Johannes 14 – Ruth, del 1

“Mamma er død. Pappa – kom i fengsel da jeg var – liten pike, og søsteren min og jeg kom på barnehjem. Vi har ikke – sett ham siden”

Forfatter: OnkelWaldo

Til leserne.

Johannes-serien er egentlig avsluttet, men i tankene ble jeg aldri helt ferdig med personene, ikke med bipersonene heller. Ruth er en av dem. Selv om vi aldri møtte henne, fikk vi vite – i det tredje kapitlet – hva hun opplevde som barn. Hun ble voldtatt av faren sin da hun var bare ni år. Han kom i fengsel, og Ruth, sammen med søsteren Ragnhild, kom på barnehjem. Da Johannes kom inn i bildet, fikk vi vite at Ruth hadde reist fra barnehjemmet året før, som attenåring.  Hun hadde fått plass som hushjelp og sykepasser hos en gammel dame. Men – hvordan gikk det med henne senere, tro?  I denne historien er det Ruth som er hovedpersonen, mens Johannes bare er en av bipersonene.

Alle mine historier er fri fantasi, noen er mer – eller kanskje mindre –  troverdige enn andre – men alle er relativt lite sannsynlige – vel?. Den historien du – forhåpentligvis – skal lese nå, er –  kanskje? – den minst troverdige og mest usannsynlige av dem alle. Men i fantasiens verden kan alt skje, som kjent. Dessuten blir det sagt om og om igjen, at «virkeligheten ofte overgår fantasien». Det som skjer i denne historien, har sannsynligvis(?) aldri skjedd. Men – mennesker imellom KAN alt mulig skje! Og i forfatterens fantasiverden skjedde det altså.

Som del av en sexnovelle, er dette nest siste kapitlet nærmest som en “transportetappe” å regne, MEN –  det danner en helt nødvendig innledning og overgang til det aller siste kapitlet!

Historien om Ruth kan leses helt uavhengig av Johannes-serien – det er egentlig en såkalt “spin-off” – og selv om man har lest alle de tretten foregående kapitlene, så KAN disse to kapitlene droppes helt. Men jeg ville sette stor pris på å få tilbakemeldinger, både på disse to – litt spesielle – kapitlene og – gjerne samlet – på denne føljetongen som nå blir avsluttet. Det har nemlig vært svært få kommentarer til hvert enkelt kapittel – selv om jeg absolutt ikke kan klage på antall stjerner! 🙂 En stor takk til dere som har fulgt med hele veien!


— — —

Kapittel 14 – Ruth, del 1

Oslo 1955 – 56

Ruth var på vei hjem etter den lange spaserturen sin. September måned hadde nettopp begynt, og selv om dagene var begynt å bli kortere, var det fremdeles ganske mildt. Av en eller annen grunn likte hun høsten best. Det lå en slags melankoli over naturen rundt henne, som appellerte til hennes egen sinnsstemning – selv om hun slett ikke så på seg selv som noen trist og melankolsk person. Hun elsket de mange fargesjatteringene på løvtrærne langs begge sider av veien, og etter en lang dag innendørs, var det godt å få strukket skikkelig på bena. Den gamle damen som hun passet, var blitt merkbart svakere de siste månedene.

Hun gikk og tenkte på det nesten sjokkartede møtet hun hadde hatt for bare noen uker siden. Da hadde en velkledd, eldre mann med dokumentmappe dukket opp – en som hun husket fra to-tre tidligere besøk, men nå var det lenge siden han hadde vært der. Denne gangen hadde han sittet lenge ved sykesengen hennes og snakket med henne – bak lukkede dører.  Etter en times tid eller så hadde han åpnet døren og bedt Ruth komme inn.

Da hun kom inn på sykeværelset, hadde den gamle damen smilt vennlig til henne. Det hadde mannen også gjort. – Værsågod, sitt ned, er du snill, oppfordret hun, og Ruth satte seg forsiktig på en høyrygget stol med de slanke bena pent samlet.  – Så dette er altså den dyktige pleiersken Deres, frk. Richter? smilte mannen.

– Ja, frøken Iversen er en aldeles enestående ung dame, forsikret pasienten med svak stemme – men det var smil i den. – Hun er altså så omsorgsfull og selvoppofrende at De vil ikke tro det! Det har bare vært meg en glede og en velsignelse å ha henne hos meg i disse syv årene. Og søsteren hennes er like enestående. Alltid blid og glad, aldri nei i hennes munn, selv om hun jo har den søte lille piken sin å ta seg av. Riktig en liten solstråle, hun også. Tenk – bare fire år er hun og SÅ fornuftig og forstandig!

Frk. Richter kavet seg opp i sengen, og Ruth ilte til for å støtte henne opp og legge puter bak ryggen hennes. Hun pustet litt tungt, men det var liv i ansiktet hennes og hun smilte. – Jeg skal si Dem, advokat Mortensen, at den lille piken har gjort meg flere år yngre. Hun – –

Her tillot advokaten seg et diskret kremt og avbrøt henne vennlig. – Det gleder meg meget, frk. Richter, at disse unge damene tar så godt vare på Dem. Tillater De at jeg meddeler den unge frøkenen hva vi har kommet frem til i dag?

Alette Richter sank tilbake i putene og lukket øynene. – Ja, gjør det,  Mortensen. Men vær kort, er De snill. De vet hvor inderlig disse juridiske fiksfakseriene Deres kjeder meg!

Den gamle juristen kremtet, litt indignert på vegne av sitt elskede fag. Han bladde i papirene sine og kremtet diskret bak hånden. – Hmmm, ja, nu skal vi se – – – Bare for å bringe formalia på det rene – – De heter altså Ruth Iversen og er – femogtyve år gammel, ikke sant?

Ruth nikket beskjedent og slo blikket ned. – Snart seksogtyve, nesten hvisket hun.

– Og De er – foreldreløs?

Hun nikket. – Jeg – tror det. Advokaten rynket brynene. – De – tror det?

Rødmen skyllet opp i ansiktet hennes. – Mamma er død. Pappa – kom i fengsel da jeg var – liten pike, og søsteren min og jeg kom på barnehjem. Vi har ikke – sett ham siden.

– Sååå, det er altså mulig at – – Plutselig brøt den gamle damen inn med forbausende sterk og bestemt stemme. – Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, Mortensen. Den unge damen og jeg har forlengst avklart disse forhold tilstrekkelig. Gå videre, er De snill!

Til og med Ruth skjønte at dette var en reprimande, og denne gangen var det den gamle advokaten som ble rød i kinnene av forlegenhet. Han kremtet igjen og så ned i papirene sine igjen.

– Hmmm, nuvel – utmerket. Altså – frøken  Iversen, Deres – arbeidsgiver, frøken Alette Dorothea Richter, har anmodet meg om å utferdige et testamente. De vet hva et testamente er, formoder jeg?

Ruth nikket. Trodde denne advokaten at hun var dum? – at hun ikke kunne lese? – Hun så ham fast inn i øynene. – Det er et dokument, der en person bestemmer hva som skal skje med eiendelene hans etter at han er – gått bort.

Den gamle juristen merket seg at den vakre, unge kvinnen foran ham hadde blitt smått irritert. (Og hun VAR virkelig slående vakker! tenkte han i sitt stille sinn.) Han følte seg forlegen igjen. Her ble han satt på plass to ganger på samme dag – av to forskjellige kvinner!

Han smilte unnskyldende, strakte hånden frem, som om han ville klappe henne på kneet, men trakk den fort til seg igjen. – Ja, selvsagt, unnskyld – ehhh, vi jurister er ofte – litt for ivrige etter å ha alle – detaljer og kjensgjerninger på plass – – hmmmm.

BRÅTT BLE RUTH REVET TILBAKE til nåtiden og stedet der hun virkelig befant seg. Plutselig sto en mann like foran henne – en som smilte sleskt og innsmigrende. – Tillater den vakre damen at man slår følge – kanskje til et tryggere sted? Et sted der vi kanskje kunne bli – nærmere kjent?

Hun rygget skremt tilbake. De befant seg i en slags allé – det var lengre mellom husene her, og det var et område med uryddig krattskog på begge sider. Hun var bare et par hundre meter hjemmefra, men plutselig var det skremmende langt.

– N- nei, slipp meg forbi, er De snill, stammet hun frem. – Jeg – jeg er på vei hjem.

– Da tillater De kanskje at jeg slår følge, smilte mannen. Av en eller annen grunn ble hun enda mere skremt når han smilte. Hun ristet på hodet og prøvde å gå forbi ham, men han grep henne i armen.

– Ikke så fort, søte snuppa mi. En så vakker ung dame som deg trenger et skikkelig mannfolk til å passe på seg. Plutselig var han blitt dus, og Ruth ble enda mere skremt. Hun hikstet til og åpnet munnen for å skrike, men han la raskt hånden over den, samtidig som den andre armen smøg seg rundt det slanke livet hennes.  – Ingen grunn til panikk, frøken, hveste han i øret hennes. – Et par kyss kan jeg vel få – og senere – –

– Slipp den damen øyeblikkelig! Den mørke, kraftige mannsrøsten fikk dem begge til å rykke til. Grepet rundt midjen hennes løsnet, og overfallsmannen snudde seg mot den andre med en overlegen mine. Han smilte hånlig da han så hvor enkelt og tarvelig den andre var kledd.

– Bare gå Deres vei, min gode mann. Den unge damen og jeg – – –

– Den unge damen vil bli kvitt deg så fort som mulig! brummet den andre. – Forsvinn – nå! – før jeg gir deg skikkelig juling! Og ikke kom tilbake! Jeg har sett deg luske rundt her før også!

Den yngre mannen hadde inntatt boksestilling og smilte hånlig. – Vi skal se hvem som får juling. Jeg er nemlig medlem av – –

I neste øyeblikk smalt det. Ruth oppfattet ikke engang at den kraftige mannen hadde slått, men plutselig lå plageånden hennes på bakken og holdt seg til kjeven. Han strevde med å komme seg på bena, men den andre grep ham i skjortebrystet, løftet ham opp med én hånd og fiket til ham med den andre – en – to og tre ganger, så hodet til han som nå var blitt offeret, slang fra side til side.

Da han slapp grepet, var den unge mannen tydelig omtåket og ustø på bena. Den store mannen i den simple dressen ga ham en kraftig dytt. – Nå stikker du av så fort du kan! freste han, og stemmen lød så truende at også Ruth ble skremt. – Er du ikke borte før jeg har telt til tre, så er det ikke sikkert du greier å gå hjem engang! Eeeeeeen – tooooooo – –

Overfallsmannen vaklet nedover veien så fort de ustø bena kunne bære ham. Ruth vendte ansiktet mot sin redningsmann for å takke ham, men han hadde allerede vendt hodet den andre veien og tatt et par skritt bort fra henne. Stemmen hans lød svakere nå, og halvkvalt, som om han var på gråten. – Du – De – behøver ikke være engstelig lenger, frøken. Han begynte å gå mens han snakket. – Han der – kommer ikke igjen, og jeg – jeg skal – passe på – –

Skrittene hans ble raskere, og det var like før han skulle svinge inn på en sidevei at Ruth ropte: – Stopp! Pappa – stopp!

Mannen stivnet til og ble stående som limt til bakken. Da hun nærmet seg, sto han fremdeles med ryggen til henne, og skuldrene hans ristet. Hun så at han holdt hendene opp foran ansiktet, og det var tydelig at han gråt. Faktisk sto han og gråt så han hikstet og det ristet i hele kroppen hans.

Hun stanset to skritt bak ham. Følelsene herjet vilt i henne også. Hun løftet hånden for å ta på ham, men lot den falle igjen. Ruth hadde ikke så mye som rørt ved en mann etter at hun ble sendt til barnehjemmet. Etter at hun fikk plassen hos frk. Richter, hadde hun en sjelden gang måttet ta en mann i hånden for å hilse, men det var alt.

Nå sto hun tett ved den mannen som hadde gjort henne så mye vondt i barndommen. Han gråt, slik hun selv hadde grått så mange ganger opp gjennom årene. Og nå, mens hun sto der og så de ristende, skakende skuldrene, husket hun at det ikke var første gang hun hadde opplevd det. Når han ble edru igjen, etter å ha voldtatt henne, hadde han også grått, klemt henne inntil seg og lovet at det aldri ville skje igjen. Den gangen hadde ikke tårene hans rørt henne, fordi hun visste at han ikke ville holde løftet sitt likevel.

Men – denne kvelden føltes det annerledes. Til søster Amelia på barnehjemmet hadde hun aldri betrodd seg, og selv om Ragnhild var den som hadde reddet henne ut av den forferdelige situasjonen, og de hadde bodd sammen på barnehjemmet i ni år, så hadde det liksom aldri føltes naturlig for henne å betro seg til sin fire år yngre søster. Det var først da hun fikk denne posten hos den gamle, varmhjertede og livskloke frøken Richter at hun – etter mange, lange og nølende samtaler klarte å åpne seg og la alt sammen bare strømme ut – den vonde smerten, hatet mot faren, frykten og forakten for alt som het menn. Den gamle, ugifte damen hadde lyttet medfølende, bare kommet med små, milde kommentarer som fikk Ruth til å bearbeide det vonde, tenke igjennom og snakke om all bitterheten hun bar på – om og om igjen – helt til hun nå faktisk kunne stå her, ved siden av sin voldtektsmann, og til sin fryd og lettelse føle at – at hun ikke var redd for ham, at hun ikke lenger hatet ham – hun visste ikke om hun hadde tilgitt ham helt – men – bitterheten var borte, og  akkurat nå følte hun bare medlidenhet – og takknemlighet for at han hadde vært der og jaget den ekle mannen på flukt.

– Pappa, sa hun igjen, og følte at det var godt å si ordet, – hva gjør du egentlig her så sent på kvelden?

Det gikk enda noen lange sekunder før skuldrene hans sluttet å skake, og da han begynte å snakke, var det med bøyd hode, stadig med ryggen mot henne, og med så lav stemme at hun måtte ta enda et skritt nærmere for å oppfatte hva han sa.

– Etter at jeg – fant deg,  har jeg– gått her – i flere måneder nå – og – og fulgt etter deg når du – har gått disse kveldsturene dine. Det er ikke alltid trygt – selv på denne kanten av byen – for en ung dame – om kvelden. Hun hørte at han svelget og trakk pusten dypt. Stemmen ble litt sterkere.

– Jeg ville ikke at du skulle se meg – Ruth – for jeg vet jo at – at du hater meg – og det har du selvsagt all grunn til. Men – jeg ville passe på deg – så godt jeg kunne – særlig etter at jeg oppdaget den sleske typen som – som antastet deg nå i kveld. Han har bare ventet på en – passende anledning – i flere uker nå!

Ruth var forbløffet. – Har du virkelig gått og – patruljert her – i flere måneder – bare for å passe på meg? Hun så at han nikket, fremdeles uten å snu seg. – Det er – alt jeg har å leve for nå, jen- – Ruth – prøve å passe på at du har det bra – og spare penger i banken, så – så du kan – ha det bra – når jeg – ikke er her mere – – Han begynte å hikste igjen.

Allerede da hun oppdaget hvem han var, hadde det begynt å strømme på med spørsmål i hodet hennes – det var så mye hun ville ha svar på, og for hvert sekund som gikk, strømmet det bare på med nye, slik at det nå gikk aldeles rundt for henne. Resolutt tok hun ham på armen. – Hør her, pappa, det begynner å bli kjølig, og jeg har tusen ting å spørre deg om. Kom, bli med meg hjem – jeg bor ikke så langt herfra.

Mannen ristet voldsomt på hodet, og skuldrene begynte å skjelve igjen. – Nei, nei – jeg kan ikke, Ruth – jeg kan ikke – klarer ikke å se deg i øynene – jeg skammer meg så – – du – du aner ikke – – Hikstene kvalte stemmen hans igjen.

Hun trakk pusten dypt – alt det vonde kom nærmere for henne også, men hun tok seg kraftig sammen. – Pappa –  hør på meg litt, er du snill. Ja, det VAR fryktelig stygt, det du gjorde, du gjorde meg forferdelig vondt, og jeg kommer aldri til å glemme det. Ikke du heller, det er jeg sikker på.  Men – jeg har – bearbeidet det som skjedde – om og om igjen – og særlig gamle frøken Richter, som jeg bor hos, har hjulpet meg en masse. Livet må gå videre, pappa – hverken du eller jeg har godt av å grave oss ned i sorg og skam resten av livet. Det er bare til skade for oss – det har jeg skjønt nå.

Ruth gjorde en pause, så fuktet hun leppene og svelget. Med lav stemme sa hun: – Snu deg, pappa – og se på meg!

Skuldrene hans begynte å riste igjen, hun så at han dukket hodet ned, som om han ville trekke det helt ned i den loslitte jakken han hadde på seg. Langsomt snudde den kraftige skikkelsen seg. Han hadde på seg en skyggelue, og ansiktet hans var bøyd så hun ikke kunne møte blikket hans.

– Se på meg, pappa! ba hun igjen, med lav stemme. Han nølte i enda noen lange sekunder, så løftet han blikket mot henne. Gatelyktene var nylig tent, men de sto omtrent midt mellom to av dem, og ingen av de gule sirklene nådde helt frem. Men i tussmørket så hun nesten halvparten av et furet, arret ansikt som hun bare såvidt kjente igjen. Det glimtet i en tårestripe på det ene kinnet hun kunne se, og følelsen av medlidenhet vellet opp i henne igjen. – Du har – hatt det vondt, du også – pappa – ikke sant? Hun nesten hvisket det frem.

Han nikket stumt. Hun så at han svelget og åpnet munnen for å si noe, men det kom ikke en lyd. – Kom, pappa, forlangte hun og begynte å gå. – Jeg går ut fra at du vet hvor jeg bor, sa hun og kikket over skulderen. Faren fulgte nølende etter henne, et par skritt bak. Hun så at han nikket. – Fint hus du bor i, hørte hun. – Du og – den unge damen med barnet.

Hun ventet til han kom opp på siden av henne. – Ja, Ragnhild og lille Annie har bodd hos oss i nesten fire år nå, fortalte hun. Faren stanset brått. – Er det – Ragnhild du – – bor sammen med? hikstet han frem, og hun skjønte at han var i ferd med å briste i gråt igjen.

– Javisst. Kjente du henne ikke igjen? Nei, hun var jo bare fem år sist du så henne, så det er vel ikke så rart.

Hun tok et par skritt, men merket at han var blitt stående. Det blinket av tårestriper på kinnene hans, men det kom ikke en lyd fra den store mannen. – Ragnhild – veslejenta mi – henne – klarer jeg ikke – å se igjen! kom det, så svakt at det var såvidt hun hørte det. – Hun – hun vil ikke se meg heller – det – det er jeg sikker på! Det siste kom som en blanding av hulk og hikst.

Ruth gikk tilbake og tok ham i armen. – Joda, pappa, kom nå. Det går så bra. Ragnhild har også snakket mye med frøken Richter –  og med Johannes – om det som hendte den gangen.

– Johannes? – Ja, det er pappa’n til lille Annie. Bestyreren på barnehjemmet hun bodde på.

Plutselig var stemmen hans mørk og skurrende igjen. – Har – Ragnhild også – blitt misbrukt? – av den – den – –

Ruth avbrøt ham med en klingende, liten latter. – Nei, nei, så absolutt ikke! Alt hun gjorde med ham, var frivillig. Han – vel, du kan si at han kurerte henne for hennes skepsis til mannfolk – og da hun skulle reise hit til meg, gjorde hun sitt beste for å bli gravid før hun dro.

De begynte å gå igjen, og nå var han blitt helt taus. Det var nesten så hun kunne føle hvordan tankene – og følelsene – raste rundt i hodet hans. – Du må treffe Johannes, pappa, fortsatte Ruth. – Han er veldig glad i både Ragnhild og Annie – og de elsker ham også. Vesla stråler hver gang han kommer, og klatrer på ham og de leker så fint sammen. Hun kommer til å bli glad i deg også, det er jeg sikker på. Du er jo bestefaren hennes.

Nå strømmet tårene nedover de arrete, furete kinnene, men fremdeles kom det ikke en lyd fra ham. Han gikk ved siden av henne, men det var som om bevegelsene var mekaniske, som på en opptrukket dukke. Da de nærmet seg den staselige hvite villaen, strømmet det varmt, avdempet lys ut av vinduene i første etasje. – Se så,, pappa, nå er vi hjemme, smilte Ruth. – Nå skal vi ta oss en kopp kaffe og riktig snakke ut sammen – alle tre. Frøken Richter sover, og Ragnhild puttet lille Annie til sengs for en times tid siden.

Noen meter fra inngangsporten sto en slitt gammel steinbenk. Den store mannen ség ned på den og begravde ansiktet i hendene. – Jeg kan ikke – gå lengre, Ruth! stønnet han Det er – for mye for meg!

Ruth så bekymret på ham. – Føler du deg ikke bra, pappa? spurte hun vennlig. – Det er bare noen få skritt igjen, så kan du hvile deg på sofaen. Uten å ta hendene fra ansiktet, hikstet han frem. – Lille Ragnhild – hun – hun vil ikke se meg, det vet jeg! Nå hulket han igjen. – Jeg – jeg husker fremdeles blikket fra – fra den vesle jenta mi, da – da politiet kom og tok meg med.

Forsiktig la hun hånden på skulderen til den sammensunkne skikkelsen. – Vi trodde du var død, pappa, sa hun lavt. – Hun kommer til å bli så glad for å se at du lever. Nå kan vi være en familie igjen.

Hun tenkte å gå inn for å hente søsteren, men var redd han ville være forsvunnet når hun kom ut igjen. På den ene portstolpen var det en ringeknapp som hun aldri hadde brukt. Nå trykket hun på den, og et halvt minutt senere åpnet døren seg. Ruth løftet armen og vinket. – Ragnhild, skynd deg, kom ut hit, er du snill, ropte hun med dempet stemme.

Søsteren skyndte seg ut til porten, åpnet den og så straks den hulkende, sammenkrøkte skikkelsen på benken. – Herregud, Ruth, hva er det for en stakkar du har funnet nå? utbrøt hun. – Er det en som er hjemløs, eller? Vi kan jo ta ham inn på kjøkkenet og gi ham litt mat, men han kan ikke bli her, det skjønner du vel?

Ruth nikket mot den sammensunkne mannen på benken. – Se nærmere på ham – kanskje du kjenner ham. Hennes yngre søster smålo og ristet på hodet. – Det kan du være sikker på at jeg ikke gjør, nei!

Skuldrene hans ristet fremdeles da hun forsiktig nærmet seg benken. – Hvem er du? spurte hun, litt fryktsomt. – Kjenner du meg? Hva heter du?

Mannen svarte ikke, men etter en lang stund løftet han langsomt det tårevåte, furete ansiktet og så på henne med et sorgfylt blikk. – Vesle Ragnhild, hvisket han hest. – Lillejenta mi! Å, herregud! – –

Dermed begravde han ansiktet i hendene igjen, og de såre hulkene rev og slet i den kraftige kroppen.

Ruth så hvordan søsteren hennes langsomt ség ned på kne ved siden av benken, uten å bry seg om at hun knelte på bare bakken, hun som ellers var så renslig og pertentlig og nøye med allting. – Pappa? hvisket hun vantro og grep fatt i de store hendene. – Pappa – er det deg? Lever du – virkelig?

hun fikk en klump i halsen da hun så at yngstesøsteren slo armene om den hulkende mannen og klemte ham varmt. Et øyeblikk så det ut som om de store hendene hans ikke helt visste hvor de skulle gjøre av seg, men så la de seg forsiktig om det smale livet hennes. Hulkingen ble enda sterkere mens han strøk henne ømt oppover og nedover ryggen.

Ragnhild holdt omkring ham helt til gråten var stilnet. Så reiste hun seg og smilte ned i det furete, tårestripete ansiktet. – Herregud, pappa! brast det ut av henne, – så – så – – forandret du har blitt! «Så gammel du har blitt!» hadde hun egentlig tenkt å si, men det var kanskje ikke det han helst ville høre.

Han så matt på henne med blanke øyne. – Ja, en – en eldes nok fortere når en – sitter i fengsel, mumlet han med grøtete stemme. – Skjønt – nå har jeg jo vært ute i mange år allerede, da.

Han reiste seg tungt, og Ruth og Ragnhild grep tak i hver sin arm. – Kom nå innenfor, så vi får snakket sammen, forlangte Ruth bestemt, og denne gangen kom det ingen protester. Sammen førte de ham opp den brede trappen som førte til inngangen. Ragnhild lukket og låste døren bak dem, og faren deres så seg forundret omkring. Han tok av seg luen og knuget den mellom hendene. – Du verden, så – så fint dere bor! utbrøt han forundret. – Har du – har dere – en av dere – giftet seg til penger, eller?

Ragnhild lo muntert. – Nei, ingen av oss er gift, men – Ruth fikk post hos en snill dame, og da jeg ble sytten, fikk jeg lov å komme og bo her, jeg også.

Ruth førte dem inn i en liten, hyggelig salong. – Sett deg her, pappa, så skal jeg hente kaffe og litt å bite i. – Nei, sitt her, dere, kom det fort fra Ragnhild. – Kaffen er faktisk klar allerede, jeg ventet bare på at du skulle komme tilbake fra turen din. Hun reiste seg og forsvant, og Ruth satte seg ned i en dyp lenestol, mens hennes storvokste pappa nølende sank ned i den store sofaen.

Det neste minuttet var det helt stille i den lille salongen. Ruth studerte den kraftige skikkelsen i den enkle, men rene dressen, det furete, arrete ansiktet som fortalte en historie hun selvsagt ikke kjente, men som hun forsto måtte være full av smerte, sorg og lidelse. Blikket hans vek unna, selv om hun smilte beroligende til ham, men til slutt var det som om han tok en beslutning, rettet seg opp i sofaen og møtte blikket hennes.

– Ruth, begynte han, litt nølende til å begynne med, men ordene kom raskere etter hvert som han snakket. – Ruth, jeg – jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for – å si unnskyld og om forlatelse, det – det blir så – så altfor, altfor svakt og for lite. Men du skal vite at – i disse seksten årene har det ikke gått en eneste dag uten at jeg har tenkt på – angret på – og forbannet meg selv for – for det forferdelige som skjedde – som jeg gjorde med – veslejenta mi, som jeg elsket – og fremdeles elsker så høyt. Han hikstet en gang, svelget, tok seg sammen og fortsatte.

– Det finnes ikke unnskyldning for det jeg gjorde den gangen, Ruth, ikke tilgivelse heller, det vet jeg, og jeg prøver å forsone meg med det. Jeg har prøvd å finne en forklaring – altså IKKE en unnskyldning, men en slags forklaring på hvordan noe slikt kunne skje – noe som jeg ikke ville eller ønsket selv engang! Som du vet, var jeg fryktelig langt nede da mamma’n deres døde så – så brått og så plutselig. Hun var – hun var en fantastisk kvinne, Ruth, en fremragende mor, og jeg – jeg tilba henne, det gjorde jeg!

Nå var tårene begynt å sile nedover kinnene hans igjen, men det kom ikke så mye som et hikst over leppene hans. Ruth skjønte at det han hadde på hjertet, det hadde ligget der lenge, og nå måtte det ut. – Når jeg ser på deg nå, je- – – der du sitter nå, er det som å se Elise den tiden vi var nygifte. Vi var så – så lykkelige som to mennesker kan være, og da du ble født – og senere Ragnhild, da – da kunne jeg liksom ikke fatte at en – en vanlig arbeidsmann kunne oppleve noe så stort. Så – døde Elise, og da – ja, verden bare raste sammen rundt meg. Faktisk tror jeg at jeg – jeg må ha vært gal en periode! Ja – aldeles sinnssyk – jeg kan ikke komme på noen annen forklaring! Jeg begynte – dessverre – å drikke altfor mye da hun var borte, og da var det som om jeg så henne i deg, selv om du var bare ni år. Og jeg hatet deg – altså ikke DEG,  men henne – fordi hun hadde forlatt meg. Jeg ville straffe deg – altså henne – samtidig som jeg elsket deg så det gjorde vondt.

Han svelget, så ned og tørket øynene med håndbaken. Så så han på henne igjen. Ruth registrerte at søsteren var kommet stillferdig inn med et brett og dekket på bordet, men faren la ikke merke til det engang. – Tro det eller ei, Ruth, fortsatte han, – men det var faktisk en lettelse og en velsignelse da politiet kom og tok meg med. Samtidig var jeg fortvilet fordi du – dere – ikke hadde noen til å ta seg av dere, for vi har jo ingen familie, som du vet. Alt jeg fikk vite, var at du – dere – var kommet til et barnehjem, men det var ikke noen trøst, for jeg visste jo at – at dere kunne bli – misbrukt – der også.

Ragnhild hadde satt seg ned og åpnet munnen for å si værsågod! – men søsteren la fingeren på leppene og så på henne, så hun tidde stille. Faren pustet tungt, så på dem begge to og fortsatte. – Du skal ha tusen takk, Ragnhild, for at du reddet søsteren din – fra meg! Da jeg sto foran dommeren, sa jeg alt som det var. Forsvarsadvokaten min prøvde å si at det var formildende omstendigheter, men jeg avbrøt ham og sa at det ikke fantes en eneste! Jeg ba dommeren om å dømme meg til lovens strengeste straff.

Han så ned på hendene sine, det var arr på dem også, la de merke til, deretter så han opp på døtrene sine igjen. – Jeg fikk ti års fengsel, fortsatte han. Jentene gispet forskrekket, men faren bare ristet på hodet. – Jeg godtok dommen på stedet, selv om advokaten min ville ha betenkningstid. Jeg følte at jeg fortjente hvert eneste år, hver eneste måned – ja, enda mer – men jeg slapp ut etter seks år.

Nå smilte han skjevt for første gang. – For «god oppførsel», som det heter, og også fordi det nylig var blitt fred i landet. De trengte fengselsplasser – til – til både tyskere og landssvikere, så jeg og mange andre slapp ut før tiden.

Nå så han rett på døtrene sine, tydelig lettet over å ha fått sagt det han skulle. – Jeg har ikke rørt en dråpe alkohol på disse seksten årene, ikke etter at jeg kom ut fra fengselet heller. Og jeg var sikker på at jeg hadde – mistet dere – nå kom tårene opp i øynene hans igjen, – for jeg regnet ikke med at dere ville ha NOE med meg å gjøre, selv om vi traff på hverandre igjen. Det at jeg får lov å sitte her og se dere – se at dere har det bra, det – det er så vidunderlig og så overveldende at – at –

Begge kunne se at han kjempet med gråten igjen, og Ruth bøyde seg over bordet og la hånden på armen hans. – Alt det vonde ligger bak oss nå, pappa, sa hun, lavt og beroligende. – Nå må vi prøve å se fremover, nå som vi er sammen igjen.

Han klarte ikke helt å undertrykke et hikst. – «Sammen igjen» – det – det er så vidunderlige ord, Ruth. Igjen pustet han og tok seg kraftig sammen. – Selv om jeg ikke hadde noe håp om å oppleve det, så skal dere vite at – fra første dag i fengselet og hele tiden etterpå, så har jeg tenkt på dere og hvordan jeg kunne hjelpe dere når dere ikke kunne være på barnehjemmet lenger. Slik at – når – eller hvis – jeg fant dere igjen, så kunne jeg hjelpe dere i all stillhet.

– Derfor leste jeg bøker hver eneste dag i løpet av de seks årene, fortsatte han. – Jeg tok handelsbrev like etter at jeg kom ut, og jeg har lest nok til å ta examen artium som privatist, men akkurat det ble det liksom aldri tid til, for jeg startet en egen bedrift, der jeg ansatte noen av dem jeg ble kjent med i fengselet. Mye for å hjelpe dem på rett kjøl igjen, men også fordi de er flinke folk. Det er et lite mekanisk verksted, nå har jeg fem ansatte, og tenker på å utvide – jeg mangler bare litt kapital.

Han så på dem igjen. – Hele tiden legger jeg noe til side, setter litt i banken. Alt jeg har levd for i disse årene, det er å kunne hjelpe dere økonomisk – når – eller hvis – jeg fant dere igjen. Men akkurat det har vært vanskelig, for ingen ville si hvor dere var. Jeg har lett og lett, men det var først for noen måneder siden at jeg tilfeldigvis fikk øye på Ruth – på trikkeholdeplassen her nede. Jeg fulgte etter deg, og så hvor du bodde, så jeg regnet med at du hadde huspost. Siden da har jeg holdt øye med deg – særlig da jeg fant ut at du gikk disse lange, ensomme turene dine, men – men jeg må tilstå at jeg ikke kjente igjen deg, Ragnhild. Jeg tenkte at du kanskje var – datteren i huset eller noe. Og fordi jeg så at du hadde en liten jente, så trodde jeg du måtte være eldre enn det du er. Jeg så deg jo bare på avstand også.

Han tok en pause og strøk seg over ansiktet med den store, kraftige hånden sin. – Dere skal ha takk for at jeg fikk lov å oppleve dette her – det er – langt mer enn jeg fortjener. Nå skal jeg gå, men – jeg kommer fortsatt til å passe på deg, Ruth, når du tar disse lange turene dine. Du så hva som skjedde nå i kveld. Selv ikke her på – vestkanten – er det helt trygt.

Nå gjorde han mine til å reise seg, men begge søstrene spratt spontant opp av stolene sine og holdt ham tilbake. – Nei, pappa, nå er det vår tur, smilte Ragnhild. – Sett deg ned, kaffen holder på å bli kald, og vi har fremdeles mye å snakke om.

Han sank tilbake i sofaen og tok takknemlig imot koppen som Ragnhild rakte ham. Den forsvant nesten mellom de kraftige arbeidsnevene, og han nippet forsiktig til den varme drikken.

Det var Ruth som begynte. – Pappa, jeg – jeg sa det jeg mente der ute på veien om – det som skjedde den gangen, så det er ikke nødvendig å rippe noe mere opp i det. Vi skjønner også at du angrer, og du kommer nok til å bære dette med deg mye lenger enn både Ragnhild og jeg. Faren nikket tungt og sørgmodig med hodet. – Men, pappa, fortsatte hun, – ikke gi deg selv livsvarig straff, er du snill. Hun gjorde en pause og så faren dypt inn i øynene. – Jeg kommer nok aldri til å glemme det som skjedde, sa hun langsomt. – Men – nå gjør det ikke vondt lenger, jeg er ikke bitter lenger, og – jeg har bare ventet på å få si det høyt – jeg har tilgitt deg! Du har hatt det vondt nok – og lenge nok – nå. La oss begynne livet – resten av det livet vi kan ha sammen – la oss begynne det nå i kveld!

Mannen så vantro fra den ene datteren til den andre. – Tilgitt meg? hvisket han hest. – Har dere – kan dere – virkelig klare det? Begge nikket alvorlig. – Ja, pappa, svarte Ragnhild, – vi har hatt hjelp fra gode mennesker, Etter at vi kom hit til frk. Richter, har Ruth og jeg endelig snakket sammen – ofte – vi har bearbeidet det, og – ja, vi tilgir deg, begge to!

Det gikk noen sekunder, så brøt den store mannen fullstendig sammen. Han bøyde hodet nesten ned til knærne, la hendene foran ansiktet og hulket hjerteskjærende, i lange, såre, gispende hikst. Gråten rev og slet i kroppen hans, han ristet og skalv, og jentene fikk tårer i øynene bare av å se på. Til slutt reiste de seg, begge to, satte seg tett inntil ham, en på hver side og bare holdt fast rundt ham inntil riene ga seg og han roet seg.

Det tok ganske mange minutter. Til slutt våget han seg til å legge armene rundt dem og klemme dem ømt inntil seg. – Takk, jentene mine, hvisket han hest. – Jeg kommer nok aldri til å tilgi meg selv, men – men nå har dere hjulpet meg til å – til å få lyst til å leve videre. Ikke for det, skyndte han seg å legge til, – jeg tenkte aldri på å ta livet av meg, men livsgnisten har liksom vært borte – så å si i seksten år nå.

Han sukket og så på de unge ansiktene som var tett ved hans eget. – Jeg har aldri – elsket noen så høyt som dere to! mumlet han og strøk begge over håret. – Kanskje bortsett fra moren deres. Dere er så – gode mennesker, mye bedre enn jeg fortjener. Jeg skulle bare ønske at – at jeg hadde fått være en del av det – men slik har dere blitt helt uten min hjelp – helt uten min fortjeneste.

Ruth rettet seg opp og smilte til ham. – Vet du, pappa, både du og jeg  har gravd oss ned i de få ukene som dette vonde sto på – da jeg var ni år og Ragnhild fem. To-tre vonde uker, pappa – men Ragnhild og jeg har snakket om de gode årene vi hadde FØR mamma døde – for da hadde vi et riktig godt hjem! Ragnhild nikket enig. – Du tok oss med på turer, du hadde oss på fanget, vi kunne fortelle deg ting og du hørte på oss, du fortalte morsomme og spennende historier, vi så at dere var glade i hverandre, vi visste at du var glad i oss – og DE minnene er vel verdt å ta vare på fremover.

Hun rettet seg opp og pustet ut. Så kikket hun på søsteren og smilte unnskyldende. – Jeg beklager at jeg ikke har fortalt deg dette før, Ragnhild, men – det var liksom altfor utrolig til at jeg helt våget å tro på det selv. Men senest i går fikk jeg tilsendt noen papirer fra han advokaten du vet, og nå passer det jo glimrende at pappa er her og kan dele gleden med oss.

Faren og søsteren stirret spent på henne. – For noen uker siden, fortsatte Ruth, – var det en advokat her, som du vet, Ragnhild. Søsteren nikket. – Han satt lenge og snakket med frøken Richter, og etter en lang stund ble jeg bedt om å komme inn, jeg også.

Hun gjorde en kunstpause og smilte skjevt. – Fortell mer, da, Ruth! maste Ragnhild. – Vel, du er sikkert klar over at frk. Richter er svært velstående, ikke sant? Ragnhild nikket. – Selvsagt. Rik – ville jeg si! Hun kunne ikke hatt dette store, flotte huset ellers. – Nettopp! smilte søsteren hennes. – Men dette huset er bare småtterier mot alt det andre hun eier, fortsatte hun. – Og da jeg ble kalt inn på værelset hennes den gangen advokaten var her – hun gjorde en kunstpause igjen, – da fikk jeg vite at hun har testamentert alt sammen – til meg – til oss.

Ragnhild utstøtte et høyt og overrasket gisp. – Du mener vel – til deg – som har vært her i – over syv år? Ruth nikket, bøyde seg frem og la hånden ømt på søsterens arm. – Hun har gjort meg til hovedarving, ja – men hun har sørget godt for deg også – og for lille Annie. Og Ragnhild – hun så søsteren dypt inn i øynene og klemte hånden hennes fast mellom begge sine, – når hun er – borte – da kommer jeg til å sørge for at du og jeg eier like mye!

Ragnhild ristet på hodet, men Ruth løftet hånden bestemt. – Joda, det kommer jeg til å gjøre, det kan du ikke hindre meg i engang! Hun smilte strålende og blunket. Så rettet hun blikket mot faren, som satt målløs – og litt motløs – ved siden av henne i sofaen. Det hadde forlengst gått opp for ham at de to jentene hans ikke trengte ham lenger – det som hadde holdt ham oppe gjennom alle disse årene, det at han kunne gjøre noe for dem, selv om de kanskje aldri fikk direkte kontakt – det betydde ikke noe lenger.

Ruth merket det øyeblikkelig – det var som om han sank sammen der han satt, som om han krympet, følte seg mindre – og betydningsløs. Hun la hånden på armen hans. – Derfor ble jeg SÅ glad, pappa, da jeg fikk høre at du har handelsbrev og har greie på økonomi. For jeg – vi – kommer til å eie så mye forskjellig at vi kommer til å trenge hjelp fra en vi kan stole på – en som vi vet ikke vil bedra oss.

Det ble liv i øynene hans igjen. Kanskje – kunne han være til nytte for jentene sine likevel? Ragnhild så at faren med ett ble litt rettere i ryggen. – Jeg har også litt penger, pappa – ikke så mye som Ruth, selvsagt, men – jeg fikk med meg en god slump fra barnehjemmet da jeg reiste derfra. Og du sa du trengte kapital – da kan jeg kanskje bli kompanjongen din? Jeg har ikke noe greie på det du driver med, selvsagt, men jeg kan gi deg pengene mine, du kan utvide bedriften din, og så tjener vi på det, alle sammen.

Han så overveldet fra den ene til den andre, og tårene begynte nok en gang å piple frem. – Så dere – stoler på meg, altså? – begge to? – en – en forbryter og – og en fengselsfugl?

Ragnhild lo lavt. – Fuglen er fri nå, pappa – og du er først og fremst pappa’n vår. Nå er vi en familie igjen, og det kan du tro vi er glade for. I morgen skal du få hilse på lille Annie også, hun ser jo pappa’n sin bare av og til, men nå kan hun se bestefaren sin hver dag. Hun kommer til å bli sååååå fornøyd!

Han satt rettere i ryggen nå, gleden lyste ut av det furete, arrete ansiktet. – Vel, kanskje ikke hver dag – jeg bor jo på en annen kant av byen og har arbeidet mitt å passe – – – Ruth avbrøt ham. – Bor du – sammen med noen? – har du funnet deg en ny kone – eller kjæreste?

Han ristet bestemt på hodet. – Jeg har ikke så mye som sett på en kvinne etter at jeg kom ut av fengselet for ti år siden, forsikret han. – Men, ja, jeg bor sammen med to av arbeidsfolkene mine, vi deler en liten leilighet nede i Vika.

– Da flytter du hit til oss! erklærte Ruth bestemt. – Her har vi veldig god plass, og de papirene jeg fikk i går, sier at jeg nå – eier huset – selv om frk. Richter ikke er død ennå! Hun har sagt at jeg kan betrakte alt som mitt, både huset og alt som er i det. Det har visst noe med at – vi sparer arveavgift eller noe – hvis jeg overtar huset nå.

Faren nikket. – Det stemmer nok det. Du har sikkert skrevet under på en kontrakt om at frk. Richter skal bo her gratis og ha pleie så lenge hun lever – og at det er en del av kjøpesummen. Og siden du arver alle pengene hennes, kan du jo betale boet resten når hun er – borte. Han smilte skjevt. – Og siden det er du som overtar boet, så betaler du jo den gjelden til – deg selv! Begge jentene smilte.

Ruth smilte til ham. – Ja, advokaten fikk meg til å skrive under på en del papirer da han var her. Jeg tror jeg skjønte det meste, men – kan ikke du se på dem også, pappa – så vet du  hva vi – og da mener jeg hele familien – har å rutte med?

Faren strøk hånden over ansiktet, fremdeles helt overveldet. Det føltes som om han hadde en stor klump i halsen. – Vil du virkelig – at jeg skal bo her? – sammen med dere? Stemmen var grøtet, og det var såvidt han fikk frem ordene.

Det var Ragnhild som svarte denne gangen. – Det vil vi, pappa, og det skal bli så godt å føle seg som en hel familie igjen! Med en mann i huset! Hun lo litt for seg selv. – På barnehjemmet var det bare jenter mens Ruth bodde der, da hadde vi til og med en kvinnelig – og veldig streng – bestyrer. Da hun reiste, kom Ruth hit, og her var det jo heller ingen mann. Mens jeg – ble ihvertfall kjent med den nye bestyreren – som er en mann – en veldig kjekk og veldig snill mann, kan du tro, pappa.

– Ja, du ble jo RIKTIG godt kjent med ham også, ertet søsteren smilende. Ragnhild rødmet litt, men smilte strålende. – Mmmm – og det angrer jeg ikke et sekund på, heller. Hun så på faren sin. – Ikke bli forskrekket, pappa, men han – altså bestyreren, Johannes – alle jentene kalte ham PaJo – han er faren til lille Annie – datteren min. Og det var JEG som – som gjorde mitt beste for å bli gravid da jeg fikk vite at jeg skulle få komme hit og bo sammen med Ruth!

Faren nikket. – Ja, Ruth fortalte meg det. Jeg ble nok litt forskrekket, men når jeg hører at dette var noe du ville selv, så – – Du er jo voksen dame blitt nå.

– Ihvertfall nesten, kniste Ragnhild. Så kikket hun på klokken. – Jøss, er den blitt så mye! Snart sengetid, jo. Hun så på søsteren. – Skal vi gi ham det grønne værelset, synes du? Ruth nikket. – Det kan vi gjøre. Da får du utsikt over hagen, pappa. Den håper jeg du vil hjelpe oss med fremover. Ragnhild er ganske flink, men det er ikke jeg, så – det som er av orden der, det er det hun som skal ha æren for.

Alle reiste seg. – Du må sikkert tidlig av gårde i morgen, pappa, så kanskje du vil titte inn til lille Annie før du legger deg? Klumpen i halsen var ikke forsvunnet helt, men han nikket. – Det vil jeg – svært gjerne, Ragnhild.

Og igjen dukket tårene frem i øyekroken hans da han så den yndige, vesle skapningen som var godt pakket ned i barnesengen. Mens han sto bøyd over den lille sengen, var det som om det strenge, furete ansiktet ble glattet ut og det dukket fram et ømt og mykt lite smil på leppene hans. Det gikk et varmt støt gjennom datteren hans – dette ansiktsuttrykket kjente hun igjen! – slik hadde han sett på henne og Ruth også da de var små og han og mamma hadde kommet for å kysse dem godnatt! Han sto der så lenge og stirret betatt på det første barnebarnet sitt at Ragnhild til slutt måtte nappe ham i ermet for å få ham ut av trancen. – Kom, pappa, hvisket hun. – Du kan leke med henne i morgen.

DE NESTE DAGENE og ukene var som en sammenhengende lykkerus – særlig for Arne, men også for de to nylig gjenfunne døtrene hans. Som Ragnhild hadde spådd, ble vesle Annie strålende fornøyd med å ha fått en sånn stor bamse å leke med. Når han kom hjem fra arbeid, fulgte hun etter ham hvor han sto og gikk, klatret på ham, satt på fanget hans, forlangte eventyr og krevde at han skulle mate henne når det var spisetid. Skjønt akkurat der trakk Ragnhild grensen. – Du er ikke noen baby lenger, Annie, slo hun fast. – Du er stor nok til å spise selv nå, og bestefar vil jo også gjerne ha mat! – Men – han kan jo mate meg først, og så mater jeg ham etterpå! foreslo den lille, men selv om det ble alminnelig latter rundt bordet, ble det som mamma hadde sagt.

Allerede neste dag ble han presentert for frk. Richter, og de to fant hverandre fra første stund. Hun ga sin fulle tilslutning til at han skulle bli boende – selv om jeg jo ikke har noe med å bestemme slikt lenger! konstaterte hun med en liten latter. – Men å ha en mann i huset som vi kan stole på, det vil både de unge damene og jeg sette stor pris på.

Etterhvert som ukene gikk, ble stundene hans sammen med den gamle damen stadig lengre. Av og til la søstrene merke til at det glitret noen små tårer i farens øyekrok når han kom ut derfra, men stadig oftere hørte de glad latter der innenfra også. Og en søndags ettermiddag, da Ruth kom inn med et kaffebrett, ble hun stående forbløffet i døråpningen og bare stirre. For – rundt farens nakke lå de spinkle armene til den gamle damen, og det var tydelig at de nettopp hadde gitt hverandre en riktig god klem. Da de hørte henne, snudde de to smilende ansikter mot henne, og den gamle damen var rød i kinnene og så bedre ut enn Ruth hadde sett henne på lenge.

Faren blunket til datteren og snudde seg til pasienten igjen, stadig med et smil om munnen. – Du er en fantastisk kvinne, Alette, sa han med varm stemme. – Vil du gifte deg med meg?

Den gamle frøkenen lo en svak, men klingende latter. – Du er litt av en spøkefugl, du, Arne. Men bare pass deg, tenk om jeg tok deg på ordet! Så kikket hun bort på Ruth og blunket. – Hadde jeg vært femti år yngre, så tror jeg sannelig jeg ville sagt ja også! klukket hun.

De to fortsatte å småprate mens Ruth skjenket opp kaffe til dem. Hun var rent målløs der hun sto. Faren hennes og den fornemme frk. Richter var på fornavn med hverandre! Det hadde den gamle damen aldri foreslått overfor henne – eller Ragnhild, for selv om de alle forlengst sa «du» til hverandre, så gikk det på «frøken Iversen» og «frøken Richter».

Hun trakk seg stille tilbake. Det var tydelig at faren hennes hadde oppdaget hvilket fint og klokt menneske den gamle damen var, men – Alette Richter måtte også ha funnet noe hos faren som hun satte stor pris på – ellers ville hun aldri ha sluppet ham så nær innpå seg.

NOEN UKER SENERE, da Ruth kom inn til henne med ettermiddagskaffen,  ga hun tegn til at hun skulle sitte ned. Ruth syntes hun var litt blekere enn vanlig, men de mørke øynene glitret, og hun hadde et smil om munnen. Etter at hun hadde nippet til kaffen og åpnet munnen for å snakke, var imidlertid stemmen merkbart svakere.

– Jeg er glad for at jeg har fått møte din far, frøken Iversen, begynte hun. – Han er et godt og varmt menneske, selv om han begikk dette fryktelige overgrepet mot deg da du var barn. Hvordan det kunne skje, det forstår han ikke selv engang. Det kommer han aldri til å tilgi seg selv, han kommer til å bære på den tunge byrden helt til sin dødsdag.

Hun lukket øynene et øyeblikk og pustet ut, det var tydelig at det var den følelsesmessige påkjenningen som tok på henne. – Ruth, fortsatte hun, – din far minner meg slik om min første – og eneste – kjærlighet, at det er rent nifst. Det gikk et støkk gjennom den yngre da hun hørte fornavnet sitt bli brukt for første gang.

– Han var sjøkaptein under første verdenskrig, fortalte frk. Richter videre, – og det var meningen at vi skulle gifte oss når han kom hjem igjen fra det siste toktet. Øynene hennes var tørre da hun så på Ruth, så hun skjønte at den tårefylte sorgen forlengst var et tilbakelagt stadium. – Men så kom han jo aldri hjem mere, fortsatte den gamle damen, og Ruth hørte en liten skjelving i den svake stemmen. –  Han var også medeier i det rederiet han seilte for, og det har bare blomstret og blitt større og mektigere i de tiårene som har gått siden da.

Hun drakk litt av kaffen igjen, men Ruth merket seg at hun ikke rørte hverken snittene eller småkakene hun hadde tatt med til henne. – Han hadde testamentert alt han eide, til meg, fortsatte den gamle damen, – og selv om også jeg kommer fra en formuende familie, så skyldes over halvparten av rikdommen jeg etterlater deg, det jeg fikk etter ham.

Nå smilte hun litt vemodig. – Da jeg så ble kjent med Arne – din far – nå ved slutten av mitt liv, så var det som om ringen liksom var sluttet, på en måte. Han fortalte at du har bedt ham hjelpe deg med det økonomiske, og det er liksom så – så aldeles passende – og riktig, føler jeg.

Hun la en spinkel hånd på armen til Ruth. – Ta godt vare på pappaen din, Ruth, han elsker både deg og Ragnhild av hele sitt hjerte, og det gjør godt for meg å vite at dere er i trygge hender sammen med ham. Han fortalte meg også at du har tilgitt ham, og det viser bare hvor godt og stort et menneske du er, du også. I løpet av disse årene vi har hatt sammen, har jeg mer og mer følt det som om du er den datteren jeg aldri fikk.

Akkurat da banket det forsiktig på døren, og Ragnhild stakk hodet inn. – Det er en liten frøken her som – – men hun ble avbrutt av at lille Annie smøg seg under armen hennes og stormet bort til sengen. – Tante ‘Lette, jeg skal hvile nå, jeg også! forkynte hun. – Men jeg ville klemme deg først!

Frk. Richter smilte ømt mot den lille og strakte de tynne armene ut mot henne. Ruth hjalp den lille jenta opp i sengen, og de to ga hverandre en varm omfavnelse. Da mor og datter ville gå ut igjen, vinket den gamle på Ragnhild, som tok et par skritt mot sengen. – Takk for at jeg har fått lov å bli kjent med den livlige lille jenta di, Ragnhild,  smilte hun og klemte hånden hennes. – Og takk for alt som du og søsteren din har gjort for meg i disse årene. Hils Arne når han kommer fra arbeid og si at jeg er glad for at dere er blitt en hel familie igjen.

Så lente hun seg tilbake mot putene, smilte mot Ruth også og lukket øynene. De to søstrene tok med seg kaffebrettet, som nesten ikke var rørt og listet seg stille ut..

Utenfor døren så de på hverandre. – Det var nesten som om hun tok avskjed med oss! hvisket Ragnhild. Ruth nikket. – Ja, slik følte jeg det også. Og i dag var første gang hun brukte fornavnet mitt. – Mitt også! nikket Ragnhild. Hun smilte litt vemodig. – Det er faktisk bare hun og Annie som har brukt fornavn på hverandre. – Og hun og pappa, tilføyde Ruth. Ragnhild gjorde store øyne. – Sier du virkelig det?

– Ja, hun sa at han minnet henne så om hennes livs store – og eneste kjærlighet, fortalte Ruth. – Han omkom under første verdenskrig – og det fikk jeg ikke vite før akkurat i dag!

En times tid senere gløttet Ruth på døren for å høre om det var noe hun kunne gjøre for den gamle damen. Frk. Richter lå med lukkede øyne og et lite, fredfullt smil om munnen, slik Ruth hadde sett henne så mange ganger før. Hun skulle til å lukke døren forsiktig, da Ragnhilds ord dukket opp i tankene hennes: «det var nesten som om hun tok avskjed med oss!» Hun listet seg forsiktig bort til sengen og la hånden på den spinkle armen. Den var allerede kald.

Læs næste afsnit

GIV STJERNER:
1 Stjerne2 Stjerner3 Stjerner4 Stjerner5 Stjerner (41 har stemt, 4,51 af 5)
Loading...
SKRIV EN KOMMENTAR
KLIK HER!

2 kommentarer

  1. OnkelWaldo

    30/07/2017 kl 14:34

    Tusen takk skal du ha, el sante. Ja, den bør iallfall ikke bedømmes etter sitt – manglende! – seksuelle innhold, denne her. Men – 1. og 2. del er altså egentlig EN sammenhengende novelle. Jeg syntes bare den ble for lang til å postes i ett.

    2+
  2. el sante

    30/07/2017 kl 9:05

    Overraskelsen burde ikke være stor, men den er.
    Så detaljrik, med følelsene langt fremme og utenpå fortellingen, en roman kan ikke skrives bedre enn din historie om Ruth og søsteren.
    Utrolig at leseren sitter ser hva den leser med tårevåte øyne, som jeg har nå, mange takk.

    7+

Skriv et svar

Din e-mailadresse vil ikke blive publiceret.