Ayla, del 1
jentene hadde knist i kor, som de så ofte gjorde, mens tungene deres lekte intimt med hverandre …
Til leserne.
Dette er en «spin-off»-fortelling, med utgangspunkt i novellen «Forbudt – men SÅ fristende!» – og det er avgjort en fordel å ha lest den først – ihvertfall annen del. Dere vil møte igjen hele persongalleriet også i denne novellen.
I min forrige novelle – «Kåt» – var det mye sex, men lite handling forøvrig. Relativt kort var den også. I denne – som er mye lengre – er det stikk motsatt – lite sex, men både dramatikk, romantikk, vennskap – og kjærlighet. Jada, LITT sex også.
Dessuten fraviker jeg et av mine prinsipper ved å publisere det første kapitlet allerede nå – fordi det tredje og siste ikke er helt ferdigskrevet ennå! Jeg håper det går bra, og – selvfølgelig er jeg spent på hva dere mener om den.
— — —
Ayla lå hulkende på sengen, sammenkrøpet i fosterstilling, for det smertet og verket over hele kroppen. Menstruasjonen hennes var uteblitt hele to ganger, og en morgen hadde moren overrasket henne mens hun kastet opp i toalettet. Da hadde hun gått med en stadig sterkere mistanke i flere uker selv også, og da moren begynte å forhøre henne, brast det etter hvert ut av henne hva hun fryktet.
– Det skjedde bare EN gang, mamma! hadde hun hikstet, men betroelsen hennes hadde bare blitt belønnet med en sviende ørefik. – HORE! hadde moren frest opp i ansiktet hennes, og da faren kom hjem fra arbeid, hadde det bare gått et minutt før helvete hadde brutt løs!
– Du har vanæret familien på det groveste! hadde han brølt gang på gang, mens slagene haglet over den slanke kroppen hennes. – Jeg kan ikke kalle deg min datter lenger! Du reiser tilbake til Tyrkia – kanskje besteforeldrene dine kan finne en mann til deg! KANSKJE! – hvis du er heldig!
– NEIIIIIII! hadde hun hylt mot faren. – Jeg reiser IKKE til Tyrkia! Du kan ikke tvinge meg – jeg er atten år nå!
Protestene hennes hadde bare gjort ham enda mere rasende, han hadde trukket av seg lærbeltet, og slagene hadde haglet over henne, så hun hadde sin fulle hyre med å beskytte hodet og ansiktet.
Heldigvis hadde moren gått imellom da han begynte å sparke henne, der hun lå sammenkrøpet på gulvet og hylgråt. Ellers hadde han vel drept henne også! tenkte hun. Men han hadde gjentatt mørbankingen av henne kvelden etter – og kvelden etter det igjen. Han hadde passet på å ikke sette merker på hodet, halsen eller hendene hennes, men hun hadde følelsen av at hun hadde fått slag på hver eneste tomme av kroppen som var dekket av klær. I kveld hadde han banket henne for fjerde kveld på rad, og fremdeles hadde hun vondt over hele kroppen. Verden hadde rast sammen over hodet hennes, hun hadde ikke noen igjen som kunne trøste henne, ingen hun kunne søke hjelp hos. Fremdeles hadde hun ikke betrodd seg til Meryem, hun ville nok forstå, men hjelpe henne, det kunne ikke hun heller.
Men tilbake til Tyrkia – nei, da ville hun heller dø! Besteforeldrene ville forakte henne, de ville holde henne innesperret helt til de fant en gammel enkemann, som kanskje ville ta henne som sin hustru, – «selv om du går med en annen manns barn i maven!» hadde faren brølt mot henne. Hun grøsset ved tanken på at en fremmed, eldre og sikkert overvektig, stinkende mann skulle legge seg over henne, gramse på den nakne kroppen hennes – og slå henne både gul og blå hvis hun satte seg til motverge. Hun brast i gråt bare ved tanken og boret det tårevåte ansiktet ned i puten. Heller ville hun dø! – men hvordan skulle hun få til det? Og hun som hadde slike gylne fremtidsdrømmer – hun hadde toppkarakterer på skolen, hun ville sikkert ha kommet inn på legestudiet, som hun så brennende ønsket seg, foreldrene ville ha vært stolte av henne – – nå var alle de drømmene knust og lagt i grus.
Plutselig satte hun seg brått opp i sengen. Hun gikk med «en annen manns barn i maven» – og den mannen hadde jo vært sååååååå snill og vennlig – det som hun hadde vært så engstelig for – det første intime møtet med en mann, det hadde blitt bare deilig – spennende og deilig! Men hun visste jo ikke navnet hans engang – – – vent litt!
Hun spratt ut av sengen, og ynket seg på grunn av den forslåtte kroppen. Så grep hun den lille håndvesken sin – nei, hun hadde gjemt det på det hemmelige stedet sitt! På skjelvende føtter smatt hun inn i det store kleskottet, steg opp på en koffert, og der, i en skoeske, blant en bunke med fargerike visittkort som hun hadde samlet på siden hun var liten, fant hun kortet hans.
Etter at hennes og Meryems – elsker – var sovnet – nå kniste hun litt ved tanken – hadde de to først tatt bilde av hverandre med hans mobiltelefon. Begge passet nøye på at bare ansiktet og halsen var synlige, for de var fremdeles splitter nakne, begge to. Så hadde de lagt den tilbake ved siden av lommeboken hans på nattbordet – tenk, han hadde ikke gjemt DEN engang!
Av ren nysgjerrighet hadde Ayla åpnet den og kikket. Det var ikke så mange zloty der – han skulle jo reise hjem neste dag, hadde han fortalt – men noen rare sedler som hun ikke kjente igjen, sikkert fra hjemlandet hans. «Norge» – sto det, og myntenheten var «kroner». Selvsagt hadde de ikke tatt NOEN penger fra ham. Flere forskjellige visittkort var det der også, men seks eller syv av dem hadde samme navn, så de var sikkert hans – og Ayla hadde sikret seg et av dem. «Walther Hermansen» het han – hun kniste da hun husket at «Lille-Walther» var det han hadde kalt – – – hun var for flau til å fullføre tanken helt – selv om det var bare for seg selv.
Nå sto hun der i kleskottet og knuget kortet hans i hånden. «Norge» – «Norway» – eller «Norwegia» på polsk – der hadde hun aldri vært. Det var kaldt der, visste hun, men mange av hennes polske landsmenn jobbet der, visste hun også, så hvorfor kunne ikke hun – – – ? Så kom hun plutselig på at – Walther – hadde sagt at han hadde kjæreste, og ble fortvilet igjen. Men – hvis han bare kunne hjelpe henne – til hun fikk seg en jobb, til hun fikk lært seg norsk – så kunne hun klare seg selv! – selv om det var i et fremmed land!
Huset var stille, det var midt på natten, og det var mørkt. Med skjelvende hender fant hun frem en koffert fra kleskottet – bare en middels stor en – og begynte å pakke. Laptopen bare MÅTTE hun ha med, mobilen også, for hun kunne jo kjøpe nytt SIM-kort – i Norge. Så mange klær fikk hun ikke plass til, men hun kunne jo kjøpe nye der hun kom. Penger, ja!
Det var mange timer siden faren hadde mørbanket henne, men hun hadde fremdeles ikke kledd av seg. Forsiktig åpnet hun døren – og lyttet. Huset var både mørkt og stille, men fra soverommet hørte hun farens regelmessige snorking. På strømpelesten listet hun seg bort til kontordøren hans. Det gikk en bølge av lettelse gjennom henne da hun tok forsiktig i dørhåndtaket og oppdaget at døren var ulåst. Hun visste at hverken skuffer eller skap var låst heller, for ikke engang moren våget å åpne dem og kikke i hans saker. Lys torde hun ikke tenne, men det kom inn litt fra gatelyktene utenfor. Heldigvis visste hun hvor han pleide å oppbevare passene deres. Ayla hadde to pass – et tyrkisk og et polsk. Det tyrkiske lot hun ligge igjen, aldri i verden om hun kom til å sette sine ben i det landet noe mere!
Det lå forbausende mange penger i skuffen også! Hvor hadde han fått dem fra, tro? – og hvorfor hadde han ikke satt dem i banken? I tillegg til zloty, var det bunkevis med både euro- og dollarsedler – og engelske pundsedler, til og med! Bare 500-eurosedler, bare 50-pundsedler – og ingen dollarsedler under 100! Hva VAR det faren drev med? lurte hun på!
Hun tok med seg så mange hun torde, løp til rommet sitt og kom tilbake etter mere. Hun kunne sikkert veksle dem der hun kom. Da hun lukket igjen skuffen og snudde seg, jóg det en smerteilning gjennom kroppen hennes, og hun tenkte på at faren nesten hadde drept henne – for ikke å snakke om barnet som hun ventet! Raskt åpnet hun skuffen igjen og tok med seg noen bunker til. – Skadeerstatning! tenkte hun og smilte bittert for seg selv. Deretter pilte hun skyndsomt tilbake til rommet sitt. Der fant hun frem den største vesken hun kunne finne og pakket pengebunkene godt ned i den. Hun dekket over dem med toalettsakene sine – og noen ekstra undertøyskift.
Et raskt blikk på klokken – halv to, hun hadde drøyt fem – kanskje seks timer på seg før det ble oppdaget at hun hadde rømt. Hun tok seg tid til å åpne laptopen – til Norge – via Danmark? – eller Sverige? – skulle hun ta fly? – eller tog, nei, altfor langsomt – ferje, kanskje? – – der var det flere muligheter – – men det var så langt til nærmeste ferjeleie – – –
Hun tok en rask beslutning, pakket kofferten ferdig, tok på seg en varm kåpe og varme støvletter – og forlot hjemmet sitt for siste gang! Da hun listet seg ut i gangen, fikk hun en lys idé. Hun tok nøkkelen fra innsiden av døren, låste den og puttet nøkkelen i lommen. Et par ganger tidligere, da hun var yngre, hadde hun også låst seg inne og fått lov å furte i flere timer før faren hamret på døren og forlangte at hun låste opp. Hvis faren ikke oppdaget tyveriet av pengene – og at passet hennes var borte! – før han gikk på arbeid, så ville hun kanskje få et par ekstra timer. Og det var alt hun trengte – håpet hun. Der fikk hun enda en lys idé – håpet hun! Hun skyndte seg inn på kontoret hans igjen, for hun husket at nøkkelen hadde stått i låsen på pengeskuffen. Nå låste hun den – og puttet også den nøkkelen i lommen! Hvis han ikke husket hvor reservenøkkelen var, kunne han få lov å bryte den opp! tenkte hun. Dermed ville hun kunne få – kanskje en ekstra halvtimes forsprang.
Det var relativt lite trafikk nå som det var midt på natten. Hun så ingen ledige taxier, men hun visste at det lå et middels stort hotell bare noen kvartaler unna, og hun småløp langs fortauet mens hun knuget kofferten i den ene hånden, og den store håndvesken i den andre.
Det sto ganske riktig et par taxier foran hotellet, med sjåførene halvsovende bak rattet. Ayla stanset noen meter bak dem og tvang seg til å stå stille helt til hun fikk pusten igjen. Så gikk hun rolig bort og åpnet bakdøren til den ene.
– Frédéric Chopin airport, please! sa hun og satte seg inn. Sjåføren satte seg opp, gryntet og gjespet, men kastet ikke så mye som et blikk på henne. – OK, madame, mumlet han og satte bilen i gang.
Ayla jublet innvendig. Den lille bløffen hennes hadde virket. Han trodde sikkert at hun nettopp hadde sjekket ut fra hotellet! Hun krysset fingrene for at hun ville ha hellet med seg i noen timer til.
Hun hadde bestemt seg for å ta det første flyet til – hvor som helst i Vest-Europa. Da hun kom frem til flyplassen, var klokken kvart på tre om morgenen, og det tidligste flyet til München i Tyskland gikk fem minutter over seks. Men München lå ganske langt sør, visste hun – øynene hennes lette febrilsk etter noe som lå nærmere Norge- – ingenting til Oslo, ah, der var Stockholm – kvart på åtte – og Göteborg – enda nærmere Norge – ti på åtte. Men faren pleide å stå opp klokken syv – – hun torde ikke vente så lenge. Det fikk bli – Amsterdam, det flyet gikk også fem over seks. Heldigvis var det noen få billetter igjen. Tre nervøse timer å vente!
Historien fortsætter under reklamen
– Det er jo fremdeles tidlig på kvelden, blir dere med opp og tar en drink, eller? Walther så på sine tre venner, det var ikke ofte de var sammen, alle fire. Både Gitte og Carl Oskar nikket, mens Annette gned hoften sin mot hans, for liksom å tilkjennegi at hun var i stemning for noe annet også.
Det var antagelig Gitte også, men i kveld gikk hun arm i arm med kameraten hans. Hun hadde røpet overfor både Walther og Annette at hun hadde besøkt Karl Oscar et par ganger – «men jeg var altså såååååå øm i min lille mis efterpå!» hadde hun knisende betrodd Walther, mens hun red sakte opp og ned på pikken hans – «denne her passer mig altså så MEGET bedre! Men du må gerne prøve den STORE, du osse!» hadde hun blunket til Annette, som hadde ristet rødmende på hodet. – «Å neiiiiiiiii, stakkars min «lille mis» da!» brast det ut av henne, og jentene hadde knist i kor, som de så ofte gjorde, mens tungene deres lekte intimt med hverandre – som de også gjorde ganske ofte. Men akkurat i kveld hadde de lagt en liten, listig plan, som Walther selvsagt ikke visste om – Gitte hadde litt motstrebende gått med på å forbarme seg over «monsteret» til Carl Oskar enda en gang – og det kriblet i Annette da hun tenkte på at HUN hadde gått med på å suge den stor og stiv for sin gode venninne!
I samlet tropp og munter stemning klatret de opp de fire trappene, der Walther for sin del fikk sitt første sjokk for kvelden. Der, på en koffert og kledd i en lang, mørkeblå kåpe, satt et tårevått lite vesen, som brast ut i hulkende gråt da hun fikk se dem.
– Ayla! brast det ut av ham da den småvokste, men fullbrystede jenta kastet seg om halsen på ham. – Hv- hva i all verden gjør du her? Men hun gråt og hulket så mye at hun ikke fikk frem et ord.
Annette hadde åndsnærværelse nok til å fiske nøkkelknippet ut av lommen hans og låse opp, mens Carl Oskar tok hånd om kofferten. Alle merket seg at den småvokste jenta holdt godt fast i den store håndvesken sin. Og inne i stuen parkerte de tre jentene seg i sofaen, med Ayla i midten, og både Annette og Gitte gjorde sitt beste for å berolige og trøste henne.
Historien kom støtvis, avbrutt av fortvilte hikst, av og til snakket hun så fort at det var vanskelig å følge med, så oppsto det gråtepauser, der Gitte og Annette byttet på å bruke opp ihvertfall en halv pakke med Kleenex.
– Har du virkelig vært på reise i to hele døgn? brast det ut av Annette. – Men – det er da ikke SÅ langt til Polen? Ayla snufset, tørket øynene igjen og satte seg endelig opp i sofaen. – Jeg torde ikke ta mere enn – ett fly – til Amsterdam! hikstet hun. – Hvis pappa – eller politiet – hadde sendt ut etterlysning etter meg, så – så regnet jeg med at flyplassene ville være det første de kontrollerte. Jeg var til og med – livende redd mens jeg satt på flyet, for jeg visste at det ville bruke litt over to timer, og pappa ville være våken før vi landet! Derfor tok jeg første tog fra Amsterdam – nå husker jeg ikke hvor det gikk engang! – og jeg byttet altså SÅ mange ganger, og jeg torde ikke sove, for jeg var redd for å kjøre for langt – og for at noen skulle stjele kofferten min – og vesken min, og – og jeg har altså vært såååå redd – hele tiden – – – Hun begynte å snufse igjen.
– Men hvorfor rømte du hjemmefra, da? spurte Carl Oskar forundret. – Og hvorfor akkurat HIT? Han var den eneste som ikke visste om det lille «eventyret» hun hadde hatt med Walther på hotellrommet – han visste ikke engang at Ayla eksisterte – før akkurat nå.
Den fremmede – nydelige! – jenta så på ham for første gang, og det tårevåte, triste blikket traff ham som et elektrisk støt – skjønt det visste ingen av de andre akkurat da. – Fordi pappa slo meg – jeg trodde han skulle drepe meg! – og – og truet med å sende meg til Tyrkia – for å tvangsgifte meg! Og da jeg nektet, slo han meg gang på gang – fire kvelder etter hverandre – helt til jeg ikke orket mere! Hun hikstet og begynte å gråte igjen, litt stillere denne gangen.
Hun snufset og tørket øynene. – Og så – – han sparket meg flere ganger mens jeg lå på gulvet, slik at – – at jeg ble redd for å miste – barnet mitt! Heldigvis gikk mamma imellom – – hikstet hun, før hun stanset brått, da det gikk opp for henne hva hun hadde røpet!
Det var plutselig blitt dødsstille rundt henne, alle de fire andre satt med store øyne og så forskrekket på henne. Selv om jentene visste hva som hadde skjedd på hotellrommet, så var jo dette både store og uventede nyheter. Annette kniste litt og møtte det lattermilde blikket til Gitte. Ayla møtte først blikket til Walther, han virket fullstendig målløs, deretter kikket hun på den vakre, blonde kvinnen som satt ved siden av henne i sofaen. De blå øynene så medfølende på henne og Ayla grep hånden hennes. – U- unnskyld, altså – – ? – det gikk opp for henne at hun ikke visste navnet på noen av de andre – – Jeg heter Gitte, innskjøt den lyshårede kvinnen, heldigvis med et lite smil, noe som ga Ayla mot til å fortsette.
– Unnskyld, Gitte – at jeg – ehmmm, altså – rødmen flammet opp i kinnene hennes – unnskyld at jeg har – mmmmmm – blitt gravid med – med kjæresten din, men – men altså – – – det skjedde bare én gang, og – og det var BARE MIN skyld! avsluttet hun skyndsomt.
– Walther er ikke Gittes kjæreste, han er MIN! kom det tørt fra den unge jenta som satt på hennes venstre side. Ayla stirret forskrekket på henne. – Din – kjæreste? brast det ut av henne. – M- men du – du er da – – -? – nå torde hun rett og slett ikke si mere og gjemte ansiktet i hendene. De andre så at tårene begynte å piple frem mellom fingrene hennes, selv om det ikke kom en lyd.
– Jada, jeg vet at jeg ser ung ut – bak hendene hørte Ayla at hun ikke virket særlig sint – heldigvis. Hun visste jo ikke at Walther hadde fortalt hele historien om «eventyret på hotellrommet», som altså hadde fått slike alvorlige og overraskende følger. – Men Gitte her er min gode venninne, så hun får lov å låne ham – hun også – nå var det latter i stemmen hennes, – så derfor, fortsatte den vennlige stemmen, – er vi gravide – begge to! Jeg heter Annette, forresten, og jeg ER fylt seksten år! avsluttet hun og tok de tårevåte hendene varsomt bort fra det like tårevåte – og forskrekkede ansiktet.
– Skal – skal du ha barn – du også? stammet Ayla vantro. Annette nikket smilende.
Det gikk noen lange sekunder, så brast hun ut i hulkende gråt igjen. Gitte la armen trøstende om skulderen hennes. – Så så, lille venn, vi skal hjelpe deg, kan du skjønne! Akkurat nå har ikke Walther noe ekstra soveværelse – det har han innredet til kontor – men jeg har et hjemme hos meg, og mannen min er mye bortreist, så – – –
Hun ble avbrutt av stemmen til Carl Oskar. – Jeg har ikke mindre enn TO ekstra soverom! erklærte han bestemt. Og jeg ville sette svært stor pris på om du – ehhh – – Ayla – kom det raskt fra Annette – altså om du, Ayla, ville bo hos meg – så lenge du ønsker. Du kan være helt trygg! skyndte han seg å tilføye. – Jeg er ingen voldtektsforbryter, og – og – plutselig ble han rød og forlegen – selv om du er en aldeles nydelig og tiltrekkende ung – dame, så – så lover jeg – – altså, det kunne aldri falle meg inn å – å utnytte din situasjon på NOEN måte!
Han slo blikket ned – de mørke øynene og det intense, tårevåte blikket fikk det nesten til å gå rundt for ham, og han kjente at hjertet banket heftigere i brystet hans. Han trakk pusten dypt, så buste han ut: – Og hvis du vil at jeg skal ta en tur til Polen og gi den faren din en skikkelig omgang juling, så er det bare å gi meg adressen!
Walther humret litt og Annette kniste henrykt, Gitte smilte til ham og blunket, og til og med Ayla trakk litt på smilebåndet. Det gjorde ikke Carl Oskar, og det gikk opp for Ayla at han faktisk mente alvor! Hun smilte strålende til ham, og den store mannen smeltet aldeles. Herregud, for en nydelig jente! tenkte han for sikkert sjette gang – på under en halvtime.
– Du er selvsagt velkommen til å bo her også, Ayla – vi skulle nok fått det til, kom det fra Walther, – men jeg kan trygt anbefale kameraten min her. Jeg har kjent ham siden vi var guttunger, og han er helt ufarlig – som en stor teddybjørn!
Alle lo, og Annette brast i latter. – Akkurat sånn tenkte jeg om DEG første gang vi møttes! kniste hun, – og se på meg nå! – Og på meg! innskjøt Gitte smilende, og begge klappet seg på den fremdeles slanke maven.
Carl Oskar bøyde seg frem og kikket nøye etter. – Jeg kan ikke se NOE på dere, jeg! erklærte han, og begge mennene blunket til hverandre. – Nei, men bare vent en seks-syv måneder nå, så – – en – to – tre og – BINGO! – Annette klappet – først Gitte – på maven, deretter seg selv og til slutt Ayla.
De hadde snakket engelsk hele tiden, så Ayla kunne følge med på den spøkefulle samtalen. Da alle de fire andre brast i latter, brøt et – riktignok litt reservert – smil frem på de fulle leppene hennes også. Men hun ristet vantro på hodet. – Jeg skjønner ikke hvordan dere kan være så – så ubekymret! erklærte hun. – Men – men det er jo litt forskjell på dere og meg, da. Leppene hennes begynte plutselig å skjelve. – Jeg har – brutt med familien min, jeg er i et fremmed land, og – og jeg er helt alene – i verden! Og – og jeg er gravid! hikstet hun, og de vakre øynene begynte langsomt å bli fylt med tårer nok en gang.
Hun slo hendene for ansiktet igjen, men rakk ikke å briste i gråt før både Gitte og Annette omfavnet henne spontant og kysset henne på hvert sitt kinn. – Du er ikke alene i verden, Ayla! forsikret Annette. – Kanskje du har mistet familien din, men alle vi som sitter her, vil gjerne være din nye familie!
– Ja, vi tre jenter må ihvertfall holde sammen! utbrøt Gitte lattermildt. – Vi har jo noe viktig til felles! Og barna våre blir jo – halvsøsken! Hun strøk Ayla kjærlig over den stramme, fremdeles flate maven. Denne gangen klarte Ayla å knise forlegent.
Også Walther følte seg ytterst forlegen – det var jo tross alt han som var skyld i at hun var kommet i denne pinlige situasjonen – en flyktning fra sine egne foreldre! tenkte han. Han kremtet, og opplevde at alle plutselig rettet blikket mot ham, som om de hadde tenkt akkurat den samme tanken.
Han kremtet. – Ehhhh, det er veldig fint at du kan bo hos Carl Oskar, og jeg skal selvfølgelig hjelpe deg med penger, du skal ikke behøve å mangle NOE, hverken du eller – eller barnet, når det kommer, forsikret han.
– Så lenge hun bor hos MEG, skal jeg sørge for henne! innvendte Carl Oskar med fast og bestemt stemme. De tre vennene hans lo, men det var en vennlig og velmenende latter. – Jeg kan vel ihvertfall få lov å forsørge barnet mitt – når det kommer? protesterte Walther smilende. – Ihvertfall inntil du gifter deg med henne – og adopterer ungen? DA kan du få lov å overta!
– Kanskje jeg gjør akkurat det! smilte Carl Oskar og prøvde å få det til å høres som en spøk. Men alle de andre – også Ayla – ante at det kanskje ikke BARE var en spøk, heller. Hun lente seg over mot ham og la hånden takknemlig på armen hans. – Du er så snill, Carl Oskar! – tårene var i ferd med å velle opp i øynene hennes igjen. – Dere er så snille mot meg, alle sammen! Tårene rant nedover de myke kinnene, og Carl Oskar ble bare mer og mer forelsket.
Plutselig kom Ayla på noe. – Jeg HAR noen penger selv, altså! Hun grep vesken, som hun hadde plassert mellom bena sine. Den var ganske stor, så de andre – nærmest for en handleveske å regne. Fra den tok hun opp bunkevis med sedler – store sedler – og de nye vennene hennes gjorde store øyne. – Du store verden! brast det ut av Annette. – Hvor har du fått tak i alle de pengene?
Ayla tørket bort tårene, nå kom det et bittert uttrykk i det vakre ansiktet. – Fra pengeskuffen til pappa. Jeg tok med meg så mye jeg kunne – som skadeerstatning for at han sparket og slo meg! – og enda var det mye mer igjen. Og under hele reisen hit – både på flyet og på toget – var jeg engstelig for at han hadde meldt meg til politiet for tyveri. Jeg har vært redd helt til nå – og jeg er redd fremdeles! Hun snufset litt igjen.
– Kan jeg få lov å telle dem? spurte Annette ivrig og strakte ut hånden. Hun elsket å telle penger, men så mange kontanter hadde hun aldri sett før. Hun tok med seg den store vesken bort til bordet. – Du er visst interessert i motemagasiner også! kniste hun og stakk hånden ned i vesken. – Se her, ja – Vogue, Elle, Cosmopolitan, Harper’s Bazaar – – – hun brast i latter, og de andre lo med. Ayla rødmet og ristet bestemt på hodet.
– Ikke i det hele tatt! erklærte hun. – Men jeg var usikker på hva de kunne se når de gjennomlyste vesken, så jeg kjøpte disse bladene på flyplassen i Warszawa og stakk dem ned på alle kanter. Det var derfor jeg ikke torde å ta fly mer enn én gang, heller!
Annette var allerede ivrig opptatt med å sortere seddelbunkene. – Jøss! mumlet hun, – BARE 500-euro – og BARE 100-dollarsedler – og BARE 50-pundsedler! Herregud! – driver han stort i narko, eller?
Hun ventet ikke på svar, og Ayla hadde ikke noen forklaring, heller. Annette telte raskt, mens hun mumlet for seg selv. – Hmmmmm, 76.500 euro, 36.400 dollar, 24.300 engelske pund, 18.000 zloty – pluss noe smått, telte hun, nesten lydløst – det blir – – –
Raskt tok hun mobilen og åpnet kalkulatoren. – Åja, kursen – – Hun åpnet en app til, mens de andre småpratet i bakgrunnen. Etter et par minutter utbrøt hun vantro: – Jøss, Ayla, du er millionær, jo! – i kroner, riktignok. Jeg får det til – litt over én komma fire millioner!
De andre var forbløffet også. – Tenk at faren din sitter med så mye kontanter – i skrivebordskuffen sin! kommenterte Walther ettertenksomt. – Og det var mye mere penger igjen der, innskjøt Ayla. – Jeg tok – ikke mer enn halvparten, iallfall.
– Da tror jeg ikke du blir anmeldt for tyveri, Ayla, mente Gitte bestemt. – Med så mye kontanter liggende hjemme, får han et forklaringsproblem overfor myndighetene. Det MINSTE er at han kan bli anklaget for skatteunndragelse – eller at det er «svarte penger» – og kanskje det er nettopp dét det er!. I begge tilfeller risikerer han å miste resten også – alt sammen – og få straff i tillegg!
Ayla lysnet litt i ansiktet da hun hørte det. Annette samlet pengene i ordnede bunker og satte strikk rundt hver av dem. – Du burde sette disse pengene i banken, mente hun. Men Walther innvendte: – Nesten halvannen million i kontanter, da vil antagelig banken være forpliktet til å spørre hvor du har fått dem fra, kanskje rapportere til politiet også. – Ja, det er sikkert bedre med en bankboks, supplerte Carl Oskar. – Da får du riktignok ingen renter av dem, men akkurat nå er jo sparerenten bare en vits likevel! Og hvis du veksler litt etter litt, så blir det ikke så mange spørsmål.
Ayla la pengene i den romslige vesken sin og rakte den til Carl Oskar. – Vil du ordne det for meg, er du snill? Med det bedende, blanke blikket kunne hun ha bedt ham om hva som helst, og han ville ha nikket ja. Han svelget, hjertet hamret i brystet hans. – Så du – stoler på meg med alle pengene dine, altså? Den nydelige ungjenta nikket bestemt. – Ja, jeg kan se på øynene dine at du er både snill og omsorgsfull – og ærlig. Det gjelder alle dere andre også, forresten. Tusen takk skal dere ha!
Annette undertrykte en gjesp og kikket på klokken. – Jøss, er den blitt SÅ mange! utbrøt hun. – Sengetid for lille meg, iallfall! Hun blunket til sin lyshårede, danske venninne. – Hva med deg, Gitte?
Walthers bedårende svigerinne nikket og lot som om hun kvalte en gjesp, hun også. – En seng lyder unektelig fristende, samstemte hun. – Men jeg er aaaaaaltfor trett til å dra hjem – kan vi overnatte her, begge to, Walther?
To lattermilde blikk, et blått og et mørkebrunt, festet seg på en forlegen Walther. – Ehmmmmm, det går sikkert bra, det, mumlet han.
Den samtalen hadde foregått på norsk, så Ayla hadde ikke forstått så mye. Men hun var kvikk i oppfattelsen og hadde lagt merke til utvekslingen av underfundige blikk, så hun regnet med at Walther – som hun jo EGENTLIG hadde søkt tilflukt hos – kom til å få en anstrengende natt!
Hun rødmet ved tanken, og blikket hennes møtte den andre mannen i rommet – hva var det nå han het? – åja – Karl Oscar reiste seg øyeblikkelig. – Ja, ehhh – – da drar vi vel hjem til meg, da? – han så spørrende på den rødmende ungjenta.
Gitte kunne ikke dy seg. – Jeg håper du har svart belte i karate, Ayla? smilte hun spøkefullt. – Eller en boks med pepperspray? innskjøt Annette raskt.
De to mobbeofrene rødmet forlegent, men Walther kom kameraten til unnsetning. – Kalle er nok stor og sterk, humret han, – men han bruker kreftene sine til å FORSVARE damer – ikke til å overfalle dem!
– Akkurat det har jeg skjønt for lenge siden! erklærte Ayla og grep hånden hans. – Kom, – ehhhh – skal jeg kalle deg – Kalle?
De andre lo godmodig. – Det kan du gjerne gjøre – Ayla! forsikret han. – Nydelig navn du har, forresten! Han grep vesken hennes, vinket adjø til vennene sine, og de to forsvant ut døren.
Gitte så smilende på Annette. – Søren også! – og vi som hadde planlagt at du skulle få – – smake på den store bananen hans i kveld! Så blunket hun til Walther. – Nå må vi nøye oss med en halv banan hver!
Hun lo, og Annette stemte i. – Glem ikke at den strakk godt til for hele TO polske jomfruer, da! kniste hun. – Og den ene fikk til og med en tilleggsbonus!
Historien fortsætter under reklamen
– Kanskje begge to fikk det! kniste Gitte. – Vi har jo ikke hørt noe fra den andre ennå! Hun reiste seg og strakte hånden ut mot Walther. – Kom! – det er sengetid.
(66 har stemt 4,74 af 5)
Loading...4 kommentarer
Skriv et svar
-
Ugens spørgsmål: Fantasier, oplevelser og præferencerJeg har et par spørgsmål, jeg gerne vil have...
- 19/02/2024
Den gamle jumfru
27/01/2020 kl 9:55
Endnu en meget god historie, glæder mig til de næste to kapitler.
Er dog lidt bange for at faderen til Ayla får sporet hende via mobilen, men vi får se…
Og veninden, Meryem, kommer måske også… Selv om hun har et lidt friere liv…
Og det er hyggeligt med en historie uden sex akten, men alligevel har disse undertoner. 🙂
OnkelWaldo
28/01/2020 kl 3:36 - som svar på Den gamle jumfru
Tusen takk, jumfru, det er altså SÅ godt å ha trofaste lesere – gjengangere, så å si! 🙂
Og jeg tenkte faktisk på dette med at faren kunne finne henne, begynte til og med på et avsnitt som pekte i den retning, men strøk det igjen. Men selv om tredje kapittel nå er ferdigskrevet, så ER det jo mulighet for at noe mere kan skje i fremtiden – men det får tiden – eller fremtiden – vise!
Vennlig hilsen, OnkelWaldo
Trønder
19/01/2020 kl 14:38
Et hyggelig gjensyn med tidligere personer. Fint å se at OnkelWaldo kommer med nye noveller igjen, de er alltid en fryd å lese. Gleder meg til de 2 neste kapitler.
OnkelWaldo
19/01/2020 kl 16:23 - som svar på Trønder
Takk for hyggelige ord, Trønder – jeg setter pris på at dere tar godt imot også historier som ikke er rene sexfortellinger!