Hvem var disse jentene? – Hadde jeg virkelig tatt med meg TO jentunger hjem fra en av barene? …

Forfatter: OnkelWaldo

Kapittel 1

Kroppen gikk ut i streik denne morgenen, den rett og slett nektet å våkne. Hjernen visste at den ikke var våken, men den sov ikke, heller. Det var som om jeg svevde i et slags limbo – jeg visste at jeg lå i min egen seng i mitt eget soverom, likevel befant jeg meg i en surrealistisk drømmeverden som jeg visste bare var en drøm. Ikke var det noen spesielt behagelig drøm, heller, så den stakkars hjernen min gjorde sitt beste for å komme fri fra den.

Med en kraftanstrengelse tvang jeg opp de blytunge øyelokkene. Noen lysende grønne tall på nattbordet til venstre fortalte meg et eller annet – 10:37 – – ? – – hva var nå det? – – åja, klokken var over halv elleve på formiddagen. Men det VAR blitt sent i går, jeg var ikke i seng før nærmere halv fem – tror jeg, iallfall – på den annen side VAR jeg også blitt ferdig med den jobben jeg hadde pålagt meg selv, og det hadde jeg feiret med en drøy bar vodka før jeg stupte i seng. Svært dårlig idé, Åsmund! skjente jeg på meg selv, for det var ikke bare øyelokkene som var blytunge. Nei forresten – den drinken var jo den siste jeg hadde greid å krangle til meg på – – hva var det nå den baren het? – ihvertfall var jeg blitt kastet ut derfra en halvtime senere.

Så, gudskjelov, jeg kunne sove lenger. MYE lenger! Men – nå sprengte det ubehagelig i blæren, så – du bare MÅ opp, Åsmund, hvis du ikke vil pisse i sengen! – og det har du ikke gjort siden du var tre år eller så!

Men da jeg – med noe besvær – svingte bena ut over sengekanten, kjente jeg lukten av kaffe! Mmmmm, fristende – og svært mystisk! – men uansett, så MÅTTE jeg altså pisse!

Aaaaahhhhh! – å få lettet trykket var som den rene orgasmen! Det var forresten lenge siden jeg hadde følt en slik en også! Nå gjaldt det å finne kilden til kaffelukten. Logisk sett burde den befinne seg på kjøkkenet.

Da jeg nærmet meg kjøkkendøren, hørte jeg stemmer – jentestemmer! Enda et mysterium som søkte sin løsning! Og så snart jeg åpnet døren, ble iallfall en del av mysteriet løst. For ved kjøkkenbordet satt det to jentunger med hver sin kaffekopp og hver sin halvspiste brødskive på asjetten. Brød, ja. Det hadde jeg visst glemt å kjøpe – på en god stund!

På litt ustø, morgentrette ben vaklet jeg inn og dumpet ned på en av de to ledige stolene ved bordet. Jentene spratt nervøst opp, men jeg viftet avvergende med hånden. – Bare bli sittende, jenter! – herregud! – stemmen min hørtes som et rustent sagblad som skjærer seg gjennom en bunke med tykt sandpapir. – Hvis dere har noe kaffe til overs, så kan dere bli sittende så lenge dere vil!

Den yngste skyndte seg bort til kaffetrakteren og skjenket opp en kopp, som hun ilte tilbake med. Med godt utstrakt arm plasserte hun den foran meg på det – faktisk ryddige! – kjøkkenbordet. Deretter åpnet hun en kvartliters boks med kremfløte, som er en av de mange uvaner jeg ikke har klart å kvitte meg med. – J- jeg vet ikke riktig – hvor mye du bruker! stammet hun.

Jeg helte en liten slant opp i koppen og drakk den tom i løpet av tre-fire slurker. Den var forbausende god – ikke for svak og ikke for sterk – hadde jeg virkelig mere kaffe igjen i skapet likevel? Den nervøse ungjenta skyndte seg å fylle koppen igjen – fremdeles holdt hun seg på armlengdes avstand, tydeligvis klar til å flykte ved det minste tegn til brå bevegelser fra min side. Men hodet mitt var blytungt – såvidt i stand til å foreta til og med LANGSOMME bevegelser – fra side til side og – jo, opp og ned gikk bra, det også.

Nå løftet jeg hodet – sakte og forsiktig – og møtte blikket til den – helt tydelig eldste jenta. – Sett deg ned, er du snill, foreslo jeg med lav stemme – ørene mine tålte ikke høye lyder akkurat nå. – Det ser så uryddig ut når du står!

Blikket hennes var vaktsomt, nesten fiendtlig, men jeg syntes jeg ante en LITEN antydning til smil i den venstre munnviken hennes etter mitt lille forsøk på å være morsom. Men hun satte seg forsiktig ned på motsatt side av bordet, mens den yngre ble stående, fremdeles med den livreddende kaffekolben i hånden. Jeg smilte vennlig til henne – iallfall håpet jeg det så slik ut – og rakte koppen frem for et tredje påfyll – vel, egentlig var det vel det andre, om man skal være pirkete. Hun lystret umiddelbart, deretter trakk hun armen tilbake og sto nærmest i givakt, som om hun ventet på neste ordre. – Sett deg stillferdig ned, du også, Florence, ba jeg. – Jeg lover å ikke bite, for hvis jeg prøvde på det, ville hodet mitt eksplodere utover hele bordet!

Jentungen satte seg ned enda forsiktigere enn den andre, helt ytterst på stolkanten, også hun klar til å flykte ved det minste tegn til fare. – Jeg heter ikke Florence! nesten hvisket hun, og den andre hvislet mellom tennene: – Ssshh, han mener hun Nightingale-dama, skjønner du vel, som det står om i historiebøkene!

Skarp jente, tenkte jeg – har lest bøker og alt mulig! Hodet mitt var fremdeles tungt som bly, men det var noe jeg var vant til etter utallige dagen derpå-morgener. Men tåken var såvidt i ferd med å lette. Jeg så meg om i kjøkkenet, som var forbausende ryddig. Det lignet ikke meg! På kjøkkenbenken lå et brød som det var skåret av – det lignet heller ikke meg, jeg kjøpte da aldri brød!

Forsiktig tok jeg en slurk av den tredje kaffekoppen. – Hvem av dere har laget kaffe? spurte jeg med så vennlig stemme jeg klarte, for det var tydelig at begge var på vakt. Den yngste løftet hånden forsiktig og jeg smilte vennlig til henne. På det tidspunktet – uten å ha sett meg i speilet – var jeg klar over at jeg antagelig så ut som et fyllevrak, og at smilet mitt kanskje virket mere skremmende enn beroligende. – Veldig god kaffe, roste jeg, og jenta rødmet kledelig. – Kanskje jeg skal ansette deg som min private kaffebrygger!

– Hun tar jobben! innskjøt den andre raskt, – men jeg må være med som – som manager eller noe, for hun er mindreårig! Lillesøsteren kniste svakt og rødmet.

Det tunge hodet mitt sank langsomt nedover, inntil jeg igjen satt og støttet det opp med hendene, mens albuene mine hvilte mot bordplaten. Raskt avbrøt hun seg selv. – Hør her – Åsmund – du er alvorlig fyllesyk, så jeg foreslår at du går og tar deg en lang, varm dusj! Så skal jeg lage en deilig frokost til deg i mellomtiden.

Hun reiste seg fra bordet og tok mykt rundt albuen min. Den yngre søsteren – gikk jeg ut fra – reiste seg også og tok forsiktig den andre armen min. – Er ikke sulten! mumlet jeg sløvt, men jeg innså at hun hadde rett når det gjaldt dusjen.

De slapp taket da vi sto utenfor badedøren, og merkelig nok klarte jeg resten selv. Til og med avsluttet jeg med en KALD dusj, noe som klarnet hjernen ytterligere. – Ta gjerne og barbér deg også! hadde vært den siste replikken fra storesøster, og som den flinke og lydige gutten jeg er, klarte jeg det også – uten å søle blod, takket være at jeg har elektrisk barbermaskin.

Og dusjen gjorde utrolig godt – «Taagen lettet» – hvem var det nå som skrev det en gang i tiden? Uansett – den desorienterte hjernen min føltes ihvertfall lettere, og jeg begynte faktisk å tenke! – og deretter å undres. Hvem var disse jentene? Hadde de overn- – ?? – hadde jeg virkelig tatt med meg TO jentunger hjem fra en av barene? Det pleide jeg da ALDRI å gjøre! – uansett hvor full jeg var! Ikke engang EN jente tok jeg med – noen gang! Og maten – nå snuste jeg faktisk inn duften av nystekt bacon, og det visste jeg at jeg IKKE hadde i kjøleskapet!

I en skuff i klesskapet fant jeg faktisk et par underbukser som ikke luktet pyton, en skjorte som nok ikke hadde sett et strykejern på en god stund, men som virket forbausende ren, og på bunnen av skapet lå et par slitte, krøllete jeans som jeg trodde jeg hadde kastet forlengst, men som var – vel, noenlunde rene, de også. Rene sokker fant jeg ikke, men et par tøfler lå slengt under sengen – et og et halvt par, faktisk! Dermed kunne jeg gå ut til de to ukjente, unge damene, sånn noenlunde presentabel. For sikkerhets skyld tok jeg et par dråper etterbarberingsvann på halsen også – ikke overdriv nå – – hva var det nå jeg het igjen? – jo, Åsmund, hadde en av jentene kalt meg, husket jeg. Hun kjente meg vel da – selv om jeg ikke kjente henne, og heller ikke den andre, som – antagelig – var søsteren hennes.

Ute på kjøkkenet spratt den yngste igjen opp fra stolen hun satt på, mens den eldste løftet stekepannen bort fra den varme platen og la to speilegg på tallerkenen med ferdigstekt bacon. Den tallerkenen satte hun så foran meg, jeg merket meg at begge plommene var hele, og at hviten ikke var svidd i kantene. – Noen må ha lært deg å lage mat, smilte jeg, men jeg fikk bare et iskaldt blikk til svar. – Ja, de lærerne var en klesbanker og et lærbelte! svarte hun skarpt, snudde seg og gikk tilbake til komfyren med stekepannen i hånden. Det ante meg at – hvis jeg hadde prøvd meg på noe upassende, ville jeg ha fått den i hodet! Jenta var riktig pen, hun, men tydeligvis også i et boblende krigshumør!

Jeg forsynte meg med en skive grovbrød – akkurat det jeg pleide å kjøpe når jeg en sjelden gang kjøpte brød – ett speilegg, litt bacon og et par tomatskiver. Det var kanskje på tide å få svar på alle de ubesvarte spørsmålene som tumlet rundt oppe i de hjernecellene som nå langsomt begynte å våkne til live. Jeg møtte det fryktsomme blikket til den yngste jenta. Best å begynne litt forsiktig, kanskje. Jeg prøvde meg med et smil som jeg håpet var vennlig.

– Dere må jo ha lagt ut endel penger for å kjøpe all denne maten, smilte jeg. – For jeg vet at jeg ikke hadde noe av dette i skapet! Så jeg må jo betale dere tilbake.

Den eldste hadde satt fra seg stekepannen og slått av varmen på komfyren. Nå kom hun og satte seg på den andre siden av bordet, ved siden av sin søster. Det blå, kalde blikket møtte mitt, vaktsomt – kanskje litt fryktsomt også.

– Vi har ikke eid fem øre siden vi flyktet hjemmefra for – nesten fem uker siden! erklærte hun. – Hvor mye hadde du forresten i lommeboken din i går kveld?

Nå først så jeg at hun satt med en lommebok i hånden – MIN lommebok! – Ehhhh – jeg vet ikke riktig – – tre-fire tusen, kanskje.

Den yngste reiste seg raskt fra stolen og hentet en lang, hvit papirremse fra kjøkkenbenken, som hun ga til søsteren sin.

– Du hadde nøyaktig elleve tusen åtte hundre kroner i denne lommeboken! fortsatte den eldste. – Så hadde du nesten ingenting i kjøleskapet eller matskapet ditt, så vi kjøpte inn litt – for din regning. Her er kvitteringen. Nå har du ti tusen nihundreogfemti kroner igjen. Hun holdt opp lommeboken, men da jeg ikke gjorde mine til å ta den – jeg holdt jo på å spise – la hun den fra seg på bordet igjen.

Jeg var forbløffet, men da jeg anstrengte hjernen litt, kom jeg på at – jeg hadde jo spilt kort et par timers tid – kursbridge – ja, det var DER det hadde blitt litt for mange drinker, men heldigvis hadde de andre konsumert enda mer! Men så hadde jo jeg gått innom en bar etterpå også! Dumme jeg! Jenta fortsatte.

– Du burde ikke gå ut med så mange penger på deg! formante hun. – Da vi fant deg, merket vi at det var et par sånne – mørkhårede fyrer, som liksom skulle «hjelpe» deg. Den ene hadde til og med hånden sin innenfor jakken din! Plutselig kniste hun litt. – Heldigvis var Anne-Line veldig kvikk i oppfattelsen, så hun ropte på deg.

Nå tok den yngste ordet for første gang. – Ja, jeg ropte – Hei, onkel Edvard, der er du jo! – og så løp vi mot deg, begge to. Da forsvant de to tvilsomme typene, for det var heldigvis noen andre folk i nærheten også.

– Og så var vi svineheldige da det stoppet en taxi like ved siden av oss! tilføyde den eldste. – Der var det en kvinnelig taxisjåfør som faktisk kjente deg – ihvertfall visste hun hvor du bodde. Ja, forresten – vi ga henne tohundreogfemti kroner, for vi så at du hadde en masse penger på deg, og hun var så hjelpsom. Du kunne jo nesten ikke gå! – hun kniste igjen. Hun tenkte seg raskt om. – Det betyr altså at du må ha hatt – tolvtusenogfemti kroner i den lommeboken – vent litt, jeg fikk kvittering av henne også. Kan du se i jakken min, Anne-Line, er du snill!

Den yngste spratt lydig opp og kom tilbake med en liten, hvit papirlapp som hun la på bordet ved siden av den lange kvitteringsremsen fra Rimi. – Se her, nå stemmer regnskapet, du kan bare regne etter selv! oppfordret den eldste. VI har ikke tatt så mye som fem øre!

– Femøringene gikk ut av produksjon lenge før dere ble født! spøkte jeg, men det var ingen som smilte. – OK, OK, jeg tror dere! Dere skal til og med få finnerlønn for at dere tok så godt vare på lommeboken min!

Jeg tok den opp og begynte å åpne den, men den eldste holdt opp en hånd for å stanse meg. – Nei, vi vil IKKE ha noen finnerlønn – eller noen andre penger av deg! fastslo hun. – Men – hun kastet et langt blikk på sin yngre søster – gikk jeg ut fra at det var – før hun fortsatte:

– Det er noe annet du kan gjøre for oss, erklærte hun. Hun møtte blikket mitt, fast og bestemt, men samtidig lå det noe bedende i det – egentlig ganske vakre ansiktet. Den eldste var lys blond, med knall blå øyne, som jeg hittil hadde opplevd som iskalde. Nå hadde blikket hennes myknet litt, men det var fremdeles ytterst vaktsomt.

Hun var ytterst velskapt også, det hadde jeg lagt merke til da hun tok de få skrittene frem og tilbake over kjøkkengulvet. Brystene var kanskje litt over gjennomsnittet, og kroppen virket både harmonisk og – vel – ok, da – tiltrekkende. Jeg er slett ikke flink til å anslå alderen på tenåringsjenter, men jeg gjettet på ca. seksten-sytten år.

Den yngste var hva jeg ville kalle en typisk fjortisjente. Mørkebrunt hår, mørke, litt fryktsomme øyne, et blikk som vek unna så snart jeg så på henne, litt lut i skuldrene, som om hun prøvde å krype sammen og gjemme seg – ellers helt normalt skapt, såvidt jeg kunne se. En helt gjennomsnittlig jentunge, kom jeg til.

Det tok ikke så lang tid å foreta denne vurderingen, men den eldste hadde begynt å snakke før jeg var ferdig med funderingene mine.

– Altså – det du kan gjøre for oss – hvis du vil, selvsagt – vi har det litt vanskelig nå, og vi hadde det vanskelig før også, og du – du ser ok ut – synes vi – – hun snakket som et maskingevær, det var temmelig forvirrende, det hun sa, og det ga ikke særlig mening, heller, så hun stanset opp og tok seg en tenkepause.

I mellomtiden var det – pussig nok, for hittil hadde jeg sett på henne som et intetsigende, lite persilleblad – den yngre søsteren som tok over. Stillferdig og avdempet, men klart, tydelig og med god sammenheng.

– Altså – begynte hun også, for det er visst en obligatorisk begynnelse – jeg heter Anne-Line, som søsteren min sa, og hun heter Anne-Linda.

– Mamma var ikke så oppfinnsom da vi ble født, akkurat! innskjøt den eldste. Men hun tidde stille da søsteren hennes fortsatte: – Linda er nettopp fylt seksten, og jeg er fjorten og et halvt. Vi rømte hjemmefra for omtrent fem uker siden – –

– for jeg var lei av å bli voldtatt i ræva av den drittsekken som kalte seg faren min! – var den bitre replikken fra den eldste. Anne-Line sendte henne et blikk og fortsatte:

– Ja, stakkars Linda har blitt misbrukt siden hun var femten, omtrent – –

– – men jeg sa til drittsekken at hvis han prøvde seg på lillesøsteren min, så ville jeg drepe ham! lød det hardt – og nesten skingrende desperat – fra den eldste. Øynene hennes var skinnende blanke, hun gråt ikke, men dette var det første tegnet på at det raste voldsomme følelser i henne. Anne-Line fortsatte, med forbausende rolig og lavmælt stemme:

– Det var så vidt det ikke skjedde også! – kom det like lavmælt fra lillesøster, – for – da han prøvde seg en kveld likevel, tok Linda og rispet opp maven hans med en stor kniv – – som jeg dessverre ikke fikk med meg! kom det nok en gang fra den harde, men lyse jentestemmen til søsteren hennes.

Jeg ble rent forskrekket der jeg satt. – Det var jo heldig at du ikke ble draps- ehhhh – kvinne, da! bemerket jeg, – for du er jo gammel nok til å bli satt i fengsel nå!

Det hadde hun tydeligvis ikke tenkt på, for det oppsto en liten, ettertenksom pause. Men den yngste var nå blitt modig nok til å feste blikket på meg. – Vi er ikke så redde for det, fordi hun ville helt sikkert kunne påberope seg selvforsvar, erklærte hun, – selv om det var MEG hun forsvarte! De mørke øynene var ikke fullt så fryktsomme lenger, syntes jeg. Og jeg måtte revidere min tidligere oppfatning av jentene – det var ikke bare den eldste som var skarp i hodet – unge Anne-Line ordla seg jo som en dreven forsvarsadvokat!

– Som du ser, er vi ærlige, overtok den eldste og pekte på lommeboken min. – Vi KUNNE ha stjålet de tolv tusen og stukket av – vi ville ha klart oss LENGE med dem – men vi er altså lei av å bo på gaten og gjemme oss bort hver gang vi skal sove! Derfor – hun tok en liten pause, og ville helt opplagt si noe mere, så jeg, men hennes yngre søster stanset henne med et blikk og en liten håndbevegelse. Deretter var det HUN som fortsatte:

– Så vi har et forslag til deg. Hvis vi får lov å bo hos deg, du behøver bare å gi oss mat – da skal vi holde huset ditt pent og ryddig, vi skal lage mat til deg, vi skal gå ærend for deg når som helst du ber oss om det, vi skal både vaske og stryke klærne dine, og så – hun trakk pusten dypt og så forlegent på meg: – unnskyld at jeg sier det, altså, men – vi vil gjerne hjelpe deg å drikke mindre også! Vi har sett alle tomflaskene du har i kjelleren – det er jo en liten formue i pant, forresten! – nå snek det seg frem et lite smil i munnviken hennes før hun ble alvorlig igjen – og vi lover å ikke være nysgjerrige, for – hun svelget litt – for vi skjønner jo at det er en GRUNN til at du drikker så mye!

Det steg en klump opp i halsen min, kanskje så hun at det kom tårer i øynene mine, for hun la en liten hånd på armen min – ja, hun var helt åpenbart blitt modigere! – La meg få lov å si en ting til, ba hun, og nå var stemmen blitt merkbart mykere – jeg kan SE at du går og bærer på noe – hun stanset litt og ble forlegen – altså, jeg bare VET at du har en stor sorg inni deg, og at det er derfor du drikker for mye – men – men jeg LOVER å ikke spørre om det, altså! skyndte hun seg å si.

Nå overtok den eldste igjen. – Du har jo ikke mindre enn TO ekstra soverom, men vi kan klare oss med det ene, for du får vel gjester, og – og – – det virket som om hun tok sats for å fortsette.

– Han jævelen som jeg nesten drepte, pulte meg bare i ræva, for han var redd for å gjøre meg gravid! kom det med hard og bitter stemme, – men jeg er jomfru i fitta, så hvis du vil, kan du pule meg så mye du vil – der! Men da må du gi meg penger til p-piller, altså! Det eneste jeg ber om, er at du lar lillesøsteren min være i fred! avsluttet hun med gnistrende øyne.

«Ellers dreper jeg deg!» var sikkert de ordene hun ØNSKET å avslutte med – det så jeg på blikket hennes – men det tidde hun stille med.
Historien fortsætter under reklamen

Deretter ble det stille rundt kjøkkenbordet. Jeg satt som lamslått. Hvordan kunne denne jentungen – ok, litt mere enn en jentunge var hun jo – hvordan kunne hun liksom «vite» at jeg hadde «en stor sorg inni meg»? Det underlige var at – det stemte jo faktisk også!

Læs næste afsnit

8 kommentarer

1. kinky1

   08/08/2021 kl 22:34

   Her er det litterære kvaliteter som gjør at jeg synes det er leit å bare kunne sette fem. Det hadde vært en soleklar sekser. Jeg ønsker absolutt en fortsettelse, for her henger det mye i lufta, føler jeg, onkel.

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     08/08/2021 kl 22:41 - som svar på kinky1

     Takk skal du ha, Renate – ja, jeg er også litt spent på hvordan det utvikler seg! 😁

     1+

     Besvar kommentar
2. jørgen

   08/08/2021 kl 15:06

   Hvilken dejlig indledning, han får passet Huset og fisse på en pige på 16 år og med udsigt til mere fisse på lillesøsteren på 14, heldige fyr.

   3+

   Besvar kommentar
3. Varg Skadeskott

   08/08/2021 kl 13:56

   Fantastisk oppvåkningsbeskrivelse! Å komme til live igjen etter en mer og mer tåkefylt dagen FØR. Usikkerheten -Hva i helvete har foregått. Og så – oppbyggingen av fortellingen, de små antydninger om det som (kanskje?, eller helt opplag! i TS-kontekst) kommer. Forfatterens egentlige navn er skjult, men språkbrilliansen og kontrollen på fortellingen, tyder på at en av Norges større nåtidige forfattere ligger bak. Og her er ikke noe kjønn utelatt! 😉 Husker jakten på forfatteren til Uten en tråd i sin tid. Det viste seg å være Jens Bjørneboe. Gleder meg til fortsettelsen! Keep up the good work!, for å snakke nynorsk..

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     08/08/2021 kl 14:27 - som svar på Varg Skadeskott

     Det var da – voldsomt! – men tusen takk skal du ha! 😁 Blomster kan så gjerne leveres ved hoveddøren! 😜 Men hvordan den videre utvikling blir, det vet ikke engang forfatteren – iallfall ikke i skrivende stund!

     1+

     Besvar kommentar
4. Reha

   08/08/2021 kl 13:45

   Jeg gættede rigtigt, jeg forventede faktisk et udspil fra dig i dag 🇩🇰😉

   1+

   Besvar kommentar
5. Reha

   08/08/2021 kl 8:01

   Hej Onkel Waldo. Det tegner til at blive en ganske god historie. Tillykke, det blev så nr 200, iøvrigt er det dejlig lange, hvor der også er fortælling som er værd at læse. Det er timet rigtig godt, det er 5 år siden Jomfrubruden blev publiceret!

   1+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     08/08/2021 kl 8:23 - som svar på Reha

     Bevares! – så hyggelig at du er SÅ oppmerksom, Reha, og at du følger SÅ godt med! Ja, jeg ba TS om å publisere denne novellen på nettopp denne datoen, så – tusen takk for hjelpen, TS! 😁👍👏👏👏

     1+

     Besvar kommentar