-hmmmmm! Da hadde hun bare tatt dem fra meg – og så hadde jeg fått kjeft attpåtil!

Hun tok hånden hans, og han hjalp henne på bena. Margrethe ynket seg bare litt, men hun haltet tydelig, så han la den ene armen om det slanke livet hennes og halvveis bar henne opp de to etasjene og inn i sin egen leilighet. Det gledet ham at hun var trygg nok til å lene seg inn til ham, og at hun til og med la en arm rundt ham for å holde seg fast. Hun kom med noen små, frydefulle knis mens han bukserte henne opp trappene, og han gikk ut fra at det var fordi hun visste at hun egentlig gjorde noe som var forbudt! I så fall var det jo ganske lovende! tenkte han. Nå som de gikk så tett sammen, merket han at hun hadde et par små, faste bryster også – med hovedvekt på «små»! Men – lovende, de også!

Inne i leiligheten plasserte han henne i sofaen, fant frem et lite førstehjelpsskrin og la seg på kne foran henne. Hun kniste forlegent da han skjøv opp det skitne, krøllete skjørtet hennes og vasket omhyggelig de små skrubbsårene på leggen, som strakte seg fra ankelen og nesten helt opp til kneet. Deretter tok han en tube med desinfiserende salve og smurte den omhyggelig på de stedene hun hadde slått seg og skrubbet seg opp. Margrethe satt helt stille, med halvt lukkede øyne og fulgte med på hva han gjorde. Det virket avgjort som hun nøt behandlingen.

– Du har pene ben! roste han, og hun rødmet litt forlegent. – Synes du? kniste hun og trakk plagget enda litt høyere, slik at han så begynnelsen av lårene hennes også. – Absolutt! forsikret han, og kjærtegnet mykt den delen av bena som nå lå blottlagt – men han voktet seg vel for å la hånden gli FOR langt opp. Det slo ham at hans seksti år gamle hender kanskje virket litt malplassert når de strøk over et par pur unge lår, men det virket ikke som om Margrethe tok noen notis av det. Tvert imot pustet hun ørlite grann fortere og fuktet de fulle leppene. – Du har så – gode hender! nesten hvisket hun, og de blå øynene virket litt slørete da de møtte blikket hans. – Du har – nydelige lår også! dristet han seg til å si, – og hendene mine elsker å kjæle med dem! – tenkte han, men heldigvis sa han det ikke høyt!

Likevel var han redd for at han hadde vært litt FOR dristig, men Margrethe bare rødmet enda litt mere og kniste. – Du er – veldig snill! – nå hvisket hun. Han var sikker på at hun var i ferd med å bli opphisset, ja – var «kåt» kanskje et litt for sterkt ord å bruke om en så ung jente? undret han i sitt innerste. Det måtte jo være lov å TENKE det, iallfall! Han hadde da selv begynt å bli kåt i den alderen. Selv i dag husket han hvor hard den beskjedne pikken hans hadde blitt når fru Eriksen strakte seg opp for å skrive noe øverst på tavlen og han kunne beundre den stramme rumpa hennes! Men akkurat her og nå var det på tide å sette strek for mere uskikkelig tankevirksomhet, følte han.

Han klappet henne vennlig på det nakne låret – like ovenfor kneet – idet han reiste seg. – Gå på badet og vask deg litt, du. Den søte unge jenta smilte takknemlig og reiste seg forsiktig opp. – Badet er den veien, pekte han

Hun var borte i to-tre minutter, så kom hun tilbake med et lite, hvitt plagg i hånden. Hun kniste forlegent. – T- trusene mine var gått – helt i stykker, så jeg tok dem like godt av meg, jeg! Straks begynte uskikkelige bilder å flimre gjennom bakhodet hans. Nå var hun naken under det lange skjørtet, altså. Mon tro om hun hadde hår på den lille sprekken sin? Lyse hår, i så fall! – men kanskje LITT mørkere enn dem hun hadde på hodet?

Han skammet seg litt over de frekke tankene sine og kremtet. – Hvis det er sårt og vondt i morgen, så får du heller komme tilbake hit, så jeg kan se på det – eller du kan be bestemor ta deg med til legevakten, smilte han. Lille Margrethe satte opp et trist og sørgmodig ansikt. – Må jeg gå nå, altså?

Hun var blank i øynene, og et øyeblikk lurte Andersen på om hun hadde tenkt å begynne å gråte. Han beholdt det vennlige smilet sitt. – Vel, du MÅ ikke, men – vi er jo ferdige, da – og jeg tenkte at du kanskje ville ut og leke igjen?

Margrethe satte opp en søt liten trutmunn. – Jeg «leker» jo ikke med de småjentene lenger, da – og så er jeg engstelig for at de slemme guttene skal komme tilbake! Amanda er ikke her, heller – og hun er den eneste gode venninnen jeg har.

– Hvilken av blokkene bor de slemme guttene i, da – vet du det, eller? Hun ristet på hodet.

– De er ikke herfra i det hele tatt, jeg kjente ingen av dem. Da jeg skrek, hoppet de opp på syklene sine og kjørte av gårde. Jeg tror de var her for å se etter noe de kunne stjele!

– Du får si fra hvis du ser dem igjen, da, Margrethe, så skal jeg sannelig ta dem fatt! lovet Andersen. Margrethe så takknemlig på ham. «Gamle Andersen» – han var da ikke SÅ gammel, tenkte hun, selv om han begynte å få grått hår ved tinningene – var stor og kraftig og med et par sterke never, som nok kunne ta slemme guttunger kraftig fatt. Men nå visste hun at de samme hendene også kunne være varme og ømme, og rødmet litt ved den tanken. Og selv om han hadde sett henne innenfor skjørtet – og til og med tatt på bena hennes – så hadde hendene aldri blitt frekke. Hun følte seg helt trygg sammen med g- nei, nå skulle hun begynne å tenke på ham som bare «Andersen».

Den eldre mannen fortsatte da han så at hun tenkte seg om. – Det er selvsagt hyggelig for en gammel mann å ha en søt ung jente på besøk, men – det må da bli kjedelig for deg, skulle jeg tro? Jeg pleier jo bare å sitte her og lese avisen – eller kanskje en bok av og til. Når sant skal sies, hadde han ikke kikket i bokhyllen sin på lange tider, tenkte han for seg selv. Han husket ikke hva han hadde der engang.

– Kan jeg få – lov å se om det er en bok jeg liker – kanskje? spurte hun forsiktig. Han smilte velvillig. – Det kan du godt, ehh – Margrethe – men det er nok bare bøker for voksne der, humret han. Han var rimelig sikkert på at han ikke hadde noe der som ikke egnet seg for barneøyne, for slikt kjøpte han aldri.

Han tok opp avisen og bladde litt i den. Ikke så mye interessant, fant han ut, så han la den snart fra seg, lente seg tilbake i sofaen og lukket øynene halvt. Han så at Margrethe tok en bok ut av bokhyllen, bladde litt i den, før hun satte seg ned i en lenestol og begynte å lese.

Han visste ikke hvor lang tid det hadde gått, men han var i ferd med å døse av der han satt, da han plutselig hørte et gisp og et knisende utbrudd fra Margrethe. Da han slo opp øynene, møtte han det vidåpne, blå blikket hennes. Det så nesten ut som om hun hadde fått et lite sjokk! I neste øyeblikk spratt hun opp fra stolen, slo boken sammen, og stakk den skyndsomt tilbake i bokhyllen. – Åhh, jeg MÅ løpe, jeg altså! stammet hun frem, og ti sekunder etter var hun ved døren, der hun febrilsk fikk på seg skoene. Først da hun åpnet døren, sanset hun seg litt og snudde seg mot ham. Ansiktet var rødflammet av forlegenhet. – Tusen takk for – for at du hjalp meg – og for – for lånet av boken! pustet hun frem, og like etter var hun forsvunnet.

Andersen satt forbauset tilbake, han hadde ikke rukket å reise seg fra sofaen engang. – Hva VAR det som gjorde at jentungen plutselig fikk det så travelt? undret han. Hadde hun kanskje en avtale som hun brått hadde kommet til å huske? Men utbruddet hadde kommet mens hun hadde sittet og bladd i en bok, så – – –

Han gikk bort til bokhyllen og kikket over ryggene. En av bøkene var bare halvveis skjøvet på plass, og han tok den ut. «Verden i bilder» – det kunne da umulig være noe sjokkerende i den? tenkte han. Da han skulle åpne den, la han merke til et hvitt kort som lå på gulvteppet foran føttene hans. Han tok det opp, snudde det, og denne gangen var det hans tur til å komme med et overrasket utbrudd.

Bildet var i postkortstørrelse, knivskarpt, slik førti år gamle svart-hvitt-bilder ofte er, og han skjønte straks hvorfor lille – eller unge – Margrethe hadde fått sjokk – eller ihvertfall en sjokkerende overraskelse.

Det var to mennesker på bildet, en mann og en kvinne, og begge var splitter nakne. Mannen var kraftig bygget, uten å være spesielt muskuløs, men han holdt et solid grep om kvinnens slanke hofter, noe som også var helt nødvendig for å holde henne oppe. Den grove pikken hans, som nok var noe over gjennomsnittet, var halvveis begravd i kvinnene sugende munn, og mannens egen munn var skjult mellom de sprikende lårene hennes, som halvveis hvilte på skuldrene hans.

– Ikke rart at jentungen var blitt forskrekket! tenkte Andersen og smilte litt for seg selv. Pornografi var så å si helt ukjent nå like etter krigen, og han måtte tenke seg om før han kom på hvor han hadde fått tak i dette bildet. Han hadde helt glemt at han hadde det også.

Han sukket litt for seg selv. – Det blir nok en stund til jeg ser henne igjen! tenkte han og håpet at hun ikke ville fortelle alle venninnene sine at han hadde pornografiske bilder gjemt i bokhyllen! Om han fikk DET ryktet på seg, måtte han vel flytte også!

Han kikket på bildet igjen. Det var et fjernt minne fra hans unge sjømannsdager, og egentlig burde han vel kaste det i søppelkassen- Men han hadde ikke lyst til det heller, så han la det tilbake i boken inntil han fikk tenkt seg litt nærmere om. Blikket hans falt plutselig på et lite, hvitt plagg som lå i stolen ved siden av bokhyllen. Han tok det opp, det var sprukket langs sømmen. Et øyeblikk var han fristet til å snuse på det, men tok seg i det. Det fikk da være måte på også!

Neste dag overrasket han seg selv ved å barbere seg helt glatt, til og med fant han frem en halvglemt flaske Old Spice som han hadde kjøpt i Statene like før krigen brøt ut. Det hadde vært hans siste tur til sjøs også. Han smilte litt da han klappet de få dråpene over ansiktet. – Du vet jo at du ikke kommer til å se noe mere til henne! skjente han på seg selv.

Likevel overrasket han seg selv nok en gang ved å finne frem den gamle symaskinen sin. Som gammel sjømann og ungkar var han vant til å klare seg selv med det meste. Han tok det lille hvite plagget, la kantene på den sprukne sømmen omhyggelig ved siden av hverandre, deretter satte han en snelle med hvit sytråd i maskinen og tråkket den forsiktig i gang. Resultatet ble slett ikke så verst, syntes han selv. Også denne gangen motsto han fristelsen til å snuse på stedet hvor den lille spalten hennes måtte ha berørt stoffet. Isteden gikk han på badet, fant noe godt luktende såpe og vasket det omhyggelig. Det var noen skitne flekker der etter fallet også, la han merke til, men de ble snart borte i det skummende såpevannet. Til slutt foldet han plagget sammen og la det på en ledig plass nederst i bokhyllen. Det KUNNE jo tenkes at hun kom igjen.

Og ganske riktig. Den dagen så han henne ikke i det hele tatt, og heller ikke den mørkhårede venninnen hennes dukket opp nede på gårdsplassen. Bare tre åtte-ni år gamle jentunger hoppet paradis i et hjørne av bakgården mellom de slitte boligblokkene. De to som ikke hoppet, smilte og neide til ham da han gikk forbi. Han var på nippet til å spørre om noen av dem hadde sett Margrethe, men tok seg i det. Hvorfor skulle vel en gammel mann spørre etter en tolv-tretten år gammel jentunge? Det ville kanskje virke mistenkelig! Nei, slå nå fra deg alle tanker på søte og tiltrekkende småjenter, Andersen! skjente han på seg selv. – Din gamle gris! tilføyde han for seg selv – uten egentlig å mene det.

Dagen etter kom en gammel kjenning fra den siste lastebåten han hadde vært på – flere år før krigen. – Det er jo sommer og sol, gamle ørn! brølte han muntert så snart han var kommet innenfor døren. – Jeg har en gammel fiskeskøyte liggende nede i Arendal. Den kan vi overnatte i og alt mulig. Så fisker vi litt, og så drikker vi litt, og så synger vi noen gamle sjømannsviser! Kom igjen nå!
Historien fortsætter under reklamen

Andersen ble med – han hadde jo ikke annet å gjøre. Og det VAR sommer og ferietid. Margrethe hadde sikkert dratt på ferie, hun også. Men – det var jo henne du IKKE skulle tenke på, Andersen!

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   09/06/2020 kl 4:34

   Endnu en gang ser det ud til at vi får en meget god historie, denne gang om unge Margrethe og Andersen, og måske også Amanda…

   Glæder mig til næste kapitel.

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     09/06/2020 kl 5:58 - som svar på Den gamle jumfru

     Tusen takk for det, jumfru – vi får se hvordan det går – jeg er spent, selv også! ?

     1+

     Besvar kommentar