Nudes, del 1

Det var om våren det året jeg fylte femten. Han var tydeligvis noen år eldre enn meg . .

Forfatter: kinky1

Første gang jeg la merke til ham, syklet han forbi meg. Jeg skjønte ikke hvorfor, men det var noe spesielt ved ham. Han hadde bare syklet forbi meg fordi han skulle samme vei, men syklet fortere. Nå satte jeg opp tempoet, egentlig uten å vite hvorfor.

Da han svingte, gjorde jeg det også. Like etter stoppet han. Han trillet sykkelen inn i en bakgård. Jeg syklet bare videre, men stoppet litt lenger framme, snudde sykkelen og så tilbake i den retningen jeg hadde kommet fra.

Etter ei stund syklet jeg tilbake. Han var borte. Rett ved der jeg sist hadde sett ham, var det en bar.

Jeg parkerte sykkelen og gikk mot baren. Det var en liten lokal kneipe, med noen bord ute på en plattform på fortauet. Inne var det en stor bardisk på den ene sida og noen bord langs veggen på motsatt side. Med en gang jeg kikket inn den åpne døra, så jeg ham. Han sto bak bardisken.

Det var om våren det året jeg fylte femten. Jeg har bursdag om sommeren, så jeg var fortsatt bare fjorten. Han var tydeligvis noen år eldre enn meg, siden han jobbet på bar.

Uten helt å vite hvorfor, gikk jeg inn. Jeg antar at det var instinkter som styrte meg. Han drev og pusset noen glass, og sto med ryggen til meg.

Først da jeg var framme ved bardisken, snudde han seg mot meg, fortsatt med et glass og en stor klut i hendene. Han smilte, og jeg smeltet helt. Han var jo så kjekk!

«Hva skal det være?» spurte han.

Det var første gang jeg var på en bar alene, og det var mange år siden jeg hadde vært på noen bar i det hele tatt. De foregående gangene hadde vært sammen med mamma og pappa, på sydenferier, da jeg var lita. Men jeg skjønte i hvert fall at han hadde spurt hva jeg ville ha å drikke.

«En cola,» sa jeg.

Et øyeblikk sto han bare og så på meg. Jeg følte at jeg kanskje hadde sagt noe dumt. Kanskje de ikke hadde cola?

«Is?» spurte han.

Nå tenkte jeg at han spurte meg om jeg ville ha en is, altså til å spise. Betydde det at de hadde cola-is? Jeg skulle til å si at nei, jeg ville ha cola å drikke.

«Isbiter?» sa han.

Jeg følte meg dum. Selvfølgelig var det isbiter han mente. Han sto med det glasset han nettopp hadde pusset, i hånda. Nå la han fra seg kluten.

«Ja, takk,» sa jeg.

Han snudde seg vekk fra meg igjen og bøyde seg. Jeg mistet nesten pusten av synet. Han hadde lyst, litt rufsete hår i nakken. Blikket mitt gled nedover. Det var første gang jeg følte meg fysisk tiltrukket av en gutt.

Under disken der han sto, var det en isbitmaskin. Han dro ut en skuff, tok ei stor skje som hang på innsida, og fylte glasset som han nettopp hadde pusset. Skjea falt ned igjen på innsida, og han skjøv den inn igjen.

Jeg følte altså at jeg smeltet helt ved første blikk. Da skulle det jo ikke være mulig å smelte enda mer, men det gjorde jeg. Sånn føltes det i hvert fall.

Han satte glasset på disken foran meg, og bøyde seg igjen. Under den disken som var mellom oss, var det et kjøleskap. Der grep han ei flaske cola, lukket døra og rettet seg opp igjen.

Det var en eleganse i alt han gjorde. Han åpnet flaska med en åpner som hang i ei snor rett ved kjøleskapdøra og førte flaska fram over glasset.

Jeg så på at brusen strømmet ned mellom isbitene. Det bruste. Ikke bare bruste det i glasset, men også i min egen kropp. Også den følelsen strømmet nedover, inntil jeg følte at noe steg nederst i meg,, på samme måte som nivået steg i glasset.

Han satte ned flaska. Glasset var stort og flaska var ganske lita. Det var mer brus igjen i flaska samtidig som glasset ikke var stort mer enn halvfullt. Noen hadde ropt på ham, og nå ropte de en gang til:

«Dorian!»

Lenger inne i lokalet satt det fire menn og to damer ved et bord. De var eldre, kanskje pensjonister. Det var en av dem som hadde ropt.

«Kommer straks!» sa gutten.

Navnet hans var altså Dorian. Jeg begynte med en gang å tenke «Dorian og Renate», «Renate og Dorian». Igjen følte jeg meg dum. Han var helt sikkert ikke interessert i meg.

Han tappet øl i et stort glass, fra en av tre kraner bak disken. Det strømmet ganske langsomt ned fra krana. Glasset ble gradvis fylt opp. Da det var fullt, skjøv han håndtaket opp igjen og gikk. Det dryppet fra krana og ned i ei rist under den.

Jeg tok en stor slurk av colaen. Det var altså ikke mye igjen i flaska, så det var plass til resten i glasset. Jeg helte det i selv.

Dorian gikk og satte ølen på bordet foran den som hadde ropt. Han tok med seg tre tomme glass tilbake. Nå gikk han ikke inn bak disken, bare forbi enden av den og inn i et bakrom.

Igjen fikk jeg en impuls. Jeg ville ha den flaska. Raskt tok jeg en tom plastpose jeg hadde i veska, la flaska nedi, og skjøv den ned igjen i veska.

Han kom ut igjen fra bakrommet og stilte seg bak disken, rett foran meg. Jeg følte at han så på meg med et litt undrende blikk. Var det noe rart med meg? Jeg ble varm og følte at jeg rødmet og svettet. Det var flaut.

Nå kom det inn noen flere gjester. De bestilte mat. Jeg var lettet over at han ikke så på meg lenger, men jeg var fortsatt varm.

Raskt drakk jeg opp colaen. Jeg måtte ut, før jeg smeltet enda mer. Men først måtte jeg jo betale for den, så jeg måtte vente til han hadde tatt imot bestillingen fra de andre gjestene.

Jeg satt med kortet klart i hånda. Han skjønte det. Jeg trengte ikke å si noe. Han tastet på en skjerm og så kom han med kortterminalen.

«Kan jeg få se på kortet?» sa han.

Tuppen på hans høyre pekefinger berørte innsida av min høyre pekefinger et bittelite øyeblikk da han tok kortet som jeg holdt fram mot ham. Han snudde det og leste. Jeg tenkte: «Er det noe galt med kortet mitt?». Raskt snudde han kortet på nytt og la det på kortleseren, før han snudde terminalen mot meg.

«Du må bekrefte beløpet ved å taste det på nytt og trykke på den grønne tasten.»

Han kikket på kortet mitt en gang til mens jeg gjorde som han sa. Det var nære på at jeg tastet pinkoden min, men jeg tok meg i det og tastet beløpet som sto der. Han tok kortterminalen tilbake og ga meg kortet i bytte.

Raskt plukket jeg opp veska mi, så på ham en gang til og smilte, før jeg gikk mot døra.

«Ha det bra, Renate!» sa han.

Jeg stoppet og snudde meg. Blikkene våre møttes. Hvordan kunne han vite navnet mitt? Så skjønte jeg det. Han hadde lest det på kortet.
Historien fortsætter under reklamen

«Ha det bra, Dorian!» sa jeg.

Hva synes dere?
Vil dere ha fortsettelse?

Giv forfatteren en kommentar - KLIK HER