da tok jeg penisen hans, og han protesterte ikke engang da jeg – jeg vrikket på rumpa og gjorde sånn som du sa – hihihihi – – og den gled inn i meg

Forfatter: OnkelWaldo
Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

– Hei, Amanda – der er du endelig! Jeg har prøvd å få tak i deg i flere dager nå – -hva? Har dere vært på hytten? – – åja, bare du og pappaen din. Hvorfor det da? – – aha, for å stenge den av for vinteren, ja. Men dere overnattet vel? – – – – mmmhmmmm – TRE netter – bare du og han? . . . hihihi – fortell, Amanda, fortell? Nei, han er ute og jobber sammen med en kamerat, så vi kan snakke helt fritt – – – –

— – – – – aaahh-HAAAA, jeg tenkte det nok! – – – mmmm – – mmmHMMMMM – – – så nå har det endelig skjedd, hva? – – – mmmm – – javel – – – ? – – – – mmmmmm-HMMMMMMM! – – – – – hihihihihihihihihihihi —— du er sååå flink til å fort- – – ahhhhh- haaaa – – – sier du det, ja? – – – – – – – – – -ååååååååh, han sprøy- men – men – – hva med – med barn, da????? – – – åååhh, hva? – pes-sar???? – – – – hva er det for noe, da? – – – javel? – – – – javel? – – – – det var interessant – – – mmmhmmm? – – – mmmhmmm? – – – mmmhmmm? – – – du verden! – – og det var deilig, altså? – – – – ah-haaaaa – – hihihihihihihihihihihi – – – – hihihihihihihihihihihi – – ja, ja – mmmmmm – ja, jeg er sååååå misunnelig! – – men – – jada, vi har det deilig, vi også, men – men han har ikke – – – nei, ikke ennå, men nå – – nå vet jeg jo mere, så – – takk skal du ha, Amanda – – – – men vet du – jeg har da LITT å fortelle, jeg også – da jeg ble fjorten år, vet du – – det var altså SÅÅÅÅÅ romantisk, vi var på Rosekjeller’n – – jo, jo, takk for det – skulle ønske det, jeg også, men vet du – nå skal jeg BO hos ham – har fått mitt eget rom – – – – hva? – – nei, henne blåser jeg i, hun er altså SÅÅÅÅ fæl, og snart drar hun til Sverige – heldigvis, så er jeg kvitt henne – – –

Deretter fulgte en lang, begeistret og detaljert beretning om alt det hun hadde opplevd med sin nye «kjæreste» – ja, jeg kaller ham kjæreste, Amanda, for – – – her sank stemmen til en knisende hvisking, selv om hun var helt alene i leiligheten – – nei, ikke ennå, men jeg – – altså – nå sover vi NAKNE sammen, og – og jeg har tatt den i munnen! – HELT SANT! – men bare to ganger – det var altså sååååååå – hva? – – åååhh, kommer hun hjem nå? – – ja, da snakkes vi i morgen – – – ja, du også – – ha det bra, Amanda!

Margrethe hengte telefonrøret på gaffelen og la seg over ende på det nye, fargerike sengeteppet som dekket det flunkende nye sengetøyet som lå på den nye, myke madrassen i den nyoppussede sengen i det nylig oppussede rommet hennes. Tenk! – «rommet hennes»! Amanda hadde hatt sitt eget rom i flere år, men hun hadde skikkelige foreldre som tjente godt og som alltid hadde behandlet henne pent. Særlig pappaen hennes – han hadde behandlet henne EKSTRA pent! – hele tiden, egentlig, men særlig etter at hun begynte å få pupper – og hår på tissen!

Margrethe lo høyt da hun tenkte på HVOR pent pappaen til Amanda hadde behandlet henne! Hun smilte lykkelig der hun lå på den deilige sengen sin med hendene foldet under hodet og tittet opp i det nymalte taket. Himmelblått var det – og hun hadde malt det selv, helt på egen hånd. Kjæresten hennes hadde bare gitt henne noen tips og gode råd og pekt på småting hun hadde oversett – «hæljeda’er» hadde han kalt dem. Blant annet hadde han rådet henne til å dekke seg til så godt som mulig, så hun ikke skulle få fullt av blåmaling over hele seg. Men hun hadde vært flink og nøyaktig, og det hadde nesten ikke dryppet fra kosten hennes i det hele tatt.

Hun kniste da hun tenkte på det uttrykket – «dryppet fra kosten». Amanda hadde brukt det da hun beskrev så levende hvordan hun hadde lekt med pappaen sin. – Jeg har lekt mye med «kosten» hans, Margrethe – begge venninnene hadde ledd høyt gjennom telefonen – husker du jeg fortalte? – da jeg var tretten, elsket jeg å sprøyte «hvit maling» utover de små puppene og maven min! Og pappa var veldig forskrekket da jeg tok hånden og gned den nedover mot sprekken min, for da hadde jeg begynt å få hår der, og han holdt et langt foredrag om at jeg måtte være forsiktig så jeg ikke ble med barn! Det var derfor han ventet sååååååååå lenge med å stikke den inn i meg også, enda jeg maste på ham og kjælte med den og slikket på den og sugde på den – du husker at jeg fortalte deg om det, ikke sant?

Det var opphissende og spennende å høre på Amanda, men det var vanskelig å komme til orde, for hun var så ivrig, og ordene kom som et lite styrtregn, syntes Margrethe. – Når gjorde han DET for første gang, da? klarte hun å få skutt inn. Amanda lo av fryd. – Det var jo ikke før nå nylig – bare for noen få dager siden, da vi overnattet på hytten og sov sammen – helt nakne! Tenk! – da hadde vi lekt sammen og kost sammen og kjælt med hverandre, og kysset en masse – og sånn – i over et år! Hun lo opphisset igjen – Ååååhhh, jeg blir bare så KÅT når jeg sitter her og snakker med deg om det, altså! – og tenker på at – snart skal du gjøre det, du også! – og snart skal jeg gjøre det med ham – OM IGJEN – og om igjen! Begge lo høyt sammen igjen. – Det er ingenting å være redd for, Margrethe, du sier jo at han er så snill, og det gjorde ikke det spor vondt – det var bare deilig – og veldig, veldig spennende – fordi jeg ENDELIG hadde den HELT inni meg! – og fordi det er så veldig, veldig forbudt, vet du – hihihihihihihi! Og vet du, Margrethe – her sank stemmen til en fortrolig hvisking: – jeg skulle faktisk ØNSKE at jeg fikk barn med ham, jeg! – ikke akkurat NÅ, kanskje, men – – – – Margrethe hadde gispet i sjokk da hun fikk høre den betroelsen!

Der hun nå lå og fulgte en flue med øynene, som spaserte oppe i det nymalte taket hennes, tenkte hun at – det var da sannelig ikke HUN som var redd – det var Andersen, han syntes hun var altfor ung, altfor spinkelt bygd, og han var redd for å «utnytte henne». Det var de ordene han hadde brukt når de hadde ligget og kost med hverandre – endelig nakne, begge to! – og hun hadde fått lov å kjæle med penisen hans, stryke den, kjærtegne den, helt til han stønnet og kom med et advarende utrop, før den «hvite malingen» flommet utover hendene hennes – og litt kom i ansiktet også, fordi hun kilte tuppen med tungespissen sin.

Og så hadde han kjærtegnet den nakne kroppen hennes – ytterst forsiktig, kysset de små, struttende brystene og sugd på knoppene helt til hun jamret seg av lyst – og uten at hun ville det selv, rykket det rytmisk i hoftene hennes, og noe varmt og deilig flommet gjennom henne, akkurat slik Amanda hadde beskrevet det. Men – han hadde aldri berørt henne – der! – det var som om han ikke riktig våget å gjøre det!

Men hun følte at han var på gli – nå var det gått tre uker siden fjortenårsdagen hennes, og det nærmet seg jul. Hun måtte tenke på julegave til ham – hun visste hva hun ALLER helst ville gi ham! – og kniste litt uskikkelig ved tanken. Hittil hadde han nektet å – «gjøre det ordentlig» med henne – slik pappaen til Amanda hadde gjort med henne – men altså, bare ganske nylig. Så det hadde tatt lang tid, det også, og Margrethe måtte nok «forføre ham», hun også – slik det sto om i dameromanene. Men der sto det ikke hvordan man skulle gå frem for å få mannen til å – – – – –

Hun måtte legge en plan!

Andersen hadde ikke fast jobb, men han hadde vært til sjøs så lenge at nå fikk han sjømannspensjon som han kunne leve av, hadde han fortalt. Dessuten hadde rederiet sendt størsteparten av hyren hans – «trekk», som han kalte det – til banken i alle år, og de pengene hadde han aldri rørt. – Så du skjønner, jenta mi – jeg har god råd til å la deg gå på skole så lenge du har lyst! hadde han forsikret henne med et trygt smil. I tillegg hjalp han folk med både snekring, maling og murerarbeid – noen ganger fikk han betaling, men hvis det var venner eller fattige folk, gjorde han det gratis. Det sto en krukke på en hylle på kjøkkenet, der la han de pengene han ikke satte i banken. Margrethe forsynte seg der når hun skulle gjøre innkjøp, og han spurte aldri hvor mye hun brukte eller hva hun brukte dem til. Det var nesten som om de var gift, tenkte hun, og at hun var hans kone – som han stolte på! Bare tanken på det fikk henne til å føle seg varm og god – over det hele.

Nå tok hun en kjøkkenstol og klatret opp på den. Så strakte hun seg etter «pengekrukken», som hun kalte den, og som hun tok litt fra hver gang hun skulle i butikken. Denne gangen skulle hun imidlertid ikke i matbutikken, og hun ante ikke hvor mye en grammofonplate kostet, heller. For sikkerhets skyld tok hun med seg hele seks kroner, pluss noen tiøringer til trikken. Det var sannelig ikke ofte hun hadde tatt trikken til byen alene – siste gang var da hun skammet seg slik for det bestemor hadde foreslått for henne! Den gamle heksen! tenkte hun enda en gang. Etter at rommet hennes sto ferdig, hadde hun bare pakket de få tingene – og de slitte klærne sine, og sagt: – Nå flytter jeg til Andersen! – uten å spørre om lov og uten noen nærmere forklaring. «Heksen» hadde ikke kommet med et eneste spørsmål eller et eneste ord til protest.

I platebutikken traff hun en svært hyggelig eldre dame, som smilte til henne og spurte hva hun ville ha. Men plutselig sto det helt stille for henne – hva VAR det nå den sangen het? – Jeg – jeg husker ikke helt! stammet hun, – men – melodien er omtrent – sånn – – – – Hun nynnet de første tonene og damen lyste opp. – Å ja, den – den husker jeg fra før krigen! smilte hun. – Den er dansk. – Nei, den er fransk! protesterte Margrethe. Damen lo. – Jada, det er riktig, det, men den er oversatt til dansk – hmmmm, jeg tror det er Liva Weel som har sunget den inn. Bare vent litt, så – – – –

Hun gikk inn i et rom bak butikken, og etter et par minutter kom hun tilbake med to plater i hånden. – Vi har rett, begge to! lo hun. – Her er den franske innspillingen – med Lucienne Boyer – og her er den danske, med Liva Weel. – Koster de – mye? spurte Margrethe med bankende hjerte. Damen snudde på platene og blåste litt støv av dem. – Neiiii – de har ligget en stund, disse, så – du kan få begge for – to kroner. Margrethe gjorde store øyne – var de virkelig SÅ billige? tenkte hun, men damen misforsto åpenbart. – Nei, vi sier en krone og femti øre, fastslo hun, og hentet en papirpose som hun la dem nedi. Margrethe smilte lykkelig, og takket damen varmt. Impulsivt betrodde hun seg til den vennlige ekspeditrisen: – Nå må jeg hjem og skrive ned teksten, for jeg skal prøve å synge den for kjæresten min! smilte hun henrykt.

– Vent litt! utbrøt damen. Hun snudde seg til en langstrakt hylle på veggen, der det sto en masse tynne hefter utstilt. – Hmmmm, ja, se her har vi den franske – – – – hun tok ned et hefte, som egentlig bare var et dobbeltark, og lette videre. – Javisst, her er sannelig den danske også, smilte hun gledesstrålende. – Da slipper du å finlytte så mye, og så er du sikker på å få ordene helt riktig. Hun rakte Margrethe begge heftene. – Tusen takk! – hva skylder jeg da? spurte den unge jenta spent. Men damen bare viftet med hånden. – Dem kan du få gratis, det har ikke vært så mye etterspørsel etter dem, så.

Margrethe takket henne overstrømmende, men insisterte på å legge en krone på disken likevel. Damen ristet på hodet, og nektet bestemt å ta imot mere enn femti øre. – Jeg kommer gjerne igjen en annen gang! smilte Margrethe. – Tusen, tusen takk for at du er så hyggelig og hjelpsom!

For sikkerhets skyld kjøpte hun med seg en eske stifter til grammofonen også. Og siden hun hadde sluppet så billig fra det, syntes hun at hun kunne unne seg en napoleonskake på nærmeste konditori. Da hun bestilte en kopp kaffe ved siden av, følte hun seg nesten voksen! – Snart skal jeg bli SKIKKELIG voksen også! smilte hun for seg selv og det kriblet i maven hennes da hun tenkte på hvordan DET skulle skje! Hun var altså SÅ glad for at hun hadde telefon – og at hun hadde Amanda å snakke med!

Da hun var kommet hjem, satte hun seg til å studere tekstheftene grundig. Først det danske:

Ja, jeg er gal,
men du er bare mandfolk og brutal.
Det morer dig, at jeg er skinsyg.
Din plan er vel at gør’ mig sindssyg – – – –

Det verset likte hun ikke i det hele tatt! Refrenget var litt bedre, syntes hun:

Sig de ord du ved,
som hver gang er ny, og som ta’r mig – – – –

– men HELT fornøyd var hun ikke. – – gikk det an å forandre litt på den teksten, mon tro? – men slik at den fortsatt passet til melodien? Hun tok en kladdebok og begynte å skrive, stryke ut, skrive om igjen, sette krøllstrek over, og til slutt satt hun igjen med sin egen versjon, som hun var sånn noenlunde fornøyd med.

Så spilte hun de to platene om og om igjen, sang med på det franske refrenget også, så godt hun kunne. Deretter planla hun grundig hva hun skulle si og hva hun skulle gjøre. Hun løftet hodet og smilte rett ut i luften. Tenk! – hun skulle «forføre» en voksen mann! Tenk om hun dummet seg ut!

— —

– – – og vet du, Amanda – det var altså sååååååå romantisk! – og det ble sååååååå vellykket – og sååååååå deilig at du aaaaner ikke – – – hva? – – hihihihi, ja, tenk! – nå er jeg ikke jomfru lenger, jeg heller! – akkurat som du – hihihihi – – hva? – ja, vent litt, da, så skal jeg fortelle – – vi hadde altså spist en deilig middag, som jeg hadde laget – med en fransk vin til, men han drikker jo nesten ikke, så jeg drakk det meste – hihihihi – men jeg torde ikke drikke for mye, for da ville han sikkert si at jeg var full – og nekte å gjøre noe med meg – så dusjet vi sammen – det var det bare den andre gangen vi gjorde, for han blir alltid så forlegen når – når penisen hans står rett opp og stryker mot maven min hihihihi! – og jeg kjælte med den, slik jeg pleier, men jeg passet godt på at han ikke sprutet på maven min – for jeg ville jo ha det INN I meg, ikke sant? – hihihihi – og så satte jeg på den platen med den sangen, du vet? – den som HAN sang på den restauranten – – ja, akkurat – Rosekjeller’n – og det var hun franske som sang – og så sang jeg med – jeg hadde laget mitt eget norske refreng, Amanda – ok, det ligner på det danske, men det er altså sååååååå romantisk – vil du høre? Altså mens hun franske sang i bakgrunnen:

Parlez-moi d’amour – – – –

– – – det betyr «snakk til meg om kjærlighet», Amanda, men mere fransk kan jeg ikke – hihihihi – – og vi lå nakne i sengen – jeg lå oppå ham, og da jeg sang med på refrenget – min egen tekst, altså – da GRÅT han, Amanda! – helt sant! – det er første gang jeg har sett det – og da tok jeg penisen hans, og han protesterte ikke engang da jeg – jeg vrikket på rumpa og gjorde sånn som du sa – hihihihi – – og den gled inn i meg – – helt opp, Amanda! – helt sant, altså – og det var BARE deilig, sånn som du sa – gjorde ikke det spor vondt, enda han har en ganske stor en – – hihihihi – og vi gjorde det lenge – leeeeenge – det gjorde sikkert dere også! – hihihihi hva? — – – ja, akkurat, det sprengte litt, fordi jeg var så full – altså der nede – hihihihi – og det – hva heter det? – – – – ja, akkurat, det «gikk for meg» – sånn som du sa – hihihihi – flere ganger – og jeg kysset ham, og han kjælte så deilig med puppene mine – og med rumpa mi – og jeg kjente at den «hvite malingen» sprutet opp i meg – hihihihi – flere ganger, det også – og det var altså sååååååå deilig, Amanda! – – hva? – – nei, jeg tror ikke jeg vil bli gravid akkurat nå, ikke ennå, men neste år, Amanda – neste år – – –

—- —-

Det var mange som kastet et blikk på den unge sortkledde kvinnen som satt på huk ved den velstelte graven og satte den siste blomsten forsiktig på plass. Så reiste hun seg – med jordfarvede fingre – og tok et skritt tilbake. På den blankpolerte gravstenen sto det: H.K. Andersen 1884 – 1970. Margrethe tørket en tåre fra øyekroken med et hvitt lommetørkle, men hadde fremdeles en klump i halsen. Nå var det gått et år, og i morgen ville hun legge bort den sorte drakten. Hun kom faktisk til å savne den, tenkte hun – akkurat slik hun savnet sin elskede Andersen. Selv om de hadde vært gift i over tyve år – og «hatt følge» enda lenger – hadde hun aldri brukt annet enn etternavnet hans. Men han hadde motstrebende gått med på å oppkalle sønnene deres etter ham – Hans og Kristian. Han hadde imidlertid vært stolt som en hane da først hun, og deretter alle de tre barna deres, hadde troppet opp i duskelue på 17. mai!

Bak skulderen hennes nærmet en ung kvinne seg, hun holdt en jentunge på syv-åtte år i hånden. – Er du klar, mamma? spurte hun. – Guttene venter i bilen.

Margrethe smilte til datteren sin – et vennlig, men vemodig smil. Tenk! – snart er hun femogtyve år! tenkte hun for seg selv. – Jada, Line, jeg kommer nå. Fru Fredriksen har jo vært så snill å holde maten varm, så vi kan gå rett til bords, tenker jeg.

— —

Ved det pent dekkede bordet reiste Margrethe seg og slo lett på glasset, så den dempede samtalen forstummet helt. Alles blikk ble rettet mot henne, og de unge guttene som satt der – venner av tvillingsønnene hennes – tenkte – FOR en stilig dame! Hun var blitt niogtredve år nå, men alle tok henne for å være flere år yngre – litt over tredve, kanskje, var det mange som gjettet på.

– Takk for at dere ville komme, alle sammen! begynte hun og lot blikket gli langsomt over forsamlingen. – Takk for at du kunne komme, du også, Amanda – du har jo ganske lang vei. Synd at ikke pappaen din kunne komme også. Venninnen nikket og smilte, og kastet et fort blikk på den kjekke sønnen sin, som som satt ved siden av henne. Han var bare ett år yngre enn datteren til Margrethe.

Margrethe gjorde en liten pause og nippet til vannglasset sitt før hun fortsatte. – Dette er både en sorgens dag – særlig for meg – og en gledens dag – for lille Marie her. – Ikke SÅ liten, bestemor! protesterte jentungen, – jeg er åtte år i dag! Hvor er Gundersen, forresten?

Det oppsto en godmodig humring rundt bordet. Olaf Gundersen var naboen deres, en enkemann på toogførti år med en voksen sønn. Han var alltid hjelpsom med praktiske ting, etter at Andersen ikke var der lenger. Marie og han var blitt svært gode venner, særlig etter at bestefaren hennes var gått bort.

Margrethe smilte og strøk henne over det lyse håret. – Det er riktig, det, Marie, du begynner å bli stor jente nå! Olaf kommer nok snart, han ville bare stelle seg litt først. Hun festet blikket på datteren sin. – Jeg må forresten takke deg, Line, for at du fikk barn så tidlig, slik at Andersen kunne få gleden av å bli kjent med sitt første – og foreløpig eneste – barnebarn.

– Og jeg vil takke deg for at du valgte en VOKSEN pappa til Marie! smilte en lett gråhåret mann som satt litt lengre nede ved bordet. De andre humret og nikket vennlig til ham. Maries far og Lines ektemann var fireogfemti år nå og hadde gjort henne gravid – etter at hun hadde mast på ham en god stund! – noen få måneder før hun fylte seksten.

– Det skal jeg også gjøre – til – mmmm – – hun skal hete Irene! erklærte Marie frimodig. Igjen ble det alminnelig smil og latter, og Marie rødmet forlegent. Akkurat da kom Gundersen inn, hilste vennlig rundt bordet og satte seg ned på den plassen Marie hadde holdt av til ham.

– Akkurat som jeg gjorde for femogtyve år siden, smilte Margrethe vemodig. Hun tok en liten pause og lot blikket gli rundt bordet. – Det skal ikke bli noen alvorlig og høytidelig tale, dette, det ville ikke Andersen ha likt, for han kunne sannelig være litt av en spøkefugl – selv om det tok meg en god stund å oppdage det. Den første tiden var han jo sååååååå bekymret for at jeg – unge jenta – hadde knyttet meg til en gammel mann. Men det tør jeg si, åpent og ærlig, at det valget jeg tok den gangen – litt FØR jeg fylte fjorten år – det er det beste jeg har gjort noen gang! Vi har elsket hverandre – varmt og oppriktig – fra første stund – og fremdeles savner jeg ham så usigelig!

Hun tørket en tåre og tok en liten slurk av vannglasset. Så smilte hun – et vemodig lite smil.

– På fjortenårsdagen min, fortsatte hun, – oppdaget jeg at det var en spesiell sang som betydde svært mye for ham. Mye senere fikk jeg vite at han hadde lært den av sin aller første kjærlighet – en ung kvinne han traff mens skipet hans lå ved verksted i Marseille. De fikk bare snaut fire uker sammen, og båten hans kom aldri tilbake til akkurat den havnen. Dessverre så han henne aldri igjen, og jeg tror at han aldri glemte henne, heller. Det bebreider jeg ham ikke, for jeg tror ikke NOEN glemmer sin aller første kjærlighet. Hun tenkte seg om litt. – Kanskje særlig hvis man er over førti år når man opplever den – slik han var. Det hørtes en overrasket mumling rundt bordet. – Den unge damen het Jacqueline, fortsatte Margrethe, – så derfor kalte jeg min førstefødte for Line.

Hun så ømt på datteren, som hadde hørt historien før, men det var lenge siden. Hun nikket og smilte til moren sin, som nå reiste seg og gikk bort til pianoet. Hun sto litt og lot blikket gli rundt bordet og smilte litt skøyeraktig. – Det er bare takket være den sangen til Jacqueline, fortsatte hun, at jeg greide å forføre ham, slik at jeg kunne BLI gravid! Alle smålo litt og smilte. De visste at det de nå skulle få høre, var Margrethes egen tekst fra femogtyve år tilbake. Flere av dem fikk en liten klump i halsen da hun slo an åpningsakkordene og begynte å synge – med en lett gråtkvalt stemme til å begynne med:

Si de ord du vet
som rører meg og som betar meg.
Tal om kjærlighet,
du vet at jeg alltid vil ha deg!
Glem at jeg er ung –
og si at det kun er oss to!
Si du tror meg!
Historien fortsætter under reklamen

Marie satt slik til at hun kunne se tårene som glitret på hennes unge bestemors kinn. Hun tittet opp på Gundersen, som satt ved siden av henne, grep den store hånden hans under bordet og smilte yndig til ham.

3 kommentarer

1. OnkelWaldo

   11/07/2020 kl 11:03

   Tusen takk skal dere ha, begge to. Litt usikker når den neste kommer, for ingenting er ferdigskrevet ennå!

   2+

   Besvar kommentar
2. Den gamle jumfru

   11/07/2020 kl 4:43

   Endnu et godt kapitel i denne historie, Margrethe var heldig at finde ægte kærlighed. 🙂

   Glæder mig til mere fra onkel. 🙂

   3+

   Besvar kommentar
3. Reha

   10/07/2020 kl 19:19

   En dejlig følsom afslutning på en god historie .

   4+

   Besvar kommentar