“Som du sikkert vet bor de i hver sine klostre, – strengt atskilt – og det er absolutt forbudt for dem å ha sex”. Ellen nikket rødmende.

Forfatter: OnkelWaldo
Læs første del

Albert møtte henne i gangen. Det vennlige smilet beroliget henne enda mere. – Så hyggelig at du vil komme og besøke meg, Ellen! Bare kom inn – jeg har godt med julebakst å by på – men kaffe drikker du kanskje ikke?

Ellen kniste forlegent. – Ehhhh, joda, jeg har smakt kaffe et par ganger –hvis du har mye melk oppi, så?

Den eldre mannen humret godmodig. – Jada, jeg bruker melk i kaffen, jeg også. Han la den store neven sin rundt de smale skuldrene hennes da han førte henne inn i den romslige stuen. Det rislet litt søtt gjennom henne da hun – faktisk for første gang siden hun var ganske liten! – følte en mannshånd mot kroppen sin. Noen pappa kunne hun ikke huske, og bestefar var blitt borte under krigen.

– Ta av deg kåpen, du, Ellen, så skal jeg varme litt på kaffen, lød den varme, vennlige stemmen igjen. Hun tok av seg den lette golfjakken også, for han hadde det ganske varmt i stuen sin, syntes hun. Den store kakkelovnen formelig glødet der borte i hjørnet. Gulvet var dekket av flere vevde filleryer og et stort, tykt gulvteppe. På veggene hang flere små malerier, for det meste av dyr og natur, men hun la også merke til flere familiefotografier. Mellom de to vinduene på østveggen hang det et bilde av en smilende Randi.

Hun så beundrende på alle bøkene i de to velfylte bokhyllene borte ved veggen. Kunne hun spørre om å få låne et par av dem, tro? Nå som hun ikke gikk på skolen lenger, hadde hun ikke så mye å foreta seg, selv om moren insisterte på at hun skulle være flittig til både å sy, strikke, hekle og brodere. Likevel hadde hun mye tid til overs, syntes hun.

Da han kom tilbake med kaffebrett og et bugnende fat med julebakst, la han merke til de spenstige, unge brystene som struttet under den lette kjolen hennes. Han hadde hatt besøk av flere unge jenter som heller ikke brukte brystholder, men av en eller annen grunn virket Ellens mere pirrende. Brystvortene, som avtegnet seg gjennom kjolestoffet, var små, men tydelige. Han ante allerede hvorfor hun plutselig var kommet på besøk.

– Sitt ned, Ellen, nødet han, og slo seg ned i sofaen ved siden av henne. – Du får bare forsyne deg med kaker – det er altså SÅ hyggelig å få besøk. Jeg bor jo alene, som du vet, men det hender at Randi stikker innom. Datter til søsteren min – du kjenner kanskje henne, selv om hun bor litt lengre nede i bygden? hun er vel et år eller to eldre enn deg, ikke sant?

Ellen nikket og rødmet litt. – Mmmm, hun er veldig pen – og hyggelig. Jeg snakker med henne på butikken av og til – eller på menighetshuset. Randi synger jo også i jentekoret, så.
Historien fortsætter under reklamen

«Onkel» Albert smilte til henne og blunket med det ene øyet. – Du er like søt og pen, du, Ellen! Bare så synd at du ikke har besøkt meg før. Du var forresten riktig nydelig da du sto til konfirmasjon her i fjor vår! Ellen rødmet, kniste og slo blikket ned. Det hadde vært syv andre jenter også – hadde han virkelig lagt spesielt merke til HENNE? Han gjorde en liten pause. – Kan jeg få spørre – hvorfor stakk du innom akkurat i dag, da?

Ellen rødmet dypere. Hun hadde lagt ulljakken fra seg på en stol, nå stakk hun hånden innenfor og tok frem en papirbunke. – Mmmmm, det er litt flaut, altså – og du må IKKE si noe til mamma – eller bestemor, lover du det?

Albert nikket smilende,han visste allerede hvor denne stillferdige og beskjedne jentungen hadde fått slike «farlige» hemmeligheter fra.

– Jada, Ellen, jeg er flink til å holde på hemmeligheter, jeg – hvis det ikke er noe veldig ulovlig du driver med, da? Noe du kan komme i fengsel for, eller?

Hun rødmet enda dypere og kniste forlegent. – N- nei da, ikke noe sånt! Det er bare litt – flaut! Hun pustet dypt og tok opp et par av papirarkene.

– Du skjønner, jeg fikk – eller fikk låne, kanskje – noen – mmmm, noen fortellinger – fra veldig gamle dager, tror jeg, og – der er det noe jeg ikke skjønner helt. Jeg – ehhh, jeg skrev ned noen av ordene her – hun holdt et papirark opp i været. Så rødmet hun. – Mmmmm – jeg har nok lest ordene før – noen av dem, men – de blir brukt på en sånn – merkelig måte, synes jeg.

Albert så at jenta var tydelig nervøs og forlegen, og han smilte beroligende til henne. – Bare la meg få høre de ordene, du, Ellen – og hvis du synes det er pinlig, så kan de bli en hemmelighet mellom oss to, ikke sant?

Ellen smilte lettet. Hun nølte litt, så rakte hun det ene arket til Albert. – Du kan jo lese dem selv. Jeg har prøvd å skrive så tydelig jeg kan.

Mens han studerte det lille arket hennes, studerte hun den kraftige mannen som satt ved siden av henne. Rart i grunnen – de var nære naboer, men dette var første gang hun så¨ham på nært hold. Hvor gammel han var, visste hun ikke riktig, men antagelig over femti, trodde hun. Håret hans var mørkebrunt, kortklippet og småkrøllet, det var bare LITT grått i det, så hun, ansiktet var brunbarket og litt furet, som om han oppholdt seg mye utendørs. Det løp smilerynker i vifteform fra begge øyekrokene hans, og hun syntes han hadde snille øyne. Et vennlig ansikt – dette var ikke en mann å være redd for. Hendene hans var kraftige, men huden var ikke hard og hornete, som på en som drev med grovarbeid eller tømmerhogst.

Hun kniste litt for seg selv da hun tenkte – han har snille hender også! Hun tenkte på hendene til den presten i den forbudte fortellingen – de hadde nok vært «snille» med de nakne konfirmantjentene – men ganske frekke også! Det kriblet litt i maven hennes, og uvilkårlig klemte hun lårene litt tettere sammen. Hun var glad for at han ikke kunne se hva hun tenkte, men følte at det steg en svak rødme opp i kinnene hennes.

Albert skummet fort igjennom den korte listen, som var skrevet med sirlig, tydelig håndskrift. – Ellen var nok en både lydig og flittig skoleelev, tenkte han. Allerede nå fikk han bekreftet hvor hun hadde kopiert ordene fra.

Han løftet blikket fra arket og smilte beroligende til henne. – Hvor fikk du disse historiene fra, da, Ellen?

Hun rødmet og slo blikket ned. – Ehhhhh, det er litt rart, egentlig. Det var sånt – ungdomstreff på – på menighetshuset for et par uker siden – hun kniste ved tanken, både flau og forlegen – tenk – menighetshuset! – og det var veldig kaldt og jeg hadde på meg en tykk, varm kåpe med store lommer. Da vi gikk derfra, stakk jeg hendene i lommene og da fant jeg – disse her. Hun holdt opp den lille bunken med sammenbrettede ark.

Albert smilte og nikket gjenkjennende da han raskt bladde gjennom papirene. – Mmmm – «klosterbrev», ja – jeg husker dem fra mine unge dager også. Da var de skrevet med håndskrift.

Ellen så uforstående på ham. – «Klosterbrev»? undret hun. Albert nikket igjen og blunket. – Ja, ikke vet jeg hvorfor de ble kalt det, for det er jo slett ikke alle historiene som handler om munker og nonner, heller. Som du sikkert vet bor de i hver sine klostre, – strengt atskilt – og det er absolutt forbudt for dem å ha sex. Ellen nikket rødmende. – Det er det også for katolske prester, som ikke har lov å gifte seg – det vet du også, ikke sant? fortsatte Albert. – Og de som skriver disse historiene, tenker seg nok at – siden ingen riktig vet hva som foregår i disse klostrene – eller blant disse prestene – og siden alle mennesker har slike – – hemmelige lyster – Albert blunket til henne, og Ellen rødmet enda mere – så er det sikkert NOE som foregår der – noe som ingen skal vite om. Derfor handler alle disse historiene om – – sex – Ellen rødmet og kniste forlegent – og slikt har det jo alltid vært noe hemmelig og forbudt ved, vet du. Hun nikket igjen. – Åh ja – mamma og bestemor ville altså bli – – helt RASENDE hvis de visste at – at jeg hadde lest noe slikt – selv om jeg ikke skjønner alt sammen! Det kriblet litt ekstra i kroppen hennes på grunn av alt det Albert fortalte, selv om hun nok visste – eller ante – mye av det allerede.

Albert strakte ut den store neven sin og strøk henne mykt over kinnet. – Har du litt god tid i dag, Ellen? Hun fuktet leppene og nikket. – J- jada, mamma og bestemor kommer til å være opptatt lenge utover kvelden, de – med å hjelpe presten og – og menigheten – for å stelle i stand til jul – – og sånn – – –

– Fint, jenta mi! smilte Albert fornøyd. Det begynte å krible forventningsfullt i maven hans – og under den strenge prestekjolen begynte«scepteret» hans allerede å svulme av forventning. Den varme hånden hans la seg forsiktig på skulderen hennes, og det føltes for Ellen som om en søt, tung varme bredte seg nedover i den unge, sitrende kroppen. Det var såvidt fingrene hans beveget seg, og det uvante ved å være alene med en mann – og sitte så nær ham, det – det – – hun fikk en kriblende, men behagelig følelse i hele seg. Hun fuktet leppene og tenkte at – onkel Albert var sannelig en både snill og hyggelig mann – hvorfor hadde hun ikke snakket med ham før – slik han hadde sagt? Ellen smilte tillitsfullt mot ham og fuktet de tørre leppene nok en gang. Albert på sin side merket seg den lille lyserøde tungespissen som kom og forsvant så fort igjen.

– Da tar vi på oss et par kostymer, smilte Albert, – så blir det liksom lettere å sette seg inn i de historiene du har lest. – Ehhh – kostymer? Ellen så spørrende på ham, og han blunket. – Ja – her skal du se.

Han gikk bort til et klesskap ved veggen, åpnet døren og tok ut et stort, sort plagg. Ellen kniste. – Det er en – prestekjole, jo!

– Nettopp, og se her! Han holdt opp en lang, hvit kappe, sydd av et mykt bomullsstoff. – Dette er slike konfirmantkapper som de brukte før i tiden – Odette og Arlette og – hva het nå hun tredje?

– Jeanette? foreslo Ellen nølende. – Ja, nettopp. Akkurat slike kapper hadde de på seg når presten skulle – innvie dem. Nå kan du gå inn i sovekammerset der, ta av deg ALLE klærne, så tar du på deg denne her, og i mellomtiden skal jeg skape meg om til en streng og alvorlig prestemann!

Albert satte opp en morsk mine, men samtidig blunket han lurt, og Ellen brast i latter. – Ikke – ALTFOR streng, vel? kniste hun, og ble belønnet med en varm, humrende latter. – Neida, Ellen – det blir nesten som et skuespill, og det er jo bare en lek, vet du.

Ellen tok kappen og kikket granskende på den. – Du tar den på deg bak-frem, instruerte Albert. – Det er noen hemper på ryggen.

– Og jeg skal ta av – alle klærne? spurte hun nølende og kjente at hun ble glødende varm i kinnene. Albert nikket og smilte beroligende igjen. – Ja – takk, alle sammen – akkurat slik Odette og Arlette og Jeanette gjorde! Han nøt det opphissede lille kniset da Ellen forsvant inn i soverommet og lukket døren bak seg. Deretter skyndte han seg å sette i gang sine egne forberedelser.

Det var litt flaut å være alene i en fremmed manns soveværelse, syntes hun. Det hang flere bilder på veggene her også, så hun – mange små bilder av – – kunne det virkelig være familiebilder, alt sammen? Hun gikk litt nærmere. Mange var av smilende unge piker, kledd i pene kjoler – konfirmasjonskjoler, kanskje? – hun kjente igjen enda et bilde av Randi, smilende og blid, i en nydelig bunad – der hang det sannelig et bilde av Åshild også, hun bodde i det lille, røde huset litt lengre oppe langs elven. Hun var – nesten to år yngre enn henne selv, visste hun, og skulle stå til konfirmasjon nå til våren – det var det jo faktisk bare et halvt år til, kom hun plutselig på. Åshild var riktig søt, syntes Ellen, hun hadde to lange, mørke fletter og virket litt blyg. De hadde ikke snakket så mye med hverandre, selv om de sang i jentekoret, begge to. Hun var en av dem som hadde fått sitte på da Albert var ute og kjørte med bilen tidligere på dagen, husket hun. Kanskje Åshild også var i familie med ham?

Noen flere kjente hun ikke igjen – – eller – det der måtte da være tante Solveig? – søsteren til mamma! På bildet sto hun sammen med to andre smilende jenter som hun ikke kj- – – vent litt! – ved siden av henne sto en – en jentunge på ti-elleve år, men – – det var da faktisk mamma hun så der? Tante Solveig – i konfirmasjonsalderen, sammen med mamma – som jentunge – hun var tre år yngre, visste hun – og en tredje jente. Alle var pent kledd, så bildet var nok tatt på konfirmasjonsdagen – til tante Solveig og den fremmede unge jenta som så ut til å være på samme alder. Kanskje var det ikke så rart at Albert hadde bilder av dem, for alle kjente jo alle i denne lille bygden, men – – hvorfor hadde hun ikke sett dette bildet i et av familiealbumene hjemme, mon tro?

Hun kikket nervøst på den lukkede soveromsdøren. Det sto ingen nøkkel i på innsiden, men hun regnet med at onkel Albert ikke ville komme inn uten å banke på. Han visste jo at hun snart ville være helt naken her inne, før hun fikk på seg den litt merkelige konfirmantkappen. Og så ville han kanskje selv kle seg naken der ute i stuen – før han tok på seg – kostymet – prestekjolen? Det var jo egentlig slett ikke nødvendig, kom hun til – han kunne jo bare trekke den kjortelen over hodet – utenpå de vanlige klærne.

Hun kniste litt ved den tanken, og med litt skjelvende fingre og heftig bankende hjerte begynte hun å knappe opp skjørtet.

— —

Albert var han rask med å få av seg klærne. Allerede nå visste han at det vesle, ubrukte kjønnet hennes hadde begynt å svulme og utsondre fuktighet. Han hadde merket seg hvordan hun reagerte på de lette berøringene hans, selv om de hadde vært aldri så uskyldige. Det var over en uke siden han hadde bedt Randi om å smugle de «forbudte» arkene ned i Ellens kåpelomme når det bød seg en anledning. Ellen var en av de to fjorårskonfirmantene han hadde merket seg spesielt fra sin plass langt fremme i kirken. Den andre han hadde «blinket seg ut», hadde dessverre flyttet fra bygden allerede. Han hadde vikariert som kirketjener i flere år nå og møtte trofast opp ved alle konfirmasjoner. Ellen hadde alltid vært blyg og vanskelig å få kontakt med, men den lille krigslisten han hadde avtalt med Randi, hadde åpenbart virket helt perfekt. Han hadde såpass lang erfaring med jenter i den alderen nå at han kunne lese dem som en åpen bok. Hans unge nabo var nysgjerrig, nå var hun også i ferd med å bli opphisset og – endelig – klar til å plukkes, følte han!

Da han trakk av seg det siste plagget, kunne han med tilfredshet fastslå at «det hellige scepteret» hans allerede struttet stort, stivt og svulmende og at det pekte skrått oppover og litt til venstre. Tanken på en ny, naiv og jomfruelig ungpike fikk ham til å la hånden gli langsomt nedover det årete skaftet, inntil han fattet om den tunge, velfylte pungen. Han gledet seg til å tøye ut «den sydende grotten hennes» inntil hun jamret seg av vellyst og han kunne sprøyte henne full av «den livgivende saften» sin. Riktignok håpet han at den ikke ville være ALTFOR «livgivende» akkurat i dag, men akkurat den uvissheten – og risikoen! – pirret ham alltid litt ekstra når han «innviet» en ny ungjente i nærheten av konfirmasjonsalderen. I løpet av de siste tredve årene hadde han vært uheldig og «skutt blink» bare fem-seks ganger.

Før han tok på seg den lange sorte prestekjolen, fant han frem en liten flaske med velduftende – og velsmakende! – olje som han smurte inn pikken med. Det var viktig for ham at «konfirmantene» hans ikke syntes det var ekkelt å kysse «det hellige scepteret». Deretter tok han på seg den hvite pipekraven som hadde vært brukt blant prester i nesten fem hundre år. – Det er nok mange konfirmantjenter som har mistet møydommen sin til kåte prester med dette kostymet på! tenkte Albert og smilte til det lille speilbildet sitt. – Og en del ømme gutterumper har det nok også blitt! – han humret lavt for seg selv.

Da han var klar, satte han frem en liten boks med vaselin, en bibel og et liten bolle med vann. Vaselinen hadde han blandet med ørlite grann pepper. De små, trange grottene pleide gjerne å «syde» litt ekstra når de ble kjærtegnet ganske lett med denne salven!

— —

På det lille soverommet til Albert var det et klesskap med speil i døren. Ellen følte seg SVÆRT forlegen da hun hadde tatt av seg alle klærne og så seg i speilet. Det var faktisk første gang hun gjorde noe slikt – hjemme hadde de ingen speil som var så store. Hun var forlegen da hun rørte ved de rosa brystvortene sine – de føltes ekstra følsomme akkurat nå, det var flaut med den sparsomme hårveksten også – men den skulle han vel ikke se på – skulle han det, da? Hun rørte ved den lille sprekken straks nedenfor, men tok hånden fort vekk igjen – ilningene i kroppen føltes rent som et elektrisk støt! Og hvorfor var hun plutselig blitt fuktig akkurat der? – riktignok var det lenge siden hun hadde vært på toalettet, men hun skulle da slett ikke tisse, heller! Da hun tok på seg den hvite kappen, ble hun enda mere forlegen. Den ble holdt sammen i ryggen av bare to hemper, men de satt ganske høyt oppe, slik at når hun bøyde seg frem, delte kappen seg like ovenfor hoftene, slik at alt det hun hadde – der nede – lå blottet! Hun rødmet ved tanken, men – kanskje hun slapp å bøye seg? tenkte hun. Skjønt – Odette hadde jo – – –

Hjertet hamret vilt i brystet hennes da hun forsiktig åpnet soveværelsesdøren og tittet ut. Der sto «onkel» Albert i full prestemundur og smilte til henne.

– Nå, Ellen, er du klar for å bli – konfirmert? blunket han, og pulsen hennes økte ytterligere. Hun merket seg den lille pausen foran det siste ordet, men det var nok fordi det var et lite skuespill de skulle oppføre, og ikke en ordentlig konfirmasjon – for hun VAR jo allerede konfirmert. Albert hadde til og med lagt merke til henne i kirken. Hun smilte tappert tilbake og nikket, visste ikke hva hun skulle si, egentlig. Men det kriblet – sødmefullt og – forventningsfullt, kanskje? – i hele kroppen. – Du har ordentlig prestekrave også, jo! brast det ut av henne.

Albert nikket og blunket. – Jada. det er Randi som har laget den, akkurat som den konfirmantkappen du har på deg. Hun er riktig flink til å sy, skjønner du.

Kaffe og kaker sto fremdeles på bordet, og de satte seg ned, begge to, og småpratet litt. Hun ble litt forlegen da han satte seg ved siden av henne i den lille sofaen, men den store hånden som la seg så vennlig rundt skulderen hennes, virket ikke farlig, heller – tvertimot følte hun en merkelig, myk varme bre seg i hele kroppen. Ellen begynte så smått å slappe av, det var litt uvant å sitte der, tett ved siden av ham, så å si halvnaken, men han gjorde ikke annet enn å la hånden gli langsomt nedover ryggen hennes.
Historien fortsætter under reklamen

Hun holdt pusten da han nådde ned dit hvor hoftene begynte å runde seg, der berørte han naken hud også! – så gled den oppover igjen, og deretter nedover til den la seg til hvile på den venstre hoften hennes. Der ble den liggende i noen lange, kriblende sekunder før han tok den bort, og hun pustet lettet ut da han grep kaffekoppen, smilte det vennlige smilet sitt og bød henne på enda et stykke julekake.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Anonym

   02/09/2019 kl 0:24

   WOW, det er meget pirrendeå lese om konfirmanten, det sier seg sjøl. Denne kommer ikke alene,

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     02/09/2019 kl 6:48 - som svar på

     Takk for hyggelige ord – og det kommer ett kapittel til, ja.

     1+

     Besvar kommentar