Men først bare MÅTTE hun kysse dette praktfulle organet, tungen hennes gled kilende og langsomt langs undersiden

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.

Hva? – enda en spin-off fra Johannes-serien?? Ja, jeg klarte ikke helt å gi slipp på Rannveig, heller – som vi såvidt ble kjent med i kap. 3, litt bedre i kap. 4 – ihvertfall Johannes! – og som hjalp godt til – i kapittel 7 – slik at Ragnhild ble helt kvitt sin frykt og skepsis overfor mannfolk. Og da jeg hadde skrevet de tre ekstra kapitlene om Ruth og Ragnhild – og pappaen deres – så var det akkurat som om Rannveig dyttet til meg i siden med albuen, så på meg med de uttrykksfulle øynene sine og spurte: – Hva med MEG, da? Og det kunne jeg ikke stå for – jeg har aldri klart å motstå bønnfallende øyekast fra søte unge jenter.

Hmmm, tja  – hvordan gikk det med henne senere, mon tro? – når hun som attenåring, litt motvillig, måtte forlate både Johannes og barnehjemmet? ETT kapittel måtte jeg vel klare å få til! – tenkte jeg. Men – for det første er jo Rannveig så vakker og inntagende – og så dukket det etter hvert opp andre interessante, hyggelige – og sjarmerende personer – i alle aldre! – slik at fingrene løp av med meg! – og det ble hele TRE til slutt! Håper dere orker å lese dem alle – pluss å si deres ærlige mening!

—  —  —

Oslo 1954-55

Rannveig var alene i storbyen for første gang. Johannes hadde kjørt henne til Oslo og tilbudt seg å bringe henne til hennes nye arbeidsgiver, men Rannveig ville ha noen timer på egen hånd før hun begynte i sin nye jobb.

Det var sent på høsten, men hun var godt kledd i en pen, lang kåpe med pelskrage og en kledelig pelslue på hodet. På hendene hadde hun forede hansker, og håndvesken holdt hun godt trykket inntil seg, slik hun hadde lært, både av Johannes og av Caspar og Cecilia. De tre hadde nærmest holdt et kurs for henne, nå som hun skulle bo og arbeide i storbyen for første gang. De hadde tatt både kjøreturer og spaserturer rundt i byen, ikke bare for å beskue severdigheter og vakre parker og bygninger, men like mye for at de to mannfolkene kunne peke ut tvilsomme strøk der hun ikke burde ferdes og forklare om like tvilsomme og lyssky personer som hun risikerte å komme ut for.

Nå som hun spaserte rolig oppover Karl Johans gate i det vidunderlige høstværet, var hodet hennes fullt av alle rådene, alle formaningene og alle advarslene hun var blitt proppet full av – også fra Cecilia, som hadde bodd her sammen med Caspar i over fire år nå. Rannveig hadde en stående invitasjon til å besøke dem når hun måtte ønske, og den samme invitasjonen var kommet fra hennes tidligere venninne – og sengekamerat, Ragnhild – OG fra «tannlege Rigmor», som faktisk var den som hadde skaffet henne denne posten. Det lå en trygghet i det å ha gode venner i nærheten, men hun ville jo gjerne stå på egne ben også.

Hun var kommet til Grand Café, som var det første målet hennes. Det var ikke akkurat det billigste stedet i byen, men Rannveig hadde penger i banken, hun skulle begynne i lønnet stilling, og følte seg så trygg som det var mulig å føle seg for en attenåring som var alene i Oslo – «Tigerstaden», som den ble kalt – for første gang.

– Byen bærer tilnavnet sitt med rette! hadde Caspar brummet, mens de satt ved et hyggelig aftensbord hjemme i hans staselige villa på Frogner. – Ikke for det, hadde han tilføyd, – hvis du bare vet hvordan du skal oppføre deg, og lærer deg å se folk an, så er det ikke farligere her enn i andre storbyer – snarere tvert imot! Husk bare at – en tiger har striper, og du ser den på lang avstand – «tigrene» her i byen er ofte mere velkledd enn Johannes og jeg er – og ser bedre ut også! Han hadde smilt litt lurt da han sa det siste, og vennen hans hadde nikket at han var enig.

Cecilia og Rannveig hadde ledd og forsikret de to om at – det er sannelig ikke mange som ser bedre ut enn dere to! – og senere hadde Rannveig hatt sin – nest siste, deilige, hektiske og intense natt med den kåte, virile barnehjemsbestyreren. – Ta meg HARDT, Johannes! hadde hun hikstet mot skulderen hans. – Jeg kommer altså til å savne deg SÅ mye! – Jeg kommer til å savne deg også, vesla! hadde han mumlet ned i håret hennes der han lå tungt over henne – og inni henne. Det mente han også – Rannveig hadde vært en av de absolutte yndlingskjærestene hans i fem år nå.

Hun hadde vært fristet til å be ham om et barn, slik Ragnhild hadde gjort, men så hadde hun latt det være. Nå var hun glad for det – hun var atten år, fri som fuglen, om hun ikke trivdes i den jobben hun hadde fått, så kunne hun slutte og finne på noe annet – reise og se seg om – kanskje til og med til utlandet?

Det kriblet litt i magen da hun gikk inn gjennom den solide, ærverdige døren til den kjente kaféen – ja, det var til og med en høflig, smilende mann som åpnet den for henne. Dette hadde vært Henrik Ibsens stamkafé, hadde hun lært i skoletimene med Johannes. En eldre hovmester tok høflig imot henne og beklaget at alle bord var opptatt, men om hun ville vente i foajeen, så – – –

– Hun kan sitte sammen med meg! lød plutselig en vennlig kvinnestemme like bak henne. Rannveig snudde på hodet og så en ung, vakker kvinne, kanskje litt eldre enn henne selv, som smilte strålende til både henne og hovmesteren, som tydeligvis kjente henne fra før. – Ah, utmerket, fru Falch-Mortensen, smilte han, slo ut med armen og ledsaget dem til et hyggelig vindusbord med utsikt til Karl Johans gate.

– T- tusen takk for at jeg fikk lov å sitte sammen med Dem, fru – Falch-Mortensen, stammet Rannveig, litt forlegen, nå som hun tydeligvis var i fint selskap. Hennes bordvenninne var litt høyere enn hun selv, lyshåret, med vennlige, blå øyne og et varmt, inntagende smil. Hun la en velpleid hånd på Rannveigs arm. – Kall meg bare Randi, er du snill, ba hun, – og la oss være dus, hva? Jeg orker ikke å være så formell, og dessuten tror jeg vi er nesten på samme alder? Jeg er fireogtyve.

– Mitt navn er Rannveig, og jeg er atten, rødmet den yngre, – og dette er – første gang jeg er alene i Oslo. Jeg har vært her før, altså – på besøk, skyndte hun seg å tilføye, – og jeg HAR noen venner her, men – nå skal jeg begynne i ny jobb, og – dette er liksom første dagen jeg – står på egne ben.

– Så hyggelig! strålte den andre. – Rannveig og Randi – vi burde bli venninner, vi! Jeg er nylig blitt enke – Rannveig gispet forskrekket, men den andre bare smilte. – Ja, det er trist, selvfølgelig, men min mann var svært meget eldre enn meg og hadde hatt dårlig hjerte i mange år. Så – egentlig er vi litt i samme båt – jeg har ikke vært alene i storbyen så lenge, jeg heller! Skal vi bestille? Jeg insisterer på å spandere – siden jeg er eldst!

Rannveig begynte å protestere, men Randi avbrøt henne. – Åh, la meg få lov, hva? Så bøyde hun seg fremover bordet og senket stemmen. – Jeg skal si deg, Rannveig, jeg har arvet flere penger enn jeg kan telle! – og jeg kan SE at du er en pike jeg kommer til å like.

Rannveig rødmet igjen, men nikket og takket. – Jeg HAR litt penger i banken, jeg også – noen aksjer også, faktisk, men jeg er ikke millionær, akkurat. – Det er jeg! innskjøt Randi, og dermed lo de begge.

Kelneren kom, og Rannveig bestilte et smørbrød og en kopp kaffe, mens Randi forlangte en osteanretning og en «flaske god rødvin». – Vin – så tidlig på dagen? brast det ut av den yngre. Randi lo igjen, og det glitret skøyeraktig i de blå øynene. – Ja, jeg har jo to ting å feire – først, at jeg nettopp har møtt en ny og hyggelig venninne, og nå – som det er gått nesten tre måneder, at jeg kan kalle meg «den glade enke», jeg også.

De to nye venninnene lo hjertelig sammen. Caspar og Johannes hadde tatt med Cecilia og Rannveig på Oslo nye teater for en stund siden, og Rannveig hadde blitt helt betatt av Wenche Foss i rollen som Hanna Glawari. – Men du er enda vakrere enn Wenche Foss! utbrøt hun spontant, og Randi rødmet og protesterte bestemt, men Rannveig kunne se at hun var smigret også.

Nå var vinen kommet, og kelneren skjenket i til dem begge to. – Bare litt til meg! insisterte Rannveig og løftet hånden. – Åh, slå deg løs, nå! insisterte Randi og løftet glasset. – Skål for et godt vennskap – og en lykkelig og hyggelig fremtid for oss begge to!

Etter at de hadde skålt, lente Randi seg over bordet igjen. – Du nevnte aksjer, halvveis hvisket hun. – Nettopp i dag har jeg en avtale med en veldig kjekk mann, kan du tro – som driver det stort i aksjer. Hun kikket på klokken sin – et elegant lite gullur besatt med små diamanter. – Han skulle komme hit om – cirka ti minutters tid, og han har tilbudt meg en SVÆRT gunstig avtale – noen aksjer som snart kommer til å – kanskje både doble og tredoble seg i verdi! Jeg har sjekken med meg her! Hun klappet betydningsfullt på håndvesken sin. Så smilte hun lurt til Rannveig. – Kanskje han vil la deg bli med på avtalen også? Jeg skal sannelig spørre ham, jeg!

I hodet til Rannveig ringte det en liten, advarende klokke. – Hvor har han kontoret sitt, da? Og hvorfor møter du ham ikke der for å undertegne papirene?

Randi ristet på hodet. – Han har ikke noe kontor, skjønner du. Herr Holbæk driver bare med store, betydningsfulle kunder, og de foretrekker at han kommer hjem til dem – som en slags spesialservice.

Klokken i Rannveigs hode ringte enda sterkere. – Hvor godt kjenner du denne mannen, da? Hennes nye venninne trakk på skuldrene. – Vel, han er jo ikke en personlig venn, naturligvis – bare en forretningsforbindelse. Han ringte meg to måneder etter begravelsen og presenterte seg som en god venn av min tidligere mann. Og så kom han hjem til meg og var såååååå hjelpsom og sjarmerende, og kom med flere forslag til hvordan jeg burde investere.

– Har du gitt ham – noen penger, da? spurte Rannveig engstelig. Randi ristet på hodet. – Ikke ennå. Det er det jeg skal gjøre nå i dag. Det var en del papirer som – – åhhh, der er De jo, herr Holbæk.

Det sto plutselig en smilende mann ved siden av bordet deres. – Får jeg lov å slå meg ned? spurte han høflig, og Randi strålte mot ham. – Ja, selvfølgelig. Møt min nye venninne, — ?

– Rannveig Andersen – hun rakte frem en slank hånd, men følte selv at smilet var tvungent, for det var noe ved «herr Holbæk» som hun ikke likte. Hun tenkte på «lynkurset» i aksjer og banker og pengeplasseringer som Caspar hadde gitt henne.

– Rannveig har noen penger som hun kanskje vil plassere, hun også,  innskjøt hennes nye venninne, og herr Holbæks blendende smil ble enda bredere. – Det ville glede meg stort å kunne gi også Dem et særdeles gunstig tilbud, fru – frøken, innvendte Rannveig, – frøken Andersen.

– Er De «bjørn» eller «okse», De, da, herr Holbæk? smilte Rannveig så vennlig hun kunne. Mannen ble synlig forvirret, men tok seg fort inn igjen. – Jeg må tilstå at jeg ikke er særlig godt kjent med disse stjernetegnene, frøken Andersen, smilte han, – men det er flere av mine kvinnelige bekjentskaper som studerer slike ting. Han begynte å ta noen papirer ut av en slank dokumentmappe. Rannveig reiste seg.

– Unnskyld, men jeg MÅ altså en snartur på toalettet. Blir du med, Randi? Ordene lød nesten som en kommando. Hun møtte det blå, litt forvirrede blikket til venninnen med et fast og inntrengende uttrykk i ansiktet. Samtidig gjorde hun et lite kast med hodet og blunket.

Den nye, bestemte holdningen til hennes unge venninne fortalte «den glade enken» at det var noe hun bare MÅTTE snakke med henne om, så hun grep håndvesken sin og fulgte etter. Ute på toalettet vendte Rannveig seg mot henne, og nå var det ikke noe smil å se på det yndige, unge ansiktet. – Hvor mye lyder den sjekken din på? spurte hun. – To – hundre og femti tusen! svarte den unge kvinnen litt nølende, før hun tenkte at det var da et ganske personlig spørsmål fra et nytt bekjentskap.

Rannveig bleknet og grep henne fast i armen. – Randi, jeg ber deg så innstendig jeg kan – IKKE gi ham den sjekken! – og IKKE skriv under noe som helst i dag, hva? Men – men – – – stammet den andre, men Rannveig avbrøt henne. – Randi, den mannen er ingen aksjemegler! utbrøt hun. – Hvordan vet du det? spurte hennes rike venninne, synlig forvirret. – Nå brukte jeg uttrykkene «bjørn» og «okse», hørte du det? Randi fniste. – Ja, og det er ingen stjernetegn, såvidt jeg vet! – Nei, nettopp! Det er uttrykk de bruker på børsen, riktignok på engelsk, men en aksjemegler burde ha kjent dem igjen likevel! En «bear» er en som er pessimistisk til aksjeutviklingen, mens en «bull» er det motsatte – en som er optimist. Det BURDE denne «herr Holbæk» – eller hva han nå heter – ha kjent til!

Nå var Randi blitt synlig forskrekket. – Herregud – hva skal jeg gjøre? Jeg har jo allerede sagt ja til denne forretningen – – –

– Men du har ikke underskrevet noe – og ikke gitt ham penger? Randi ristet på hodet. – Ikke ennå, nei.

Rannveig fikk en plutselig innskytelse. – Er det en telefon her? – Ja, ute i garderoben. – Gi meg noen få minutter, hva? Og lov meg å ikke gjøre noe som helst før jeg har snakket med en god venn av meg. Han har også godt med penger og har god greie på aksjer. Det er han som har lært meg alt jeg kan.

Hun la hånden på venninnens arm igjen. – Og Randi, hverken jeg eller min venn vil ha fem øre av pengene dine – jeg vil bare at du – eller vi – skal undersøke litt nærmere om denne «herr Holbæk» før vi våger å stole på ham. Hun så at Randi nikket og fortsatte. – Gå ut og opphold ham, tilby ham et glass konjakk eller noe, men ingen underskrift og ingen penger, hva? Jeg ville rett og slett GRÅTE hvis du gikk hen og kastet bort en kvart million kroner – selv om du kanskje har råd til det!

Rannveig ringte til Caspar, forklarte situasjonen og beskrev «herr Holbæk», som hun følte hun ikke kunne stole på. Vennens buldrende stemme runget gjennom telefonrøret. – Det var det jeg visste, Rannveig, at du er en fornuftig og observant dame – som har lyttet godt til kloke onkel Caspar! Han skratttlo henrykt. – Dere er på Grand Café, hva? OK, bli der. Jeg tar en rask telefon, jeg også, så kommer jeg!

Rannveig pustet ut, tok litt vann i det rødmende ansiktet sitt, la på ørlite grann leppestift og fulgte etter sin nye venninne inn i restauranten. «Herr Holbæk» satt og ventet med papirene foran seg, smilende og avslappet og med et glass konjakk ved siden av kaffekoppen. Han reiste seg halvt fra stolen da hun nærmet seg. – Du verden, hvilken yndig ung dame De er – De også! smilte han med et anerkjennende sideblikk på Randi. «Den glade enken» lot som om hun viftet seg og slo blikket blygt ned. – De er nok en kvinnebedårer også, De, herr Holbæk, smilte hun. – Bare pass deg, Rannveig – du som er fri og ubunden. Jeg er jo ikke ferdig med sørgeåret mitt ennå.

Selv om den sjarmerende mannen nå gikk alvorlig inn for å få en underskrift fra ihvertfall én av de åpenbart velstående damene, så fortsatte de med sin uforpliktende flørt og spøkefulle samtale. – Nei, nå har vi det altfor hyggelig til å snakke forretninger, erklærte Rannveig og løftet glasset sitt. – Bestiller du en flaske til, Randi? – og enda en konjakk til herr Holbæk?

Det var begynt å bli både muntert og lystig rundt bordet, men de etterlengtede underskriftene lot vente på seg. Tiden gikk, og Rannveig begynte å bli litt engstelig, men endelig dukket det opp to velkledde herrer til ved det lille bordet deres. – Her er vi jo omsvermet av kjekke menn! smilte Rannveig og blunket til Randi. – God dag, Caspar, så hyggelig at du kunne komme!

«Herr Holbæk» hadde blitt tydelig blek og usikker ved synet av de to nye gjestene, særlig Caspars venn, som han åpenbart kjente fra før. – Nei, er det ikke selveste Berntsen, da! smilte han og la en tung hånd på skulderen til den ivrige «aksjemegleren». Så strakte han hånden over bordet til Randi. – Kriminalinspektør Ålbom, presenterte han seg og håndhilste på Rannveig også. – Jeg beklager hvis vi avbrøt forretningene Deres, frue, men vi har noen uoppgjorte «forretninger» med denne herren her, vi også, som det haster mere med. Ta godt vare på papirene dine, Berntsen, så går vi nøyere igjennom dem nede på mitt kontor!

Politimannen forsvant sammen med fangen sin, og Caspar slo seg ned ved bordet. – Mathias Ålbom er en gammel venn av meg, fortalte han. – Han driver mye med bedragerisaker, og da jeg fortalte om mannen som Rannveig beskrev så levende for meg i telefonen, ante han straks at det var denne Ulrik Berntsen, som har sittet inne for bedragerier før også. Nå smilte han det sjarmerende smilet sitt. – De, kjære fru Falch-Mortensen, kan nok takke min observante unge venninne her for at De har spart – jeg vet ikke hvor mye? – En – en kvart million! gispet Randi, og grep ned i håndvesken sin. – Denne sjekken skulle jeg overlevere ham i dag, så snart papirene var underskrevet!

Caspar tok sjekken og en fyrstikkeske som lå på bordet, rev den i små biter og lot dem brenne opp i det solide askebegeret. – Sånn! smilte han. – En bekymring mindre. Jeg skal presentere Dem for en skikkelig aksjemegler, jeg, fru Falch-Mortensen – en som jeg bruker selv, og som også har plassert noen av pengene til min venninne her.

– Fra i dag av er hun min gode venninne også! erklærte den unge enken med tårer i øynene. – Rannveig – jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg!

– Du lovte jo å betale for smørbrødet mitt, smilte Rannveig, og de to venninnene lo sammen igjen. – Og jeg lover å betale for alle smørbrød og kaker du måtte ønske i fremtiden – middager også – når du og jeg går ut på byen og koser oss! lovte Randi.

Caspar ble sittende og prate hyggelig med de to unge damene enda en halvtimes tid, men da syntes Rannveig at hun måtte oppsøke den nye arbeidsgiveren sin. – Hvor bor han? spurte Randi. Rannveig hadde en lapp med adressen hans. – Åååååhhh, det er jo bare – noen hundre meter fra der jeg bor! jublet hun. – Hva heter han – å, det står her – – ha, jeg kjenner navnet hans også! Han var – ikke en venn, kanskje, men en god bekjent av min avdøde mann. Jeg har såvidt hilst på ham et par ganger. Han virket å være ganske snill og hyggelig, så jeg tror du kan få det bra hos ham, Rannveig. Men hvis du ikke trives, så – – – ja, da kan du bare komme og bo hos meg, som min venninne – så lenge du vil!

Hun kniste og blunket. – Om en stund må jeg kanskje se meg om etter en ny mann – så da kan vi kanskje gå på jakt sammen? Hun lo litt for å vise at det var en – ihvertfall halvveis – spøk.

Caspar reiste seg. – Ja dere to kan nok få hvilken mann dere vil! erklærte han smilende. – Bortsett fra deg, antagelig! ertet Rannveig, så tittet hun på sin nye venninne. – Caspar har en aldeles nydelig kone, skjønner du, Randi – på din alder, tror jeg – og hun er snart ferdig utdannet lege og allting!

Randi var imponert. – Du verden! – henne må jeg få hilse på! Jeg har bil, så jeg skal kjøre deg, jeg, Rannveig. Har De bil, ehhhh – herr – Caspar? Kan jeg kjøre Dem noe sted? Han lo og møtte blikket hennes. – Jeg foreslår at vi også er dus, jeg – Randi – og takk, men jeg tror jeg blir her og venter på min kone. Hun er på Universitetet akkurat nå – og det er jo ikke så langt herfra.

De skiltes i høy stemning, og Randi kjørte først hjem til seg selv, for å vise venninnen hvor kort avstand det var mellom dem. Rannveig var begeistret over de staselige eiendommene som lå i området. – Ja, det bor stort sett rikfolk – eller ihvertfall velstående folk – her i Holmenkollåsen, smilte Randi, mens hun viste henne rundt i det praktfulle huset sitt. Så ble hun nesten alvorlig et øyeblikk, men det glitret muntert i øynene hennes. – Du skjønner, Rannveig, jeg kommer fra en helt alminnelig arbeiderfamilie, jeg også. Og jeg fikk huspost, akkurat som du. Fruen i huset hadde fått slag og var sengeliggende hele tiden, og mannen – han som skulle bli min mann senere – var etter meg for å – – ja, du vet! Hun rødmet litt, og Rannveig fullførte: – Han ville ligge med deg? Randi nikket forlegent.

– Ja, nettopp. Jeg var bare såvidt fylt seksten, og han var – la meg se – – han var toogsytti da han døde, så han var – fireogseksti den gangen! Begge de to kvinnene lo. – Men jeg nektet og sa at da ville jeg slutte, så han ga seg – men et halvt år senere døde fruen og han – vel, han prøvde seg igjen, men jeg ville ikke – før han lovte på tro og ære at han ville gifte seg med meg når jeg ble atten. Randi lo triumferende. – Jeg fikk både ringer og smykker og alt mulig, han satte til og med inn en masse penger på mitt navn, som en forsikring om at han mente alvor, og så – ja, så fikk han viljen sin, da – og da jeg ble atten, så giftet vi oss.

Nå var de kommet ut på verandaen igjen, og Randi låste døren bak dem. – Vi kunne naturligvis kjøre, men det er så fint vær, så jeg foreslår at vi spaserer, dermed vet du veien når du skal besøke meg også. Rannveig smilte takknemlig, så slo hun hånden for munnen og stirret forferdet på venninnen. – Randi, vet du – jeg satte bagasjen min på oppbevaringen på – ehh – Østbanen, og så skjedde det så mye på den kaféen at jeg glemte den aldeles! Vil du være så snill å – kjøre meg dit først?

Randi viftet med hånden og smilte. – Ikke noe problem. Nå går vi bort til herr Bang, du gjør deg kjent med ham og med huset, og imens kjører JEG ned og henter bagasjen din. Har du lappen?

Rannveig rotet i håndvesken sin og fant den frem. – Fint, vennen min. Du får den om – kanskje en halvtimes tid eller så. Hun lo igjen. – Du, kanskje det går sånn med deg også – som med meg – for han – Eilert Bang, som du skal jobbe for – han er omtrent på samme alder som min mann var – den gangen – og vet du – nå kniste hun konspiratorisk – menn i den alderen, de er SVÆRT interessert i unge damer som deg – som oss! Hun senket stemmen og blunket. – Og vet du – jeg tror at han aldri har vært gift, heller!

Rannveig rødmet og ristet på hodet. – Jeg tror jeg skal holde meg langt unna mannfolk en god stund fremover. Foreløpig vet jeg ikke helt hva jeg skal bruke livet mitt til, så jeg skal tenke meg godt om – og lese på fritiden. Jeg er snart klar for å ta examen artium.

Randi tok hånden hennes og klemte den varmt. – Du er nok en fornuftig ung dame, du, Rannveig. Selv har jeg bare folkeskolen. Jeg er virkelig glad for at jeg fant deg! Rannveig klemte hånden hennes tilbake og smilte varmt mot henne. – Jeg er svært glad for at – at vi fant hverandre, jeg også, Randi! De to venninnene ga hverandre en god klem.

– Her er vi fremme, forkynte Randi og stanset utenfor en praktfull, hvit, to etasjers villa med diverse karnapper og utspring. En stor, velholdt hage omkranset eiendommen, og den tunge porten var av kunstferdig utformet smijern. Randi åpnet den – hengslene var til og med velsmurte –  og de vandret oppover en bred, hellelagt sti om førte dem frem til den solide inngangsdøren. Rannveig så seg beundrende om i den store, frodige, velfriserte hagen.

Døren ble åpnet av en middels høy, eldre mann som så vennlig ut – og nesten beskjeden, slo det Rannveig. Det var hennes nye venninne som tok ordet først. – God dag herr Bang, smilte hun strålende. – Her kommer jeg med den nye husbestyrerinnen Deres! Hun er en god venninne av meg, så jeg håper De vil behandle henne riktig pent!

Mannen rødmet lett. – Bevares – er det ikke unge fru Falch-Mortensen, da! utbrøt han med et forlegent smil. Så ble han alvorlig. – Jeg er lei for at Deres mann – – han fullførte ikke setningen, men Randi nikket at hun forsto. – Takk skal De ha, herr Bang. Jeg mener å huske at han satte stor pris på Dem og at dere hadde kjent hverandre i mange år?

Den eldre mannen nikket. – Jada, vi var jo nesten naboer og deltok på noen møter sammen, men var liksom aldri omgangsvenner. Han smilte unnskyldende. – Det er nok i stor grad min skyld, for – jeg har alltid holdt meg mest for meg selv.

– Ja, nu får De hyggelig selskap, herr Bang, smilte Randi. – Da kjører jeg ned og henter bagasjen din, jeg, Rannveig. Dermed snudde hun seg og småløp nedover mot den solide inngangsporten.

Mannen smilte vennlig til henne, og Rannveig følte seg straks mindre nervøs. Det ante henne at her hadde hun ikke noe å frykte. Hun hadde jo hørt om hushjelper som ble utnyttet – til og med seksuelt –av sine arbeidsgivere, men det var liksom noe som sa henne at slikt ville hun ikke få oppleve hos Eilert Bang.

Han trådte til side, og Rannveig tok et skritt inn i den romslige entréen. Deretter rakte han frem hånden. – Vi får vel presentere oss, kanskje. Mitt navn er altså Eilert Bang, og jeg – trakk meg tilbake fra forretningslivet for tre år siden.

Hun tok hånden hans og neide pent. – Rannveig Andersen. Jeg har vært på barnehjem siden jeg var ganske liten. Såvidt jeg vet, har jeg ingen familie.

– Da er vi jo nesten i samme båt, smilte den eldre herren. – Jeg har heller ingen nær familie. Min eldre bror døde for mange år siden, og barna hans – vel, dem har jeg ikke sett på – ihvertfall tredve år!

Rannveig nikket og smilte medfølende. Randi hadde fortalt henne at han var ugift og barnløs, og hun ville ikke stille nysgjerrige spørsmål. Hun var tross alt bare en tjenestepike. Det måtte hun huske på heretter.

Herr Bang viste henne rundt i den svært romslige villaen. Det virket som om den var minst like staselig som huset til Caspar, der hun hadde overnattet flere ganger, sammen med Johannes. Men Eilert Bang hadde mere kunst på veggene, la hun merke til, og møblene virket mye eldre enn i hjemmet til Caspar. Eldre, men de var velholdte, de var rikt utsmykket og ornamentert – og de så veldig dyre ut.

Han stanset opp i den store dagligstuen og så seg om. – Jeg arvet i sin tid et rokokkomøblement etter min morfar, fortalte han, – og etter det har jeg prøvd å holde på den gamle stilen. Det møblementet fylte to rom, og de andre har jeg innredet i forskjellige stilarter, men ingen yngre enn ca. midten av 1800-tallet. Han smilte unnskyldende. – Det virker kanskje gammeldags på yngre mennesker, men – – –

– Det er utrolig vakkert! utbrøt Rannveig spontant, og den eldre herren oppfattet straks at det var hennes oppriktige mening. Han smilte fornøyd. – Det gjør det kanskje litt vanskelig å tørke støv, humret han godmodig, – men jeg må tilstå at akkurat slike detaljer er jeg ikke så nøye på.

De var kommet inn i en av salongene, der de satte seg ned. – Kanskje jeg skal lage en – kopp kaffe – eller te – til Dem? tilbød Rannveig. Herr Bang viftet avvergende med hånden. – Nei, nei – det kan bare vente. Han pustet ut et øyeblikk, så møtte han Rannveigs blikk. – Jeg må tilstå at – jeg er ikke vant til å ha – selskap i huset, innrømmet han, – særlig ikke så ungt og – sjarmerende selskap – som Dem. Han rødmet litt, merket Rannveig. – Det var faktisk min – tannlege – som anbefalte Dem, smilte den eldre herren. Rannveig lyste opp. – Rigmor? Bruker De Rigmor som tannlege? Åhh, hun er så snill – og så pen – og så hyggelig mot alle. Selv om hun er noe eldre enn meg, så regner jeg henne faktisk som en god venninne!

Herr Bang nikket. – Ja, tannlege Endresen heter visstnok Rigmor til fornavn, det er riktig, det. Apropos – – når De er på fornavn med – tannlege Endresen, så – kunne kanskje vi også – – – ? Jeg heter Eilert. – Og jeg heter Rannveig! smilte den unge kvinnen strålende. Hun strakte frem en slank, liten hånd. – Det er såååååå hyggelig å få lov å – arbeide for deg – Eilert. Jeg lover å jobbe hardt.

Herr Bang humret igjen, en lav, liten latter. – Ikke FOR hardt, frøken – Rannveig. Jeg har hatt en kvinne her hver fjortende dag for å gjøre rent, og det kommer jeg til å fortsette med. Hun trenger pengene – og hun har arbeidet for meg i mange år. Så – De – du – blir kanskje en slags kombinert – mmmm – husholderske og – selskapsdame, for – selv om jeg trives godt med å bo alene, så står det ikke til å nekte at det kan bli litt – ensomt – av og til. Han smilte litt forlegent og slo blikket ned.Rannveig smilte tilbake, og undret på hva han egentlig la i ordet «selskapsdame». Men det fikk hun vel vite etter hvert.

—  —  —

Hennes nye status som «husholderske» viste seg å bli en svært så makelig tilværelse. Hun fikk ingen spesielle arbeidsoppgaver, men gikk ut fra at det ihvertfall var hennes plikt å lage til måltider, vaske klær, stryke dem og å sørge for at huset var rent. Men så viste det seg at den eldre herren, som hadde bodd så lenge alene, var mye flinkere enn Rannveig til å lage mat – og selv om hun sørget for å få frokosten på bordet, så var det husherren selv som sørget for middagen, selv om hun fikk lov å hjelpe til med forberedelsene – og gjøre i stand kveldsmaten.

Han insisterte også på at hun skulle spise sammen med ham. Så det var vel her rollen som «selskapsdame» kom inn i bildet, tenkte hun. For hun ble ikke pålagt noen andre forpliktelser, bortsett fra at han satte pris på at hun satt sammen med ham og lyttet til radiokonserter og «interessante og utviklende foredrag», som han uttrykte det. Men som oftest trakk han seg tidlig tilbake, som regel til biblioteket, og da ville han helst være alene.

Til å begynne med visste ikke Rannveig helt hva hun skulle foreta seg når hun ble alene – ofte tidlig på kvelden. Så etter et par ukers tid, da han reiste seg og sa «takk for i dag, frøken Rannveig», spurte hun forsiktig om hun kunne få lov å gå ut – for å besøke sin venninne, Randi Falch-Mortensen? Hennes arbeidsgiver slo ut med hånden og smilte velvillig. – Bevares, frøken Rannveig – på din fritid kan du selvsagt gå hvor du vil og besøke hvem du vil. Og fru Falch-Mortensen er jo et både sjarmerende og behagelig bekjentskap.

Rannveig merket seg de ordene. Kanskje Randi snart ville begynne å se seg om etter en ny mann? tenkte hun, mens hun spaserte de fem-seks hundre meterne over til venninnens hus. Og kanskje hadde herr Bang et godt øye til henne allerede? De var jo begge åpenbart svært velstående, og Randi hadde tydeligvis ingenting imot – eldre menn. Dette var første gang hun besøkte henne etter at hun hadde begynt i sin nye stilling, og hun visste jo slett ikke om hun var hjemme heller.

Men det var hun, og hun tok hjertelig imot Rannveig – bokstavelig talt med åpne armer – og ga henne en riktig god klem. – Mmmmm, du dufter så godt også! snuste hun og begravde nesen i den yngre kvinnens lange hår. Rannveig følte at det begynte å krible i kroppen – det var lenge siden hun hadde ligget naken og stønnende og med sprikende lår under Johannes, mens han gjorde sitt beste for å gi henne den ene herlige opplevelsen etter den andre.

Og mens Randi tok henne ved armen og førte henne inn i «den gule salongen», som hun kalte den, begynte Rannveig å spekulere på om Randi kanskje hadde – ihvertfall LITT – til felles med hennes venninne og tidligere sengekamerat, Ragnhild. Både hun og Rannveig hadde jo hatt deilige opplevelser, enten bare de to sammen – eller med en viril og potent mann oppå seg – under seg – og inni seg! Og hun visste jo at akkurat det var det lenge siden Randi hadde opplevd. I tillegg hadde altså ektemannen vært toogsytti år – og syk – – –

Da de satt ved siden av hverandre i sofaen med kaffe og likør foran seg, møtte hun venninnens blikk – var det litt spørrende, tro? – litt lengtende også – kanskje? Hun løftet glasset. – Skål for et godt vennskap – enkefru Falch-Mortensen! smilte hun, – og på at du snart finner drømmeprinsen din!

Randi lo med jevne, hvite tenner. – Den skålen kan jeg jo gjerne returnere – frøken Andersen! blunket hun. – Vi er jo så å si – ledige på markedet, begge to!

Rannveig betraktet fascinert hvordan venninnens fulle, myke lepper formet seg over kanten på likørglasset da hun nippet til den søte, men sterke drikken. I et glimt så hun for seg hvordan Ragnhilds lepper hadde lukket seg rundt – pikken til Johannes – og hvordan hun selv hadde møtt sin unge «kjærestes» munn, stadig med det varme, pulserende lemmet mellom dem – hvordan den store mannen hadde stønnet av nytelse mens de små, spillende tungene samarbeidet, og han kjærtegnet hodene og ansiktene deres.

Mens disse minnene flagret gjennom hodet til Rannveig, følte hun at pausen ble pinlig lang – selv om det antagelig bare var gått noen få sekunder. Hun smilte litt nervøst, grep likørglasset igjen og tok en litt større slurk enn hun egentlig hadde tenkt. Egentlig var hun ikke vant til å drikke så sterke saker, så hun gispet, hostet litt og sølte et par dråper på haken.

Plutselig fylte de blå øynene til Randi hele synsfeltet hennes, så følte hun at hun ble slikket nettopp der de sterke dråpene hadde falt – og i neste øyeblikk var de to venninnene munn mot munn! Rannveig rykket til og kom med et halvkvalt utbrudd av overraskelse. Randi slapp henne øyeblikkelig og smilte unnskyldende. – Synd å søle bort så god likør! kniste hun, deretter rødmet hun dypt og slo blikket ned. – U- unnskyld, Rannveig! nesten hvisket hun. – Jeg skjønner ikke hva som – gikk av meg, men – du er så betagende vakker, og – og – – vær så snill – ikke vær sint på meg, hva? Jeg – jeg lover at det ikke – skal skje igjen!

Da blikkene deres møttes igjen, så Rannveig at Randis øyne var blanke, og det så ut som om hun var på nippet til å gråte. Hun tok hånden hennes mellom begge sine og smilte skjelmsk. – Jeg blir kanskje – ikke sint, men – litt skuffet – hvis det IKKE skjer igjen! kniste hun.

Randi gjorde store øyne. – Me- mener du at – – ? Rannveig bøyde seg frem, tok det rødmende ansiktet mellom hendene sine og kysset henne – lenge og med tunge. Hun hadde gleden av å høre venninnen gispe og klynke inn i munnen sin, og følte at kysset ble gjengjeldt med lidenskap, men hun skjønte fort at Randi var langt mindre erfaren enn hun selv – ihvertfall når det gjaldt pikekos.

Da de, lett andpustne, slapp hverandre, måtte Rannveig knise litt da hun så ansiktsuttrykket til sin nye venninne. Det var en blanding av lettelse, opphisselse, forvirring – og undring. Hun la kinnet mot hennes og klemte henne varmt. – Jeg mener at – du er akkurat LITT mere modig enn jeg er! mumlet hun i øret hennes. – Da du kysset meg, satt jeg akkurat og – prøvde å samle mot til å gjøre det samme!

Nå lo de begge, lettet og befriende, men Rannveig var ikke ferdig. – Du skjønner, Randi, at på det barnehjemmet jeg bodde i over ti år, der så vi ikke en eneste mann – ikke før jeg var tretten år! Det var flere av oss som skaffet seg – venninner, for ikke å si sengekamerater – og jeg hadde en veldig god venninne som var to år eldre. Vi – mmm – koste oss så deilig sammen at vi lurte på om vi var lesbiske, men så kom det en ny, mannlig bestyrer, som var både kjekk og snill – og som likte unge jenter SVÆRT godt! – og vi falt for ham, begge to. Etterpå skjønte vi at vi ihvertfall ikke var lesbiske – men kanskje bifile!

Randi hadde lyttet med stigende opphisselse til det venninnen fortalte. – Mener du at – dere LÅ med ham – begge to? gispet hun forskrekket. – Forførte han – eller voldtok han – dere? Øynene hennes lyste av skrekk.

Nå brast Rannveig ut i en hjertelig latter. – Nei, nei, du – tvert imot, det var vi – eller rettere sagt jeg – som forførte HAM. Og ja – han ble – elskeren til både Ragnhild og meg etterpå, så lenge vi bodde på barnehjemmet. Ragnhild – som hadde vært «kjæresten» min – reiste derfra for nesten tre år siden – og da hadde hun til og med fått barn med ham – helt frivillig!

Randi var helt målløs, men også hektisk rød i kinnene av opphisselse. – Og du har ikke hatt noen annen mann enn ham? pustet hun og så venninnen riste på hodet. – Jeg har heller ikke hatt noen annen enn – Fredrik – og – og hele det siste året han levde, var han altfor syk til å – – – Hun kniste litt forlegent og klemte Rannveigs hender varmt.

– Stakkars deg! smilte Rannveig ertende. – Stakkars Randi, som ikke har fått pikk på over halvannet år! Hun hørte at den andre gispet over språkbruken hennes, men så at smilet hennes ble enda bredere. – Jeg fikk jo tross alt et skikkelig – «avskjedsnummer» – den siste natten før Johannes kjørte meg til Oslo. Det er forresten en veldig pen bluse du har på deg i dag, la hun til – og la en av de slanke hendene sine på venninnens struttende, venstre bryst.

Randi gispet igjen, men skjøt frem det praktfulle brystpartiet sitt og slikket de tørre leppene. Hendene til Rannveig var så nette og flinke, der de åpnet den ene ørvesle knappen etter den andre og avslørte en blondebesatt, hvit bh. – Randi, du er så vakker! hvisket hun – dermed blottet hun den ene brystvorten, som allerede sto stiv og struttende, rød som et modent jordbær, og Rannveig lukket de fuktige leppene rundt den følsomme knoppen og kilte den med tungen.

Den unge enkefruen var helt uvant med «jentekos», men nå skyllet det en bølge av vellyst gjennom henne som hun knapt nok hadde opplevd maken til – selv i de mest intime stundene med sin – riktignok mye eldre, men også svært potente ektemann. Nå ble hun kysset og kjærtegnet – og langsomt kledd naken! – av en yngre, men åpenbart langt mere erfaren kvinne – og hun nøt hvert eneste sekund!

Overveldet av de nye, intense følelsene hadde Randi sunket bakover i den store, myke sofaen, og hun hadde inntrykk av at de lekne hendene – og leppene! – og tungen! – til venninnen var overalt på den skjelvende, hete kroppen hennes. Hun vrikket og vred på seg, hikstet, kniste og utstøtte kåte, små hvin – etterhvert som Rannveig slikket og kysset seg vei nedover den nydelige kroppen. – Ååååååhhhh, Rannveig! stønnet hun, – jeg – jeg føler meg sååååååå forlegen – og flau – men samtidig så – så kriblende, brennende – het! – – og –  og den – – TUNGEN DIN! – åååååååhhhh – – – Det rykket i de smekre hoftene og et øyeblikk var det som om det svimlet for henne. – Rannveig! stønnet hun ekstatisk, – ååååhhhh, Rannveig – – –

Rannveig løftet ansiktet mot henne, og Randi merket seg øyeblikkelig at det smilende ansiktet glinset av – hennes egne safter! Hun strakte hendene ned, la dem mykt om venninnens blussende kinn og trakk henne opp over seg, inntil de lå munn mot munn. – Med deg som venninne, mumlet hun, – kommer jeg aldri til å få lyst på en mann igjen!

Rannveig lo lavt, kjærtegnet de glatte, spente brystene – og gned det våte kjønnet sitt mot den lyse hårveksten til sin – – venninne eller kjæreste? undret hun. Hun lot en slank finger gli inn mellom de hovne, halvåpne og klissvåte skamleppene, beveget den ertende frem og tilbake, før hun lot den få selskap av – først en finger, så enda en. Randi gispet henrykt, spente seg i bue opp mot henne og søkte leppene hennes igjen. – Nei, jeg er sikker på at du savner – pikk, Randi! mumlet hun mot de myke, hikstende leppene. – For det gjør jeg – selv om du er aldri så deilig!

Bevegelsene ble heftigere og mer intense, de rytmiske inn-og-ut-bevegelsene mellom de piplende fitteleppene sendte søte, kriblende, hissende ilninger gjennom begge de unge kvinnene, og Randi stønnet – åååhhh, Rannveig, Rannveig – du – du er sååååå flink! – sååååå deilig! . Etter noen få, ekstatiske minutter jamret de inn i hverandres munn, de klamret seg til hverandre mens spasmene jóg gjennom dem – og Rannveig så smått begynte å tvile på det hun nylig hadde sagt. Mens Randi sukket – jaaaa, Rannveig – kanskje du har rett!

—  —  —

Et par uker senere, etter at Rannveig hadde vasket og strøket en mengde klær, samlet hun sammen en bunke nyvaskede håndklær og travet energisk inn på baderommet i første etasje for å legge dem fra seg på deres vante plass. Men hun stanset brått like innenfor døren, liksom frosset fast, og det var like før hun hadde sluppet hele bunken i gulvet. Til slutt fikk hun stammet frem – åååhhhhh, unnskyld, altså – unnskyld så meget! – deretter snudde hun seg og flyktet.

—  —  —

– – – du skulle altså bare ha SETT den, Randi! pustet hun åndeløst, der hun satt i sofaen sammen med venninnen. – Den var – den var DIGER! – og det enda den ikke var stiv engang, for – for han sto jo og – tisset!

Randi kniste henrykt. – Så den var større enn den til Johannes, altså? Rannveig lo høyt. – Ååååå jaaaa – MYYYYYE større! Jeg bare MÅ prøve den, altså!

Venninnen gispet. – Hvordan skal du få til DET, da? Herr Bang er jo en såååå skikkelig, gammel mann. Jeg kan ikke tenke meg at han noen gang har innlatt seg med en – unnskyld, Rannveig – tjenestepike!

Rannveig smilte og blunket til henne. – Du behøver ikke si unnskyld, Randi – for det er jo det jeg er! Og nå vet jeg enda en måte jeg kan – stå til tjeneste på!

Begge lo henrykt og kysset hverandre sultent. Den neste halvtimen ble det ikke sagt så mye – de bare nøt hverandres nakne, vrikkende og hete kropper.

—  —  —

De neste dagene virket han litt forlegen, men Rannveig oppførte seg helt som om ingenting var skjedd, og snart virket det som han slappet av og hans vanlige, vennlige og høflige vesen dukket frem igjen.

Inntil bomben en dag slo ned! – like før de skulle reise seg fra frokostbordet.

– Frøken Rannveig, kremtet han litt forlegent, – jeg er lei meg, men – jeg finner det nødvendig å – avslutte Deres tjenesteforhold – hos meg – her og nå! Plutselig brukte han De-formen igjen, slo det henne – for å skape avstand, antagelig.

Rannveig gispet og slo hendene for munnen i forskrekkelse. – Er det fordi jeg – kom inn på badet – uten å banke på? Det – det ber jeg så meget om unnskyldning for!

Herr Bang løftet hånden avvergende. – Nei, nei – det er ikke derfor – på ingen måte! Der er det JEG som bør be om unnskyldning – fordi jeg ikke låste døren. Han trakk pusten dypt og rødmet.

– Det er litt pinlig, dette – frøken Rannveig – for en gammel mann som meg, men – det å ha Dem rundt meg hver dag – Deres smilende skjønnhet, Deres varme og vennlige vesen, det – det er altså blitt for meget for meg, og – og jeg er redd for at – jeg er blitt forelsket i – Dem – og derfor – gjør det rett og slett vondt – å se Dem – og vite at De selvsagt er uoppnåelig.

Rannveig åpnet munnen for å si noe, men han løftet hånden igjen. – Jeg vet jo – frøken Rannveig – at mange menn i min stilling, de – de utnytter nettopp den stillingen og – og overtaler pikene til å bli deres – konkubiner – her brukte han et ord som Rannveig aldri hadde hørt før, men hun ante betydningen. – Men jeg ville aldri finne på noe slikt, frøken Rannveig, jeg – jeg respekterer Dem altfor meget til det. Så derfor – De kan selvsagt bli her – for eksempel ut uken, eller – kanskje en uke til – inntil De har funnet et sted å bo, og i tillegg vil jeg insistere på å betale Dem et helt års lønn – i tillegg til det De har til gode – som en slags kompensasjon. Jeg – jeg beklager, men – – her syntes Rannveig at hun oppdaget en tåre i øyekroken hans, idet han snudde seg og – regelrett flyktet fra rommet. Rannveig sto lamslått tilbake. Oppsagt – etter bare – fem uker!

Hun begynte å rydde av bordet, mens tankene og følelsene bare raste rundt i hodet hennes. Og hun som hadde planlagt å – forføre ham – fordi hun hadde blitt så fristet av – av den digre pikken hans! Hun ville så gjerne vite hvordan det føltes å – å – – –

Fortvilelsen steg opp i henne og satte seg som en sår klump i halsen. Om få dager hadde hun ikke noen jobb lenger – ikke noe sted å være heller! Hun følte at hun var på nippet til å briste i gråt, og hennes første impuls var å styrte de få hundre meterne bort til sin kjære venninne og hulke ut sin sorg i armene hennes. Like fort tok hun seg i det – hun var ikke noen jentunge lenger! – hun var en voksen kvinne, hun måtte finne ut av vanskelighetene sine selv nå!

Mens hun vasket opp og satte tingene på plass, tenkte hun på det han hadde sagt – «jeg er blitt forelsket i Dem» – «jeg vet selvsagt at De er uoppnåelig». Det han ikke visste, var at hun var HØYST oppnåelig! – og det kunne hun fremdeles fortelle ham – eller aller helst VISE ham, kom hun til. Nei! – hun ville ikke løpe til Randi og gråte på hennes skulder – dette var noe hun måtte klare opp i selv!

Lunsj og middag ble servert som vanlig, men de sa ikke et ord til hverandre, ikke før han trakk seg tilbake etter kveldsmaten og sa høflig godnatt. Rannveig smilte vennlig tilbake. Da hun hadde ryddet av bordet og vasket opp, skyndte hun seg til rommet sitt, kledde av seg som vanlig og gikk i bad. Denne gangen hadde hun ekstra mye velduftende badesalt i vannet, men hun bestemte seg for ikke å bruke parfyme etterpå. Randi hadde lært henne å sminke seg, men alt hun gjorde nå, var å ta på en anelse leppestift.

Deretter fant hun frem en neglisjé som hun hadde brukt av og til for å kåte opp Johannes litt ekstra. Den gikk bare halvveis ned på lårene, og egentlig hørte det til en sexy liten truse også, men den lot hun ligge igjen. Derimot tok hun på seg en lang hvit morgenkjole, som smøg seg inntil kroppen hennes, og som hun visste kledde henne.

Da hun var ferdig – nei, klar! – kriblet det i magen hennes, og hun var mere nervøs enn – enn en jomfruelig brud. Allerede nå var hun fuktig mellom bena og tenkte på – – hvordan ville det føles å – – med den store, tykke – – stive – – hvis hun da i det hele tatt fikk lov å SE den! – ta på den – – kjæle med den – –

To minutter senere sto hun foran soveromsdøren hans. Det sivet ut litt lys, hun visste at han likte å lese på sengen. Hjertet hennes hamret vilt – det ville bli SÅ pinlig hvis han avviste henne – rett og slett jaget henne på dør! Hun trakk pusten dypt – to ganger – tre ganger – deretter banket hun forsiktig på.

Hun syntes hun hørte et svakt «kom inn», men var ikke helt sikker, fordi blodet bruste slik i ørene hennes, og pulsen hadde økt for hvert eneste skritt hun hadde tatt fra rommet sitt. Da hun gjorde seg klar foran speilet, hadde hun planlagt et lite skuespill, men nå som hun sto ved sengekanten hans og stirret inn i de forbausede øynene, var tårene som vellet opp i øynene hennes, plutselig helt ekte!

– Eilert! hikstet hun – og det var ikke skuespill engang – vær så snill, hør på meg! Hun kjente at tårene fuktet kinnene hennes, kjente klumpen i halsen og svelget.

– Eilert, ikke send meg bort, vær så snill! Jeg – jeg ønsker jo det samme som deg – og – og jeg er ikke noen dum og uskyldig pike, slik du kanskje tror! Jeg er ikke noen løsaktig kvinne heller, altså! skyndte hun seg å tilføye, – jeg HAR vært – sammen med en mann – på den måten – men bare én!

Nå hulket hun, og det var helt ekte – det så også den eldre mannen. Han strakte ut den ene hånden, men fremdeles sto hun litt for langt unna til at han kunne stryke henne over kinnet. – Frøken Rannveig, begynte han, men hun avbrøt ham før han kunne fortsette.

– Nei, vent – vent, er du snill, jeg er bare modig nok til å si dette én gang, og i morgen kommer jeg ikke til å kunne si det. – Bare én mann, Eilert, og ham var jeg glad i – han var glad i meg også, men han hadde andre som – som han likte bedre! Så jeg er KVINNE, Eilert, og jeg ønsker meg – det samme som jeg tror – og håper – at du ønsker deg!

Nå tok hun to skritt nærmere sengen, løsnet morgenkjolen og lot den gli ned på gulvet. Hun visste at neglisjéen fremdeles dekket hennes «aller helligste», det hadde hun sjekket i speilet, men visste også at den var såpass gjennomsiktig at han kunne få et tydelig – og fristende, håpet hun! – inntrykk av det hun hadde å tilby. Og det hørbare gispet gjorde at hun dristet seg til å smyge seg opp i sengen, stille seg på kne og bøye seg frem mot ham. – La meg få lov å kysse deg, Eilert! hvisket hun. – Jeg tror nemlig at jeg – er forelsket i deg også!

Leppene deres møttes, og selv om han ikke besvarte kysset, rislet det søtt igjennom henne likevel, og hun gledet seg over at han ihvertfall ikke skjøv henne bort. Det kriblet sterkere i kroppen hennes da hun tenkte på det som fremdeles befant seg – bak henne, under dynen hans – og hun lurte på om den var hard – eller – kanskje han var blitt impotent på sine eldre dager?

Da hun slapp leppene hans, merket hun at han ihvertfall pustet LITT fortere, men fremdeles rørte han seg ikke, hendene hans lå helt stille oppå dynen. Igjen tok hun ordet før han fikk sagt noe.

– Eilert, tro ikke at jeg er ute etter pengene dine, vær så snill! Selv om du sparker meg ut UTEN å gi meg den årslønnen, så har jeg nok penger i banken til å klare meg i flere år – selv uten å arbeide! Men jeg trives her hos deg, Eilert, du er en god og en snill mann, jeg liker å arbeide for deg, snakke med deg – og – nå kniste hun litt nervøst – jeg har VELDIG lyst til å – elske med deg også! – helt uten forpliktelser! La meg få lov til det – vær så snill?

Hun benyttet anledningen til å trekke neglisjéen over hodet, slik at hun satt knelende ved siden av ham, splitter naken. Hun hørte ham gispe for annen gang – og da hun bøyde seg frem og kysset ham – også for annen gang, følte hun at han besvarte det! Så forsøkte hun seg forsiktig med tungespissen og merket at han rykket til. Det slo henne at han kanskje hadde liten erfaring med kvinner! Hun slapp munnen hans og la kinnet mot hans. – Jeg liker deg, Eilert! hvisket hun. – Jeg liker deg – svært godt!

Nå følte hun hendene hans mot ryggen sin – lett, ganske lett. – Frøken – Rannveig, hvisket han hest, – jeg – jeg kan ikke – – det – det er noe De ikke vet – – – –

– Kanskje han virkelig ER impotent? fór det gjennom hodet hennes. – Det ville jo være riktig synd – med det praktfulle utstyret! Men han fortsatte, forlegen som en guttunge. – Jeg er redd for at – at jeg er for – for stor for Dem, frøken Rannveig! stammet han frem. – Jeg har – skremt bort – ikke mindre enn tre kvinner – og – og etter den siste, så – så har jeg ikke forsøkt flere ganger!

Hun flyttet litt på seg, slik at hun kunne trekke bort dynen, han prøvde å holde den igjen, men hun insisterte, og til slutt lå han der i bare pyjamasen. Tuppen på det kraftige lemmet tittet ut gjennom åpningen, det var mer enn tydelig at han IKKE var impotent! – og Rannveig grøsset, både av spent forventning og – en smule engstelse. Og det virket ikke som om det hadde nådd sin fulle størrelse ennå, heller! Hun la seg over ham, kysset ham for tredje gang, og mens hun gjorde det, begynte hun å knappe opp pyjamasjakken hans. Han var mere tent nå, merket hun, riktignok nøyde han seg fremdeles med å stryke henne ømt over ryggen, men mot låret sitt kjente hun at han – at DEN – vokste, at den ble tykk – og lang – og DIGER! Hun grøsset igjen, nå VAR hun virkelig engstelig, men – til sin forbauselse merket hun at hun ble enda mere opphisset også!

Da pyjamasjakken var helt åpen, gned hun de fulle, nakne brystene sine mot den sparsomme hårveksten på brystet hans. Hun løftet munnen fra hans, tok den ene hånden hans og la den på en av de struttende halvkulene. Den stive brystvorten kilte innsiden av håndflaten hans, og hun hørte ham stønne lavt. – Ååååhhh, frøken – Rannveig! hvisket han, – det – det er nesten tredve år siden jeg tok på – et nakent kvinnebryst! Og dine – du – du er jo så praktfullt skapt! Hvis dette er en drøm, så – så håper jeg at jeg aldri våkner mere!

Det gledet henne at han hadde begynt å si «du» igjen! Hun lo lavt, med leppene mot kinnet hans. – Jeg er veldig virkelig, Eilert, og hendene dine er så gode mot kroppen min! Plutselig satte hun seg opp og kravlet seg oppover, slik at hun satt med sprikende lår over brystkassen hans. – Ta på meg – der også, Eilert! hvisket hun kjælent. – ååååååhhhh, jaaaaaa, akkurat sånn – – stønnet hun da hun kjente fingrene hans. Det var rislende, kriblende deilig, men hun skjønte at han hadde liten erfaring. Derfor ble hun overrasket da han spurte forsiktig – Kan jeg få lov å – kysse deg der – også?

Rannveig lo av fryd. – Åååååå jaaaaa, vil du det? Hun flyttet seg litt nærmere ansiktet hans, slik at han kunne nå den følsomme spalten hennes med tungen. Og dette hadde han åpenbart gjort før, tungen hans var så flink og levende at det skyllet varme bølger av vellyst gjennom henne, og hun stønnet høyt, kjente at hun gradvis ble dryppende våt, og da hendene hans grep fast om den nakne enden hennes og fitta hennes ble skjøvet inn i munnen hans, rykket hun til i spasmodiske skjelvinger og skrek like ut – ÅÅÅÅÅHHHHH, Eiiiiii- leeeeert, ååååååhhhhhh jaaaaaaa – – – !!! – deretter falt hun sammen over ham, pusten hennes gikk som en blåsebelg, og hjertet hamret vilt i brystet hennes.

Den eldre mannen kjærtegnet den stramme, glatte enden hennes til hun hadde roet seg, deretter vrikket Rannveig seg ned på brystet hans igjen og lo ekstatisk like inn i det våtglinsende ansiktet hans. – Åååååhh, kjære, kjære Eilert! – jeg – jeg VISSTE at vi to ville få det deilig sammen, hvisket hun, før hun kysset ham igjen – denne gangen lenge, langsomt og med tungen spillende mellom leppene hans.

Så slapp hun ham og smilte ertende mot ham. Hun følte den mektige staken mot det høyre låret sitt og visste at han var klar. – Nå, Eilert, kniste hun, – nå vil jeg kjenne den – voksne pikken din – dypt inni meg!

Han ristet fortvilet på hodet. – Frøken – Rannveig, nei – nei – jeg er redd for – å gjøre deg vondt, jeg vil ikke skremme deg bort – for alt i verden, jeg kan gjøre det deilig for deg på – på andre måter – – – men hun hørte ikke på ham, hun gled ned langs kroppen hans til hun hadde det tykke, digre lemmet like foran øynene, og igjen følte hun et stikk av engstelse! – den ene, lille hånden hennes hadde allerede et fast grep om den veldige staken – fingrene nådde ikke helt rundt engang! Herregud! – den måtte være – dobbelt så stor som den til Johannes! Den måtte da sprenge en kvinne aldeles! – men hun visste at hun var åpen, at hun var våt og kriblende kåt nå – og hun var fast bestemt på å prøve!

Men først bare MÅTTE hun kysse dette praktfulle organet, tungen hennes gled kilende og langsomt langs undersiden og hun frydet seg da hun hørte ham stønne ekstatisk nok en gang. Kanskje det ville bli LITT lettere å – – ta imot den hvis hun kunne få det til å gå for ham først? – den hårete pungen var tung og spent, og hun trodde ikke han ville ha vanskelig for å få reisning etter en første utløsning. Hun lot den våte, sugende, slikkende munnen arbeide seg langsomt oppover langs den grove staken, hun følte hendene hans stryke seg over hodet, han nærmest hulket av uforløst begjær, og det frydet henne å ha slik makt over en – godt voksen mann – – hun måtte åpne munnen så mye hun kunne for å smyge leppene over det plommestore pikkhodet – en STOR plomme! – rakk hun å tenke, bare sekundet før det rykket voldsomt i hoftene hans, han prøvde å rykke lemmet bort, men den første, mektige spruten traff henne midt i munnen, hun svelget – slik hun hadde lært – men det kom tre-fire rikelige ladninger til, som rant utover kinnene og haken hennes og dryppet ned på magen hans.

Rannveig kikket smilende opp på sin nye elsker – som lå med lukkede øyne og halvåpen munn. Til sin forskrekkelse oppdaget hun at tårene rant nedover kinnene hans, og plutselig brast han ut i fortvilet, hulkende gråt. – U- unnskyld, frøk- – unnskyld så meget, frøken Rannveig, jeg – jeg kunne ikke noe for det – jeg skammer meg dypt, jeg – jeg – –

Hun grep en serviett fra nattbordet, tørket seg raskt over ansiktet, deretter ålte hun seg opp langs kroppen hans og merket til sin glede at det mektige lemmet bare var blitt LITT mykere. Da hun nådde det forlegne, rødmende ansiktet hans, kysset hun ham mykt og varmt. – Det gjør ingenting, Eilert! hvisket hun. Så kniste hun ertende. – Jeg er sikker på at det er MYE mere der det kom fra!

De tårevåte øynene så på henne i undring. – Så De – du – du er ikke fornærmet på meg – da? nesten hvisket han, og hun følte de varme hendene legge seg nesten andektig om hoftene sine. Hun kysset ham igjen. – Ikke i det hele tatt, Eilert! hvisket hun mot munnen hans, så akte hun seg litt nedover, med sprikende lår, mens hun søkte det svulmende lemmet med hånden. Det var glatt nå, av den voldsomme utløsningen hans, likevel grøsset hun av spent – og litt skremt! – forventning da hun gned seg mot ham, presset seg ned mot den følsomme knollen, hørte ham stønne bak lukkede øyne mens han kjærtegnet hoftene hennes, hun måtte presse hardere, kjente at hun ble utvidet og utspilt, tøyd og strukket i en grad hun aldri hadde opplevd før, selv ikke som trettenårig jomfru! – hun bare MÅTTE klynke mellom sammenbitte tenner, øynene hans åpnet seg, og han så skremt på henne – Rannveig, elskede frøken Rannveig – ikke – ikke – – dermed utstøtte hun et hest, hikstende stønn – og følte at han glapp innenfor den stramme ringen!

– ÅÅÅÅHHHHHH! hylte hun, mer av lettelse og overraskelse enn av smerte – nå så hun at ansiktet hans fortrakk seg i fortvilelse igjen, men hun smilte mot ham og vrikket vellystig på hoftene, slik at han gled et par tommer dypere inn i henne, og selv om tårene sto i øynene hennes også, så varte det bare noen korte øyeblikk før hun vennet seg til den nye, fremmede, sprengende følelsen og kunne la seg spidde enda mere på den mektige staken hans.

– Ååååhhhh, Eilert, Eilert! pustet hun, – jeg – jeg tok kanskje litt feil for litt siden! – for – jeg tror at det var – først NÅ at jeg – mistet jomfrudommen min!

Hun så at det bredte seg et lettet smil over ansiktet hans, deretter omfavnet han henne, trakk henne ned til seg og kysset henne grådig, mens de unge hoftene igjen begynte å bevege seg forsiktig og glidende opp og ned på det stive lemmet hans, først langsomt og prøvende, deretter stadig mer intenst og lidenskapelig.

Rannveig klarte ikke å holde tilbake et lite, jamrende stønn for hver bevegelse den veldige staken gjorde i henne. Det gjorde – LITT vondt – men den lille smerten ble mere enn oppveid av den ekstatiske, litt fremmedartede følelsen av å bli fylt og sprengt ut til de grader som hun ble nå. Det begynte å komme halvkvalte rytmiske små skrik fra strupen hennes – AH-aaaahh-AH- aaaahh-AH- aaaahh – AH- aaaahh – – – Hennes aldrende elsker tittet bekymret opp på det rødmende, vakre unge ansiktet som hang over ham, øynene var blanke, men det var ikke smerteskrik, hun gråt ikke, og han trodde ikke hun så ham ordentlig heller, hun var fullt og helt konsentrert om det hun opplevde, om de følelsene som bølget gjennom henne for hvert glidende støt. Han lyttet til de halvkvalte, hikstende lydene som kom fra den halvåpne munnen, og syntes han la merke til at de gradvis forandret seg, ble kjælne og mere fylt av vellyst – han begynte å tro at hun faktisk nøt den overdimensjonerte – penisen hans, og først nå våget han å la hendene fatte om de spente, struttende ungpikebrystene – for første gang på eget initiativ.

Herregud! – atten år! tenkte han – nesten mindreårig i hans øyne, selv nærmet han seg femogseksti! – men hun gynget stadig heftigere opp og ned på ham, elskovsskrikene hennes ble skarpere og høyere, han følte at han trengte dypere inn i henne enn i noen av de – to! – bare to – kvinnene han hadde hatt før henne. De glatte, unge brystene lå så fullkomment i hendene hans, og hun var så ubegripelig trang rundt det svulmende lemmet hans – det gikk opp for ham med svimlende visshet at han – elsket med en kvinne for første gang på – – enogtredve år! – og hun nøt det! – og kriblingen i lendene hans ble så sterk at han hulket høyt og klemte de spente, duvende brystene kanskje litt for hardt – før han eksploderte i henne – i støt etter støt, og med et hest, stønnende skrik som falt sammen med hennes – og den skakende, rykkende unge kroppen fortalte ham at de to opplevde ekstasen sammen – og samtidig!

Læs næste afsnit

4 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   08/11/2017 kl 14:16

   Igen et dejligt kapitel i serien. Venter spændt på næste kapitel… 🙂

   7+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     08/11/2017 kl 15:29 - som svar på Den gamle jumfru

     Igjen TAKK, jumfru – selv er jeg – og Rannveig! ? – spent på mottagelsen!

     1+

     Besvar kommentar
2. Trønder

   06/11/2017 kl 17:45

   Det kommer ingen kommentarer ser jeg, så jeg skriver en. Dette er et fint kapitel i Johannes serien, Rannveig var en sentral person i serien og det er fint at det kommer noen kapitler om henne, gleder meg til resten.
   Jeg har skrevet rosende omtale tidligere, denne er av samme kvalitet.

   4+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     07/11/2017 kl 1:58 - som svar på Trønder

     Ja, Trønder, tusen takk for din trofasthet! Det er jo ellers på tide å avslutte Johannes-serien – etter fortellingen om Rannveig har jeg bare ETT – mulig – kapittel i bakhodet. Det er foreløpig bare på synopsis-stadiet.

     1+

     Besvar kommentar