Det vraket av en «mor» vi har –hun ville at jeg skulle gå på gaten for å tjene penger!

Forfatter: OnkelWaldo
Læs første afsnit

Til leserne.
I det første kapitlet brukte jeg et uttrykk som kanskje ikke er kjent for alle – nemlig «kursbridge» – eller bare «kurs». Det er når spillerne blir enige om å sette en «kurs», dvs. en verdi på hvert poeng de oppnår i et parti robberbridge. Kursen kan variere fra – f.eks. fem øre og oppover til – nær sagt hva som helst. Setter man kursen til ti kroner, og det ene paret vinner robberen med 850 poengs overvekt, da kan vinnerparet innkassere 8.500 kroner fra det tapende paret.

Kapittel 2

Jeg trengte litt tid til å tenke, så jeg spiste det lille jeg hadde igjen på tallerkenen – egentlig var jeg ikke så sulten, likevel, fant jeg ut – så drakk jeg ut kaffekoppen min. Det tok kanskje to–tre minutter, men jentene sa ikke et ord mere, de satt bare og så på meg – var det forventningsfullt – spent – eller håpefullt? lurte jeg på. Kanskje «all of the above».

Da jeg tok ordet, skvatt begge til, rettet seg opp og ble oppmerksomme. –Dere KUNNE jo bare ha gått til myndighetene, begynte jeg. – Voldtekt og incest, det betyr mange år i fengsel for – var det pappaen din? Jeg så på den eldste, som nikket svakt og åpnet munnen for å svare, men jeg fortsatte: – Krisesenteret er jo også en mulighet, dessuten er dere mindreårige, begge to, så barnevernet – –

Her ble jeg avbrutt av Anne Linda, som nå hadde fått hissige, røde flekker i kinnene. – Barnevernet, pfffff! Hun blåste foraktelig i nesen. – Jeg kjenner ihvertfall to som har rømt fra det såkalte «barnevernet» – de er junkies, begge to, og de leier ut musa si til gamle griser for å få penger til dop! Begge de såkalte «fosterpappaene» ville svært gjerne bruke den – helt gratis, nemlig!

Den yngste tok over, med den forbausende rolige stemmen sin. – Altså, jeg ser jo at DU ikke er en sånn en, det er derfor vi gjerne vil bo hos deg, og det med politiet – –

Den eldre søsteren overtok. – Selv om jeg kanskje ikke blir straffet for – for mordforsøk, så – altså, vi vet at sånne rettssaker trekker ut og kan vare i flere måneder, og det orker jeg bare ikke tanken på, altså! Nå sto det faktisk ekte tårer i de nydelige, blå øynene, og den yngste la en trøstende hånd på armen hennes.

Det var Anne-Line som fortsatte også. – Altså, det er under to år til Linda blir atten, da tror vi at vi kan få hjelp fra NAV til å leie en liten leilighet, men – – plutselig dukket det opp en tåre i det venstre øyet hennes også – men så er jeg altså halvannet år yngre, og vi er redde for at – at myndighetene ikke vil tillate at søsteren min tar seg av meg til jeg blir atten. Vi gruer oss altså SÅNN for – for å ha noe med – med politi og barnevern og fosterhjem – og sånn – å gjøre!

Nå satt faktisk begge jentene og gråt – helt stille – tårene silte nedover alle fire kinnene, men det kom ikke en eneste hulkelyd, de bare satt der og følte seg – hjelpeløse, antagelig. Det verket i brystet mitt av medfølelse – og respekt! – disse to – ofrene for ubrukelige foreldre – de prøvde å ta vare på hverandre så godt de kunne. Men jeg hadde et par spørsmål.

– Disse foreldrene deres – er de – alkoholikere eller stoffmisbrukere – eller noe?

Jentene nikket. – Begge deler – begge to! Og det har de vært så lenge VI har levd, iallfall! Det var Linda som snakket. – Det vraket av en «mor» vi har – hun laget anførselstegn i luften med fire fingre – hun ville at jeg skulle gå på gaten for å tjene penger! Det har nemlig hun drevet med siden – ihvertfall nesten – siden vi ble født! Ja, hun sa til og med til Anne-Line – og da var hun bare tretten! – at hun ville tjene enda bedre enn meg, fordi hun var så ung og søt og ser så uskyldig ut. «Mannfolk liker slikt» – fikk vi høre!

Det ble en liten pause igjen, mens tankene bare hvirvlet rundt i hodet mitt. Bare ett spørsmål til: – Så DERE bruker ikke dop, da, antar jeg? – ingen av dere?

Begge ristet på hodet – helt samtidig. – Nei, vi har fått nok bare ved å leve sammen med de to – dophuene – vi har til foreldre! fnyste den eldste – Linda, måtte jeg kanskje begynne å kalle henne. Ihvertfall måtte jeg jo snart ta en avgjørelse. Men egentlig hadde jeg ikke det spor lyst til å bo sammen med to ungjenter fra et ødelagt hjem!

Så jeg overrasket meg selv – virkelig! – da jeg begynte å snakke. – Hvis dere skal bo hos meg, er vi nødt til å ordne oss med myndighetene på en eller annen måte, begynte jeg. Begge ristet fortvilet på hodet, men jeg holdt opp en myndig hånd. – Det går ikke ellers, jenter – hvis vi IKKE sier fra, vil noen før eller siden oppdage at dere bor her – så å si i skjul – og da står vi ENDA svakere når det skjer – både dere og jeg! Men jeg har en venn som er advokat – en dame, faktisk – og hun vil kunne hjelpe oss med det juridiske og slikt – for der kan jeg nesten ingenting, må jeg innrømme. Men jeg har god tro på at det skal ordne seg, slik at jeg blir oppnevnt som verge for dere – for det er nok nødvendig, siden dere begge er under atten år.

Jeg trakk pusten dypt og strøk meg over pannen med den ene hånden. Kaffekoppen min var tom, men det var som om Anne-Line hadde lest tankene mine, for hun spratt opp og hentet kaffekolben, som fortsatt var varm. Jeg smilte takknemlig mot henne, og hun smilte tynt tilbake. Tankene mine begynte så smått å ordne seg.

– Jeg regner med at et strengt brev fra Claudia – altså advokaten min – kanskje til og med et personlig oppmøte – nei, forresten – en innkalling til kontoret hennes – vil skremme vannet av den faren deres, slik at han ikke lager vanskeligheter. At han da skriver under de papirene som Claudia legger foran ham, slik at dere kan bo her til dere blir myndige. Det er jo ikke så lenge til.

Det siste sa jeg mest for å trøste meg selv – to–tre år sammen med et par fremmede jenter – så lenge de oppførte seg noenlunde skikkelig! – det skulle jeg vel klare, tenkte jeg.

Jeg merket meg at de to ansiktene lysnet betraktelig da jeg uttalte de fire ordene «dere kan bo her», og de fornøyde ansiktsuttrykkene ga meg en god følelse i maveregionen – neida, IKKE lengre nede! – og det var en følelse jeg ikke hadde kjent på – iallfall svært lenge! Så jeg fortsatte.

– Dere har jo allerede forpliktet dere til å utføre visse – tjenester – for meg mens dere bor her – – Bare jeg! innskjøt den eldste med hard stemme, men søsteren rettet på henne: – Nei, Linda, han mener ikke SÅNNE tjenester! – og Linda rødmet.

– Anne-Line har helt rett! fastslo jeg, uten å trekke på smilebåndet engang. – Det kunne ikke falle meg inn å benytte meg av det tilbudet ditt, Linda, så den møydommen din kan du gjerne få beholde! Blikket mitt møtte Lindas lyseblå – i noen få sekunder, så vek det unna, og hun slo blikket ned, samtidig som hun rødmet enda litt dypere.

– Derimot har jeg et par andre krav til dere – begge to, fortsatte jeg. – Dere fortsetter på skolen – og jeg forventer at dere gjør så godt dere kan! Linda så litt mellomfornøyd ut, så jeg, men Anne-Line smilte faktisk – nesten tillitsfullt – mot meg. – Jeg har allerede skjønt at dere er kvikke i hodet, begge to, så dere har ingen unnskyldninger for å sluntre unna med skolearbeidet! Jeg så strengt på dem, og det så nesten ut til at Linda hadde lyst til å rekke tunge til meg. Men det gjorde hun ikke.

– Dere får faste lommepenger hver uke, fortsatte jeg – og jeg går ut fra at dere trenger en god del klær – det skal dere få ekstra penger til. Bare ikke be MEG om å bli med på shoppingtur, for slikt avskyr jeg, rett og slett! Dere kan også benytte begge de ekstra soverommene. Noen overnattingsbesøk venter jeg ikke, og jeg ønsker det ikke heller! Så da har jeg faktisk en unnskyldning for å nekte hvis noen skulle finne på å spørre. Jeg smilte, men følte selv at det ikke lå noen glede i smilet, ingen humor heller.

Det ble en litt lengre pause mens jeg tenkte meg om. – Fikk dere med dere skolebøker og slikt da dere stakk av hjemmefra? spurte jeg. Begge ristet på hodet. – Jeg går ut fra at dere helst vil slippe å gå hjem for å hente dem? fortsatte jeg. Begge nikket energisk. – OK, da skal jeg få advokaten min til å ordne det. Vi skal sørge for at dere får så få ubehageligheter som mulig. Dere har såvisst hatt nok av dem!

Jeg gjorde en pause – en litt lengre en, denne gangen – før jeg avsluttet – lavmælt, men bestemt. – Jeg er vant til å holde meg mye for meg selv, og det kommer jeg til å fortsette med. Det ser ut til at dere i stor grad har måttet oppdra dere selv, og det har dere gjort en såpass god jobb med, så det kan dere godt fortsette med – det også. Jeg trakk pusten dypt før jeg fortsatte: – Å oppdra to tenåringsjenter, det er ikke jeg kvalifisert til likevel!

Ny, dirrende pause. – Dere har klart å unngå stoffmisbruk – det fortjener dere respekt for! – dere er allerede på god vei til å bli selvstendige mennesker, og jeg – jeg vet ikke om jeg er særlig skikket til å hjelpe dere videre med det heller. Barn har jeg aldri hatt – nemlig. Jeg hørte selv at de siste ordene kom med lav og litt usikker stemme.

Helt ufrivillig slapp jeg fra meg et lite sukk, så svakt at jeg ikke visste om de hørte det engang, men jeg følte meg både litt forlegen og ille til mote. Men det var sant som jeg sa – helt siden – ulykken for – for nesten halvannet år siden hadde livet mitt vært helt i ulage. Jeg passet jobben min – såvidt – men det var mitt eget firma, og det klarte seg bra med bare minimal innblanding fra min side. Javisst! – jeg burde kanskje ha utviklet det, jeg kunne vært driftig, skaffet flere arbeidsplasser, skaffet meg selv enda flere millioner enn jeg allerede hadde, men – hva var egentlig vitsen? Livet gikk sin skjeve, vaklende gang, uansett hva jeg gjorde!

Pausen var blitt litt for lang, og jeg gjorde mine til å reise meg fra bordet. Som en slags spøkefull avslutning tilføyde jeg: – Åja, den «formuen» i kjelleren, den kan dere gjerne dele mellom dere!

Det så ut som om – ihvertfall den yngste – hadde lyst til å gi meg en klem, men hun lot det være. Og det var første gang jeg så et – lettet smil – på leppene til den eldste. Men begge reiste seg og bukket, samtidig som de ga meg hånden. – Tusen, tusen takk! hvisket – først Anne-Line, deretter Linda. Tårene glinset nå på kinnene til dem begge to. Så snudde de seg brått og begynte å rydde av bordet, sette på plass og vaske opp. Ingen av dem sa et ord, heller ikke til hverandre.

Jeg satt og så på dem i kanskje et halvt minutt, deretter gikk jeg inn til meg selv. Jeg trengte å slappe av før jeg satte i gang med planleggingen. Men den første avgjørelsen jeg tok, var at jeg måtte slutte å tenke på dem som «den eldste» og «den yngste». Jeg visste jo nå hva de het, jeg visste til og med at den eldste brukte bare det ene navnet sitt, så – heretter bodde jeg sammen med Linda og Anne-Line. Og huset var såpass stort at vi absolutt ikke behøvde å dulte borti hverandre hele tiden! Det var slik jeg foretrakk det også.

Det var fremdeles en god del igjen av dagen, så etter en lang tenkepause og et par telefoner, troppet vi alle opp på Claudias kontor. Ved første øyekast ser hun ut som en trinn og trivelig middelaldrende bestemor, helt ufarlig, med røde eplekinn og et varmt, moderlig smil. Men det er før klørne kommer frem!

Mannen hennes ser desto skumlere ut – han er diger, bredskuldret og litt tykkfallen, men det er muskler, det meste av det. Jeg tenker på ham som «Røslige Rupert» – eller «Ruvende Rupert», begge deler passer like bra! Han ER imidlertid ganske ufarlig, hvis han ikke blir tirret, og det er det svært få som prøver seg på! Alle tatoveringene – særlig på de svulmende underarmene hans – skriver seg fra den tiden han var til sjøs som ganske ung mann. Han ligner litt på Skipper’n der!

Vi satt i bakrommet og drakk te mens Claudia tok en telefon til jentenes far. – Håper han er klar nok i det tåkehuet sitt til å skjønne hva hun sier! mumlet Linda da hun lyttet til Claudias tilsynelatende milde, men bestemte advokatstemme. Hun lot ham uten omsvøp forstå at han befant seg et lite hanefjed unna et langvarig fengselsopphold sammen med landets tøffeste forbrytere. – Jeg har forsvart noen av dem, forklarte hun i telefonen – og selv om de kanskje er skyldige i både drap og storsmugling av narkotika, blir de aldeles ville i blikket når de hører ord som «voldtekt av egne barn», «barnemishandling» osv.

Deretter anbefalt hun ham – anbefalte, ikke «beordret» – til å møte opp på hennes kontor med jentenes skolebøker og eiendeler forøvrig. – Jeg foreslår at du bare venter der du er, så kommer min fullmektig med bil, og plukker opp både deg og tingene. Vi har en del papirer å gå igjennom, nemlig, og det ville være best for alle parter om det ble gjort her hos meg og ikke på politistasjonen!

Vennlige «forslag» fra Claudia høres ofte helt annerledes ut, og for et dophue med dårlig samvittighet må de ha fortonet seg som klare, bestemte – og truende – ordrer! Vi satt på bakrommet og ventet til «Røslige Rupert» kom tilbake i følge med en slukøret og lavmælt «voldtektsforbryter», som Linda kalte ham. Det hørtes da heller ikke ut til at mannen kom med nevneverdige protester – han hørtes nærmest ydmyk ut. – Det betyr at han er forholdsvis nykter, for en gangs skyld! mumlet Linda lavt, med et kynisk, lite smil. Anne-Line nikket enig.

Jentene hadde skrevet opp en liste som de sendte med «advokatfullmektig» Rupert. Etter råd fra Claudia hadde Anne-LIne tilføyd endel viktige papirer, som dåpsattest, pass – akkurat det hadde ingen av dem – og eventuelle attester og skrivelser fra skole- og helsemyndighetene. Det eneste jentene hadde fått med seg da de rømte, var ID-kortene sine.

Døren mellom Claudias kontor og bakrommet som vi satt på, sto på gløtt, så vi kunne følge med på samtalen. Jentene gjennomgikk papirene og de relativt få klesplaggene som lå i bagen faren hadde hatt med seg. – Når får jeg se jentene mine igjen, da? hørte vi at han spurte med spak stemme. – Sannsynligvis aldri! hørte vi Claudias klare advokatstemme. – Og i tilfelle en av dem – eller begge – ytrer ønske om et møte, blir det i følge med min fullmektig – eller meg selv – eller en politibetjent!

Han spurte ikke mere, nå hørte vi bare Claudias dempede, men bestemte stemme: – Da skriver du under her – og her – og her – – det oppsto en liten pause – og her. Da er vi ferdige. Noen flere spørsmål?

Vi hørte ikke at han svarte, så antagelig ristet han bare på hodet. – Da sier jeg takk for besøket, erklærte Claudia. – Viser du ham ut, Rupert?

Jeg så at jentene slo hånden for munnen for å dempe kniselyden – de så nok for seg Ruperts ruvende skikkelse som reiste seg og pekte mot døren med den digre neven sin.

Etterpå kom både advokaten og hennes fullmektig smilende inn på bakrommet. – Det gikk jo greit, kommenterte Claudia. Begge jentene reiste seg og klemte dem varmt. De smilte lettet. – Ja, jeg tror nok dere skremte vannet av ham, begge to! lo Anne-Line henrykt.

Rupert gjorde store øyne. – JEG – som er så snill? Jeg skremmer vel ingen!

Vi lo høyt, alle sammen, og jeg tok dem begge varmt i hånden. – Bare før det opp på min konto, er du snill, Claudia, hva? smilte jeg.

Hun nikket og blunket. – Ja, det blir nok ikke helt gratis, for jeg vet at du har god råd, blunket hun – men jeg skal være rimelig med deg, siden du gjør en så åpenbart god gjerning! slo hun fast.

Den tanken hadde jeg – helt ærlig – ikke tenkt engang. – «God gjerning», mumlet jeg forlegent, – nei, egentlig ikke – jeg får jo bare hyggelig selskap i huset, jeg. Skal vi legge sakene deres i bilen, jenter, så finner vi en hyggelig restaurant?

Begge to smilte og nikket. Og Claudia, som kjenner meg ut og inn, kommenterte: – Så du kjører bil i dag, Åsmund? Jeg nikket og kjente at jeg rødmet litt. – Ja, jeg gjør det, for – for – –

– – for i dag drikker han ikke! kom det fra Linda, med en overraskende varm stemme. Jeg nikket, litt beskjemmet, men Claudia lo. – Jeg tror disse jentene kommer til å ha en god innflytelse på deg, Åsmund! Det var varme i stemmen hennes også, nesten noe moderlig, selv om hun bare er ti-tolv år eldre enn meg. Men jeg har kjent henne lenge, helt siden før – –

Anne-Line brøt inn i tankerekken min, på et helt passende tidspunkt. – Kanskje du vil lære Linda å kjøre bil – Åsmund? ba hun. – Hun er snart sytten år, og jeg vet hun har hatt lyst til det lenge.

– Det kan jeg vel gjøre, smilte jeg til henne. Lettelsen nærmest lyste ut av ansiktet hennes – lettelsen over å være kvitt den brutale faren, lettelsen over å føle seg trygg og – kanskje beskyttet? slo det meg plutselig. Jeg hadde aldri følt meg som noen «beskytter», akkurat, visste ikke om jeg var kvalifisert til det heller! I det siste hadde jeg ikke hatt særlig høye tanker om meg selv – jeg, som tidligere var blitt betegnet som «årets gründer» og alt mulig!

– Det var en god idé, Anne-Line, kom det fra Claudia. Hun sto så nær at det virket helt naturlig at hun strøk den unge jenta over håret. Jeg nikket samtykkende – jeg var faktisk ganske god til å kjøre bil – når jeg var edru!

Og det var jeg for det aller meste i tiden som fulgte. Jentene ble mektig imponert da jeg bare ga dem telefonen min og ba dem gå på shoppingrunde på egen hånd. «Shopping» er et begrep som jeg ikke har noe særlig godt forhold til, som regel prøver jeg å unngå både ordet og den virksomheten som følger med. Men baksetet i bilen ble iallfall temmelig fullt av handleposer, og da vi kom hjem, var jentene i strålende, sprudlende humør. Men jeg avslo tilbudet om «moteoppvisning» – vennlig, men bestemt. Etter min mening hørte heller ikke det med til mine oppgaver som «beskytter».

Vi falt etter hvert inn i en ganske grei rutine. Jentene var flinke til å holde huset rent og ryddig, de satte i gang vaskemaskinen med jevne mellomrom, de strøk klærne mine uten at jeg behøvde å be om det, måltidene var klare til avtalt tid, og de trasket i vei til skolen hver dag. Heldigvis lå den innenfor gangavstand.

Selv tilbrakte jeg mine to-tre obligatoriske timer på kontoret, der Hedda, min svært kompetente daglige leder, styrte og stelte og regjerte. Siden jeg var hovedeier og styreleder og formelt hennes øverste sjef, måtte hun konsultere og konferere med meg med ujevne mellomrom, men jeg så som vanlig ingen grunn til å legge meg borti de daglige – eller ukentlige – eller månedlige rutinene. Av regnskapsoversiktene så jeg at firmaet gikk med et solid overskudd, som jeg brukte svært lite av.

Etter at Susanne – ble borte, var gnisten i meg blitt borte også, jeg hadde tre-fire venner – eller gode bekjentskaper, rettere sagt, som jeg traff omtrent en gang i uken, til et restaurantbesøk, et konsert- eller teaterbesøk osv. – helt uforpliktende, slik jeg foretrakk det. Hjemme hadde jeg mitt kombinerte kontor og bibliotek, min laptop, Internett, og min musikksamling. Mine nye husgjester unngikk jeg så mye som mulig, uten å være uhøflig. Et par forsøk på – «skulle ikke du lære meg å kjøre bil, da?» ble høflig, men vennlig utsatt til «senere».

Uten å være klar over det, trakk jeg meg mere og mere inn i mitt – forholdsvis trygge skall – igjen. Siden jentene flyttet inn, hadde jeg ikke «skeiet ut» en eneste gang, hadde knapt nok rørt alkohol i det hele tatt, bare en sjelden gang tatt en øl til middagen. Jeg hadde halvveis ventet at – iallfall den eldste skulle spørre forsiktig om å få en øl, hun også, for jeg visste jo at tenåringer på hennes alder, gjerne yngre også, belmet i seg både øl og sterkere saker, til det – om ikke akkurat tøt ut av ørene på dem, så iallfall ofte endte opp i toalettskålen!

Men ikke – Linda het hun, ja. Av en eller annen grunn fremsto de to som de rene prakteksemplarer. Det hendte at jeg hørte dempet musikk fra rommet deres – de hadde fått tilbud om begge to, men delte bare det ene – men de hadde fått hodetelefoner, så det var svært sjelden de brukte høyttalerne. Vi vekslet noen ord under måltidene, men jeg tok aldri initiativet, og etter hvert ble de inntatt i alminnelig taushet – for det aller meste. Ja, uten å være klar over det, var jeg i ferd med å synke ned i en stille depresjon – igjen – men helt forskjellig fra det alkoholiserte heisakjøret som hadde ridd meg i flere uker – og som altså kulminerte med at jeg så å si ramlet i armene på to fremmede jentunger. Eller ungjenter.

Det var ikke akkurat noe liv å snakke om, men jeg mistrivdes ikke heller. Jeg hadde fred og ro og orden rundt meg, det var alt jeg trengte. Forresten hadde det skjedd én episode – med nettopp Linda!

Omtrent to uker etter at de hadde flyttet inn og tingene så ut til å ordne seg greit, banket det forsiktig på soveromsdøren min mens jeg lå og leste. Besøk hadde jeg egentlig ikke lyst på, men jeg må vel ha brummet et eller annet, for døren åpnet seg, og der sto hun, med et litt forsert smil om munnen, kledd i en flortynn nattkjole som nådde henne såvidt til den øverste delen av låret. Hun hadde pene, faste og runde tenåringsbryster – det visste jeg jo fra før, selv om det nå var første gang jeg så dem nakne – et helt glatt og hårløst venusberg – det visste jeg IKKE fra før, og da hun snudde seg halvt for å lukke døren, fikk jeg et glimt av en fast og struttende jenterumpe – naken, den også – så de tilhørende trusene lå antagelig fortsatt i skuffen.
Historien fortsætter under reklamen

Hun nærmet seg sengen min, med et innbydende smil om den fulle munnen. I det hele tatt var seksten – nesten sytten år gamle Linda et særdeles lokkende syn for et sulteforet mannfolk.

Hun stanset bare et halvt skritt borte. – Jeg tenkte at du kanskje ville ha selskap? – stemmen var myk og innsmigrende. – Du ligger jo alene hver natt – kan jeg få sove hos deg, kanskje?

Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. OnkelWaldo

   03/09/2021 kl 9:55

   Dere skal ha tusen takk, alle tre. Det er nå engang slik med mime historier – ofte synes jeg selv det blir for MYE sex, her er det kanskje litt for lite, men jeg håper jeg kan få til en god fortelling. Hvordan det går, er jeg i skrivende stund ikke helt sikker på, men jeg liker å la jentene ta initiativet. 😁

   3+

   Besvar kommentar
2. kinky1

   03/09/2021 kl 7:43

   Jeg mener fortsatt at dette er kvalitetslitteratur. For meg haster det ikke med å komme til sexen. Jeg liker at det ligger noe i lufta. Der er det mye spenning.

   2+

   Besvar kommentar
3. jørgen

   03/09/2021 kl 7:18

   Dejlig stramme unge pige fisser venter, så det med at sove kommer nok til at vente, jeg er spændt på næste afsnit.

   3+

   Besvar kommentar
4. Reha

   03/09/2021 kl 6:52

   Fin historie, den bliver stille og rolig bedre og bedre, så der er potentiale til mere.

   3+

   Besvar kommentar