Hushjelpa og dattera, del 2

«Alternativet er anmeldelse.» lød den strenge stemmen.« Jeg har gode beviser. Du vil få en fengselsdom og et utvisningsvedtak.«

Forfatter: kinky1

Læs første afsnit

Hun trodde nesten ikke sine egne ører. Hun hadde ventet å få sparken. Da ville hun virkelig være ille ute.

«Ååhhh, tusen, tusen takk!»

Tårene spratt i øynene hennes av bare takknemlighet.

«… på visse betingelser,» fortsatte han.

Yana satte seg litt lenger ut på kanten av sofaen, lente seg framover og viste med hele kroppen at hun ville høre mer:

«Du må ta imot hjelp for å bli kvitt spillavhengigheten din. Er du villig til det?»

«Ja… absolutt… gjerne!»

Han hadde allerede bestilt plass til henne på en privat institusjon, der hun skulle få hjelp. Den lå et stykke unna, men han hadde også ordnet med transport.

«Behandlingen tar tolv uker. Du må altså reise fra Arita, men hun skal bo hos meg. Jeg skal selv passe på henne. Passe skikkelig godt på henne», la han til, og følte lemmet vokse innenfor buksene.

Papirene lå klare på kontoret hans. Han hadde fått takstfolk til å beregne verdien på gjenstandene som var borte. De hadde vurdert dem høyt, basert på en antagelse om at på en auksjon ville flere budgivere by over hverandre, opp til to og en halv gang det antatte minstebudet. Det var mye mer enn det Yana hadde fått for tingene.

Han hadde beregnet renter fra den første datoen hun beviselig hadde stjålet fra ham. Den hadde han satt til det dobbelte av vanlig inkassorente. Sluttbeløpet var svimlende stort, syntes hun. Hun gispet av forferdelse.

«Skriv under her!» forlangte Ottavio.

Yana forsto lite av regnestykket hans, men hadde ikke noe valg. Hun nølte, med tårer i øynene, der hun sto med pennen i hånda.

«Alternativet er anmeldelse.» lød den strenge stemmen. « Jeg har gode beviser. Du vil få en fengselsdom og et utvisningsvedtak. Da vil Arita bli tatt hånd om av barnevernet. Det er bedre at jeg tar hånd om det og at du får muligheten til å gjøre opp bare med meg, uten at vi blander inn politi og rettsvesen. Eller?»

Den neste papirbunken var adopsjonspapirer. Hun måtte skrive under på at hun overdro omsorgen av dattera til herr Ottavio. Det var for at han skulle kunne stå for kontakten med skolen, blant annet. I tillegg betydde det at Arita ikke kunne tas ut av landet uten hans samtykke.

I den tredje bunken med papirer fikk hun den oppløftende nyheten at han ville tredoble lønna hennes. Fra før hadde hun svært godt betalt i forhold til hvor mye hun jobbet, bare to dager i uka. Nå skulle hun få tre ganger så mye, men til gjengjeld stå til hans disposisjon 24 timer i døgnet, året rundt, helt til gjelda var betalt.

I denne kontrakten sto det også at han forpliktet seg til å huse og forsørge både henne og barnet inntil hun var gjeldfri. Han opplyste henne om at han ikke ville beregne noen husleie eller trekke henne for maten hun og jenta spiste. Dermed kunne hun si opp leiligheten hun hadde.

Det var mange ark. Hun måtte sette initialene sine på hver side, og på siste side i hver bunke skulle hun skrive navnetrekket sitt. Der sto det også at hun samtykket til alt herr Bogdano ønsket å gjøre med henne og barnet. Hun måtte også skrive under på at hun ikke kunne trekke tilbake det samtykket. Han gjorde det samtidig klart for henne at han hadde til hensikt å straffe henne for det hun hadde gjort. Hun lurte svært på hva den straffen ville bestå i? Men hun torde ikke spørre.

Den neste bunken gjaldt gjelda hun hadde. Hun måtte gi fullmakt til at herr Bogdans advokater kunne forhandle, eller gjøre avtaler med hennes kreditorer. Herr Bogdan ville innfri gjelda og den ville bli lagt til beløpet som hun skyldte ham.

Han hadde skrevet oppsigelse på leiligheten der hun bodde. Hun var allerede på etterskudd med husleia, og utkastelsen var uansett like rundt hjørnet. Herr Bogdan ville betale det hun skyldte, og også det beløpet ville bli lagt til det hun skyldte ham.

Yana måtte også gi samtykke til at folkene hans hentet tingene hennes, etter avtale med huseieren. Han hadde allerede gjort avtale med huseieren, men trengte hennes samtykke, for å gjennomføre det. Hun måtte gi ham nøklene.

Da hun var ferdig med å skrive under på alle papirene, ba han henne om å ta fram mobiltelefonen. Hun skulle gjøre et videoopptak. Han hadde skrevet en tekst som hun skulle se inn i kamera og lese:

«Hei, vennen min! Du må bli med de svartkledde mennene med den svarte bilen. De skal ta deg med dit mamma jobber. Okei? Glad i deg!»

Hun sa det på morsmålet sitt, og brukte de ordene som hun vanligvis brukte når hun snakket til dattera på telefonen. Skipsrederen nikket og skjøv en lapp over mot henne:

«Send opptaket til Arita og til dette nummeret!»

Det at hun også skulle sende det til nummeret på lappen, var i tilfelle Arita ikke hadde fått meldingen av en eller annen grunn. Da ville hun få den fra telefonen til en av mennene som skulle hente henne. Hun fikk også beskjed om at hvis dattera ringte, skulle hun si det samme.

Bilen som skulle ta henne med til klinikken, sto allerede klar utenfor. Senere dag ville han sende en bag med klær til henne. Inntil da måtte hun klare seg med det hun hadde på og med seg.

Skolen var mobilfri. Det betydde at elevene ikke hadde tilgang til mobiltelefonene sine i skoletida. De måtte levere den fra seg om morgenen og fikk den tilbake på slutten av skoledagen.

Elevene sto i kø foran disken utenfor kontorene. De to damene bak disken kjente alle elevene. Den ene fant fram telefonene fra kassene og la dem i rekkefølge under disken, samme rekkefølge som elevens sto i, i køen.

Hver elev hadde en lapp I hånda. Når hun kom fram til disken, tok hun pennen som lå på disken og skrev navnet sitt på lappen. Så fikk hun telefonen i bytte mot lappen.

Med en gang Arita tok imot telefonen sin, så hun at hun hadde fått en melding. Hun begynte å gå mot trappa, samtidig som hun åpnet den. Det var en videomelding fra mora.

Hun gikk ned trappa og fortsatte mot utgangsdøra. Allerede før hun var framme, så hun den svarte bilen. Da hun var utenfor, ble hun møtt av en svartkledd mann som hadde sittet i den.

«Arita? Har du fått meldingen?»

Han holdt fram telefonen sin mot henne og viste henne den samme meldingen som hun nettopp hadde sett på sin egen telefon.

Det var en stor bil, en liten minibuss. Den hadde fine, behagelige stoler. Det var plass til tre bakerst og to dobbeltseter i midten.

Bak rattet satt enda en svartkledd mann. Han snudde seg og nikket til henne da hun steg inn. Det var glassvegg mellom førerkupéen og passasjeravdelingen.
Historien fortsætter under reklamen

Hun satte seg i det midterste setet. Mannen som hadde hilst på henne og vist henne meldingen på telefonen sin, satte seg ved siden av sjåføren.

Hva synes dere?
Vil dere ha fortsettelse?

Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER