I neste øyeblikk hadde jeg Barbro om halsen, og den yppige, unge kroppen unngikk ikke å gjøre inntrykk på meg – heldigvis ikke altfor tydelig!
Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.
En liten advarsel er kanskje på sin plass: Novellen er delt i to, og i denne første delen forekommer det absolutt ingen sex! Beklager!
— — —

– Nei se! – sannelig er det ikke «Sky Hingst» som er ute på byen og sprader! Hvordan står den til for tiden? Blir det noe sving på det store hjulet?

Det var noe kjent ved stemmen, men jeg kunne ikke akkurat plassere den. Da jeg snudde meg, sto en smilende og kjekk – og ikke minst bråkjekk – kar der, sammen med to andre karer og en jente. Tydeligvis «hoffet» hans, tenkte jeg, for de andre bare smilte og lo til kommentarene hans etter hvert som han la i vei.

– Dette her, karer, er klassens duks, som alle spådde en lysende fremtid. Hva driver du med nå da, kamerat?
Han brukte ikke navnet mitt, og det er vel tvilsomt om han husket det engang. De tre årene vi hadde gått i samme klasse på gymnaset, hadde han knapt nok lagt merke til meg, og slett ikke hatt noen interesse av meg. Da, som nå, hadde han hatt «ordet i sin makt», som det heter – han var flink til å snakke for seg, han var selvsikker, sjarmerende, karismatisk og hadde lett for å få venner – og beundrere. Selv hadde jeg aldri hatt sansen for ham, selv om vi ikke var uvenner på noen måte, så følte jeg at han var altfor selvopptatt. Men jeg hadde hørt at han hadde gjort det godt – til og med stort – i forretningslivet.

– Jeg driver i forlagsbransjen, mumlet jeg, men jeg tror ikke han hørte etter. Kvinnen – eller jenta – ved siden av ham, lysnet i ansiktet og skulle til å si noe, så jeg, men – Thor, som han heter, var allerede i gang med sitt.

– Nei, du skulle slått deg sammen med meg, vet du, «Hingsten», for denne karen har gjort det virkelig stort etter at han fikk lagt den helt ubrukelige skolen bak seg! Halvveis henvendt til «hoffet» sitt lo han en – for mine ører, iallfall – litt ubehagelig og skingrende latter. – Jeg visste nok at det ville bli noe professoraktig av deg, du var vel den eneste av oss gutta som begravde deg i de trøtte bøkene dine!

Det var slett ikke sant, for bortsett fra de fire-fem som utgjorde halehenget til den brautende skrytepaven foran meg, var de fleste andre i klassen både flinke og arbeidsomme. Men han fortsatte ufortrødent videre. – Vet dere forresten hvorfor han ble kalt for «Sky Hingst»? Han lo på forhånd av sin muntre historie, og klakørene hans fulgte lydig opp – kanskje bortsett fra jenta. – Jo, ser dere, vi så jo i dusjen etter gymmen at denne karen her hadde en skikkelig redskap, men vi så ham aldri sammen med en jente! Aldri! Det var noen som hvisket om at han var homse, men det var du ikke, var du vel, «Hingsten»?

Jeg ristet på hodet og åpnet munnen, men som vanlig var han ikke interessert i å lytte. – Det ville ikke ha gått, heller – ikke i de kretser der jeg ferdes nå. Det var derfor jeg fikk kapret denne lille søtsaken her for et halvt års tid siden. Jeg så straks potensialet hennes, og fikk reddet henne bort fra et fullstendig ubrukelig studium – hva var det for noe, elskling?

– Litteraturvitenskap, rakk jeg såvidt å høre, før hennes mann, som jeg nå skjønte at det var – fortsatte med sin utlegning, som en menneskelig bulldozer. – Hun er en skjønn, liten skatt, er hun – representativ, ser bra ut, vet å føre seg i godt selskap, klarer til og med å gjøre inntrykk på viktige forretningsforbindelser, så hun er jo gull verdt for meg, kan dere skjønne. Språkmektig er hun også! Og nå først har hun jo begynt på selve Livet – nå treffer hun den ene viktige personen etter den andre, vi var til og med over dammen en tur, og i et selskap der presenterte jeg henne for Donald Trump, som jeg kjente fra tiden før han ble president. Skikkelig imponerende type, det er gutten sin som får gjort unna saker og ting, det er sikkert. Han er jo forretningsmann, sånn som jeg, og vet å sette pris på folk med omløp i hodet. Jeg fikk mange gode tips av ham før han ble politiker, vi er så å si tvillingsjeler, han og jeg.

Den ene lakeien hans nappet ham nå i jakkeermet og mumlet noen ord i øret hans. – Å ja, det er sant, vi har en særdeles viktig avtale i dag. En kontrakt på flere hundre millioner som er så å si i boks. Vi må løpe, men vi må treffes over en drink en dag jeg har litt tid til overs, ikke sant, Fredrik? Ha det fint! Kom igjen, darling!

Da han forsvant, pustet jeg lettet ut. Det var som jeg tenkte, han husket ikke navnet mitt engang! Jeg heter Armin – faren min var nemlig ivrig friidrettsutøver og ikke minst idrettshistoriker, så jeg er oppkalt etter den tyske sprinteren Armin Hary – som var på toppen da pappa var ung. «Fredrik» var det ingen i klassen som het! Heller ikke ble jeg noen gang kalt for «Hingsten» eller «Sky Hingst». Og såvidt jeg vet, er det ikke noe spesielt ved «utstyret» mitt, heller.

Plutselig slo det meg – hva VAR det han hadde sagt? «Det var derfor jeg fikk kapret denne lille søtsaken her – – – » Det HADDE han da faktisk sagt! Hadde han forsnakket seg, tro? – – og ufrivillig røpet noe han ikke hadde tenkt å røpe? Skjønt – jeg hadde jo sett ham sammen med jenter i gymnastiden også – men flest mannlige kamerater, når jeg tenkte etter. Nåja, det var jo ikke noe jeg hadde noe med.
Det forbauset meg ikke det minste at han var en stor beundrer av Donald Trump. De to hadde nok ganske mye til felles, tenkte jeg for meg selv mens jeg ruslet videre. Men for Thors skyld – det er navnet hans, nemlig – håpet jeg at han ikke fulgte i fotsporene til sitt idol når det gjaldt antall konkurser! – seks i alt, såvidt jeg husket. Kona hans hadde jeg ikke fått noe særlig inntrykk av. Hun var ganske pen, selv om hun ikke strålte akkurat, hun virket litt forsagt, nærmest beskjeden, og jeg hadde vanskelig for å forstå at hun kunne være noen suksess blant vellykkede forretningsmenn. Det så ut til at hun var endel yngre enn ham – eller oss – også. Men hun var kanskje flink til å lytte, og hvis hun nikket og smilte på de rette stedene, så var det sikkert tilstrekkelig – særlig hvis forretningsforbindelsene var like overfladiske og ensporet som mannen hennes. Og at han og jeg ville treffes over en drink noen gang, det holdt jeg for absolutt utelukket.

— — —

Akkurat det fikk jeg rett i også. Jeg hadde nesten glemt hele opptrinnet, da jeg fem uker senere stakk innom en kafeteria for å ta en kopp kaffe. Lokalet var så å si fullt, og da jeg med kaffekoppen i hånden så meg om etter et ledig bord, fikk jeg plutselig øye på – henne. Han hadde ikke presentert oss for hverandre engang, så jeg visste ikke navnet hennes, men jeg kjente henne igjen. Det tror jeg hun også gjorde, for da jeg nærmet meg bordet, møttes blikkene våre, og hun smilte vennlig og nikket. Da dristet jeg meg til å gå litt nærmere, idet jeg smilte unnskyldende.

– Det er ganske fullt her, så kanskje jeg kunne få lov til å slå meg ned her – hos dere?

Hun satt sammen med en venninne, og det var hun som svarte. – Ja, bevares, du er hjertelig velkommen. Kjekke og høflige menn er mangelvare nå for tiden! sprudlet den lyshårede jenta, som så ut til å være omtrent på samme alder som unge fru – hva var det nå Thor het til etternavn?

Jeg takket, satte meg ned, og smilte vennlig til dem begge. – Nå, hvordan står det til med din mann? spurte jeg og møtte det – forbausende faste – gråblå blikket. Hun var mørk blond, mens hennes venninne var så lys i håret at jeg mistenkte at hun bleket det. (Det gjorde hun slett ikke, viste det seg senere!)

Igjen var det den lyse, sprudlende som tok ordet. – Å, så dere kjenner hverandre? Men da vet du nok ikke at denne stjernen av en forretningsmann ganske snart blir hennes eks-mann! Akkurat nå er han visstnok på en MEGET viktig forretningsreise i Midt-Østen – og der er jo ikke frigjorte, europeiske kvinner noen plussfaktor akkurat! Så isteden benytter hun anledningen til å forlate sitt trygge, lune rede – og flytte hjem til meg! Vi måtte bare inn her og ta en pust i bakken.

– Du verden! utbrøt jeg, – skilsmisse, altså? Begge nikket. – Det må da ha skjedd plutselig! Har det – unnskyld at jeg spør, men – har det hendt noe – spesielt?

Før hun svarte, ble ansiktet hennes plutselig levende, det brøt frem et strålende smil, og hun rakte en liten hånd over bordet. – Jeg tror ikke min travelt opptatte – snart eks – rakk å presentere oss skikkelig – Fredrik. Jeg heter Unni – og snart får jeg pikenavnet mitt tilbake også – Thorstensen. Dessuten skal jeg gjenoppta litteraturstudiene mine, som Thor ser slik ned på.

Hennes venninne fnyste foraktelig. – Ja, ikke skjønner jeg hvordan du, som er så smart og så nydelig, kunne gå bort og GIFTE deg med den – narsissisten! Han er nok kjekk og pen å se på, men – mannen er jo bare et – et tomt skall! Den unge blondinen var synlig indignert på sin venninnes vegne.

Jeg tok Unnis hånd og klemte den lett. – Ja, din – snart eks-mann – har nok så mange store prosjekter å tenke på at det er fort gjort å glemme – også navn på tidligere klassekamerater. Jeg heter nemlig slett ikke Fredrik, men Armin. Så lo jeg, litt forlegen. – Forresten var det ingenting av – det andre han fortalte, som stemmer, heller!

Det var selvsagt bare Unni som forsto hva jeg mente, og hun lo med aldeles nydelige tenner. Nå så jeg også hvorfor hun var en suksess «i de kretser» som hennes mann – eller eks-mann – likte å ferdes. Hun så direkte på den hun snakket med, riktig nydelig var hun også, uten å virke påtrengende. Venninnen så uforstående ut, men lo med, hun også.

For å unngå spørsmål, skiftet jeg brått tema. – Så nå skal dere to bo og studere sammen, da? Det blir vel hyggelig. Tar dere samme fag også?

Jeg så på den velskapte blondinen, som var mye yppigere enn Unni. Hun lo, og det var kanskje noe resignert over den lille latteren. – Ja, det blir riktig hyggelig å få være mere sammen igjen – selv om det blir jævlig trangbodd, selvsagt. Hun strakte frem hånden. – Jeg heter forresten Barbro – Barbro Löfberg, Svensk, gammeldags stavemåte! lo hun – Og jeg studerer statsvitenskap.

Jeg nikket imponert, nærmest av gammel vane, men jeg tok meg fort i det. At hun var blond, pen og yppig, var jo absolutt ikke til hinder for at det skjulte seg en skarp hjerne innenfor det lyse hårmanken. – Interessante fag, begge to – selv om jeg nok kan mere om litteratur enn om ditt fag – Barbro. Trangbodd? – har du en liten hybel, da?

De to jentene så på hverandre og kniste sammen. – Foreløpig står det bare én seng der, men den er ganske bred, så det er ikke noe problem. Skulle vi byttet den ut med to enkeltsenger, blir det straks mindre plass. Rommet er bare på ca. atten kvadratmeter. Forresten – kom hun på – kanskje et par køyesenger – som står over hverandre – kunne være en idé? – hva sier du, Unni? Den andre nikket ettertenksomt. – Det burde vi absolutt tenke på, ja.

Jeg ble rent forskrekket. – Herregud! – atten kvadratmeter! DET var trangt, ja! Og der skal dere spise, sove og studere sammen? Hvert deres fag, til og med?

Jentene nikket og smilte. – Det skal nok gå, erklærte Barbro tappert. – Unni har vært bestevenninnen min siden vi gikk på ungdomsskolen, og vi kommer veldig fint ut av det med hverandre. Unni nikket enig, men hun så nok LITT betenkt ut, syntes jeg.
Historien fortsætter under reklamen

Jeg lente meg tilbake i stolen, tok en slurk av kaffen, som var begynt å bli kald og tenkte meg om – i ti-femten sekunder. – Hør her, jenter, begynte jeg. – Jeg har vært skilt i fire år nå, eksen bor ganske langt unna, og det er sjelden jeg får besøk av ungene. Men jeg har et ganske stort hus, med flere ledige soverom, så hvis dere vil, kan dere få hver deres hybel i huset mitt. Jeg har til og med innredet soverommet mitt i første etasje, det betyr at dere kan få hele annenetasjen for dere selv, bortsett fra når ungene kommer, og de har likevel sine egne rom.

De to utvekslet blikk igjen, uten å si noe, og noe klikket på plass oppi hodet mitt. – Å ja, en ting til. Dere betaler BARE husleie – en rimelig husleie – og jeg forventer eller forlanger INGEN – ehmmmmm – ekstraytelser, hvis dere forstår hva jeg mener. Slikt er absolutt og definitivt ikke min stil!

Jeg hørte selv at stemmen min lød unødvendig morsk, og kanskje det var det som overbeviste dem, for plutselig lyste begge ansiktene opp i strålende smil. – Det ville ikke falle oss inn å mistenke deg for noe slikt heller, Fr- ehhhh – Armin! kom det varmt fra Unni, og hennes venninne nikket energisk med hodet. Men at mistanken hadde streifet dem, var jeg ikke i tvil om. Det var kanskje ikke så rart, heller.

Jeg tok en slurk til av den kalde kaffen, deretter gjorde jeg mine til å reise meg. – Jeg foreslår at dere blir med meg hjem for å se på rommene før dere tar en avgjørelse. Har dere bil utenfor, eller?

Barbro nikket. – Det er faktisk det første flyttelasset, så den stakkars lille Hondaen min er lastet til plimsollmerket og vel så det! kniste hun. – Den – Trump-kopien ga aldri sin representative kone noen egen bil.

– Og hvis han hadde gjort det, så ville den fremdeles stått parkert i den romslige garasjen på Nesøya! smilte Unni. – Og nøklene ville ha ligget på skrivebordet hans. Jeg tar bare med meg det som jeg vet er MINE ting!

– Du har åpenbart tatt med deg en god del klenodier fra fedraheimen også! sukket Barbro. – Atten kvadratmeter er omtrent akkurat det du trenger for å få plassert dem! Men hun lo muntert da hun sa det, og Unni stemte i, så jeg skjønte at det var ihvertfall en halvveis spøk.

– OK, jenter, da følger dere etter meg, foreslo jeg og reiste meg fra bordet. – Jeg har en mørkeblå Peugeot, den står like rundt hjørnet.

Jeg så i bakspeilet at «den stakkars lille Hondaen» til Barbro fulgte trofast etter meg mens vi sneglet oss gjennom den tette trafikken opp mot Ekeberg. Den hadde to store kofferter på taket, og både det knøttlille bagasjerommet pluss baksetet var trolig stappende fulle, de også. Og de trengte altså å ta enda en tur, hadde de fortalt! Hybelverten til Barbro hadde forhåpentlig en romslig utebod, for – atten kvadratmeter! Ikke tale om at de hadde fått plass til halvparten engang!

Da vi svingte inn på den grusbelagte gårdsplassen utenfor huset mitt, krøp jentene ut av den overfylte Hondaen og så seg imponert omkring. Huset mitt er gammelt, men romslig, og ganske pittoresk, om jeg får si det selv. Jeg overtok det etter et dødsbo for flere år siden, da hadde det stått tomt lenge, og var både forfallent og nedslitt. Det tok meg tre år med både egeninnsats og faghjelp – pluss mere penger enn jeg liker å tenke på – å renovere, ombygge, reparere og generelt sette i stand den gamle, men ærverdige boligen.

– For et trivelig hus! utbrøt Unni spontant, og Barbro stemte i. – Bor du her alene altså? spurte hun med et vantro glimt i øynene. Jeg nikket. – Ja, her har jeg lagt ned så mye arbeid at da kona og ungene dro sin vei, hadde jeg ikke hjerte til å kvitte meg med det. Så pekte jeg på dobbeltgarasjen min og blunket til Unni. – Den er kanskje ikke så romslig som den ute på Nesøya, men jeg har nå bare én bil, så det er god plass til å parkere Hondaen til Barbro der også.

Jeg tok dem med på en husvisning før jeg tok dem med opp i annen etasje. – Det er TV på rommene deres, forklarte jeg, – men dere er hjertelig velkomne til å bruke denne TV-stuen her nede når som helst også. Det er svært sjelden jeg får besøk, og så har jeg innredet et kombinert kontor og bibliotek – her ved siden av – jeg åpnet en dør og viste dem, – og så er soverommet mitt innenfor der igjen. Jeg lukket døren og vi gikk videre.

– Som dere ser, kjøkkenet mitt er også stort og romslig, med spiseplass til seks. Og så har jeg faktisk to kjøleskap, pekte jeg, – jeg kjøpte meg et nytt et her i fjor, men det gamle fungerer egentlig helt utmerket, og da syntes jeg det var synd å kaste det. Jeg skal rydde ut av det ene, så kan dere dele det. Eller – jeg møtte det blå blikket til Barbro, – er det slik at dere MÅ ha hvert deres?

Begge ristet stumt på hodet. Ingen sa noe før vi sto oppe i annen etasje. – Dette er ungenes rom, når de er her en sjelden gang, forklarte jeg, – og bortenfor her – -jeg tok noen skritt bortover korridoren og åpnet en dør – i det ene står det allerede et skrivebord, jeg skal sørge for at det kommer et i det andre også. Klesskap og kommode – – mmmmm, å ja, baderom – jeg pekte ut av den åpne døren – dere kan velge om dere vil bruke begge – når ungene er her, pleier de å dele det der – jeg pekte igjen – mens dette andre ikke har vært i bruk på en stund. Så dere kan godt ha hvert deres baderom også.

Jeg så på Unni og blunket. – Det er kanskje best at du tar det største soverommet, det er på fireogtyve kvadratmeter, mens det andre er to kvadratmeter mindre. Og hvis du trenger ytterligere lagerplass, så er det to rom i tilknytning til garasjen som du kan bruke – – –

Jeg ble avbrutt av Barbro, som så på meg med en alvorlig mine. – Dette her er jo – overdådig – som et herskapshus, omtrent, men – – vi kan umulig ha råd til å betale – – – Stemmen hennes døde bort, og hun så seg omkring i det teppebelagte rommet. Jeg holdt opp en hånd. – Hvor mye betaler du for den hybelen du har, da?

– Ni tusen, kom det svakt fra Unni. – Barbro betalte syv, men han ville ha to tusen mere, siden vi skulle bo der, to stykker.

Jeg tenkte meg om i fem sekunder. – Er det OK om dere betaler fire hver – inkludert strøm – og TV og Internett, selvsagt?

I neste øyeblikk hadde jeg Barbro om halsen, og den yppige, unge kroppen unngikk ikke å gjøre inntrykk på meg – heldigvis ikke altfor tydelig! – Mener du det, altså? sprudlet hun, og de blå øynene tindret av fryd. Jeg rakk ikke å svare engang før de fulle, myke leppene lå mot mine, og litt famlende og nølende smøg jeg hendene om det slanke livet hennes. Det varte noen få, kriblende sekunder, så frigjorde jeg meg lempelig, og jeg så smilende over skulderen hennes på Unni, som oppførte seg mere behersket.

– Kan jeg tolke det som at dere aksepterer tilbudet, eller? Før jeg slapp Barbro, tillot jeg meg en spøkefull, liten klaps på den stramme, fulle enden hennes og fikk heldigvis bare et ertende, lite smil til svar. – JAAAA! – med to streker under! kom det med ettertrykk fra den velskapte blondinen, og Unni samtykket, dog med en liten innvending: – Vi KAN altså godt betale mer enn det, for – jeg mener, fire tusen for sånne praktfulle, store rom, det er jo godt under halvparten av det du kunne få!

Jeg satte meg ned på en av de ledige stolene, og jentene satte seg på sengen i det som skulle bli Unnis soverom – eller hybel. – For å være helt oppriktig, jenter – jeg trenger ikke engang de fire tusen, og jeg setter bare pris på å ha trivelig selskap i huset. Dere kommer selvsagt til å ha deres egen omgangskrets og deres egne venner, det skal ikke jeg legge meg opp i, men av og til, når det passer sånn, kan vi kanskje ha en hyggelig prat i TV-stuen, eller et måltid sammen – det er i grunnen nok for meg. Huset er mye for stort for bare én person, jeg er enig med Kari Bremnes når hun synger – «det sku’ bo folk i husan – – – »

« – husan e som folk» fortsatte Unni. – Jeg elsker viser og ballader og slikt, altså! Hun så spørrende på meg. – Mener du at vi kan flytte inn allerede i dag, eller?

Jeg nikket. – Egentlig burde jeg kanskje hatt en dag eller to for å gjøre rent og tørke støv, for rommene har stått tomme lenge, men hvis dere kan godta dem slik de er, så er det helt greit for meg. Og – dere har sikkert betalt for hele måneden der du bor, Barbro? – hun nikket bekreftende – så derfor betaler dere ingen leie her hos meg før månedsskiftet. Er det OK, eller?

Unni ristet langsomt på hodet – ikke benektende, mest fordi hun var – overveldet, kanskje. – Det er bare så – så altfor generøst og vennlig av deg – Armin, sa hun sakte. – Og så billig husleie – – kanskje vi kan få lov til å gjøre rent huset for deg – som en liten kompensasjon?

Nå var det min tur til å riste på hodet. – Jeg har en dame som kommer og gjør det for meg – og hun trenger pengene, så jeg har ikke lyst til å si henne opp. Som sagt – min kompensasjon ligger i å ha hyggelig og intelligent selskap i huset – selv om jeg SELVFØLGELIG vet at studiene deres – og deres egne venner – har første prioritet. Jeg håper dere vil betrakte dette huset som deres nye hjem fra nå av.

Barbro var åpenbart et følelsesmenneske, for nå sto tårene i de vakre, blå øynene hennes og gjorde dem enda mere tiltrekkende. Det så nesten ut til at hun ville kaste seg om halsen på meg enda en gang, men hun behersket seg, svelget og smilte takknemlig.

Jeg lot dem låne Peugeoten min og tilbød dem en liten tilhenger som jeg hadde stående, men Unni ristet på hodet. – Jeg ser at du har takgrind, konstaterte hun, – og bilen din er så romslig at vi får plass til resten i bagasjerommet og kupéen. Skal vi ta med Hondaen din også, Barbro – sånn for sikkerhets skyld? Den lyshårede jenta nikket. – Det kan vi godt. Nå har vi jo tømt den, og med bare én person i hver bil, så har vi ihvertfall nok plass!
Jeg rakte Unni nøklene og spurte om de trengte min hjelp, men begge ristet på hodet. – Selvstendige unge damer, tenkte jeg for meg selv.

— —- —

Etter at jeg hadde hjulpet dem å flytte inn og ominnrede rommene, falt livet etter hvert inn i en annerledes, men svært trivelig gjenge. Vi møttes som regel til frokost, som oftest hjalp de meg å lage den i stand også, og hvis det passet med timeplanen deres ellers, spiste vi av og til middag sammen om kvelden. De fleste kvelder hadde jeg også selskap foran TV-en, men jeg er ingen TV-slave, så ofte trakk jeg meg tilbake til biblioteket/kontoret mitt og satte meg til med en bok, slik jeg var vant til – eller med PC-en min.
Etter frokosten fikk jeg som oftest et kyss på kinnet til adjø, før de dro i vei til forelesningene sine. Jeg voktet meg vel for å gjengjelde det, for jeg ønsket å understreke og bekrefte det jeg hadde sagt til dem den første dagen – det fulgte ingen som helst «ekstraforpliktelser» med leieforholdet.

Vanligvis samarbeidet vi om oppvask og rydding etter middagen, men en kveld fikk jeg ikke lov å hjelpe til. – Bare gå og sett deg i sofaen, du, lød det, – vi klarer resten. Du kan forresten trekke opp vinen så lenge.

Dermed plasserte de to vinflasker på bordet, og de kom ikke fra mitt eget lager, så jeg. Tidligere hadde jeg spandert en flaske vin for å feire at de hadde flyttet inn, men det var flere uker siden nå, så det hadde aldri blitt noen vane. Så forsvant de, knisende og småpludrende, opp på rommene sine. På toppen av trappen ropte Barbro: – Sett på litt musikk, da!

Hittil hadde vi faktisk ikke lyttet til musikk sammen, så jeg ante ikke hva disse unge damene foretrakk. Min egen musikksmak er antagelig noe gammeldags, jeg liker klassisk musikk, tradjazz, viser og ballader – som jeg husket at Unni også likte – men jeg liker også å høre på – og se på! – noe vakkert, så jeg tok iPhonen min og valgte noe med «Celtic Woman», som jeg håpet ville falle i smak. Jeg kunne velge inn YouTube på TV-en også, dermed hadde vi både god lyd og stort bilde.

– Så nydelig! hørte jeg Barbros stemme bak meg. – Jeg elsker «Celtic Woman» – gjør ikke du også, Unni?

Jeg snudde meg, og jeg må ha gispet hørbart, for begge jentene smilte ertende til meg – tydelig fornøyd med min reaksjon. Lyshårede og blåøyde Barbro – altså, hun hadde blå øyne! – hadde tatt på seg en kort – og SVÆRT ettersittende kjole, som gikk halvveis ned på de velskapte lårene. Den var lyseblå, den også, og sto godt til øynene hennes. Over skuldrene hadde den bare smale stropper, og de fulle, yppige brystene kom – – MER enn til sin rett. I kløften mellom dem hvilte et enkelt, lite gullsmykke, som sto i stil med de små, glitrende øreringene.

Unni lå ikke langt etter, men kjolen hennes var ikke fullt så avslørende, selv om den var ettersittende, den også. Den gikk litt nedenfor knærne, den satt stramt over hoftene, som var slanke, men vel avrundede, jeg ante også velformede lår under det lysegrønne stoffet. Den gikk langt opp i halsen, men de faste, middels store brystene spente ut det blanke stoffet på en eggende måte. Jeg kjente at jeg ble tørr i halsen og at pulsen økte merkbart.

Plutselig ble jeg oppmerksom på at jeg sto og stirret, og kjente rødmen stige opp i kinnene. – Unnskyld, men – fikk jeg stammet frem, – skal dere ut på byen, eller? Jeg trodde vi skulle ha en stille kveld her hjemme?

Begge lo, og Barbro ga meg et vennlig kyss på kinnet – men i farlig nærhet av munnen, forekom det meg! Muligens ønsketenkning? For det var unektelig to fristende unge kvinner jeg hadde foran meg – riktig nok var den ene gift, men åpenbart i ferd med å bli skilt. Og den andre var – tilgjengelig, kanskje?

Jeg nikket mot TV-skjermen. – Dere er minst like tiltrekkende og elegante, dere, som dem vi ser der! smilte jeg. – Men vi er ikke så flinke til å synge! kom det fra Barbro. – Ikke nødvendig, heller! parerte jeg. – Bare synet av dere to er som en symfoni for mine øyne!
Historien fortsætter under reklamen

Jentene lo igjen, og denne gangen fikk jeg et kyss av Unni – på munnen! Det slo ned i meg som et elektrisk støt, for det var LENGE siden jeg hadde fått et skikkelig kyss av en kvinne! Og dette ene kysset til Unni var varmt – på grensen til å være – lidenskapelig, kanskje? I tillegg ble det fulgt opp av Barbro, som tydeligvis ikke ville være dårligere enn venninnen. Det føltes faktisk som om temperaturen steg i min ellers ganske behagelig tempererte TV-stue!¨

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   30/11/2020 kl 10:30

   Endnu en dejlig historie fra onkel.

   En venlig handling bliver belønnet før eller senere, og det ser ud til at det sker snart. 🙂

   Glæder mig til næste kapitel. 🙂

   2+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     18/03/2021 kl 10:00 - som svar på Den gamle jumfru

     Takk for vennlige ord – nok en gang, jumfru. Håper du liker fortsettelsen også. Beklager sen reaksjon!  😁

     0

     Besvar kommentar