smidig som en – gaselle – smøg hun seg over ham, og  i neste øyeblikk var han omsluttet av henne – mer og mer – stadig dypere…

Forfatter: OnkelWaldo
Læs del 1 – del 2

Ayla hadde vært forutseende nok til å ta med seg skolepapirene sine, og rektoren på gymnaset ble høylig imponert over hvor gode karakterer hun hadde. Det viste seg at han forsto polsk også, og nå var det Aylas tur til å bli imponert. – Oppholdstillatelse burde ikke bli noe problem, smilte han, – du blir student, du kan hospitere her og gå opp som privatist når du har blitt flink nok i norsk, og du sier jo at du er økonomisk uavhengig. Har du et fast sted å bo også?

Ayla nikket. – Jaaa, jeg tror det. – Kjæreste, kanskje? Han blunket smilende til henne og hun rødmet. – Mmmmmm, neiiiii – ikke riktig – ikke ennå, iallfall.

– Det varer nok ikke lenge! Han smilte og blunket igjen, og Ayla lurte på om han prøvde å flørte med henne. Men nei, han var jo så saklig og høflig og ordentlig at – – skjønt, hun husket Gittes ord: «Også gentlemen får ståpikk når de ser pene damer!»

Han fant frem en stor bunke med bøker fra de rikholdige hyllene sine, som han overlot henne – helt gratis. – Det er bare en stor glede for meg å få en slik skarp og motivert – og sjarmerende elev! smilte han og blunket igjen. – Du er hjertelig velkommen til å søke råd og veiledning – når som helst!

Hun var forlegen og rød i ansiktet da hun tok farvel med den hyggelige rektoren. Ayla hadde – helt oppriktig – aldri tenkt over utseendet sitt. På grunn av sin strenge oppdragelse hadde hun heller aldri vært på tomannshånd med en gutt gjennom ungdommen. Det var først da det gikk opp for henne – som en skremmende mulighet! – at hun kunne bli tvunget til å gifte seg med en mann hun ikke kjente, at hun, sammen med venninnen Meryem, hadde gjort et spontant opprør og på ren impuls gått til sengs med den første sympatiske VOKSNE mannen hun hadde møtt.

Nå hadde hun hørt fra flere hold at hun så godt ut. Walther hadde kalt henne «nydelig» på hotellrommet i Warszawa, men det hadde han sagt til Meryem også, og hun regnet med at det var slikt menn sa til jenter de lå med.

Men så hadde både Annette og Gitte erklært at hun var «vakker», og de var da sannelig svært – tiltrekkende selv også, tenkte hun mens hun trasket hjemover gjennom de trange gatene i den idylliske, vesle byen. Carl Oskar hadde gått mange turer med henne for at hun skulle gjøre seg kjent, han hadde fortalt om byens historie og pekt ut det gamle fortet og de pittoreske bygningene. Han hadde tatt henne med på fisketur, han hadde kjørt over grensen til Sverige med henne og fortalt at det ikke var alltid de to nabolandene hadde vært gode venner. Og nå som hun gikk der og tenkte for seg selv, og etter at de nye venninnene hennes hadde ertet henne flere ganger, måtte hun innrømme at husverten hennes HADDE kastet beundrende – kanskje til og med forelskede? – blikk på henne flere ganger, selv om han aldri hadde gjort en eneste tilnærmelse.

Nå hadde hun bodd hos ham i fire måneder og måtte tilstå for seg selv at hun likte ham bedre og bedre – nesten for hver dag. Stadig ble hun godmodig ertet av sine to venninner, som innimellom norskundervisningen ga henne gode tips – ihvertfall velmente – om hvordan hun skulle gå frem for å få «smake på den store bananen hans». Etter hvert lærte hun seg å overhøre dem, og deretter ble de frekke antydningene stadig sjeldnere.

Hun gjorde imponerende fremskritt i norsk – Annette og Gitte ble stadig flinkere til å undervise og rettlede henne, og i tillegg tilbrakte hun mye tid på biblioteket. En dag, da hun var på vei hjem derfra, gikk hun forbi en bank, og på ren innskytelse gikk hun inn og bort til skranken. – Kan jeg få vekslet – hun kikket raskt i vesken sin – to tusen zloty til norske kroner, spurte hun høflig på engelsk. Hun visste hva det het på norsk, men følte seg ikke trygg nok ennå.

– Ikke noe problem, frøken, smilte damen bak glassvinduet. – Har du pass med deg?

– Jada. Ayla smilte lettet tilbake og fant frem passet.

Da hun kom hjem, kikket hun på klokken og fant ut at det var omtrent en time til Kalle kom hjem fra arbeid. Ayla var flink til å lage mat, så hun hadde vanligvis middagen klar til ham når han kom. Men denne dagen hadde hun andre planer. Hun fant frem den peneste kjolen hun hadde, hun brukte god tid på å sminke seg – og gjøre seg ekstra «vakker» – men hun passet godt på å ikke overdrive. Hun hadde forstått at hverken Walther eller Kalle likte oversminkede «bimboer», som de kalte det.

Da Karl Oscar kom hjem, gjorde han store øyne. Hans «leieboer» tok imot ham i entréen med et stort smil og et varmt kyss – på munnen, til og med, noe hun ellers aldri gjorde. – Du behøver ikke ta av deg, erklærte hun, – for vi skal ut og spise. Jeg spanderer!

Et langt åndeløst øyeblikk sto han stum og drakk inn åpenbaringen som to foran ham. Hun var kledd i en gyllen, ettersittende kjole, som fremhevet den fullkomne kroppen hennes på en eggende måte, uten at hun virket vulgær eller provoserende. Selv om hun nå var over seks – nesten syv – måneder på vei, syntes det nesten ikke på henne, kanskje var brystene blitt litt fullere og litt mere struttende, og jada – maven var LITT rundere også. Ayla var svært diskret sminket, og de velformede leppene trengte bare minimalt med leppestift. Hun hadde gjort et eller annet med – eller rundt – øynene, slik at de fremsto som dype, mystiske tjern, som han følte han kunne drukne seg i. Allerede utenfor døren til Walther hadde han forelsket seg hodestups i et lite, tårevått – og tilsynelatende hjelpeløst – vesen. Foran ham sto nå en trygg og smilende, selvsikker, ung kvinne, som Karl Oscar fryktet var HELT utenfor hans rekkevidde. Hun hørte liksom hjemme i en annen divisjon, følte han.

– Ehhh, la meg bare ta en dusj først, hva? stammet han. – Og så – så må vi finne et passende sted.

– Vi går på «Slippen», smilte hun. – For sikkerhets skyld har jeg ringt og spurt om de har et ledig bord også.

Han hadde tenkt å innvende at det «kanskje var litt dyrt», men kom til at det kunne virke smålig. Dessuten hadde hun sagt at HUN ville betale, men han bestemte seg for at han ville snappe til seg regningen før hun fikk tak i den. Han satte kursen for badet.

Deretter brukte han ganske mye tid på soverommet sitt, syntes Ayla, som satt og ventet tålmodig i stuen. Men endelig kom han da, og hun måtte nesten knise da hun så at han hadde kledd seg i det som antagelig var den peneste dressen han hadde. Med slips og en strøken, lyseblå skjorte. Han smilte til henne. – Du ser jo ut som en prinsesse, og jeg ser ut som en frosk, men jeg kan jo ihvertfall prøve å se ut som en VELKLEDD frosk!

Ayla lo og reiste seg. Så strakte hun seg opp, la hendene på skuldrene hans og ga ham et varmt og inderlig, men ikke lidenskapelig kyss. – Sånn! smilte hun. – Hvis jeg er en prinsesse, så er du nå blitt til en prins – MIN prins!

Karl Oscar var overveldet over det hun sa. Han tok om henne, men slapp henne fort igjen, for det var selvsagt bare en vennskapelig spøk.

På restauranten var det ingen tvil om hvem som hadde med seg den vakreste damen. Kelneren ilte til med brede smil, dype bukk og en innholdsrik meny. De ble vist til et av de beste bordene i hele lokalet, og mange var de anerkjennende smil de ble møtt med av de andre gjestene. Selv om Karl Oscar kjente flere av dem, var han ikke i tvil om hvem de smilene var myntet på. Han visste ikke om han skulle føle seg som en elefant i en glassbutikk – eller helt usynlig. Skjønt det var forbausende mange som kom bortom bordet deres og slo ham på skulderen med et «Hei, Kallemann!» eller «Skal du ikke presentere meg for dama di, da, Karl Oscar?»

Akkurat det hadde ikke Karl Oscar det minste lyst til, men han måtte det jo, for skams skyld. Men han begrenset det til «dette er Ayla – Ayla, dette er Simon Peter» – «dette er Eivind» – «dette er Ole Andreas». Bare hvis han ble presset, innrømmet han at «dette er leieboeren min». En av dem – en som selv mente han var Guds gave til kvinnen, og som hadde vært gift tre ganger – og skilt like mange, kom med et generøst tilbud til Ayla: «Hos meg kan du bo HELT gratis!» Karl Oscar frydet seg da Ayla lo sin klingende, melodiske latter og repliserte: «det gjør jeg allerede!» Deretter kom det ikke flere tilbud.

Maten var helt førsteklasses, men hvis noen hadde spurt Karl Oscar etterpå, ville han ikke ha husket hva de spiste – eller hva de drakk. Han drakk bare inn synet av den skjønne åpenbaringen som satt tvers overfor ham. Heldigvis var det hun som holdt samtalen i gang, det var hun som skrøt av maten overfor kelneren når han besøkte bordet deres – det skjedde flere ganger, og Karl Oscar ergret seg grønn hver gang, og var bare glad for at han klarte å svare ihvertfall noenlunde fornuftig når hun snakket til ham. Den tanken som hele tiden svirret i hodet hans var: – for en vidunderlig skapning hun er! – for en fantastisk kvinne hun er! – og etter hvert som måltidet skred frem, dukket enda en tanke stadig oftere opp i hodet hans – en nagende tvil: tør jeg dette, da? – våger jeg virkelig dette? – men den siste tanken, den han til slutt landet på, var – tør du la det være, da, Karl Oscar? Han hadde nemlig fått en vill innskytelse der på soveværelset, det var derfor han hadde brukt så lang tid!

Han var glad for at han hadde bestilt en dobbel konjakk til kaffen – Ayla hadde drukket sitt første glass vin på hotellrommet, sammen med Walther og Meryem, så hun hadde bare nølende drukket et glass rødvin under middagen. Da Karl Oscar følte at han ikke kunne vente lenger, tømte han resten av konjakken i én slurk og grep den vesle hånden hennes over bordet.

For sikkerhets skyld kastet han enda et blikk til begge sider, men heldigvis var gjestene ved begge de nærmeste bordene opptatt med ivrige samtaler. – Du, Ayla, kremtet han forlegent – herregud, nå kom han til å dumme seg ut aldeles! – altså – helt fra aller første gang jeg så deg – der utenfor døren til Walther – så har jeg tenkt at du er – at du er verdens mest vidunderlige skapning – – Han svelget og gikk i stå et øyeblikk, men tok seg kraftig sammen – han burde ha bestilt enda en konjakk! tenkte han. – Altså, hmmmmm, du må naturligvis tenke grundig igjennom – igjennom tingene, så ikke svar med det samme, vær så snill, hva? – men altså – –

Han grep i innerlommen etter den lille fløyelsforede esken han hadde lett frem fra morens smykkeskrin. Moren hans var gått bort fem år tidligere. – Altså, Ayla – denne her har tilhørt min mor, jeg vet hun satte stor pris på den, og jeg setter VELDIG stor pris på deg, for du er – altså helt vidunderlig, og – – og jeg ville sette veldig stor pris på om – om du ville gå med denne her. Værsågod!

Han rakte henne den lille esken og visste at han hadde uttrykt seg usedvanlig klønete. Han håpet hun ikke ville le av ham.

Hun tok imot esken, men åpnet den ikke med det samme. Nå var hun alvorlig i ansiktet, og hjertet sank i brystet hans. Hun så spørrende på ham.

– Du skulle til å stille meg et spørsmål – som jeg ikke skulle svare på. Hva var det for et spørsmål?

Karl Oscar ble rød som en tomat i ansiktet. – Unnskyld, altså – selvsagt vil jeg gjerne at du svarer, men – men jeg vil at du skal tenke deg grundig om først, forstår du.

Nå lekte det et lite smil i munnvikene hennes. – Men – jeg har fremdeles ikke hørt noe spørsmål?

Han svelget fortvilet, dette gikk jo helt galt, han dummet seg ut fullstendig! Så buste han plutselig ut: – Vil du gifte deg med meg, Ayla? – altså, når du får tenkt deg om?

Det hadde oppstått en kort pause i praten ved nabobordene, slik at Karl Oscars spontane spørsmål hørtes tydelig ved de to-tre nærmeste bordene, iallfall. Der satt det åtte mennesker, og nå tidde alle sammen stille og lyttet spent, mens de rettet blikket mot det litt ulike paret – store, kraftige og ruvende Karl Oscar og spebygde Ayla, med det lange, mørke og glinsende håret , de forbausende yppige kurvene og de strålende øynene.

Karl Oscar følte seg svært ille berørt over de nysgjerrige blikkene – aller helst ville han ha gjemt seg under bordet, mens Ayla hadde et underfundig smil om munnen, som var vanskelig å tolke. Selv om det hadde vært stille i bare noen få sekunder, syntes Karl Oscar at han måtte si noe – dette var ALTFOR pinlig! Han kremtet og stammet: – Altså, hmmmm – som jeg sa – du må SELVSAGT gi deg god tid og tenke deg GODT om – for – for – ehmmmm – – han gikk i stå, og det ble stille igjen.

Denne gangen var det en eldre dame ved det venstre nabobordet som brøt stillheten. Hun kjente godt Karl Oscar og familien hans og ville nok gjerne legge inn et godt ord for ham. – Unge dame – – begynte hun, men Ayla løftet hånden bydende og avbrøt henne. Smilet hennes var tydeligere nå, og det var et skøyeraktig glimt i øynene. – Hvor lenge må jeg tenke meg om, da? spurte hun. Karl Oscar rødmet og stammet igjen: – Til du – til du er helt sikker – – du må bare ta den tiden du trenger!

Som svar åpnet Ayla den lille esken, tok ut ringen og plasserte den på høyre hånds ringfinger. Så holdt hun hånden opp i luften, slik at alle de som satt nærmest, kunne se den. – Den passer jo helt perfekt! lo hun, – og det gjør du også!

Det utbrøt spontan applaus ved nabobordene, og nyheten spredte seg med lynets fart gjennom hele restauranten. Deretter reiste alle seg og klappet for det nyforlovede paret. Hovmesteren kom ilende med en flaske champagne, og en kelner fulgte etter ham med to glass. Deretter hørtes et tydelig plopp!! – og den gylne væsken flommet ned i begge glassene. Gjestene ved nabobordene løftet sine egne glass og skålte med dem, og flere kom bort og gratulerte dem.

Karl Oscar ble helt overveldet og kjente at klumpen steg i halsen hans – i noen lange sekunder var han redd for å begynne å gråte av ren og skjær lykke. Ayla så det, hun reiste seg opp og kysset ham varmt, mens gjestene klappet enda en gang.

Da han ville skynde seg å betale regningen før Ayla nådde å få tak i den, opplyste hovmesteren smilende at «huset spanderer på de nyforlovede». Helt impulsivt tok Karl Oscar frem en tusenlapp som han ga ham – «slik at betjeningen kan ta et glass på min bekostning». Ayla gjorde det samme – «til den utmerkede kjøkkenstaben» – i tillegg ga hun hovmesteren et kyss på kinnet. Begge de nyforlovede høstet stormende applaus på veien ut.

Da de hadde fått på seg yttertøyet, foreslo Ayla at de skulle spasere hjem. – Det er jo ikke SÅ langt, smilte hun, og Karl Oscar var enig. De gikk tause sammen i et par minutter, for Karl Oscar var helt fortumlet av lykke og visste ikke hva han skulle si. Det var nesten ingen andre å se på gaten, og himmelen var lys og klar, selv om det var kveld. – Jeg elsker disse lyse, norske kveldene! smilte Ayla, hun så opp på ham og klemte armen hans. Karl Oscar nikket enig, men fant ikke noe svar. Han bare nøt å føle henne så tett ved sin side, det at hoften hennes dultet borti ham for annethvert steg – og han kunne fremdeles ikke få inn i hodet sitt at han var – forlovet! – at verdens skjønneste kvinne, som fremdeles var nesten bare en jentunge, hadde sagt ja til å gifte seg med ham! – med HAM???

Derfor ble det ikke sagt så mye på veien hjem, heller ikke mens de tok av seg yttertøyet. Inne i den varme stuen satte Karl Oscar seg i en lenestol, slik han pleide, mens Ayla satte seg i sofaen og hevet øyebrynene spørrende: – Vil du ikke sitte ved siden av din kommende hustru? spurte hun smilende.- Eller heter det «tilkommende»? Hun snakket flytende norsk nå, så å si helt uten aksent også, men ordforrådet var selvsagt NOE begrenset fremdeles. Men hun gjorde store fremskritt.

«Hustru» – det var et ord Karl Oscar sjelden eller aldri brukte, og fremdeles hadde han ikke helt kommet over at en kvinne – en slik skjønn og superintelligent skapning som Ayla – hadde sagt ja til å bli HANS «hustru»! Nølende flyttet han over i sofaen og sank ned ved siden av henne. Hun så opp på ham med de glitrende, mørke øynene sine – uten å si noe. Karl Oscar ransaket hjernen sin – kanskje hun ville at HAN skulle si noe? Han grep hånden hennes – den var liten, men sterk, fant han ut, han åpnet munnen, svelget, lette etter ord, så med ett buste han ut: – Ayla, jeg – jeg ELSKER deg – ehhhhh – SÅÅÅÅ mye!

Det lød klossete, selv for ham, men heldigvis lo hun ikke av ham. Isteden smilte hun et av de deilige smilene sine. – Jeg elsker deg også – store, varme teddybjørnen min! Men – du har ikke kysset meg ennå!

Først nå våget han å legge armene rundt den spinkle skikkelsen – og først nå kunne han kjenne at hun var gravid! Maven var ikke så stor, men den hadde begynt å runde seg, og brystene var fullere og mere svulmende enn da han så henne første gang. Mens han la munnen over hennes, regnet han etter – hun var mere enn syv måneder på vei, trodde han! Han måtte være forsiktig – ikke klemme så hardt – – deretter forsvant alle fornuftige tanker i det lidenskapelige kysset hun ga ham.

Kysset syntes å vare en evighet, likevel var det som om tiden sto stille. Etterpå tenkte Karl Oscar – «for en klisjé!» – for nettopp den tanken hadde slått ham i løpet av de åndeløse, vidunderlige sekundene. Og det var han som holdt pusten – og måtte avbryte kysset med et gisp – for å få den igjen! Ayla smilte fornøyd og la kinnet inn mot den brede skulderen hans med et tilfreds sukk. – Er det virkelig sant at du elsker meg? mumlet hun.

Karl Oscar trakk pusten dypt inn, prøvde å si noe, men det hørtes ut som om han fikk noe i halsen. Han kremtet, klemte fast om skulderen hennes og mumlet ned i det duftende håret hennes. – Helt ifra jeg – så inn i det tårevåte, hjelpeløse blikket ditt, fikk jeg lyst til å ta deg i armene, slik som nå, holde deg fast og trygt og aldri, ALDRI gi slipp på deg!

Han kremtet igjen. – Jeg har alltid vært – ganske realistisk innstilt, og dette med – «kjærlighet ved første blikk», det har jeg alltid smilt overbærende av – helt til den kvelden – utenfor leiligheten til Walther – da jeg så deg for første gang. Da var det noe som – traff meg like i hjertet! – nesten så det gjorde vondt! – men jeg visste der og da at – at jeg aldri – ALDRI ville bli kvitt den følelsen igjen – og det gjorde at JEG følte meg hjelpeløs – og motløs – for i den tiden du har bodd her – hos meg – har jeg jo skjønt at du hverken er svak eller hjelpeløs – du er sterk og selvstendig – du er en skarp, svært intelligent – og målbevisst ung kvinne – du trenger ikke beskyttelse fra – fra en sånn – middelmådighet som meg!

Ayla strakte ut de små hendene sine og grep fast i begge ørene hans. – Du får ikke lov å snakke ned kjæresten min på den måten! smilte hun, så trakk hun hodet hans mot seg og kysset ham – varmt og lenge – på munnen.
Historien fortsætter under reklamen

Karl Oscar strammet de kraftige armene om henne, men tok seg i det da den svulmende maven gjorde seg sterkt gjeldende mot hans egen mave. – U- unnskyld! stammet han forlegent. – Jeg må jo ikke – klemme i stykker – den lille datteren vår, heller!

Smilet hennes blendet ham nesten. – Jeg lover at den neste skal bli en gutt! lo hun, – som du kan spille fotball med.

Karl Oscar var ikke spesielt god til å spille fotball, han var både for stor og for klossete, mente han selv, men han likte godt å være på sjøen og fiske om sommeren, og om vinteren tok han gjerne lange skiturer.

Akkurat nå var han imidlertid ikke opptatt av om det neste barnet hennes – deres! – ble gutt eller jente. Nå satt han med denne vidunderlige skapningen i armene – drømmekvinnen hans! – og selv nå gikk det bare langsomt opp for ham at hun virkelig hadde sagt ja til å bli – nettopp hans! Men ville hun – – nå som hun var kommet så langt i svangerskapet – – – ville hun – – var det ikke fare for å – – å skade den vesle, ufødte – – ja, det VAR visst en jente, for hun hadde vært på svangerskapskontroll flere ganger , hadde hun fortalt – – men, men – – kunne han – – ? – – kunne de ha – – ? det var jo så mye han ikke visste om gravide kvinner – – ja, om kvinner i det hele tatt! Han visste bare at han elsket henne, og at han ikke ville skade henne – eller barnet – for alt i verden!

Tankene bare hvirvlet planløst rundt i hodet hans, men han var ikke engang klar over at det hadde oppstått en pause før Ayla tok hånden hans og ga ham et av de uimotståelige smilene sine. – Det begynner å bli sent – kanskje vi skulle gå og legge oss?

Karl Oscar rykket til og rettet seg opp i sofaen. – Ehhhhh, ja, selvfølgelig. Du er sikkert veldig trett – høygravid og allting!

Ayla lo den lave, melodiske latteren sin, som han ikke kunne stå for – den heller! – Ikke VELDIG trett – og ikke SÅ høygravid, heller! Og jeg ER altså fylt atten år – hvis du lurte på det. Snart nitten, faktisk. Hun blunket til ham. – To år eldre enn Annette!

Han ble plutselig tørr i munnen, og hjertet begynte å hamre vilt. – Du mener – mener du at – – – ? Han torde bare ikke fullføre spørsmålet.

Hun smilte ertende til ham og løftet den høyre hånden med den glitrende diamantringen. – Nå som vi er – er det ikke «ringforlovet» det heter? – så kan vi vel begynne å dele seng, synes du ikke? Jeg har forstått at man ser stort på slike ting her i Norge – det sier ihvertfall Annette og Gitte!

Han svelget. – Men – men vi kan vel ikke – – ? – han la hånden forsiktig på maven hennes – jeg mener – – vi kan ikke – – på grunn av henne – – vel?

Ayla lo høyt og kysset ham varmt og lenge. – Ingen fare, elskede. Hun ligger veldig godt beskyttet. Hva synes du vi skal kalle henne, forresten?

Karl Oscar bare ristet på hodet. – Det eneste jentenavnet som står i hodet mitt akkurat nå, det er «Ayla»! mumlet han, og denne gangen var det han som kysset henne – lenge og grådig. Han hørte at hun lo inn i munnen hans. De slanke armene strammet seg om nakken hans, han ble modigere, og for første gang våget han seg på et intimt kjærtegn. Uten å avbryte kysset, la han den store neven sin ømt og varsomt rundt det ene, fulle brystet og hørte henne kurre fornøyd. Gjennom kjolen og den stramme bh-en kunne han føle den struttende brystvorten hennes og hørte henne trekke pusten i et kort gisp. Han var redd han gjorde henne vondt og ville trekke hånden bort, men Ayla grep den og holdt den fast der den var. Tenk at hun lot ham få lov! – tenk at hun var villig – – !!

Karl Oscar var helt ekstatisk, Han kom til å tenke på en svensk filmtittel: – «Änglar, finns dom?» – han hadde sett den filmen med Christina Schollin hele tre ganger – og nå visste han at svaret var ja! – for hun kysset ham og kjærtegnet nakken hans både sultent og ivrig – hun vil! – hun er villig! – hun er ivrig! – det spant rundt i hodet hans, ja – det gikk bokstavelig talt rundt for ham! Han hadde da vært forelsket før??? – flere ganger – stormende forelsket også, han var jo en voksen mann! – men nå gikk det opp for ham at – nei! – det hadde han egentlig ikke! – dette var større enn NOE han hadde opplevd før! – mye større! – overveldende, var det!

Han famlet seg frem til den lille glidelåsen han hadde sett bak på den stramtsittende kjolen – – søren! – det var en liten hempe der også. Den var vanskelig å få tak i for de store hendene hans, men Ayla hjalp ham, hun slapp grepet om nakken hans og førte de små, nette hendene sine bak på ryggen.

Med en smidig, grasiøs bevegelse reiste hun seg fra sofaen, og kokett smilende vrikket hun på seg, slik at det glinsende plagget liksom motstrebende ga slipp på den fullkomne, unge kroppen. Under den hadde hun bare en tynn, stramtsittende bh, der de rosa brystvortene formelig lyste gjennom stoffet – og et par like tynne og like stramtsittende truser, som Karl Oscar nesten ikke våget å se på! – men han nådde såvidt å få et glimt av den eggende, mørke skyggen, før han festet blikket standhaftig på det skjønne ansiktet hennes – det var HAM hun smilte mot! – det var for HAM hun kledde av seg!

Med ett gikk det opp for ham at det hadde vært stille lenge, den eneste lyden i ørene hans var hans egen anstrengte pust! – nå fattet han ømt om de nakne skuldrene hennes og så henne dypt inn i øynene. – Ayla! hvisket han, – du ANER altså ikke hvor høyt jeg elsker deg, og jeg kan nesten ikke tro at – at du – at du – – – klumpen i halsen hans bare vokste inntil han ikke kunne få frem et ord mere.

Hun la kinnet sitt inntil hans – det var så rundt, så mykt, ja, nesten barnlig mykt, og igjen ble han minnet om hvor ung hun var! Svaret hennes strøk varmt over ansiktet hans: – At jeg elsker deg, mener du? – stemmen hennes var knapt hørlig, og han ante at det var følelsene som tok overhånd hos henne også. – Det kan du stole trygt på, min store, deilige teddybjørn – og en ting til: jeg har aldri, aldri, ALDRI elsket noen før! – ikke vært forelsket engang – du er min aller første – og aller største! – hun fniste og strøk ham over de brede skuldrene – kjærlighet!

Hun trakk pusten dypt, og øynene deres møttes igjen, blikkene deres smeltet sammen, de druknet seg i hverandre. Den fløyelsmyke stemmen ble litt sterkere: – Og det kommer aldri til å bli noen annen, heller! – jeg kommer aldri til å gi slipp på denne følelsen, Karl Oscar!

Så slapp hun ut pusten, kniste litt ertende og lot den lille tungespissen løpe langsomt over de fulle, glinsende leppene. – Skal vi ikke gå og legge oss, synes du?

Karl Oscar var fullt påkledd, men selv dagen etter sto det ikke klart for ham hvordan det gikk til at han – etter noe som lignet en boltrende lek mellom to uerfarne tenåringer – endte opp i sengen, splitter naken, sammen med en like naken, like sky og like sjenert Ayla. Nå som hun var naken, var maven hennes godt synlig – men ikke overdådig svulmende, og han strøk andektig over den med sin store, varme hånd. Nå våget han også å fatte om de runde, silkemyke brystene – For en vidunderlig skapning du er, Ayla! hvisket han, – «dine bryster er som to rådyrkalver, tvillinger av en gaselle – din hals er som et elfenbenstårn» – – – !! Ayla kniste henrykt. – Så romantisk du er, elskede – og så poetisk!

Han kysset henne mykt igjen. – Ikke jeg – elskede, mumlet han – ordet fløt fremdeles ikke helt lett over leppene hans, – men Salomo – han sier det så mye bedre enn jeg kan! Hun smilte drømmende opp mot ham. – Du har så gode hender, kjæresten min! hvisket hun. – Det er bare dine hender jeg vil ha mot kroppen min – alltid! De kysset hverandre igjen, kunne aldri få nok av den varme sødmen som skyllet gjennom dem hver gang leppene deres møttes. Lemmet hans pulserte mellom lårene hennes – det var som om det tigget om å få lov til – – – men – ville hun også bli skremt og frastøtt? lurte han på – – –

Men plutselig skjøv Ayla ham om på ryggen. – Min tur, lo hun, jeg må jo studere anatomi, jeg som skal bli lege! – Ja, det er vel særlig den mannlige anatomien du er interessert i! spøkte Karl Oscar og var forundret over at han følte seg så frimodig og spøkefull i hennes nærvær. Ayla blunket til ham – det er bare EN manns anatomi jeg er interessert i! hvisket hun hett og la hodet på maven hans med blikket stivt festet på «den store bananen», som Gitte og Annette hadde spøkt om og ertet henne med. – Vi kommer til å vite nøyaktig når du har smakt på den for første gang! hadde Annette knist. – Det er den dagen du ikke slipper oss inn når vi ringer på – fordi du ikke klarer å GÅ til døren!

Her hadde hun den nå – to centimeter ifra øynene sine. – Woooooowwww!! hvisket hun, mere opphisset enn engstelig. Det rykket og pulserte i den – det var som om den nikket oppfordrende til henne. Ayla slikket seg om de tørre leppene, og Karl Oscar fulgte spent med da de små fingrene gled, langsomt og undersøkende, fra toppen og nedover. Ayla hadde allerede skaffet seg noen bøker i anatomi og generell medisin. – Glans penis, mumlet hun for seg selv – hmmmm, der inne er corpus spongiosum – – mmmmmmmfffffffff – hun ble plutselig avbrutt ved at Karl Oscar trakk hodet hennes opp etter det lange håret og kysset henne igjen, ømt – krevende – og grådig. – Hvis du fortsetter den anatomiforelesningen din, mumlet han mot munnen hennes, – så kommer det snart ikke til å være noen erectio lenger – men en ejaculatio praecox!

Ayla lo så hun hikstet. – Jeg er sikker på at jeg kan bringe – tumescensen – tilbake igjen! kniste hun – og det undersøkende, lekende grepet beviste at det kunne hun såvisst!

Den kjælende, kilende hånden var nesten ikke til å holde ut for stakkars Karl Oscar. – Og hva – hva har du tenkt å – gjøre med den da? stønnet han, mens fingeren hans søkte seg frem til hennes – – «vellystens tempel!» tenkte han da fingeren hans ble glatt og fuktig. – La meg – vise deg! hikstet hun i øret hans – og smidig som en – gaselle – smøg hun seg over ham, og han kunne nesten ikke tro det, men i neste øyeblikk var han omsluttet av henne – mer og mer – stadig dypere – aaaaaiiiiiiiii! klynket hun, han prøvde å bremse hoftene hennes, men hun insisterte – – du er så deiiiiiiiiilig stoooooooor i meg! – gjør det ikke vondt, da? hikstet han fortvilet – joooooooooo, men det er deiiiiiiiiilig vondt! jamret hun – ikke stans – ikke – – og hun vrikket seg videre, inntil han var – var det virkelig mulig???? – hun oppslukte ham helt – og det var ikke smerteklynk han hørte – etter de første, overraskede utbruddene hørtes bare de stakkpustede, gispende åndedragene hennes, og da han søkte – og fant – blikket hennes, var det bare ekstatisk fryd å spore – kroppene deres føyde seg sammen, føyde seg etter hverandre, han spurte henne med øynene: – elsker du meg virkelig? – og det drømmende smilet hennes ga ham svaret!

Leppene hennes nærmet seg hans, men ikke for å kysse denne gang: – Karl Oscar – min elskede, pustet hun, ordene strøk ham over kinnet som en myk sommerbris, – Karl Oscar – dette – DETTE – er første gang for meg! – jeg vet at – jeg er gravid, men – DU er den aller første i hjertet mitt! – og du kommer til å bli – den aller, aller siste!

Hvordan kunne denne vesle – kvinnen – klare å uttrykke dette som han selv ikke klarte å sette ord på? Det myke, nesten barnslige kinnet lå mot hans, de støtvise åndedragene traff ham i øret som søte, små eksplosjoner – det var HENNES vesle kropp som hadde overtatt hans store – helt og fullt – og han følte at det var akkurat slik det skulle være – det var slik det MÅTTE være! – Ayla! stønnet han, – Ayla! – det var så mye han ønsket å si henne, men alle ordene som dukket opp i hans opphissede, forvirrede hjerne, de hørtes bare banale, tåpelige – utilstrekkelige!

Men hun forsto ham – også uten ord. Den smidige kroppen beveget seg så harmonisk, så fullkomment, mot hans egen – det rant gjennom ham at: – vi må ha elsket hverandre også i en tidligere tilværelse! – men det var jo så dumt, det også, for han trodde ikke på slikt, men Aylas hviskende ord var som ekko av hans egne tanker: – vi hører sammen, elskede – vi har alltid hørt sammen – vi er perfekte for hverandre – vi skal ALLTID høre sammen! – og alt var så sant, så riktig – og da han endelig – endelig – endelig! – pulserte ut i henne, inn i henne, var smilet hennes nesten overjordisk – og det tok lang tid før de begge langsomt dalte ned fra skyen de svevde på! De klamret seg til hverandre mens de pustet ut, og ingen ville gi slipp på den andre – ikke før søvnen – langt om lenge – overmannet dem.

Like før han sovnet, mumlet han: – Victoria! Ayla så spørrende på ham. – Den lille – der inne – vi kaller henne Victoria, for hun – og du – har seiret fullstendig over meg! Med leppene hvilende mot hverandre, ble de begge – langt om lenge – beseiret av Morfevs.

Den ertende spådommen som Annette hadde kommet med for en drøy uke siden, ble gjort sørgelig til skamme da de to venninnene ringte på døren neste dag. En smilende, selvsikker Ayla åpnet, mens duften av nytrukket kaffe kilte neseborene deres. – Dere er bare LITT tidligere enn jeg ventet, sprudlet hun, – men frokostbordet står klart – den grådige Karl Oscar har ikke klart å spise opp ALT sammen.

Det var som om de ikke hadde hørt ordene hennes, for to par øyne zoomet øyeblikkelig og samtidig inn på den glitrende diamantringen på hennes høyre hånd. – Er det der hva jeg tror det er? undret Gitte, og Annette fulgte begeistret opp: – Gratulacje, droga siostro! – hun hadde lært noen polske ord i de daglige møtene med Ayla – og uten å vente på svar, omfavnet de henne, begge to, med varm entusiasme. Og da de satt rundt det nydelig dekkede bordet, bestormet de henne med nysgjerrige og intime spørsmål. – Er den virkelig så stor som Gitte skryter av? ville Annette vite. – Du GÅR jo nesten normalt, jo! kniste Gitte. – La oss nå få alle relevante detaljer! maste Annette.

Men Ayla hakket elegant toppen av frokostegget, deretter forsynte hun seg med røkelaks. Hun smilte trygt mot sine to nysgjerrige «søstre». – Jeg kommer bare til å avsløre én eneste ting for dere, erklærte hun bestemt. – Alt! – var helt fullkomment – fra første øyeblikk! Så tenker jeg den livlige fantasien deres fikser resten! Oops! – jeg har visst glemt å ta frem jordbærsyltetøyet. Bare et øyeblikk, så!
Historien fortsætter under reklamen

Annette og Gitte så på hverandre, så nikket begge megetsigende og smålo for seg selv.

2 kommentarer

1. Den gamle jumfru

   01/02/2020 kl 2:53

   Endnu engang skrev vores onkel en dejlig historie.

   Ayla var heldig at møde så gode mennesker i det nye land. Bare synd at Meryem ikke også kom. 🙂

   Glæder mig til næste gang…

   3+

   Besvar kommentar
   • OnkelWaldo

     01/02/2020 kl 5:04 - som svar på Den gamle jumfru

     Takk for gode ord, jumfru. Kanskje Meryem kommer til barnedåpen! ??

     1+

     Besvar kommentar