Automatisk Google-oversættelse:

Forfatter: OnkelWaldo

Læs første afsnit

Til leserne.

Første del av denne novellen ble publisert helt tilbake i desember 2018. Den var da tenkt som en enkeltstående novelle, men da jeg nylig leste igjennom den på nytt, falt det meg inn at den kanskje tåler en fortsettelse likevel! Men – slik dette andre kapitlet har utviklet seg, ser det ut til at det rett og slett blir nødvendig med et tredje kapittel også! Selv om det ennå ikke er påbegynt!
– – –

Kapittel 2

«De tre gratier» begynte å få vondt av å stå stille så lenge i samme stilling. Denne gangen var det Irene som så smått begynte å stå urolig og røre på seg.. – Kan vi ikke ta en liten pause, da, Bernhard? klaget hun. – Jeg begynner å få vondt i ryggen, altså!

– Åh, ja, vær så snill! istemte Ellen Merethe. – Kan ikke du lage en kopp te til oss, Irene?

– Men helst uten de spesielle småkakene dine! kniste Helena Charlotte. De andre lo sammen med henne. De husket godt hva som hadde skjedd med henne den første gangen hun hadde fått smake på Irenes spesielle småkaker.

Herr Bovik Carlsen den eldre smilte godmodig og la fra seg penselen. – OK, siden dere er så flinke og medgjørlige modeller, så kan vi godt ta en liten pause nå! humret han. Blikket hans falt på den smilende unge jenta som ingen av de tre visste var hans barnebarn. – Kanskje Helena Charlotte vil hjelpe deg å dekke bordet? blunket han.

Både Irene og Helena Charlotte kniste og nikket forståelsesfullt. De visste hva det betydde – og Ellen Merethe tok da heller ikke engang på seg sin elegante silkemorgenkåpe, slik hennes venninner gjorde. Mens de to andre forsvant ut døren, gikk hun istedet langsomt mot ham – fremdeles splitter naken, smilende og med lett vuggende hofter. Da hun stanset foran ham, hadde han allerede åpnet noen av knappene i malerkittelen sin. Ellen Merethe knelte grasiøst ned og begynte å kjæle med det stive, pulserende lemmet hans. Etter en stund bøyde hun seg frem og lot det gli langsomt inn mellom sine fuktige lepper. Den eldre mannen stønnet henrykt og strøk henne kjærlig over det lyse håret.

Det var nå gått mer enn fire uker siden Helena Charlotte hadde mistet sin jomfrudom – til sin egen bestefar! – på det samme myke gulvteppet som Ellen Merethe nå knelte på. To dager senere hadde han invitert henne til å bo hos ham – «Jeg har nemlig fått idéen til et helt spesielt kunstverk!» erklærte han – «og da er det så mye lettere å utnytte inspirasjonen foran lerretet når den melder seg» – hadde vært hans argument, som Helena Charlotte hadde brakt videre til sin glødende kunstinteresserte bestemor! Og det forsto jo Christina så aldeles utmerket. Det hadde hun betrodd Helena Charlotte mens hun pakket en veske med det aller nødvendigste.

– En sann Kunstner vet aldri når inspirasjonen faller over ham! hadde hun forkynt med et bekreftende nikk på sitt velfriserte hode. – Og siden dere er tre stykker som skal posere samtidig, vil det bli ALTFOR komplisert for Kunstneren å samle dere når dere bor på vidt forskjellige steder! I farten glemte hun kanskje at Irene allerede bodde hos ham, og at Ellen Merethe bodde bare et par hundre meter nedenfor hovedporten. Men det VAR Helena Charlotte som hadde lengst vei. Siden det var hele tre unge piker som skulle stå modell samtidig, falt det henne ikke inn engang – ihvertfall svært sjelden! – at den vellystige, gamle libertineren ville foreta seg noe uanstendig med hennes kjære barnebarn – dessuten visste han jo godt at Helena Charlotte også VAR hans barnebarn!

Disse tankene hadde bestemor Christina beroliget seg med hver gang en mistanke streifet henne. Hun hadde selv fått en sønn med den gamle uthaleren – som hun av og til i en bitter stund tenkte på ham, og den sønnen hadde vist seg å være like løssluppen som sin far. Han var da også blitt gift og skilt i løpet av bare tre år. Etter en turbulent skilsmisse hadde han kommet til Christina – som på det tidspunktet var en relativt ung enke – og overlatt det lille pikebarnet i hennes varetekt. – Jeg passer ikke til å være far, mamma! hadde han slått fast – til Christinas store forbauselse med tårer i øynene også!– Jeg passer ikke til å være gift, heller, forresten! Du kan ta deg mye bedre av lille Helena Charlotte enn jeg kan!

Etter det hadde Christina – hun hadde ikke blitt kalt Tina siden hun var hushjelp – ikke sett noe til, hverken sin sønn eller hans fraskilte hustru – i det hele tatt! Hun hadde mottatt tre–fire korte brev, hver gang uten noen avsenderadresse. Ikke en eneste gang kom det noe tilbud om økonomisk støtte, men han visste jo at Christina allerede var svært velstående. Hennes aldrende ektemann hadde vært svært betatt av sin unge, vakre hustru, heldigvis for henne hadde han vært barnløs også, og hadde dermed etterlatt Christina hele sin betydelige formue.

Så hun HADDE tatt seg godt av «lille Helena Charlotte», som nå altså slett ikke var så liten lenger. Når hun tenkte etter, var hun jo faktisk en ung dame – en riktig tiltrekkende ung dame også, måtte hun – litt motvillig – innrømme for seg selv. En ung kvinne – som nok kunne være fristende – for noen og enhver – for hvilken som helst mann! Lystne menn likte jo godt unge damer, det visste Christina alt om! Hun hadde jo selv vært herr Bovik Carlsens yndlingsmodell da hun var på samme alder – ja, hun hadde til og med vært litt yngre da hun begynte som hushjelp hos ham! Ikke lenge etter hadde hun også blitt hans yndlingselskerinne!

Denne dagen satt hun – alene – i sin lille, men smakfullt innredede salong og nippet til en kopp grønn te. Hun lurte på hvorfor hun plutselig følte seg så urolig til sinns når hun tenkte på barnebarnet sitt. Det var det jo slett ingen grunn til – Helena Charlotte var strengt oppdratt, hun var en pen pike – sa Christina til seg selv – og selv om hun nå bodde på «Godset», så var hun hjemme – ihvertfall to ganger i uken og besøkte sin bestemor. Da var hun alltid sprudlende glad og fornøyd.

Men det hadde jo også Christina vært – dengang hun ble kalt bare «Tina» og hadde arbeid på «Godset». Og hun rødmet for seg selv da hun tenkte på at – hun HADDE jo hatt stor glede av det som den eldre mannen gjorde med henne dengang hun var ung og uskyldig. Hun hadde forresten ikke forblitt «uskyldig» særlig lenge, heller! Så tenk om – – ?? Men herr Bovik Carlsen den eldre var jo hennes bestefar! – «den unge godseieren» var hennes onkel – og det visste de begge om, gjentok Christina for seg selv. Men likevel – kanskje hun burde ta en tur og – minne ham – eller kanskje begge to – på nettopp det?

Det var lenge siden hun selv hadde vært på «Godset» – faktisk ikke siden hennes aldrende, impotente ektemann levde. Hun fikk en kriblende følelse i maven da hun tenkte på det. Da hadde hun fremdeles vært en ung og tiltrekkende kvinne. Forresten hendte det fremdeles at hun fikk komplimenter fra høflige, eldre herrer de få ganger hun viste seg i et nøye utvalgt selskap. Åtteogførti år – kanskje er jeg ikke en gammel dame ennå, tenkte hun – men altså – nesten femti år! Da må man oppføre seg så dydig og anstendig som bare mulig – helst ville hun glemme helt at hun engang var blitt kalt «Tina» og hadde ligget stønnende og sprellende under en brunstig og viril – herremann! Det likte hun slett ikke å tenke på!

Tekoppen hennes var tom, men i stedet for å fylle den igjen, reiste hun seg, og gikk opp på sitt eget soveværelse for å granske seg selv i speilet.

– –

Ellen Merethe lå stønnende på kne foran sofaen med ansiktet halvveis begravd i de myke sofaputene. Knelende bak henne sto herr Bovik Carlsen den eldre og kjælte med de faste unge brystene hennes, mens han knullet henne i et langsomt, nytende tempo. Han kløp kjærlig i de stive, følsomme brystvortene hennes, noe som fremkalte vellystige skrik fra den halvåpne munnen. Det hadde allerede gått for henne én gang, og den kriblende, pirrende følelsen i lendene hennes bar bud om at snart ville det kraftige lemmet hans bringe henne til en ekstatisk topp enda en gang. Øynene hennes var halvt lukket, og støtene hans presset små, hikstende vellyststønn ut mellom de fuktige, glinsende leppene. Hun elsket å bli knullet – enten det var av senior, junior, eller av den virile onkelen sin, som i mange år hadde vært ansatt som gartner på «Godset». Han var den som hadde innviet henne i elskovens gleder – faktisk dagen FØR hun skulle stå til konfirmasjon i den fine, hvite kjolen sin.

Da hadde hun besøkt ham i hans lille hus i skogen, nettopp for å vise ham den vakre kjolen. Hun husket så godt hvordan han hadde beundret henne, rost henne, kysset og kjærtegnet henne så hun ble aldeles yr i kroppen – før han hadde begynt å kle av henne.

Hun hadde nok ant – kanskje til og med håpet – at noe slikt ville skje, for det var ikke første gang han hadde kysset henne, gitt henne dristige komplimenter og intime kjærtegn. Den første gangen han hadde smøget fingeren sin innenfor «underbenklærne» hennes, hadde hun nesten besvimt av den intenst opphissende følelsen. Kanskje også fordi hun visste at det var strengt forbudt – for akkurat som Helena Charlotte, var også Ellen Merethe var oppdratt til å være en «pen pike». Den frekke og fæle onkelen hennes hadde først kjælt henne til en svimlende deilig orgasme – deretter hadde han ført sitt store, tykke og struttende lem inn i henne – ytterst langsomt, og ført henne til nok en ekstatisk utløsning før han sprøytet rikelig – dypt inni henne. Dette hadde han gjentatt hver gang hun hadde besøkt ham – bortsett fra den ene gangen hun hadde hatt med seg Helena Charlotte. Fremdeles visste hun ikke at venninnen hadde stått utenfor og lyttet et par uker senere.

Nå – akkurat nå – følte hun at det bygde seg opp i henne igjen. – Ååååååhh – oooon– keeeeel Beeeern– hard! stønnet hun, mens hun roterte med sin velskapte ende. Denne gangen var det riktignok ikke hennes egen kjødelige onkel som fremkalte den stigende vellystbølgen i henne, men den gamle kunstneren og godseieren kunne sannelig bruke den knudrete, årete pikken sin, han også! Alle tre jentene kalte ham «onkel Bernhard» – eller bare «Bernhard» – selv om Helena Charlotte fremdeles kviet seg litt for å kalle «den fine herren» ved fornavn. Farmor hadde formant henne om at å bruke fornavn på voksne folk – det var noe man bare kunne gjøre med bønder og tjenestefolk!

Nå følte Ellen Merethe at han tok et enda fastere grep om hoftene hennes og støtte seg inn i henne – hardere, fortere og dypere enn før – og da visste hun hva som snart kom til å skje! – Å jaaaaaa, Bernhard! hikstet hun – kom – i – meg! – kom – i – meg! – nååååååå! Og i neste øyeblikk rullet den varme, herlige bølgen over henne – og omsluttet henne helt. Like etter hørte hun at han stønnet hest, grepet om hoftene hennes ble enda fastere, og de korte, rykkende bevegelsene hans fortalte henne nøyaktig hva som skjedde! Han sprøytet sååååå deilig i henne, og hun følte at den seige væsken begynte å piple langs det stive, glatte mannslemmet og ut av den trange åpningen hennes. Hun lo av fryd, vrikket på sin velskapte ende og det vesle kjønnet hennes strammet sitt allerede stramme grep om hans svulmende penis. Og da de begge sank andpustne sammen på den brede sofaen, klemte hun det grånende hodet hans inn mot brystene sine og kysset ham på toppen av issen, der det ikke fantes et eneste hårstrå lenger. Den gamle libertineren elsket å hvile hodet sitt mellom et par spente, fulle ungpikebryster. Pikken hans var fremdeles herlig hard inni henne, og hun visste at han snart kom til å bruke den igjen!

– Teen er servert! lød den lattermilde stemmen til Irene, og Ellen Merethe husket plutselig at de jo bare hadde tepause! Hun reiste seg på skjelvende føtter. – Åh – jeg MÅ altså en tur på badet først! brast det ut av henne, for sæden hans begynte allerede å gjøre lårene hennes våte og klissete. Fremdeles splitter naken, men med sin elegante morgenkåpe over armen, forsvant hun ut av døren, mens de to andre jentene satte seg smilende ned ved det ferdig dekkede bordet. Herr Bovik Carlsen den eldre blunket til dem og slikket seg vellystig om munnen, mens han knyttet beltet på silkeslåbroken fastere rundt midjen. Men det var tydelig, både for Irene og Helena Charlotte, at det glinsende lemmet hans nesten ikke hadde mistet noe av sin hardhet før han gjemte det bort.

– Jeg tror det er din tur neste gang, Helena! kniste Irene mens hun skjenket i tekoppene. Begge jentene hadde tatt på seg hver sin dyre, fargerike silkemorgenkåpe – og ingenting under, for de regnet med at de måtte stå modell også etter at teen var drukket.

Helena Charlotte rødmet, men den gamle kunstneren humret fornøyd. – Det blir nok en stund til, erklærte han – for vi må jo gjøre litt arbeid også!

Irene, som sto oppreist med tekannen i hånden, kastet tilfeldigvis et blikk ut av vinduet. – Nei, se hvem som kommer der! utbrøt hun. – Din bestemor, Helena!

Helena Charlotte fór forskrekket opp. – Herregud, da må jeg få på meg noen ordentlige klær!

Herr Bovik Carlsen smilte beroligende. – Ta det med ro, skjønne Helena! Tina vet jo at du står modell for meg, ikke sant?

– Joda, hun vet det, men – men – –

– Og som du vet – hun har også selv stått modell for meg – aktmodell, sånn som du – og de andre to deilighetene her! Begge de andre jentene kniste smigret. – Gå heller og finn en ekstra tekopp, du – mens Irene går ned og lukker opp for henne. Helena Charlotte forsvant ut av døren, men før hun hentet den ekstra tekoppen, passet hun likevel på å smyge seg inn i de samme lette plaggene som hun hadde tatt på seg den samme morgenen.

Den aldrende kunstneren unnlot å nevne at Tina også hadde vært hans faste – og ivrige – sengekamerat i omtrent to år, og at hun hadde besøkt ham ganske ofte også etter at hun hadde født Helenas pappa! Det hadde vært mange – ikke bare hushjelper, heller! – som hadde stått modell for ham, både før og siden – og som hadde vært hans villige sengekamerater – men av en eller annen grunn hadde Tina alltid hatt en spesiell plass i tankene hans. De søte minnene hadde blitt vekket til live etter at Helena Charlotte hadde kommet i huset hans – og i sengen hans! Det pirret ham ekstra å tenke på at hun faktisk var hans barnebarn! Bare bevisstheten om det strengt forbudte ved det incestuøse forholdet deres fikk pikken hans til å svulme litt ekstra – og potensen til å holde seg atskillig lenger enn vanlig. De andre jentene hadde også lagt merke til at den gamle kunstneren knullet sin nyeste modell både oftere, heftigere og mer lidenskapelig enn han pleide å «betjene» de to andre. Alltid passet han på å gi unge Helena – som han alltid kalte henne – to, og helst tre – svimlende, hikstende og gispende orgasmer, mens han selv nøyde seg med én. Gjennom mange tiår med utallige – og skiftende – elskerinner, hadde han lært seg å holde igjen og ikke la lidenskapene ta helt overhånd. Han hadde også merket seg at unge Helena hadde et usedvanlig trangt og levende kjønn – de andre to var kanskje like trange og deilige – og villige! – men han følte at det glatte – og alltid varme, klemmende og fuktige – og villige! – kjønnet til barnebarnet hans hadde slike intense, melkende rykninger hver gang de søte, klynkende elskovshylene overveldet henne og hun spente den slanke, unge kroppen sin opp mot ham i flere ukontrollerte, salige spasmer.

Disse vellystige tankene lå i bakhodet hans mens han festet beltet i sin staselige silkeslåbrok forsvarlig rundt midjen – da døren til den intime lille salongen åpnet seg, og en smilende Irene viste inn en av hans tidligere elskerinner.

Da hun viste seg i døråpningen, falt blikket hans straks på en – litt forlegent smilende, men ytterst velkledd, og forbausende ungdommelig utseende kvinne. Det velkjente ansiktet var selvsagt blitt endel år eldre, men bare noen små smilerynker i øyekrokene avslørte at Helenas bestemor ikke var HELT ung lenger!

– Nei goddag – Christina! smilte han bredt og grep begge hendene hennes. Han visste at hun nå foretrakk at han brukte hele navnet hennes. – Det var sannelig en SVÆRT hyggelig overraskelse!

Overraskende for Christina var det også at den «fine herren», som hun hadde kjent så intimt da hun var ung, plutselig trakk henne inn i en spontan omfavnelse og kysset henne varmt – og langvarig – på munnen, til og med! Han holdt henne tett inntil seg, slik han pleide å gjøre før i tiden også, og det gikk opp for henne at han var naken under den elegante slåbroken. Da lemmet hans begynte å svulme innenfor det tykke silkestoffet, husket hun så levende hvordan det pleide å oppføre seg når det virkelig hadde reist sitt frekke hode!

Forlegenheten skyllet gjennom henne, og hun satte sine velpleide hender mot brystet hans for å frigjøre seg. Men han lot kysset vare i enda noen lange, dvelende sekunder – til og med følte hun den ertende tungespissen hans! – før han til slutt ga slipp på henne.

Christina pustet tungt og var blussende rød i kinnene da de krevende leppene hans forlot hennes egne. – D- du må ikke gjøre slikt, B- Bernhard! – d- det er ikke anstendig! Vi er jo ikke alene engang! Hun kastet et forlegent blikk på hans tre smilende modeller. Også Ellen Merethe hadde fått på seg sin elegante morgenkåpe igjen – etter å ha vært på badet og vasket seg grundig mellom bena.

Herr Bovik Carlsen humret godmodig. Christina hadde ikke begynt å bruke fornavnet hans før lenge etter at hun var blitt gift – med en eldre enkemann som Bernhard hadde presentert for henne. Hun hadde snart funnet ut at ektemannen var glødende forelsket i henne – men dessverre også impotent, og derfor hadde hun – ikke altfor ofte, mente hun selv – kommet på besøk til sin tidligere arbeidsgiver for å bli – behørig tilfredsstilt! Nå trakk han henne innenfor og lukket døren bak henne. – Det er bare de tre modellene mine som er til stede, Christina, forsikret han – dem kjenner du jo fra før, og som du ser, her sitter de glade og fornøyde og drikker te. Se der, ja – de har satt frem en kopp til deg også. Kom nå, sett deg ned!

Han la hånden på skulderen hennes, og litt motvillig sank hun ned i sofaen ved siden av sitt elskede barnebarn. – Bernhard! protesterte hun – jeg må altså snakke litt med deg – på tomannshånd!

Han smilte ned til henne. – Vi kan ta en liten prat etter tepausen vår, lovet han. Det slo ham at hun var omtrent like høy som «den skjønne Helena», og omtrent like slank også. Sannelig hadde hun holdt seg godt! tenkte han. Nå var det mange år siden han hadde sett henne naken, kjærtegnet den faste, hvite kroppen hennes, hørt henne hulke og stønne av vellyst når han trengte inn i henne, når han kysset og slikket henne – både «nedentil» og på brystene hennes –han husket at hun hadde usedvanlig følsomme brystknopper! Det begynte å krible innenfor slåbroken hans.

«De tre gratiene» smilte strålende til henne mens de løftet tekoppene sine. De satt i den lille salongen som Christina husket så godt – i den brede, makelige sofaen, hun rødmet litt ved tanken på det som hadde foregått der! Bordet var pent dekket, omtrent slik hun selv hadde gjort i sin tid, og to av de unge pikene var kledd i fargerike silkemorgenkåper, mens hennes kjære sønnedatter hadde på seg en høyst anstendig lysegrønn silkebluse, som var knappet høyt opp i halsen. Den hadde hun sikkert fått av «den fine herren», for hun kjente den ikke igjen – heller ikke skjørtet, som gikk nesten helt ned til de slanke, velskapte anklene hennes. Egentlig burde hun ikke ha blottet dem heller, men Christina trøstet seg med at hun jo arbeidet som modell for Kunstneren Bovik Carlsen, og at han selvsagt hadde sett henne helt «nøken» flere ganger. Hun rødmet enda litt dypere – det var jo nettopp det hun hadde kommet for å snakke med – Bernhard – om!

– Det er altså SÅ hyggelig å se Dem, fru Beckert! smilte Ellen Merethe. Christina husket at hun også var en «pen pike», men hun hadde åpenbart latt seg overtale til å stå modell for Kunstneren, i likhet med hennes egen Helena Charlotte. Tydeligvis gjaldt det tjenestepiken Irene også, for også hun hadde bare på seg en av disse eksklusive silkemorgenkåpene. Den yppige Irene var ganske sikkert Kunstnerens elskerinne! tenkte Christina, som kjente engstelsen vokse i henne. Kanskje Ellen Merethe også? – den plutselige tanken føltes som et elektrisk støt – og kanskje – – men DET kunne vel ikke være mulig? På den annen side – det var jo nettopp det hun var kommet for å snakke med ham om!

Disse nervøse tankene hadde bare tatt noen få sekunder, og nå snakket Irene til henne. – Hvordan står det til med Dem, fru Beckert? spurte hun høflig. – Vi har jo så ofte beundret de utrolig vakre maleriene – ikke minst av Dem – som henger ute i galleriet! Bernhard er jo en SÅ dyktig maler, synes De ikke?

Det gikk nok et støt gjennom Christina da hun hørte at – tjenestepiken! – brukte fornavnet hans! Men dermed fikk hun ihvertfall bekreftet sin mistanke – eller en av dem! tenkte hun. Opphisselsen steg i henne, og motvillig måtte hun innrømme for seg selv at den ikke bare skyldtes indignasjon, heller! Til sin forlegenhet følte hun at hun begynte å bli varm – «nedentil» – og hun fryktet at det kanskje hadde begynt å piple frem litt fuktighet der også! Plutselig ble hun så skamfull at hun mest hadde lyst til å synke gjennom gulvet.

Hun måtte tvinge seg selv til å nippe til tekoppen og late som ingenting. Men alle de andre hadde merket seg at en hektisk rødme hadde begynt å stige opp i de fremdeles glatte kinnene hennes. Ingen av dem skjønte hvorfor, skjønt den aldrende Kunstneren hadde en viss mistanke. Han bestemte seg til å ta henne med til «den røde salongen» når de var ferdige med tepausen.

Men før de kom så langt, åpnet døren seg plutselig, og «den unge godseieren» trådte inn. Han hilste vennlig og smilende på dem alle sammen, før han festet et alvorlig blikk på Christina.

– Jeg så fra vinduet mitt at du kom, T- – Christina! Det var noe intenst og inntrengende over stemmen hans, syntes de andre. – Kan jeg få snakke litt med deg, er du snill – på tomannshånd? ba han. – Vær så snill?

– M- men det var noe jeg var kommet for å snakke med din far om! innvendte Christina.

– Det kan du gjøre senere! erklærte junior – uventet bestemt, syntes hans far. – Ikke sant, pappa? Den eldre nikket, uten å kommentere, men det så ikke ut til at sønnen la merke til det engang.

– Dessuten må jeg snart dra av gårde til byen! fortsatte den yngre. – Men jeg MÅ altså snakke med deg først – Christina!

Hun så litt usikkert på sin tidligere elsker, som nikket enda en gang. – Bare gå med ham, du, vennen min, smilte han. – Vi har rikelig med tid til å snakke senere.

Christina foldet sin linserviett pent sammen og reiste seg. «Unge» herr Bovik Carlsen grep hånden hennes, og sammen forsvant de ut døren. «De tre gratiene» så undrende etter dem.
Historien fortsætter under reklamen

– Jeg lurer på hva som var så viktig at det ikke kunne vente? undret Helena Charlotte.

Herr Bovik Carlsen den eldre sa ingenting, men han hadde sine bestemte anelser!

4 kommentarer

1. Anders Nabo

   07/01/2023 kl 0:06

   Morsomt at det kom en fortsettelse på denne historien også, Onkel. Håper du serverer flere slike overraskelser framover!

   5+

   Besvar kommentar
2. modenkolding60

   06/01/2023 kl 16:58

   Igen en fantastisk novelle af onkel Waldo.

   Glæder mig til nr 3.

   5+

   Besvar kommentar
3. Reha

   06/01/2023 kl 9:07

   Det er et skønt gensyn med de personer, og jeg er enig med dig at der er lagt op til en fortsættelse. Den glæder jeg mig til Onkel Waldo, og godt nytår.

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     06/01/2023 kl 11:16 - som svar på Reha

     Hyggelig å høre, Reha. Riktig godt nytt år til deg også! 😁☃️👏👏

     2+

     Besvar kommentar