.. Tvillingene kysset hverandre lidenskapelig, og Beverly smilte: – Gratulerer, søster – nå er du ikke jomfru lenger! ..


Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Automatisk Google-oversættelse:

Professoren ga meg et honorar på femti dollar, som var ganske mye penger for oss studenter – ja for en vanlig amerikaner også. Jeg trengte dem egentlig ikke, men beholdt ti, for å sende dem til Henrik senere. Det fortalte jeg også tvillingene, som dermed fikk tyve hver og nesten gråt av glede. Jeg skjønte at de hadde lite penger.

Begge kysset meg så varmt at det begynte å røre seg i buksene mine. Derfor slapp jeg dem fort, og sa at – vi ses sikkert senere.

Det gjorde vi også – flere ganger, og honorarene varierte fra femti til hundreogfemti, og et par ganger fikk jeg to hundre dollar. Hver gang delte jeg slik at jentene fikk det meste, men noe satte jeg i banken, og etter tre måneder og elleve foredrag sendte jeg Henrik 200 dollar som takk for hjelpen. Han var overbegeistret, både for pengene og for lydopptaket jeg hadde sendt ham tidligere, og forsikret at dersom jeg ønsket flere bilder, var det bare å ringe – eller skrive.

En gang, da jeg visste at publikum ville være litterært interesserte, la jeg til noen flere ord om Ibsen enn jeg hadde gjort før. Alle kjente selvsagt til vår store dikter, også skuespillet «Peer Gynt», som mange hadde lest eller til og med sett oppført.

Derfor hadde jeg på forhånd innstudert «Solveigs sang» med Beverly, som hadde en riktig vakker sopran. Ganske god uttale klarte hun å få til også. Det moret meg litt å presentere en helt mørkhudet Solveig for et nesten helhvitt amerikansk sørstatspublikum!

Etter det foredraget, som vanlig avsluttet til rungende, langvarig og entusiastisk applaus, kom en dame opp på scenen mens publikum var på vei ut. Hun var hvit, som jeg, hun hadde tårer i øynene, og fortalte at hun hadde norske aner – og nålevende norske slektninger, som hun aldri hadde møtt. Heller ikke snakket hun norsk. Men hun overrakte meg en sjekk på 500 dollar «til det gode formålet», som hun sa. Hun ga også tvillingene hundre dollar hver, og de var nesten på gråten av takknemlighet.

Men da damen var gått, lovte jeg dem at jeg skulle dele sjekken med dem også, slik vi pleide å gjøre. Da kom tårene virkelig fram, jeg fikk de varmeste omfavnelsene jeg noen gang hadde fått, og jeg ble enda mer forlegen enn jeg hadde vært ved de tidligere anledningene.

Bare to dager senere oppsøkte de meg på hybelen hjemme hos Coretta. Denne gangen hadde de et høyst overraskende forslag – eller tilbud – å komme med. Et jeg så absolutt ikke hadde ventet!

Vi satte oss ned rundt det lille salongbordet på hybelen – Beverly, Virginia og jeg. Jeg hentet et par Cola til dem i kjøleskapet, fant fram glass og asjetter, og pekte på det lille fatet med småkaker, som Coretta sørget for aldri var tomt.

Virginia så seg beundrende rundt i det ganske store rommet. Et diskret forheng var trukket for sengeplassen, en høy og velfylt bokhylle sto ved siden av skrivebordet, og bortenfor der var døra som førte ut til et kombinert bad og WC. Siden jeg bodde i kjelleretasjen, satt vinduene høyt oppe på veggen, og var lange og smale. De slapp inn godt med lys, men når man så ut av dem, fikk man et tilsvarende langt og smalt bilde av gressplenen, pluss noen vakkert arrangerte blomsterbed i bakgrunnen.

– Woow! – så flott hybel du har, Egil! åndet hun. – Hverken vi eller noen av vennene våre bor så fint!
Beverly nikket samtykkende. – Ginny og jeg sover til og med i samme seng! kniste hun. – Men heldigvis har vi alltid vært gode venninner, så.
Virginia kniste lurt.

– SVÆRT gode venninner! understreket hun, og tvillingene lo i kor. Samtidig – siden jeg nå kjente dem så godt – kunne jeg se at huden deres rødmet under det mørke pigmentet. Det ante meg – nei, mer enn en anelse! – hva de mente.

Og Beverly bekreftet det like etterpå.

– Ja, du vet sikkert at jenter – og gutter – koser med hverandre, ikke sant? For å ha det sånn – deilig?

Jeg nikket, selvsagt kjente jeg til det. Til og med hadde jeg opplevd at Coretta og Audrey gjorde det med hverandre– og tante Tone og Candace! husket jeg plutselig.

– Ja, selvsagt, smilte jeg. – Det er da sannelig gutter som også driver med det – uten at de nødvendigvis er homser for det.

Jentene nikket og så på hverandre. Det var Beverly som tok ordet. Det kunne være vanskelig å se forskjell på de to, men hun var litt slankere enn søsteren – ikke mye, men nok til at jeg så hvem som var hvem.

– Hva mener du om – homser, da? spurte hun. – Eller lesber? tilføyde søsteren.

Jeg lo lavt og så Beverly inn i øynene. De var mørke og – dragende, heter det visst, litt sånn – uutgrunnelige, syntes jeg. Men absolutt fascinerende. Jeg fant begge disse jentene – fristende, selv om vi bare var venner – ihvertfall hittil. Med ett lurte jeg på hvorfor de hadde oppsøkt meg.

– Jeg synes at folk burde la hverandre i fred! erklærte jeg.

– Hvem voksne folk deler seng med – om det er gutter eller jenter – det angår ingen andre enn dem selv! Ingen! Så lenge de ikke skader noen, eller lokker til seg små barn, så må de behandles som alle andre. Det har de rett til – etter min mening!

Jeg følte et lite stikk i samvittigheten da jeg sa ordene «små barn», men jeg hadde jo ikke akkurat lokket Andrea til meg, hadde jeg vel? Kanskje burde jeg ha avvist henne litt mer bestemt, men jeg ville ikke såre henne, heller! Hun ville jo bare være snill og kjærlig mot pappaen sin, men kanskje burde jeg skamme meg fordi jeg hadde hatt glede av det? Jeg var ikke sikker.

Tvillingene var blitt litt mykere i ansiktet, syntes jeg, litt mindre anspent. Nå lente de seg litt mere tilbake i de behagelige stolene, og begge tok – helt samtidig – en slurk av Colaene sine, som de nesten ikke hadde rørt.

Deretter var det Virginia som tok ordet, og det hun sa, kom som et lite sjokk på meg, må jeg innrømme.

– Beverly og jeg har elsket hverandre siden vi var barn, erklærte hun. – Ikke bare som søsken, ikke bare fordi vi er tvillinger, heller, for vi har lest og hørt at tvillinger står hverandre ekstra nær – som regel enda litt nærmere enn vanlige søsken. Nå har ikke vi andre søsken, vi har bare hverandre.

Hun tok en liten pause, og Virginia overtok, helt naturlig, som om det var planlagt på forhånd.

– Vi har nesten aldri kranglet, bare vært litt uenige av og til, erklærte hun – og vi har – her kunne jeg se at hun rødmet, selv om hun var aldri så mørk – vi har – mmmm – kost med hverandre siden vi begynte å bli interessert i sex i det hele tatt.

– BARE med hverandre! understreket Beverly. – Vi er antagelig – ikke helt lesbiske, men ihvertfall bifile. Nå er vi 22 år, og vi har bestemt oss for å holde sammen i tiden framover også, som om vi var gift med hverandre.

Spontant strakte jeg hånda ut og la den på underarmen til Virginia, som satt nærmest.

– Gratulerer! smilte jeg. – Det er godt å se to unge mennesker som elsker hverandre slik dere gjør. Men dessverre – jeg trakk pusten dypt, jeg også – dessverre tror jeg ikke verden omkring dere vil kunne akseptere det særlig godt. Antagelig bør dere holde det helt for dere selv!

Akkurat da hørtes jeg kanskje ut som jeg var over dobbelt så gammel som dem, men jeg var jo ikke mer enn 25, jeg heller!

Begge søstrene nikket, de smilte takknemlig, og Virginia tok ordet igjen.

– Vi har selvsagt prøvd med gutter et par ganger, begge to, men – men – hun begynte å stamme litt, og Beverly tok over:

– Men det gir oss liksom ingenting, og selv om det kanskje er et par vi har likt ganske godt, kysset og kjælt med og sånn, så – så – –

– Så er vi faktisk jomfruer, begge to, selv om vi er voksne! fastslo Virginia.

Nå så jeg at begge rødmet igjen, men jeg var stadig usikker på hvorfor de hadde betrodd meg alt dette. Jeg var jo hverken psykolog eller prest. Men det var ikke en skriftefar de var ute etter – og nå kom det sjokkerende fram:

– Men vi vil så gjerne ha barn, erklærte Beverly – og vi har ikke funnet noen vi ønsker oss som barnefar.

– Ikke før vi møtte deg! kom det fra tvillingsøsteren.

– Så derfor, overtok Virginia – ville vi være svært takknemlige, hvis du – hun rødmet igjen – ehhh – hvis du ville – hjelpe oss, for å si det sånn.

Jeg satt helt stum – nesten et halvt minutt, føltes det som, men det var nok bare halvparten.

– B- – begge to? stammet jeg forbløffet.

Tvillingene nikket, helt samtidig.

Jeg kunne ikke hjelpe for det, jeg brast ut i en nervøs latter. Samtidig visste jeg at det måtte virke som en fornærmelse, men jeg klarte ikke å beherske meg.

Heldigvis ble jeg reddet av at det banket på døren. Den åpnet seg før jeg fikk svart, og inn kom Audrey med et brett i hendene.

– Jeg hørte at dere hadde det så muntert og hyggelig her inne, smilte hun – så jeg tok sjansen på å komme inn. Er det OK, Egil?

Hun kom helt bort til oss og satte brettet fra seg på bordet. Nå hadde jeg kommet over latteranfallet, og møtte de – kanskje lett fornærmede – blikkene til de mørke tvillingene.

Før jeg svarte Audrey, følte jeg at jeg MÅTTE skynde meg å oppklare latterutbruddet mitt overfor tvillingene.

– Dere må virkelig unnskylde at jeg lo, sa jeg med alvorlig mine – og det var slett ikke dere jeg lo av! Absolutt ikke! Men dere skjønner – –

Jeg tok en liten pause og trakk pusten dypt. Alle tre så litt forbauset på meg, Audrey med et spørrende lite smil i munnviken.

– Men, skjønner dere – jeg la armen rundt det fremdeles slanke livet til Audrey – ved et pussig sammentreff er det slik at – jeg tok en ny, kanskje litt dramatisk pause –

– den vakre kvinnen som står her, ba meg om akkurat det samme for noen uker siden! avsluttet jeg.

Audrey var lynrask i oppfattelsen.

– Åh, Egil, utbrøt hun henrykt – vil en av disse skjønnhetene ha barn med deg?

– Begge to! smilte jeg, og tvillingene nikket igjen.

– Begge to! bekreftet de, så å si i kor.

Nå var det Audreys tur til å le – og hun klappet begeistret i hendene samtidig.

– Noe så vidunderlig! utbrøt hun og strakte armene ut etter de to.

– Kan jeg få lov å gi dere en klem, vær så snill? Vi blir jo på en måte i familie snart, vi, da! Ihvertfall blir barna våre det – når den tid kommer.

Hun vendte blikket mot meg mens hun omfavnet dem begge to.

– For jeg håper du sa ja, Egil, ikke sant?

– Jeg har ikke nådd så langt ennå, smilte jeg. – Jeg har ikke engang gitt dem en klem ennå. Du var før ute enn meg!

Deretter fikk jeg både klemmer og kyss og varme omfavnelser, og Audrey løp avgårde og kom tilbake med – ikke bare en flaske vin og hele FEM glass, men også i selskap med Coretta.

Gordon var midlertidig bortreist, men det ble et lystig selskap ut av det. Jentene var tydelig imponert, for både Audrey og Coretta var velkjente ansikter for tvillingene. Begge var betydelige og innflytelsesrike i både menigheten og collegemiljøet.

Begge ba også pent om å få være gudmor når babyene en gang skulle døpes, og tvillingene var helt overveldet av takknemlighet. Akkurat der holdt jeg meg diskret i bakgrunnen, for de hadde ikke tenkt å røpe hvem som var barnefaren når den tiden kom.

De ibenholtsorte skjønnhetene ville gjerne overnatte, og Coretta og Audrey stelte i stand et overdådig kveldsmåltid. Mens vi ventet på at maten skulle bli ferdig, drakk vi opp resten av den tredje vinflasken, som heldigvis de to voksne damene hadde forsynt seg mest av. Jeg spurte forsiktig om noen av dem snart hadde eggløsning, og begge ristet smilende på hodet.

– Jeg har min om en ukes tid, smilte Beverly.

– Og jeg tre dager senere, opplyste Virginia.

– Men vi kan vel – øve oss litt i mellomtiden – Egil? kom det litt nølende fra Beverly.

– For ingen av oss har gjort det – sånn ordentlig før, avsluttet Virginia. Begge rødmet kledelig.

– Selvfølgelig kan vi det! smilte jeg. – Så ofte dere vil!

Jentene lo, og jeg håpet at jeg ikke hadde lovet for mye.

Min attråverdige husvertinne og henne like tiltrekkende venninne ryddet av bordet og trakk seg relativt tidlig tilbake. Tvillingene kikket litt usikkert på hverandre, deretter på meg, og jeg var også litt i tvil, for det var fremdeles litt for tidlig å gå til sengs – kanskje?

Men jeg fikk en idé, jeg reiste meg og slo på det lille musikkanlegget mitt, mens jeg smilte til dem:

– Jeg er dessverre helt elendig til å danse, men det vet jeg at dere er flinke til, så før vi går i – i dusjen, så – – ?

Jeg lot setningen bli hengende litt i luften, og tvillingene var raske i oppfattelsen. De reiste seg spontant og begynte å klappe rytmisk i hendene. Jeg fant noe calypso-musikk på anlegget, og jentene ga seg helt hen i dansen, som helt naturlig utviklet seg til en eggende strip-tease. For meg selv beklaget jeg at Audrey og Coretta hadde forlatt rommet, for de to var riktig flinke! Det slo meg at – de burde jo opptre på den spesielle klubben, der jeg hadde vært én gang – en opphissende, men også svært forlegen kveld – for meg, iallfall.

Etter hvert som tvillingene ble deilig nakne, tenkte jeg også på om jeg burde bruke dem litt mere under disse foredragskveldene mine – da selvsagt anstendig påkledd! – men likevel med en sensuell, strengt koreografert opptreden. Avgjort noe å tenke på!

Tankene flagret i det hele tatt på såpass viltre og ville veier at jeg helt glemte å kle av meg selv. Men det samarbeidet de to om. Før jeg visste ordet av det, og mens de fremdeles hadde hvert sitt par diminutive truser på seg.

De kom etter hvert av, de også, og den eggende dansen gikk over i en trekant fylt av lek og latter, kyss og klemmer, og lemmet mitt var verkende hardt fra første stund.

– Mmmm, så stor og hard og flott den er! mumlet – hvem var det? – Virginia – med munnen like ved skrittet mitt. Og Beverly fulgte opp med å slikke seg vei fra hårveksten og opp til den følsomme glansen. Jeg stønnet og kjærtegnet den småkrøllete hårmanken hennes.

– F- forsiktig, Bev! hikstet jeg, og Beverly fulgte opp med:

– Nå kan du ta ham, Ginny – han er klar for deg!

OM jeg var! – vi stønnet i kor da jeg gled langsomt inn i og opp i den silkemyke, fuktige – og pinetrange varmen hennes. Hun ble sittende stille i noen lange sekunder, mens tvillingene kysset hverandre lidenskapelig, og Beverly smilte:

– Gratulerer, søster – nå er du ikke jomfru lenger!

Hver ny kvinne er samtidig en helt ny opplevelse, og slik var det med de to tvillingsøstrene også. De nakne, slanke og glinsende mørke kroppene var nesten umulig å skille fra hverandre, de spente unge brystene føltes nesten like under mine kjælende, kjærtegnende hender – nesten, men ikke helt.

Og det ble mange slike kjærtegn gjennom natten. De to søstrene var flinke til å slippe hverandre til, til å elske med meg etter tur, helt uten krangel eller uenighet – som om det alt var nøye planlagt på forhånd. Men til og med når jeg lå med halvt lukkede øyne, og de byttet på å ri meg, visste jeg alltid om det var Beverly eller Virginia som gjorde det deilig for meg. Selv om de var kliss like, kjente jeg dem lett fra hverandre, de ekstatiske små klynkene og de jublende skrikene var – litt – forskjellige, de små, henrykte smilene når jeg åpnet øynene helt og møtte de mørkebrune, blanke blikkene deres, for ikke å snakke om de langtrukne – oooohhh yesssss! – når det gikk for dem, og jeg sprøytet min oppdemmede lidenskap opp i – først Beverly, deretter Virginia, og utpå morgenkvisten, før vi alle falt i søvn – i Beverly nok en gang.

Og det var hennes hode som hvilte fredelig mot min høyre skulder da jeg – litt motvillig – steg opp til overflaten neste morgen, mens jeg følte Virginias stramme ende mot min venstre hofte. Men den myke tyngden jeg følte mot lårene mine – – ?

Jeg slo øynene opp, helt i villrede.

– Andrea! kvekket jeg forskrekket. – H- hva gjør du her?

Min elskede – og splitter nakne! – datter kniste og strakte seg opp mot ansiktet mitt.

– Kommer for å gi deg morgenkyss, pappa! lo hun, og så gjorde hun nettopp det. Helt automatisk la jeg en arm rundt henne, hånden la seg – helt av seg selv – på den vesle endestussen hennes, mens hun ga meg et fuktig, men varmt og ekte morgenkyss.

Det var først nå jeg ble fullt klar over hva jentungen satt på! Heldigvis var den slapp, takket være at de kåte tvillingene hadde holdt den i aktivitet størsteparten av natten.

Og da Andrea løftet ansiktet etter det våte kysset, møtte hun de lattermilde blikkene til de to søstrene.

– Hi, good morning! hørtes den lyse barnestemmen.

Begge søstrene hilste henne varmt og ga henne en klem fra hver sin side.

– Så pene dere er, begge to, var Andreas neste replikk. – Har dere laget barn med pappa’n min i natt?

Søstrene lo i kor, og Virginia ristet på hodet.

– Ikke akkurat i natt, lille venn, men vi håper at det vil skje snart.

– Begge to? ville Andrea vite.

Beverly nikket.

– Begge to – håper vi.

Andrea klappet begeistret i de små hendene sine.

– Så flott! Da får jeg kanskje enda flere søsken snart!

– Hvor mange har du fra før, da? spurte Virginia.

– Åh, jeg har en søster i Norge – jeg er halvt norsk, skjønner dere, erklærte hun med en tydelig stolt mine.

– Og så skal kanskje bestemor snart ha en, og så – hun stanset brått seg selv, og jeg kunne formelig se hva hun tenkte: – «ikke si noe om tante Coretta!»

– Og snart får dere to hver sin, erklærte hun – håper jeg, iallfall. Du – hun pekte på Beverly – skal lage en liten bror til meg, og du – fingeren rettet seg mot Virginia – en lillesøster!

– Da blir jeg veldig, veldig glad, altså! avsluttet hun, mens begge tvillingene lo hjertelig. Deretter slo hun armene om – først Virginia, deretter Beverly og kysset dem begge på munnen.

Da hun slapp dem, så hun på meg og smilte, sånn litt ertende:

– Har jeg noen flere søsken, pappa?

Samtidig vrikket hun litt på sin nakne ende, hun var fullstendig klar over hva hun satt på!
Historien fortsætter under reklamen

Jeg ristet på hodet, for jeg hadde ikke fortalt henne om Gunn Hege. Og hva med Bridget? kom jeg plutselig på. Eller rektors femten år gamle datter?

Det grøsset lett i meg ved den tanken.