Kysset var varmt, inderlig, uten å være lidenskapelig, men den fullendte, yppige jentekroppen gjorde at omfavnelsen ble underlig –erotisk

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

De neste par ukene gikk helt uten problemer også. Linda var en entusiastisk og oppmerksom kjøreelev, og det virket avgjort som hun tok mine formaninger og advarsler alvorlig. Nå angret jeg litt på at jeg hadde snakket så hardt og brutalt til henne, men visste ikke helt hvordan jeg skulle rette det opp, heller. Så jeg la vinn på å være så vennlig og hyggelig mot henne som jeg kunne. Det samme var hun mot meg, så hun bar heldigvis ikke nag, så det ut til. Hva hun bar på av tanker – og følelser, visste jeg riktignok ikke.

Tilfeldigvis kom vi opp i det som lett kunne ha blitt en alvorlig situasjon også. En uforsiktig sjåfør kjørte forbi oss på et sted det var ganske uoversiktlig, møtte en pickup som han såvidt unngikk å kollidere med og forsvant, med slingrende bakpart, over bakketoppen foran oss.

Allerede da han kjørte forbi oss, ba jeg Linda sette ned farten, kjøre inn til siden og stanse. Så overtok jeg rattet og kjørte videre, uhyre forsiktig, til vi kom over bakketoppen. Linda – og Anne-Line i baksetet – gispet forskrekket da de så at bilen hadde snurret helt rundt og havnet – baklengs – i grøften, på motsatt side av veien!

Jeg stanset, og vi skyndte oss bort til den havarerte bilen. Bak rattet satt en forvirret unggutt, kanskje tyve år gammel, med en hysterisk og gråtende ungjente ved siden av seg. Jentene snakket med henne og trøstet henne, mens jeg snakket med den unge bilføreren. Begge var heldigvis uskadd, men gutten virket å være nesten i sjokktilstand.

Vi fem ville nok ha klart å få bilen opp av grøften, for den så uskadd ut, og den var ikke så stor, heller. Men uheldigvis – eller kanskje heldigvis – stanset en politibil med blinkende lys på den andre siden av veien,der den parkerte bak min bil, og politifolkene kom naturligvis bort for å undersøke og oppta forklaringer. Det viste seg at de hadde fulgt ungguttens uvettige kjøring i mange kilometer allerede, så de brukte ikke mye tid på oss.

Episoden hadde satt en alvorlig støkk i Linda, og det ga meg en anledning til å si noen fornuftige ord om fart og forbikjøring, å avpasse farten etter forholdene osv. En riktig lærerik kjøretime, tenkte jeg senere, og begge jentene hadde også fått noe å tenke på, tydeligvis, for de satt helt tause under hjemturen. Og da Linda stanset bilen utenfor huset, møtte jeg blikket hennes. Det var alvorlig og ettertenksomt. Jeg smilte varmt til henne. – Det går stadig fremover, Linda – som jeg sa allerede etter den første timen – du kommer til å bli en riktig god sjåfør. Hun smilte fornøyd. – Men, fortsatte jeg – hva har du lært i dag?

– Å være forsiktig ved forbikjøring! kom det spontant – fra begge to. Jeg nikket. – Bra! Du må alltid ha full oversikt over trafikksituasjonen – full kontroll over bilen, og du skal hele tiden føle deg trygg og avslappet bak rattet. – MEN – jeg løftet en advarende pekefinger – ikke så avslappet at du mister årvåkenheten! Det kan alltid oppstå HELT uforutsette situasjoner – ting du overhodet ikke hadde ventet!

Begge nikket forstående. Linda la hånden på dørhåndtaket, men jeg stanset henne. – Skal vi ikke gå ut og spise? foreslo jeg – på den hyggelige familierestauranten vi har vært to ganger før?

Jentene ristet på hodet – samtidig. – Anne-Line og jeg har allerede planlagt middagen, smilte Linda – så vi vil helst spise hjemme! supplerte søsteren. Og jeg insisterte ikke, bare smilte takknemlig.

Jentene var i grunnen flinke til å lage mat, hadde jeg funnet ut, og mens vi spiste, lurte jeg på hvor de hadde lært det. Etter hva de hadde fortalt om foreldrene, tvilte jeg sterkt på at de hadde satt dem noe særlig inn i kokekunstens mysterier. – Du har jo noen kokebøker her, smilte Anne-Line, – og dessuten finnes det en MASSE på Internett, tilføyde Linda. – Og så hadde vi skolekjøkken i sjette klasse, opplyste Anne-Line.

Jeg nikket og blunket til dem. – Riktig gode kjerringemner er dere, begge to! roste jeg. Det vil si – det var ment som ros, men Linda rynket brynene. – Kaler du oss for «kjerringer»? ville hun vite. Jeg løftet en hånd til forsvarsposisjon. – Det er absolutt IKKE ment nedsettende! forsikret jeg. – «Et godt kjerringemne» er en skikkelig hedersbetegnelse, det! OK, gammeldags, kanskje, men det betyr jo bare at det kan bli riktig gode ektefeller av dere!

Så lo jeg litt. – Men – jada, uttrykket ER litt gammeldags, og jeg skal villig innrømme at det kanskje ikke passer så godt i disse likestillingstider, fortsatte jeg. – Nå for tiden er det jo slett ingen selvfølge at det er «kjerringa» som lager mat, heller. Men, som sagt, jeg mente det som ROS, det kan dere være helt trygge på!

– Forresten, kom jeg på, – det er noe som har ligget og gnagd på samvittigheten min lenge nå – Linda – noe som jeg burde ha tatt opp med deg forlengst!

Hun så forbauset – kanskje også litt bekymret – på meg. – Hva er det, da?

Det oppsto en liten pause mens jeg prøvde å samle tankene mine. – Linda – jeg skylder deg en uforbeholden unnskyldning! Nå så hun virkelig forbauset ut. – Unnskyldning? – for hva da?

Jeg strøk meg forlegent over pannen. – Fordi jeg snakket så hardt og brutalt til deg, Linda – jeg burde ha vært mere forståelsesfull! Du er selvsagt ikke noen «hore» – jeg har ikke lov til å snakke sånn til deg, og – jeg trakk pusten dypt inn – jeg skammer meg rett og slett, Linda! Hun ristet på hodet. – Neiii! snufset hun – det kom tårer fra øynene hennes nå – jeg fortjente det! – jeg burde ikke ha oppført meg sånn! Jeg føler meg altså sååå skitten! Hun hikstet og tørket øynene.

Nå var det min tur til å riste på hodet. – Nei, Linda! sa jeg med bestemt stemme. – Du får rett og slett ikke LOV til å føle deg skitten – og nå skammer jeg meg ENDA mere fordi jeg fikk deg til å føle deg sånn! En jente har naturligvis lov til å kle seg som hun vil – uten å bli trakassert av slike dumminger som meg! – Ingen har lov til å snakke sånn om en jente som jeg liker – og setter pris på! – og slett ikke jeg! Jeg ber så ydmykt om unnskyldning enda en gang!

Jeg tok en pause og strøk meg over pannen. – Men, skjønner du – Linda – jeg blir engstelig for DEG når du kler deg så utfordrende! Du skjønner at – selv om du har all mulig RETT til å kle deg slik du vil – det har selvsagt ALLE kvinner, det! – så forteller du omverdenen at du har en flott kropp, at du er stolt av den, og at du gjerne viser den frem. Det har du også all mulig rett til å gjøre – og du har krav på å få gå i fred uansett – hvor du vil, og når du vil – uten å bli antastet eller overfalt!

Jeg trakk pusten igjen. Jentene var fortsatt helt tause, det var som om de skjønte at dette engasjerte meg følelsesmessig – for det gjorde det! – Linda, jenta mi, fortsatte jeg – jeg bryr meg om deg, skjønner du, og jeg vil at du skal ha det bra, og at du skal få være i fred når du ønsker det. Og jeg må – nok en gang – få be om unnskyldning for det utbruddet mitt – det om påkledningen din, det burde jeg IKKE ha sagt – og det skammer jeg meg dypt for!

Men, fortsatte jeg – det finnes ulver der ute, forstår du – rovdyr i menneskeskikkelse – folk, særlig menn – som gir blanke bøvelen i alt som heter «kvinners rettigheter»! Ser de noe – eller NOEN – de vil ha, ja, så bare – forsyner de seg! Begår voldtekt! – slår gjerne ofrene fordervet for å oppnå det de ønsker! Syke mennesker – etter min mening – og, skjønner du, Linda – du kan ikke SE på et menneske – en mann – om han er syk på den måten, altså en potensiell voldtektsmann – eller voldsmann! Din egen far er jo et eksempel på det, ikke sant?

Linda rykket til, men nikket – stumt. – De fleste voldtekter begås faktisk av folk du kjenner, fortsatte jeg. – Ofte i familien, som du vet, men slett ikke alltid. Folk du gjerne stoler på. Men så finnes det også de rovdyrene som du IKKE kjenner, de som bare venter på en anledning, de som blinker seg ut et offer, følger kanskje etter jenta i både uker og måneder – og så slår de til når hun minst venter det!

Nå følte jeg at jeg hadde en klump i halsen. – Jeg kjente faktisk en sånn jente en gang, fortsatte jeg med lav stemme. – Jeg kjente henne ikke så godt, akkurat, hun var datteren til en venn av meg – eller en arbeidskamerat – og hun ble utsatt for en sånn – overfallsvoldtekt. En riktig pen og ganske stillferdig jente var det.

– Hvor gammel var hun, da? innskjøt Anne-Line. – Hun var – såvidt fylt femten år, svarte jeg. – Jeg var og besøkte henne på sykehuset, sammen med faren hennes, og hun bare lå der i den hvite sykehussengen – og stirret rett opp i taket. Pappaen hennes gråt ned i dynen hennes, husker jeg, men hun rørte seg ikke. Hun sa ikke et ord hele den tiden vi var der. Faren hennes var helt knust, stakkar.

Jeg følte at tårene sto meg i øynene da jeg tenkte tilbake. – Det gjorde faktisk – fysisk vondt å se på! klarte jeg å hviske frem. Bildet fra det sykeværelset sto så tindrende klart for mitt indre blikk.

– Hva skjedde med henne senere, da? spurte Linda forsiktig. Jeg ristet på hodet. – Aner ikke, dessverre. Vi mistet kontakten, han tok med seg familien og flyttet til et helt annet sted, og jeg så aldri noen av dem igjen.

Det ble stille på kjøkkenet – en lang stund, mens vi satt med hver våre tanker. – Jeg unner ikke NOE menneske en sånn skjebne! sa jeg til slutt. – Ingen! – hverken kvinner eller menn! Vi BURDE ha rett til å kle oss som vi vil, til å GÅ hvor vi vil – NÅR vi vil – i det hele tatt – vi har krav på å få være i FRED!

Jeg hørte at stemmen min steg, og dempet meg. – Men slik verden nå engang er, er vi nødt til å ta visse forholdsregler, erklærte jeg. – Jeg har bodd og arbeidet – og studert – i Oslo i så mange år at jeg VET at det er visse strøk i den byen, visse gater og områder der jeg ikke TØR å bevege meg etter at det er blitt mørkt! Og jeg er mann! Jeg er også skeptisk til å ta piratdrosje – så å si uansett tid på døgnet! Enslige kvinner burde også være det! Helst bør de være flere sammen. «Safety in numbers», som det heter på engelsk.

Det ble stille igjen. – Det verste er, fortsatte jeg med rusten stemme – at de voldtektene vi leser om i avisene, de er bare toppen av isfjellet! Enten det er overfallsvoldtekter, nære bekjente – eller familievoldtekter, så er det bare et mindretall som blir anmeldt! Fordi – blikket mitt falt på Linda – fordi mange jenter tenker at det er deres egen skyld! At de har fristet overfallsmannen, enten på grunn av påkledningen – eller på grunn av oppførselen – eller at de har smilt til noen på feil tidspunkt. MEN – jeg hevet stemmen så plutselig at jentene rykket til – det er ALDRI kvinnens – eller jentas skyld! Det er alltid BARE overfallsmannens skyld, selv om han bruker de tingene jeg nevnte som unnskyldning – «hun går jo så utfordrende kledd!» – «hun går på en sånn sexy måte!» – «hun smilte til meg» – og så videre og så videre. Men – i virkelighetens verden nytter det altså SÅ lite å pukke på sine «rettigheter», når det er så mange som ikke respekterer dem!

Igjen oppsto det en pinlig pause, jeg følte meg utblåst, nesten utmattet. Til slutt reiste jeg meg. – Jeg håper bare så inderlig at det ikke skjer noe – noe MERE vondt! – med noen av dere! sa jeg. – Vær så snill, jenter – vær så forsiktige dere kan! Ta godt vare på dere selv! Så trakk jeg pusten igjen. – Fordi jeg bryr meg om dere, skjønner dere!

Jeg følte at klumpen i halsen var der fremdeles. Så gikk jeg inn til meg selv.

De neste dagene var både jentene og jeg noe avdempet – litt tause og fåmælte – litt forlegne, kanskje – når vi møttes til måltidene. Kjøretimene fortsatte, vi pratet kanskje litt mindre, men Linda var fullt konsentrert, og jeg roste henne flere ganger. Men etter omtrent en uke var vi tilbake i den samme, varme, avslappede tonen. Vi kunne spøke med hverandre, de ga meg forte klemmer, men jeg passet meg godt for å bli nærgående.

Etter en middag der jeg hadde spist litt for mye, lente jeg meg tilbake i stolen og sukket: – Jeg må visst gjøre alvor av å passe linjene, ellers blir de konvekse, alle sammen! Dere er blitt så ALTFOR flinke til å lage mat!

Nå smilte de begge to, og Linda spurte: – Var Susanne flink til å lage mat, da? Jeg rykket til og stirret forbløffet på henne, samtidig som jeg hørte et lite gisp fra Anne-Line. Det ble helt dødsstille i kjøkkenet i noen lange, dirrende sekunder.

– Hvordan vet du hva min kone het? spurte jeg. Jeg hørte selv at stemmen min var litt skarp. Linda ble sprutrød – og forvirret, så jeg – det var tydelig at hun ikke visste hva hun skulle svare. – D- det var Anne-Line som nevnte det, glapp det ut av henne, så lyste hun litt opp. – Vi fant en gammel regning med navnet hennes på, ikke sant, Anne-Line?

Den yngre søsteren nikket, uten et ord, men det var noe som sa meg at begge løy. Plutselig reiste Anne-Line seg brått. – J- jeg syntes jeg hørte telefonen min ringe, utbrøt hun. – D- den ligger på rommet. Unnskyld meg!

Dermed reiste hun seg brått fra bordet og nærmest løp ut av kjøkkenet. Linda ble sittende tilbake, med flammerøde kinn, uten å se på meg. Jeg hadde ikke hørt noen telefon – og jeg var – – femognitti prosent sikker på at det ikke hadde ligget igjen noen regninger med Susannes navn på.

Vi var så å si ferdige med å spise, og Linda reiste seg taust og begynte å rydde av bordet. Jeg ble sittende og se på henne en stund før jeg også reiste meg. – Takk for maten, Linda! sa jeg til ryggen hennes, og hun nikket bare, uten å snu seg.

Før jeg satte meg ned i godstolen min, brygget jeg meg en tynn drink – det var svært lenge siden sist! – et par centiliter med Stolichnaya, en slump lime-juice, så fylte jeg opp med soda. Deretter plukket jeg opp en av mine halvleste bøker – «Grenseløs» av Jørn Lier Horst – og prøvde å fordype meg i intrigen. Men tankene befant seg helt andre steder, og til slutt ga jeg opp og gikk tidlig i seng. Drinken ble stående urørt, og jeg tømte den i vasken neste morgen.

Jeg tok med meg boken i sengen, bare av gammel vane. Men tankene svirret – hvordan kunne jentene – kanskje særlig Anne-Line – «vite» så mye? Vel, kanskje ikke så MYE, men – noen overraskende detaljer, iallfall. De kunne selvsagt ha snakket med en av mine bekjente og fått vite Susannes navn, men av en eller annen grunn tvilte jeg på det også.

Med nattbordlampen på og boken urørt i fanget, ble jeg liggende og tenke. På begge jentene, men kanskje mest på Anne-Line, som fremsto som mere og mere av et mysterium. Og da jeg omsider strakte hånden ut for å slå av lyset – DA banket det selvsagt – forsiktig og nølende – på døren. – Aha! tenkte jeg – kanskje Anne-Line kommer for å gi meg – ihvertfall LITT av nøkkelen til sitt eget mysterium!

Men etter mitt vennlige «kom inn», var det Lindas forlegne ansikt som viste seg i døråpningen. Og etter et litt usikkert smil og noen sekunders nøling, stilte hun det samme åpningsspørsmålet som søsteren hadde gjort tidligere: – Kan jeg få snakke litt med deg – er du snill?

Jeg svarte det samme også: – Selvfølgelig, Linda, bare kom, du!

Hun nærmet seg litt nølende, og ble stående litt usikker foran sengekanten min. – Kan jeg få – ligge litt på armen din, kanskje? – sånn som Anne-Line? Blikket hennes var bedende, uten spor av flørting eller invitasjon.

Nå hadde jo ikke Anne-Line ligget på armen min, akkurat, men jeg brettet teppet inviterende til siden, akkurat som sist. – Javisst, Linda, smilte jeg, – bare hyggelig, det!

Hun virket uvanlig blyg, nesten fryktsom, da hun smøg den slanke, men velutviklede kroppen sin inn under min lette sommerdyne. – Unnskyld at jeg forstyrrer, altså – hun hvisket nesten – du skulle kanskje legge deg til å sove?

Det var jo nettopp det jeg skulle, men jeg ristet på hodet. – Ikke noe problem, Linda, jeg ligger ofte lenge våken, jeg – og det hender at jeg ikke får sove i det hele tatt.

Hun lå på siden, med ansiktet vendt mot meg, akkurat slik søsteren hennes hadde ligget for – var det tre eller fire uker siden? Det blussende, nydelige ansiktet mot den hvite puten var nesten uimotståelig fristende, jeg bare verket etter å kysse henne, men tvang meg til å la være. Isteden løftet jeg hånden og strøk henne mykt over det varme, silkemyke kinnet.

– Så – hva var det DU hadde lyst til å snakke med meg om, da? – jeg prøvde å gjøre stemmen så vennlig og beroligende som mulig.

– Om – – Anne-Line! – hun nølte i noen lange sekunder før hun liksom buste ut med det. – Hun er – veldig lei seg – og veldig redd!

Litt overrasket ble jeg nok, men jeg spurte: – Redd? – hvorfor det, da?

Linda trakk pusten dypt og svelget, nå så det nesten ut som hun var på nippen til å gråte. – Det – det er en lang historie, egentlig, kom det med svak, nølende stemme.

– Jeg har god tid til å lytte, jeg! smilte jeg så beroligende jeg kunne. Hun møtte blikket mitt, og det forekom meg at det lå et visst – bekymret alvor – i det.

– Du skjønner, begynte hun – allerede da hun var fem-seks år, kom Anne-Line med både – litt merkelige spørsmål og – og så sa hun ting som foreldrene våre ble veldig sinte for. «Hvem har fortalt deg det?» – «Hvordan kan du vite det?» husker jeg at de skrek til henne, og ofte fikk hun en ørefik også – eller ble sendt på rommet uten mat. Da måtte jeg komme med mat til henne uten at de visste det!

Hun trakk pusten igjen – nå sto de nydelige, blå øynene hennes fulle av tårer, så jeg. – Jeg tror de var redde for henne, fortsatte hun, – redde for at hun var en – heks eller noe. – Herregud! – tror folk virkelig på slikt nå for tiden? brast det ut av meg. Linda nikket alvorlig. – Mamma tror på det, iallfall – kanskje pappa – litt – også. Det var første gang hun brukte ordet «pappa», men så fortalte hun jo også om en tid lenge før misbruket begynte.

– Men – hvorfor er hun redd NÅ da? spurte jeg forbauset. Linda løftet den ene hånden og tørket tårene bort fra kinnene. – Fordi hun er redd for at – for at DU også skal bli sint på henne – eller redd for henne – på grunn av det jeg sa om Susanne. Hun kan ikke noe for at hun av og til – opplever eller «ser» sånne ting som hun ikke kan forklare selv engang!

Tårene hennes hadde ikke sluttet å piple frem i øyekrokene hennes. – Du var – veldig glad i – i Susanne, ikke sant? Jeg nikket. – Har Anne-Line «sett» det også? Linda nikket stumt – Og – var hun gravid da hun – døde? Jeg nikket igjen, helt nummen av sjokk! – det trodde jeg ikke det var NOEN som visste, for hun hadde vært bare tre måneder på vei da ulykken inntraff – og jeg bare VISSTE at vi ikke hadde fortalt det til noen!. Men samtidig oppdaget jeg til min forbauselse at jeg nå kunne – både tenke på og snakke om det som hadde skjedd uten å bli helt knust følelsesmessig. Selvsagt var jeg fremdeles trist og lei meg, men nå var jeg også nysgjerrig på hva som foregikk i det lille hodet til Anne-Line. – Selvfølgelig er jeg ikke sint på søsteren din, Linda! erklærte jeg. – Bare litt nysgjerrig, kanskje – jeg innrømmer det.

Plutselig hadde jeg det tårevåte ansiktet til Linda tett inntil mitt eget. – Vil du være så snill å holde rundt meg? hvisket hun mykt, og jeg nikket igjen. Armene mine la seg, lett og mykt, rundt det slanke livet hennes. Dermed ble de fulle, struttende brystene presset – foruroligende intimt og pirrende – mot brystet mitt

Nesten helt samtidig smøg hun armene sine om nakken min – hele lengden av den unge kroppen la seg tett inntil min egen – og leppene våre møttes, nesten av seg selv. Kysset var varmt, inderlig, uten å være lidenskapelig, men den fullendte, yppige jentekroppen gjorde at omfavnelsen ble underlig – erotisk. Derfor var det ikke til å unngå at lemmet mitt reiste seg og ble klemt mellom kroppene våre.

Linda lot seg ikke merke med det, ihvertfall ikke til å begynne med, og jeg lot bare hendene hvile mot den pyjamaskledde ryggen hennes, uten å prøve meg på noen intime kjærtegn – selv om det var svært så fristende –fingertuppene mine var bare noen centimeter ovenfor de uhyre velformede, runde endehalvkulene, og jeg bare VISSTE hvor deilig det ville være å stryke hendene kjærtegnende over dem, selv utenpå pyjamasbuksene hennes.

Kysset ble lenger enn jeg hadde tenkt, og jeg kunne faktisk føle hvordan opphisselsen steg i den fristende kroppen jeg holdt i armene. Ikke bare i hennes kropp heller, forresten! Da jeg, litt motvillig, må jeg innrømme, frigjorde meg fra de klyngende leppene hennes, hørte jeg et kort gisp, og det gikk opp for meg at hun faktisk hadde holdt pusten i bortimot et halvt minutt!

Hun slo opp øynene, og det intense, blå blikket var så nær mitt eget at jeg nesten brant meg! – slik føltes det! – Det var noe annet – jeg ville snakke med deg om også! pustet hun. – Jeg ville si takk – tusen takk for at du var så forståelsesfull! Takk for at du forklarte – så inngående – at det er OSS du er bekymret for!

Leppene hennes var så nær at jeg kjente duften av tannpasta.

Jeg skjøv henne litt ifra meg og løftet haken hennes. Det blå blikket hennes var altså såååå uttrykksfullt – det var lett å drukne seg i det – det var faktisk lett å bli forelsket i denne jenta! slo det meg – hvis jeg ikke passet meg! Hvis det da ikke var den stive pikken min som uttalte seg, der den fremdels lå og pulserte mellom kroppene våre. Det var nesten så jeg håpet det – for det var lettere å kontrollere den enn følelsene mine!

De vakre øynene ble plutselig fylt med tårer, og snart strømmet tårene nedover kinnene hennes. Hun bet seg i den fyldige underleppen for ikke å hulke. – L– liker du meg – virkelig, altså? hikstet hun. Jeg nikket bestemt. – Det er ikke noe du – bare sier – for å trøste meg? Jeg ristet på hodet – like bestemt. – Og du – setter pris på meg?
Historien fortsætter under reklamen

Jeg nikket igjen og tilføyde: – Jeg synes du er en riktig KJEKK jente, Linda, og – – her snublet jeg litt og var virkelig i tvil om jeg skulle si de neste ordene – «hvis jeg ikke passer meg, så er jeg redd for at jeg kan bli forelsket i deg!»

Men heldigvis sa jeg dem ikke! – den ufullførte setningen ble bare hengende i luften.
Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. Eilert

   20/12/2022 kl 9:30

   Hei, jeg lker denne historien, håper på fortsettelse.

   3+

   Besvar kommentar
2. Den gamle jumfru

   08/11/2021 kl 9:24

   En meget god historie fra onkel.

   Disse to piger har valgt den rette mand at flytte ind til. Anne-Line vidste det nok allerede den første dag. Hun er nok det man kalder “klarsynet”.

   Glæder mig til næste kapitel…

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     08/11/2021 kl 10:14 - som svar på Den gamle jumfru

     Takk skal du ha, jumfru. Ja, som kjent finnes det mere mellom himmel og jord enn de fleste andre steder! 😜

     2+

     Besvar kommentar
3. Reha

   03/11/2021 kl 21:26

   Det er blevet en rigtig god historie, jeg glæder mig til at se hvor den ender, Onkel Waldo.

   4+

   Besvar kommentar