Fjorten år, allerede i konfirmasjonsalderen – og under de dydig tilknappede blusene befant det seg et par unge bryster


Forfatter: OnkelWaldo

Læs første afsnit

Automatisk Google-oversættelse:

Da det ble tid for Amelia å gå hjem, torde hun likevel ikke å gi den gavmilde herren en klem. Isteden tok hun ham varmt i hånden og takket ham så pent hun bare kunne for den nydelige silkeblusen.

– Det var – helt usedvanlig generøst av deg – av Dem, stammet hun.

Andreas hevet smilende en advarende pekefinger.

– Gaven er gitt på én betingelse, erklærte han bestemt.

Amelia så forskrekket på ham.

– B- betingelse? – Hh- hva er det, da?

– At du heretter sier du til meg – og kaller meg Andreas, slik man gjør mellom gode venner.

Han smålo godmodig.

– Dessuten er vi jo ekstra nære venner, siden vi begge – ja, alle tre – har navn som begynner på A, humret han.

Amelia kniste henrykt og neide en ekstra gang. I siste liten kom hun på noe.

– Åh, jeg kan jo ikke komme hjem til bestemor med denne fine blusen – uten noen forklaring! utbrøt hun. – Og – hun vet jo ikke at jeg har vært på besøk hos D- mmm – hos deg, heller!

Hun dyttet det innpakkede plagget tilbake i armene hans, og Andreas rynket brynene.

– Hmmm, grunnet han. – Når har du fødselsdag?

– Om tre uker, da blir jeg seksten.

– Og «lovlig», tenkte Andreas, men det sa han ikke høyt.

Isteden klappet han henne vennlig på skulderen.

– Da sier vi det slik at – foreløpig beholder jeg blusen her, og du gleder meg hver gang du kommer på besøk ved å ta den på deg mens du er her. I mellomtiden skal jeg finne på en anledning til å spørre din bestemor når dere begge har fødselsdag.

Da later jeg selvsagt som om jeg ikke vet det, blunket han – og begrunne det med at jeg gjerne vil gi dere en liten oppmerksomhet fordi dere er så flinke og hjelpsomme, både når jeg kommer og spiser middag og ellers. Når jeg har fått vite det, så overtaler jeg din bestemor til å holde en liten fest, der jeg kan overrekke gavene. Høres det bra ut?

Amelia nikket og smilte strålende, og et øyeblikk lurte Andreas på om han kanskje ville få en klem likevel. Men så vel var det ikke.

– Det var en veldig god idé! sprudlet hun. – Tusen, tusen takk igjen!

– Ja, når har Alvilde bursdag, egentlig? spurte han.

– Hun fylte fjorten for fire måneder siden, opplyste Amelia. – Det er ikke fullt to år mellom oss.

– Og jeg ble ikke invitert i selskapet, spøkte Andreas. Amelia ristet på hodet og forble like alvorlig.

– Vi har ikke hatt noe slikt selskap siden vi var ti år, vi. Bestemor sier at slikt er for barn, ikke for «unge piker som er i ferd med å bli kvinner» – det er det hun pleier å si.

– Da skal jeg sørge for at det blir et aldri så lite selskap for deg om tre uker, jeg, smilte Andreas.

– Hvordan skal du få til det, da?

– Bare vent og se! blunket den eldre mannen.

– – –

Bridgeaftenen var fremdeles i gang da Amelia kom hjem. Hun kjente at hun var litt sulten, og stakk hodet ut på kjøkkenet, som nå var tomt – for folk, iallfall. Men på benken sto, slik hun hadde håpet, ikke bare tømte fat, men også to – tre, der det fremdeles sto igjen noen deilige snitter og småkaker.

Hun tok en ren tallerken, og så lydløst som mulig forsynte hun seg med noen av delikatessene, som hun tenkte å dele med søsteren. Det sto også noen nesten tomme vinflasker der, og like lydløst strakte hun seg på tå og hentet ned et rent glass fra et av overskapene. Slantene fra tre av flaskene var nok til å fylle glasset litt mer enn trekvart fullt.

Hun tok begge deler med seg og listet seg opp trappene til tredje etasje, heldigvis uten å møte noen. Det hadde hun ikke regnet med, heller.

Med begge hender fulle var det vanskelig, både å åpne og å banke på døra til deres felles soverom, Så hun nøyde seg med et par lette bank med albuen, mens hun ropte lavt:

– Alvilde! Er du våken?

Hun hørte en liten sengeknirking da søsteren sto opp, og tassende føtter på det som Amelia visste var et nakent tregulv. Søsteren låste opp med et litt grettent uttrykk i ansiktet, men hun lyste opp da hun fikk se hva Amelia hadde med seg.

– Du verden, Amelia – har du tatt med deg vin? utbrøt hun.

– Var dét det første du la merke til, altså? smilte Amelia. – Ser du ikke at jeg har tatt med god mat til deg også?

Alvilde kniste, plutselig i mye bedre humør.

– Den kan du spise det meste av, for jeg snek meg ned for en halvtime siden og forsynte meg. Da var det ikke noen vinflasker på kjøkkenet. Men – –

Hun bøyde seg sidelengs og tok opp en stor, mer enn halvfull brusflaske. Amelia lo lavt.

– Se det – champagnebrus fra Hansa. Skulle tro du visste vi hadde noe å feire.

– Har vi det, da? spurte Alvilde nysgjerrig.

Amelia fortalte ivrig om hvilken fin gave både hun og søsteren hadde fått, at hun hadde fått prøve dem begge to, men at den ene passet henne best.

Alvilde fikk et lurt uttrykk i ansiktet.

– Prøvde du dem begge to, altså?

Amelia nikket.

– Da måtte du vel ta av deg – mmm – den genseren, da?

Søsteren rødmet, men nikket.

– Ja, men jeg har jo liv under, ikke sant?

Alvildes underfundige ansiktsuttrykk gikk over til et lite halvsmil.

– Skiftet du bluse mens han så på, eller?

Amelia gispet forferdet.

– Nei, er du gal! Han ba meg gå inn på – han har et kontor ved siden av stuen. Og jeg lukket selvfølgelig døra bak meg.

– Så han likte å se deg i den blusen, altså?

– Det sa han, i hvert fall. Og han kommer helt sikkert til å like å se deg også – i den andre.

– Hvorfor fikk du den ikke med deg hjem, da?

– Det kunne jeg ha fått, men da hadde jo bestemor begynt å undre seg, ikke sant? – og stille spørsmål. Men han sa at han ville få rede på når vi hadde bursdag, og da ville han gi dem til oss som gaver.

Hun brast ut i en kort latter.

– Bestemor er jo så fæl til å spørre og grave, så da er det vel ikke så urimelig at han også stiller et par spørsmål, ikke sant?

Søstrene lo og skålte med hverandre, først i rødvin, deretter i champagnebrus. Amelia forsynte seg med tre av snittene og to småkaker, men kom til å tenke på at hun hadde jo spist tre biter med deilig konfekt også. Sjokolade var visstnok fetende, og hun var livredd for å bli tykk. Alvilde var smekker og sivslank, men hun var jo halvannet år yngre også, så.

For sikkerhets skyld la hun en av snittene med røkelaks tilbake på tallerkenen. I stedet tok hun en ekstra slurk av champagnebrusen.

Det var oppstått noen sekunders pause mens Amelia spiste, Nå tok Alvilde ordet igjen:

– Takket du pent for de pene blusene, da?

Amelia rødmet.

– Ja, selvfølgelig gjorde jeg det. To ganger, til og med.

Det glimtet spøkefullt i lillesøsterens øyne.

– Ga du ham en god klem, kanskje?

Amelia rødmet enda dypere og ristet på hodet.

– Nei, det torde jeg ikke. Men det kan jo du gjøre når du besøker ham.

Alvilde ga henne et svakt, lite smil.

– Kanskje jeg gjør det – hvis jeg liker blusen.

– – –

Det var slett ikke hver dag Andreas spiste middag på pensjonatet, men han tenkte han fikk prøve å holde løftet sitt til Amelia. Derfor tok han turen den påfølgende søndagen, som var bare tre dager senere, og tok plass i spisesalen, som var nesten tom. Bare et yngre ektepar satt i ivrig samtale ved et av vindusbordene.

Det var Alvilde som serverte ham denne gangen. Hun møtte ham med et strålende smil og forkynte:

– I dag har vi deilig kalvestek på menyen. Håper De liker det? Skal det være noe å drikke til, kanskje?

Andreas smilte tilbake.

– Det høres skikkelig deilig ut, Alvilde, og det lukter jo så godt også. Gi meg en halv flaske rødvin, du, er du snill.

– Vi har to typer rødvin, opplyste den unge jenta. – Rioja og Valpolicella.

Hun uttalte navnene bokstavrett, og Andreas tok på seg en spøkefull lærermine.

– Blir du fornærmet hvis jeg forteller deg hvordan du uttaler de to navnene? spurte han. – Det ene er spansk, nemlig, og den andre vinen kommer fra Italia.

– Nei, jeg vil gjerne lære, jeg, strålte Alvilde. – Nå som jeg er ferdig på skolen, har jeg liksom ingen å lære av.

Andreas øynet en mulighet.

– Ja, kan jeg kanskje få spørre deg når du har fødselsdag? Man skal jo ikke spørre en dame om hennes alder, men det er jo ikke det jeg gjør, heller, blunket han.

– Jeg blir ikke fornærmet, jeg, kniste den sjarmerende ungjenta. – Jeg ble fjorten for fire måneder siden, den trettende mai.

Og Amelia blir seksten nå om fjorten dager, la hun til, som en tilleggsopplysning. Hun husket naturligvis den samtalen hun hadde hatt med søsteren sin da hun kom tilbake etter den halvveis ulovlige kveldsvisitten.

I det samme viste den strenge bestemoren seg i kjøkkendøren.

– Alvilde, du må ikke oppholde herren med småprat! formante hun. – Har du brakt på det rene hva han ønsker servert?

Andreas smilte så bredt og sjarmerende han kunne og vinket den bistre gamle damen bort til bordet sitt.

– Det er tvert imot jeg som oppholder barnebarnet Deres, fru Jerpeseth, innrømmet han. – De må så meget unnskylde, men jeg lurte på når disse unge damene har fødselsdag. Og jeg har nettopp fått vite at den eldste – er det ikke Amelia hun heter? – runder en viktig milepæl om bare et par uker. Seksten år – stemmer ikke det?

Det innrømmet bestemoren, litt motvillig, kanskje. Andreas fortsatte:

– Det betyr jo at hun er i gifteferdig alder, så å si, og det bør jo markeres. Samtidig er jeg nylig ferdig med oppussingen av min beskjedne bolig, og kunne tenke meg å markere det samtidig. Da vil jeg gjerne leie lokale av Dem, og forutsetter selvsagt at De står for serveringen også.

Den aldrende damen øynet nå muligheten til ekstra inntekter, og ble straks mer medgjørlig.

– Hvor mange gjester tenkte De å invitere til denne – innvielsen Deres, da? spurte hun, nesten vennlig i stemmen nå.

Andreas slo ut med hånden.

– Nei, mine bekjentskaper her oppe er jo relativt begrensede, må jeg innrømme. Jeg hadde jo min omgangskrets inne i byen, og jeg har ikke tenkt å dra noen av dem hit, egentlig.

Han tenkte seg om i noen få sekunder.

– Men lensmannen og hans bror er trivelige folk, og så har de unge damene kanskje et par venninner de kunne tenke seg å innby? Deres og de unge damenes familie vil jo være selvskrevne, og De, fru Jerpeseth, vil naturligvis også stå fritt til å invitere noen av Deres nære venninner. All mat og drikke går naturligvis på min regning.

Han strøk seg ettertenksomt over haken før han fortsatte:

– Kanskje De også vil leie inn hjelp til å servere, for på denne dagen må selvsagt de unge damene regnes som gjester. Jeg vil naturligvis dekke alle ekstrautgifter De måtte ha i den forbindelse.

Andreas humret lett.

– Det blir jo en slags dobbelt innvielse, dette, frue: Deres datterdatters fødselsdag – og inntreden i de voksnes rekker, og jeg som markerer at jeg har blitt Deres nye nabo.

Den gamle fruen, som allerede hadde begynt å regne i hodet hvor mye hun kunne tillate seg å sette på regningen, spanderte et av sine sjeldne, men velvillige smil og et nådig nikk. Det var et par yngre enker i bridgeklubben hennes, som kanskje ville sette pris på å bli valgt til borddamer for den åpenbart svært velstående nye naboen.

– – –

Bare to dager senere, akkurat idet det begynte å mørkne, banket det forsiktig på Andreas’ dør. Han ante straks hvem det var, og da han åpnet, sto en rødmende Alvilde utenfor og så spent opp på ham.

Han tok et skritt til side og slo innbydende ut med armen.

– Kom bare inn, vakre Alvilde. Jeg har nok ventet på deg, skjønner du.

Han hjalp henne av med kåpen, og knelte deretter ned for å ta av henne støvlene. Alvilde kniste forskrekket, dette hadde hun ikke ventet. «Vakker» hadde han kalt henne. Det hadde han ikke gjort før. Mente han det alvorlig, mon tro?

Denne dagen – eller kvelden – regnet det ikke, men hun hadde likevel på seg samme slags solide gummistøvler som søsteren hennes hadde hatt.

– Mmm, du har jo aldeles nydelige og nette små føtter også! roste han og tok en av dem i sin store, varme hånd. Dermed fikk han også gleden av å føle at hun la en av de små hendene sine på skulderen hans for å støtte seg.

Etter noen få sekunder slapp han foten hennes og reiste seg.

– Kom nå inn og sett deg, smilte han. – Du vil sikkert også ha noe av den deilige konfekten som Amelia fikk?

– Jaaa, tusen takk, hvisket Alvilde og neide.

– Sett deg bare i sofaen, du, oppfordret han. – Du tar vel en kopp kaffe også, ikke sant? – du er jo straks en ung dame.

Alvilde nikket igjen. Tenkte han virkelig på henne som en «ung dame»? undret hun.

– Takk, gjerne det. Hun verket etter å se den pene blusen som Amelia hadde skrytt slik av – «din er enda penere enn min», hadde hun sagt.

Hun satte seg omtrent midt i sofaen med sine små hender pent foldet i fanget – «i skjødet», som hennes bestemor pleide å si. Den store, vennlige mannen satte to kopper, med skåler under, og to asjetter på bordet og skjenket duftende kaffe i begge koppene. Deretter nikket han mot den store konfektskålen som sto midt på det avlange bordet.

– Vær så god, jenta mi, bare forsyn deg, smilte han.

«Jenta mi» – bestemor ville sikkert ha rynket brynene og ment at det var da en altfor «intim» betegnelse, tenkte Alvilde, men hun følte en varm bølge skylle gjennom seg. Hun hadde selvsagt hørt det før, av vennlige pensjonatgjester når hun serverte dem frokost, men det var liksom noe annet når hun var på tomannshånd med en mann, tenkte hun. Som om hun var litt – spesiell, liksom. Men han hadde helt sikkert sagt det samme til Amelia. Og hun var både eldre, mere voksen – og penere, mente Alvilde selv.

Det mente imidlertid ikke «den fine herren». Andreas følte seg avgjort tiltrukket av den mørkhårede, eldre søsteren med det litt reserverte smilet, de uttrykksfulle øynene, og de runde formene som var godt skjult under romslige, løstsittende klær. Men Alvilde var enda mere smilende, mer spontan, mer ungdommelig livlig, og det uskyldsblå blikket under den viltre, lyse hårmanken fikk ofte noe ertende over seg, noe frimodig og nesten barnslig tillitsfullt.

Det var dette som tre ganger hadde gitt ham mot til å smyge hendene om det slanke livet hennes og trekke henne ned på fanget. Hver gang til lattermilde, knisende små protester som aldri var alvorlig ment. Alvilde var en liten flørt – uten å være helt klar over det selv.

Det var lenge siden Andreas hadde vært intim med en kvinne. Svært lenge siden. Og besøkene fra disse to unge søstrene hadde fristet ham langt mer enn det som kunne kalles «anstendig» for en godt voksen mann. Det forrige besøket fra Amelia hadde etterlatt ham med en verkende, utilfredsstilt lengsel, selv om han nesten ikke hadde rørt ved henne, langt mindre gitt – eller fått – noe kjærtegn.

Nå satt denne unge, lyshårede uskyldigheten ved siden av ham i sofaen og smilte opp mot ham, mens hun sugde takknemlig på en av de eksklusive konfektbitene.

– Mmm, så deilig! utbrøt hun henført, og de fuktige, halvåpne leppene ga Andreas en nesten ubendig lyst til å be om et kyss. Men det var fremdeles for tidlig, og han ønsket å bevare den pinefulle spenningen så lenge som mulig.

Hun hadde fylt rikelig med fløte i kaffekoppen sin, og da hun nå vendte ansiktet halvveis bort fra ham og nippet forsiktig til den varme drikken, var det som om han kom på noe – eller lot som om han gjorde det.

– Å ja, det var sant – – utbrøt han, før han reiste seg brått og forsvant ut i siderommet. Han var snart tilbake igjen med den samme pakken som han hadde åpnet foran øynene til Amelia for bare noen dager siden.

Han satte seg ved siden av henne i sofaen og la pakken på fanget. Så møtte han det spente blikket hennes.

– Storesøsteren din har sikkert fortalt at jeg ga henne en bluse sist hun var her og besøkte meg? smilte han vennlig.

Alvilde nikket.

– Mmmm. Hun sa at den var sååå nydelig.

– Det er jo dere to også – begge to, blunket han. – Og nydelige, små – – unnskyld – UNGE piker må jo ha pent tøy på seg, ikke sant? – så derfor har jeg kjøpt en til deg også.

Hun fulgte spent med da han først tok opp den røde blusen. Det skinte blankt i den glitrende silken da han holdt plagget opp foran henne.

– Åååhh, så pen den er! åndet hun. – Den er til Amelia, ikke sant, hun fortalte meg om den?

Han nikket.

– Det var den hun valgte seg, ja. Men jeg ser gjerne at også du prøver dem begge to, slik hun gjorde. Du kan gå inn på kontoret mitt og skifte – «hvis du vil», hadde han lyst til å si, men lot det være.

Alvilde smilte takknemlig og reiste seg. Døra til kontoret lå til venstre, slik at hun måtte smyge seg forbi knærne hans for å komme fram. Hun kunne ha valgt å gå den andre veien og rundt bordet, men han var glad for at hun var såpass trygg at hun valgte å streife så vidt borti ham, istedenfor å gå den omveien.

Det lange skjørtet strammet seg litt over enden hennes da hun smatt forbi ham med kurs for kontordøra. Han klarte å motstå fristelsen til å legge hendene omkring det smale livet og trekke henne ned på fanget. Det var flere uker siden han hadde våget seg til det, og det hadde bare skjedd to – tre ganger.

Da hun åpnet døra, syntes han at hun sendte ham et kokett lite smil like før hun lukket den etter seg. Det kunne selvsagt være bare innbilning – eller ønsketenkning.

Han lente seg tilbake i sofaen og pustet langt ut. Til sin forlegenhet merket han at han satt der med en mer enn halvveis ereksjon. Han kastet et blikk nedover seg selv – den var synlig, men kanskje ikke altfor fremtredende. Diskret prøvde han å rette på klærne så den ble enda mindre iøynefallende.

Etter at han fikk vite at hun forlengst var fylt fjorten år, hadde han begynt å se på henne med nye øyne. De få gangene han spøkefullt hadde trukket henne ned på fanget, hadde han tenkt på henne som en ren jentunge – tolv år, kanskje, i hvert fall ikke mer enn tretten. Han hadde kilt henne litt i siden så hun hylte og kniste, men hun hadde ikke revet seg helt løs, heller.

Men altså – fjorten år, allerede i konfirmasjonsalderen – og under de lange skjørtene og de dydig tilknappede blusene befant det seg både et par spente, unge bryster og – antagelig – en begynnende hårvekst.

Bare ved tanken svulmet lemmet hans ytterligere. Han grep den lille, halvveis åpne pakken og la den over sin gryende opphisselse. Skjønt – hvor mye visste Alvilde om en manns lyster, mon tro? – og ikke minst – hvilke uttrykk de ga seg? Det var han usikker på. Men, tenkte han, med et indre, uskikkelig smil – det ville være svært spennende å finne det ut!
Historien fortsætter under reklamen

Han fuktet munnen med en slurk kaffe og bevilget seg en likørkonfekt, han også. Døra til hans lille kontor var fremdeles forsvarlig lukket.

Læs næste afsnit

9 kommentarer

1. Anonym

   24/10/2025 kl 6:58

   Oj, vad skönt 🌊

   2+

   Besvar kommentar
2. Tabutissemanden

   20/10/2025 kl 10:03

   Sikke nogle frække personer i historien. Fremragende!

   2+

   Besvar kommentar
3. Anonym

   20/10/2025 kl 9:02

   Så nice 🌊

   6+

   Besvar kommentar
4. Anonym

   20/10/2025 kl 5:27

   Ja, två unga tonårsmammor att fantisera om vore inte helt fel 🌊

   7+

   Besvar kommentar
5. Anonym

   18/10/2025 kl 18:05

   Ett avsnitt till tack.

   7+

   Besvar kommentar
6. Anonym

   09/10/2025 kl 13:56

   Viken härlig historia.

   Den fick mig att fantisera så skönt när jag i mitt inte såg de unga nakna töserna färdiga att plockas.

   15+

   Besvar kommentar
   • Anonym

     16/10/2025 kl 6:58 - som svar på

     Är det en ny del på gång?

     Har kommit så skönt när jag fantiserat om de kommande defloweringarna med tillhörande ejakuleringar i ungtösernas trånga, blöta, villiga och fertila grottor förhoppningsvis där hans säd placerar kakor i deras ugnar 🍆💦💦💦🍑🍑🌊🌊

     13+

     Besvar kommentar
7. Frank

   06/10/2025 kl 16:09

   Jeg gleder meg til han skal pule de to søstrene. Lurer på om han får begge på en gang?

   5+

   Besvar kommentar
   • Anonym

     07/10/2025 kl 7:04 - som svar på Frank

     Ja, hoppas han tar oskulden på de två unga tonåringarna snart och samtidigt ger dem varsin potent gråvit sats i deras trånga muttor 🍆💦🍑🌊.

     Med lite tur kan mormorn snart vara gammelmormor.

     21+

     Besvar kommentar