Den registrerte nemlig både de små, struttende brystene og det eggende venusberget mellom de slanke bena hennes

Forfatter: OnkelWaldo

Læs del 1 – del 2

Kapittel 3

Jeg senket boken og så vennlig på henne. – Nei takk, Linda. Bare gå og legg deg, du. Du sover bedre i din egen seng. Og da hun nølte – nesten som om hun ikke ville tro meg, tilføyde jeg: – Godnatt med deg! Sov godt! Og lukk døren etter deg, er du snill.

Tydeligere kunne jeg ikke si det, og etter ytterligere to-tre nølende sekunder, forsvant hun uten et ord mere. Jeg vendte tilbake til boken min, men konsentrasjonen var borte, og etter et par minutter la jeg den fra meg, gjespet og slukket lyset.

Men det tok lang tid før jeg sovnet. Så store jenter kunne nok klare seg selv i ganske stor grad – de kunne ordne sine egne klær, stelle i stand mat, gjøre nødvendige innkjøp, holde rent, gjøre lekser, passe på sin egen skolegang – men jeg hadde en vag mistanke om at ungdom også trenger voksenkontakt. Noen å støtte seg til, noen å snakke med, noen som kunne svare på vanskelige spørsmål, noen som kunne vise dem omsorg – – i det hele tatt – være der for dem, hvis de skulle trenge det.

Det store spørsmål var: – kunne JEG være den personen? Og – ØNSKET jeg å være den personen? Dessuten – ville de to jentene la meg slippe såpass nær innpå seg – og da tenkte jeg IKKE fysisk eller seksuelt! – ville de åpne seg for meg? – heller ikke her tenkte jeg seksuelt! Nei, dette var vanskelig – dette var noe jeg ikke egnet meg til! Men – hvem andre hadde de to stakkarene? For det VAR synd på dem, selv om de så ut til å være både selvstendige og oppegående. OK, ingen av dem var barn lenger, men alle trenger varme, omsorg og ikke minst oppmerksomhet gjennom oppveksten! Ja, senere også – akkurat DET visste jeg av egen erfaring!

Jeg sukket oppgitt der i sengemørket, men endelig gled jeg da inn i en – heldigvis drømmeløs! – søvn.

Jeg nevnte aldri Lindas dårlig skjulte tilbud om «sengekos», og det gjorde ikke hun heller. De første par dagene var hun kanskje litt ekstra sky og forlegen, men det gled over etter hvert. Jeg prøvde å være så vennlig og nøytral som mulig – overfor dem begge to.

Så kom jeg på at – det var ihvertfall én ting jeg kunne gjøre – holde løftet mitt om å lære Linda å kjøre bil. Jeg kviet meg i det lengste, men omtrent tre uker senere nevnte jeg, sånn litt tilfeldig henslengt, ved frokostbordet: – Jeg har tilfeldigvis litt ledig tid en stund fremover, så – hvis du har tid en gang i ettermiddag, Linda, så kunne vi kanskje ta en kjøretime?

Hun ble synlig både overrasket og glad, selv om hun prøvde å skjule det under en maske av likegyldighet. – Tjaaaaa – jeg tror det går greit – jeg har ikke så mye hjemmearbeid akkurat nå, så. Mens Anne-Line ble synlig begeistret på søsterens vegne – hun smilte strålende mot meg og la en hånd på armen min. – Tusen takk skal du ha, Åsmund – det er altså såååååå snilt av deg! Dermed syntes visst Linda at hun også måtte takke. – Ja, takk skal du ha – mmmmm, Åsmund.

Dessverre skar det seg allerede da hun møtte frem til den første kjøretimen. Hun var kledd i et ultrakort skjørt som viste trusene allerede da hun satte seg inn bak rattet. På overkroppen hadde hun en trang minitopp med bare skulderstropper – og ingen behå under! Brystvortene svulmet under det lille plagget, og midjen var bar.

Jeg satt i setet til høyre og bare så på henne. Hun møtte blikket mitt og smilte. Men jeg besvarte ikke smilet. Isteden sa jeg klart fra hva jeg mente.

– Linda, gå inn igjen og bytt til vanlige klær, hva? Du er en trafikkfare i det kostymet der! Det ser ut som om du er på vei til horestrøket!

Etter utbruddet mitt ble hun sittende nærmest sjokkert, stumt, uten å si et ord. Jeg trakk pusten dypt og fortsatte: – Jeg har sett alt du har nå, Linda, og jeg er fortsatt ikke interessert! Søt navle du har, forresten!

Det siste sa jeg for å understreke at jeg ikke var sint på henne og forhåpentlig lokke frem et smil på de høyrøde, fulle leppene. Hun var faktisk sminket som om hun hadde tenkte seg en tur på «stripa» også.

Men noe smil viste seg ikke. Hun møtte ikke blikket mitt engang. I noen lange sekunder stirret hun ut gjennom frontruten mens hun knuget rattet så hardt at fingerknokene hennes ble helt hvite. Deretter slapp hun taket, åpnet bildøren og forsvant. – Ta på deg et par andre sko også! ropte jeg etter henne.

Men hun kom ikke tilbake. Etter en god stund tok jeg nøkkelen ut av tenningen, låste bilen og sto og ventet i enda et par minutter. Så gikk jeg inn igjen.

Anne-Line så jeg heller ikke noe til, ikke før ved middagen. Vi pleide å spise middag om kvelden. Linda var ikke der, og jeg spurte ikke etter henne, heller, for jeg gikk ut fra at hun furtet. Det kunne hun vel få lov til, tenkte jeg. Men Anne-Line sa ikke så mye, hun heller.

Så jeg tilbrakte kvelden i biblioteket mitt, slik jeg pleier. Som vanlig tok jeg også med meg en bok i sengen. Jeg var visst i ferd med å bli et vanedyr, det var bare de to fremmede jentene som utgjorde et noe uvanlig innslag i min – bent frem kjedelige tilværelse. Men de gjorde heldigvis ikke så mye vesen av seg.

Tenkte jeg. Men den kvelden banket det forsiktig på døren min igjen. Aha! tenkte jeg – Linda kommer for å be om unnskyldning! Så stemmen min var vennlig da jeg ropte, litt lavmælt: – Bare kom inn, du!

Men så var det Anne-Line som åpenbarte seg i døråpningen. Hun hadde et litt usikkert smil på leppene. – Ehhh, unnskyld, Åsmund – kan jeg få snakke litt med deg – er du snill? Hun var kledd i en helt vanlig pyjamas, knappet helt opp i halsen – her var det ikke antydning til utfordring – eller oppfordring til «sengevals»! Det ville jeg da heller aldri ha ventet fra Anne-Line.

Så jeg la fra meg boken og smilte. – Selvfølgelig, Anne-Line, bare kom, du!

Hun kom stille inn og lukket døren pent bak seg. – Det står en stol der borte ved veggen, pekte jeg – eller du kan naturligvis sitte på sengekanten, hvis du vil. Jeg biter ikke – som du vet.

Hun smilte og kom helt bort til sengen. – Du har jo en skikkelig stor seng, kan jeg ikke få ligge litt under teppet ditt, da?

Jeg ble nok litt overrasket, men brettet straks den lette dynen min til side. – Jovisst kan du det, jenta mi! Jeg er altså SÅ glad for at du føler deg trygg sammen med meg. Bare kom, du!

Hun kniste litt forlegent, så smøg hun seg inn under dynen og la seg tett inn til meg. Jeg ble litt overrasket da hun la seg med ansiktet mot meg – den varme pusten hennes strøk meg over ansiktet, og et øyeblikk lurte jeg på om hun hadde tenkt å kysse meg! Men det hadde hun åpenbart ikke, og jeg husket hun sa at hun var kommet for å snakke. Så jeg smilte til henne og strøk henne lett over det ene kinnet. – Hva var det du hadde på hjertet da, Anne-Line? undret jeg.

Hun smilte trygt og avslappet tilbake. – La meg bare først få si hvor takknemlige vi er – begge to – for at vi får lov å bo her! Vi føler oss altså SÅ trygge og sikre – både Linda og jeg – når vi vet at vi har deg – og Claudia – i ryggen!

– Og «Røslige Rupert» innskjøt jeg med et lite blunk. – Hun kniste. – Ja, han også.

– Så, Linda, hun er fornøyd, hun også da? Anne-Line nølte litt. – Ja, altså – det var det jeg ville snakke med deg om – –

Men før hun rakk å si noe mere, ble døren revet opp, og inn stormet en stridslysten furie, med en klubbe høyt hevet over hodet. Kjøttklubben min, som jeg nesten hadde glemt at jeg hadde!

– SA JEG IKKE AT DU SKULLE LA LILLESØSTEREN MIN VÆRE I FRED? hylte hun, høyrød i ansiktet av raseri. – Jeg skal DREPE deg, skal jeg!

Hun styrtet not sengen, men plutselig var det som om hun frøs midt i en bevegelse – og det på grunn av ett eneste ord:

– LINDA!

Anne-Line hadde ligget med ryggen mot døren, nå hvirvlet hun rundt og reiste seg opp på albuen – i én eneste, lynrask bevegelse. Stemmen hennes var skjærende skarp, noe jeg aldri før hadde hørt fra henne! Nå kunne jeg bare se bakhodet hennes, men det forekom meg at det måtte gnistre lyn fra de vanligvis svært så milde og vennlige øynene.

– Som du ser, så er det JEG som ligger i HANS seng, og ikke omvendt! fortsatte den skarpe stemmen. – Og her kommer det ikke til å skje NOEN – TING! Gå – og – legg – deg – NÅ!

De fem siste ordene ble sagt med usedvanlig sterkt ettertrykk. Hennes eldre søster reagerte omtrent som en hund som har fått skjenn. Hun senket klubben og lusket ut med bøyd hode, så å si med halen mellom bena – hvis hun hadde hatt en. Samtidig forsto jeg noe jeg hittil bare hadde ant – at det var den yngste søsteren som var den sterkeste av de to – den mentalt sterkeste, iallfall! Men stakkars Linda var kanskje blitt skadet på grunn av de brutale voldtektene, tenkte jeg.

– Og lukk døren etter deg! tilføyde Anne-Line, nå med vanlig stemme, men Linda adlød likevel. Soveromsdøren ble lukket, så å si lydløst.

Da søsteren var forsvunnet, snudde Anne-Line seg mot meg igjen. Nå smilte hun ikke, men hadde et litt bekymret uttrykk i ansiktet, syntes jeg.

– Nå ligger hun der inne og gråter, stakkar! lød den litt sørgmodige stemmen til yngstesøsteren. – Jeg får nok gå og trøste henne, men det er bare noe jeg vil si til deg først.

Blikkene våre møttes, og jeg kvakk til da jeg så inn i øynene hennes. Der leste jeg medfølelse – rimelig nok – men ikke bare for Linda, for meg også! Følte jeg, iallfall, av en eller annen merkelig grunn, som jeg ikke kan forklare.

– Linda er lei seg nå, fortsatte Anne-Line, – samtidig er hun veldig skamfull! Hun skammer seg fordi hun angrep deg, enda hun VET at du ikke vil gjøre meg noe. Samtidig er hun forvirret – og såret fordi du avviste henne – to ganger, til og med!

Jeg åpnet munnen for å si noe, men hun la to fingre lett på leppene mine. – Vent litt, er du snill – det er mere, forstår du.

Hun trakk pusten dypt, og nå smilte hun – ganske svakt. – På en måte er det bra at du avviste henne, erklærte hun. – Det viser at du står ved det løftet du ga oss den aller første dagen. Samtidig er hun såret og forvirret fordi sjarmen og – ja, skjønnheten hennes, for hun er jo pen, ikke sant? Jeg nikket bekreftende – fordi de ikke virker på deg. Nå kniste hun litt. – Dermed har du ødelagt det bildet hun har av mannfolk, fortsatte hun, – for Linda var tidlig utviklet, skjønner du, og de har vært ute etter henne siden hun var omtrent tolv år eller så. Men hun hadde begynt å forakte mannfolk før den tiden også – –

– Hadde ikke du det, da? innskjøt jeg. Anne-Line ristet på hodet. – Ikke i samme grad som Linda, fastslo hun. – For jeg ser – altså, jeg VET – at menn – og mennesker – er veldig, veldig forskjellige! Deg har jeg vært trygg på fra første stund, men – det er ikke så mange andre jeg kan si det om!

Jeg følte meg smigret, selvsagt, men også litt forvirret. Men før jeg rakk å si noe, fortsatte hun: – Altså, dette må du ikke si til Linda, men – selv om hun HATER den jævelen av en far vi har, og selv om hun AVSKYDDE det han gjorde med henne – det er jeg helt sikker på! – så vet jeg også at hun faktisk likte det – de to–tre siste gangene, ihvertfall – jeg lå og hørte på, så jeg vet det! Derfor HATER hun – ikke bare ham, men seg selv også! Derfor gråter hun nesten hver kveld, når hun tror at jeg har sovnet.

Anne-Line stanset og så på meg. Det var noe i blikket hennes jeg ikke skjønte helt – en taus oppfordring liksom. – Det gjør meg – usigelig vondt å høre det, Anne-Line, sa jeg lavt. – Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for henne – jeg vet bare ikke hva?

Det ble en liten pause igjen, mens hun så meg inn i øynene – sånn – ettertenksomt og spørrende. – Jeg tror faktisk at du er den eneste som kan hjelpe henne – Åsmund, kom det til slutt – lavmælt og nølende. – Og samtidig tror jeg at – du kan hjelpe deg selv også!

Det siste kom – svært overraskende, for å si det mildt! – Hva – mener du med det, Anne-Line? spurte jeg forbløffet. – Det vil du skjønne etter hvert, var det kryptiske svaret. Deretter tilføyde hun, med et lite smil i munnviken: – Jeg er ikke sikker på at jeg skjønner det helt, jeg heller!

– Men – hva vil du at jeg skal gjøre med henne, da? undret jeg. Anne-Line kniste ertende. – Du kan jo begynne med å la henne komme opp i sengen til deg – sånn som jeg! smilte hun. – Snakk varmt og fortrolig med henne, slik du gjør med meg! Så gjorde hun en liten pause og blunket megetsigende. – Og så – etter en stund – håper jeg at dere vil komme så nær hverandre at du vil – pule med henne – hun holdt opp en bydende hånd – altså – NÅR hun er klar for det! Det er hun ikke riktig ennå.

Jeg nikket. – Det er jeg fullt klar over, Anne-Line! Det er derfor jeg har avvist – tilnærmelsene hennes også.

– Og det er hun både såret og sint – og sur for! supplerte Anne-Line. – Og forvirret. Så kikket hun sånn lurt på meg igjen. – Du vet vel at både jenter og gutter – mmmm – leker med seg selv, ikke sant? Jenter, nesten like mye som gutter?

Jeg nikket igjen – og smilte. – Ikke bare jenter og gutter heller, Anne-Line – voksne også! Denne gangen lo vi sammen. Hun nikket. – Og det gjør VI også, selvfølgelig – både Linda og jeg. Men Linda MYE mere enn jeg! Hun har sterkere – drifter enn meg, skjønner du – det har hun alltid hatt, altså – også FØR hun ble voldtatt av den – den drittsekken! Hun kviet seg for å si «pappa», skjønte jeg. – Men nå, fortsatte hun, – nå gråter hun alltid etterpå – altså, etter at hun har – lekt med seg selv – nå skammer hun seg, fordi hun er så kåt!

– Herregud, Anne-Line, utbrøt jeg – det er da slett ingenting å skamme seg over!

Hun nikket kort. – Jeg vet det – og du vet det. Men Linda – etter at hun ble voldtatt – føler hun seg ekstra – skitten, tror jeg nok, for – kanskje tenker hun på – ham – også, når det går for henne! Og dermed avskyr hun seg selv enda mere!

Anne-Line kniste igjen og rødmet. – Men som jeg sa – hun er altså ganske kåt – selv om hun ikke vil være ved det – ikke i det hele tatt! Men hun vet det godt selv – innerst inne, og det er EN av grunnene til at hun har holdt seg borte fra gutter hele tiden – og en annen grunn er, som jeg sa, at – han voldtektsforbryteren har vært etter henne – og tafset på henne, også FØR han gjorde det forferdelige med henne.

Igjen ble det en liten pause. Til slutt sukket hun, nesten litt oppgitt. – Det ble komplisert, dette her – for meg også, og jeg er den som kjenner henne best. ETT lite lyspunkt er det at – hun liker deg – Åsmund, og hun har respekt for deg, så – hvis du kan få henne til å tro at DU har litt respekt for henne også, så – –

Her avbrøt jeg henne brått. – Men det HAR jeg jo, Anne-Line! Jeg synes hun er en skikkelig tøff jente – og en riktig god og omsorgsfull storesøster for deg – ikke sant? Hun nikket bekreftende. – Men samtidig har hun altså disse vonde opplevelsene som gnager i henne – følelsen av å være – verdiløs, kanskje? – jeg så spørrende på Anne-Line, og hun nikket igjen. – Så vi må få opp selvtilliten hennes – og – –

– og gi henne følelsen av å være – attråverdig! fullførte Anne-Line. Jeg så forbløffet på henne, og hun kniste forlegent. – Det er aller første gang jeg bruker det ordet – jeg har bare lest det i bøker, men jeg tror jeg skjønner hva det betyr.

– Det gjør du helt sikkert! smilte jeg, – og jeg tror du har rett også. Jeg trakk pusten og så henne inn i øynene. – Får jeg lov å gi deg en klem? – bare sånn i all vennskapelighet, selvsagt!

Anne-Line blusset plutselig dypere enn hun hadde gjort før, men hun nikket og smøg seg tett inn til meg. Vi ga hverandre en god og lang klem, og selv om jeg slett ikke ønsket det, begynte det å krible i meg, og forbudte følelser steg opp i kroppen min. Den registrerte nemlig både de små, struttende brystene og det eggende venusberget mellom de slanke bena hennes. Hun hadde tross alt bare pyjamas på seg,riktignok dekket den hele henne – men jeg hadde bare boksershorts – og en T–skjorte.

Jeg ble forlegen og avbrøt kanskje litt brått, men hun smilte strålende til meg – og kysset meg – lett – på munnen! – Takk skal du ha, Åsmund! hvisket hun. – Det er såvisst jeg som skal takke, Anne-Line! mumlet jeg. – Du er en – flott jente – dere er flotte jenter, begge to!

Hun smøg seg smidig ut av sengen og sto noen sekunder foran meg. – Nå må du bare prøve å overbevise Linda om det også, da! smilte hun. – Du er forresten en ganske – tiltrekkende kar, vet du det? Jeg har også noe annet jeg vil – be deg om – men det kan vente!

Med de ordene smatt hun ut døren og lukket den lydløst etter seg.

Neste dag møtte jeg frem til frokost – det var ikke alltid jeg gjorde det – og hilste vennlig på begge jentene. Linda var høflig nok, men litt reservert, merket jeg. Jeg spurte litt om hvordan det gikk på skolen, slik voksne ofte gjør – «bra», fikk jeg høre, og jeg nikket anerkjennende. Så gransket jeg Linda litt ekstra – hun var ganske anonymt kledd – en lysegrå, ikke altfor stramtsittende genser under en helt vanlig dongerijakke, og de matchende buksene satt ikke klistret til kroppen hennes, slik man så ofte ser på tenåringsjenter.

Jeg smilte til henne, men hun smilte ikke tilbake, så bare spørrende på meg. – I dag er du jo riktig stilig kledd – ikke trafikkfarlig i det hele tatt, så – hva med å ta en kjøretime etter skoletid?

Hun nølte litt, tydelig overrasket, men så brøt det faktisk frem et smil på de nydelige leppene. – Ehhhh, ja, t- tusen takk! stammet hun. – Jeg skal være klar, jeg!

– Kan jeg få være med? innskjøt Anne-Line ivrig. – Jeg kan sitte i baksetet!

Jeg humret godmodig. – Ja, det er vel egentlig den eneste muligheten! kommenterte jeg. – Hvis du da ikke vil sitte på fanget mitt i stedet?

Begge jentene lo, de skjønte selvsagt at det var en spøk. Men så ble jeg alvorlig igjen. – Det må nesten Linda få lov å avgjøre, Anne-Line! Det er hun som skal være sjåfør, og hvis hun mener hun blir distrahert av det, bør svaret være nei!

Vi så begge på Linda, som så ut til å være i godt humør. Hun ristet på de lyse lokkene sine. – Neida, Anne-Line, det er bare hyggelig, det. Bare vær med, du!

Etter skoletid møtte jeg opp utenfor skoleporten, og Linda strålte rent da jeg inviterte henne til å sette seg bak rattet. Kanskje ga det henne litt status i venneflokken, tenkte jeg, hvis de andre fikk se at hun kjørte bil. Det var heller ikke så langt å kjøre fra skolen og hjem til meg.

Jeg bor i et ganske stille og oversiktlig villastrøk, så etter noen minutters forklaring og instruksjon dirigerte jeg henne til et nesten forlatt industriområde, der det blant annet fantes en stor opplagstomt som var nesten tom, den også. Der lot jeg henne foreta de første øvelsene med å bli fortrolig med bilen, manøvrere den, svinge og rygge osv. Men etter ti minutters tid ba jeg henne stanse og skru av tenningen. Da hun hadde gjort det, så hun spørrende på meg.

– Bare bli sittende, Linda, ba jeg, – men snu deg litt til venstre, er du snill, slik at ryggen din vender hitover.

Hun hadde et undrende, kanskje også litt mistenksomt, uttrykk i ansiktet, men gjorde som jeg sa. Da jeg la hendene varsomt på nakken hennes. rykket hun litt til, men ble sittende stille. Jeg beroliget henne.

– Som jeg tenkte, Linda, du har pinnestive nakkemuskler. Du må lære deg å slappe av, både i nakke- og skulderpartiet, ellers kan du få både hodepine og det som verre er! Vri hodet litt mot høyre, er du snill – bra! – og så mot venstre.

Jeg ga henne skulder- og nakkemassasje en ti minutters tid, samtidig som jeg kom med lavmælte råd og oppmuntrende bemerkninger. Til slutt slapp jeg henne, lot henne vende seg forover igjen, og smilte til henne.

– Fint, Linda, du skjønner hva jeg mener nå, ikke sant? Hun nikket, og jeg merket meg at det vaktsomme uttrykket i ansiktet var forsvunnet. – Mange av disse øvelsene kan du gjøre på egen hånd, og så kan du be enten Anne-Line eller meg om å massere deg når du føler deg anspent. OK?

Hun nikket igjen, og smilet virket helt ekte. – Ja, jeg skjønner, og tusen takk for hjelpen!

Resten av kjøretimen gikk glatt og uten problemer. Da vi stanset utenfor huset mitt, berørte jeg henne ikke, men smilte varmt til henne. – Jeg tror du kan bli en riktig flink sjåfør, Linda, roste jeg. – Skal vi si at vi tar en slik time – to–tre ganger i uken, eller?

Hun så bedende på meg. – Kan vi ikke kjøre litt HVER dag, da? Hvis du har tid, altså? Jeg tenkte meg om. – OK, vi kan ta en kort time – en halvtime, kanskje – hver dag, og så en dobbelttime to ganger i uken. Da får vi gjennomgått litt teori også. Høres det greit ut, eller?

Linda strålte rent da hun takket meg. –– Det høres VELDIG greit ut, Åsmund! Tusen takk skal du ha!
Historien fortsætter under reklamen

Deretter lente hun seg mot meg og ga meg et varmt kyss – midt på munnen! Så kniste hun, sånn småjenteaktig, åpnet bildøren og pilte inn, tett fulgt av sin lillesøster.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Reha

   22/09/2021 kl 7:45

   Det er egentlig en rigtig god beskrivelse af en ung piges problemer efter et misbrug.

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     22/09/2021 kl 10:13 - som svar på Reha

     Takk skal du ha, Reha – slikt er jo egentlig vanskelig for en mann å sette seg inn i!

     3+

     Besvar kommentar