«Profeten» hadde holdt skremmende taler om helvetes flammende svovelgryter og Guds straffedom, der folk hadde korset seg og bedt ..

Forfatter: OnkelWaldo

Læs forrige afsnit
eller læs fra begyndelsen

Det tok litt over en time å kjøre til byen i Reidars gamle, men solide Chevrolet. Ingrid frydet seg over hver eneste meter. Hun hadde aldri vært i en større by før. «Profeten» hadde bare dratt med seg sin lille menighet til forskjellige småsteder, der han hadde holdt skremmende taler om helvetes flammende svovelgryter og Guds straffedom, der folk hadde korset seg og bedt på sine knær om tilgivelse for sine mange synder – og sikkert mange innbilte.

Og der fryktsomme gamle enker hadde trykket penger i hendene på den strenge profeten, for at han skulle gå i forbønn for dem, slik at de kanskje slapp unna de verste pinslene. Ingrid regnet med at det var derfra de pengene var kommet som hadde vært låst ned i det store pengeskrinet.

Noen av de pengene satt hun nå og knuget i sine små hender. Fremdeles var de forsvarlig gjemt i den store, brune konvolutten, sammen med papirene hennes og bildene av moren og besteforeldrene.

Hun kikket spent ut på de ukjente gårdene, bolighusene og de små fabrikkene de passerte på veien. Den gangen de ankom den lille bygda der Pastor Jakob hadde kjøpt det nedslitte småbruket, hadde hun vært bare jentungen, og de hadde sittet i en skranglete, innelukket lastebil, husket hun. Dette var første gang hun virkelig SÅ omgivelsene rundt seg.

Det var spennende å se at Reidar ble så godt mottatt i banken også. Han var tydeligvis godt kjent der og ble straks vist inn til banksjefen.

Ingrid fulgte beskjedent i hælene på ham, men inne på det staselige kontoret hilste banksjefen høflig på henne, ja han bukket lett, til og med, som om hun skulle være en fin, voksen dame.

Men han mottok Reidar som en gammel kamerat, slo ham på skulderen, akkurat som lensmannen hadde gjort, og bød dem begge sitte ned i to behagelige lenestoler.

Før han selv satte seg ned, stakk han hodet ut i banklokalet og bestilte tre kopper kaffe «og noen av de gode småkakene, er du snill, Mette».

– Vil du ha et glass konjakk, Reidar? bød han, men Reidar ristet på hodet.

– Nei takk, jeg kjører i dag, og så har jeg et par andre viktige ærender også.

Så forklarte han situasjonen for den hyggelige banksjefen, som lyttet oppmerksomt. Han gjorde store øyne da Ingrid la alle kontantene foran ham på bordet.

– Hun insisterer på å gi meg dem – alle sammen, smilte Reidar og la en vennskapelig hånd på kneet hennes. – Men det kan jeg jo slett ikke ta imot, så jeg vil gjerne at du setter det meste av dem inn på en høyrentekonto eller noe slikt – eller kanskje du kan anbefale noen trygge aksjer?

Banksjefen var blitt alvorlig i ansiktet. Nå tok han opp dåpsattesten hennes og studerte den nøye.

– Såååå – du er seksten og et halvt år, ser jeg? bemerket han.

Ingrid nikket, uten å svare.

– Og det ser ut til at du har besteforeldre i live?

– Kanskje, det har jeg ikke undersøkt.

Banksjefen kremtet diskret bak hånden.

– Hmmm, du skjønner at – – har du fått oppnevnt noen verge, forresten?

– Verge?

Ingrid var forvirret.

– Ja, siden du ikke er myndig, så trenger du en verge for å råde over penger som står i ditt navn, skjønner du.

– Men – jeg vil at Reidar skal ha de pengene. Jeg stoler på ham.

Reidar innskjøt:

– Og jeg vil helst at de står i hennes navn, for det er jo hennes penger. Jeg vil bare låne noen av dem, for å utvide sagbruket mitt. Så kan hun bli medeier.

Banksjefen smilte.

– Så – har dere følge, da – eller? Er dere – kjærester, kanskje?

Han la merke til at begge to rødmet, men så også at den unge jenta så håpefullt på den voksne mannen. Reidar følte seg tydelig ille til mote.

Ingrid bestemte seg for å være litt modig.

– Jeg vil gjerne, for jeg elsker ham, men han elsker ikke meg.

Hun klarte å presse fram et par triste tårer, som begge mennene la merke til.

Reidar følte at han måtte protestere – litt i hvert fall.

– Ehhh – hmmm, jeg – jeg liker henne jo – svært godt, da, men – vel, hun er jo så altfor ung.

Den eldre mannen blunket og smilte lurt.

– Jeg ser ihvertfall av dåpsattesten hennes at hun er «lovlig», som det så vakkert heter, og jeg kjenner til i hvert fall to ektepar her i byen, der jenta var godt under atten år da de giftet seg.

Han lente seg tilbake i stolen og humret lett.

– Riktignok var de «nødt til» å gifte seg, som det jo også heter. De små arvingene ble født henholdsvis to og tre måneder etter bryllupet.

Han så på Ingrid igjen, det lå bare varme og vennlighet i blikket.

– Som du sikkert vet, har du egentlig ikke lov til å gifte deg før du er atten år, sa han. – Men det går så mye lettere å få tillatelse hvis du er gravid, skjønner du.

Den eldre mannen hadde små, underfundige smilerynker i ansiktet, merket hun.

Ingrid var for lengst blodrød og visste ikke helt hva hun skulle si. Hun torde ikke se på Reidar engang, men ante at han hadde det på samme måten.

Til slutt klarte hun å stamme fram:

– Jeg vil ikke – tvinge ham til å gifte seg med meg – heller, erklærte hun. – Ikke på den måten. Sett bare pengene inn på – på hans konto, så – så tar han vare på dem for meg.

Banksjefen var blitt alvorlig i ansiktet igjen.

– Du kan trygt stole på Reidar, jenta mi, det er ikke der problemet ligger, fastslo han. – Men – hvis han plutselig skulle komme ut for en alvorlig ulykke – virkelig alvorlig – da er pengene dine kanskje tapt. Da blir det arvingene hans som overtar dem.

– Jeg kan sette opp et testamente, erklærte Reidar plutselig. – Der kan jeg føre opp Ingrid som enearving. Jeg har jo ingen unger fra før, så.

– Enearving? innskjøt banksjefen forundret.

Reidar nikket bestemt.

– Ja, hun kan få alt sammen etter meg, hvis – altså hvis så galt skulle skje. Og så – når jeg har vært borte på maskinverkstedet og bestilt det utstyret jeg trenger, så setter vi opp en kontrakt som sier at – at vi eier sagbruket sammen også.

– Alt sammen?

Ingrid hvisket nesten nå. Hun visste at hun ikke burde spørre noe mere, ikke prøve å presse ham, men hun klarte ikke å la være.

Reidar nikket bestemt.

– Ja, alt sammen. Vi blir medeiere, du og jeg – til hele bedriften.

Hun svelget, hjertet hamret vilt i brystet hennes.

– Betyr det at du – kanskje – at du liker meg – litt, iallfall, da?

Det var så vidt hun fikk fram spørsmålet, og både Reidar og banksjefen forsto at hun egentlig helst ville ha brukt et annet ord enn «liker». Så, etter en liten tenkepause, var det det usagte ordet han svarte på:

‘– Ja, Ingrid, jeg liker deg – svært godt, og ikke bare «litt» heller, slo han fast.

Sånn. Nå hadde han ikke forpliktet seg altfor mye, iallfall – mente han selv, ihvertfall. Men for Ingrid hørtes svaret ekstra lovende. Hun smilte strålende, både mot Reidar og banksjefen, og opplevde at banksjefen ga henne et megetsigende blunk tilbake.

Det ble til at Reidar inngikk en låneavtale med Ingrid på 40.000, som de undertegnet, alle tre. Resten av pengene ble satt inn på en egen konto i Reidars navn. Banksjefen skulle sette opp et forslag til testamente, som Reidar skulle undertegne når han kom tilbake etter ærendene sine. Han fikk også med seg et sjekkhefte, som han kunne bruke, både på maskinverkstedet og hvor som helst ellers han ønsket å kjøpe noe uten kontanter. Sjekk var selvsagt noe han kjente til, men som han aldri hadde brukt selv.

Banksjefen lovet å ha alle papirene ferdige til neste dag – «eller du kan komme innom senere en dag, for det haster jo ikke», hadde han sagt til Reidar, og Reidar nikket.

Deretter, på en ren innskytelse, tilføyde han:

– Hvis du kan ha de papirene klar til i morgen en gang, Antonius, så kommer vi innom da, vi, tenker jeg. Jeg har et par ærender til her i byen, og så tenker jeg at vi like godt overnatter til i morgen.

Banksjefen smilte og nikket.

– Det skal jeg nok få til, Reidar. Bare ha en hyggelig kveld på byen, dere.

Han smilte til Ingrid, som fikk en liten støkk da hun hørte ordet «overnatte». Og hvorfor sa han «på byen»? undret hun. Det het vel «i byen»? mente hun, men hun torde ikke rette på ham, heller.

Reidar reiste seg og tok en foreløpig avskjed med den hyggelige banksjefen.

Under tvil beholdt Ingrid fem hundre kroner – «som du kan bruke på deg selv, når du vil», som Reidar uttrykte det. Han hadde ellers til hensikt å bruke sine egne penger til å betale for alt hun ville ha, men tenkte at hun ville føle seg mere voksen og selvstendig hvis hun hadde noen penger som hun følte at hun eide selv.

Og etter at de forlot banken, kjøpte hun både en liten lommebok og en pen håndveske, slik at hun følte seg rent som en dame etterpå. Når de gikk på fortauet sammen, huket hun hånden sin inn i albukroken hans, slik hun hadde sett andre gjøre, både ektepar og kjærestepar. Hun visste selvsagt at foreløpig var de ingen av delene, men det var jo lov å håpe, tenkte hun.

Reidar hadde tenkt mye på hva han skulle kjøpe og hvor mye av Ingrids penger han skulle investere. Da han sto på det store maskinverkstedet og bladde gjennom forskjellige kataloger, visste han at han måtte begrense seg, men det var også mye som fristet. Ingrid hadde jo gitt ham frie hender, men av hensyn til henne kunne han ikke gå til altfor store utskeielser, heller.

Til slutt endte det med at han bestilte en not-og-fjærhøvel, en automatisk firesidig høvelmaskin, en avretter og tykkelseshøvel og tre middels store elektromotorer. I tillegg fant han ut at han trengte ny kantsag. Ja, og så to nye sagblader også, for nå fikk han sikkert mere å gjøre framover.

Han grøsset litt da han skrev ut sjekken på 47.000 kroner, langt over det han opprinnelig hadde tenkt. Men Ingrid løftet ikke på øyebrynene engang, bare smilte tillitsfullt og klemte armen hans.

– Så nå blir jeg – hva heter det – medeier, altså? Jeg skal få eie litt av – bedriften din?

– Du skal få eie halvparten, lovet han. – Fra nå av eier vi sagbruket sammen.

Ingrid fikk tårer i øynene, hun var helt overveldet. Hun ønsket at hun kunne takke ham – ordentlig, men samtidig visste hun at hun ikke måtte bli altfor – nærgående, heller. Hun husket de – var de ikke litt frekke? – ordene til banksjefen. At hun kunne bli gravid, og da ville det bli lettere å få lov til å gifte seg. Men hun måtte ikke prøve seg på noe slikt –ikke ennå, iallfall!

– Vi må jo feire at du har blitt medaksjonær, smilte han til Ingrid da de hadde forlatt banken. – Heretter får jeg vel kalle deg for «visedirektør», tenker jeg.

Ingrid skjønte at det var i hvert fall en halvveis spøk, og hun var slett ikke sikker på hva den fine tittelen var for noe, heller. I tillegg insisterte Reidar på at de måtte ut og spise på en fin restaurant, og da ville han først kjøpe en pen kjole til henne .

Ingrid kom plutselig til å tenke på de pengene som lå i hennes nye håndveske og lyste opp.

– Å ja, den kan jeg jo betale for selv! strålte hun.

Men Reidar ristet på hodet.

– Nei, i kveld er jeg din kavalér, erklærte han bestemt – så da er det jeg som betaler for alt sammen. Men neste gang vi er i byen, kan du få lov til å kjøpe klær – eller noe annet – for dine egne penger.

Ingrid visste ikke helt hva en «kavalér» var for noe, men hun klemte armen hans litt ekstra og smilte mot ham så strålende hun bare kunne. Hun visste det ikke, men det smilet hadde ekstra sterk virkning på «kavaléren» hennes, som var i et særlig oppglødd humør denne dagen.

De nådde innom en kjoleforretning før den stengte, og Reidar ba den trivelige ekspeditrisen om å finne «en riktig pen kjole til denne vakre unge damen».

Ingrid kniste og dyttet til ham med albuen, men ekspeditrisen smilte og nikket, som tegn på at hun var helt enig.

Men den første kjolen hun kom med, den avviste Ingrid blankt. Den hadde små, glitrende paljetter i et mønster på overkroppen, og en utringning som gjorde at Ingrid ikke ville prøve den engang.

– Det der er ikke «meg», erklærte hun bestemt. – Den er riktig pen, selvfølgelig, men, altså – jeg må ha en som – som gjør at jeg ikke stikker meg sånn ut!

– En litt diskret penkjole, altså? smilte den eldre damen forståelsesfullt, og heldigvis forsvant hun, slik at Ingrid slapp å spørre Reidar hva «diskret» var for noe. Det ville ha vært altfor flaut.

Denne gangen kom hun tilbake med hele tre kjoler over armen. Reidar pekte straks på en kjole i en varm rødfarge, som hadde et gyllent mønster øverst, som gikk fra brystet og opp mot skuldrene.

– Den tror jeg du vil kle, erklærte han, og ekspeditrisen nikket at hun var enig.

Den var ikke særlig utringet i halsen, så Ingrid gikk med på å prøve den. Da hun kom ut av prøverommet, nikket de to andre begeistret.

– Nydelig! utbrøt Reidar. – Og den passer deg jo så godt også. Den tar vi!

– Bare den ikke er for dyr, innvendte Ingrid og ville se på prislappen. Men det fikk hun ikke lov til. Den forsvant helt mellom Reidars store fingre, og han ba ekspeditrisen klippe den av.

Det gjorde hun, og da Ingrid kom ut fra prøverommet for annen gang, nå med sin enkle kjole over armen, så hun at Reidar fikk igjen noen vekslepenger.

– Hvor mye koster den? ville hun vite, men Reidar bare smilte og blunket.

– Husk, det er jeg som betaler, humret han, men Ingrid hadde lagt merke til at den blide ekspeditrisen sto med to hundrekronesedler i hånden. Og Reidar hadde ikke fått tilbake så mange penger, trodde hun.

– Åh, mamma – mye over hundre kroner! gispet hun forferdet, men Reidar bare smilte og tok ekspeditrisen i hånden til avskjed. Da gjorde Ingrid det også.

I siste liten kom Reidar på at – «du må jo ha et par pene sko til den nye kjolen», og heldigvis lå det en skoforretning nesten vegg i vegg. Fremdeles var det ti minutter igjen til stengetid, og Ingrid fikk kjøpt et par som passet helt perfekt.

– Fruen har jo aldeles nydelige, små føtter, roste ekspeditøren, som var en vennlig eldre mann denne gangen. – Et perfekt nr. 33.

Ingrid likte skoene godt, men hun var minst like fornøyd med at den hyggelige mannen hadde kalt henne «frue».

Fremdeles var det tidlig på kvelden, og de hadde jo ikke bestilt noe hotellrom på forhånd. Reidar hadde alltids overnattet i byen et par ganger før, men det hadde bestandig vært på det rimeligste hotellet. Byen hadde bare to, og denne gangen valgte han det nyeste og dyreste. Der visste han at det var musikk i restauranten også.

I resepsjonen ble de møtt av en blid og sprudlende ung dame. – Har herskapet reservert? spurte hun vennlig.

Reidar ristet på hodet.

– Nei, dessverre. Vi er i byen i forretninger og har en avtale med banksjefen i morgen, så da tenkte vi at det var mest praktisk å overnatte.

Damen satte en bekymret trutmunn og ristet beklagende på hodet.

– Det er dessverre en kongress i byen denne helgen, opplyste hun – så jeg har dessverre – –

Hun bladde i protokollen sin.

– Jeg har dessverre bare ett værelse igjen, det er egentlig en suite, som vi kaller «bryllupssuiten», for det er gjerne nygifte som pleier å leie den – en sjelden gang.

Damen kastet et lynraskt blikk til begge sider, så lente hun seg over skranken og sa med lav, fortrolig stemme:

– Det er det dyreste vi har, men den blir så sjelden leid ut, den suiten, at jeg kan tilby dere 40% avslag, hvis dere tar –

– Vi tar den, avbrøt Reidar, uten å spørre om prisen, og Ingrid, som sto ved siden av i sin nyinnkjøpte, elegante kjole, smilte bare forsiktig, uten å si et ord.

Men hjertet hennes hamret helt vilt i brystet. Endelig skulle hun få dele seng med Reidar – igjen! Det hadde jo skjedd en gang før, men da hadde hun vært en forskremt jentunge, på flukt fra – –

Hun prøvde å la være å tenke på det, men husket godt Reidars trøstende, varme omfavnelse da hun hadde hatt det skremmende marerittet sitt. Den gangen hadde hun hatt den lange skjorten hans på seg, men noe slikt hadde hun jo ikke med seg nå – –

Hun følte seg litt forknytt da de kom inn i den flotte restauranten. Der var alle bordene vakkert dekket med lange, hvite duker, og det var sikkert ekte sølvtøy som lå ved siden av tallerkenene, tenkte hun.

Det var det nok ikke, men alt var blankpusset og skinte i det flakkende lyset fra de høye, hvite stearinlysene som var plassert på hvert eneste bord.

En høflig kelner kom bort og skjenket vann i glassene deres uten at de hadde bedt om det engang.

– Skal det være noe å drikke før maten, kanskje? spurte han vennlig.

Reidar hadde nok vært på restaurant før, men han bestemte seg for å gjøre det enkelt. «Noe å drikke før maten» betydde gjerne en drink, visste han, men Reidar hadde ikke særlig sans for brennevin.

– La oss bare få en flaske av husets rødvin, er du snill, ba han. Han hadde ikke særlig greie på vin, og det lå ikke for ham å late som.

Kelneren bukket og smilte. Deretter ga han hver av dem et hefte som for Ingrid så ut til å være innbundet i skinn.

– Kanskje dere vil studere menyen så lenge, foreslo han, og forsvant.

Ingrid klarte nok å lese det som sto i den imponerende menyen, men hun så ingen matretter hun kjente igjen. Hun så hjelpeløst på Reidar.

– Jeg – jeg vil ha det samme som deg, jeg, erklærte hun.

Reidar hadde mest lyst på en blodig biff, men tenkte at det kanskje ikke var noe for Ingrid.

– Liker du kalvestek? spurte han.

Hun smilte unnselig.

– Det høres veldig godt ut, iallfall, men jeg har aldri spist det før.

Da kelneren kom tilbake med rødvinsflasken, viste han først etiketten til Reidar, som nikket at den var godkjent. Deretter skjenket han bare litt i glasset hans, som Reidar pliktskyldigst smakte på, og nikket igjen. Deretter fylte han begge glassene trekvart fulle, og Reidar bestilte,

Da kelneren hadde forsvunnet, møttes blikkene deres, og Reidar hevet glasset og smilte lurt.

– Skål, medaksjonær og visedirektør, humret han.

Ingrid kniste henrykt over de fine titlene, som hun ikke skjønte så mye av. Men hun gren på nesen da hun smakte på den ukjente drikken.

– Litt sur, er den ikke? spurte hun nølende.

Reidar nikket.

¬– Jo, det tar litt tid å venne seg til rødvin, innrømmet han. – Men jeg tror du vil like den når du drikker den sammen med mat.

Mens de ventet på maten, så Ingrid seg om i den staselige spisesalen. Alle bordene var dekket som til fest, syntes hun, De få gjestene som var der, var alle pent kledd og snakket sammen med dempede stemmer. I høye, smekre krystallvaser sto det vakre, små blomsterbuketter. Bare av og til kom en lav, liten latter fra noen av bordene.

På en liten scene helt innerst satt det tre musikere som spilte dempet dansemusikk, men det var ingen som danset. Det var Ingrid glad for, for tenk om Reidar ba henne opp! Da bare måtte hun si nei takk, for hun hadde aldri danset. Alt slikt var synd i Pastorens menighet.

Men bakerst i hodet hennes var det mange forskjellige tanker som tumlet rundt – « – hun kan få alt sammen etter meg – – » – « – jeg liker henne jo – svært godt – – » – « – ikke bare «litt» heller» – alt dette hadde han sagt så banksjefen hørte på.

Og nå skulle de snart sove i «bryllupssuiten» – det aller flotteste rommet de hadde på hotellet.
Historien fortsætter under reklamen

Da kelneren endelig kom med de duftende fatene, hadde Ingrid bestemt seg.

Læs næste afsnit

2 kommentarer

1. Frank

   19/10/2025 kl 0:10

   I neste kapittel skal de kanskje pule?

   1+

   Besvar kommentar
2. Nord

   17/10/2025 kl 20:12

   Dejligt&spændende …

   3+

   Besvar kommentar