Det smidige kjønnet hennes klemte og masserte pikken min så deilig at jeg ikke kunne snakke sammenhengende engang! Audrey smilte ertende

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen
Automatisk Google-oversættelse:

I dette kapitlet holder jeg-personen et foredrag om Norge, der han sier følgende: «det finnes nesten ikke fargede der i det hele tatt». Det understreker at fortellingen foregår for ganske lenge siden – kanskje på 1950-tallet en gang.

En liten bemerkning om slanguttrykket «honky». Det blir av og til brukt av afro-amerikanere om hvite mennesker, og er opprinnelig nedsettende. Men når det blir brukt mellom venner av ulik hudfarge, slik som i denne fortellingen, da er det bare spøkefullt ment.

* * *

Kapittel 12 – Lykkelige omstendigheter

Jeg kikket forskrekket bort på mine to bordvenninner – Coretta satt fremdeles på huk med pikken min i hånden, og begge blunket lurt til meg.

– En litt spøkefull konkurranse, bare, mumlet Audrey i øret mitt.

– Ta det med et smil, hva? Du liker det Coretta gjør med deg, ikke sant?

– Mine damer og herrer! forkynte konferansieren med høy og klar stemme. – Vi har nå kommet fram til aftenens høydepunkt, idet vi skal kåre vår månedlige Magister Exclamatio! Og i kveld har vi også internasjonal deltagelse – en ekte viking, til og med!

Coretta gjorde tegn til at jeg skulle reise meg, men – jeg kunne da ikke – –!!

Lynraskt grep jeg den store linservietten som lå ved siden av min kuvert, og da jeg reiste meg, lot jeg den falle liksom tilfeldig ned for å skjule mine edlere deler. Likevel følte jeg at det brant i kinnene, jeg må ha vært rød som en tomat i ansiktet!

De tre andre var tydeligvis vant til denne merkverdige konkurransen, for de sto smilende og viste usjenert fram utstyret sitt til hele forsamlingen. Jeg så til min lettelse at jeg ihvertfall ikke behøvde å skamme meg over det jeg hadde, og Coretta klarte på en eller annen måte å nappe servietten fra meg, slik at også jeg sto der og blottet meg fullstendig.

Alle klappet entusiastisk igjen, og nå tok Coretta meg i armen og ledsaget meg fram mot den lille scenen. De andre tre hadde også sine damer med seg, men jeg la merke til at han som satt helt til venstre, hadde ei jente med seg, med gyllenbrun hud, som umulig kunne være mer enn femten – seksten år gammel! Jeg må tilstå at jeg var lettere sjokkert ved synet!

Heldigvis behøvde vi ikke å stige opp på podiet, men foran det var det satt fram fire stoler, heldigvis med god avstand mellom hver, og foran hver stol var det rullet ut en bred papirremse, kanskje fem – seks meter lang.

Det ante meg nå hva som skulle skje!

Som guttunge – før jeg selv kunne sprute, hadde jeg sett på når noen av de større guttene holdt runkekonkurranse om hvem som kunne sprøyte lengst! Var dette virkelig noe som denne eksklusive klubben moret seg med også?

Herreguuuud! – tenkte jeg – noe så barnslig!

Men det hørtes ut til at de fleste hadde stor moro av det. De samlet seg bak ryggene våre, spøkte og lo, mens de snakket lavmælt sammen, og jeg hørte navnet «Jude» bli nevnt flere ganger. Etter hva jeg skjønte, var det han som hadde den nydelige sjokoladefargede ungjenta ved siden av seg, som stadig kilte ham under pungen.
Han var tydeligvis også den som skulle begynne – antagelig for å sette standarden, på en måte.

Nå oppdaget jeg også at batteristen i det lille orkesteret hadde tatt plass på podiet. På et tegn fra hovmesteren/sekretæren/konferansieren slo han en feiende trommehvirvel, og jeg trodde at nå – nå skulle det sprøytes!

Men nei! – ikke ennå, ihvertfall! Alle gispet overrasket da to særdeles velskapte unge mennesker kom dansende – hånd i hånd – inn på podiet. Det var nettopp de danserne vi hadde sett tidligere, men nå var de splitter nakne!

Publikum jublet og klappet da de stanset ytterst på podiet, og den lyshårede jenta knelte ned – og tok sin forlovedes imponerende ereksjon i munnen! Det var uhyre opphissende, og publikum jublet og klappet igjen.

Men like etterpå lød en ny trommehvirvel, og – nå burde jeg kanskje kalle ham «seremonimesteren» – pekte på mannen lengst til venstre. Ungjenta som ledsaget ham, hadde nok en gang tatt pikken hans i munnen, nå slapp hun den, foretok noen raske bevegelser fram og tilbake, mannen stønnet hest, og en gråhvit stråle sprøytet langt framover på den brede papirremsen.

– Six feet, five inches! forkynte seremonimesteren, og publikum klappet. På podiet hadde det unge paret inntatt en ny stilling, der den unge negeren sto bak sin blonde forlovede og lot som han tok henne bakfra. Men det gjorde han ikke, for alle kunne se at det blanke, oppsvulmede pikkhodet hans dukket fram i rytmiske støt på framsiden av lårene hennes, og det var tydelig at bare oversiden av lemmet hans ble gnidd mot jentas – helt sikkert drivende våte spalte.

– Five feet, seven inches! lød det etter at nummer to hadde avlevert sin ladning. Nummer tre, som satt et par meter til venstre for meg, var han med den store magen – og den relativt beskjedne pikken. Det så ut til at det var hans kone som betjente ham, for de var omtrent på samme alder.

Og da trommehvirvelen lød for tredje gang, stønnet han hest, og ladningen landet på –

– Six feet, three inches! og stor applaus igjen. Mannen hadde tydeligvis inntatt en overraskende annenplass.

Jeg lurte på hvordan seremonimesteren kunne si resultatet så raskt. Han stilt seg ved siden av min lange papirremse, og først nå oppdaget jeg at den venstre siden var merket omtrent som et målebånd, med fot og tommer.

Oppe på scenene drev det unge, velskapte paret stadig med den hissende leken sin, med full front mot publikum. Akkurat nå virket det som om de smilte oppmuntrende til meg.

Pikken min sto nå så dirrende stiv at det nesten gjorde vondt – nei, det gjorde faktisk vondt! – og det unnslapp meg en jamrende lyd da Coretta kilte meg forsiktig langs pungen, samtidig som den flinke tungen hennes var aktiv rundt den ytterst følsomme glansen.

– Corettaaaa, det gåååår for meg! – holdt jeg på å si, men hun klemte rundt pikkroten min så snart hun hørte den anstrengte stemmen min. Så lød trommehvirvelen igjen, det liksom gnistret til bak øyelokkene mine, og Coretta slappet av på det faste grepet.

Utløsningen var total og særdeles befriende!

– Seven feet, two inches! var dommen, og dermed ble jeg gjenstand for den mest entusiastiske jubelen hittil. Samtidig ble jeg utropt til «Magister Exclamatio».

Coretta dyttet til meg at jeg måtte reise meg og gå fram, men jeg nektet plent før jeg hadde fått ordnet klærne mine. Coretta hjalp det halvstive lemmet mitt tilbake inn i buksene.

Oppe på scenen lød en ny trommehvirvel, og da vi så opp, hadde de to danserne stivnet i en stilling der den unge mannen hadde lagt hendene fast rundt sin forlovedes runde hofter. Det digre lemmet hans var ikke å se, men det var åpenbart hvor det befant seg. Og da trommehvirvelen sluttet brått, trakk han seg langsomt fri, og det lange glinsende lemmet kom til syne i all sin imponerende prakt. Til jubel og applaus fra forsamlingen danset de to ut av scenen og forsvant bak teppet.

Motstrebende gikk jeg fram til konferansieren, som holdt en liten tale for meg, som jeg ikke oppfattet så mye av, der jeg sto vendt mot publikum. Deretter overrakte han meg et kunstferdig utformet diplom, til og med i glass og ramme, pluss en liten skulptur som lignet på den berømte skulpturen i Brussel, som jeg hadde sett bilder av, bortsett fra at den jeg holdt i hånden, var utstyrt med et mye større – organ – som pekte skrått oppover – og ikke nedover!

Publikum applauderte nok en gang, men jeg følte meg både utmattet og helt utrolig forlegen.

Audrey reiste seg opp og klappet meg på kinnet.

–– Vi skal nok få deg i form til natten igjen! mumlet hun i øret mitt. – Jeg tror nemlig at jeg har eggløsning i morgen!

Det var et eller annet som ikke stemte, men jeg kom ikke på hva det var. Ikke før vi befant oss i sengen, splitter nakne alle tre, og de to deilige damene hadde sørget for et langt og lekende forspill, slik at jeg var fullt opplagt igjen. Men da Audrey med et lite, drømmende smil om munnen, spiddet seg langsomt og nytende på pikken min, kom jeg plutselig på det.

– Audrey, pustet jeg – sa ikke du at – du hadde eggløsning – i morgen? Du sa forresten det samme bare for noen dager siden også?

Hun nikket, med halvt lukkede øyne, mens hun begynte å bevege seg opp og ned. Jeg kjærtegnet hoftene hennes, mens Coretta lo lavt ved siden av meg.

– Jaaaa, jeg regnet feil den gangen! peste Audrey. – Nå vet jeg at det er– enten i morgen – eller kanskje allerede nåååååå! hikstet hun, og hoftene beveget seg enda litt heftigere.

– Men, stønnet jeg andpustent – Candace fortalte meg – i et brev – at hun var enebarn – fordi du ikke kunne få – flere barn?

Det smidige kjønnet hennes klemte og masserte pikken min så deilig at jeg ikke kunne snakke sammenhengende engang! Audrey smilte ertende ned i det blussende ansiktet mitt og de heftige bevegelsene ble langsommere.

– Det er helt riktig, det, bekreftet hun – det var det legene fortalte meg like etter at Candace var født. Men for to – tre år siden gjennomgikk jeg en ny og grundig undersøkelse, og da viste det seg at de kunne fikse det med en ganske enkel operasjon. Egglederne mine var tette, men de klarte å åpne dem igjen.

Hun pekte på et lite, nesten usynlig arr halvveis mellom lysken og mellomgulvet.

– Men akkurat da gikk det ikke så bra med ekteskapet mitt, så da begynte jeg med pillen, smilte hun.

De glidende, masserende bevegelsene begynte igjen, og jeg strakte hendene opp og kjælte med de modne, forbausende faste brystene. Hvorfor tenkte jeg på Candace akkurat i det øyeblikket? undret jeg. Jada, hun hadde hatt like deilige bryster, hun.

– Først begynte du med pillen, og så sluttet du med sex! kniste Coretta, og de to gode venninnene lo godt sammen.

– Jaaa, pustet Audrey, og hoftebevegelsene ble heftigere igjen – faktisk har jeg ikke hatt sex på bortimot tre år nå! Og pillen – den har jeg ikke tatt på leeeeen-geee! stønnet hun. – Kom – i – meg – Eee-gil – pleeease!

Jeg tok et fastere grep om enden hennes og støtte ivrig opp mot henne – opp i henne. Hun stønnet og hylte av fryd. Vi var begge på vei mot toppen.

– Jeg er – veldig glad – for at du har begynt med sex – igjen! hikstet jeg. – Det håper jeg virkelig at – at du fortsetter med!

Vi lo alle tre, jeg kjente de indre musklene hennes stramme seg litt ekstra, og like etter bare måtte jeg spenne meg i bue opp mot henne og la det flomme over.

– Nå ble livmoren hennes sikkert fylt til randen! tenkte jeg.

Audrey hulket av fryd, det ristet i hele kroppen hennes, og jeg så de blanke tårestripene piple nedover kinnene hennes. Coretta kysset og sugde på de spente brystvortene hennes da det gikk for hennes venninne.

– Beste sex jeg har hatt – noen gang! – kom det fra oss begge to – og det kom fra hjertet!

Coretta ble strålende, nesten ekstatisk lykkelig da hennes neste menstruasjon uteble. Hun VAR altså gravid! Gordon var kommet hjem et par uker tidligere, og de to kvinnene stelte i stand et overdådig middagsselskap – for fem personer, for Andrea måtte selvsagt være med. Hun nærmet seg seks år nå, og foreslo storsinnet at dette var så god mat at det kunne gjelde som bursdagsselskap for henne også.

– Dere kan godt gi meg gaver i morgen, foreslo hun. Vi voksne lo godmodig sammen, og Audrey lovet at hun skulle få bli med på shoppingrunde, slik at hun kunne velge gaver selv.

Men selvsagt – tre uker senere holdt vi likevel et selskap spesielt for henne, med fire andre søte små, som spiste kake med seks lys på, som spiste hamburgere, proppet seg med sjokolade og annet godt, og løp rundt i både hagen og hele huset, slik at jeg lurte på om det ikke var ti av dem, heller enn bare fem.

Vi voksne var aldeles øre i hodet da festen var over.

Audrey delte seng med meg, som hun hadde gjort ganske ofte den siste tiden, ikke minst fordi vi fremdeles ikke visste om hun var gravid eller ikke. Da vi hvilte ut etter den første ekstatiske opplevelsen, mumlet jeg i øret hennes:

– Sannelig godt at jeg har den lidenskapelige Audrey i armene, nå som det er slutt med den deilige Coretta!

Hun forsto godt hva jeg mente og kysset meg ømt på munnen.

– Godt at du er så forståelsesfull, Egil. Ja, min gode venninne kommer nok til å være ytterst trofast fra nå av. For Gordon er et virkelig elskelig menneske. Men jeg lover å holde deg i aktivitet så lenge jeg er her, uansett om jeg blir gravid eller ikke.

Det løftet holdt hun, og bare en måned senere var hun gravid, hun også.

Kapittel 13 –«The darker the berry, the sweeter the juice»

Hjemme i Norge hadde jeg vært med i et par skolekor, så jeg visste at jeg kunne synge noenlunde rent, iallfall. Litt kunne jeg klimpre på en gitar også, derfor sa jeg ja da en hyggelig klassekamerat inviterte meg med i en musikkgruppe.

– Det er noen nydelige jenter med også! blunket han smilende. Han hadde lagt merke til at jeg ikke hadde fått noe fast følge blant studentene ennå.

– Et par av dem er helt mørke, mye svartere enn meg, fortsatt han. – Men du vet hva de sier: «The darker the berry, the sweeter the juice».

Det uttrykket hadde jeg ikke hørt før, men jeg trakk på skuldrene.

– Du vet jo godt, Josh, at akkurat det med hudfarge bryr jeg meg ikke om i det hele tatt.

Han klappet meg på skulderen.
– Ja, jeg vet det, Egil. Det er derfor du er den eneste honkyen jeg liker. Og denne lille gruppen består nesten bare av hyggelige, blide – og mørke jenter. Noen av dem er svært mørke! understreket han. – Kanskje du finner en du liker.

Jeg fikk jo mer enn nok sex av Audrey, og dessuten var jeg ikke ute etter noe forhold, hverken med lyse eller mørke jenter, slett ikke noe fast, og ikke noe tilfeldig, heller. Men det kunne være hyggelig med litt sang og musikk igjen, tenkte jeg, for det var lenge siden sist.

Det var i alt sju jenter og to gutter i gruppa, og med meg ble vi altså ti til sammen. Jeg var den eneste som var helt hvit, de andre varierte sterkt – fra lys sjokoladebrun til nesten helt kullsvart. To av de aller mørkeste var tvillinger, de holdt sammen som erteris, og var også særdeles tiltrekkende. Likevel hadde de ikke noe fast følge – lot de meg få vite etter hvert!

Vi øvde inn noen sanger fra forskjellige musicals, noen negro spirituals, og jeg lærte dem et par enkle norske folkesanger, som det også gikk an å danse til. Alt dette gjorde vi bare for moro skyld, for å ha det hyggelig, vi planla ikke noen offentlig framføring eller noe.

Men etter et par ukers tid fikk jeg en henvendelse fra en av lærerne, en av de yngre professorene, om jeg ikke kunne holde et foredrag om «Norge og nordmenn», som han sa. Jeg fikk to uker på å forberede meg, så jeg kastet meg rundt og kontaktet en venn hjemme i Norge, som jeg riktignok ikke hadde snakket med på flere år.
Men jeg visste at han var en flink og ivrig fotograf, og av Gordon og Coretta fikk jeg grønt lys for å ringe over Atlanteren for å spare tid. Jeg ba Henrik innstendig om å sende meg så mange bilder han kunne, om norsk natur, norsk folkeliv, gjerne 17. mai på Karl Johan osv. Jeg lovte ham til og med betaling, for jeg hadde samlet opp noen «lommepenger» som menigheten hadde gitt meg, og som jeg nesten ikke hadde brukt noe av.

– Send det med luftpost, er du snill! ba jeg – jeg skal betale portoen.

Åtte dager senere fikk jeg en eske på over to kilo med både slides og andre bilder. Vedlagt lå det en lapp med ordene:

«Jeg spanderer både bildene og portoen. Men vær så snill å sende meg et opptak av foredraget ditt, sammen med en liste over hvilke slides du har brukt. Lykke til. Hilsen Henrik».

Det ble litt av en jobb å gå igjennom alle bildene, men jeg fikk hjelp av både Gordon og Coretta og Audrey – og selvsagt lille Andrea, som nå var blitt hele seks år, men oppførte seg som om hun var tolv – minst!

I tillegg til utvalget av slides, fikk jeg enda en idé, som jeg tenkte å spare til slutten av foredraget. Men det medførte litt ekstra øvelse sammen med tvillingene, som begeistret sa seg villige til å delta.

Jeg øvde meg hjemme hos Gordon og Coretta. Audrey tok tida på meg, for jeg ville ikke holde på for lenge, og heldigvis mente alle tre at jeg godt kunne holde på ihvertfall et kvarter lenger. Men jeg ville heller at folk skulle ønske seg mere, enn at de skulle lure på om jeg ikke snart var ferdig!

Min forbauselse – og skrekk! – var stor da jeg oppdaget at det største auditoriet på colleget var stuvende fullt av folk! Det må ha vært flere hundre av dem, og jeg var jo ikke vant til å holde foredrag i det hele tatt! Noen korte tre – fire minutters innlegg hadde jeg holdt i engelsk- og norsktimene på realskolen og gymnaset, det var det hele, og det var LENGE siden nå.

Men jeg strammet meg opp, heldigvis hadde jeg en høy pult med mikrofon å støtte meg til, pluss framviseren, og bildene fra Henrik var utrolig vakre. Folk klappet nesten hver gang jeg skiftet til et nytt. Heldigvis hadde jeg husket å skru på den lille båndopptakeren også, slik at Henrik kunne høre både meg og applausen.

– Som dere ser, forklarte jeg – det norske samfunnet er svært homogent, det finnes nesten ikke fargede der i det hele tatt.
Et bilde av 17. mai på Karl Johan dukket opp på lerretet, og jeg hørte beundrende mumling spre seg i forsamlingen. De fargeglade bunadene og alle de festkledde barna som viftet med flagg, gjorde stor lykke, skjønte jeg.

– Derfor er det egentlig ingen grunn for nordmenn til å være fordomsfulle overfor andre folkeslag og folk med annen hudfarge, erklærte jeg. – Men vi var altså okkupert av nazistene i fem år, og den syke raselæren deres har dessverre satt sine spor, ikke bare i Tyskland. Så vi er nok ikke helt fri for rasefordommer, vi heller. Slikt blir innlært i ung alder – dessverre!

Jeg nærmet meg avslutningen og nikket til de mørke tvillingene, som kom mot meg, den ene med gitar, og den andre satte seg ved pianoet som alltid sto på scenen. Deretter avsluttet vi foredraget med den sangen jeg hadde øvd inn med dem, hentet fra musicalen «South Pacific», som faktisk var blitt oppført i nabobyen for bare et par måneder siden:

«You’ve got to be taught to hate and fear
You’ve got to be taught from year to year
It’s got to be drummed in your dear little ear
You’ve got to be carefully taught.

You’ve got to be taught to be afraid
Of people whose eyes are oddly made
And people whose skin is a different shade
You’ve got to be carefully taught.

You’ve got to be taught before it’s too late
Before you are six or seven or eight
To hate all the people your relatives hate
You’ve got to be carefully taught
You’ve got to be carefully taught»

Applausen etterpå var bortimot øredøvende, folk reiste seg til og med, og jeg passet på å skyve de nydelige, nesten nattsvarte tvillingene godt fram på scenen. De var litt sjenerte av natur, så jeg visste at de rødmet, selv om jeg ikke kunne se det. Men de smilte så godt de kunne, og da vi trakk oss tilbake, ble vi nødt til å komme fram to ganger til.

Ubeskjedent nok regnet jeg vel med at applausen vesentlig skyldes foredraget mitt, men jeg passet på å trekke de to jentene med meg hver gang likevel.

Den unge professoren var også strålende fornøyd etterpå.
Historien fortsætter under reklamen

– Du kan helt sikkert regne med flere invitasjoner! smilte han. – Og ta med deg de søte jentene!

Læs næste afsnit