Den lystne presten betraktet sitt verk med tilfredshet. To par små, jomfruelige skamlepper svulmet mot ham og viste tydelige tegn på opphisselse

ADVARSEL: Mindreårig

Forfatter: OnkelWaldo
Automatisk Google-oversættelse:

Rundt svingen kom en putrende Chevrolet 1928 modell. Nå hadde Albert altså endelig fått liv i den, etter at den hadde stått parkert i et gammelt vognskjul under hele krigen. Barna jublet og klappet – riktignok lydløst, for de hadde votter på seg. Albert smilte og vinket til dem da han giret ned for å komme opp den bratte lille bakken som førte opp til tunet hans. Eksosen lå som en blå sky etter ham der han forsvant opp gårdsveien.

Barna fortsatte med leken sin. Et par av dem kikket bort mot kirken, som var opplyst. Den lå et stykke unna, men hvis de lyttet, kunne de såvidt høre orgelbrus og sang der innenfra. Det var mannskoret som øvde på sangene sine. Nå som det nærmet seg jul, skulle de holde konserter både der i grenda og i nabobygden. Det skulle jentekoret også, som Ellen var medlem av.

Også hun løftet hodet og lyttet da hun hørte motorduren. Fra vinduet sitt kunne hun se ned på veien der barna lekte, og der så hun plutselig også den gamle bilen til onkel Albert dukke opp nede i svingen. Han var ikke den ordentlige onkelen til noen av dem, visste hun, men han var kjent som en vennlig og barnekjær »onkel» for alle barna i omegnen. Hun så at de vinket da han kjørte forbi dem, så forsvant bilen bak de snekledde buskene som kranset oppkjørselen hans. Lyden fra motoren døde bort da han stanset utenfor vognskjulet, som nå fungerte som garasje.

Hun bladde litt i de maskinskrevne, stensilerte arkene og fant igjen stedet der hun hadde sluttet sist:

«De tre ungpikene tittet fryktsomt opp på den strenge pastoren, som tårnet over dem. Alle lå på kne, alle var kledd i lange, hvite kjortler uten noenting under. De visste at de snart skulle innvies. Medsøstre som hadde stått til konfirmasjon tidligere, hadde fnisende hvisket til dem at – nå er det snart deres tur! Men de ville ikke røpe hva som skulle skje. – Det får dere tidsnok vite! hadde Ghislaine erklært med en liten, ondskapsfull latter – – og føle! hadde Amandine tilføyd, og deretter hadde begge løpt sin vei mens de lo ertende og gjorde noen mystiske fingerbevegelser til de tre forvirrede fjortenåringene.
Historien fortsætter under reklamen

De hadde fått en liten anelse om at noe skulle skje da de besøkte presten forrige gang – for tre dager siden. Da hadde de stått splitter nakne foran ham, alle tre, rødmende av skam og forlegenhet, mens han hadde mumlet latinske bønner samtidig som han velsignet dem med hellig vann. Alle hadde gispet av forlegenhet da han trykket et mykt kyss, først på pannen, så på munnen til hver av dem. Kyssene etterlot en pirrende opphisselse i dem alle tre, som ingen av dem hadde opplevd maken til før. Fra et sølvkar som han dyppet fingrene i, hadde han strøket det hellige vannet, først over kinnene deres, deretter nedover halsen og de struttende brystene, over maven og ned mellom bena, der han hadde gjort seg ekstra stor flid. De tykke fingrene hans hadde strøket og massert og gnidd – Arlette, med det lange, mørkebrune håret og de vakre øynene, hadde ikke klart å holde tilbake et lite stønn da han hadde berørt og kjærtegnet – lenge! – et helt bestemt sted.»

Ellen lot de slitte arkene synke og stirret ut gjennom vinduet. Hun hadde lest historien en gang før, og det var så mye hun ikke forsto – likevel hamret hjertet hennes vilt, og det var nesten som om hun kunne føle prestens «tykke fingre» gli inn mellom sine egne lår. Gjorde prester virkelig sånt? Det var selvfølgelig bare en fortelling fra riktig gamle dager, men tenk om – – ? Ut fra de rare navnene på jentene – Ghislaine, Amandine, Arlette – gjettet hun på at dette hadde foregått – HVIS det hadde foregått! – i Frankrike, og der var det katolske prester, visste hun. De hadde ikke lov å gifte seg.

Og de hadde helt sikkert ikke lov å gjøre slikt med fjortenårige konfirmanter heller! Ellen hadde selv stått til konfirmasjon våren før, og under forberedelsene hadde presten ikke engang rørt ved noen av dem. Men han var gift og hadde kone og barn. Hun tok opp arkene igjen.

«Også Odette tenkte på forrige gang, der hun lå på kne i den tynne, hvite kappen sin. Da hadde de også ligget på kne foran ham, alle tre, med oppadvendte ansikter og lukkede øyne. – Dere må holde øynene igjen når dere nå skal kysse det hellige scepteret! hadde han formant, med den dype, strenge stemmen sin. Like etter hadde noe varmt og svulmende rørt ved leppene hennes, og hun hadde lydig åpnet munnen og kysset den stavlignende gjenstanden. Etter noen sekunder hadde han forflyttet seg til Arlette, som sto ved siden av henne. Hun hadde hørt noen smattende, sugende lyder, og presten hadde brummet fornøyd før han lot også Jeanette få delta i det hellige ritualet».

Ellen stirret fremfor seg. Hun lurte på hva «det hellige scepteret» var for noe? I en gammel historiebok hadde hun lest at et scepter, det var noe som konger brukte – en forgylt stav med en kule på toppen. Men hvorfor den skulle være varm, det skjønte hun ikke helt. Og at prestene hadde scepter, det hadde hun aldri sett eller hørt om, så dette var nok også noe som bare katolikkene brukte. Hun fortsatte å lese.

«Presten hadde kløpet lett i de følsomme knoppene hennes før han fortsatte fingrenes velsignende ferd ned langs den unge, slanke kroppen. Odette visste at det var hun som hadde de største brystene av de tre som snart skulle innvies. Nå hørte hun en lyd hun ikke kjente igjen, og like etter følte hun en finger som strøk henne mykt – der! – frem og tilbake i den sydende grotten hennes, og uvilkårlig flyttet hun bena litt lengre fra hverandre. Hun utstøtte et lite, overrasket gisp da de skjeggete kinnene hans strøk over den følsomme huden på lårene hennes, og – – – det måtte da være tungespissen hans hun følte – DER? – men den lette berøringen varte bare i noen ganske få sekunder. Like etter følte hun en varm, kløende følelse som spredte seg fra det hemmelige stedet hennes og utover i lendene og resten av kroppen. Hva var det som skjedde med henne? Var det dette som var å bli «innviet», mon tro? Så forsvant fingrene, og hun visste at nå var det Arlettes tur.

Arlette ga fra seg et lite gisp da hun følte at kappen ble løftet opp over hoftene hennes og at en varm, tykk finger gled inn der hvor hun ikke hadde lov å berøre seg selv engang. Den rørte seg litt frem og tilbake – og ut og inn! – som om den smurte på en salve, for det oppsto en kildrende, nesten brennende – men ikke smertefull – følelse, som spredte seg fra hoftene og oppover.»

Ellen senket arkene igjen og kjente at det kriblet i hele kroppen. Presten tok altså på – Arlette – «der hun ikke hadde lov å berøre seg selv engang» – og hun skjønte godt hvor DET var! Han hadde til og med hatt den skjeggete munnen sin der! Hun rødmet bare ved tanken. Men – hvorfor skulle han smøre denne rare salven – der? tenkte hun. Var det slik de konfirmerte jenter i – Frankrike? – eller kanskje i alle katolske land? Hun fortsatte å lese.

«Den lystne presten betraktet sitt verk med tilfredshet. To par små, jomfruelige skamlepper svulmet mot ham og viste tydelige tegn på opphisselse. De kom ikke til å være jomfruelige stort lenger nå, men han hadde en liten yndighet til som han måtte gjøre klar – lille Jeanette med det lange, lyse håret, smilehullene og de blå, glitrende øynene, som han riktignok ikke kunne se akkurat nå, men da han løftet den lette, hvite kappen, så han de runde, fristende, hvite halvkulene, og mellom dem – – han strakte frem fingeren med den hemmelige salven på og strøk mykt opp og ned langs det lyserøde, spaltede kjønnet hennes. Også hun ga fra seg et lite, overrasket knis og flyttet knærne litt lengre fra hverandre. Perfekt! tenkte fader Ambrosius med et fornøyd smil i det runde ansiktet.

Mens han smurte inn den svulmende staven sin med salve fra en annen krukke, tenkte han femten år tilbake i tiden, til den gang Jeanettes mor hadde vært fjorten og klar til å innvies. Han hadde klare, gode minner om de aller fleste yndighetene han hadde innviet opp gjennom årene, men Brigitte hørte til dem han husket med aller størst tilfredshet. Hun hadde vært lyshåret og blåøyd, slik Jeanette var nå, og noen måneder etter innvielsen hadde hun kommet til ham, blussende rød, og fortalt ham at hun bar et nytt liv under hjertet. Da måtte han selvsagt be henne kle av seg, slik at han kunne velsigne også det nye livet med hellig vann og la Brigitte nyte godt av det hellige scepteret nok engang.

Nå var altså datteren klar til den frydefulle seremonien. Han bestemte seg til å vente med henne til sist. Forventningen om å innvie sin egen datter ville han bevare så lenge som mulig.»

Ellen skjønte mindre og mindre. «Skamlepper» – hva var det for noe? Og hvordan kunne – Jeanette – være datteren til presten når katolske prester ikke hadde lov å gifte seg? Hadde han kanskje giftet seg i all hemmelighet med – Brigitte – for femten år siden – da hun fremdeles bare var konfirmant? – eller ihvertfall i konfirmasjonsalderen? Og «bar et nytt liv under hjertet», det måtte jo bety at hun bar ungen foran seg – på brystet – vel? Men det kunne jo presten se, så hvorfor måtte hun fortelle ham det da? Dessuten, hvorfor skulle Brigitte kle av seg hvis det var barnet han skulle velsigne med dette hellige vannet sitt? Og hvordan kunne hun «nyte godt av» dette hellige scepteret, som jo bare var en stav med en forgylt kule på toppen? Hun sukket, ristet lett på hodet og leste videre.

«Fader Ambrosius følte at tiden var inne. Lemmet hans sto struttende stivt og hardt, og nå førte han det ned mot Odettes dryppende honningkrukke og lot det synke inn, helt til roten. Med tilfredshet hørte han den kjælne klynkingen hennes og han visste at om få minutter ville hun få oppleve den himmelske salighets fryd. Han la hendene om hoftene hennes og trakk henne mot seg, følte at hun svarte, kjente at hun strammet seg rundt staven hans i pulserende, rykkvise bevegelser, registrerte med stigende, opphisselse at hennes jamrende små klynk og hikstende skrik ble høyere og høyere, inntil de klamrende spasmene i den lille grotten hennes sendte gysende, salige ilninger gjennom hele hans kropp, inntil hun ga fra seg et langtrukkent, jamrende stønn – og da lot han endelig den livgivende saften flomme ut i henne i tre-fire gnistrende, rykkvise støt, som trakk et nytende stønn også fra hans egne, halvåpne lepper».

Ellen sukket igjen og ristet forvirret på hodet. Så reiste hun seg, fant en kladdebok der det var noen ledige sider igjen og begynte å skrive.

– det hellige scepteret – (sikkert det samme som den «stavlignende gjenstanden», men hvorfor kysser de det? tenkte Ellen)
– skamlepper?
– bar et nytt liv «under hjertet»?
– lemmet hans?
– dryppende honningkrukke?
– strammet seg rundt staven?
– den himmelske salighets fryd?
– spasmene?
– den lille sydende grotten hennes?
– den livgivende saften?

Hun kikket ned på den lille listen sin. Det var flere merkelige ord og uttrykk senere i fortellingen også, men – hvem i all verden kunne hun spørre? Mamma eller bestemor var utelukket, for det var nakne jenter med i fortellingen, og alt som hadde med nakenhet å gjøre, det var fy-fy, visste hun. Et spørsmål om slikt ville utløse en ørefik eller to – minst! Noen skikkelig nære og gode venninner hadde hun heller ikke, for Ellen var den som bodde lengst vekk fra skolen, og klassevenninnene snakket hun med bare i friminuttene, aldri etter skoletid. Dessuten visste de sikkert like lite som hun selv gjorde. Og frøken var minst like streng som bestemor, hun hadde lett for å skjelle og smelle, til og med hvis noen av de mindre barna hadde falt og slått seg.

Ellen sukket og kikket ut av vinduet, for hun syntes hun hørte motordur igjen. Joda, blå eksosrøyk steg sakte opp der borte på den andre siden av veien, og snart dukket den gamle Chevroleten til Albert opp igjen, denne gangen med et par leende unger kikkende ut av bilvinduene. Åshild satt ved siden av ham i forsetet. Barna hadde nok overtalt ham til å kjøre en tur med dem, for han var en godmodig type og hadde alltid et vennlig ord eller et klapp på hodet til dem. Såvidt Ellen visste, hadde han ikke barn selv, men han hadde visst vært gift en gang.

Med ett rykket hun til. Albert, ja! Kunne hun spørre ham, kanskje? Mamma og bestemor hadde sagt om ham at – «skjønner ikke hva den mannen lever av, han arbeider jo ikke!» – men de hadde ikke sagt noe direkte stygt om ham, heller. Han hadde visst en masse bøker i huset – det hadde hun også hørt – så det betydde sikkert at han visste en masse.

Hun tenkte seg om. Hva visste hun for noe mer om Albert? – etternavnet hans visste hun ihvertfall ikke, men han var visstnok i familie med noen som bodde litt lengre nede i bygden. Åja, og så var han onkelen til Randi, som var et par år eldre enn henne. Hun hadde aldri vært inne i huset hans, men han visste hvem hun var, for alle kjente jo alle her i omegnen. Albert hadde nikket og smilt til henne flere ganger, men de hadde aldri snakket sammen. Vel, han pleide jo å si «mor’n, Ellen» hver gang de møttes, og noen ganger hadde han spurt «hvordan går det på skolen, da?» – men det var jo slikt som voksne alltid sa til barn. Så han var jo egentlig ikke en fremmed – bare nesten – men – torde hun?

Ellen tenkte seg om enda litt mer. Onkel Albert virket snill, hun hadde aldri sett ham sint, aldri kjeftet han på ungene, heller – selv om hun visste at de hadde knust en rute hos ham i fjor vinter, under en sneballkrig. Den hadde ikke hun vært med på, heldigvis. Alle barna som bodde i nærheten, var mye yngre enn Ellen. Men – det var jo litt flaut, det hun ville spørre ham om, da. For han var jo ikke den ordentlige onkelen hennes heller, det var bare sånt som barn måtte si til voksne for å vise dem respekt. Skjønt – det ville kanskje ha vært enda mere flaut å spørre noen hun kjente godt – eller var i familie med, fordi – selv om det var mye hun ikke skjønte, så forsto hun at det var noe forbudt med disse historiene – for det var flere. Konfirmantene var nakne sammen med presten – han så dem når de var helt og splitter nakne! – han tok på dem, til og med, og det MÅTTE da være strengt forbudt? Men det kriblet i hele kroppen hennes da hun tenkte på det.

Der kom den gamle bilen tilbake, klatret opp den bratte, lille bakken og forsvant inn på gårdsplassen til Albert. Ellen bladde i papirbunken sin og begynte å lese en annen historie. Det var sikkert noe forbudt ved det som sto i denne fortellingen også – men Ellen undret seg, hun ble ikke helt klok på den.

«Den gamle kvinnen vred hendene nervøst da hun åpnet døren. – Å, tusen, tusen takk for at De kom, Fader – min stakkars søster og jeg vet ikke vår arme råd!

Den sortkledde presten fulgte etter henne inn i den fattigslige stuen. Det glødet i noen halvt utbrente kubber på peisen, og over glørne hang en sortsvidd gryte. Fra sovekammerset innenfor hørtes såre hulk og hikst, og iblant et langtrukkent, stønnende hyl: – – ååååhhh, Jesus, Maria og Joseeeeeef! – aaahhh-ahhh- aaaaaaaahhhhhh!

Presten hilste alvorlig og høflig på den andre kvinnen, som så enda eldre ut. Hun satt i en slitt, gammel kubbestol og vred hendene sine nervøst, hun også. – Det stakkars barnet, Fader! hikstet hun. – Sånn har hun holdt på i over to dager – ja, ofte om nettene også! Ingen av oss klarer å sove stort – ikke det stakkars barnet, heller. Hun lente seg nærmere den hellige mannen og senket stemmen. – Vi er redde for at hun er – besatt, Fader! Besatt av – – selve djevelen, kanskje! Begge søstrene korset seg tre ganger da hun sa det.

Med en alvorlig mine fulgte han etter den første kvinnen inn i det lille sovekammerset. Der satte han fra seg den sorte vesken sin og tok et skritt mot sengen. Pikebarnet som lå der, dro hastig sengeteppet over den halvnakne kroppen sin, men han rakk å se at hun egentlig ikke var et «barn» lenger. – Hvor gammel er hun? spurte han, mens han la en hånd på den svettvåte pannen hennes. Hun rykket til ved berøringen og brast i fortvilet gråt igjen.

– Benedetta er nylig fylt femten – og hun er det eneste barnebarnet mitt, fortalte den engstelige bestemoren. – Begge foreldrene hennes er døde, og min søster og jeg har prøvd å oppdra henne i tukt og formaning – strengt, men mildt, og det er sjelden vi har behøvd å ty til riset.

– Og helt siden hun var ferdig på skolen, tilføyde søsteren, som hadde reist seg fra stolen – så har vi holdt henne her hjemme, hvor hun har lest flittig i bibelen – hver dag – og lært seg forskjellige slag håndarbeid. Aldri har vi sluppet henne ut uten følge. Hun er en dydig og skikkelig ung pike!»

Ellen hadde lest historien før, og nå bladde hun to sider videre. Presten hadde tatt den svette nattkjolen av «det stakkars barnet» og vasket kroppen hennes med hellig vann. Så hadde han plassert tente lys rundt sengen hennes, og deretter hadde han beordret de to gamle kvinnene ut av kammerset, og formant dem at de skulle ligge på kne og be «Ave Maria» nøyaktig 144 ganger. – Tolv ganger tolv, hadde han forklart, – fordi Frelseren hadde tolv disipler, og det er tolv måneder i året, så det er et spesielt hellig og mektig tall!

«Bak den stengte kammersdøren hørtes først messende mumling, iblandet små stønn og skrik fra den unge jenta. Deretter begynte det å knake og knirke i den skrøpelige sengen, skrikene fra «det stakkars barnet» endret seg, de ble mere rytmiske og stakkato, og prestens stemme hørtes ikke lenger, bare av og til kom det noen hese, anstrengte grynt fra den mørke stemmen hans.

Ave Maria, gratia plena Dominus tecum.
Benedicta tu in mulieribus – – –

De to gamle kvinnene ba fortvilet, så høyt de kunne, med foldede hender og lukkede øyne – men ørene kunne de ikke lukke. Den gamle sengen knirket rytmisk – av og til langsomt, så fortere, så langsomt igjen. Det stakkars barnet skrek, nesten i samme takt, og etter en lang stund knirket sengen stadig fortere igjen, prestens dype stemme lød igjen – nå var den enda mere anstrengt, men det var jubel i den også, de kunne høre at han stønnet – å jaaaaa, Herre! – oooooooo salighet! – nåå-nå- NÅÅÅÅÅÅ – kommer VELSIGNELSEN! Han hadde ropt ut de samme ordene to ganger før, men hver gang hadde skrikene og den rytmiske sengeknirkingen begynt igjen like etterpå.

Men denne gangen ble det stille der inne. De hørte plasking med vann, til sin glede hørte de også en lav, liten latter fra det kjære barnet sitt. Da hadde de rukket å be den hellige bønnen 138 ganger, og de gamle knærne deres verket. Men de visste at de hadde fått være med på en god og hellig handling.

Presten åpnet døren, og kvinnene så at han var rød og anstrengt i ansiktet. Svetten glinset på pannen hans, men han smilte. Det hadde de nesten aldri sett før, for alle visste at den strenge presten var en alvorsmann. Han forsømte sjelden en anledning til å formane sine menighetslemmer til å leve i kyskhet, forsakelse og med respekt for Den hellige skrift – og for dem som formidlet ordene i den! Mange var de hjemmebesøk han hadde foretatt i årenes løp, og mange var de – særlig kvinner – som hadde fulgt ham til døren etterpå, med smil om munnen og fromme takksigelser på leppene.

– Jeg har vasket henne med vievann enda en gang, meddelte han, – og jeg tror hun er kurert og frisk nå! Bønnene deres har vært til stor hjelp! Kvinnene smilte fornøyd. – Det var nødvendig å drive ut – ikke mindre enn toogsytti demoner fra den stakkars unge piken! Kvinnene korset seg forferdet. – Det var faktisk strevsomt for oss begge to! sukket presten og tørket svetten av pannen. – Men jeg tror ikke de kommer tilbake, forsikret han, – skjønt – det er aldri godt å vite. Derfor bør hun komme til meg – en eller to ganger i uken i tiden fremover, fortsatte han, – for å motta Herrens velsignelse, slik at demonene rett og slett ikke våger å komme igjen.

De gamle kvinnene forsikret ham at det fromme pikebarnet skulle møte hos presten to ganger i uken – mandag og fredag. Deretter overøste de ham med takksigelser og prøvde å trykke noen små sølvmynter i hånden hans. Han løftet den avvergende. – Nei, nei, jeg skal ikke ha noe for det! forsikret han. – Det er bare en stor glede for meg å kunne ta meg av mine kjære, unge sognebarn så godt som mulig».

Ellen senket arkene igjen. DENNE presten hadde ikke gjort noe forbudt, iallfall, tenkte hun. Hun hadde hørt om demonutdrivelse – til og med på skolen, der deres strenge frøken hadde korset seg, hun også, mens hun hviskende beskrev hvilke forferdelige ting som kunne skje hvis djevelen fristet dem – særlig da de unge jentene. HVORDAN djevelen skulle få til det, hadde hun ikke beskrevet nærmere.

Nei, bestemte hun seg, – hun fikk gå og spørre onkel Albert. Hverken mamma eller bestemor var hjemme, de holdt begge på med juleforberedelser borte i prestegården. Men før hun bega seg i vei, gikk hun inn på soverommet og tok av seg alle klærne. Så studerte hun kroppen sin nøye i speilet – noe hun ville fått ris for hvis bestemor hadde sett det! Ellen så inn i et ovalt, tenksomt og alvorlig lite ansikt, som var omkranset av mørkebrunt, glinsende hår som var så langt at det dekket brystene hennes. Hun strøk det til side og merket seg at de rosa brystvortene var større enn vanlig, de føltes hovne og det gikk små ilninger gjennom hele kroppen hennes når hun rørte ved dem. Hun var slank, på grensen til å være tynn, men nå som hun snart skulle fylle seksten år – i januar – hadde hoftene begynt å runde seg og de små hårene – der nede – hadde begynt å krølle seg.

Fort trakk hun på seg et par rene truser – de andre var blitt litt fuktige og klisne – deretter trakk hun en lett trøye over hodet, for bh fikk hun ikke lov til å bruke av bestemor. – Et lettsindig plagg! hadde hun fått høre fra den myndige gamle damen. Utenpå kjolen tok hun på seg en lett ulljakke under den lange vinterkåpen – det var jo ikke SÅ langt å gå. På føttene tok hun bare et par varme ullsokker, før hun stakk dem ned i et par botforer, de var lette, både å ta av og på seg. Hun kniste litt uskikkelig, for det var strengt forbudt å gå ut om vinteren uten strømper. Men det var alltid bestemor som strikket strømper til henne, og de klødde noe veldig! Kanskje har jeg spesielt følsom hud, tenkte Ellen og kniste for seg selv. Dessuten – da måtte hun ha tatt på seg et livstykke med stropper også, for å holde dem oppe.

Det VAR faktisk litt kaldt ute, så hun småløp ned den smale stien til veien, deretter var det bare noen meter å gå før veien svingte opp den lille, bratte bakken som førte til Alberts hus. De «forbudte» papirene hadde hun gjemt godt innenfor golfjakken sin.
Historien fortsætter under reklamen

Huset var rødmalt og virket innbydende, med sine hvite vindskier. Det var som om de halvt snedekkede vinduene smilte til henne, tenkte hun, men hjertet hamret likevel ekstra heftig da hun banket forsiktig på døren. Den dype, vennlige stemmen som ropte «Kom inn!» beroliget henne litt. Hun trykket ned dørklinken og løftet en nølende fot over dørterskelen.

læs næste afsnit